johncons

Stikkord: David Hjort

  • Min Bok 5 – Kapittel 170: Mer fra tiden jeg jobba som butikksjef i Rimi

    Etter at David Hjort sin samboer Linn Korneliussen, flytta til Bergen.


    Og før David Hjort ble sammen med Melina Jørgensen, (eller hva hu heter igjen).

    Så var David Hjort sammen med en annen dame, (husker jeg).

    Og det var ei svensk dame, (i begynnelsen av 20-årene vel), som bodde i en av etasjene over meg, i Rimi-bygget, (husker jeg).

    Så plutselig, så kunne jeg få David Hjort på døra, uten noe forvarsel, da.
    (Mens før han ble sammen med hu svenske dama, så ville vi alltid ha avtalt, å dra ut på byen, flere dager i forveien, osv).
    Så det var litt kjipt, husker jeg at jeg syntes.

    For jeg hadde jo nekta Leif Jørgensen og dama hans, å komme på besøk hos meg, (uten avtale), på den tida jeg flytta inn i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.

    (Nemlig i januar 1996.

    Var det vel.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).


    Men David Hjort, han hadde jo vært på en del fester hos meg, før det her.

    Så når han plutselig dukka opp, på døra mi, med hu svenske dama si og også med søstera si, (nemlig Venevil).

    Så måtte jeg nesten slippe inn dem, syntes jeg.

    Selv om det her var midt i den krisen jeg hadde, på grunn av problemene jeg hadde, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg hadde bare liggi og slappa av, i noen dager, i en ferie, (eller hva det kan ha vært), da.

    Og jeg hadde ikke barbert meg og dusja, på to-tre dager, (husker jeg).

    For jeg pleide å dusje før jeg gikk ut av leiligheten, da.
    Og jeg pleide ikke å få uventet besøk på døra, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.
    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg gikk ut på terrassen min litt, da det her besøket dukket opp, da.

    Og da mener jeg at jeg overhørte det, at hu svenske dama, sa til David Hjort, at hu ikke ville ha gjort det, hvis hu hadde vært sånn ubarbert osv., som jeg var, da.

    (Kanskje fordi at hu ikke ville at noen skulle se henne, fra en leilighet over gata, eller noe.

    Hva vet jeg).

    Hu svenske dama, hu ble også imponert, over et sølv-askebeger, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, en gang, (husker jeg).

    (Dette var muligens under et senere besøk, fra dette paret).

    Hu turte nesten ikke å bruke det.

    Enda det stod framme, på det stuebordet, som jeg hadde fått av foreldra til Elin fra Skarnes, en gang.

    For hu svenske dama, hu syntes at det sølv-askebegeret, virka for fint, til å brukes, da.

    (Noe sånt).

    Men bestemor Ingeborg hadde vel sagt det til meg, i sin tid, at det askebegeret ikke var så fint, da.

    For det hadde ikke sølvmerke, (eller noe sånt).

    Og det var en slags spiddet hund eller gris, i midten av det askebegeret.

    (Som ligger sammen med tingene mine, fra Heimevernet osv., hos City Self-storage, i Oslo).

    Og det var en litt rar detalj, husker jeg.

    Det var nesten som at det askebegeret, var ment å henge i taket.

    Siden den ‘dingsen’, som spiddet grisen, liksom formet en slags sirkel, etter å ha spiddet dyret, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under et av David Hjort og hu svenske dama sine besøk.

    (De var vel på to-tre besøk hos meg, til sammen, vel.

    Noe sånt).

    Så så vi på musikk-videoer, på en eller annen TV-kanal, (husker jeg).

    Først så var det en svensk sang, som vi så på, som het ‘Vil ha’, (eller noe sånt).

    Og like etterpå, så dukka det opp en annen sang, som David Hjort digga, (husker jeg).

    Og det var Fatboy Slim, med sangen ‘Rockafeller Skank’, (husker jeg).

    Og David Hjort lo av han eldre mannen, som bevegde seg hakkete liksom, i den musikkvideoen, da.

    Og det virka nesten som, for meg, at David Hjort visste det, at den musikkvideoen kom til å dukke opp, (husker jeg).

    (En video som var ny, på den her tida, vel).

    Men dette kan jo selvfølgelig bare ha vært en tilfeldighet og.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka dette på Wikipeida nå.

    Og Rockafeller Skank, den er visst fra 1998.

    Så dette var ikke en ny sang, på denne tiden, som jeg trodde.

    Men sangen ‘Vill ha’, den fant jeg også, på Wikipedia nå.

    Og den var med de svenske artistene Feven og Petter.

    Og den er fra 2001, (så jeg nå).

    Så dette var nok i 2001 en gang, da.

    Mens jeg fortsatt jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og jeg husker at jeg prøvde å finne den sangen.

    For dette var vel før jeg begynte å bruke Google, (tror jeg).

    Og til slutt, så fant jeg ei svensk dame, på irc, som visste hvem det var, som hadde denne sangen.

    Og da spurte jeg henne, om hu det var noen norsk sang, som hu leita etter.

    Og hu hadde hørt en norsk sang, som gikk sånn her cirka.

    ‘Er det ikke mer frukt igjen’, (eller noe sånt).

    Og det var en sang med Bare Egil Band, (eller Gartnerlosjen), eller noe sånt, (husker jeg).

    (For den fant jeg, på nettet, da.

    Etter en stund.

    Og sendte denne tilbake, til hu svenske irc-dama, da).

    Og den sangen, den spilte jeg for David Hjort, (og muligens for Roger fra Sagene), da.

    En gang de var på besøk hos meg.

    Men de likte ikke den sangen, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort og hu svenske dama.

    De må ha slått opp, en gang, våren 2001, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    For en gang, en del måneder etter at dette paret, hadde besøkt meg, da.

    Så møtte jeg tilfeldigvis hu svenske dama, i heisen, på vei ned til første etasje, i Rimi-bygget, (må det vel ha vært).

    (Jeg skulle kanskje ut for å kjøpe meg noe mat, (eller noe), da).

    Og da spurte hu svenske dama meg, om jeg skulle ut på byen, (husker jeg).

    Siden dette var en torsdagskveld, da.

    Men da måtte jeg nesten le, (husker jeg).

    For hvis hu svenske dama hadde kjent meg.

    Så hadde hu visst det.

    At det var en ting, som jeg aldri pleide å gjøre.

    Og det var å gå ut på byen, dagen før jeg skulle jobbe.

    Det orka jeg ikke, å jobbe som leder, i Rimi, og samtidig være fyllesyk, liksom.

    I en Rimi-butikk, så kan det bli sladder, av det minste.

    Og hvis man var fyllesyk på jobb, (som butikksjef), så ville det nok ikke ta lang tid, før man mistet all respekt, fra sine kolleger.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg regna ihvertfall med, at denne forespørselen, fra hu svenske dama.

    (Hu bøy seg vel nesten fram, må man vel si).

    Betydde det, at hu ikke var sammen med David Hjort lenger.

    Men dette var jo i 2001, og jeg hadde jo da allerede fylt 30 år.

    Så jeg var nok cirka ti år eldre, enn hu her svenske dama, da.

    Så så ung var jeg ikke, (syntes jeg), at jeg kunne gå ut på byen, (og drikke meg full osv.), på en torsdagskveld.

    Siden jeg skulle jobbe, på fredagen, da.

    Ikke midt i uka, liksom.

    Det hadde nok ødelagt for konsentrasjonen min, i butikken, tror jeg.

    Elisabeth Falkenberg, som var butikksjefen min, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, mellom 1993 og 1996.

    Hu hadde jo blitt så sur på meg, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    For da mente hu at jeg bare kom til å gå ut på byen, og feste, midt i uka.

    Enda dette var noe jeg aldri gjorde.

    Så Elisabeth Falkenberg, hu var kanskje litt fordomsfull, da.

    Hu mente visst at alle som bodde i sentrum, festa midt i uka.

    Men jeg festa bare i helgene, (må jeg si), den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og selv om jeg hadde festa på ukedagene, så ville jo ikke dette ha vært Falkenberg sin ‘business’, liksom.

    Så lenge jeg gjorde jobben min, så hadde ikke hu noe med hva jeg gjorde, på fritida, (mener jeg).

    Så dette var som noe virkelig idiotisk for meg, (husker jeg).

    Falkenberg likte ikke at jeg festa midt i uka.

    (Noe hu ikke hadde noe med.

    For det som spilte noen rolle, det var at jeg gjorde jobben min, når jeg var på jobben.

    Det var det jeg skulle dømmes utifra, mente jeg).

    Men det som gjorde denne kjeftinga, fra Falkenberg, så idiotisk.

    Det var jo at jeg ikke pleide å gå ut midt i uka.

    Jeg klarte meg lenge, med å gå ut på byen, i helgene.

    Så å få kjeft for noe man ikke har gjort.

    Og som er lov til å gjøre.

    Det blir jo som noe fullstendig idiotisk, mener jeg.

    Så enkelte ganger, så blir det som idioter, (må man vel kalle dem), sier, så ‘far out’, at man nesten ikke klarer å forklare det engang.

    (Må man vel si).

    Men etter det her, så så jeg aldri noe mer, til hu nevnte svenske dama, (som hadde vært sammen med David Hjort), da.

    Jeg hadde kanskje blitt med ut på byen, hvis det hadde vært en fredag eller lørdag, (eller noe sånt).

    (Men da hadde kanskje David Hjort blitt sur.

    Hva vet jeg).

    Men en torsdag, det ble for stressende, husker jeg, (at jeg syntes).

    Siden dette var midt i uka, da.

    Og jeg sikkert var sliten, siden jeg pleide å jobbe ganske hardt.

    Og siden jeg hadde masse bestillinger og sånn, i hodet da, sikkert.

    Og huska hvordan ditt og datt, var i butikken, da.

    Så jeg ville kanskje ikke ha husket alt jeg burde ha husket, (på jobben), hvis jeg hadde drukket, midt i uka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen ganger, så dro jo Rimi meg meg på fester, midt i uka.

    Så dette var unntakene, da.

    Rimi-båtturen, for assistenter, den pleide jo å være midt i uka.

    Og en gang, (mens Stian Eriksen var assistenten min, på Rimi Nylænde), så var vi på leder-besøk, (med PØF sitt distrikt vel), på Ringnes eller Frydenlund bryggeri, (husker jeg).

    (Den gamle bryggeribygningen, som ligger nedenfor Torshov.

    Den bygningen har en egen pub, hvor Ringnes pleier å ha bedriftsbesøk, og sånn, da).

    Og da drakk vi en del, midt i uka, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Men plutselig, så var all ølen drukket opp da, (husker jeg).

    Og den eneste ølen som var igjen.

    Det var en flaske Guinness, eller Newcastle Brown Ale, (eller noe sånt), da.

    (Altså en flaske veldig mørk øl, da.

    Som smakte beskt, sånn som jeg husker det).

    Så en advarsel til de som drar på bedriftsbesøk dit.

    Ølen tar ganske fort slutt.

    Og da er det stopp, liksom.

    Så det er ikke som på en vanlig pub, hvor man vet det, at serveringen stenger da og da, liksom.

    Neida, plutselig så tar alle drikkevarene slutt.

    Og da er det maks en flaske brunt øl igjen, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka YouTube nå, og den Fatboy Slim-sangen, som David Hjort digga, på et av de besøkene, som han var på hos meg, sammen med hu svenske Rimi-dama, (som bodde i etasjen over meg, var det vel).

    Det var ikke ‘Rockafeller Skank’, som jeg skrev ovenfor.

    Men det var ‘Weapon of Choice’, så jeg nå, (når jeg søkte etter musikkvideoen, på YouTube).

    Og den sangen, som hu svenske irc-dama, (som jeg skrev om ovenfor), ville ha.

    (Siden hu sendte meg den svenske mp3-en, var det vel.

    Det var sangen ‘Krise’, med Bare Egil Band.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 168: Mer fra Oslo’s partymiljø

    Siden at Rimi Bjørndal hadde to karer, som var velkjente, (må man vel si), i Oslo sitt partymiljø.

    (Nemlig Thor-Arild Ødegaard aka. Toro og David Hjort).

    Så ble det nesten sånn, at vi istedet for å ha fredagspils, (på Rimi Bjørndal), møttes på kule techno-party-er osv., på lørdagskveldene.

    Ihvertfall så ble det sånn, at Toro, David Hjort og jeg, vil pleide å dra ut, på de samme utestedene, på lørdagskveldene, i en del måneder, på slutten av 1997 og begynnelsen av 1998.

    Og dette var diverse techno-utesteder, da.

    Og jeg likte best alternativ rock, osv.

    (Sånn musikk som de spilte på So What, osv).

    Så jeg må si at disse techno-club besøkene, var noe jeg ble dratt med på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første techno-partyet, som Toro fikk meg satt opp, på gjestelista til.

    Det var et techo-party, på Rockefeller, (husker jeg).

    (Der hvor jeg hadde prøvd å ‘ta kassa’, (altså å drikke en kasse øl, på et døgn), og endt opp med å kline med ei stygg blondinne, i russetida.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og det var også der hvor jeg hadde vært på masse studentkroer, (og også en Sugarcubes-konsert), osv.

    Mens jeg gikk det første året, ved NHI.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    På Rockefeller, så var det sånn, at det var flest folk, i ‘hoved-rommet’ der.

    (Nemlig det rommet, hvor Sugarcubes hadde hatt konsert, da.

    For å prøve å forklare det sånn).

    Men det var også et mindre rom der, på Rockefeller.

    Og da gikk inn der, så stod Toro bak platespillerne der, (husker jeg).

    Og var DJ, da.

    Og Toro lagde faktisk hakk i plata, akkurat da jeg gikk inn der.

    Så han fikk kanskje sjokk, da han så at en av sjefene hans, fra Rimi Bjørndal, (nemlig meg), dukka opp der, da.

    (Enda det var jo Toro som hadde fått meg opp, på gjestelista der.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og de mest ‘hardbarka’ techno-folka.

    De var nok i det rommet, hvor Toro spilte.

    (Og ikke ute blant ‘massene’).

    For Toro spilte som en gud, (må man vel nesten si).

    (Med unntak av at han lagde hakk i plata, da).

    Og Toro fikk disse hardbarka techno-folka, (som jeg nevnte ovenfor), til å begynne å plystre, nærmest i ekstase, (må man vel si), over den her flotte og nesten hypnotiserende techno-musikken, da.

    Men Toro så ikke engang på meg, husker jeg.

    Han bare så ned på platene, og lot som at han ikke så meg.

    Eller kanskje han ikke så meg?

    Hva vet jeg.

    Det var jo et ganske lite rom, og da jeg gikk inn der, så så jeg med en gang Toro, som spilte plater, da.

    Så at han ikke skulle ha sett meg, det ville ha vært litt rart, vil jeg si.

    For Toro var vel ikke full, når han jobbet som DJ, liksom?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det mest spesielle, fra disse to-tre årene, som jeg noen ganger var med David Hjort, (og noen ganger også Toro), litt rundt, i Oslo’s party-miljø.

    Det var vel den nyttårsaftenen.

    (Muligens nyttårsaftenen år 1998).

    Som David Hjort dro meg med, på et ‘ulovlig techno-party’, (var det vel han kalte det).

    Dette var en fest, som var i en leilighet, i Skippergata, (som er en sidegate til Karl Johan).

    Og David Hjort dro meg med dit, da.

    Og David Hjort sin kamerat Roger, (fra Sagene), var også med dit, (husker jeg).

    Og denne festen, den var i en vanlig leilighet, som hadde blitt provisorisk bygget om, til et slags diskotek, da.

    (Noe sånt).

    Og en gjest, på denne festen, hadde på seg lege-kostyme, og drakk absinth, (husker jeg).

    Noe som David Hjort gjorde et poeng av, (husker jeg).

    Men når jeg går på Asda, (for å handle mat), nå.

    Så kan jeg også få kjøpt absinth, (siden de selger det, i sprit-hylla der), for å si det sånn.

    Men dette er nok ikke snakk om den farlige versjonen av absinth, (som inneholdt malurt, (mener jeg å ha lest), som gjorde folk sinnsyke), som fantes i gamle dager.

    Og dette hadde jeg vel lest om, i avisene, på den her tida, også.

    Så hva som var så morsomt, med han lege-karen, som drakk absinth, det veit jeg ikke.

    Men dette sa jeg ikke noe om, til David Hjort da,  (husker jeg).

    For det var vel ganske høy musikk der, osv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter den her nyttårsfesten.

    Så sa David Hjort det til meg, (husker jeg).

    At politiet hadde hatt razzia, på det ulovlige nyttårspartyet.

    Etter at vi hadde gått derfra, da.

    Men hva som var ulovlig, med den her festen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det utestedet, som jeg var oftest med til, under den her ‘fredagspils-tida’, med Rimi Bjørndal.

    Det må vel ha vært et techno-utested, (som vel ikke hadde noe navn, tror jeg), som lå cirka der som utestedet Blå ligger nå.

    Nemlig nederst i Maridalsveien, (blir det vel).

    (Et utested som lå litt nærmere Maridalsveien, mener jeg å huske.

    Enn det utestedet hvor Toro hadde denne club-en sin, (som lå i den samme sidegata, til Maridalsveien), hvor han hadde solgt ølet Red Stripe.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Dette andre utestedet, det var ikke Axel med på.

    Og der var det snakk om hundrevis av gjester.

    Og ikke titalls gjester, liksom).

    Og på dette utestedet, (som ikke Axel var med på).

    Så møtte jeg engang ei svensk kollega-dame, fra den tida jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Dette var ei litt anonym dame, i begynnelsen av 20-årene.

    Som het Linda, (eller noe sånt), vel.

    Hun jobba vel mest tidligvakter, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba der, som assisterende butikksjef.

    Mens jeg jobba nesten utelukkende seinvakter, på den her tida, da.

    Og det her var ei dame, som var litt som en grå mus, (heter det vel).

    Altså, hu så ikke ut som Marilyn Monroe, liksom.

    Hu så vel mer ut som hushjelpen til Marylin Monroe, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og hu anonyme, svenske dama.

    Hu tok tak rundt Toro og meg da, (husker jeg).

    (En gang jeg var med David Hjort og Toro ut på byen..

    En stund etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, (må det vel ha vært).

    Men David Hjort, han fortsatte likevel å be meg med ut på byen, da.

    Noe som jeg jo hadde tradisjon, for å bli med på, fra den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og var kollega, med Toro og David Hjort, der).

    Og så. (mens hu holdt rundt Toro og meg), så sa hu anonyme, svenske, Rimi Bjørndal-dama: ‘Gutta mine’, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Enda jeg ikke kjente hu svenske dama omtrent, (i det hele tatt).

    Siden vi pleide å jobbe forskjellige skift, på Rimi Bjørndal, da.

    Men dette var kanskje ei dame, som Toro.

    (Som fortsatt jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida).

    Hadde bedt med ut på byen, som noe slags ‘fredagspils-greier’ da, (på Rimi Bjørndal).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 160: Enda mer fra Ammerud

    Det var også sånn, at en gang, mens jeg gikk et av de tre første semesterne, (må det vel ha vært), på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen.

    Så inviterte David Hjort meg opp til han og Melina, på Ammerud, (en lørdagskveld), fordi at han hadde problemer, med PC-en sin.

    David Hjort hadde nemlig noe slags virus, (eller lignende), på PC-en, som gjorde at den gikk veldig treigt, da.

    (Noe sånt).

    Det problemet, som David Hjort hadde med PC-en, det var ikke så lett å fikse.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og dette var jo egentlig ikke det vi lærte mest om, (på det studiet jeg gikk på), ved ingeniørhøyskolen, akkurat.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg klarte nå å fikse PC-en til David Hjort, etter en stund, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo en lørdagskveld, og jeg tok vel en taxi, ned til sentrum igjen, etter at jeg hadde fiksa PC-en, til David Hjort.

    (Hvis jeg ikke tok en t-bane eller en nattbuss, da.

    Noe sånt).

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg havna på et gatekjøkken, som heter Kebabstua, i Ullevållsveien, på vei hjem, (husker jeg).

    Og der, så var det to damer, som satt og venta på kebab, like ved der jeg satt og venta da, (husker jeg).

    Og hu ene dama sa det til meg, at hu skulle ligge over, hos venninna si, men venninna hennes, (som også satt der), hu ville ikke låne henne en t-skjorte, til å ha på seg, dagen etter.

    (Noe sånt).

    Så det syntes jeg at var litt rart, at de her to damene, begynte å ‘bable’ om det her, til meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at David Hjort, han fikk meg til å kjøre opp til Ammerud, en gang, med Sierra-en min.

    (Det her må vel ha vært like etter at jeg begynte å studere, ved ingeniørhøyskolen.

    Siden jeg fortsatt hadde Sierra-en, mener jeg).

    For da, så hadde David Hjort fått meg til å godta, å få to høytalere, (som David Hjort hadde fra sitt tidligere bosted, på Bjørndal, men som Melina ikke likte), som del-betaling, på de 3-4000 kronene, som David Hjort skyldte meg, (på den her tida), da.

    Så jeg fikk plutselig to kjempestore høytalere, (husker jeg), på en måte gratis, da.

    For David Hjort fikk sletta tusen kroner, av gjelden sin til meg.

    Siden jeg gikk med på å liksom kjøpe disse høytalerene, av han, da.

    (Noe som var David Hjort sin ide.

    Og at kjøpesummen, skulle være tusen kroner.

    Det var også David Hjort sin ide.

    Men jeg betalte ingen penger, for disse høytalerne, da.

    Siden David Hjort skyldte meg mer penger, fra før, enn de tusen kronene, som David Hjort tilbydde meg, at jeg skulle få disse høytalerne for, da.

    Og resten av gjelden, som David Hjort hadde til meg.

    Den har jeg ikke fått ennå, (per 27. januar 2013).

    Og det er vel snakk om 2-3000 vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det passa bra, at David Hjort tilbydde meg, å få kjøpe, disse høytalerne.

    For en Sanyo-høytaler, som jeg jo hadde fått med Kenwood-stereoanlegget mitt.

    Da jeg kjøpte det, hos Elnor, i 1988, (var det vel).

    (Altså cirka fjorten år tidligere).

    Den hadde begynte å streike, da.

    Så jeg var litt på utkikk etter nye høytalere, på den her tida, da.

    Men jeg hadde nok ikke endt opp med å kjøpe noen sånne kjempestore høytalere.

    Hvis ikke David Hjort liksom hadde prakka disse på meg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at da David Hjort flytta til Bjørndal.

    (I år 2000 må det vel ha vært).

    Så fikk han en vaskemaskin, (som var etter mora mi, som døde i 1999), av meg.

    Siden han ikke hadde vaskemaskin, i den da nye leiligheten, til han, Linn Korneliussen og Roger fra Sagene, på Bjørndal, da.

    Men da var det ikke sånn, (husker jeg), at jeg forlangte noen penger, for denne vaskemaskinen.

    Den fikk han gratis, da.

    Men når jeg skulle få noen høytalere, et par år seinere.

    Så måtte jeg betale for de, (ved at David Hjort fikk redusert gjelden sin til meg), da.

    Så det var liksom litt som at David Hjort var sønnen min, kan man nesten si.

    Siden han fikk ting av meg, og lånte penger av meg, innimellom.

    Men dette var mye fordi at jeg jo fikk mer enn 100.000 kroner, etter mora mi, da hu døde, i 1999.

    Og på den her tida, så hang jeg en del sammen med David Hjort, da.

    Så da blei det bare sånn, liksom.

    Men det var kanskje litt urettferdig, da.

    At David Hjort fikk en vaskemaskin, gratis, av meg.

    Men jeg måtte betale tusen kroner, for et par høytalere, som jeg fikk av David Hjort, et par år seinere, da.

    Men sånn var det også mellom Glenn Hesler og meg, (husker jeg).

    Et par-tre ganger, så lånte vi noen hundrelapper, av hverandre.

    (Hvis vi hadde litt dårlig råd, før vi fikk lønninga vår, en måned).

    Men Glenn Hesler han skulle da alltid ha renter, (når han lånte meg penger), husker jeg.

    Men det fikk aldri jeg, når jeg lånte Glenn Hesler penger, da.

    Så det var kanskje litt urettferdig.

    Selv om Glenn Hesler måtte bruke et kredittkort, som vel var for Lillestrøm-fans, mener jeg at han sa.

    Når han skulle låne meg penger, da.

    Så det var kanskje derfor at han ville ha renter, for å låne meg de her hundrelappene.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.

    At David Hjort og Melina, ville ha meg med, på restaurant, (husker jeg).

    Og den restauranten de ville på.

    Det var en indisk restaurant, (mener jeg å huske), i gågate-delen av Karl Johan.

    Jeg var litt usikker, på hvordan klær jeg skulle ta på meg, før det her restaurant-besøket.

    Så det ble til at jeg skifta, fra olabukse, til chinos, foran David Hjort og Melina, (i leiligheten min), husker jeg.

    (Like før vi skulle dra, til den her restauranten, da).

    Noe som kanskje ble litt dumt.

    Men jeg var litt langt nede, på den her tida, etter problemer på jobb, osv.

    Så jeg var kanskje ikke helt med da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne restauranten, den lå ned en trapp, fra Karl Johans gate, ved Egertorget, ikke så langt unna Ark, vel.

    (Mener jeg å huske).

    Og den her restauranten, den lå på venstre hånd, hvis man gikk fra Egertorget, og ned mot Oslo S., (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke så mange folk på den her restauranten.

    Og David Hjort, Melina og meg, vi satt oss ned ved et bord, ganske langt inne, i restauranten da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En kelner kom ganske raskt bort til bordet vårt, og spurte hva vi ville spise, (fra menyen), husker jeg.

    David Hjort, han ville ha en rett, som bestod av litt kylling, litt scampi og litt oksekjøtt, vel.

    (Noe sånt).

    Og han ville ha denne retten krydret ‘ekstra sterkt’ da, husker jeg.

    Og jeg selv, jeg bestilte den samme retten.

    Men jeg ba bare om å få denne middagen ‘sterkt’ krydre dat, (husker jeg).

    Og da så David Hjort litt skuffet på meg, (fra den andre siden av bordet), sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Men jeg så på David Hjort som en litt ekstrem person.

    Og muligens som en litt små-pervers person, kanskje.

    Jeg husker at han en gang sa til meg det, at han var redd for å ødelegge Linn Korneliussen, (husker jeg).

    (Altså hu dama han var sammen med, etter Heidi, fra Nord-Norge.

    Og før ei svensk Rimi-dame, som bodde i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate.

    Og etter hu svenske, så ble han sammen med Melina, (etter at han slutta i Rimi), da.

    Så David Hjort var samboer med tre-fire damer, på den tida, som jeg kjente han.

    (Nemlig fra høsten 1996 vel, (da David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og fram til jeg flytta til England, i 2004).

    Mens jeg selv, bare hadde et par korte forhold, iløpet av de samme årene.

    Men jeg jobbet som butikksjef da, og var jo i Heimevernet, så jeg hadde liksom litt ‘pondus’, sånn sett.

    Mens David Hjort liksom fikk cred, fordi at han hadde så mange damer, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var liksom den som hadde høyest status, av David Hjort og meg, i arbeidslivet osv., da.

    Mens David Hjort kanskje hadde mer status, i det sosiale livet, da.

    Siden han hadde så mange samboer-damer, og siden han kjente masse folk, i ‘party-miljøet’, i Oslo, osv.).

    Og da mistenker jeg at David Hjort mente det, at han var redd for å ødelegge Linn Korneliussen fysisk.

    Ved å ha for mye anal-sex med henne, (eller noe sånt), da.

    (Hvem vet).

    Jeg husker også en gang, som jeg skulle ringe Linn Korneliussen, om noe jobb-greier.

    Og da var det David Hjort som tok telefonen, da.

    Og da hadde David Hjort og Linn Korneliussen hatt sex, da jeg ringte, (tror jeg).

    For de liksom pusta og pesa, (begge to da), i telefonen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg så på David Hjort som en litt ekstrem, og muligens litt små-pervers, (eller ihvertfall litt eksentrisk), person da.

    Så jeg ville liksom markere, at jeg liksom var litt mer ‘normal’, enn han, da.

    Så derfor, så bestilte jeg ikke den middagen ‘ekstra sterkt’ krydret, (men kun ‘strekt’ krydret), da.

    For å liksom markere det, at jeg var den normale, mens David Hjort liksom var litt pervers, da.

    (For å tulle/overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette måltidet, det kosta vel cirka to hundre kroner, (mener jeg å huske).

    Og etter å ha spist den her middagen.

    (Som vel ikke gjorde meg helt mett, tror jeg.

    Men som vel smakte greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall)).

    Så skulle vi tre gå, til der Melina hadde parkert bilen sin, i Kvadraturen, (var det vel).

    Og vi hadde vel drukket litt og, på den her restauranten.

    Så da David Hjort, (må det vel ha vært), prata om at det var fantes et lesbe-utested, like ved der vi gikk, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så begynte David Hjort å prate om noe sånt).

    Så tulla jeg, og sa det, (noe som vel var litt dumt), at en gang, så skulle jeg kanskje prøve, (for moro skyld, liksom), å sjekke opp ei dame, på det lesbe-stedet, da.

    (For jeg var som jeg også skrev ovenfor, ikke helt på topp, på den her tida.

    Etter problemene på jobb, osv.

    Så de tingene jeg sa, de bar kanskje litt preg av det, da.

    Noe sånt).

    Og jeg mener også det, at jeg overhørte, på denne gåturen, fra Karl Johan, til Melina sin bil.

    At Melina sa til David Hjort, at hu godt kunne tenke seg å ha trekant-sex.

    Og så sa hu: ‘Men ikke med Erik’.

    (Noe sånt).

    Og det var greit for meg, må jeg innrømme.

    For jeg hadde ikke lyst til å ha sex med en, (litt ‘tvilsom’, må man vel si), kar og ei tidligere Bandidos-hore, (som David Hjort jo hadde kalt Melina, første gang jeg så henne vel, sommeren 2002, da de dukka opp uventa, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der, som en slags sommer-butikksjef).

    Og det hadde ikke blitt tatt opp med meg, at det dem egentlig ville, var å ha trekant-sex, da de dro meg med, på den her restauranten.

    (Men det ble vel brukt som unnskyldning, at Melina ville, at jeg skulle være med, vel.

    Noe sånt).

    Men jeg burde kanskje ant uråd, når det visste seg det, at hu litt slitne, lyshåra venninna, til Melina, ikke skulle være med, da.

    Men dette gikk ihvertfall ikke så langt, at jeg fikk noe spørsmål, om jeg ville være med, på trekant-sex, med Melina og David Hjort.

    For da hadde jeg nok svart nei takk.

    For det hadde blitt litt vel svett, synes jeg.

    Jeg er nemlig veldig glad i damer.

    Men ikke så glad i menn da, (for å si det sånn).

    Det skulle mye til, at jeg hadde blitt så desperat, etter å ha sex, at jeg ville gått med på, å hatt trekant-sex, med David Hjort og Melina, (for å si det sånn).

    Nei, da hadde jeg nok mye heller kjøpt meg ei hore, på horestrøket, (for å si det sånn).

    Så noe trekant-sex, (som involverte andre menn), det ville ikke vært aktuelt, for min del da, (for å prøve å klargjøre om det).

    Det hadde jeg nok vært særdeles lite interessert i.

    (Bare for å ta med om det).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud

    Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).

    Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.

    Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    (En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    (En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.

    Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.

    Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).

    Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.

    (Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.

    Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).

    Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.

    Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.

    (Som jeg jobba sammen med, på den tida).

    For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.

    Men David Hjort ba meg alltid med på fester.

    (Av en eller annen grunn).

    David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).

    Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).

    Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.

    For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.

    Og han var jo åtte år yngre, enn meg.

    (Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).

    Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.

    Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.

    Så slo jeg ofte til på det, da.

    Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.

    Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.

    Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.

    Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.

    For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.

    Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.

    Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.

    For David Hjort er også flink til å overtale.

    Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.

    Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).

    Men da sa jeg nei takk.

    For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.

    (Som ny butikksjef).

    Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.

    For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.

    Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.

    Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.

    At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.

    For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.

    Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.

    Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.

    Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.

    Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.

    Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.

    Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).

    (Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.

    Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).

    Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.

    Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt full, på denne gåturen.

    (Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.

    Hvem vet).

    Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.

    Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.

    Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.

    Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.

    Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.

    Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.

    Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.

    (Så hu kom seg i sikkerhet, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.

    David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).

    Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.

    Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).

    (Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).

    Og da.

    (Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.

    På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).

    Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.

    Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.

    Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.

    Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).

    Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.

    Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.

    Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).

    Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).

    Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.

    (Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).

    Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.

    For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).

    Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).

    Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).

    Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu dukka opp der vel.

    Og både hu og jeg.

    Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.

    Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.

    Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn.

    Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.

    Regner jeg med, ihvertfall.

    Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).

    Og da ble jeg litt flau, husker jeg.

    For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.

    Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).

    Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.

    Det er en slags standard personbil, liksom.

    Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.

    Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.

    Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.

    Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.

    Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.

    Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.

    (Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).

    Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • David Hjort har visst fått seg eget internett-firma. Hm

    david hjort eget internett firma

  • Min Bok 5 – Kapittel 158: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    De DVD-spillerne, som Rimi solgte, for cirka tusen kroner, høsten 2002.

    De var veldig populære, (husker jeg).

    David Hjort ville, (av en eller annen grunn), at jeg skulle kjøpe med en sånn DVD-spiller, for han.

    Fra Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så ville han at jeg skulle ta med den DVD-spilleren opp til han.

    Med T-banen, til Ammerud.

    Og det gjorde jeg da.

    Og jeg fikk vel penger av David Hjort, for DVD-spilleren.

    (Selv om jeg ikke har fått alle pengene han skyldte meg.

    Han skylder meg vel et par-tre tusen enda vel.

    På det tidspunktet, som jeg skriver dette, nemlig 24. januar 2013).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort er halvt dansk, (mener jeg at jeg har forstått, ihvertfall).

    Og faren hans, er fengselsprest, i Danmark, har David Hjort fortalt.

    Og David Hjort fortalte det, (på et av mine besøk, hos han og Melina, på Ammerud).

    At han hadde vært i Tyskland, og kjøpt mange forskjellige slags brennevin, shots og likører, da.

    (Noe sånt).

    David Hjort fortalte det, at han kunne bare gå rett gjennom tollen, med masse sprit, osv.

    (Av en eller annen grunn).

    Og David Hjort serverte meg kjempemange ‘smaksprøver’, på alle de forskjellige alkoholslagene, som han hadde kjøpt, (i Tyskland).

    Mens han var blid, på sin karakteristiske, (og vel kanskje litt overfladiske), måte da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under oppveksten, så hadde David Hjort bodd dels på ungdomshjem, i Danmark.

    Og dels i Oslo sentrum.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og man kunne kanskje høre det noen ganger, på språket til David Hjort, at han hadde bodd i Danmark.

    Men han snakket med norsk uttale.

    Selv om han vel noen ganger brukte noen danske vendinger liksom, når han pratet norsk, da.

    David Hjort brukte vel for eksempel ordet ‘hvornår’, (mener jeg å huske), når han snakka norsk, da.

    Selv om det ordet vel ikke brukes i norsk egentlig.

    (Jeg har ihvertfall ikke hørt det, hverken før eller senere, fra noen andre, som prater norsk.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort sin karriere, i Rimi, det gikk ganske raskt.

    Han jobba vel mindre enn et år, (som butikkmedarbeider), på Rimi Bjørndal, før han ble assistent, på Rimi Ljabru.

    Og etter det igjen, så ble han assistent, på Rimi Karlsrud, (mener jeg å huske).

    Men etter det igjen, så slutta vel David Hjort, i Rimi.

    Og han begynte så å jobbe som hjelpepleier, i Groruddalen.

    Noe også hans samboer, Melina, jobba som.

    (De var vel ansatt på det samme arbeidsstedet, tror jeg.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og jeg lurer på om det var hu Melina, som skaffa David Hjort den jobben.

    Noe sånt).

    Og da jeg spurte David Hjort om hva den jobben hans gikk ut på, (eller noe sånt).

    Så svarte David Hjort det, at han ‘tørka gamlinger i rumpa’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Melina hadde vel en ung sønn, fra et tidligere forhold, (tror jeg).

    Men man må vel si det, at David Hjort og Melina, var flinkere enn Magne Winnem, til å organisere livene sine, (eller hva man skal kalle det).

    For det var aldri sånn, (såvidt jeg kan huske ihvertfall), at sønnen til Melina, fløy rundt i stua hos dem, mens David Hjort, Melina og meg, satt og drakk der, på de tre-fire lørdagskveldene, som jeg var på besøk der, da.

    Så Magne Winnem hadde kanskje hatt noe å lære, om å organisere livet sitt, av David Hjort og Melina, da.

    Det er mulig.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos David Hjort og Melina, (på Ammerud).

    Så ble også Axel med, (husker jeg).

    Og da skulle David Hjort absolutt ha boksekonkurranse, (husker jeg).

    (For han hadde vel kjøpt seg et eller to par boksehansker, tror jeg).

    Og det endte med at Axel, David Hjort og jeg.

    (Og muligens Erik Dahl.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Endte opp, på plenen, utafor den svære blokka, som David Hjort og Melina bodde i, (på Ammerud), da.

    Og jeg hadde jo skada korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, sommeren 2002, (var det vel).

    (På en fotballtrening, med IT Akademiet, på Voldsløkka.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg måtte være forsiktig, når jeg boksa, i fylla, da.

    (Men jeg tok ikke den her boksingen så alvorlig, da.

    Men jeg måtte liksom bli med ut, når de andre absolutt skulle lekeslåss da, (må man vel kalle det)).

    Men jeg må si at Axel imponerte, (under den her slåssinga).

    For han var klart den kraftigste og mest veltrente, av oss, som var på den her festen da, (vil jeg si).

    Så hverken David Hjort eller meg, hadde noen som helst sjanse, til å klare å slå Axel, når vi liksom skulle ha boksekamper, da.

    (Utafor blokka til David Hjort og Melina der.

    Høsten 2002, eller når det kan ha vært, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 157: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Etter at Magne Winnem flytta til Spikkestad, (i 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

    Så var det ganske sjelden, at han og jeg, gikk ut på byen.

    (Sånn som vi hadde gjort, under russetida og studietida mi.

    Cirka ti år tidligere).

    Men Magne Winnem hadde mast på at jeg skulle besøke han, ute i Spikkestad.

    For å se på TV, osv.

    Men det syntes jeg at ble litt kjedelig, å reise hele den veien, (ut til Spikkestad), bare for å se på TV.

    Nei, da likte jeg bedre å gå ut på byen, og prøve å møte damer, osv.

    Men en gang, så kunne jeg ikke si nei, til å dra ut til Spikkestad, (husker jeg).

    Og det var da Magne sin kone Elin, skulle føde deres andre barn.

    Dette var vel i en eller annen ferie, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så hadde jeg fri, (husker jeg), da denne ‘masinga’ foregikk.

    (Dette var forresten mens jeg jobbet som butikksjef.

    For jeg husker at jeg hadde Sierra-en.

    Så dette var kanskje i år 1999 eller år 2000, eller noe sånt, da).

    Og jeg kjørte ganske raskt, ut til Spikkestad.

    Siden Elin Winnem skulle føde, da.

    Magne Winnem sa at jeg kunne sitte i en av Stressless-ene deres, i stua, og at de viste pornofilm, på TV1000, seinere den kvelden.

    (Så det her var kanskje en fredagskveld, det her da).

    Og grunnen til at jeg måtte være der, det var fordi at Magne og Elin sin unge datter, (Hanne Kristine), som var fire-fem år, (eller noe sånt vel), måtte passes på, da.

    Men jeg hørte ikke en lyd, fra Hanne Kristine, hele kvelden.

    (Så for alt jeg vet, så kan det hende, at hu ikke var hjemme engang).

    Og hvorfor Magne Winnem ikke fikk mora si til å passe dattera si, det veit jeg ikke.

    Men mora hans døde vel på rundt den her tida.

    Så det er mulig at mora allerede var død, da.

    Og hvorfor Magne Winnem gjorde et poeng av at det var pornofilm, på TV1000.

    (En ganske bra en og vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg måtte nesten se litt på den pornofilmen da, (husker jeg), siden Magne Winnem hadde nevnt den.

    Og Elin, hu skulle ikke føde, på sykehuset i Drammen, (av en eller annen grunn).

    Men de skulle kjøre helt til Ullevål sykehus.

    (Som vel er cirka dobbelt så langt unna der de bodde, enn det Drammen sykehus er, vel).

    Og da jeg spurte Magne Winnem om hvorfor de heller dro til Ullevål, for å føde.

    (Enn til Drammen sykehus, da).

    Så svarte ikke Magne Winnem noe, (husker jeg).

    Og han sønnen deres, (som ble født den dagen), han ble født med hjertefeil, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at Magne Winnem sa seinere.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem så ofte, da han bodde, i Spikkestad.

    Så bodde han der jo i mange år, (fra 1997 cirka), mens jeg bodde i Oslo, (hvor jeg jo bodde fram til 2004).

    Så selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem og dem, så mye som en gang i året, engang.

    Så ble det fire-fem besøk tilsammen der, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og et av disse besøkene, det var da jeg hadde problemer på jobben, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken), mener jeg å huske.

    Ihverfall så var jeg ikke så på topp, (husker jeg), under det her besøket.

    Og dette var om vinteren, (husker jeg).

    Og jeg husker at det besøket mitt kræsja rimelig mye.

    For Magne Winnem, han skulle jo ut og ake, sammen med ungene sine osv., under det her besøket mitt, da.

    Så jeg måtte være med dem i akebakken, (i Spikkestad), for å få noe ut av besøket mitt liksom, da.

    Og der møtte Magne Winnem en lokal politimann, (husker jeg), som også var ute og akte, med ungene sine, vel.

    Og Magne Winnem pratet om at jeg bare gikk i ‘Oslo-klær’, (husker jeg).

    (Han klagde på at jeg ikke gikk i varme klær, da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke akkurat regna med at Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken heller, liksom).

    Så det var litt rart, (husker jeg at jeg syntes), at Magne Winnem maste så mye på meg, om å besøke han, ute i Spikkestad der.

    For de få gangene, som jeg var på besøk der, så skulle han bare i akebakken og sånn, uansett.

    Og de serverte også rester til middag; (under det her besøket), husker jeg.

    Så det var liksom ikke det helt store, (må jeg si), å besøke Magne Winnem og dem, ute i Spikkestad, da.

    Selv om de hadde fått seg vannrenser, husker jeg, da jeg var på det her besøket mitt, da.

    (Som antagelig var vinteren 2000/2001, vel.

    Noe sånt).

    Men da jeg spurte de, om hvorfor de hadde kjøpt seg vannrenser, så svarte de ikke noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta som butikksjef.

    Så ville Magne Winnem en gang absolutt møte meg, i Oslo sentrum, for å se filmen Matrix 2, på Klingenberg kino, (husker jeg).

    (Matrix Reloaded, het visst den filmen.

    Og den hadde visst premiere, sommeren 2003.

    Så jeg på Wikipedia nå).

    Jeg husker at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde jobbet som leder, på Rimi Langhus, hele den lørdagen.

    (Jeg jobba jo som sommerbutikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren.

    Og dette var vel før sommeren 2003 var ferdig, tror jeg).

    En eller annen, (det må vel ha vært David Hjort), hadde kjøpt med et helt eller halvt brett energidrikk, for meg, i Sverige, (husker jeg).

    (Etter å ha spurt meg, om jeg ville at han skulle kjøpe med den her energidrikken, vel.

    For jeg var ikke så fan av energidrikk, egentlig.

    Men siden David Hjort absolutt ville kjøpe med billig energidrikk for meg, i Sverige.

    Så jeg lot jeg vel han gjøre det, da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok med meg en sånn boks energidrikk, (husker jeg), da jeg skulle møte Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    (Siden jeg var ganske trøtt da, etter å ha jobbet fra klokken syv om morgenen, (eller noe sånt), da).

    Jeg måtte ta en drosje, fra St. Hanshaugen, (husker jeg), for å rekke avtalen, med Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    Drosjesjåføren begynte å prate om utlendinger.

    Og han mente at innvandrer bare ville ha jobber, som ikke var slitsomme, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matrix Reloaded, var kjedelig, (husker jeg, at jeg syntes).

    Magne Winnem begynte å peke på lerretet, når en ‘skurk’, ble til flere like ‘kopi-skurker’, husker jeg.

    Etter filmen, så dro Magne Winnem meg ned til en liten park, like ved Rådhuset der, husker jeg.

    Og vi satt og ‘chilla’, på en benk der, da.

    Mens ei dame; (som egentlig gikk i en gruppe), gikk en omvei, for å gå forbi Magne Winnem og meg da, (virka det som, ihvertfall).

    ‘Hvorfor gikk hu sånn’, spurte jeg Magne Winnem.

    ‘Hu ville vel vise fram puppa sine da’, svarte Magne Winnem.

    (Noe sånt).

    Etter det her, så stoppa Magne Winnem ei dame, som kjørte sykkel-taxi, nesten borte ved Aker Brygge.

    For Magne Winnem ville bare at hu dama skylle sykle oss, for hundre kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hu dama sykla oss bort mot Akershus Festning der, da.

    Men den ‘seansen’, den var jo veldig pinlig da, (husker jeg, at jeg syntes).

    For å bare kjøre sykkeltaxi, for å få sitte på med en pen dame, som satt og tråkket, foran en.

    Nei, det ble veldig dumt og flaut, (husker jeg, at jeg syntes).

    Men Magne Winnem klarte å dra meg med, på den her sykkeltaxi-turen, da.

    Selv om jeg undret meg mye, over hva poenget egentlig skulle være, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter sykkelturen, så ville Magne Winnem tilbake til Spikkestad, (husker jeg).

    Han hadde jo slutta å drikke, noen år før det her.

    (Fordi at han fikk så vondt i hue, av å drikke, husker jeg at han sa, ved en par anledninger, vel).

    Og han hadde parkert bilen sin, ikke så langt unna den amerikanske ambassaden da, (var det vel).

    Og siden Magne Winnem alltid maste på meg, om å dra til Spikkestad, for å se på TV, osv.

    Så syntes jeg egentlig det var bedre, å dra på kino, (i Oslo), sammen med Magne Winnem.

    Enn å spise reste-middag osv., (hos han), ute i Spikkestad.

    Så jeg fulgte Magne Winnem til bilen da, (husker jeg), da han skulle hjem.

    Siden han pleide å mase om, at jeg skulle besøke han, da.

    Så tenkte jeg at jeg fikk være sosial, når jeg først møtte han, sånn at han kanskje ikke maste så mye, om at jeg skulle dra ut til Spikkestad, for å se på TV.

    Og Magne Winnem hadde parkert i en sidegate, til Drammensveien, vel.

    (Noe sånt).

    Og kjørte avgårde, til Spikkestad, (uten så veldig mye om og men da), husker jeg.

    Men ‘oppi der’, i Vika, (blir det vel).

    Så merket man at det var en fin sommerkveld, da.

    For det var blomster og busker, (som vel duftet ganske sterkt. osv.),  i noen av ‘overklasse-hagene’, oppi der, da.

    Så jeg våknet vel litt opp, selv om jeg jo hadde jobbet mye, den her dagen, da.

    Og jeg fikk lyst til å dra ut på byen, for å ta meg noen halvlitere da, (husker jeg).

    Så jeg gikk ned Drammensveien, (må det vel ha vært), og så videre bort Karl Johan, da.

    Og så dro jeg innom stamstedet, til Axel og meg, nemlig Studenten, da.

    Og nede på Studenten, så traff jeg Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og hu hadde vel slutta på Rimi Langhus, (på den her tida), tror jeg.

    For hu hadde vel flytta inn til Oslo, og begynt å studere, ved universitetet, tror jeg.

    Og hu var på Studenten der, sammen med typen sin, (må det vel ha vært).

    Og Ingvill Storø, hu forklarte det, at hu skulle studere i England, til høsten, ved universitetet i Bradford.

    Og hu forklarte at hu skulle studere ‘anti-korrupsjon’, (eller hva hu kalte det, igjen).

    ‘Noe lignende av det Eva Joly driver med?’, spurte jeg.

    Og det var det da, svarte Ingvill Storø.

    For Eva Joly var hennes forbilde da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha drukket opp halvliteren min.

    Så tenkte jeg vel det, at jeg fikk vel la de her folka, (som jo nesten var en generasjon yngre enn meg), få være litt i fred.

    Så jeg sa fra til Ingvill Storø, om at jeg skulle ringe broren min Axel da, for å høre om han ble med ut, på byen.

    Så jeg gikk ut fra utestedet Studenten, for å ringe Axel, da.

    (For de spilte ganske høy musikk, på det utestedet, så jeg kunne nesten ikke ringe derfra, da).

    Så jeg ringte Axel, fra ute i Karl Johans gate der.

    Og Axel sa at han måtte ta en telefon.

    Og så ringte Axel tilbake og sa at han ikke ville bli med ut på byen.

    Noe som jeg syntes at var veldig rart, (husker jeg).

    For vanligvis, så var Axel alltid klart, for å ta noen halvlitere, da.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Så jeg ble rimelig overrasket, (over det her), husker jeg.

    Jeg ble vel nesten litt fortumlet, tror jeg.

    For Axel og jeg, vi hadde vel nesten en slags stående avtale.

    Om at hvis en av oss ville drikke, så måtte den andre liksom bli med, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skule gjøre, da.

    Men Ingvill Storø og dem, de hadde ikke vært direkte uhøflige mot meg, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg liksom rota meg ned til dem igjen, nede på Studenten, da.

    Og så forklarte jeg dem det, at broren min ikke ville bli med ut på byen, da.

    (Nesten litt i sjokk, vel).

    Og så hang jeg nede på Studenten der.

    I et par timer vel.

    Like i nærheten av der Ingvill Storø og typen hennes stod, da.

    (Ved den enden av bardisken, i kjelleren, på Studenten der.

    Som er lengst fra pianobaren der, liksom).

    Og så kjøpte jeg meg vel sikkert en kebab, (eller noe sånt), på vei hjem fra byen, da.

    For jeg hadde vel ikke fått spist middag, den her dagen, tror jeg.

    Så hvorfor Magne Winnem ikke ble med på McDonalds, (eller noe sånt).

    Det veit jeg ikke.

    Men det her var liksom en dag, som jeg så på, som Magne Winnem sin dag, da.

    Siden han ofte var så selskapssyk, da.

    Så jeg ble liksom bare med på det Magne Winnem ville finne på, den her dagen, da.

    Siden jeg jo hadde så mye fritid uansett, liksom.

    Siden jeg var ungkar, da.

    Mens Magne Winnem jo hadde vært gift, i bortimot ti år allerede, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 151: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Høsten 2002, (må det vel ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på ‘harrytur’ til Sverige, (husker jeg).

    (Eller rettere sagt, så var det hans samboer Melina, som kjørte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å dra på harrytur.

    Jeg bodde jo midt i Oslo sentrum.

    Og jeg hadde jo jobbet lenge i matbutikk.

    Så jeg visste hvor man kunne få tak i de forskjellige tingene relativt billig, i Oslo, da.

    Og jeg hadde jo, (mer eller mindre ihvertfall), kjørt rett forbi både Svinesund og Strømstad, da jeg var på ferietur, til Gøteborg, noen måneder tidligere.

    (Etter bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men David Hjort, han ‘maste som et lokomotiv’ da, (som de pleide å si, i Åpen Post).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei venninne av Melina, (som jeg ikke husker navnet på), var også med på den her harryturen.

    Og jeg har jo skrevet om det tidligere, at David Hjort en gang sa det, at dama hans Melina, hadde vært ‘Bandidos-hore’.

    Og det skulle ikke forrundre meg mye, om hu venninna til hu Melina også hadde vært noe lignende.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men det var noe ved henne, som fikk meg til å tenke litt i de banene, da.

    Uten at jeg klarer helt å sette fingeren på det nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler og Alex, (altså ikke Alex fra Rimi Sinsen, men en annen Alex, som bodde på Torshov, og som kalte seg ‘Dark Dog’, på nettet).

    De hadde jo dratt meg med på harrytur, til Sverige, i romjula, 1998.

    Og da passa det bra, å dra på harrytur, (husker jeg at jeg syntes), for på den her tida, så hadde jeg jo nettopp kjøpt den Sierra-en min, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å finne en billig bilstereo, til den, (i Sverige), da.

    (Og jeg fant meg jo en ganske billig JVC bilstereo, med CD-spiller og avtagbart frontdeksel, osv, på den turen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne her boken).

    Men høsten 2002, så var det ikke egentlig noe spesielt, som jeg trengte, (i Sverige), da.

    Men David Hjort, han ‘babla’ om en pornobutikk, på Svinesund, som het ‘Hönan Agda’, vel.

    (En butikk som vel også Glenn Hesler og/eller Alex, hadde babla om, fire år tidligere.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da David Hjort, Melina og jeg, stod utafor en sånn pornobutikk, i Svinesund, da.

    (Jeg husker ikke om dette var Hönan Agda, eller om det var en annen pornobutikk).

    Så husker jeg det, at hu Melina, sa det, om de unge damene, som var med, i de pornofilmene, (som de hadde der), at: ‘De er ikke atten, vet du’.

    (Noe sånt).

    Så hu Melina, hu mente vel det, at de damene, som var med, i de pornofilmene, som de hadde, i den pornobutikken, (på Svinesund), var yngre enn atten år, da.

    (Noe sånt).

    Men hvordan hu kunne vite det.

    Og hvorfor hu gjorde et poeng av det her, (ovenfor meg).

    Det veit jeg ikke.

    (Men det veit hu vel kanskje selv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg egentlig trengte, på den her tida, (husker jeg).

    Det var nye boksershorts, da.

    (Jeg vet ikke hvor mine gamle boksershorts hadde blitt av.

    Men det var jo fellesvaskeri, i Rimi-bygget, og det hendte at noen av klærna mine forsvant derfra da, husker jeg).

    Men David Hjort, han skulle også ha boksershorts da, (husker jeg).

    Og han kjøpte vel to pakker med svarte boksershorts, (mener jeg å huske).

    Og han ble sur, av en eller annen grunn, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), siden jeg også skulle kjøp boksershorts, da.

    (Nemlig en pakke med svarte og en pakke med blå boksershorts, vel.

    For jeg ville ikke kjøpe akkurat det samme, som David Hjort, da).

    Og hu Melina, hu babla om at hu syntes at oransje boksershorts var så kult, da.

    Men det ble litt for kult, for meg, (husker jeg).

    Så det var ikke sånn at jeg kjøpte meg oransje boksershorts selv om hu dama til David Hjort syntes at det var så kult, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var også innom Nordby Supermarked, (mener jeg å huske).

    (Der som jeg hadde sett, på en plakat, (da jeg kjørte forbi), at de hadde tilbud på indrefilet, den helga, som bryllupet til fetteren min Tommy hadde vært, i Fredrikstad.

    Og brudens far hadde sagt det, da han holdt en slags tale, (i det bryllupet), at det var indrefilet, som ble servert, på bryllupsfesten, selv om det stod ‘ytrefilet’, i menyen, da).

    Og jeg mener å huske det, at hu Melina, ble imponert, over et brett med entrecote eller ytrefilet, som jeg klarte å finne meg, (til en ganske rimelig pris vel), i den butikken, da.

    (For jeg trente jo en del, på Sats, på den her tida.

    Og da trenger man å få i seg mye proteiner, (som det er mye av i biff), da.

    (Ettersom jeg har skjønt, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Melina, venninna hennes, David Hjort og meg.

    Vi satt og spiste en eller annen middag, ved et bord, på en ganske alminnelig kafeteria, (må man vel kalle det), på Svinesund, (eller om det var i Strømstad), da.

    (Dette var vel kanskje en kafeteria, som lå like ved Nordby Supermarked der.

    Noe sånt).

    Så jeg tror ikke egentlig at vi sparte så utrolig mye penger, på å dra på en sånn harrytur, til Sverige, da.

    (Hvis man trekker fra de pengene, som vi brukte, på middag og bensin og sånn da, mener jeg).

    Og jeg, som jo er så vant meg, å dra på språkreise til England, osv.

    Jeg synes jo ikke det, at det var så ‘gildt’, å dra på harrytur til Sverige akkurat, da.

    Selv om jeg vel syntes at det var mer morsomt, å dra på sånne harryturer til Sverige, da jeg var guttunge.

    (For da syntes jeg nemlig at kinaputter var litt morsomme, da.

    For det var vel en i klassen min, som het Karl Fredrik Fallan, som hadde ganske bra peiling på kinaputter, vel.

    Jeg mener ihvertfall å huske det. at en eller annen, på Bergeråsen, sa det, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    At de største kinaputtene, som man fikk kjøpt, i Sverige.

    De var på 1,2 gram svartkrutt, da.

    Og den gangen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som jeg kjøpte hundre kinaputter, for hundre kroner, på Nordstand-senteret, i Gøteborg.

    (Den gangen som jeg dro med bestemor Ågot, opp i en sportsbutikk, for å få kjøpt disse kinaputtene, da.

    Siden jeg ikke var gammel nok til å få kjøpt de selv).

    Så husker jeg det, at de kinaputtene som jeg da kjøpte, (som var de største, som de hadde, i den butikken), de var på 0,8 gram svartkrutt, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så jeg syntes vel egentlig det, at det var ganske kjedelig, å dra på harrytur, til Sverige, (for å være helt ærlig).

    Jeg var jo med faren min, på den bilturen, til Jylland, en romjul, på begynnelsen av 80-tallet.

    (Da Pia også var med).

    Da jeg fikk en kassettspiller, til VIC 20-en min, osv.

    Og kjøpte meg noe artig fyrverkeri, som heksehyl og snurrer, osv.

    (I Aalborg, var det vel).

    Og vi var jo på kroer og hoteller og vi besøkte også en familie, som hadde en møbelfabrikk, i Midt-Jylland, da.

    Siden faren min hadde med en sofagruppe-stol, til det her firmaet, som de vel skulle kopiere, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo vært på ferie, i England, sommeren 1985, sommeren 1986, sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990.

    Og jeg også på ferie i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    Og på ferie til Jugoslavia, (da vi kjørte gjennom ‘hele’ Europa), sommeren 1980.

    Og jeg hadde jo også vært på adskillige dansketurer.

    Og også på et par sydenturer.

    Så en harrytur, til Sverige, (for meg), høsten 2002.

    Det ble mest som noe kjedelig, må jeg nok innrømme.

    Selv om jeg vel ikke sa det her rett ut, til Melina og David Hjort, da.

    Som kjøpte nesten alt de så, (må man vel nesten si), på Svinesund, da.

    Mens jeg vel var mer sånn, at jeg pleide å handle det jeg trengte, hver dag, (i Oslo).

    Men sånn var ikke Melina og David Hjort, da.

    De handla kanskje bare en gang i uka, (eller noe sånt), sånn at de kunne finne på andre ting, i helgene, osv.

    (Hva vet jeg).

    Men jeg bodde jo alene.

    Så jeg syntes vel nesten det, at det var litt artig, å komme meg ut døra, for å handle mat, (og snacks og is og sånn, som jeg kunne trøstespise nesten da), hver dag.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om det var han her, som solgte en støvsuger, til David Hjort, for 30.000. Hm

    støvsuger david hjort 30 000

    http://www.nettavisen.no/nyheter/article3533767.ece

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.