På Chinatown Expressen så var det noen kolleger, som jeg husker ennå.
Jeg husker ei dame, med lyst hår vel, (og som sikkert var fra Bærum eller Oslo Vest, hvis jeg skulle tippe), i 20-årene, som jobba som sjåfør der.
Hu pleide noen ganger å gi meg råd.
En gang så spurte de kinesiske kokkene meg, om jeg ville kjøpe noe pause-mat der.
Og jeg spurte om det var noe de kunne anbefale, av retter der, da.
(For jeg var kanskje litt stressa, da).
Og da brøt hu ‘Bærums-dama’ inn, fra sjåfør-rommet, (for de kinesiske kokkene svarte ikke noe), og sa noe sånt, som at hu selv pleide å kjøpe biff, hvis hu hadde jobba mye og var sliten, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bærums-dama, hu kjørte også sin egen bil, (husker jeg).
I motsetning til han andre faste, (en gutt i slutten av tenårene, med mørkt hår vel), som også jobba der.
Han andre faste, han kjørte Chinatown Expressen sin bil, da.
Så han fikk bare cirka ti kroner, per levering, da.
Til forskjell fra oss som eide bilen vi kjørte med, vi fikk cirka 30 kroner, per levering, (som også skulle dekke bensin og slitasje på bilen), da.
Så han som kjørte Chinatown Expressen sin bil, han måtte jo omtrent slite ræva av seg, (som man vel sier), for å tjene en brukbar månedslønn da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tenåringsgutten, han var litt ‘på’ meg, etterhvert der, husker jeg.
Fordi jeg hadde jo nettopp fått lappen, og var ikke kjent, i Oslo Vest og Bærum.
Så jeg rakk bare å ta med meg to ordrer av gangen, (for man måtte levere disse, innen en time, da).
Og da var visst det så fælt da, for de andre som jobba der.
(For jeg husker at jeg overhørte, at han tenåringsgutten dreiv og baksnakket meg, (fordi jeg bare tok to med meg to ordrer, av gangen), til han distriktsjefen der, en søndag, (var det vel), som han distriktsjefen også måtte jobbe der, da).
Men grunnen til at jeg fikk jobben, det var jo fordi at det var kaos der, og de desperat trengte nye sjåfører.
Og jeg sa vel fra om det, at jeg nettopp hadde fått lappen, og ikke egentlig var kjent der.
Og det dem egentlig trengte meg til der.
Det var for å holde hjulene igang, fra klokken 13 til neste mann dukka opp der, i 15-tida, på noen søndager.
Sånn at de faste kunne sove ut litt, på noen av søndagene, da.
(Det var ihvertfall det som hu unge kinesiske dama, sa til meg, at dem trengte meg for).
Og den oppgaven klarte jeg greit, da.
(Synes jeg selv, ihvertfall).
For det var ikke så mange bestillinger, før klokken 15, på en søndag, liksom.
Og de satt meg vel kanskje opp fra klokken 13, hver tredje søndag, eller noe, da.
Men for min del, så kunne jeg sikkert ha begynt klokken 13 oftere.
For jeg var jo vant med å begynne, nettopp klokken 13, på Rimi Nylænde.
Men hu unge kinesiske dama, hu snakka ikke så bra norsk, da.
Eller, hu spurte meg vel heller ikke om det her.
Men hu gikk ut fra at jeg helst ville begynne klokka 15-16 da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Så det virka som for meg, at de andre der helst ville begynne, på den tida, (på søndagene, ihvertfall).
Og det virka som på hu unge kinesiske sjefen der, (synes jeg), at dette var nesten et ømt tema, da.
Som de hadde diskutert mye der, fra før, antagelig.
Så derfor jobba jeg bare de tidene, som jeg ble satt opp der, da.
(Og tilbydde meg ikke å ta alle 13-vaktene, for eksempel).
For jeg ville liksom ikke lage noe drama der, da.
For det virka som at det hadde vært en del drama rundt de 13-vaktene, på søndagene, fra før, liksom.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så kræsja, (eller bulka), han tenåringsgutten bilen til Chinatown Expressen, husker jeg.
Og da husker jeg det, at han satt og klaget, inne på sjåfør-rommet der, da.
For han skulle visst da bli trekt i lønna si, for verkstedregninga da, (mener jeg at han klagde om, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg fikk klage en gang, (av enten hu kinesiske dama eller noen andre der vel).
Fordi at jeg trykte for ofte, på den knappen, som sjekka om noen nye ordre, hadde dukka opp der.
For det kosta en krone, for hver gang man trykket da, fikk jeg høre.
Så man kunne ikke trykke en gang i minuttet liksom da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men det var liksom ikke noe fast regel da, (hvis jeg skjønte det riktig), for hvor ofte man skulle trykke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at hu Bærums-dama, sa det, da jeg dukka opp, inne på sjåfør-rommet der, (etter en levering vel).
At hu lurte på om hu også skulle skaffe seg et ‘vrak’, for å kjøre med, på jobben.
For hu mente at det ville bli mer lønnsomt, enn sånn som hu dreiv på nå da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men da ble jeg litt irritert, (husker jeg), for da syntes jeg at det var som, at hu kalte bilen min for et vrak, da.
Og det likte jeg ikke da, husker jeg.
(Selv om det vel var en del bulker osv., i den Toyota HiAce-en.
Etter kjøringa til tremenningen min, Øystein Andersen, og Glenn Hesler, som hadde hatt den bilen før meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En søndag, som jeg jobba sammen med hu Bærums-dama, blant annet.
Så var det sånn, at noen karer, i begynnelsen av 20-åra, ut mot Blommenholm der, dreiv og bestilte noe mat, fra Chinatown Expressen, (husker jeg).
Jeg kjørte dit, (for jeg hadde ikke noe å gjøre, da).
Og jeg syntes at det så ut som at disse kara var litt skuffa, da jeg dukka opp der, med maten, da.
Og da jeg kom tilbake til Chinatown Expressen igjen.
Så fortalte hu Bærumsdama med det, at det her var noen karer, som hu hadde møtt på byen, (eller noe).
(Og det var vel også ei annen dame, på jobb, den søndagen vel.
Som liksom hang sammen, som erteris nesten, da).
Og hu Bærumsdama lurte på, om jeg hadde kommet greit fram dit, da.
Og jeg fortalte det, at jeg hadde bomma litt på avkjøringa, da.
(Mest for å ha noe å si, da).
Og plutselig, så hadde jeg sett det, at det stod Blommenholm på et skilt, (fortalte jeg).
Og da hadde jeg snudd, (for da skjønte jeg at jeg hadde kjørt for langt), forklarte jeg, da.
(Blommenholm, det var et av de få stedene i Oslo Vest og Bærum, som jeg visste sånn cirka hvor var, fra før, forresten.
For det var der Magne Winnem hadde dratt meg med på fest, (hos noen Rimi-damer), et par ganger, som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg la også merke til det, (husker jeg).
At disse ‘Blommenholm-nabo-kara’.
De bestilte enda en bestilling, en time eller to seinere, da.
Men da ville ikke jeg røre den bestilingen, (husker jeg).
For jeg trodde at de damene ønsket å levere den, da.
Siden de dreiv og spurte om de her kara da, og nesten var litt sånn fnisete vel, siden noen de hadde møtt på byen, bestilte mat fra der de jobba, da.
(Jeg var jo fra Bergeråsen, mener jeg.
Så jeg ville liksom ikke ødelegge for mye for ‘parringsleiken’, til de lokale Bærumsungdommene, da.
(For jeg følte meg litt som en outsider der, må jeg innrømme).
Så jeg prøvde liksom å ligge litt lavt da, (og ikke ødelegge for mye, for Bærums-folka), liksom.
Når disse Bærumsdamene, (på jobben), dreiv og prata om de her karene, som de hadde møtt på byen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Bærums-dama, hu fortalte meg seinere, (uten at jeg hadde bedt henne om å gjøre det, vel), om hvordan trafikkøyer, så ut på bilkart osv. da, husker jeg.
Og jeg hadde vel også et kart, hvor indekseringen, (altså jeg tenker da på rutene, som het noe fra A til Å, (eller noe), og også noe fra 1 til 20, (eller noe), vel).
De greiene der, det tror jeg var forskjellig, på det kartet jeg hadde, og det kartet, som Chinatown Expressen hadde.
Så jeg måtte kanskje stoppe og se på kartet, noen fler ganger, enn det de andre som jobba der, måtte da.
Men jeg jobba der jo bare på søndagene.
Så jeg tenkte vel det, at det var vel ikke så farlig, om jeg kjørte etter et annet kart, liksom.
Jeg jobba der jo bare i tre-fire måneder, (eller noe), og.
Og bare en dag i uka, (med rimelig få unntak, vil jeg si).
Så jeg jobba der vel bare en 15-20 vakter, (eller noe), vel.
Så dette var vel ikke et arbeidsforhold, som det var noen grunn, til å gjøre et stort nummer ut av, mente vel jeg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En søndag, som jeg jobba, på Chinatown Expressen Eiksmarka der.
Så så jeg forresten to svære elger, langs veien, ved Øvrevoll Galoppbane der.
Når jeg var på vei opp til Chinatown Expressen igjen, etter en levering, (var det vel).
Noe jeg fortalte om, til hu Bærums-dama og de andre, inne på sjåfør-rommet der, da.
Men da var det vel ingen som sa noe særlig, tror jeg.
Selv om hu Bærums-dama kanskje smilte litt, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
