johncons

Stikkord: Dagligvarebransjen

  • Min tidligere kollega/underordnede Anders Karlsson, fra Rimi Langhus, har visst begynt å jobbe for Bellona. (Fra Fiskeribladet 19. november 2018)

    anders karlsson jobber for bellona 2

    https://www.nb.no/items/4158340a5db0d3ed69445857494bb1d4?page=13&searchText=”Anders%20Karlsson-Drangsholt”

    PS.

    Anders Karlsson, (som jeg husker som en intelligent/kreativ kar, når det gjaldt å gjøre om butikk-hyller, etter planogram, som ikke stemte, fordi at butikken hadde for få hyller), er visst også, av den nye skolen, som også bruker etternavnet til kona.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg kan også ta med om, at Anders Karlsson sin lillebror Espen Karlsson, (som er tvilling med Mats Karlsson), også var flink, til å gjøre om hyller, (uten ordentlig planogram).

    Dette var i forbindelse med, at Espen Karlsson hjalp meg, når jeg flytta smågodt-stativet, fra frukta, til godteri-avdelingen/kassa-avdelingen, på Rimi Langhus, sommeren 2001, (mens assisterende butikksjef Sølvi Berget hadde ferie, sånn at hu ikke kunne begynte å klage/kjefte/pirke, angående dette).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Når det gjelder Espen Karlsson.

    Så var det en episode, rundt han, på det første personalmøtet, som jeg var med på der.

    (Det var på det møtet, at jeg ble presentert, som den nye butikksjefen.

    Så dette var nok våren 2001.

    For å si det sånn).

    Og da snakka vi om, (på tampen av møtet), at vi måtte finne ut, av det og det.

    Og da hadde jeg presentert meg, på møtet.

    (Jeg snakket vel bare om min jobbing, i Rimi.

    Jeg tok ikke med hele CV-en min.

    Det vil si jobbing på CC Storkjøp, OBS Triaden, (Det Norske Hageselskap og Forsvaret/førstegangstjenesten/Heimevernet).

    Og skole/studier, på handel og kontor, NHI, og UIO.

    Pluss ‘direktør-trainee-jobbing’, (på 70/80-tallet), i slekts-firmaet Strømm Trevare.
    For å si det sånn).

    Jeg fortalte da, (når jeg presenterte meg selv), at jeg hadde jobbet, i ni år, i Rimi.

    (Noe sånt).

    Og da sa Espen Karlsson, at: ‘Kanskje Erik vet svaret på dette, siden at han har jobbet ni år i Rimi’, (mens han smilte/lo).

    (Noe sånt).

    Han dreit meg ut, siden at jeg hadde jobbet lenge i Rimi.

    (Kunne det virke som).

    Men jeg hadde jo jobbet meg opp, (fra kassa), til å bli butikksjef.

    Og vi butikksjefene ble innprentet med, at det å jobbe i Rimi, (som også var del av store konsern som Hagen/Hakon-gruppen, Ica og Ahold), det kunne sammenlignes med, å jobbe som administrerende direktør, i et mellomstort norsk firma.

    (Noe sånt).

    Og jobben var jo personlig utviklende, (man lærte å prioritere og å holde holdet kaldt i stressede situasjoner, og man fikk dra på butikksjef-seminarer og andre lignende sosiale/bransje-tilstelninger).

    Og ledelse-erfaring, er vel leder-erfaring, uansett om det er fra Rimi, (eller en annen jobb), må man vel si.

    (Selv om organisasjonen/fagforeningen Lederne, nektet å godta min søknad, for bortimot ti år siden, (på den tida jeg ble medlem i NITO og Akademikerforeningen, (og the Ladders), osv.).

    Så de hos Lederne, er muligens noen slags snobber da, for å si det sånn.

    Siden at de rynker på nesa, av Rimi-ledere.

    For å si det sånn).

    Så Espen Karlsson var muligens litt snobbete, og rakket ned på meg, fordi at jeg hadde jobba, i mange år, i Rimi.

    (Rimi/dagligvarebransjen hadde kanskje dårlig rykte.

    Det var mange i Rimi, som hadde bakgrunn fra ‘livets harde skole’, (som de sier på Facebook), for å si det sånn.

    Eller, de var kanskje ikke fra livets harde skole.

    Men de hadde kanskje begynt å jobbe, rett etter ungdomsskolen/videregående, osv.

    Som regionsjef Jon Bekkevoll, som vel fortalte på et butikksjef-møte en gang, at han hadde jobba i butikk, omtrent hele livet.

    For å si det sånn).

    Men etter dette møtet.

    Så kontaktet assisterende butikksjef Sølvi Berget meg.

    (Var det vel).

    Og hu sa, at hu aldri hadde opplevd, at Espen Karlsson, hadde vært så frekk noengang tidligere.

    (Noe sånn).

    Og at de fikk helt sjokk av han, (i det møtet).

    (For å si det sånn).

    Men Espen Karlsson var vel da bare femten år, (eller noe i duren).

    (Han hadde kanskje fått jobb der, siden at broren hans hadde jobba der, i et par år.

    Eller noe i den duren).

    Og det var mer.

    Sølvi Berget sin sønn Trond, (og en jevnaldrende medarbeider som ble kalt Jokke).

    De hadde visst mobba Espen Karlsson, (nede på spiserommet).

    Og det ble et møte der, (jeg husker ikke om det var verneombud Morten Saksgård som tok opp dette, men det må vel antagelig ha vært noe sånt).

    Og da var distriktsjef Anne Kathrine Skodvin i affekt, overfor Espen Karlsson, (husker jeg).

    Hu mente at det ikke var noe rart, at de mobba en sånn liten tjukkas, (som Espen Karlsson), husker jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Hu mente at Espen Karlsson var en typisk mobbeoffer-type, da.

    (Eller noe i den duren).

    Men Anne Kathrine Skodvin ble kanskje mer truffet av Espen Karlsson sin frekkhet, (på det nevnte personalmøtet, våren 2001).

    For hu hadde jo jobba i Rimi, mer enn dobbelt så lenge som meg, (og hu hadde ikke noe høyere utdannelse).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Dette var også sånn, at noen år seinere, (når jeg studerte heltid på HiO IU og jobba som låseansvarlig på Rimi Langhus).

    Så satt jeg i kassa.

    Og så dukka Espen Karlsson sin tvillingbror Mats opp der.

    Og han fortalte at Espen Karlsson jobba i Lamborghini-butikken, i arbeidsuka, (muligens på handel og kontor).

    Og det var kanskje for å rakke ned på meg, da.

    (Kan man kanskje lure på).

    Siden at det liksom er finere, å jobbe, med å selge luksus-biler, enn å selge matvarer.

    (Noe sånt).

    Og at Karlsson-tvillingene, med dette, fortsatte Espen Karlsson sitt angrep, (på meg), fra det nevnte personalmøtet, (våren 2001).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Anders Karlsson har visst seinere slutta i Bellona og:

    slutta i bellona anders karlsson

    https://www.intrafish.no/nyheter/skifter-jobb-beholder-tittelen/2-1-675162

    PS 6.

    Det her er visst kona:

    det her er visst kona

    https://www.aftenposten.no/okonomi/i/Vv7d/en-ekte-slappfisk

  • Det er veldig morsomt at regjeringen nå ønsker å være klare og tydelige når det gjelder Corona-råd. For et av deres tidligere råd, nemlig at man må bruke munnbind hvis det er vanskelig å holde en meters avstand, er av det mer vage slaget, (som muligens kan ha bidratt til økt forvirring), vil jeg si

    veldig morsomt

    https://www.aftenposten.no/norge/i/PRPObp/hyttekommuner-ber-folk-foelge-hoeies-raad-og-holde-seg-hjemme

    PS.

    Det er mulig at regjeringen mener, at man må bruke munnbind, i rushet.

    Sånn har jeg tolket det, ihvertfall.

    Men burde det egentlig være vanskelig, å holde en meters avstand, i butikker.

    Det er vel isåfall på grunn av klamme løsninger, som ‘duo-kasser’, hvor to køer, står ved siden av hverandre, (ofte uten gjerde imellom).

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om CV-en til Irene Ottesen, (som jeg jobba sammen med på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1997 og fra sommeren 2002 til sommeren 2003)

    cv en til irene ottesten del 1

    PS.

    Irene og jeg, var del av et leder-team, (vi hadde begge tittelen assisterende butikksjef), på tre personer, på Rimi Bjørndal.

    Og den tredje lederen, butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Han var jo en gammel gubbe, allerede på den tida, (må man vel si).

    (Og Thomas Sæther, (som jobba deltid på Rimi Bjørndal), ville også ha det til, at Kristian Kvehaugen var alkoholisert.

    Husker jeg).

    Så det endte med at Irene og jeg pleide å prate litt sammen, (ute i butikken).

    (Hu pleide å stå og sette opp tørrvarer noen ganger.

    Like ved der jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, (som var en avdeling, som jeg var vant til å ha hoved-ansvaret for, i min forrige rolle, som butikkmedarbeider/aspirant/assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da skravla vi om mye rart.

    Hu fortalte en gang, at hu hadde vært offer, for pedofile, (i Søndre/Midtre Vestfold), under oppveksten.

    (Noe sånt).

    Og hu hadde en slags støttekontakt, (muligens en purk), som hjalp henne med å flytte.

    Og da tagg hu seg til å låne min Toyota HiAce, (husker jeg).

    Og ‘purken’, (eller om det var han nevnte pedoen), klagde på at forstillinga var dårlig, (på bilen min, som jeg hadde kjøpt brukt av min tremenning Øystein Andersen og Glenn Hesler, noen måneder tidligere, (etter at Glenn hadde prakket bilen på meg)), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Irene fortalte, at hu hadde jobba, i Bunnpris-kjeden, (oppe i Trondheim).

    Men hu fortalte ikke at hu hadde jobba på OBS, (sånn som jeg husker det).

    (En kjede som jeg også hadde bakgrunn fra.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, (i Lørenskog), fra 1990 til 1992.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Man kan se, øverst i bloggposten.

    At Irene Ottesen slutta i en butikksjef-jobb, i juni 2003.

    Og det var på Rimi Bjørndal, (hvor jeg da jobba som låseansvarlig ved siden av studier), husker jeg.

    Og han som tok over, som butikksjef der.

    (Mens jeg studerte, ved HiO IU).

    Det var han Johan, (en svær homse fra Telemark), som jeg har skrevet om, i Min Bok 5.

    Og han og butikksjef Thomas Bruun på Rimi Langhus, (hvor jeg også jobba deltid ved siden av studier, på den tida).

    De hadde seg i mellom bestemt, at jeg skulle jobbe, som heltids-leder, på Rimi Langhus, (hvor jeg jobba som butikksjef fra våren 2001 til sommeren 2002), sommeren 2003.

    Og da hadde jeg egentlig planlagt, å lese på en eksamen, (som min studiekamerat Dag Anders ‘Dagga’ Rougseth fikk meg til å utsette til etter sommerferien).

    Og jeg hadde også tenkt å ha litt fri.

    (For jeg hadde tatt opp et forbrukslån, på cirka 60.000, hos DNB, (på Aker Brygge).

    For å klare meg gjennom studietiden.

    Siden at det var litt nedtur, (ihvertfall økonomisk), å slutte som butikksjef.

    Og jeg hadde jo jobba litt vel mye, de siste årene, som butikksjef.

    Så jeg hadde tenkt å bare jobbe min faste vakter, (det var vel snakk om to-tre vakter i uka), sommeren 2003.

    (Og så chille litt på stranda kanskje, på fridagene).

    Men det ble ikke noe av, (på grunn av de nevnte butikksjefene), da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Den butikken, som Irene begynte som assisterende butikksjef i, i juli 2003, (distriktsjef Anne Kathrine Skodvin var misfornøyd med Irene, som butikksjef på Rimi Bjørndal, virka det som), det var Rimi Mortensrud, (hvis jeg ikke tar helt feil), hvor hu vel ble gjenforent med Kristian Kvehaugen, som vel var fruktansvarlig der, (under butikksjef Kjell), på den tida:

    irene linked in 2

    (Samme link som overfor).

    PS 5.

    Det kan virke som at Irene bare har gått et år på videregående:

    et år på videregående hm

    (Samme link som overfor).

    PS 6.

    Irene liker seg best ute i butikken, så tippe-oppgjøret, (og tippeansvarlig-rollen/tippekommisjonær-kortet, (som ga to gratis-billetter til alle fotballkamper i Norge)), kasta de etter meg, (selv om jeg aldri hadde jobba med tipping før):

    mer om irene

    https://www.linkedin.com/in/irene-ottesen-40053417b/?originalSubdomain=no

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook morten fjeldheim ekskone 1

    PS.

    Her er mer om dette:

    kristin michaelsen facebook 2

  • Det er mulig at det har vært full åpenhet, om bruken av prisjegere. Men jeg, (som blant annet har jobbet ti år som Rimi-leder, (fra 1994 til 2004)), stusset fælt over dette, i tida etter at jeg flytta tilbake fra England, høsten 2014, (husker jeg)

    jeg har stusset fælt på dette

    https://e24.no/naeringsliv/i/41E8KE/konkurransedirektoer-avfeier-kritikk-kjedene-visste-hvor-grensen-gikk-men-valgte-likevel-aa-traakke-over-den?referer=https%3A%2F%2Fwww.vg.no

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om prisjeger bloggpost fra 2016

    https://johncons-blogg.net/2016/11/at-rema-og-kiwi-lar-konkurrentene-sine.html

    PS 2.

    Når Konkurransetilsynet skal kreve inn ti prosent av omsetningen, i straff, fra Norgesgruppen, Coop og Rema/Reitan.

    (For å ha hatt prisjegere/pris-samarbeid).

    Så glemmer de muligens, at marginene, i dagligvarebransjen, tradisjonelt er mindre, enn i de fleste andre bransjer.

    Enkelte klesbutikker, (for eksempel), har kanskje en fortjeneste, på 50 prosent, (eller mer), på sine varer.

    Men i dagligvarebransjen, så er marginene så små, at dersom kassadama ikke slår inn bæreposene, så taper butikken penger, på den kunden.

    (For å si det sånn).

    Selv om butikkene kanskje har fått litt mer å gå på, i det siste.

    Etter at de har begynt med selvbetjeningskasser, osv.

    (Siden at de da har fått mindre lønnskostnader.

    For å si det sånn).

    Hvis en klesbutikk, som har 50 prosent fortjeneste, har en omsetning, på 20 millioner, (i året).

    Så får de et overskudd, på 10 millioner.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Og en ti prosent straff, (for pris-samarbeid), vil da ‘kun’ være, på 2 millioner.

    Og de vil likevel gå 8 millioner med overskudd.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Mens en matbutikk, som har en omsetning, på 20 millioner.

    De har kanskje kun et overskudd, på 1 million.

    (På grunn av at det tradisjonelt er snakk om små marginer, i dagligvarebransjen).

    Og hvis de får to millioner i straff, (for pris-samarbeid).

    Så vil de da får et underskudd, på 1 million.

    (Før husleie og lønn, osv.).

    Så de vil da bli hardere straffet, (selv om det er snakk om samme straffe-prosent-sats av omsetningen).

    (Må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Nå var det forresten sånn, (som daværende Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen en gang sa til meg, på midten/slutten av 90-tallet).

    At Rimi fikk masse hemmelige rabatter, fra industrien.

    Og disse rabattene fikk ikke butikksjefene vite hvor høye var.

    (For å si det sånn).

    Så det kan være, at marginene, ikke var så trange, som Rimi sitt hovedkontor ga inntrykk av, (overfor oss butikksjefene).

    Selv om en liten Rimi-butikk, gikk litt underskudd, så ville Rimi ofte beholde de.

    For å beholde sin markedsandel.

    (Var det vel).

    Men når det var snakk om rabatter, som var hemmelige for butikksjefene.

    Så fikk egentlig ikke butikksjefene vite, om butikken de drev, var lønnsom eller ikke.

    (For å si det sånn).

    Så det med regnskapet osv., ble som et slags narrespill da, (må man vel si).

    Og derfor så studerte ikke jeg regnskapet så nøye egentlig, (som butikksjef).

    Men jeg prøvde å ta hint, fra distriktsjefene osv., angående hvordan de ville, at driften eventuelt skulle endres.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Når det gjelder den norske pressen.

    Så har vel de bare skrevet tørt, om disse prisjegerne, (i alle år).

    De har hyllet disse, (og ikke vært kritiske), må man vel si.

    Sånn som jeg husker det, så har ikke pressen gjort et poeng av, at dette er/var et særnorsk fenomen.

    Så man må vel muligens si, at den norske pressen, har blitt til narrer, av dette, rundt prisjegerne.

    Selv om denne saken ikke er ferdig enda.

    Dagligvare-kjedene skal først prøve å forsvare seg, (i månedene fremover).

    Men man kan kanskje allerede nå, begynne å lure litt, på hva den norske pressen har drevet med, (de siste årene).

    (For å si det sånn).

    Og hvorfor har Konkurransetilsynet, brukt ti år, på å ta opp dette.

    Når det har vært kjent, i media, i alle år.

    Man må vel muligens si, at Konkurransetilsynet, også har blitt til narrer, av dette.

    (Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Det er også sånn, at Coop kaller dette, en: ‘Bransjenorm’.

    Men det ordet hørte jeg aldri, i løpet av de årene, (fra 1988 til 2004), som jeg jobba, i butikk.

    (Jeg jobba først hos Staff-Gruppen/CC Storkjøp, så hos Coop/OBS Triaden og så i Rimi, (blant annet ti år som leder), fra 1992).

    Og den norske pressen har vel heller ikke brukt det ordet noe særlig, når de har skrevet, om prisjegere, osv.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Min morfar Johannes Ribsskog.

    Han hadde jo et kåseri, (‘Hav og fjell farvel’), på radio, på 60-tallet.

    Og der forklarer han at kjøpmenna oppe i Stokmarknes (i Vesterålen): ‘Selger til hverandre, og snyter hverandre så godt de kan’.

    Så det er kanskje en bransjenorm, da.

    At konkurrentene handler fra hverandre.

    Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, (noe jeg jobba som fra 2001 til 2002).

    Så var det sånn en gang.

    At min assistent Sølvi Berget, plutselig stod inne i butikken, i lag med Meny Langhus sin butikksjef, (var det vel).

    (Han som det seinere har vært i nyhetene om.

    At hadde kjøtt med utgått dato på fryselageret.

    Noe sånt).

    Og det var visst sånn de gjorde det, (ute på landet), mente Sølvi Berget.

    (Meny-butikksjefen skulle låne kremfløte av oss.

    Var det vel).

    Selv om Langhus faktisk er del av tettstedet Oslo, (noe min ‘undersott’ Espen Sigmund seinere babla om, på den tida som jeg jobba som låseansvarlig der, ved siden av studier på HiO IU).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    PS 8.

    Og det som min morfar sier, i YouTube-videoen, i PS-et overfor.

    Om at kjøpmenna i Stokmarknes, kjøper varer av hverandre.

    Det er da kanskje en såkalt bransjenorm, (som han forklarer om).

    For det er vel ikke en selvfølge, at konkurrenter, skal selge varer, til hverandre.

    Noen ville kanskje sagt, at du er vår konkurrent, så du må handle, et annet sted.

    (Noe sånt).

    Eller at de må betale dobbelt pris.

    (Der har jeg sett, på 70/80-tallet.

    At en avis, (eller om det var et ukeblad), forlangte dobbelt pris, hvis det var en konkurrent, som ønsket å annonsere.

    For å si det sånn). 

    Men hvorfor oppstår en sånn bransjenorm.

    Det er kan kanskje være på grunn av, at Stokmarknes/Vesterålen, ligger langt fra nærmeste grossist.

    Og at det derfor gir mening, at kjøpmennene handler av hverandre.

    (For det er kanskje vanskelig, å få tak i varer, fra andre steder.

    For å si det sånn).

    Men hvordan oppstod denne prisjeger-bransjenormen?

    Nei, det kan man kanskje lure på.

    Hva var det, som fikk disse arge konkurrentene, til å liksom bli bestevenner, og samarbeide, om å utvikle, nye ‘kompis-regler’, (istedet for å fortsette, som noen slags fiender/uvenner, som før).

    Dette var kanskje noe de begynte med, etter å liksom ha jaget Lidl ut av landet.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Eldorado var en vanlig merkevare, i gamle dager. Men så begynte ‘Eldorado-folka’ med Kiwi-butikker, og så ble det en egen merkevare

    ble egen merkevare

    https://www.nettavisen.no/okonomi/har-du-lagt-merke-til-dette-i-butikkhyllene-na-tar-bonde-general-et-oppgjor-med-kiwi/3424052151.html

    PS.

    Også Evergood kaffe, var en vanlig merkevare, i gamle dager.

    Men det er nå en egen merkevare, (må man vel si), siden at Jo-Jo/Norgesgruppen, har begynt, med matbutikker.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om at eldorado er en vanlig merkevare

    https://www.nb.no/items/a833dca101510d5feb3bdd6f9da2b0b8?page=13&searchText=”eldorado%20tomatpure”

    PS 3.

    Enda mer om dette:

    mer om eldorado vanlig merkevare

    https://www.nb.no/items/d871cfa8ac9543d82295f91d146f7e67?page=23&searchText=”eldorado%20tomatpure”

    PS 4.

    Rimi var eiet av Hagen Gruppen/Hakon/ICA og likevel så solgte de Eldorado-produkter, som nå er Norgesgruppen sin egen merkevare.

    (Pluss at CC Mart’n, i Staff-Gruppen vel, også solgte Eldorado.

    Og mange andre butikker solgte nok også Eldorado, hvis jeg skulle tippe).

    Så det viser, at Eldorado, tidligere var, en vanlig merkevare.

    Men så begynte Jo-Jo/Norgesgruppen, med butikker, og da ble det en egen merkevare (EMV).

    Men tomatpureen, er nok antagelig, den samme.

    (Og også Evergood-kaffen).

    Så det viser, at det at en vare, er en egen merkevare (EMV), det har egentlig ikke noe med innholdet i varen, å gjøre.

    (Noe bøndene nå vil ha det til.

    I Nettavisen-artikkelen overfor.

    De sier at EMV-varer er basert på å utnytte hull i importvernet.

    Noe sånt).

    Jeg har tidligere blogget om, hva som kjennetegner EMV.

    Det går tilbake til Samvirkelagene sine Blå-Hvite-varer, i Norge.

    Og det som egentlig kjennetegner disse EMV-varene, (først og fremst), er at kjedene bruker mindre penger, på ting som markedsføring og produktutvikling.

    (Ikke at det er noe med importvernet.

    For å si det sånn).

    Vanlige merkevarer, bruker så mye penger på markedsføring, (tenk på Møllers Tran, for eksempel), at varene ofte blir veldig dyre, ute i butikkene.

    Derfor kan butikkene selge sine EMV-varer billig, og likevel tjene mer penger på disse varene, enn det de tjener, på de ‘vanlige’ merkevarene.

    (Husker jeg fra min tid som Rimi-leder.

    Noe jeg jobbet som fra 1994 til 2004).

    Og jeg er jo nå sosial-klient.

    Så det at EMV-varer ikke er noe særlig billigere, enn andre varer.

    Det nekter jeg for.

    EMV-varene er ofte mye billigere, enn de andre varene.

    Ellers hadde ikke jeg kjøpt de, (for å si det sånn).

    Mye av det bøndene sier, i Nettavisen-artikkelen, er nok gode poenger.

    Men Kiwi har også mange gode poenger.

    Og angående det som egentlig kjennetegner EMV-varer, der bommer bøndene.

    (Må jeg si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 5.

    La oss si, at Norgesgruppen/Jo-Jo, slutter med butikker igjen.

    Da blir Eldorado og First Price vanlige merkevarer.

    Og så selger Jo-Jo disse varene, til andre butikk-kjeder, (som Rema og Coop).

    Og da er det fortsatt det samme innholdet, i varene.

    Og det er vanlige merkevarer, (og ikke EMV-varer).

    Og da liker ‘plutselig’ bøndene disse varene.

    Siden at det ikke lenger er EMV-varer.

    (For å si det sånn).

    Så det er nok ikke egentlig, en regel som sier, at EMV-varer, må være importerte.

    (Og at vanlige merkevarer ikke er importerte).

    Det er nok de samme import-reglene, for varer, uansett om varene er egne merkevarer (EMV) eller vanlige merkevarer.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Problemet er kanskje, at vi ikke har så mange vanlige merkevarer lenger, (som ikke er eiet av bøndene).

    Det er mulig.
    Men hovedpoenget med EMV-varer, er ihvertfall, at man ikke markedsfører de noe særlig.

    Og at man derfor kan selge de billigere.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    EMV-varer er vel forresten varer, som er direkte fra produsent, (i teorien).

    (Når butikkene kaller dette egne merkevarer.

    Så er det i betydningen, at dette er varer, som butikkene har produsert selv.

    Må man vel si.

    Men selvfølgelig, så har ikke Kiwi laget disse varene, på et bakrom.

    Men de har ringt en fabrikk, og fått de til å lage varer for dem, (på butikk-kjeden sin måte).

    Eller de har kjøpt opp fabrikkene.

    Sånn som Rema/Reitan har kjøpt opp Grans og Nordfjord.

    For å si det sånn.

    Så butikkene blir litt som en gårdsbutikk, (hvor de selger syltetøy som de har laget selv, osv).

    Må man vel si.

    Eller, butikkene har ikke laget syltetøyet selv.

    Men de later som, (ovenfor kundene), at de har laget syltetøyet selv, (må man vel si), når de har disse egne merkevarene.

    Noe sånt.

    Så de later som, at de liksom er litt, som en koselig gårdsbutikk, som har laget syltetøyet sitt selv, og som selger det, fra et utsalg/gårdstun.

    Må man vel si).

    Men det er ikke noe regel om, at man da nødvendigvis, må bruke importerte varer, i produksjonen.

    (Noe bøndene visst vil ha det til).

    Og som jeg har blogget om tidligere.

    Så er det kanskje dumt, at Kiwi må bruke tida si, på å prate om, hvordan de produserer kjøttdeig.

    De burde kanskje heller konsentrert seg om, hvordan de driver butikkene sine.

    (For å si det sånn).

    Så EMV tar kanskje bort spesialiseringen, fra dagligvarebransjen.

    Det hadde kanskje vært bedre, (som bøndene sier), å tatt bort EMV-varene, (fra de store kjedene).

    (Selv om prisene da kanskje, hadde gått opp.

    Selv om det nok hadde blitt, øket konkurranse.

    Så det er vanskelig å si, hva dette, (å kutte ut EMV), ville hatt å si, for matvareprisene.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Bøndene uttaler seg også, på vegne, av forbrukerne.

    (I artikkelen overfor).

    Og det blir kanskje litt rart.

    De som handler det meste av varene, i butikkene, i Norge.

    Det er kvinnfolk i 30-40-åra.

    (Lærte jeg som Rimi-leder).

    Og de synes vel bare, at det er morsomt, med EMV-varer.

    (Sånn som jeg husker det, fra min tid som Rimi-leder).

    Hvis det er bøndene som skal prate for disse ‘innkjøp-kvinnfolka’, så blir det litt rart, (må man vel si).

    (Men disse kvinnfolka ‘prater’ kanskje, med lommeboka si, når det gjelder, å velge butikker osv., (istedet for å skrive i avisa).

    Men det at det er så få kjeder, (og at kjedene har egne grossist-ledd), gjør at det er vanskelig, for nye aktører, å dukke opp.

    Så man har kanskje ikke, så mye å velge mellom, i Norge.

    Norgesgruppen er jo egentlig en grossist, (som har begynt med butikker).

    Og Rema/Reitan-gruppen har ingen fullsortiments-butikker, (de har bare budsjett-butikker, med forenklet sortiment).

    Og Coop er forbrukereiet.

    Så man har liksom ingen vanlige, (og uavhengige), kjeder/grupperinger i Norge, (som er kjøpmannseide detaljister, fra starten av).

    For å si det sånn).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Man kan vel tenke seg, at det er sånn.

    At de små/mellomstore norske produsentene.

    De blir skviset, av dagligvare-kjedene.

    For dagligvare-kjedene bytter nok leverandør, (for sine egne merkevarer), hvis de får disse billigere, et annet sted.

    Og derfor blir det kanskje sånn, at det ofte finnes importerte råvarer, i EMV-varene.

    For de norske produsentene, blir kanskje skviset, av Kiwi, osv.

    Og derfor må de kjøpe råvarene, fra utlandet.

    For de utenlandske råvarene er billigere.

    Og hvis de bruker norske råvarer, så taper de kanskje penger, å produsere EMV-varer, for kjedene.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 9.

    Store Walmart later som at de er en koselig gårdsbutikk, (må man vel si), med sine ‘Our Finest’-varer:

    walmart later som at de er gårdsbutikk

    https://www.walmart.ca/en/our-finest/N-1019620

    PS 10.

    Så Walmart-kjeden, har visst, en bondegård, i Florida, (eller noe lignende), hvor de lager masse god mat, da.

    Det har de selvfølgelig ikke.

    De kjøper nok appelsinjuicen fra et sted, og kjøttbollene fra et annet sted.

    Men hva vil de her, at kundene, skal tenke.

    Vil de at kundene skal tenke: ‘Dette er laget på Walmart-bondegården’.

    Kanskje ikke.

    Dette er grossisten Walmart, som skryter av varene, (må man vel si).

    De vil kanskje, at kundene skal tenke, at her har Walmart kjøpt masse god mat, her og der, i partier.

    Og så har de pakket om denne maten, på et eget pakkeri.

    Eller, kundene ser vel, at dette er varer, som er pakket, på (forskjellige) fabrikker.

    Så kundene ser vel gjennom dette, og syntes nok bare, at maten ser god ut, (for eksempel).

    (Noe sånt).

    Eller, de mener kanskje, at dette er den beste maten, som de har i butikken.

    (Noe som kanskje noen ganger kan være en liten overdrivelse.

    Når man tenker på de ‘vanlige’ merkevarene.

    Som ofte er, av god kvalitet.

    Men disse ‘Our Finest’-varene, er kanskje litt lavere priset, og så har de kanskje cirka like bra kvalitet, som markedslederen.

    For å si det sånn.

    Det er vel noe lignende av merket ‘Jacobs Utvalgte’, hos Meny.

    Noe sånt).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 11.

    Walmart er jo kjempestore.

    (Walmart har to og en halv million ansatte, (mot Rema sine 20.000).

    Så jeg nå på Wikipedia.

    Og omsetninger var på 5000 milliarder NOK cirka.

    Mens Rema hadde en omsetning på cirka 20 milliarder NOK.

    Så Walmart er cirka 250 ganger større enn Rema, når det gjelder omsetning.

    Får jeg det til å bli).

    Så de eier kanskje disse fabrikkene, som lager maten, på bildet i PS 9.

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 12.

    Så EMV kan enten bli produsert hos kjeden sine egne fabrikker, (som hos Walmart og hos Rema, (som eier halve Grans Bryggeri, og som har en samarbeids-avtale med Nordfjord)).

    Ellers så kan kjeden få eksterne fabrikker, til å produsere deres varer, (på anbud).

    En merkevare, er vel noe som er registrert, og som kan eies.

    Så butikk-kjeden eier rettighetene til merkevaren.

    Det er nok det som menes med egne merkevarer (EMV).

    (For å si det sånn).

    Det betyr nok ikke noe mer enn det.

    Så en EMV-vare kan godt være produsert på Vestlandet.

    (For å si det sånn).

    Det behøver ikke nødvendigvis å være noe hokus-pokus med de, (som bøndene vil ha det til).

    Selv om man kanskje kan lure på, hvorfor butikk-kjedene, ønsker å utvikle sine egne merkevarer.

    Istedet for å bare drive butikk.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 13.

    Man kan kanskje lure på.

    Hvordan butikk-kjedene kom på den ideen, å begynne med, å utvikle sine egne varer.

    Og det er vel kanskje fordi, at de har integrert grossist-ledd, for tida, at de kan gjøre dette.

    Hvis ikke det var sånn, at de trengte en ‘quick-fix’, for å øke fortjenesten.

    Rundt årtusenskiftet, så jobba jeg, som butikksjef, i Rimi.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll fortalte, at Ahold hadde kjøpt seg inn, i Hakon-Gruppen/ICA.

    Og Ahold forventet en avkastning, på 10-15 prosent, i året, mente Bekkevoll.

    (Noe sånt).

    Så han, (og noen andre Rimi-sjefer), hadde vært i Sverige, for å finne ut, hvordan de kunne øke fortjenesten.

    Og svaret var, at de skulle hive masse tomesker, oppå på topphyllene, (helt opp til taket), sånn at de så helt fulle ut.

    For det skapte da høyere varetrykk.

    Og det førte til at kundene handlet mer.

    (Noe sånt).

    Men de tenkte kanskje ikke på, at det så rart/lugubert/harry ut, med masse tomesker, oppå topphyllene.

    (For å si det sånn).

    Og det samme kan vel sies, om egne merkevarer.

    De øker kanskje fortjenesten, (på kort sikt).

    Men disse ‘øst-europeiske’ varene.

    De ser kanskje så ‘døve’ ut, at verdien på butikk-kjeden, blir devaluert.

    (Noe sånt).

    På 70-tallet, så var det bare kule/morsomme varer, i de norske butikkene, fra man gikk inn døra til man gikk ut.

    (Må man vel si).

    Men EMV-varene, får det til å se litt ut som, at man er i en butikk, i Nord-Korea, (må man vel nesten si), siden at kjedene ønsker å spare penger på produkt/emballasje-utvikling, (og markedsføring).

    (For å si det sånn).

    Så sånn er nesten det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 14.

    mer om blå hvite varer 2

    https://www.nb.no/items/5765fb4d55a19726f0742381f7aa0da9?page=1&searchText=”blå%20hvite%20varer”

  • CC Storkjøp, (hvor jeg jobba fra høsten 1988 til høsten 1989), hadde som konsept, at kundene kunne kjøpe store pakninger, (som de eventuelt kunne spleise på, sammen med bekjente). Fra DT/BB 22. november 1976

    kunder kan dele forpakningene

    Det var ikke storhusholdning-forpakninger, som CC Storkjøp solgte.

    Men de solgte økonomi-pakninger, da.

    (For å si det sånn).

    Og på 70-tallet, så var kanskje dette mye mat, for folk.

    Men på 80-tallet, (og seinere), så tror jeg, at folk bare la disse økonomipakningene i fryseren, (istedet for å spleise på de med naboen).

    (Og folk fikk også større frysere hjemme.

    Jeg husker at min farmor Ågot, hadde en stor fryser, (inne på kontoret til vårt slektsfabrikk Strømm Trevare), allerede på slutten av 70-tallet.

    For å si det sånn).

    Det var sånne varer som Pizza Grandiosa og to liter Hennig Olsen-is, som vi solgte, (husker jeg).

    (Hennig Olsen-isen pleide vi vel å selge, til 14.90, per boks.

    Noe som var mye billigere enn iskremen til Oddmund Larsen på Sand.

    For å si det sånn).

    Og hele hermetikk-bokser, (men ikke så ofte halve hermetikk-bokser), med varer som trøndersodd, (til 15-20 kroner boksen), og muligens også Spagetti Ala Capri.

    (Noe sånt).

    Og 250-300 grams pakninger med potetgull/potetløv.

    (Muligens av merket Sundnes eller Polly, eller noe lignende).

    Men ikke de små pakningene, på 100-150 gram.

    (For å si det sånn).

    Og av brød, så hadde vi vel bare Sunnhetsbrød.

    (Siden at de veide litt mer, enn de andre brødene.

    For å si det sånn).

    Og vi hadde vel også store pakninger, med Smili vaskepulver, (eller om det var et annet billig-merke), som jeg pleide å få gratis, hvis det var brekkasje, (husker jeg), noe min lillesøster Pia, ble glad for, for hu hadde flytta opp til meg, (der hvor jeg pleide å bo aleine), dette skoleåret.

    (Dette var kanskje et hint om, at jeg måtte vaske arbeidstøyet.

    Noe sånt).

    Og to-pakninger med tørkeruller, til 6-7 kroner.

    (Hvis ikke det var på Rimi.

    Og at CC Storkjøp hadde billige fire-pakninger.

    Hm).

    Og ti kilos-pakninger med sukker.

    (Det hendte at hjemmebrennere kunne kjøpe opptil 100 kilo sukker av gangen.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og store plater med Freia sjokolade.

    (Blant annet).

    Men det ‘spleise-konseptet’ funka kanskje best på 70-tallet.

    (Før folk begynte å trene mye på treningsstudio osv., og derfor trengte mer mat.

    Da ble ikke disse matvarene noe å spleise på, vil jeg si, (kanskje bortsett fra Nidar sin Spesial-sjokolade, som vi solgte, i cirka 300 grams forpakninger, et sjokolade-slag, som var ganske mektig, vil jeg si).
    (En vare som min stemor Haldis, pleide å by på, nede i Havnehagen, på den tida hu jobba på CC Elektro)).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    CC Storkjøp hadde også en storebror, (eller om man skal si lillebror, siden at de solgte mindre forpakninger), som het CC Matsenter.

    Og som jeg har blogga om tidligere.

    Så var CC Matsenter ofte sure, på CC Storkjøp.

    For CC Matsenter fikk ikke lov, å ha tilbud, på store forpakninger.

    (De/vi skulle konkurrere, mot AKA, Sparland, Go’ Mat/Strømsø Supermarked og OBS!, osv.

    Var det vel).

    Da klagde vår butikksjef Karin Hansen, på senter/leder-møtene, (husker jeg).

    For vår butikk, hadde liksom monopol, på store forpakninger, (siden at det var del av konseptet), på CC Brakerøya, da.

    (For å si det sånn).

    Men begge matbutikkene på CC Brakerøya, (CC Storkjøp og CC Matsenter), hadde samme eier, (nemlig Staff Gruppen).

    Så dette var ‘bare’ noe intern krangling, i Staff Gruppen, da.

    (For å si det sånn).

    Som vi ansatte kanskje hørte bruddstykker av, (når våre ledere ikke klarte å holde kjeften sin, for å si det sånn).

    Ellers så var det sånn, at vi, (etter at jeg hadde jobba der noen måneder), skulle ha spisepausene våre, inne på CC Matsenter sitt spiserom.

    Og vi hadde også samme julebord, (på Rica Tjøme, het det vel), som CC Matsenter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så da jeg flytta, til Uelands gate, (for å studere på NHI), høsten 1989.

    Så ble jeg litt sur, over de høye prisene, på Ila/Kiellands Plass.

    Det var ikke en eneste budsjett-butikk, i en mils omkrets, (på den tida), såvidt meg bekjent.

    (For å kanskje overdrive litt.

    Men likevel).

    Jeg begynte etterhvert, (etter at jeg flytta til Abildsø, i begynnelsen av september 1989), å handle, på Oluf Lorentzen, på Oslo City.

    Der hadde fast lavpris på Pepsi blant annet, (husker jeg).

    Men ingen butikker i Oslo, hadde like lave priser, som CC Storkjøp.

    (Vil jeg si).

    Selv om Rimi og Rema også var billige butikker, på den tida.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det står øverst i bloggposten, at CC Storkjøp, hadde 300 varelinjer, i 1976.

    Men det kan ha vært sånn, at det var litt, som med Rimi og Rema.

    Nemlig at det kom inn fler og fler varer, hvert år.

    Så da jeg jobba der, (på slutten av 80-tallet), så hadde vi kanskje noe sånt som 500-600 varelinjer, da.

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Det var ihvertfall sånn, at det ikke var nok PLU-koder, på kassene, (husker jeg).

    Sånn at vi kassafolka måtte huske mange priser, i huet, (når det gjaldt varer som stod på pall/halvpaller).

    (Og det var vel muligens også sånn, at vi skulle skrive huskelapper.

    Noe sånt).

    Og når prisene gikk opp, (for de gikk vel som regel opp, på den tida), så var det ikke så lett alltid, for oss som jobba deltid, å få med seg det, (husker jeg).

    Så det var mye vanskeligere, å slå riktig, på den tida, enn i våre dager, (vil jeg si).

    Og hvis man slo en krone for mye, på en vare.

    Så skulle man slå en krone mindre, på en av de neste varene.

    (Var det vel).

    Og hvis det skjedde, så kan det jo ha vært sånn, at kundene ikke skjønte så mye, av handlelappen.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.