http://dt.no/nyheter/mot-2011/norges-forste-kjopesenter-1.3779145
Stikkord: CC Storkjøp
-
CC Storkjøp ble jo Rimi
Jeg glemte at CC Storkjøp ble Rimi.
Da kan jeg ikke ha hu sjefs-dama derfra, som bodde på Bergeråsen, som referanse likevel, som jeg skrev til Linda Moen om.
For jeg har jo en arbeidssak mot Rimi.
Så da må jeg tenke mer her.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Hu Annika Horten juger, mener jeg, når hu sier at hu ikke visste at jeg bodde i Toppen 4, før Røkås-familien. For jeg husker hu sa det på 80-tallet
Google Mail – Hei igjen Annika,

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Hei igjen Annika,
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Nov 16, 2009 at 11:22 AM
To:
Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>
Hei,nei, jeg skal ikke sende noe mer e-post til deg.Du får slutte å skrive 'med vennlig hilsen' da vet du, hvis du ikke vil ha e-post.Du husker vel ikke at Christell tok med deg, for å banke på alle vinduene og dørene, i leiligheten min i Leirfaret heller, da jeg skulle kopiere en videofilm, for noen i Havnehagen, og Christell sa jeg fikk låne videoen deres.Og hva med den gangen du og Anne Uglum, gikk toppløse ned hele Havnehagen sammen med Espen Melheim?Og søstra mi og Christell hadde dratt meg med på stranda, mellom Teskjekjærringa og Sand, for å sole oss, (der hvor ingen soler seg vanligvis), og du og Anne Uglum og Espen Melheim, skulle tilfeldigvis, eller 'tilfeldigvis', windsurfe der, to og Anne toppløse.Hva var det om egentlig?Jeg skal slutte å kontakte deg, men grunnen til at jeg kontaktet deg på denne e-post adressen var fordi firmaet du jobber i tulla med e-posten jeg sendte til Svelvik kommune.Kanskje du skulle ha forsatt å jobbe på Hennes og Mauritz i gågata i Drammen istedet?Hei og hopp!Mvh.Erik Ribsskog
2009/11/16 Annika Horten <Annika.Horten@d-ikt.no>Jeg kan ikke huske at noen andre enn Røkås har bodd der. Du må spørre din egen familie. Det hadde vært fint om du sluttet å sende epost til meg. Dette er min jobbe adresse og jeg bruker ikke denne til privat.
Med vennlig hilsen Annika Horten D-ikt
--- opprinnelig melding ---
Fra: "Erik Ribsskog" <eribsskog@gmail.com>
Emne: Hei igjen Annika,
Dato: 15. november 2009
Klokkeslett: 12:35:52beklager at jeg skriver så mange e-poster.
Men jeg har tenkt en stund på nå, om jeg var fra Berger eller Larvik.
Så mener jeg å huske, fra 80-tallet, at du sa en gang, da jeg møtte deg og Christell, at mora di huska meg og søstra mi, fra da vi bodde på Toppen der, der hvor Røkås-famlien vel flytta til, mener jeg, i Toppen 4.
Stemmer det, dere var vel naboene våre da, eller?
Stemmer det?Bare noe jeg kom på, beklager at jeg sender mange e-poster!
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Grunnen til at jeg husker at Annika jobba på Hennes og Maurits, i gågata i Drammen, det var jo fordi at jeg hadde kommet inn, på tredjeåret i Drammen, enda jeg bodde på Berger, i Vestfold, og Drammen ligger i Buskerud.
For Vestfold hadde ti plasser i Buskerud, i 1988/89, og jeg fikk en av de plassene, siden jeg hadde så gode karakterer.
Så sånn var det.
Og Gjerdes Videregående, den skolen lå jo like ved gågata i Drammen.
Og Annika gikk vel første året handel og kontor, på Sande VGS., så hun var sånn 16-17 år da, det skoleåret.
Likevel, så jobba hun på Hennes og Maurits, i Drammen da.
Og jeg, jeg jobba på CC Storkjøp, på Brakerøya da, kanskje 500 meter, eller litt mer, å gå, fra der skolen min lå.
Så jeg hadde ganske bra råd da.
Men jeg var sånn, at jeg sløste ikke mye med pengene jeg hadde.
Så jeg handla klær på Hennes og Maurits og Dressmann, på Bragernes i Drammen.
Med unntak av en dyr genser eller to, hvis jeg ikke fant noe på Hennes og Maurits.
Jeg pleide å kjøpe olabukser, på Hennes og Maurits, der hvor Annika jobba.
Syrevaska, (og ‘stone washed’), bukser var populært på den tiden.
Så når jeg skulle på Hennes og Maurits, så var nesten alltid Annika på jobb, så hu må ha jobba ganske mye, tror jeg.
Men Annika jobba i dameavdelinga.
Og jeg kjente ikke Annika så bra, så jeg sa bare hei, for jeg syntes ikke jeg hadde noe i dameavdelingen å gjøre.
Men jeg husker at Annika så på meg, på en sånn spesiell, megetsigende, måte, når jeg hilste på henne, i begynnelsen av rulletrappa opp til 2. etasje.
Det var et eller annet mystisk med blikket hennes, som jeg fortsatt ikke klarer å tolke helt.
(Var det truende?).
Så det er noe med hun Annika, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Oppdatering av Facebook-samtale, med Gøril, som jobba på CC Storkjøp, sommeren 1989, og som var eldste nabodattera til farmora mi vel
PS.
Her er den sangen, som hun Gøril, digga så mye, i bilen sin, var det vel, på vei hjem fra jobb på CC Storkjøp i Drammen, til Høyen/Sand, sommeren 1989, Pink Floyd – ‘Mother’, husker jeg enda:
-
Hun her jobba på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren før jeg flytta til Oslo, hvis jeg ikke tar helt feil
PS.
Det ble litt forviklinger, noen ganger, på CC Storkjøp, for mennene og damene, de delte en garderobe.
Så en gang jeg gikk inn der, så stod hun Gøril der, i bare tangaen vel.
Og jeg tror ikke jeg har sett mange hotere damer, noen gang.
Men men.
Men så spurte jeg om jeg skulle gå ut.
Så spurte hu bare om jeg ikke likte det jeg så.
Og da tok jeg det som et svar om at det var greit at jeg bare skifta.
Men men.
Gøril var veldig grei, og lot meg sitte på hjem fra jobben, i Drammen, som var 3-4 mil unna, en del ganger, for hun hadde lappen og bil.
Og hu bodde bare en kilometer fra der jeg bodde.
Jeg bodde på Bergeråsen, og hu bodde på Høyen, på en gård tror jeg, like ved huset til farmora mi.
Men jeg gikk aldri ned på Høyen der, for det hørte liksom til Svelvik, så jeg kjente ikke de jentene der fra skolen vel.
Noe sånt.
Men noen ganger, så fikk jeg ikke lov å sitte på med dem hjem, når de skulle et eller annet.
Så gikk jeg hjemover da, så hadde jeg gått helt til Glassverket, for jeg var ikke så nøye på å ha penger hele tida, før jeg flytta til Oslo, for man kom seg alltid hjem.
Så kjørte dem forbi meg da, når jeg hadde gått 3-4 kilometer, hu og typen hennes og søstra, så fikk jeg sitte på hjem likevel da.
En gang søstra mi dro meg med til So What, når vi begge bodde i Oslo.
Men det var før So What ble hetende So What.
Det het Marylin.
Så skulle søstra mi absolutt danse med meg der.
Så var det plutselig ei jente, som sa hei til meg, på dansegulvet.
Jeg var så ung da, så jeg tok det ikke så nøye, å danse med søstra mi, på dansegulvet i Oslo.
Jeg visste ikke at det var noen fra Høyen der.
Så det var litt flaut, for hu jenta som sa hei, var lillesøstra til Gøril, fra Høyen da.
Så det var rimelig flaut ja, det er helt sikkert.
Hadde jeg visst at det var noen kjente der, så hadde jeg nok ikke giddi å blitt med søstra mi for å danse.
Men men, sånn er det, det er mye rart.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det her er en skotsk rett, (tror jeg det er), som heter ‘broth’. Det er noe lignende av trøndersodd eller betasuppe, vil jeg si
PS.
Det her er bare en hermetikkboks, som jeg har kjøpt på Tesco da, (for 7-8 kroner), omtrent som trøndersodd, f.eks., i Norge.
Men når det gjelder smak, så tror jeg holder på den trøndersodden, i hvit boks, som de hadde på CC Storkjøp i Drammen, f.eks., da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet.
Jeg vil si at den var en del bedre når det gjaldt smak og kanskje også kvalitet.
Så sånn er det, hvis jeg skal si hvordan jeg husker det fra hukommelsen.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Hvorfor en reklamebyrå-kar tulla med faren min og Haldis. (In Norwegian)
Nå tror jeg at jeg skjønner hvorfor en reklamebyrå-kar, tulla med faren min og Haldis, i vannsengbutikken i Drammen, på slutten av 80-tallet.
Dette her var nok enten i skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja, i Sande, eller året etter da jeg gikk på datalinja, i Drammen.
Nei, det var nok før 1988, for jeg satt på med faren min hjem, og det pleide jeg ikke å gjøre, det året jeg gikk på skole i Drammen.
Eller, de pleide å hente meg, på CC Storkjøp, etter jobben, for jeg slutta omtrent samtidig med de.
Og da pleide faren min å komme inn, i CC-bygget der, mens jeg dreiv og telte kassa da.
Og så forklarte han, at dem stod å venta.
(Enda jeg ikke hadde bedt dem om å hente meg).
Og det her skjedde mange ganger da.
Så da måtte jeg ligge bak i varebilen, til faren min, for det var en toseter, så jeg fikk ikke sitteplass i bilen, det var vel en Toyota HiAce, eller en annen lignende, japansk bil.
Så sånn var det.
Kanskje de ville gjøre meg stressa, sånn at jeg telte feil, og irriterte sjefene der.
Noe sånt.
Det ble ihvertfall litt surmuling, fra CC-Storkjøp sjefene, fordi jeg forklarte at faren min venta.
Mens de kanskje ville at vi skulle rydde potetgullet, eller noe, før vi gikk hjem.
Som noen ganger skjedde, at de i kassa, måtte hjelpe til på gulvet, før vi fikk gå hjem.
Men plutselig, uten å fortelle noen grunn, til meg, så slutta faren min og Haldis, å hente meg, etter jobben.
Enda jeg bare jobba noen hundre meter fra dem, og vi bodde bare noen hundre meter fra hverandre, på Bergeråsen, 3-4 mil unna.
Så det var litt merkelig vel egentlig.
Men jeg var vant til det Haldis-greiene, så jeg spurte ikke.
Vi var omtrent i krig, på hele 80-tallet, jeg og Haldis.
Så sånn var det.
Og faren min, han hørte bare på Haldis.
Så sånn var det da.
Men, en reklame-kar, dukka opp i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i 1987, kanskje?
Noe sånt.
Og da ble det en slags scene i vannsengbutikken, som nesten var som i en film.
Reklamekaren (til faren min): ‘Jeg har sett gjennom leksikon, som du sa, for å se om jeg kunne finne et navn til butikken, og en logo, med et navn som betydde noe med vann’.
Og det her var det eneste jeg kunne finne: ‘Seede’.
Noe sånt, det betydde visst noe kjemiske prosess-greier, med vann da.
Og så, så spurte de oss som var i butikken, hva vi trodde.
Jeg sa ingenting, jeg ville ikke engang si ‘seede’.
Jeg tror det var Dag Furuheim, som jobba for faren min, som sa til ei tenåringsjente, i 17-18 års alderen, som var i butikken, med foreldra sine.
Så sa Dag, at ihvertfall vi som er unge, vi tenker med en gang koffert, hvis vi ser det navnet.
Og så spurte han dattera til de kundene, som var ganske snobbete.
Så spurte han dattera, om hva hu syntes.
Men hu dattera, hu ble bare sjenert, og sa ingenting.
Og da ble det til, at de ikke valgte det navnet.
Men faren min, han fant ikke på noen argumenter, mot det ‘seede’ navnet da.
Men han Dag Furuheim, (tror jeg det var), fant på et argument da.
Men seinere, i bilen hjem.
Så fortalte jeg, at jeg syntes det var bare teit.
For, det måtte da stå flere navn i leksikon, som hadde med vann å gjøre.
Så han reklame-karen, han må jo ha vært litt dum.
For hva med aqua, mare (som betyr hav), det er jo mye sånne navn.
Jeg foreslo vel Neptun vannsenger, eller noe sånt.
Eller Poseidon vannsenger.
Hvis det ikke var faren min som foreslo det da.
Men, butikken ble jo kalt ‘Norske vannsenger’, i mange år.
Men det virka som at faren min ville ha et latinsk navn.
Og satt han reklame-karen, som så norsk ut, med lyst hår, til å fikse det da.
Og da kanskje reklame-karen, bevisst tulla med faren min, siden faren min ikke ville ha et norsk navn på butikken, som ‘norske vannsenger’.
Men et latinsk navn.
Da kanskje reklame-karen skjønte poenget, at faren min og Haldis, egentlig er noe ‘mafian’ eller noe illuminati, eller lignende.
Som jo Nick Ewans, eller ‘Nick Ewans’, sa i e-poster tidligere iår.
Og som vel også kanskje kan forklare, hvorfor faren min og Haldis, lot meg bo alene, i faren min sin leilighet, fra jeg var ni år.
Det er nok ikke umulig.
Så sånn er nok det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Ringte Buskerud Fylkeskommune. (In Norwegian)
Nå ringte jeg Buskerud Fylkeskommune, og prata med ei som het Kari der.
For hu skulle ha sendt meg vitnemålet mitt fra, Gjerdes VGS.
For det sa hu, da jeg ringte og pratet med henne, 20/4, står det på en huskelapp jeg har her.
Men jeg har ikke fått noe vitnemål.
Og da forklarte hun, at den ordningen, som gjorde at jeg kom inn på Gjerdes VGS., i Drammen, som ligger i Buskerud.
Enda jeg bodde på Berger i Vestfold.
Det er en samarbeidsordning, som er oppe og kjører enda.
Den ordningen er mellom Sande Videregående, i Vestfold da, og de videregående skolene i Drammen da.
At de ti beste studentene, på Sande Videregåene, (som har elever fra Sande og Svelvik, hvor vel begge de stedene ‘sogner’ til Drammen, som er nærmeste store by), de får lov å gå på videregående i Drammen, selv om de bor i nabofylket Vestfold.
Så skoleåret 1988/89, så var jeg altså en av de ti beste elevene ved Sande Videregående, som søkte plass på videregående i Drammen, som er den nærmeste store byen, til Sande og Svelvik.
Men det kunne de ikke sende meg noe papir på, at jeg klarte å komme inn på den ordningen, siden jeg var blant de ti beste søkerne, som hadde best karakterer.
Men de skulle prøve å få sendt meg et vitnemål nå da.
Så det var jo artig, at den ordningen var oppe å kjører enda.
For de hadde ikke datalinje, på Handel og Kontor, i Sande.
Så da måtte jeg sikkert dratt helt til Tønsberg, eller noe, hvis jeg ikke hadde kommet inn i Drammen.
Og da måtte jeg først tatt buss, og så tog, så det hadde blitt kronglete, fra Berger.
Så det var flaks for meg, at den samarbeidsordninga, var oppe å kjøre.
Hvis ikke hadde det nok blitt markedsføring, også tredje året, på meg, på Sande VGS.
Og markedsføring, det synes jeg, at det er liksom ikke så konkret, som data.
Så da hadde jeg sikkert fått en kjedelig salgs-, eller reklamebyråjobb.
Og når man ser hvordan noen av de folka ser ut og oppfører seg noen ganger, så var det kanskje like bra å jobbe på Rimi, selv om jeg ikke fikk datajobb.
Det er mulig.
Men men.
Vi får se om det dukker opp noe vitnemål nå da.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Men det som var dumt, det var at skolebussene, de var ikke tilrettelagt for det her.
Eller bussene da.
Det var busser som folk som jobba i Drammen tok.
Men jeg måtte ta en buss som gikk like før klokka 7, tror jeg.
Så var jeg i Drammen før klokka 8.
Og så måtte jeg vente i en time, før skolen begynte, klokka 8.45, eller noe.
(Og det var veldig kjedelig og rart, og sitte alene, foran i et klasserom, i sentrum av Drammen, i en time, mens jeg prøvde å sove litt på pulten kanskje noen ganger da, eller ihvertfall hvile.
For da neste som da dukka opp, det var de ‘klysene’ fra Kongsberg, Helge og dem. (Fra markedsføringsdelen av klassen, som var en delt data- og markedføringsklasse).
Så det var egentlig ikke så artig, å ta den første bussen).
Så jeg ville jo gjerne tatt den bussen, som gikk en time seinere.
Men den bussen, den starta i Svelvik(!), og ikke i Holmestrand.
Så den kunne ikke jeg ta.
For Svelvik er nærmere Drammen.
Og jeg var jo B-menneske, og hadde hatt nok problemer med å rekke skolebussen til Sande.
Jeg var litt deprimert og sånn ofte, pga. de problemene jeg hadde slitt med, i oppveksten, med omsorgssvikt og mobbing osv.
Mye av dette hang litt igjen da, da jeg gikk på videregående.
Så det ble ofte til at jeg haika inn til Drammen.
Så det var enten med Hr. eller Fru Melheim, foreldrene til Espen, som gikk i klassen min på Berger skole og Svelvik ungdomsskole.
Ellers så haika jeg med mannen til ei av sjefs-damene jeg hadde på CC Storkjøp, hvor jeg jobba etter skolen, på Gjerde.
Han bodde i Havnehagen 4, tror jeg, der Petter og Christian og dem bodde, på begynnelsen av 80-tallet, før mora deres døde.
Men men.
Ellers så haika jeg noen ganger med faren til Anne Uglum, som var ei jente som gikk i klassen til søstra mi og stesøstra mi.
Og de kjente også han Espen Melheim og sikker foreldra hans da, husker jeg, for han Espen dro med meg til dem en nyttårsaften, på midten av 80-tallet vel.
Så sånn var det.
Så bussene kunne godt også ha støttet opp om denne samarbeidsordningen.
For den ordningen, den gjaldt egentlig da bare for folk i Svelvik og Sande.
Men ikke for folk fra Berger.
Siden den ikke var tilrettelagt, for folk på Berger, når det gjaldt busstidene.
Selv om jeg fikk gratis busskort da, det fikk jeg, som søstra mi og venninna hennes, Cecilie Hyde, måtte betale i dyre dommer for.
For de var så glad i å ta bussen til Drammen, og henge med frikene der da, etter skolen på Sande Videregående da.
Så sånn var det.
‘Byvankere’, ville man kanskje ha kalt søstera mi og Cecilie, nå i ‘våre dager’.
Det er mulig.
Mens jeg dro inn til Drammen for å gå på datalinja og for å jobbe på CC Storkjøp da, etter skolen.
Men, så var det jo en time, før jobben min begynte.
Så da satt jeg på alle kafeene, i Drammen, Lyche, Cafe Risto (som det het), men ikke Glassmagasinet, for den likte dem ikke.
Og også i Strøget der, eller hva det heter.
Så satt jeg der i en halvtime da, og prata med søstra mi og Cecilie og dem da.
‘Dem’ vil si alle frikene i Drammen, sånne som vi nå ville kalt gothere vel.
Og dem, (Pia og Cecilie), de kjente også mange unge nynazister, som jeg vel syntes var litt rart, som vanka i det samme miljøet.
For Pia og Cecilie, de var og hang i Drammen, så og si hver dag, skoleåret 1988/89.
For de hadde nok ikke så mange venner på Sande VGS., og de pleide å gå på ungdomsdiskotek i Drammen, på torsdager, på Skyline og Park.
Så Pia og Cecilie, de var nesten som sånne Emo-kids, kan man nesten si, som man kan se her i Liverpool, at de drar inn til byen, sikkert fra forstedene, og henger i parkene osv.
Bare at Pia og Cecilie og dem hang på cafeene på kjøpesenterne da.
(Eller handlemagasiner, heter vel de senterne som de har i gågata i Drammen).
Hvor det mest var gamle damer, som handla.
Men også folk fra Gjerdes VGS., hvor jeg gikk.
For vår skole var like ved gågata i Drammen.
Og vår skole hadde ikke kantine, kun skolebygninger.
Siden det lå midt i Drammen da.
Så i spisefriminuttet, så dro vi ofte og spiste, på cafe Lyche og cafe Risto og sånn da.
Og spilte kronespill der og sånn, vi som var dataruss, på Gjerdes videregående.
Det var jo å gå i et minutt, så var man midt i sentrum, av Drammens handlegata, gågata, hvis man gikk på Gjerde, der hvor jeg gikk.
Så sånn var det.
Så derfor møtte jeg hele tida Pia og Cecilie, etter skolen da, siden jeg pleide å gå på de samme kafeteriaene, siden det nesten var kantina vår, for oss som gikk på Gjerde.
Så sånn var det.
Ikke spør meg hvor dem fikk penga fra forresten, Pia og Cecilie, for månedskort til Drammen, det kosta vel 400-500, tror jeg allerede da, i 1988.
Men det er mulig at faren min vet det da.
Pia flytta jo opp til meg, nesten sammen med Cecilie, for de hang så mye sammen, like før jul, 1988.
Så Pia fikk mat av meg og noen ganger lommepenger, når hun var blakk, for jeg jobba jo på CC, etter skolen.
Og faren min hadde nettopp gått konkurs, så jeg tok opp studielån, enten et eller to halvår, som jeg gikk i Drammen.
Så jeg spurte vel ikke faren min så ofte om penger, det siste året jeg gikk på videregående.
Ikke lommepenger ihvertfall, jeg hadde råd til å kjøpe mat og sånn selv, for pengene fra CC.
Og russetida betalte jeg også selv, for jeg jobba 3-4 dager i uka, så jeg hadde råd til det, såvidt.
Jeg måtte låne 300 av bestemor Ågot en gang, i slutten av april kanskje, før jeg fikk lønning.
Men jeg bodde i faren min sin leilighet da, så jeg slapp å betale husleie.
Og søstra mi ville også bo der, og ikke i ‘Haldis-huset’, i Havnehagen, (hvor jeg ikke fikk lov å bo), på slutten av 1988.
Men ingen fortalte meg egentlig, hvor søstra mi ikke ville bo i ‘Haldis-huset’ lenger.
Det er egentlig fremdeles et mysterium for meg, selv idag.
Og faren min ville heller ikke fortelle meg dette, på telefon ifjor, før vi ble uvenner, siden faren min begynte å ringe natt og dag, med telefonsjikane da.
Så sånn er det.
PS 2.
Og CC Storkjøp, hvor jeg jobbet etter skolen, det var jo en matbutikk.
Det er vel Rimi der nå, tror jeg.
Og da satt jeg i kassa da.
Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, da jeg begynte der.
Og det her var jo et veldig hektisk år for meg, med russetid, kjøretimer, med Pia (og Cecilie) som hadde flytta inn hos meg på Bergeråsen, og med jobbing da, og eksamener og 3-4 mil skolevei osv.
Men etter at jeg hadde jobba på CC, i kanskje et snaut år da, hvor jeg satt i kassa.
Så ble jeg satt på gulvet, ved noen få anledninger.
Og det var greit nok det.
Men, jeg fikk ikke noe opplæring, på gulvet.
De bare forklarte meg, på kontoret, eller noe, at jeg skulle sette opp en halvpall, med halvparten den hermetikk-varen (for det gikk mye i hermetikk der), og den andre halvparten med et annet slag hermetikk da.
Og da satt jeg et slag bakerst, og et slag foran på halvpallen da.
Og da var det feil da.
For de skulle stå ved siden av hverandre.
Og da ble jeg latterliggjort da.
Siden jeg ikke skjønte det her.
Men når jeg tenker på det her, i ettertid nå, så hadde det kanskje vært greit, å fått opplæring, i de arbeidsoppgavene, på gulvet, før jeg ble satt til arbeidet.
Eller ihvertfall bedre forklaring.
For jeg husker det var en sjef der, med mørkt krøllete hår, fra Nesbygda.
Som en som het Henrik sa, at bare satt på kontoret og leste avisa.
Og han fra Nesbygda, han ble sur på meg, fordi jeg rota med arbeidsoppgavene på gulvet.
For jeg var som sagt ikke vant til å jobbe i matbutikk fra før.
Og jeg fikk bare opplæring i å sitte i kassa.
Så fikk jeg kjeft da, når jeg tulla, når jeg jobba på gulvet, av han fra Nesbygda spesielt, husker jeg.
Han sa jeg var dum, til en selger, eller noe, mener jeg å huske.
Fordi jeg stabla fra en pall til en annen.
Men jeg stabla fra den nye pallen, med sukker, var det vel.
Men jeg skulle ha flytta pallen først.
Men jeg var ikke så vant til å kjøre paller.
Jeg var vant til å stable paller, på lageret dems (noe jeg sleit med i starten, for jeg var så tynn, men dette var nok bra trening for meg, siden jeg jo var så tynn), og å kjøre jekketralla, det siste fra verkstedet til faren min.
Men å kjøre paller med matvarer på, nei det hadde jeg aldri gjort, før han sjefen der, fra Nesbygda, begynte å kalle meg dum da, til en selger, eller noe, mens jeg hørte det.
For man må tenke litt mer, når man jobber på gulvet da.
Ihvertfall når man er vant til å sitte i kassa.
Men jeg var så vant med rutinearbeidet i kassa, så jeg var ikke vant til å tenke sånn praktisk da, når jeg fikk de første arbeidsoppgavene, på gulvet, i butikken.
Så det husker jeg, at jeg syntes var litt dårlig.
At jeg ikke fikk bedre opplæring der.
Og at jeg ble latterliggjort, fordi jeg var mest vant til skolearbeid og sånn, og ikke med praktisk arbeid.
Så det var noe jeg kom på nå, når jeg tenkte på CC Storkjøp.
Så sånn var det.
-
Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)
Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.
Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.
Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.
For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.
Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.
Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.
Og noen ganger var jeg med å montere disse.
På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.
Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.
Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.
Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.
Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.
Så sånn var det.
Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.
Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.
Noe sånt.
Og det her var 20-30 år seinere vel.
Noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.
Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.
Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.
Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.
Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).
(Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Men men.
Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.
Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.
Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.
Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.
Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.
Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.
Men det var kanskje fordi det var kaldt.
Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.
Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.
Så da begynte mormora mi å hakke da.
Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.
Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.
Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.
Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.
Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.
Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.
Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.
Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.
Så sånn var det.
Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.
En særoppgave om Australia.
Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.
Så sånn var det.
Mer da.
Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.
Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.
Da kalte jeg dem bynavn.
Sånn som New-York og Paris og sånn.
Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.
Det husker jeg ikke helt.
Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.
Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.
Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.
Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.
Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.
Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.
Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.
Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.
Og hun jobba litt i butikken i Drammen.
Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.
Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.
Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.
Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.
Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.
Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.
Som han satte i stua til Haldis.
Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.
For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.
Så sånn var det.
Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.
Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.
Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.
Så var ikke det noe problem liksom.
Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.
Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.
Men jeg gjorde det vel til slutt.
Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.
Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.
Men jeg gjorde det til slutt da.
Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.
Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.
Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.
Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.
Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.
Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.
Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.
Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.
Jeg fikk hundre kroner av gangen da.
Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.
Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.
Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.
Så jeg hadde alltid penger.
Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.
Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.
Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.
Men men.
Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.
Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog








