PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 9.
Og enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 10.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 11.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS.
I nabohuset der, så bodde Inger Lise og dem vel.
Hu var vel et år eldre enn meg, tror jeg.
Eller like gammel.
Noe sånt.
Men hu hang vi ikke så mye med.
Men det pleide å dukke opp noen jenter der, som ropte på ‘Erik og Pia’.
Og det var Jorun og de, mener jeg.
Jorun, var vel et par år eldre enn meg.
Og hu var veldig glad i sånne Lovehearts-godteri.
Som hu noen ganger, (ihvertfall en gang), ga til meg, og leste hva som stod på dem da, på engelsk vel.
Men men.
Jeg hadde også en kamerat, som het Morten vel, som var på besøk engang jeg rappa noe øl og brus, hver gang jeg gikk ut en annen dør vi hadde, der hvor Grans-øl kassa og Grans-brus kassa stod.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
En gang, som jeg var tre-fire år da.
(For vi flytta dit, da jeg var tre år.
Og flytta til Brunlanes, da jeg var fire år).
Så sendte mora mi meg, på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.
Jeg tror det her var før 2-literne kom.
Så det var snakk om 2 x 1 liter melk da.
Og det var før Lettmelka kom.
Så det var snakk om H-melk da.
Men men.
Men så var de utsolgt for melk, på Samvirkelaget.
(Jeg lurer på om dette kan ha vært den første hverdagen etter påskeferien, eller noe).
Og da, så gikk jeg til en annen butikk.
(Ikke den jeg pleide å kjøpe karameller i, av en eller annen grunn.
(Kanskje melkebilen stod utfor der, sånn at det var vanskelig å gå fram dit?)
Men til en butikk som var litt lenger unna, ned mot sjøen).
Men der var de også utsolgt for melk.
Begge butikkene venta på melkebilen.
Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget.
Og de hadde vel fortsatt ikke fått melk.
Så da kjøpte jeg godteri, for de 3 kronene, som jeg hadde fått sendt med meg, av mora mi.
Så skjønte jeg det, når jeg kom hjem, at jeg ikke måtte vise godteriet, til mora mi.
Så jeg gjemte det, rett på innsida av gjerdet til naboen, eller noe, mener jeg.
Så lurte mora mi fælt på hvor penga var.
Så sa jeg det, at jeg hadde mista de kronestykkene, nedi et sånt sluk, mellom fortauet og veien.
(Et sånt sluk for regnvær, osv).
Så kom plutselig mora mi og sa det, at noen fylliker hadde lagt noe godteri i hagen til Inger Lise og de, som hu hadde funnet da, og spiste opp vel.
Så da måtte jeg konse for å ikke avsløre meg selv, må jeg innrømme.
Men men, jeg klarte såvidt å holde fatningen.
(Jeg innrømte ihvertfall ikke noe).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Søstra mi, Pia, og jeg.
Vi ble nesten overkjørt av bussen en gang, da vi gikk over fotgjengerfeltet, over Storgata.
For vi var så små, at bussjåføren så oss ikke.
(Han stod på holdeplassen, og noe tok tid da.
Å ekspedere en kunde sikkert.
Så vi ble stående og vente på bussen.
Så til slutt så sa jeg til søstera mi, at nå går vi.
Og akkurat da så begynte jo selvfølgelig bussen å starte.
Så om det var ei heks på bussen, som venta til akkurat riktig øyeblikk, med å finne fram småpenger nok, til billetten.
Til vi var midt i veien?
Hvem vet.
Men men).
Men ei dame, løp ut i veien, og stoppa bussen, like før den kjørte over oss.
Så det var flaks, det er helt sikkert.
Hunden vår Cora, (en schafer vel), ble kjørt over av bussen visstnok.
Den er begravet i hagen utafor huset der vi bodde, sa mora mi en gang.
Men men.
Så sånn var det.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.
På begynnelsen av 70-tallet.
Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.
Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.
Og det hendte jeg låste meg inn på do.
Og ble der en halvtime, kanskje.
(Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).
Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).
Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).
Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.
Hvem vet.
Eller vinteren 1974.
Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.
Det kommer jeg nok ikke til å glemme.
(Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).
Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.
7-8 hauger?
Hvem vet.
Fordelt rundt om i hele stua.
Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?
Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?
Eller hadde noe annet skjedd.
Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.
Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.
Så jeg tenkte og tenkte.
Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?
For da mister man visst avføringen.
Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?
Kanskje ikke.
For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.
Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.
At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.
Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.
Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.
Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.
Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?
For et fryselager som ingen følger med på liksom.
Det gir jo ingen mening.
Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.
Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?
Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?
Han var litt som en russer, ihvertfall.
Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.
I stua i Jegersborggate.
Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.
De var liksom lure ovenfor meg da.
(Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).
At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.
Men men.
Hvem vet.
Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.
Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.
Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?
Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?
Hvem vet.
Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.
Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nei, det skipet forsvant visst seinere:
http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB
Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.
Hm.
PS 2.
Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.
Men men.
Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.
Vi får se hva som skjer
Vi får se.
Da jeg var liten gutt, så hadde jeg en teddybjørn, som het Bamse Brakar, husker jeg nå.
Det var ikke jeg som hadde funnet på navnet.
Det var kanskje mora mi.
Den lurer jeg på om jeg fikk i dåpsgave av Unse.
Jeg er ikke helt sikker.
Men jeg tror det var noe sånt.
Så fant jeg den igjen, da jeg ble sånn 3-4 år vel.
Jeg kan ikke huske bamsen før det.
Men da ble den min favorittbamse, ihvertfall.
Men den bamsen mangla en arm eller et bein.
Eller om det var et øre.
Det var vel hunden vår Rex, (en engelsk setter, som mora mi sin nye mann, Arne Thomassen, ikke klarte å dressere ordentlig så lenge vi hadde bikkja, i et år eller to vel. Men vi likte bikkja fordet, stort sett da), tror jeg, (eller kanskje Cora), som hadde bitt av øret til Bamse Brakar.
(Eller om det var beinet, eller hva det var).
(Og da tror jeg bestemor Ingeborg strikket på et nytt øre?
Hvis jeg husker riktig nå.
Lagd av garn da.
Men det ble jo ikke likt da.
Men men).
Men hvor den bamsen blei av, det veit jeg ikke.
Men det var noe jeg kom på nå, tilfeldigvis, fra da jeg vokste opp i Larvik da, som liten gutt, før jeg flytta til faren min på Berger, da jeg var ni år.
Da tror jeg ikke at jeg hadde med den bamsen, såvidt jeg kan huske ihvertfall.
Jeg følte meg da ganske voksen, som ni-åring, så jeg ga f.eks. alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy.
Untatt et sett, som jeg fikk av mora mi, da hu hadde vært i England.
Med London-buss, London-taxi, og politimann/Bobby til hest.
Men det tror også at jeg fikk seinere.
Mora mi pleide ikke å ha så mye penger, som f.eks. faren min.
Så det var ikke så ofte jeg fikk fine ting av henne, akkurat.
Men det settet med London-buss og taxi osv., det var ganske artig, husker jeg.
Så det hadde jeg med på Berger-skolen da.
For jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, i valgfag, med Leif Tangen.
Og da kjefta Tangen litt, og sa at den politimannen var bare tull, for politiet i London pleide ikke å sitte til hest, sa han.
Så han ble litt sur da.
Enda det var luke i taxien, mellom sjaførplassen og passasjersetet, som det var i de taxiene på den tiden.
De taxiene ser forresten like ut, utapå enda, synes jeg.
Enda det vel var i 1980, eller 1981, eller noe, som jeg fikk det settet.
Av mora mi.
En gang hu besøkte meg, hos min fars foreldre på Sand.
Noe som vel skjedde en 3-4 ganger, at hu plutselig dukka opp der.
Hvor jeg gikk hver dag etter skolen, de første årene jeg bodde på Berger.
For å spise middag og lese avisa, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog