johncons

Stikkord: David Hjort

  • Min Bok 5 – Kapittel 268: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXXI

    På den tida, som jeg fikk skada trynet, på det hudpleiesenteret, på St. Hanshaugen.

    (Nemlig i november/desember, i 2003).

    Så jobba jeg jo som låseansvarlig, på to forskjellige Rimi-butikker.

    Nemlig på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så var det sånn, (i dagene etter at jeg fikk skada trynet), husker jeg.

    At jeg mener at jeg overhørte det.

    At hu ene ‘runde’ pakistanske søstera, som jobba der, (på Rimi Bjørndal), på den tida.
    Liksom snakka om det, at jeg hadde fått skada trynet, da.

    Og sa noe sånt, (til ei annen innvandrer-dame som også jobba der vel), at jeg måtte ha hatt ‘utrolig mye død hud i ansiktet’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Jeg overhørte også noe lignende, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Noen uker eller måneder seinere, var det vel muligens).

    Og det var fra assisterende butikksjef Sølvi Berget, (mener jeg å huske).

    Og hu sa det, til ei kunde-dame, var det vel, antagelig.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    At jeg kom til å bli bra igjen i trynet.

    Med unntak av nesa, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu kunde-dama, (med mørkt, krøllete hår), som liksom var uvenn, med Songül Özgyr, som jobba, på Rimi Bjørndal.

    (Hu kundedama, som det ble sagt om, at var ‘lettøl-dranker’, liksom).

    Hu hadde jo ei blond tenåringsdatter.

    Som hu liksom ‘drassa på’, sammen med meg, (av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå), gjennom butikken, (en gang jeg var på jobb der da), på Rimi Bjørndal, (ikke så lenge, før jeg slutta der, vel).

    Og like etter at jeg fikk skada trynet.

    Så satt jeg i kassa, på Rimi Bjørndal der da, (husker jeg).

    Og da var hu ‘blondinne-dattera’, til hu ‘lettøl-dranker-dama’, innom kassa mi, (husker jeg).

    (Det siste, (at hu ‘blondinne-dattera var innom kassa mi), var kanskje ikke så rart.

    Men det at hu ‘lettøl-dama’, liksom skulle drasse på meg, gjennom butikken, (bort mot der Songül Özgyr i posten stod eller satt, blant annet).

    Det var vel rimelig spesielt, vel.

    (Må jeg vel si).

    Det virka som, (for meg), at denne ‘drassinga’, ikke egentlig hadde så mye med matvarer å gjøre, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så dreiv jeg jo å flytta tingene mine, bort til City Self-Storage, på Majorstua, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo da solgt kjøleskapet mitt osv., til en brukthandel, på Bislett, tidligere den samme dagen, (eller om det var dagen før).

    Så jeg kjørte innom Statoil-stasjonen, ved Kiellands Plass, for å kjøpe noen baguetter, (eller noe sånt), og også for å fylle opp den bensinen, som jeg hadde brukt, på den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), da.

    Før jeg parkerte den hvite varebilen, på eiendommen, til bilutleie-firmaet, da.

    Og da jeg gikk hjemover igjen, (mot St. Hanshaugen), fra Bislett.

    Så gikk jeg forbi butikken, til han brukthandleren, som hadde kjøpt hvite- og brunevarene mine, (husker jeg).

    Og da husker jeg at jeg så TV-en og de store høytalerne mine, (som David Hjort hadde ‘prakka på meg’, som nedbetaling på gjelden sin til meg, et par år tidligere), gjennom vinduene, til den bruktbutikken, (som var stengt for dagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da var jeg ferdig, med alle notat-arkene, for Min Bok 5.

    Så da skal jeg prøve å få publisert denne boken på Scribd, (som jeg har gjort, med de tidligere Min Bok-bøkene).

    Dette skal jeg se om jeg klarer å få gjort, en av de neste helgene, (nå i oktober 2013).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 259: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXII

    Nyttårsaften år 2000 og nyttårsaften år 2001, (må det vel ha vært), så ble jeg dratt med på fest, av David Hjort, til Alex fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og nyttårsaften 2001, (må det vel ha vært).

    Så sa han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, om meg, (husker jeg).

    At: ‘Han ser alltid jævlig ut på håret. Jeg vet ikke om det er med vilje eller ikke’.

    (Noe sånt).

    Men det som var.

    Det var at på den her tida.

    (Cirka fra årsskiftet 2000/2001

    Til rundt årskiftet 2001/2002.

    (Og enda lengre)).

    Så var jeg i en slags krise, da.

    På grunn av problemer, på jobben, (som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Jeg jobbet alt for mye, (vil jeg si).

    Rimi Kalbakken var en stor butikk.

    Og jeg tok på meg veldig mye arbeid der.

    Siden jeg var en erfaren butikkmedarbeider, som hadde jobbet i butikk, hvert år, siden 1988, (med unntak av det første året jeg studerte, (nemlig studieåret 1989/90)).

    Så jeg hadde mer enn ti års erfaring, med å jobbe, i butikk, da.

    Så jeg så nok antagelig flere ting, som trengtes å gjøres, i butikken.

    Enn det de andre folka, som jobba der, gjorde.

    (Noe sånt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så jeg ble rimelig utslitt, av de månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Og siden jeg så så utslitt ut, så rufsa jeg kanskje til håret mitt litt ekstra mye, da.

    For at det skulle ta bort litt av fokuset, på at jeg hadde skikkelige ‘pandaøyne’, som han Christian fra Rimi Ryen, (eller om det var Rimi Askergata), sa om meg, (husker jeg at jeg overhørte), under Arvikaturen, sommeren år 2000.

    Og nyttårsaften 2001.

    Da tenkte jeg jo en del på å sykmelde meg.

    For jeg hadde jo møtt veggen, i Rimi.

    Og jeg hadde også ryddet opp Rimi Langhus, sånn at jeg kunne slutte der, uten å liksom svike den butikken da, (syntes jeg).

    (Jeg hadde jo vunnet Rimi Gullårer der, for andre halvår, av 2001.

    Og jeg hadde også gjort om en del, i butikken, (for å få opp butikkstandarden), og på lageret, osv.).

    Så det var vel sånn, at jeg ikke fikk klippet meg, før nyttårsaften, det året.

    (Noe sånt).

    Men jeg var kanskje litt deprimert, da.

    Eller ihvertfall sliten.

    Og jeg må vel ha jobbet det meste av romjula, det året, tror jeg.

    (Og butikksjefer, de klipper seg vel vanligvis, i ganske god tid, før jul.

    Siden jula er den viktigste tida, i en matbutikk, da.

    Det er desember som er den klart beste måneden, i året, når det gjelder omsetning.

    Så det kan vel hende at jeg klipte meg, for å se ok ut, i julestria, da.

    Og så ble håret mitt, (som vokser ganske fort), for langt, i romjula, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk kanskje kort varsel, på å dukke opp, på den nyttårsfesten, da.

    Ellers så hadde jeg kanskje planlagt å droppe den.

    Siden det var kjent, (regner jeg med), at jeg hadde hatt rimelig mye motgang, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og det var jeg ikke vant til, fra den tidligere karriæren min, i Rimi.

    Så jeg syntes at dette var rimelig flaut, da.

    Og jeg hadde vel, på grunn av dette, ikke egentlig så veldig lyst, til å dra, på den nyttårsfesten, (på den siste dagen av år 2001).

    Men så ringte kanskje David Hjort, på selve nyttårsaften da, og maste.

    Og lurte på hvorfor jeg ikke dukka opp, oppe hos Alex, fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), der.

    (Noe sånt).

    Og da mobilisere jeg kanskje alt jeg hadde, av viljestyrke, og beit tenna sammen, (på tross av flauheten), og dro så likevel på fest, denne nyttårsaftenen, da.

    (På tross av flauhet over problemer i Rimi, da.

    Og på tross av at jeg var veldig overarbeidet da, (på den her tida), må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei pen dame, (med ganske langt, lyst hår vel), som pleide å være, på disse festene, hos Alex fra Rimi Sinsen, (mener jeg å huske).

    Hu dama var vel i begynnelsen av 20-åra, kanskje.

    Og hu hadde både et ganske pent ansikt og en ganske fin kropp, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en gang, så dreit jeg meg ut der, (hos Alex fra Rimi Sinsen), husker jeg.

    Det må vel ha vært nyttårsaften år 2000.

    (Altså den siste dagen, i år 2000.

    Eller, den nyttårsaftenen, så var jeg vel forresten på en annen fest, (på Bislett, eller noe sånt, vel), sammen med David Hjort og Bjørn Erik fra Elkjøp Storo, (med flere).

    Så det var nok antagelig nyttårsaften 2001 og nyttårsaften 2002, som jeg var på fest, hos Alex fra Rimi Sinsen.

    Noe sånt).

    Så dette, (at jeg dreit meg ut der), det må vel ha vært nyttårsaften år 2001, antagelig.

    For da, så satt hu pene dama alene, inne i stua, til Alex fra Rimi Sinsen der, (mener jeg å huske).

    Mens resten av gjengen var inne på kjøkkenet der, (eller noe sånt), da.

    Og dette var vel etter at vi hadde vært ute og skutt opp raketter, (eller noe lignende), tror jeg.

    Så jeg var rimelig full, da.

    Så jeg prøvde å sjekke opp hu pene dama da, (husker jeg).

    Men jeg så kanskje litt sliten ut.

    Og så ville jeg vel liksom ikke skremme henne, da.

    (Siden vi var aleine i stua der, mener jeg).

    Så jeg gikk jeg ned på kne liksom, mens jeg prata med henne, da.

    (For å liksom ikke skremme henne, (eller hva man skal kalle det), da).

    Og akkurat da jeg stod sånn, (på kne liksom).

    (For å prate med hu pene dama, da).

    Så kom hele ‘Alex-gjengen’ plutselig ut fra kjøkkenet der, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og de lo av meg da, (eller ihvertfall ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’ dreit meg vel ut), siden jeg stod sånn på kne, da.

    Så da ble jeg rimelig driti ut da, (for å si det sånn).

    Men dette var etter midnatt, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og jeg hadde vel drukket en del, (siden det var nyttårsaften osv.), da.

    Så jeg var vel rimelig pussa da, (må man vel si).

    Hvis jeg skal si noe, til mitt forsvar, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 258: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXI

    Rundt årtusenskiftet en gang, så dro David Hjort meg med, på en fest, hos Alex fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), husker jeg.

    Dette var etter at jeg hadde fått meg CD-brenner, til PC-en.

    Og jeg hadde parabol-antenne.

    Og der fikk jeg inn MTV2, (men ikke vanlig MTV).

    Så jeg fikk med meg en del musikkvideoer, innen alternativ musikk, (siden jeg noen ganger hadde på MTV2, (i bakgrunnen), mens jeg chatta på nettet, for eksempel), da.

    Og jeg dro med meg en CD, som jeg hadde brent noen musikkvideoer på.

    (Etter å ha først sett disse musikkvideoene, på MTV2, (eller om den TV-kanalen heter M2).

    Og så funnet de, på nettet.

    Og så brent de, på en CD.

    På en måte, sånn at de kunne sees, på enkelte DVD-spillere, da.

    Blant annet en type DVD-spiller, som Rimi solgte for cirka tusen kroner, ikke så lenge etter årtusenskiftet).

    For han Axel, (fra Rimi Sinsen), han hadde en DVD-spiller, da.

    (Må vel David Hjort ha fortalt meg).

    Som man kunne se på den musikkvideo CD-en min på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De musikkvideoene, som jeg hadde tatt opp, på den CD-en.

    Det var Cypress Hill, med sangen ‘Rock Superstar’.

    Det var Basement Jaxx, med sangen ‘Where’s Your Head At’, (som David  Hjort hadde hatt med, på en CD, til meg, en gang, og spilt på min DVD-spiller, vel).

    Det var en sang med Marylin Manson, som var ny på den her tida.

    (Det var vel sangen ‘mOBSCENE’, som var ny på den her tida, og som var litt fengende da, (syntes jeg).

    Den samgen ble forresten gitt ut i 2003, så jeg, på Wikipedia nå.

    Så dette var nok i 2003 da, (på begynnelsen av 2003 da, antagelig), hvis jeg skulle gjette.

    Noe sånt).

    Pluss noen fler sanger antagelig, som jeg ikke husker lenger nå, da.

    (Men en av de, var vel muligens Fatboy Slim, med ‘Funk Soul Brother’, hvis jeg skulle tippe.

    Jeg pleide ihvertfall å høre en del på den sangen, på den her tida, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi så på de musikkvideoene, oppe hos Alex, fra Rimi Sinsen.

    Så begynte plutselig han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), å prate, om Marilyn Manson, da.

    Han mente at Marilyn Manson, var pervers.

    For Marilyn Manson hadde operert bort to ribbein, sånn at han kunne suge seg selv, (eller noe lignende), var det vel, at han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’ sa, da.

    Det er mulig at det stemte.

    Men det var ikke derfor, at jeg hadde brent, den sangen.

    Men det var fordi at jeg hadde hørt den sangen, på M2, mens jeg chatta, på nettet, da.

    Og så hadde jeg lagt merke til den sangen, fordi at den hadde et fengende refreng, da.

    (Den delen når de ‘sparke-damene’ synger, osv.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde ikke sett så nøye, på den musikkvideoen, tror jeg.

    Jeg syntes vel bare at sangen var bra nok, til å ha med, som en av mange sanger, på den CD-en, da.

    Og jeg tok vel opp musikkvideoene, (istedet for bare mp3-ene), fordi at jeg var litt fascinert, av mulighetene, som den da fortsatt ganske nye bredbånd-internett-teknologien, bragte med seg.

    Som gjorde at det gikk an, å laste ned musikkvideoer, fra nettet.

    Og så brenne disse musikkvideoene, på en CD eller DVD, da.

    Og så spille den CD-en, på for eksempel en DVD-spiller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo begynt å lasta ned musikkvideoer, fra vanlig internett, noen år før det her.

    Men da var det mer sånn, at man bare fant en musikkvideo, som gikk an å laste ned, liksom.

    (Og lastet ned den, da).

    Uten å bry seg så mye, om hvilken sang dette var, liksom.

    Og en av de første sangene, som jeg fant, på nettet, som musikkvideo.

    Det var ‘Wicked Games’, med Chris Isaak.

    Og en gang, som Magne Winnem var på besøk hos meg, like før årtusenskiftet, vel.

    Så ville han at jeg skulle brenne den musikkvideoen for han, (husker jeg).

    For han jobbet på den tiden, som foreleser, ved IT-Akademiet.

    Og han ønsket da, å spille den musikkvideoen, for en klasse, i en forelesningssal, på IT-Akademiet.

    For å vise studentene der mulighetene, som den internett-teknologien bragte med seg, da.

    For kvaliteten på disse musikkvideoene, den var rimelig bra, da.

    Selv om de nok var litt komprimert.

    Mpeg het vel et av de formatene, som var mest vanlig, på denne tiden, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 257: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXX

    En gang, et par år før årtusenskiftet, (må det vel ha vært).

    Så dro David Hjort, (og noen av kameratene hans), meg med på Valentinos, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var rart, (husker jeg).

    Det var at ihvertfall en av dørvaktene der, (på Valentinos), var fra Bjørndal.

    Dette var en innvandrer-ungdom, som var litt mørk i huden, (husker jeg).

    Så han var vel fra midt-Østen, (eller noe sånt), tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg advarte mot han Valentinos-dørvakten, og en neger vel, (muligens han som het Muhammed og som seinere sa at han hadde blitt skutt i beinet, på den tida jeg jobba der, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003), på et personalmøte, på Rimi Bjørndal, (på den tida jeg jobba der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998).

    (Siden disse to hadde stjålet.

    Eller hadde gjort noe annet, som gjorde at de ikke lenger fikk lov til å handle, på Rimi Bjørndal, da).

    Og da sa jeg, (på det personalmøtet), at han ene var fra Afrika og at han andre var fra Asia, (husker jeg).

    Men da mente Vanja Bergersen, (som var adoptert fra Korea vel), at han Valentinos-dørvakten ikke var fra Asia, da.

    Men det er forskjell på Midt-Østen og Det Fjerne Østen, (som vel Vanja Bergersen er fra), mener jeg.

    (Selv om jeg ikke sa det, på dette personalmøtet.

    Jeg ble bare litt paff, vel.

    (Da hu Vanja Bergersen protesterte, mener jeg).

    For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det om Midt-Østen og Det Fjerne Østen (på den her tida), da).

    Men Midt-Østen ligger jo også i Asia, liksom.

    Mener jeg å huske, (fra geografi-timene osv.), ihvertfall.

    Selv om det kanskje hadde vært riktigere, å gitt han Valentinos-dørvakten signalementet ‘orientalsk’, ‘østlig’ eller ‘mongolsk’, (eller noe lignende).

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke så vant til å gi signalement, (på mørkhudede), da.

    Så jeg sa bare: ‘En fra Afrika og en fra Asia’, da.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne jo ha sagt at det var en neger og en svarting, for eksempel.

    Men jeg prøvde vel kanskje å være litt politisk korrekt, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo også en søster, (nemlig Pia).

    Som hadde sagt til meg det, mens vi bodde på Ungbo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    At negre ikke likte å bli kalt negre.

    Men at de ville bli kalt ‘afrikanere’, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg sa ‘en fra Afrika’, og ikke ‘en neger’, da.

    (Som kanskje var vanligere å si, på den her tida).

    Og når jeg først sa ‘en fra Afrika’, om negeren.

    Så ble det vel bare til det, at jeg også sa ‘en fra Asia’, om han østlige, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg prøvde å få han Valentinos-dørvakten, til å gå ut av butikken, (må det vel ha vært).

    (Siden han var ‘bannlyst’, fra å handle der, da).

    Så ble det mer eller mindre slåsskamp, mellom han Valentinos-dørvakten og meg.

    (Like ved der fruktdisken var, på Rimi Bjørndal, på den her tida).

    For han Valentinos-dørvakten fløy på meg, og reiv i Rimi-skjorta mi, (eller noe lignende), sånn at den gikk ut av buksa, (husker jeg).

    (Sånn at jeg liksom måtte trykke skjorta ned i buksa igjen da, husker jeg).

    Dette var vel rundt 1997 en gang, tror jeg.

    Og jeg måtte ringe politiet, (husker jeg), for han Valentinos-dørvakten.

    (Som var der sammen med noen kamerater, vel).

    Han nekta å gå ut av butikken, da.

    (Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Men politiet brukte lang tid, på å komme seg til butikken, fra politistasjonen, på Manglerud.

    (Det tar egentlig bare cirka ti minutter, å kjøre, fra Manglerud til Bjørndal.

    Og det tar sikkert enda kortere tid, med politisirener.

    Men disse politifolka, de brukte kanskje en time, (eller noe lignende), på å komme seg til Bjørndal, da.

    Så når de dukka opp, så var situasjonen liksom normalisert.

    Disse innvandrerne hadde gått ut av butikken, for lenge sida.

    Og jeg hadde fortsatt på den vanlige jobbinga, da.

    Og jeg hadde vel ikke så lyst til å kaste bort mer tid, på dette.

    Så jeg så bare til politiet, at de bare kunne glemme det, da.

    (Noe sånt).

    Siden at disse ungdommene jo hadde forlatt butikken.

    Og siden at jeg kanskje hadde vært litt brysk mot dem.

    Når jeg skulle hive dem ut.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det må vel ha vært assisterende butikksjef Irene Ottesen, som hadde fortalt meg det, at disse to kara, (han afrikaneren og han Valentinos-dørvakten), var bannlyst, da.

    (Noe sånt).

    Men det ble til at det var jeg, som informerte de andre ansatte om dette, (at disse to nevnte utlendingene var bannlyst), på det nevnte personalmøtet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra inne på Valentinos der.

    (Denne kvelden).

    Så husker jeg det.

    At David Hjort sin kamerat Bjørn Erik.

    (Han som jobba på Elkjøp Storo.

    Ihvertfall ifølge David Hjort).

    Han begynte å ‘bable’ om det.

    (Av en eller annen grunn).

    At det var greit å sjekke opp søtten år gamle damer.

    Hvis det bare var for å ha sex med dem.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable, om det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 244: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVII

    Det var også sånn husker jeg.

    At da David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og Linn Korneliussen, var på Arvika-festivalen, i Sverige, sommeren år 2000.

    Så babla hu Linn Korneliussen om at jenter, (eller damer), likte å bli sett på, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Må det vel ha vært).

    Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Så dukket det en gang opp ei utenlandsk dame der, (husker jeg).

    Som spurte meg, om vi hadde fler barberhøvler, for damer.

    (Noe sånt).

    Og det hadde vi ikke, da.

    Men Rimi hadde jo lært oss, at hvis vi var utsolgt for et produkt.

    Så skulle vi prøve å finne en annen vare, som gjorde den samme nytten, da.

    Så jeg forklarte at vi hadde sånn hårfjerningskrem, da.

    (Hvis det ikke var omvendt.

    At kunden så etter hårfjerningskrem.

    Og at vi var utsolgt for det.

    Og at jeg derfor anbefalte Gillette Venus, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Men da var jeg ikke helt sikker i min rolle, som butikkleder/medarbeider, (husker jeg).

    Siden denne ganske intime samtalen, (om hårfjerningsmetoder).

    Jo gikk på tvers av diverse grenser.

    Som kjønn, hudfarge, og vel sikkert religion.

    (Siden jeg regner med at hu kunde-dama antagelig var muslim, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så måtte jeg ta bussen til Mortensrud, og så t-banen videre ned til sentrum, (etter jobben), husker jeg.

    (Etter at jeg avskilta Sierra-en.

    Etter at jeg begynte å studere, sommeren 2002).

    Og en gang, mens jeg satt på t-banen, på Mortensrud t-banestasjon det, (var det vel).

    (Dette var vel antagelig en lørdagskveld, tror jeg).

    Så kom det ei ung tenåringsjente, og satt seg på fanget mitt, (hvis jeg husker det riktig).

    (Ei med hvit hudfarge og brunt hår, vel.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn.

    Dette var vel mens t-banen stod og venta, (før den skulle kjøre ned til sentrum), på Mortensrud t-banestasjon, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så tok det jo en dag eller to, før jeg gikk ut, for å kjøpe mat, husker jeg.

    Og da gikk jeg ut midt på natta da, (husker jeg).

    Og da stod det en bil, (med motoren i gang vel), på parkeringsplassen, (bak bussholdeplassen), som var rett utafor Rimi-bygget, (husker jeg).

    Så da lurte jeg på om det var noen som spionerte på meg, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 240: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIII

    Et år eller to etter at jeg ble kjent med David Hjort.

    (Tror jeg at det må ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på en fest, på Lambertseter, (like ved t-banestasjonen der), husker jeg.

    Og da ‘babla’ David Hjort om det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å ha sex med en femten år gammel dame.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen år etter det her igjen.

    Mens David Hjort, Erik Dahl og meg, (var det vel).

    (Og muligens Roger fra Sagene.

    Eller Bjørn Erik fra Elkjøp Storo).

    Gikk rundt i Oslo sentrum.

    Mens vi leita etter et utested, (eller noe sånt), vel.

    Så sa plutselig David Hjort det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å banke opp noen.

    (Altså en tilfeldig person, da.

    Som dukket opp, mens vi gikk rundt der, liksom).

    David Hjort spurte om han kunne ‘få lov’ til det, da.

    (Kanskje han spurte meg, fordi at jeg hadde vært sjefen hans tidligere?

    Hvem vet).

    Men jeg svarte ‘nei’ da, (mener jeg å huske).

    Og prøvde å roe det ned, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jo gjorde, fra våren 2003 til høsten 2004).

    Så dukka Espen Karlsson sin tvillingbror Mats Karlsson opp i kassa mi, en gang som jeg avløste pause, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og Mats Karlsson, han var litt molefunken, (husker jeg).

    For han klagde over det, (husker jeg), at hans tvillingbror Espen Karlsson hadde fått seg arbeidsuke-jobb, på en Lamborghini-butikk, i Oslo, (eller noe sånt).

    Mens Mats Karlsson selv ikke hadde fått seg en like kul jobb, da.

    (Noe sånt).

    Så etter det så lurte jeg på om det var noe spesielt med Espen Karlsson, (som forresten var Anders Karlsson sin lillebror), husker jeg.

    (Siden Espen Karlsson hadde klart å få seg en så kul arbeidsuke-jobb, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (husker jeg).

    (Det her må vel ha vært sommeren 2004).

    At Anders Karlsson sa til en eller flere av medarbeiderne, (på Rimi Langhus).

    (Mens han var i kassaområdet der.

    Mens jeg selv var borte ved vindfanget der vel, (eller noe sånt), av en eller annen grunn).

    At: ‘ingen er både sterkere og smartere enn Erik’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hva det her skulle bety.

    Men det var kanskje noe i forbindelse med jeg hadde overhørt, nemlig at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    (Hvem vet.

    Det innbilte jeg meg ihvertfall, på den tida, som jeg overhørte den her pratinga, til Anders Karlsson, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, forresten.

    (Noe jeg jo gjorde fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så overhørte jeg det.

    At Espen Karlsson sa det.

    Om meg, (virka det som for meg, ihvertfall).

    At: ‘Han er alltid et steg foran de andre’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg forstår helt hva det var, som Espen Karlsson mente, med den her ‘bablinga’ si.

    (Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 211: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Det var forresten sånn, at etter at jeg jobbet min siste vakt, på Rimi Bjørndal.

    (I desember 2003).

    Så ringte David Hjort meg, og sa det.

    At han ville besøke meg, (i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    For han skulle ‘plukke opp en julegave til Melina’, (sin samboer), som han sa.

    Jeg var da ikke helt sikker på, om jeg kunne stole på David Hjort.

    Siden han plutselig hadde villet møte meg, utafor Gunerius, noen dager før det her, (var det vel).

    Og da satt han på med en kar, fra Ullern, (eller noe sånt).

    Og det virka litt rart, syntes jeg.

    Så da David Hjort ringte meg.

    Noen dager etter at jeg jobba min siste vakt, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så fortalte jeg bare David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og at jeg hadde fått skada trynet.

    Og at jeg hadde planlagt å flytte til utlandet, da.

    Og at jeg ikke ville ha besøk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David  Hjort ringte også noen måneder seinere.

    (Våren 2004, må det vel ha vært).

    Og da ville han ha meg med ut på byen, en fredag, sammen med Alex fra Rimi Sinsen, med flere.

    Men jeg tenkte det.

    At jeg hadde jo planlagt det, at jeg skulle begynne å studere, i England, (og liksom flytte dit), da.

    Så jeg tenkte vel det, at det ikke var noe vits i, å ta noen unødvendige sjanser, bare noen måneder før, at jeg skulle flytte, fra Oslo, (og Norge), uansett.

    Så derfor sa jeg vel det, til David Hjort, (da han ringte om den her festinga).

    At jeg stod over, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av de fagene, som jeg hadde, i fjerde semester.

    Det var statistikk, (husker jeg).

    Og jeg var faktisk ikke på en eneste forelesning, i det faget.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men for å få studielån, det neste studieåret.

    (Altså studieåret 2004/05).

    Så kunne jeg ikke være noe særlig forsinket.

    For hvis man er mer enn et år forsinket, (heter det nå for tiden), så får man ikke lenger studielån.

    Og jeg var sju vekttall forsinket, fra NHI.

    (Jeg tok der kun 33 vekttall av 40.

    På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

    Siden jeg jobbet mye ved siden av studiene, osv).

    Så jeg var nesten et halvt år forsinket, allerede før jeg begynte, ved HiO IU.

    Og jeg hadde jo ikke tatt noen eksamener, i tredje semester, ved HiO IU.

    Og det er også mulig, at det var en eksamen jeg ikke tok, i andre semester.

    (Det var vel faget Relasjonsdatabaser, forresten).

    Så jeg kunne ikke droppe noen eksamener, i fjerde semester.

    For da ville jeg ikke ha rett til studielån, i Sunderland.

    Jeg måtte faktisk ta en ekstra eksamen, i fjerde semester.

    For å fortsatt ha rett til studielån, etter fjerde semester, da.

    (For å unngå å bli mer enn et år forsinket).

    Så våren 2004, så tok jeg altså en ekstra eksamen.

    Og det var en eksamen i faget Relasjonsdatabaser.

    (Som vel min studiekamerat Dag Anders Rougseth, hadde fått meg til å utsette.

    For vi skulle liksom lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003.

    For Rougseth mente at det var mulig å ta den eksamenen, høsten 2003, da.

    Men så hørte jeg ikke noe fra Rougseth likevel, sommeren 2003.

    Og jeg visste ikke hvordan man kunne ta den eksamenen, høsten 2003, for å si det sånn.

    Så derfor ble det ikke til at jeg tok den eksamenen, i 2003, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel 20-30 hybelleiligheter i Rimi-bygget, tilsammen.

    (Noe sånt).

    Og i kjelleren, så var det et rom, (ovenfor vaskekjelleren), hvor folk kunne sette fra seg møbler, som de ikke trengte lenger.

    Og disse leilighetene, de ble leid ut umøblert, (husker jeg).

    Så jeg regna med at de møblene bare var å ta, (hvis man fant noe man kunne bruke), da.

    Så da han Last Train-homoen, hadde klart å lure seg inn, i Rimi-leiligheten min, ved å late som at han var en slags kamerat, (må man vel si), rundt månedsskiftet november/desember, i 2003.

    Så hadde jeg hatt en brukt sofa, i leiligheten min, som jeg hadde funnet, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    Men etter at han homo-frisøren, hadde vært i leiligheten min.

    Så prøvde jeg liksom å glemme, at han hadde vært der, da.

    (Og den sofaen, den var vel ikke så utrolig fin heller, tror jeg.

    Den var vel ganske slitt og sånn, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så derfor, så satt jeg den ‘homo-sofaen’, (som han Bærum-frisøren hadde ligget på), ned igjen, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

    (I desember 2003 en gang, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og faget Statistikk, (som jeg hadde, i fjerde semester, ved HiO IU).

    Det var ganske vanskelig da, (må jeg vel si).

    Og siden jeg ikke var på noen forelesninger, i fjerde semester.

    (Siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og siden jeg hadde skada trynet).

    Så måtte jeg lese statistikk, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og for at jeg skulle få lov, til å gå opp til eksamen, i det faget.

    Så måtte jeg levere inn to-tre obligatoriske oppgaver, (iløpet av fjerde semester), da.

    Og det å skjønne det faget, bare ved å sitte hjemme, og studere de obligatoriske oppgavene.

    Det var litt vanskelig da, (vil jeg si).

    Så jeg måtte sette av hele påsken, (i 2004), til å jobbe med en obligatorisk oppgave, i statistikk, da.

    Og jeg merka det, at jeg fikk vondt i ryggen, mens jeg jobba, med den obligatoriske oppgaven, da.

    Og det var fordi, at jeg satt i en sånn hvit plast-utestol, som jeg hadde tatt med meg, da jeg flytta fra Ungbo, (i 1996), da.

    (Siden Ungbo hadde hatt to sett, med terrasse-møbler, da.

    Så tok jeg med noen av de eldste møblene, (var det vel), da.

    Siden jeg regna med at det var greit.

    Siden Ungbo hadde dobbelt opp, med sånne hagemøbler, da).

    Og derfor, så begynte jeg å kikke, på det ‘møbel-rommet’ i kjelleren, om det hadde dukka opp noen nye sofaer der, (siden rundt juletider da), husker jeg.

    Og faktisk, så hadde det dukka opp en rød skinnsofa, på det ‘møbel-rommet’, (husker jeg).

    Men den røde skinnsofaen, den hadde merke, etter at noen hadde sittet, (eller ligget), veldig mye, på en sitteplass, (på den ene siden), av den fire-seters sofaen, (var det vel), da.

    (Så det virka jo nesten som noe perverst, må man vel si).

    Men men.

    Men jeg hadde så vondt i ryggen.

    Og senga mi, det var ikke en sovesofa.

    (Det var en rammemadrass med bein, (som jeg hadde kjøpt brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo)).

    Så jeg hadde ikke noe sted jeg kunne sitte, (og løse skoleoppgaver da), uten å få vondt i ryggen.

    Så jeg bestemte meg til slutt, (en kveld), for å dra opp den røde skinnsofaen, til leiligheten min, da.

    (For jeg måtte jo liksom klare å få ferdig den obligatoriske oppgaven, (i statistikk), tenkte jeg.

    For hvis ikke jeg klarte det faget, så ville jeg nok ikke fått studielån, det neste studieåret, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et problem til, med den røde ‘pervo-sofaen’, (husker jeg).

    Og det var at beina manglet, på den skinnsofaen, da.

    Så da jeg prøvde det, å sette meg ned, i den sofaen.

    (På den motsatte sida, av der den ‘pervo-bulken’ var, da).

    Så ble jeg sittende alt for lavt, da.

    Så det var nesten sånn at jeg dro med den sofaen ned igjen, (i kjelleren da), husker jeg.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte prøve å få gjort unna, den nevnte obligatoriske oppgaven, (i statistikk), da.

    Så derfor, så improviserte jeg litt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg satt noen doruller, (som raskt ble ganske flate), under hvert hjørne, av den sofaen, da.

    Og etterhvert som ‘dorull-beina’, ble flate, så måtte jeg sette nye doruller, oppå de flate dorullene, da.

    Men når jeg gjorde det sånn, så gikk det etterhvert an å sitte i den sofaen og lese statistikk, (i påskeferien da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg turte å ha en sånn ‘pervo-sofa’ med dorull-ben, stående i leiligheten min.

    Det var fordi, at jeg ikke hadde planlagt, å ha noen gjester, før jeg flytta til utlandet, da.

    (Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

    Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

    Men min studiekamerat, (eller hva man skal kalle han), Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga).

    Han klarte liksom å snike seg inn, i Rimi-leiligheten min, mot slutten av fjerde semester da, (husker jeg).

    (Dette var muligens i forbindelse med en eller annen gruppeoppgave.

    Enten i faget Systemutvikling.

    Eller i faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Noe sånt).

    Så Dagga inviterte nok seg selv, på besøk hos meg, (mens jeg hadde den ‘pervo-sofaen’), da.

    (Noe sånt).

    Men da tenkte jeg nok sånn, at jeg skulle jo flytte, til England, uansett.

    Så da tok jeg nok ikke det så nøye.

    At jeg liksom ‘dreit meg ut’, da.

    (Ovenfor han Dagga, da.

    Ved at han fikk se det, at jeg hadde en sånn rar ‘pervo-sofa’ stående, i hybelleiligheten min, da).

    Men dette var likevel litt flaut da, (husker jeg).

    Selv om jeg skulle flytte til utlandet.

    Men jeg prøvde nok å late som ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 209: Mer fra fjerde semester ved HiO IU

    Etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og fikk skada trynet mitt.

    Så hadde jeg jo sagt det, til David Hjort, (da han ringte).

    At jeg planla å flytte til utlandet.

    (For jeg hadde lest noe i FHM, (var det vel), om hva man skulle gjøre, hvis man ble forfulgt, av mafiaen.

    Og da måtte man flytte til utlandet, til mafia-bossen som var ute etter deg, var død, da.

    (Noe sånt).

    Og det var det eneste rådet, som jeg klarte å finne, om dette, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var bare et problem.

    Jeg hadde nesten ingen penger.

    (Siden jeg jo var en heltids-student, (på den her tiden), da).

    Men jeg tenkte og tenkte, da.

    Og jeg syntes jo også det, at det hadde vært dumt, om alle studiene mine, hadde gått i vasken.

    Så jeg kom på en plan, som liksom skulle funke, da.

    Nemlig at jeg skulle bli utvekslingsstudent.

    For da ville jeg få ekstra studielån.

    Og dermed finansiere det, at jeg flytta, til utlandet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel lest om det, at det var mulig, å ta deler av studiene, i utlandet, hvis man gikk på HiO IU.

    Og jeg var på et slags møte, på HiO IU, om utenlandsstudier, da.

    (På starten av fjerde semester, var det vel).

    Og jeg bestemte meg for at jeg ville studere i England.

    Siden jeg hadde vært mye i England, på språkreiser og ferier, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurte lenge på hvor jeg skulle studere.

    Jeg syntes det virka artig, å studere, i London.

    Men å studere i London, var mye dyrere, (så jeg på nettet), enn i Nord-England.

    Og HiO IU samarbeidet, med University of Sunderland, (blant annet), når det gjaldt utenlandsstudier.

    Så selv om jeg vurdere University of Newcastle.

    Så bestemte jeg meg for University of Sunderland.

    Siden skolepengene, på det universitetet, var lavere.

    (For jeg hadde ikke lyst til å ha et for stort studielån, heller.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg leverte en søknad, til University of Sunderland, i resepsjonen, på HiO IU, ganske tidlig, i fjerde semester.

    Og det var også noe som het Erasmus-stipend, som man kunne søke på.

    Da fikk man et par tusen mer, i studielån, i måneden.

    Noe jeg tenkte at hadde vært kjekt å ha, siden jeg var vant til å jobbe, (og ha litt ekstrainntekter), ved siden av studiene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min Erasmus-stipend-søknad, ble avslått, husker jeg.

    Det var en lærer ved navn Frode Eika Sandnes, som var ansvarlig, (ved HiO IU), for utenlandsstudier, da.

    Og min søknad ble avslått, siden jeg ‘manglet grunnlaget’, for å studere, ved University of Sunderland, (ble jeg fortalt).

    (Noe sånt).

    Jeg søkte da på nytt.

    Og da la jeg ved karakterutskriften min, fra NHI.

    Sånn at man kunne se det, at jeg hadde et godt grunnlag, for å studere i utlandet, da.

    (Selv om jeg ikke fikk tatt noen fag, i tredje semester, ved HiO IU.

    Av grunner som jeg har forklart om, i de foregående kapitlene).

    Og min Erasmus-søknad, ble igjen avslått.

    Denne gang med en ny begrunnelse.

    Jeg klagde så igjen.

    Og den klagen ble også avslått.

    (Mot slutten av fjerde semester,  må det vel ha vært).

    Men det verste var.

    At når jeg forklarte det, at jeg også hadde søkt meg til University of Sunderland, på ordinær måte.

    (Altså utenom Erasmus-programmet).

    Så ble jeg fortalt det, at den søknaden hadde de ikke fått.

    Så det var utrolig mye tull, når jeg prøvde å ta deler av utdannelsen min, (ved HiO IU), i utlandet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Frode Eika Sandnes dro meg med på et spesielt møte, (i forbindelse med at jeg klagde, på at jeg ikke fikk Erasmus-stipend, da).

    (Muligens like før den juksinga, (til han ‘filmviser-studenten’), før en prøve, i faget System- og Nettverksadministrasjon, fant sted.

    Noe jeg skrev om i det forrige kapittelet, var det vel).

    Og i det spesielle møtet, (som Frode Eika Sandnes absolutt ville at jeg skulle dra på).

    Så hadde Frode Eika Sandnes med seg en kamerat, fra Sunderland.

    (En høy kar med mørkt hår, mener jeg å huske).

    Og Frode Eika Sandnes sa i dette møtet, at arbeidsledigheten i Sunderland.

    Den var så høy.

    At det ikke var noen sjanse, for at jeg kunne få meg en jobb, ved siden av studiene, da.

    Noe jeg vel må si at hørtes rart ut.

    For hvordan kunne Frode Eika Sandnes vite dette helt sikkert?

    Og hvorfor gikk han så nærme?

    Han begynte å trekke min private økonomi inn i dette.

    Og si at jeg ikke hadde råd, til å studere i England, siden jeg ikke ville fått ekstrajobb der.

    (Noe sånt).

    Men hvordan kunne Frode Eika Sandnes vite at jeg ikke kunne få ekstrajobb, i England?

    Jeg har lest til ex-phil, ved UIO.

    Og jeg vet at for at det skal være logisk riktig, så må Frode Eika Sandnes ha spurt alle arbeidsgivere, i nærheten av Sunderland.

    Om jeg hadde mulighet, til å få jobb, i deres firma.

    Og det er jo praktisk umulig, å spørre så mange firma, om noe sånt.

    (Vil jeg si).

    Så dette var jo bare som noe tullball, (må jeg si).

    Dessuten, dette var jo omtrent som de klistremerkene, som jeg fikk i posten, av organisasjonen Libertas, på 80-tallet.

    På de klistremerkene, så stod det. ‘Nei til et sosialistisk Norge’.

    Og det var også et som det stod: ‘Stopp formynderne’, (eller noe sånt), på.

    Og Frode Eika Sandnes han var jo her, en sånn formynder, som Libertas advarte om, på 80-tallet.

    Han gikk utover arbeidsinstruksen sin, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og ble som en formynder, som sa det, at jeg ikke kunne studere i England, siden jeg ikke ville fått meg jobb der.

    Men dette var jo ikke jobben hans.

    Jobben hans var å være en byråkrat.

    Som skulle vurdere min søknad, på samme måte, som alle andres søknader, ble vurdert.

    På en upartisk måte, etter et bestemt regelverk.

    Men det var ikke det inntrykket jeg fikk, av Frode Eika Sandnes.

    At han liksom var som en upartisk byråkrat, i denne jobben.

    Nei, Frode Eika Sandnes, han gikk alt for nærme, synes jeg.

    Og det var som at han ikke ønsket det, (av en eller annen grunn), at jeg skulle dra til utlandet, for å studere, da.

    Men jeg hadde aldri prata noe med Frode Eika Sandnes før det her.

    (Før jeg klagde på at den første Erasmus-søknaden min, ble avslått).

    Så hvorfor Frode Eika Sandnes gikk så nær meg, og var så personlig, (må man vel si), mot meg.

    (Og liksom skulle bestemme over meg).

    Når det gjaldt ting han ikke hadde noe med.

    Som om jeg skulle jobbe ved siden av studiene, eller ikke.

    Noe jeg kanskje hadde nevnt, i et slags forhør, av Frode Eika Sandnes, da.

    At jeg kunne jo eventuelt prøve å få meg jobb, ved siden av studiene, i Sunderland og.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette her.

    (At Frode Eika Sandnes liksom var så ekstra interessert, i meg.

    Og liksom fant på grunner, for å hindre meg, fra å bruke mulighetene mine, til å studere, i utlandet.

    Noe som vel gjaldt for alle HiO IU-studenter, (mener jeg å ha lest).

    At de kunne studere, ihvertfall et år, (var det vel), av HiO IU-studiene sine, i utlandet).

    Det ble som noe veldig ‘svett’, for meg da, (må jeg innrømme).

    Og det var jo ikke sånn at jeg var en spesielt ung student, heller.

    Jeg var jo en heimevernsmann og en tidligere butikksjef, som var i 30-åra, på den her tida.

    Så da Frode Eika Sandnes begynte med dette formynderiet sitt, (eller hva man skal kalle det).

    Så ble jeg rimelig kvalm da, (må jeg si).

    (For å bruke et billedlig uttrykk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 206: Og enda mer fra desember 2003

    Etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg for det meste hjemme, (på St. Hanshaugen), og tenkte på, hva jeg skulle gjøre.

    Jeg bestemte meg, for at jeg skulle flytte til utlandet.

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg bestemte meg også for det, at jeg skulle dra til fastlegen min, siden trynet mitt hadde blitt ødelagt da, (må jeg vel si).

    Og jeg bestemte meg også for å dra til politiet.

    For å prate med disse, om det jeg hadde overhørt, da.

    Problemet var at da jeg fikk meg pass, før London-turen, et snaut halvår før det her.

    (Altså sommeren 2003).

    Så hadde de politi-folka, på Grønland politistasjon, vært så ‘cowboy-aktige’.

    Så å dra til politiet, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut.

    Det syntes jeg at ble som noe flaut, da.

    Og jeg tenkte at det var vel ikke noe vits, å prate med sånne ‘cowboy-aktige’ folk. heller.

    Og noen år før det her.

    Da jeg var på Grønland politistasjon, etter et ran, på Rimi Lambertseter, (på den tiden jeg jobbet som butikksjef der),  i 1999, vel.

    Så hadde jo han politi-etterforskeren tulla, og hatt tommelen sin oppå bildet, av en forbryter, i ‘bilde-boksen’, til politiet.

    Så han politimannen juksa da, (må man vel si).

    Så jeg stolte ikke helt på Oslo-politiet, (må jeg innrømme).

    Jeg så på de som umodne cowboyer og ‘juksere’ da, (må man vel si).

    Så jeg bestemte meg etterhvert for å vente med å kontakte politiet i Norge.

    Til jeg fikk flyttet, til utlandet.

    Og så ville jeg prøve å kontakte den avdelingen, i politiet, som liksom var ekspertene, på mafia osv., på telefon, etter at jeg hadde kommet meg til utlandet, da.

    Siden jeg ikke stolte så mye, på disse vanlige ‘cowboyene’, i Oslo-politiet, da.

    Jeg mistenkte at det norske politiet ikke var helt ‘på høyden’, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det virka smartere, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min HiO IU-studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som kalte seg selv ‘Dagga’), han hadde jo sagt til meg det.

    (Tidligere dette studieåret, må det vel ha vært).

    At Oslo-politifolk flest, var fra Toten.

    (Og liksom latterliggjort Oslo-politiet, da).

    Så min tillit, til Oslo-politiet, den var ikke akkurat på topp, på den her tiden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobbet som butikksjef, fra 1998 til 2002.

    Og jeg hadde jo også hatt en kneskade, siden midten av 90-tallet, (og kneet ble aldri som før igjen, etter denne skaden, må jeg vel si).

    Så jeg hadde ikke vært på alle øvelsene, i Heimevernet.

    Og jeg var også i en ‘rar’ HV-avdeling, som het ‘støtteområdet’.

    Som var en avdeling, som var for hele Oslo, da.

    Så jeg huska ikke navna, på noen av de jeg var i HV sammen med.

    Så jeg fant det ikke naturlig, å kontakte HV, om det at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg huska fra de rep-øvelsene jeg var på, at det fantes mange sånne ‘umodne cowboyer’, i HV og.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta HV, om det her da, (husker jeg).

    (Selv om jeg var i HV).

    For jeg tenkte vel på dette som en sivil sak, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en AG-3 hjemme, (siden jeg var i Heimevernet).

    Så jeg var vant til å føle meg ganske trygg, (når jeg var hjemme ihvertfall), da.

    Selv om det var sånn.

    At en del måneder før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så hadde Heimevernet beordret, at HV-soldatene, skulle sende inn tennstempelet og tennstempel-fjæra, i posten, til Heimevernet.

    Siden noen politikere hadde bestemt dette, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jo den AG3-en ubrukelig, til selvforsvar.

    (I tilfelle jeg ble angrepet, av noe mafia da, mener jeg).

    Men jeg leste i en nettavis.

    (Var det vel).

    At noen Heimeverns-soldater fra Bergen.

    (Var det vel).

    Hadde bestilt seg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, fra en nettbutikk, (for våpendeler), i USA.

    Og at dette ikke var ulovlig, da.

    (Og disse to delene, de kostet bare noen få dollar, da).

    Så etterhvert, så tenkte jeg det, at jeg også burde gjøre dette.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tenkte at det nok var best, å ha en AG-3, som fungerte, da.

    ‘I tilfelle rottefelle’, (som de sier).

    Så noen måneder etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så fikk jeg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, i posten, fra USA, da.

    Og så hadde jeg plutselig en fungerende AG3 igjen, da.

    Og jeg hadde også 200 skudd, til AG3-en, som jeg hadde fått av Heimevernet, sammen med våpenet.

    Og disse 200 skuddene, de skulle bare brukes, i tilfelle krig da, (var det vel).

    Så jeg åpnet ikke denne ‘krigs-pakken’, (med skudd), da.

    Men jeg la vel en pappkniv, (fra Rimi), oppå den skudd-pakken.

    Sånn at jeg kunne åpne den pakken raskt, hvis jeg trengte å forsvare meg selv, da.

    (Hvis det kom noen mafia-folk, på døra mi, (eller noe sånt), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte også sånn.

    At hva hvis jeg liksom ble ‘tatt’, (av noe ‘mafian’ da), mens jeg gikk på gata, (for eksempel).

    (For jeg hadde lest i avisene, om noen rare episoder, som hadde hendt, på den her tida, i Oslo.

    Om en kar som noen hadde hengt, fra en bro.

    Og som hang der hele natta.

    Men som seinere ikke ville fortelle, (til politiet), hva som hadde hendt, da.

    Og det var vel også flere andre rare episoder, som man kunne lese om, i avisene, på den her tiden).

    Men jeg huska det, at Glenn Hesler, han hadde en stun-gun.

    For han hadde jobba, med å tømme spilleautomater, for firmaet til min tremenning Øystein Andersen.

    (Nemlig Arcade Action.

    Som det står om, i denne linken, hos Purehelp.no:

    http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825).

    Og den stun gun-en, (som ikke kunne skyte, men som bare var et nærkamp-våpen, da).

    Den hadde Glenn Hesler vist meg, noen år før det her, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde også fått lov til å teste, den stun gun-en selv, (husker jeg).

    (På rommet til Glenn Hesler, i Norbyveien, på Skjetten).

    Man bare trykket på en knapp, (eller om man dyttet på en bryter).

    Og så dukket det plutselig opp en slags sterk lysstråle, mellom to slags metalldeler, ytterst på det våpenet.

    (Som kunne se ut som en stor, elektrisk lighter, (eller noe sånt), kanskje).

    Så dette våpenet, det var kanskje egentlig en sterk kondensator da, (hvis jeg skulle gjette).

    Kjetil Holshagen, (min kamerat fra Bergeråsen som hadde elektronikk, som hobby).

    Han hadde jo forklart meg det, (en gang mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole), at kondensatorer, (som blir brukt til blitsen i fotografiapparater, osv.), de kunne brukes til å for eksempel gi folk støt, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok

    Eller, når jeg tenker mer på det.

    Så er det sånn, at en kondensator, den må liksom lades opp igjen, før den kan gi, et nytt støt, da.

    (Tenk på blitsen i et (80 talls) kamera).

    Mens dette våpenet til Glenn Hesler.

    Det ga nye støt, hele tiden, da.

    Så det ut som, ihvertfall).

    En gang jeg var på besøk, hos Glenn Hesler, på grunn av noe data-greier, (av noe slag), må det vel ha vært.

    Og jeg ble litt sjokkert, da jeg så det, at Glenn Hesler hadde en stun-gun da, (husker jeg).

    For det var vel et ulovlig våpen, (i Norge), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men Glenn Hesler han fortalte meg det, da.

    At den stun gun-en, den trengte han, når han tømte spilleautomater.

    Siden at det fantes noen fæle bander, bestående av vietnamesere, som rana spilleautomater, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg forklarte vel en del, av det som hadde hendt, til Glenn Hesler, på irc, (må det vel ha vært), da.

    (På #blablabla, må det vel antagelig ha vært).

    Og jeg spurte Glenn Hesler, om jeg kunne få låne stun gun-en hans, (i denne vanskelige tiden for meg), da.

    (Siden det nevnte spilleautomat-firmaet, (til Øystein Andersen og Glenn Hesler), hadde blitt nedlagt, i mellomtida, da.

    Og Glenn Hesler istedet hadde begynt å jobbe heltid, for sin onkels blikkenslagerfirma.

    Noe sånt).

    Men Glenn Hesler, han sa det, at den stun gun-en, den hadde han lånt bort, til en eller annen dame, (som ble plaga av eksen sin, eller noe sånt), da.

    Så den kunne jeg ikke få låne, da.

    (Og Glenn Hesler tilbydde seg heller ikke, å prøve å få tak i en annen stun gun til meg, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at David Hjort, han ringte meg, etter at jeg hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Og da fortalte jeg David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Og vel også at jeg hadde fått ødelagt trynet).

    Og at jeg hadde tenkt til det, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 201: Enda mer fra slutten av 2003

    Den samme kvelden, (var det vel), som jeg var på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen.


    Så ringte den tidligere butikksjefen på Rimi Langhus, nemlig Thomas Brun, meg.

    Thomas Brun hadde vel på den her tida nettopp slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, (av en eller annen grunn).
    Men han lurte på om jeg ville møte han, og en kamerat, på utestedet Studenten, den kvelden, da.

    Jeg var vel litt urolig siden jeg syntes at trynet mitt så litt rart ut.

    Men jeg sa at det var greit, da.

    Og jeg møtte så Thomas Brun og en kamerat av han, (fra Fredrikstad vel), på utestedet Studenten, i Karl Johan da, den samme kvelden.
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det bordet som Thomas Brun, kameraten hans fra Fredrikstad og jeg satt og drakk øl ved.

    Det var i første etasje, på Studenten der.

    Vi satt ved et bord, omtrent på det samme stedet, som Christian Grønli og jeg, hadde sittet og drukket øl.

    Da Christian Grønli, (som jo bodde i Spania, på den her tida), var på besøk, i Oslo, et år eller to tidligere.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket et par øl, (må det vel ha vært), på Studenten.

    Så foreslo Thomas Brun at vi skulle dra på et utested, som het Headlines and Deadlines.

    (Noe sånt).

    Dette utestedet lå i Akersgata, vel.

    Og jeg kjente godt til dette utestedet.

    For David Hjort hadde dratt meg med, til dette utestedet, et par ganger.

    På den tida, som han var sammen, med Linn Korneliussen.

    (Må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På utestedet Headlines and Deadlines.

    Så virka det som for meg, at Thomas Brun kjente ei dame, som jobba, i garderoben der.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Dette var ei mørkhudet, (muligens asiatisk), dame, (mener jeg å huske).

    (Som var i 18-20-års alderen, kanskje).

    Og mens Thomas Brun prata såvidt med henne, (var det vel).

    (Og jeg prøvde å skjønne hvordan Thomas Brun kunne kjenne disse garderobe-damene, osv).

    Så klipte hu mørkhuda dama av den nederste delen, av en hvit t-skjorte, (med reklame for utestedet vel), som hu hadde på seg.

    Og så knøyt hu t-skjorta sammen, under puppene sine, da.

    Sånn at magen hennes, ble bar, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Det som skjedde på Headlines and Deadlines, forresten.

    En gang David Hjort dro meg med dit, et par-tre år vel, før det her.

    Det var at like før stengetid, en lørdag vel, så prøvde en neger, å stjele en brun jakke med hvitt for.

    Som jeg hadde fått av søstera mi Pia, til jul, en gang, (var det vel), noen år før det her.

    For på den tida, så hadde de vel ikke garderobe, på dette utestedet, (tror jeg).

    Ihvertfall så var det sånn, at da jeg gikk for å kikke etter jakka mi, (mens jeg var ganske full), da.

    At da hadde han negeren, (som var ganske stor, må man vel si), akkurat tatt den jakka, da.

    (La jeg tilfeldigvis merke til).

    Så jeg sa til han negeren, at det var min jakke, da.

    Og så fikk jeg tilbake jakka mi, da.

    Og dette var midt på vinteren, så det hadde nok blitt rimelig kaldt, å gått uten jakke hjem, (vil jeg nok tippe på).

    (Og jeg ville jo også blitt seende rimelig dum ut.

    Ovenfor de andre folka, som var i følge, til David Hjort, da.

    Må man vel si.

    Hvis jeg ikke hadde klart å finne jakka mi, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Jeg hadde jo en slags ferie, på den her tida.

    Dette var jo etter at studiene var slutt.

    Så jeg hadde noen fridager, da.

    Dette var forresten midt i uka.

    Og ikke en helgedag, da.

    Så det var ikke så mange folk, ute på byen.

    Og Thomas Brun og han kameraten hans, fra Fredrikstad.

    De skulle kanskje på jobb, dagen etter, (eller noe sånt), da.

    Så jeg fortsatte drekkinga aleine, (husker jeg).

    Jeg husker at jeg ble ganske full, på Studenten og Headlines and Deadlines.

    Og så dro jeg på So What.

    For det var et av mine stamsteder, i Oslo, da.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Og da jeg kom fram dit.

    Så hadde de bytta navn, til Garage, husker jeg.

    Så det var litt nedtur.

    At det stedet hvor jeg hadde funnet hu ‘So What-dama’, som jeg dro med hjem, og hadde et one night stand med, en del år, før det her.

    (Like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen.

    Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i denne boka).

    Hadde gått konkurs da, (virka det som).

    Men jeg hadde jo vært på dette utestedet, i Grensen, som student, (sammen med Magne Winnem), på slutten av 80-tallet.

    Og da het dette utestedet Marylin, (husker jeg).

    Så det var jo ikke første gang, at dette utestedet skifta navn.

    Og Garage, det utestedet hadde visst en slags lignende musikk-profil, av So What, da.

    (Ettersom jeg forstod det, ihvertfall).

    Og det fantes visst et utested ved navn Garage, i Bergen, (fant jeg ut).

     (Noen må vel ha fortalt meg det).

    Så So What hadde nå blitt til en slags ‘under-avdeling’, av et utested i Bergen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg gikk rundt i fylla der, (i den øverste etasjen, for underetasjen var stengt, husker jeg), og kalte det stedet for ‘Garbage’, ihvertfall en gang, (husker jeg).

    (Sikkert når jeg snakka med ei dame der, (eller noe sånt).

    For jeg var rimelig full, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.