johncons

Stikkord: David Hjort

  • Min Bok 5 – Kapittel 146: Enda mer fra høsten 2003

    Det nye hovedkortet, til den stasjonære PC-en min.


    Det kjøpte jeg i en databutikk, i Bentesebrugata, på Torshov, (husker jeg).

    (Fra en kar med lyst hår, med for meg ubestemmelig aksent, som jobba der).
    Og det var også sånn, (husker jeg), at Axel en gang ringte meg, fordi at de hadde problemer, med PC-en, på restauranten der han jobba, (som kokk).

    Nemlig restauranten Oskar Bråten, på Torshov, da.
    Jeg måtte til slutt da ta med PC-en, til vertshuset Oskar Bråten, opp til den databutikken, i Bentsebrugata, da.

    (Og det viste seg at den PC-en trengte ny strømforsyning, da.

    Noe han franskmannen, (eller hva han var), fiksa ganske raskt, vel).

    Og en annen gang, som jeg var i Bentsebrugata der, for å kjøpe deler til PC-en min.

    Så overhørte jeg det, at han franskmannen, sa til assistenten sin, at jeg var en vanskelig kunde, da.

    Som alltid skulle ha masse ekstraservice, osv.

    (Noe sånt).

    Så etter det, så gadd jeg ikke å gå til den butikken noe mer, da.

    (Og det var også en episode der, med en kar, som tydelig var tung narkoman.

    Som skulle kjøpe deler til PC-en sin da, husker jeg.

    En episoden som jeg syntes at var litt rar, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Så etter det her, så begynte jeg å kikke på nettstedene, til nettbutikker, som MPX.no, (heter de vel), og Komplett.no da, (husker jeg).

    Og jeg kjøpte blant annet en trådløs router da, høsten 2003.

    (Siden jeg jo da hadde to pc-er.

    Etter at jeg hadde fått meg den Toshiba-laptopen).

    Så jeg hadde to pc-er og trådløst nettverk, oppe og kjøre, i Rimi-leiligheten min, høsten 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg diskuterte, med Magne Winnem, (på telefon vel), om hvordan mp3-spiller, som jeg skulle kjøpe.

    (For jeg hadde jo da ganske nylig begynt å jobbe, på Rimi Langhus, igjen.

    Og Langhus, (eller Vevelstad, som togstasjonen het), det stedet lå jo cirka en halvtimes kjøretur, med tog, fra Oslo S, da.

    Så jeg tenkte at jeg burde vel hatt meg en walkman, (eller en mp3-spiller), da.

    Så slapp jeg å sitte og se dum ut, på toget, hele veien, til og fra Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg tenkte fram og tilbake, på hvordan mp3-spiller, som jeg skulle meg kjøpe, da.

    Økonomen i meg, ville at jeg skulle kjøpe en billig mp3-spiller, til under tusen kroner, da.

    Men på en sånn mp3-spiller, så kunne man bare ha cirka 10-20 sanger, da.

    Så den ville jeg nok ganske raskt, ha blitt misfornøyd med, (forestilte jeg meg).

    For det var to typer mp3-spillere, på markedet, på den her tiden, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Nemlig de som brukte flash-minne vel, (sånn som minnebrikker).

    Og de som brukte harddisker, vel.

    Og de flashminne-mp3-spillerne, de var det ikke så veldig høy lagringskapasitet på, uansett om man kjøpte den dyreste, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Ipod, den kostet bare cirka en tusenlapp mer, enn den billigste harddisk-mp3-spilleren, vel.

    (Noe sånt).

    Og Ipod, den hadde blitt skrytt opp i skyene, i de norske løssalgsavisene, da.

    Siden den hadde et så brukervennlig display, da.

    (Og også en kul design, da).

    Så jeg tenkte det.

    (Siden jeg jo var litt deppa, siden at jeg hadde måttet jobbe så mye ekstra, (på Rimi Langhus), i sommerferien, noen uker tidligere).

    At nå slår jeg like godt på storetromma, med en gang, når jeg skal kjøpe meg mp3-spiller.

    For ellers, (hvis jeg skulle ha gått forsiktig fram).

    Så hadde jeg sikkert kjøpt meg en liten mp3-spiller først.

    Og så en større seinere.

    Men hvorfor ikke bare kjøpe den beste med en gang, tenkte jeg da.

    Og så bestilte jeg meg en Ipod, fra Apple sin nettbutikk, da.

    Og fikk den levert, på døra, fra DHL, (var det vel), en del dager seinere, da.

    Og jeg måtte gå på Komplett sin butikk, i Møllergata, (var det vel).

    For å kjøpe meg firewire-kort, (til den stasjonære PC-en min da), husker jeg.

    For Ipod brukte firewire, for å kommunisere med PC-en, da.

    Og da spurte de meg, i Komplett-butikken, om hvor jeg hadde fått tak i den Ipod-en min fra, da.

    For det var lang ventetid, på å få kjøpt Ipod, i Apple sin butikk, i Oslo, da.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Men det var bare å bestille, på nettet, da.

    Og så kom Ipod-en, ganske raskt levert, fra USA da, (må det vel ha vært).

    (Fant jeg ut, da).

    Og da fikk jeg faktisk plass til hele mp3-samlingen min, på den Ipod-en da, (husker jeg).

    Og det var ganske artig, (husker jeg at jeg syntes), å sette den Ipod-en på ‘shuffle’, da.

    For da fikk jeg plutselig noen ganger høre nye sanger.

    Som jeg ikke hadde hørt så mye på tidligere, da.

    Av sanger som David Hjort, (for eksempel), hadde brent på en CD for meg, og sånn, da.

    (Nemlig med et svensk band, som jeg ikke husker hva heter lenger nå, osv).

    Så Ipod-en, den var et godt kjøp, husker jeg at jeg syntes selv.

    Jeg fikk hele musikksamlingen min på den, da.

    Og det var også fin lyd i den mp3-spilleren, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg husker det, at displayet på Ipod-en, det ble ganske raskt litt ripet opp, da.

    Siden jeg pleide å ha den i lomma, da jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, og til Rimi Langhus, blant annet, (husker jeg).

    For da hadde jeg den Ipod-en, i samme lomme, som husnøklene mine da, (må det vel ha vært).

    Så den Ipod ble litt ripet, etter bare noen få uker, da.

    Men jeg hadde noe som ble kalt for mobilskjerm-fiks, (eller noe lignende), liggende hjemme.

    Som jeg brukte, for å fikset den skjermen etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 139: Mer fra London

    Det er mulig at det bare var to netter, som jeg var i London, på den storbyferien min dit, sommeren 2003.

    Hvis ikke så var det vel tre netter, da.

    Noe sånt.

    Jeg husker at jeg fant en Tiger Tiger-club, like ved Leicester Square.

    (Hvor vel David Hjort sin samboer, Melina, hadde anbefalt meg å gå, for å finne utesteder. 

    Noe sånt).

    Men jeg hadde på meg joggesko, den første kvelden jeg gikk ut, i London.

    Så jeg kom ikke inn på Tiger Tiger da, (husker jeg).

    For dørvaktene der, (en mann og en dame), sa at man måtte ha på seg lærsko da, (husker jeg).

    (Og jeg hadde også med et ganske nytt par lave Doc Martens-sko, til London.

    Så jeg kom inn der dagen etter da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha ikke kommet inn, på Tiger Tiger.

    Så gikk jeg videre nedover en gate der.

    Og jeg fant en sportspub, hvor de hadde studentkro, (husker jeg).

    Så dette var kanskje en fredag, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo med meg studentbeviset mitt, fra HiO IU.

    Så jeg viste det da, og kom inn på den her studentkroa, da.

    (Så det var kanskje ikke så bra kontroll der.

    Siden jeg kom inn der med et norsk studentbevis, liksom).

    Og der kosta ølen bare en pund, per pint, (husker jeg).

    Og det var jo bare cirka en femtedel, av hva ølen pleide å koste, i Norge.

    Så da drakk jeg fælt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg prata såvidt med noen mørkhudete studenter der, (husker jeg), om de syntes at joggeskoene mine var kule, osv.

    (Eller noe lignende fyllepreik).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sånn, at en amerikaner, som var innom der.

    Han ville ha drikkekonkurranse mot meg, da.

    Og da skulle man plassere en pund-mynt, nederst i glasset, da.

    (Mente han amerikaneren).

    Og den som tapte konkurransen, han måtte betale, for den neste ølen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg drakk som jeg aldri hadde drukket øl før, da.

    Og det ble uavgjort, (vil jeg si).

    (For jeg hadde jo vært en del ute på byen, (i Oslo), sammen med min halvbror Axel og hans danske sjef Peter.

    Og de to, de jobbet jo i restaurantbransjen.

    Så de var noen ølhunder, da.

    Og når man var på byen, sammen med de.

    Så skulle man kjøpe hver sin runde, da.

    Og Axel og Peter, de drakk jo rimelig fort.

    Så jeg fikk etterhvert en del trening, i å drikke øl raskt, da.

    Eller, jeg var ikke helt ukjent med det, ihvertfall).

    Og det var også en risiko, for at man kunne svelge den mynten, når man drakk øl, på den her måten, da.

    Så jeg tok det litt rolig, på slutten, av den her drikkekonkurransen, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde ikke lyst til å havne på sykehus.

    Men en pund-mynt i magen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før jeg dro fra den her studentkroa.

    Så ville han amerikaneren at jeg skulle sitte litt i lag, med han og en amerikansk kamerat av han, da.

    Og to amerikanske damer, (var det vel).

    I en egen del, av lokalet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    I en bar, hvor vi satt nesten som en gruppe, da.

    (Like før stengetid, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg dro fra den studentkroa.

    (For det ble litt kjedeligere der etterhvert, da.

    Og det utestedet stengte vel kanskje).

    Så husker jeg at jeg i fylla spurte ei jente, i slutten av tenårene, vel.

    Som var uteligger, faktisk.

    (Og som satt på fortauet, med et teppe over seg, eller noe sånt, vel).

    Om det fantes noen utesteder i nærheten, som var lenge oppe, da.

    Og hu uteligger-dama, hu mente at et sted som het ‘Number 13’, var lenge oppe, da.

    Og det utestedet, det lå i Gerrard Street da, (husker jeg).

    Og jeg holder jo med Everton, så jeg hadde ikke så lyst til å gå inn der, egentlig.

    Men når jeg først var i London, så hadde jeg jo lyst til å feste litt, (for å si det sånn).

    Så jeg gikk inn der likevel, da.

    Siden det vel var det eneste stedet, som var lenge oppe, i nærheten, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg hadde på meg en blå tennisskjorte, med den grønne Gap t-skjorta under, da.

    Så jeg så ganske kul ut, vel.

    Siden jeg hadde på meg siste mote i t-skjorter, liksom.

    (Noe sånt).

    Så dørvakta der, (en afrikaner vel), han ville bli kjent med meg, (husker jeg).

    Og de som jobba der, (det var vel en kvinnelig sjef der, hvis jeg husker det riktig), de dro meg med, på noen slags hemmelige møter, som de hadde, før de skulle hive ut folk, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var også noen norske damer, (og menn), der.

    (Husker jeg).

    Og det var noen kommunister, som hadde dratt over til London, for å være med på et slags årsmøte, for kommunister, (eller noe sånt), da.

    Og disse pratet jeg litt med, da.

    (Siden de var fra Norge).

    Og jeg var jo så full, etter å ha drukket mye, på den her studentkroa.

    (Hvor de hadde så billig øl).

    Så jeg var i slag da, (for å si det sånn).

    Og prata med masse folk, inne på det her utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dørvakta, (som jeg ble kjent med).

    Han introduserte meg for ei dame fra Island, som dukka opp der da, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle bli med henne videre, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men jeg syntes det ble litt rart, at hu skulle dra derfra, med en gang, da.

    (Eller hvordan det var, igjen).

    Så jeg ble ikke med på det, da.

    (Og det er mulig at jeg husker feil.

    Og at hu ikke ba meg om å bli med videre.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og han dørvakta, han skjønte litt norsk.

    Så da det dukka opp en annen nordmann der.

    Så angrep han dørvakta han, (muntlig da), siden at han prata norsk, med en rar aksent, da.

    (Noe sånt).

    Og han norske karen, han ville også dra meg med, på et annet utested, (eller noe sånt), da.

    Men det ble jeg ikke med på, da.

    (Husker jeg).

    For jeg kjente jo ikke han personen.

    Så jeg syntes at det ble litt rart da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg måtte jeg betale for ølen, ved å kjøpe tre av gangen.

    For jeg hadde ikke mer cash, og måtte betale med kredittkort, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og kredittkort var det en minimumsgrense for å bruke, da.

    Og jeg fikk også kjøpt noen røykpakker, (var det vel).

    Og da måtte jeg kjøpe de av vakta, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte også i minibanken etterhvert, husker jeg.

    For jeg drakk ganske mye der, da.

    Og da spurte jeg to ‘bobby-er’, (som vel politiet i London, blir kalt).

    (En mann og en dame, vel).

    Om de visste hvor nærmeste ‘cash-point’ var, da.

    Og det forklarte de meg på en høflig måte da, (mener jeg å huske).

    Selv om jeg var drita full, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hang også mange negre, mellom minibanken og det utestedet, da.

    Og de var såkalte ‘hustlere’, tror jeg at det kalles.

    Så de prøvde å lure folk for penger da, (husker jeg).

    Og en neger var spesielt frekk da, (må man vel si).

    Og stappet plutselig begge hendene sine samtidig nedi bukselommene mine.

    For å se hva jeg hadde i dem, da.

    Men han rørte ikke baklommene mine.

    Hvor jeg hadde lommeboka mi, og sånn, da.

    Og jeg var så full, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med dette, da.

    For det var så mange og svære hustler-negre der, da.

    Men det var på grunn av dette, at jeg ikke gikk i den minibanken igjen, da.

    Når de første pengene jeg hadde tatt ut, tok slutt, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å møte de her kriminelle negrene igjen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg møtte også ei dame fra Manchester der, (inne på den nattklubben da), husker jeg.

    Og hu prata jeg om musikk med, husker jeg.

    Jeg husker at jeg nevnte et band, som heter Proclaimers, (som var kjente, på 80-tallet).

    (Som jeg pleide å se på, på Super Channel, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som jeg syntes at så litt snåle ut kanskje, da.

    Selv om jeg også syntes at var flinke til å lage musikk, da.

    For å si det sånn).

    Men Proclaimers, de var fra Skottland da, og ikke fra Manchester, forklarte hu Manchester-dama.

    Og hu Manchester-dama, hu fortalte også det, at Proclaimers de hadde fortsatt konserter og sånn, (innimellom ihvertfall), oppe i Skottland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 138: London

    Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.

    For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).

    Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.

    Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.

    (Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.

    En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).

    Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.

    Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.

    Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.

    Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.

    Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.

    For å hente meg, da.

    (Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.

    Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).

    Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).

    (For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.

    For jeg prøvde å roe det ned litt, da.

    Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.

    Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.

    Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.

    Bare for å ha noe å snakke om vel.

    Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.

    Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.

    Men det var sånn at det liksom var en spenning i  luften da, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.

    For Thomas Brun.

    (Butikksjefen fra Rimi Langhus).

    Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).

    Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.

    Husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).

    Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.

    Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.

    (For å liksom klare å puste litt friere, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).

    Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.

    Sommeren 2003, da.

    Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.

    For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.

    For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.

    En flyreise som bare tok et par timer, vel.

    Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.

    En togreise på en snau time, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).

    Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).

    Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).

    Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).

    Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).

    Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.

    Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.

    For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).

    Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.

    Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).

    Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.

    Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.

    Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).

    Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).

    Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.

    Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).

    Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).

    Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.

    Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Det var en militærfarget grønn t-skjorte.

    (Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).

    For det plagget var moderne, på den her tida, da.

    På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.

    (Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).

    Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.

    (For der hadde jeg jo vært tidligere.

    Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).

    Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).

    (Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.

    For da bodde jeg noen uker i London.

    Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.

    Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.

    Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.

    (Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.

    Noe sånt).

    Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.

    At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.

    Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.

    (Noe sånt).

    Et utested jeg vel fant fram til.

    Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.

    Det var et som lå rimelig anonymt til.

    Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.

    Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.

    Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.

    Men dette var et uavhengig hotell, da.

    Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Og det funka helt greit, å bo der.

    Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.

    Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.

    Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.

    Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.

    Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 108: Møtte igjen Siri Rognli Olsen

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus, så møtte jeg plutselig igjen Siri Rognli Olsen, (husker jeg).


    David Hjort, han hadde hatt så dårlig råd, den første tida, etter at han flytta fra Billingstad og til Geviret, (heter det vel), på Bjørndal.

    (Noe han skylde på sin eks-dame Linn Korneliussen, husker jeg.
    Siden han kjøpte så mye møbler, da han bodde sammen med henne.

    Noe sånt).
    Så David Hjort, han forklarte meg det, at han bare spiste en halv Grandiosa, om dagen, i perioder, osv.

    (Noe sånt).

    Og en gang, som jeg ble invitert, til David Hjort, på en fest, (eller om det var et vorspiel), på Bjørndal.


    Så spurte David Hjort meg om jeg ville ha en bolle med nudler, (husker jeg).
    For det var den eneste maten han hadde råd til, på den her tida, da.

    (Noe sånt).


    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg spiste det der, da.

    Mens noen unge Bjørndal-damer satt og så litt lurt på meg, vel.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fortalte det, at han pleide å kjøpe nudler, i en innvandrerbutikk, som lå på baksida av Oslo City der.

    For der kosta det bare 70-80 kroner for en eske med 24 pakker nudler, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes det, at de nudlene egentlig smakte ganske godt.
    Og at det var morsomt å spise noe ny mat også, liksom.

    For krydderet til disse nudlene, det smakte jo ganske godt da, (syntes jeg).

    Og jeg pleide å kjøpe sånne bokser med hermetisk kalkun-kjøtt, som jeg skar i terninger og heiv oppi nuddel-gryta, når nudlene var ferdigkokte, da.

    Sånn at det ble et måltid, liksom.

    For jeg likte å variere litt hva jeg spiste, da.

    Selv om Magne Winnem en gang ble helt gal, (må man vel si), da han så en nuddelpakke, i kjøkkenskapet mitt, og kalte det for ‘studentmat’, (eller noe), med høy stemme, da.

    Når han liksom inspiserte leiligheten min, (som en nazist nesten), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og da jeg skulle betale for den her esken med nudler, i innvandrerbutikken.

    Så hadde de ikke bankautomat, i kassa, viste det seg.

    Så jeg måtte gå i minibanken, på hjørnet av Oslo City der, da.

    Og da jeg kom bort dit, så stod Siri Rognli Olsen der, da.

    (Hu ‘dundrete’ trønder-dama som har vært med i en sketsj på TV, (med en komiker som heter Henrik Elvestad), som kunde i en Kiwi-butikk, da).

    Og Siri Rognli Olsen, hu kjente igjen meg, og sa hei, da.

    Og jeg fikk vel e-post adressen hennes, (eller noe sånt), før jeg dro tilbake til den asiatiske butikken, og betalte for de nudlene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så avtalte jeg å møte Siri Rognli Olsen, på Blue Monk, (hvor jeg jo før dette hadde vært, med søstera mi, Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne) og hu Blink-dama fra Fredrikstad).

    Hvor Siri Rognli Olsen og meg, prata litt om gamle dager, på Braemar osv., vel.

    Og det viste seg det, at Siri Rognli Olsen, hu hadde kjøpt seg leilighet, rett over Sannergata, for den Kiwi-butikken, hvor hu var med i den Henrik Elvestad-sketsjen, da.

    I en stor, hvit blokk der.

    (Ikke så langt unna der NHI arrangerte eksamener, det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og heller ikke så langt unna det utestedet Månefisken, hvor Rimi hadde arrangert julebord, jula år 2000, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette igjen, så dro Siri Rognli Olsen og jeg, ut på en slags ‘Løkka-safari’, på Grunerløkka, en helg.

    Jeg husker at vi satt på en uteservering, øverst i Birkelunden der, vel.

    Så dette var nok sommeren 2001.

    (Noe sånt).

    Og halvliterne der, (som jeg betalte vel), de kosta 49 kroner, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så jeg mobba nesten de som stod i baren der litt, da.

    For det var en kjip pris, når det gjaldt driks, skjønte jeg.

    For jeg hadde jo vært på en god del byturer, sammen med min halvbror Axel, (som jo jobba som kokk, og var mye ute på byen), osv.

    For jeg pleide alltid bare å betale 50 kroner, per halvliter, liksom.

    Så hvis halvliterne kosta 47 kroner, så betalte jeg bare 100 kroner, for to øl, da.

    Og lot bartenderne beholde resten, liksom.

    Noe som jo bare ble to kroner, for de som jobba, på den ‘øl-restauranten’, på Grunerløkka der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu studerte vel bibliotek-fag, (mener jeg å huske), på HiO, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og på veien til den øl-restauranten.

    Så møtte Siri Rognli Olsen ei studie-venninne, (eller noe sånt), da.

    Og hu studie-venninna, hu spurte Siri Rognli Olsen, om hu og jeg, var sammen da, (eller noe sånt).

    Og da sa Siri Rognli Olsen til meg, at: ‘Vi er vel det’, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For jeg syntes vel egentlig det, at Siri Rognli Olsen, var litt for dundrete liksom, til å ha som ‘fast’ dame, da.

    Jeg så vel heller for meg det, at hvis jeg skulle bli sammen med ei dame, så burde det være ei som så litt finere ut, enn Siri Rognli Olsen, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på den øl-restauranten.

    Så dro Siri Rognli Olsen og jeg, på en del utesteder, på Grunerløkka der, da.

    (Men vi droppa vel å dra på Kjøkkenhagen og Fru Hagen, da.

    Muligens fordi at jeg var ganske lei av de her ‘Hagen-utestedene’, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et av de utestedene, som Siri Rognli Olsen og jeg havna på.

    Så spurte Siri Rognli Olsen, hva jeg syntes, om ei pen dame, som stod ikke så langt unna oss der.

    Og da sa jeg det, (husker jeg), at hu hadde vel ‘pen fremtreden’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Siri Rognli Olsen sur, (husker jeg).

    For hu var lei seg vel, fordi at hu selv ikke hadde så pen fremtreden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært på 3-4 utesteder, på Nedre Grunerløkka der, (må det vel ha vært).

    Så lokka Siri Rognli Olsen meg med hjem til seg, da.

    Ved å ‘bable’ om at hu hadde noen videofilmer og noe potetgull, (og sånn), da.

    Og så, etter å ha gitt meg en potetgull-pose, som var spist av, fra før, vel.

    Så begynte hu bable om at hu hadde vært sammen med en iraker, (eller noe).

    Og begynte å suge pikken min, på irakisk vis da, (eller hva det kan vært).

    For hu skulle liksom vise meg, hva nytt hu hadde lært, siden hu rei meg, i vannsenga mi, på Abildsø, i 1990, da.

    (Altså elleve år før det her, da).

    Og hu sugde liksom pikken min, sånn at hu hadde vakum inni munnen sin, da.

    Før hu liksom lagde et smell, med munnen sin, når hu førte hue sitt, oppover og av pikken min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så havna vi i dobbeltsenga, til Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).

    Og hu hadde en brett med p-piller, (må det vel ha vært), liggende på nattbordet sitt, (husker jeg).

    Så da regna jeg med at det var trygt å knulle litt, da.

    Så vi knulla vel i en time eller to kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Og da vi var ferdige, så spurte Siri Rognli Olsen, om jeg ville ha noe tørkepapir, for å tørke av pikken min med.

    Men da syntes jeg kanskje at det nok ble litt vel irakisk, da.

    Så da sa jeg nei takk, til det, (husker jeg).

    Og så gikk jeg vel heller inn på badet, og skylte pikken min i vasken der, (tror jeg).

    (Sånn som jeg også hadde gjort, etter at Siri Rognli Olsen plutselig hadde begynt å ri meg, i vannsenga mi, på Abildsø, 11-12 år tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu var forresten ikke helt den samme personen, som hu hadde vært tidligere, (husker jeg).

    For jeg spurte henne, den her kvelden, (må det vel ha vært), om hvordan musikk hu hørte på, for tida, da.

    Og da svarte hu det, at hu hadde ikke hatt tid til, å følge med, på musikk-fronten, de siste årene, da.

    (Noe sånt).

    Enda hu hadde jo vært veldig musikkinteressert, på slutten av 80-tallet, da.

    For hu sendte meg jo to-tre opptakskassetter, med forskjellige sanger på, (husker jeg), på den tida, som jeg bodde, på Abildsø, da.

    Så hu Siri Rognli Olsen, hu hadde forandra seg en del da, på de her 11-12 åra.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte hu Siri Rognli Olsen et par ganger til, iløpet av den tida, som jeg bodde, i Norge.

    Og det var sommeren 2003, (ihvertfall), husker jeg.

    Og en gang imellom sommeren 2001 og sommeren 2003, da.

    (Muligens sommeren 2002).

    Og jeg husker at Siri Rognli Olsen snakka så mye om sex, de gangene, som jeg besøkte henne, da.

    Og det må vel ha vært nettopp sommeren 2001, vel.

    At Siri Rognli Olsen ‘babla’ om det, at hu hadde begynt å gå på sex-klubb.

    Og at en gang, så hadde hu tatt med seg en hjem fra den sex-klubben, som hadde hatt micro-penis, da.

    Og da sa vel jeg noe sånt, som at jeg hadde vel kanskje ikke verdens største negerpikk, jeg heller.

    Men da svarte Siri Rognli Olsen det, (husker jeg), at jeg hadde vel ikke noe å skamme meg over.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siri Rognli Olsen, hu begynte også å bable om det, under et av mine besøk hos henne, i leiligheten hennes, (husker jeg).

    At hu var interessert i noe som het orgasme-kontroll, da.

    Og det betydde, (sa hu), at mannen skulle ha på seg noe slags kyskhetsbelte, som bare dama hadde nøkkelen til, da.

    Men det syntes jeg at hørtes veldig lite interessant ut, da.

    Og det sa jeg vel også til henne.

    Og da jeg kom hjem, fra det her besøket, dagen etter.

    Så fortalte jeg alle på sol.20ognoe, på web-chat, (var det vel).

    Om hu her rare trønder-dama da, som jeg hadde møtt igjen, etter mange år.

    Og som i mellomtiden hadde blitt pervers, (må man vel si), og gikk på sex-klubb og babla om orgasme-kontroll, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn forresten.

    At når man lå i senga, til Siri Rognli Olsen der, om natta, (når det var stille), da.

    Så kunne man høre en slags brusende lyd da, (husker jeg).

    Og det var fra Akerselva, som vel må ha vært nesten som en foss, utafor det bygget, hvor hu Siri Rognli Olsen bodde, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Siri Rognli Olsen.

    Hu fortalte meg også det en gang, i leiligheten hennes, ved Akerselva der.

    At trøndersk hadde mange ord, som ikke fantes på vanlig norsk, (og som jeg ikke skjønte noe av), da.

    Så det er mulig at det er snakk om to forskjellige folkeslag, når man snakker om trøndere og nordmenn.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og en annen gang, (tror jeg at det må ha vært), i leiligheten, til Siri Rognli Olsen, ved Akerselva der.

    Så spurte Siri Rognli Olsen meg, (av en eller annen grunn), om jeg ikke så forskjell på svenske og norske unger.

    Men det hadde jeg vel aldri tenkt over før, så da svarte jeg nei, husker jeg.

    Men det var visst lett å se forskjell da, mente hu Siri Rognli Olsen.

    (Uten at jeg skjønner hva hu tenkte på da.

    For både svensker og nordmenn er vel ofte blonde, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg skulle ta min første eksamen, ved NHI.

    Så var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle komme meg til Birkelunden, (på Grunerløkka), som NHI hadde anbefalt oss studentene å dra til, da.

    (For så å gå noen hundre meter til eksamenslokalene som lå langs den gata som skifter navn fra Waldemar Thranes gate til Sannergata, vel.

    Ved Akerselva der.

    Ikke så langt unna der Siri Rognli Olsen bodde, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, da).

    Og da, så gikk jeg inn, på Trafikanten der, (husker jeg).

    Og spurte i ei luke der, om hvilken buss eller trikk som gikk til Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og da, så retta hu dama i informasjonsluka på meg, og sa at det het ‘Bjerkelunden’.

    Og da, så gikk jeg ut igjen, og sa fra til noen andre NHI-studenter, som stod utafor Trafikanten der.

    (Blant annet hu brunetta, i 20-åra, som pleide å sitte i ‘røyke-trappa’ der, å chatte, røyke og drikke kaffe, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men vi kom oss til Birkelunden likevel, da.

    Og gikk så til eksamenslokalene der, da.

    Selv om jeg nok gikk rundt litt som i en døs, (på Øvre Grunerløkka der), mens jeg lurte på det her med Birkelunden og Bjerkelunden, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 104: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    En gang, på den tiden som jeg jobba, i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt.

    Så hadde vi butikksjefmøte på fabrikken til Gilde, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og etter det møtet, så skulle vi dra ned til Grønland, (sa distriktsjef Anne Neteland), for å ha sosial samvær, på utestedet Dattera til Hagen.

    Men da, så var jeg så trøtt, så jeg orka ikke å lete etter parkeringsplass og det utestedet, på Grønland.

    (Og det var vel litt rart at en gjeng Rimi-butikksjefer skulle dra på et utested som het Dattera til Hagen.

    Og vi kjørte jo, så det ble jo ikke snakk om noe drikking.

    Så hva dette skulle være godt for, det kan man lure på.

    Og etter at mora mi døde, så hadde jo Pia, Rahel og jeg en slags ‘seanse’ på utestedet Kjøkkenhagen, på Grunerløkka.

    Så det ble kanskje litt mye ‘Hagen-utesteder’.

    Noe sånt).

    Så jeg sendte bare en tekstmelding til distriktsjef Anne Neteland, om at jeg dro rett på jobben.

    Og da fikk jeg klage seinere, fra distriktsjef Anne Neteland, fordi at jeg ikke brydde meg om det sosiale, i distriktet, da.

    Men det var jo ikke så lett, i distriktet til Anne Neteland da, (husker jeg at jeg syntes).

    For det første butikksjefmøtet som jeg var på, i distriktet til Anne Neteland, (på Hakon sitt hovedkontor).

    På det møtet, så var jo stemningen som i en begravelse, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sosialt samvær, med distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt, det frista ikke så mye da, (for å si det sånn).

    Hu hadde blant annet en ambulerende, (som het Idar, eller noe).

    Som David Hjort hadde dratt meg med på byen sammen med.

    På et utested bak Saga kino der et sted.

    Og Thomas Sæter og Thomas Kvehaugen, var også der.

    Og Thomas Sæter, (fra Rimi Bjørndal), han sa at han hadde rømt, fra Fremmedlegionen.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han fikk epileptisk anfall, da.

    Og ba meg om å bite han i armen utafor Saga kino der.

    For det skulle visstnok hjelpe, da.

    Og han ville ikke dra på legevakta.

    Så Idar og jeg måtte kjøre sammen med han, i en taxi, til Grunerløkka.

    Hvor hans første samboer, (som jeg visste om, ihvertfall), nemlig Heidi fra Nord-Norge bodde, da.

    Også tok hu Heidi, (som da hadde fått en unge vel), vare på David Hjort som hadde hatt epileptisk anfall da, og var i ørska, (må man vel si).

    Men hvorfor David Hjort var redd for å havne på legevakta.

    Det veit jeg ikke.

    Og hvorfor han Idar skulle være med, det veit jeg ikke.

    Idar sa at jeg fikk sikkert dekket taxi-regninga, til Grunerløkka, av Rimi.

    Men det gadd jeg ikke å styre med.

    For jeg husket jo at distriktsjef Jan Graarud hadde klaget på at David Hjort hadde hatt taxiregninger i safen, på Rimi Ryen.

    Så den regningen, den bare tok jeg fra mine egne penger, da.

    Jeg hadde jo ikke noe budsjett akkurat, på den her tiden.

    Men lønninga pleide å vare cirka til jeg fikk den neste lønninga, da.

    Og etter at jeg gikk ut, fra leiligheten til Heidi, (hvor David Hjort ble igjen).

    Så bare gikk jeg i cirka en kilometer, bort til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, da. 

    Hvor jeg bodde.

    Etter at jeg tidligere på kvelden, hadde fått klage på at jeg ikke hadde hatt på meg genser, (og ikke skjorte), på det diskoteket, bak Saga kino der vel.

    Mener jeg at jeg overhørte, at Idar og muligens assistent Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), dreiv og baksnakka meg for.

    Noe sånt.

    (Men jeg likte jo ikke å ha på meg den blå Gant tennisskjorta, som Pia hadde lånt av meg, i det bryllupet på Geilo, på den her tida.

    Siden Tom Bråten, fra Berger, hadde hatt henda sine over hele den skjorta, da.

    På Geilo der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men han ambulerende Idar, (eller om han het Ingar), han var nesten litt skummel, da.

    (Kan man kanskje si).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde lyst til å bli med han ut på byen, (for å si det sånn).

    Etter å ha kjørt David Hjort til hu Heidi fra Nord-Norge, i drosje.

    Så sosiale ting, med distriktet til Anne Neteland, det virka så veldig fristende for meg, da.

    Selv om jeg ble litt irritert, (må jeg innrømme).

    Da jeg hørte det, (på et butikksjefmøte, på Sinsen vel), at distriktsjef Anne Neteland og distriktsjef Jan Graarud.

    De hadde tatt med alle butikksjefene sine, på en heisatur, til Sverige.

    Like etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og da hadde de visst festa som bare søren, i Sverige der, da.

    Og ødelagt masse ting, på hotellet, (var det vel), og sånn, da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Siden jeg ikke fikk lov til å bli med på den turen, da.

    Det var nesten som at de feira det, at jeg hadde slutta som butikksjef, inne i Oslo der, (eller noe sånt), syntes jeg.

    Så da ble jeg litt skuffet og vonbråten da, (må jeg vel innrømme).

    Selv om det ikke akkurat var som at dette var verdens undergang for meg heller, (for å si det sånn).

    (Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

    At en gang, som assistent Kjetil Prestegarden og jeg, begge hadde jobbet tidligskift, og skulle dra hjem.

    Så sa assistent Kjetil Prestegarden, (på en spesiell måte, må man vel si).

    At: ‘Nå skal jeg hjem og se på Big Brother’.

    (For dette var på den tiden at den første Big Brother-sesongen ble vist, på TV, i Norge.

    Den med Anette og Rodney, osv.

    Het de vel).

    Og jeg pleide å se på Big Brother.

    Så om assistent Kjetil Prestegarden spionerte på meg, (gjennom noen i Rimi-bygget), og visste at jeg gjorde det?

    Hvem vet.

    Det var rart at han sa dette sånn, (utenom sammenhengen liksom), må jeg ihvertfall si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så ringte plutselig David Hjort, og ville besøke meg, en kveld.

    Dette må vel ha vært en fredag eller lørdagskveld, vel.

    Og dette var muligens etter at jeg begynte å studere igjen.

    Rimi-butikken, i Rimi-bygget, den stengte klokka 22.

    Mens Kiwi-butikken, (hvor Tom, fra Lørenskog og ‘Tom-gjengen’, var butikkjsjef), den stengte klokka 23.

    Så jeg stakk bort på Kiwi-butikken, noen hundre meter bort mot Bislett, da.

    For å kjøpe noe potetgull, og sånn, da.

    Før jeg liksom fikk gjester, da.

    Og når man kommer inn i den Kiwi-butikken, så går man liksom inn i et stort kjølerom, hvor melk og øl osv. står, da.

    Og der hang også butikksjef Tom, husker jeg.

    Og jeg hilste på han, da.

    Og vi begynte å chatte litt, da.

    Og jeg så at han hadde fått et ny type rusbrus der, som jeg ikke hadde sett før.

    Og jeg spurte han litt om den, da.

    Og da ble butikksjef Tom helt rar, (husker jeg).

    For det var ikke lov å selge alkohol etter klokka 21, (var det vel).

    Men Kiwi, de dekket ikke over alkoholen, da.

    Så jeg hadde ikke tenkt på det, da.

    (At det ikke var lov å kjøpe alkohol, så seint på kvelden).

    For jeg hadde ligget å sovet da, (var det vel).

    Også fikk jeg en telefon om at jeg fikk gjester.

    Og så gikk jeg sånn i halvsøvne til Kiwi, for å kjøpe noe potetgull, osv.

    For jeg hadde vel en del øl i kjøleskapet og sånn, vel.

    For jeg pleide å ha en del øl stående, i kjøleskapet, i tilfelle jeg bestemte meg for å dra ut på byen, da.

    Men butikksjef Tom han så rar ut i trynet da, fordi jeg tilfeldigvis spurte om noe ny rusbrus.

    Jeg hadde jo jobbet i butikk, i mange år, så jeg måtte liksom oppdatere meg, om de nye vareslagene, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake, til Rimi-bygget igjen.

    Så stod det en hel bøling av folk, utafor Rimi-bygget, da.

    Inkludert Kjetil Prestegarden, som da var butikksjef på Rimi Kalbakken vel.

    (Noe han hadde blitt etter at jeg slutta der, da.

    Selv om jeg overhørte at noen butikksjef-damer, på et butikksjefmøte, sa at det gikk så treigt, med den butikken, etter at jeg slutta der.

    Og at min nye butikk, Rimi Langhus, gikk så bra, da.

    Noe sånt).

    Og det var sånn, i Rimi-bygget, at calling-systemet, hadde blitt utsatt for hærverk, da.

    Så man kunne ikke ringe på hos noen, fra utafor Rimi-bygget der.

    Siden panelet til ringeklokkene var ødelagt, da.

    For det panelet, (til ringeklokkene), det hadde blitt revet ned, da.

    Og det ble ‘aldri’ ble fikset, (av Rimi), da.

    Så ble jeg til slutt nødt til å klippe av ledningen, til callinga, i min Rimi-leilighet.

    For jeg fikk aldri ro, da.

    For folk som skulle på besøk til noen, i Rimi-bygget.

    De ringte da ‘alltid’ på ‘alle’ ringeklokkene, da.

    Så jeg fikk aldri slappet av da, siden det var så mange som ringte på callinga mi, hele tida.

    Så tilslutt så fikk jeg nok, og klippet av ledningen, til den telefonen, som var koblet til callinga, utafor inngangsdøra, (til Rimi-bygget), da.

    For Rimi, de var elendige til å fikse ting som gikk istykker, i Rimi-bygget, da.

    Det var det samme med det kjøleskapet, som var i et, med vasken, på kjøkkenet mitt der.

    Det kjøleskapet, det ville heller ikke Rimi fikse.

    Så jeg måtte kjøpe meg mitt eget kjøle/fryse-skap, som tok en del plass der, da.

    Så det kjøleskapet til Rimi, det ble etterhvert bare stående der, og ta plass, under et par små kokeplater, som var i det samme ‘møbelet’, som kjøkkenvasken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så den gjengen, som Kjetil Prestegarden stod bakerst i.

    Den stod bare og hang, utafor Rimi-bygget, da.

    Da jeg kom tilbake fra Kiwi der.

    Og en brande, (heter det vel), som virka litt gal nesten.

    (Han virka som at han var sånn, at han grynta istedet for å prate, liksom).

    Og som var ganske full, vel.

    Han stod foran ved inngangsdøra, til Rimi-bygget der, da.

    Og var forbanna siden de ikke klarte å komme seg inn, vel.

    Så jeg måtte gå forbi han galningen, da.

    For å låse meg inn døra.

    Mens jeg lot som om jeg ikke så han Kjetil Prestegarden, da.

    Som jeg hadde fått nok av, (må jeg vel si), på den tida som jeg jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 99: Tante Ellen sin femtiårsdag

    Sommeren 2001, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for tante Ellen sin femtiårsdag.

    Jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, (med den svarte Sierra-en min).

    Og så kjørte jeg til Aker Brygge, for å hente Axel, som hadde kommet hjem fra Spania.

    Og som hadde vært hos Barbie-Heidi, som hadde fått seg en leilighet, på Aker Brygge, (av faren sin, eller noe sånt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at han hadde satt seg inn i passasjersetet, (var det vel), så begynte Axel å babla om det.

    At han hadde begynt å fått viker han og, (som meg), så nå var det ‘førstemann til månen’, (som han sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, høsten 1998, like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At David Hjort, (må det vel ha vært), dro meg med på Burger King, i Grensen.

    Og der satt Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), hvor jeg nettopp hadde begynt som butikksjef, da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Jan-ern baksnakka meg, ovenfor kameratene sine, da.

    Og at han nærmest var i sjokk, siden han mente det, at jeg hadde begynt å miste håret, da.

    (Men det er mulig at det bare så ut som at jeg begynte å miste håret.

    Siden at jeg så bleik ut.

    Siden jeg hadde blitt dratt med til Storefjell, den første uka, som butikksjef.

    Og siden jeg på Storefjell fikk en telefon, fra Pia, om at mora vår hadde fått kreft.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så etter det her, så dro jeg på Bentsebrugata Legesenter.

    (Som Cecilie Hyde, fra Svelvik, hadde anbefalt i sin tid.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og fikk først noe spray, og så noen piller, mot hårtap, da.

    For jeg fikk litt komplekser, (må man vel kalle det), av å bli baksnakka sånn her, da.

    Ihvertfall så ble det som en distraksjon da, for karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg satt liksom i mine egne tanker da, på E-18.

    Og tenkte vel på hårtap og problemene mine på jobben kanskje, i de siste månedene.

    Så da jeg så at jeg nesten hadde kjørt forbi avkjøringa, til Statoil-stasjonen, på Billingstad.

    (Hvor David Hjort hadde bodd, ikke så lenge før det her).

    Så kjørte jeg likevel inn til den bensinstasjonen, da.

    Med alt for høy fart, da.

    Så da måtte jeg pumpebremse, en god del ganger, for å unngå å kræsje, på veien fram til bensinstasjonen der, da.

    Men det gikk greit, da.

    Selv om Pia vel våkna opp, husker jeg, da jeg nesten glemte avkjøringa.

    Og smilte og sa en halv setning, vel.

    Om at dette var som noe action, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var liksom en tradisjon, at Pia, Axel og jeg, kjørte innom Statoil-stasjonen på Billingstad.

    Når vi skulle besøke våre slektninger, i Larviks-området, da.

    Ihvertfall så hadde vi stoppa der to gangen, når vi skulle besøke onkel Martin, i Kvelde.

    (Året før, da).

    For jeg hadde jo den vanen, at jeg pleide å stå opp seint.

    Så jeg pleide ikke å smøre meg noen kjedelige brødskiver, til frokost.

    (For å si det sånn).

    Så jeg pleide heller å kjøpe meg en baguette, med reker, (eller noe sånt), da.

    Når vi kom til Statoil-stasjonen ved Billingstad der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så kom vi fram til bestemor Ingeborg, i Skoleveien, i Nevlunghavn, uten noen fler problemer, vel.

    Og jeg husker at jeg kjørte bilen sakte derfra, og ned til biblioteket, (den gamle skolebygningen), i Skoleveien, der.

    Mens Axel, Pia og Daniel gikk nedover Skoleveien, ikke så langt unna bilen, vel.

    For middagsselskapet, det skulle være, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi skulle også ligge over der, da.

    Så det passa best, at bilen min stod utafor det gamle biblioteket der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel var også der, og ‘babla’ om at hu hadde spilt inn noen kortfilmer, vel.

    Og jeg sa det, at jeg regna med å se henne, i oppfølgeren til den tyske filmen, (som jeg hadde sett på Canal +, (var det vel, siden jeg hadde kjøpt meg en parabolantenne, for noen av de pengene jeg fikk, etter at mora mi døde), nemlig ‘Run Lola Run’.

    (Noe sånt).

    Og Rahel hadde med seg en ‘haug’ med tyske venner, som hu forklarte hvem jeg var til, vel.

    (Noe sånt).

    Og noen norske damer kikka på Axel og meg, mens de gikk forbi oss, oppover Skoleveien, vel.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Pia sa til noen.

    At Axel og jeg var så attraktive, at sånne fine damer så på oss, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, ville at jeg, skulle fikse et bord, som bestemor Ingeborg hadde.

    Dette var et rundt bord, som jeg seinere har lurt på, om bestemor Ingeborg hadde arvet, etter Magna og  Holger Adeler.

    (Noe sånt).

    Bordplaten hadde løsnet, fra en rund stolpe, som var det eneste beinet, som dette bordet hadde.

    Og tuppen av stolpen, den var liksom litt spisset, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og det var noe rødt, som var nesten som blod, på den øverste delen, av den stolpen da, (husker jeg).

    Så jeg har seinere lurt på om mora mi ble inpalert, på denne stolpen.

    Og at blodet stammet derfra.

    Og at det var derfor, at mora mi så femti år eldre ut, enn det hu var, etter at hu hadde dødd, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hvem vet.

    Men dette tenkte jeg ikke på, på den her tida.

    Så jeg bare festa bordplata på den stolpen, da.

    Ved hjelp av noe verktøy, som enten Pia eller bestemor Ingeborg hadde der, vel.

    (Selv om bordet ble litt sjanglete, vel.

    For jeg ble kanskje litt kvalm, av det her blodet, (eller hva det var), som var på den her stolpen, da.

    Noe sånt).

    Før Pia og jeg dro ned igjen til de andre, ved biblioteket der da, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte og gikk mellom eldreboligen til bestemor Ingeborg og det gamle biblioteket.

    (Som lå cirka hundre meter fra hverandre, kanskje).

    Så husker jeg det, at jeg la merke til det, at en kar, dreiv og bygde et nytt hus, (eller om han bygde på det gamle), i Skoleveien der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og middagen, den var i kjelleren, i den gamle skolebygningen der, da.

    Og vi satt i det rommet, som var nærmest fjorden, (eller havna da), husker jeg.

    Og der var det vel fire-fem bord, vel.

    Som det satt fem-seks mennesker rundt, vel.

    (Noe sånt).

    Det var en del Nevlunghavn-folk men også tante Ellen sine bekjente, innen Steiner-skolen, fra Moss og sånn, vel.

    Og også Rahel sine tyske skuespiller-venner, da.

    Og mens Pia, Daniel, Axel og meg, satt ved det samme bordet der.

    Så kom onkel Martin plutselig inn der da, husker jeg.

    Og da sa jeg hei til Martin da, husker jeg.

    (Som vi jo hadde besøkt, i Kvelde, et par ganger, året før).

    Og Martin satt seg ned, ved det samme bordet, som oss, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til middag, så var det stekt ørret med agurksalat, mener jeg ganske klart å huske, (som jeg skal komme tilbake til).

    Og dette selskapet, det var også bestemor Ingeborg sin 89-års dag da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var vel egentlig derfor at jeg dro dit, tror jeg.

    Fordi at Pia hadde sagt at bestemor Ingeborg hadde bursdag, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så gikk hele selskapet bort til en strand, bort mot Mølen, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg husker at noen lokale folk, reagerte på at det ble skrytt så mye av Rahel, da.

    Siden at hu hadde gått på skuespillerskole, i Berlin, da.

    For den og den Nevlunghavn-dama, hu hadde jo gått på skuespillerskole, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hele selskapet, gikk bort til en vik, (eller en strand), som lå cirka en kilometer å gå, (gjennom skogen), fra Skoleveien, da.

    Og på veien, fra huset til bestemor Ingeborg og ‘tante Ellen-stranda’, så gikk vi forbi en ganske kjent hytte, som er formet som en ufo da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi gikk på den stien, gjennom skogen, så husker jeg at Axel ‘babla’ om, (til noen), om at ‘vi har vin’.

    Men det var egentlig min vin, da.

    Jeg hadde tatt med meg noen øl, som jeg hadde hatt i kjøleskapet.

    Og noe vin, som jeg hadde fått av Ove.

    Som de hadde laget, ute i Son, da.

    Og tappet på noen saftflasker, (eller noe sånt), da.

    For Axel hadde ikke tatt med seg noe å drikke.

    Og ikke Pia heller, vel.

    Og Rahel sine tyske guttevenner.

    (Som vel var homo, mener jeg at tante Ellen sa).

    De var veldig uhøflige, da.

    For plutselig så kom de ned fra et fjell, på tante Ellen-stranda.

    Og tagg til seg hver sin øl, fra meg, da.

    Og Axel drakk opp ‘Ove-vinen’ min, da.

    (Som Ove hadde gitt meg 3-4 flasker av, vel.

    Og som jeg hadde hatt stående i barskap-hylla mi, da.

    Siden Ove hadde pleid å få bomme noen flasker av Rimi sin julegave-vin, fra meg, da.

    Den vinen som Rimi-Hagen hadde bestilt, for å selge i butikkene, men som han istedet ga i julegave, til de ansatte, (siden det likevel ikke ble lov, å selge vin, i butikkene, i Norge).

    På slutten av 90-tallet).

    Og disse tyske skuespiller-guttene.

    De hadde visst også campet lenge i bestemor Ingeborg sin hage.

    Og spist opp all maten hennes, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppå det ‘tyskerhomo-fjellet’, så ble det etterhvert underholdning, husker jeg.

    Tante Ellen spilte Mor Åse, (må det vel ha vært), og sa ‘Peer du lyver’, (mener jeg å huske).

    Mens at en tysk homsegutt løp over fjellet der, som bukken eller Peer, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel og noen andre unge, tyske damer.

    De sang sangen ‘My Boy Lollipop’, (og sånn), da.

    På en ganske proff måte, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å prate med Sophia Legind, (Rahel sin danske venninne, som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, den sommerferien, i Stavern, som jeg fikk et kyss av Hege Furfjord, sommeren 1990, vel).

    Og hennes foreldre, da.

    (Som vel alle tre, var innen Steinerskole-miljøet, tror jeg.

    Og som forresten inviterte Axel og meg, til Nord-Jylland, vel.

    Ikke for å feriere, men for å jobbe med å bygge på deres feriehus der, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Men akkurat da jeg skulle prate med Sophia Legind, så begynte Daniel å forstyrre meg, (husker jeg).

    På en irriterende måte, da.

    Så Pia passet ikke på Daniel, må man vel si.

    (Hvis ikke det var Pia som hadde bedt Daniel om å tulle med meg, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Axel drakk opp all Ove-vinen min.

    Og siden de tyske homsene snylta øl av meg.

    Så gikk jeg ganske tidlig tom for alkohol, da.

    Men da ga Rahel meg en flaske Martini, som hu hadde kjøpt på flyet, (eller noe).

    (Av en eller annen grunn, da).

    Så da fikk jeg mer å drikke, på tante Ellen-stranda der, da.

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden at de tyske homsevennene, til Rahel, hadde rappa øl av meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg prøvde å få litt kontakt, med de tyske ‘sigøyner-vennene’, til Rahel, da.

    Litt seinere, utpå kvelden der.

    Og jeg spurte de, (som satt i en gruppe, for seg, ikke så langt unna der Pia, Axel og jeg satt vel), om de hadde hørt om et tysk band, (som jeg hadde hørt på MTV, det året jeg leide et rom, av Arne og Mette, i Høybråtenveien der).

    Som het Fantastischen Vier.

    Og en sang som het ‘Tag am Meer’, da.

    Og den sangen, den hadde de hørt, da.

    Og jeg spurte om ‘meer’ betydde elv da, husker jeg,

    (På engelsk, da).

    Men det betydde visst hav, da.

    Svarte en tysk sigøyner-jente der, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til biblioteket der, så var jeg rimelig full, husker jeg.

    Og det var mørkt, da.

    Og vi gikk på en sti der, da.

    Midt i skogen.

    Uten lys.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg prata såvidt med Rahel, vel.

    Som lå over inne hos bestemor Ingeborg, vel.

    Mens Pia, Daniel og jeg, vi skulle ligge, inne i biblioteket der, da.

    (Som tante Ellen hadde leid, vel).

    Men hvor Axel ble av, det vet jeg ikke.

    Han forsvant bare plutselig.

    (Sa han lå kanskje og knulla, et eller annet sted, med Rahel eller Sophia Legind eller en av de tyske sigøynerjentene.

    Hva vet jeg).

    Og han dukket ikke opp igjen, før dagen etter, da.

    Og da ville han bare bli kjørt, til Larvik togstasjon da, husker jeg.

    Og jeg hadde drukket så mye, kvelden før, så jeg ville vente litt, før jeg kjørte da, (husker jeg).

    Og da spurte tante Ellen, om hu kunne låne bilen min, da.

    For å kjøre Axel til Larvik, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og tante Ellen syntes vel at bilen min, (Sierra-en), var grei å kjøre da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til biblioteket, så var det redd opp til Pia, Daniel og meg, like ved kjøkkenet der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at det bråkte så mye, fra et kjøleskap, på kjøkkenet der.

    Så jeg dyttet det kjøleskapet, inn i det rommet, hvor vi hadde spist middag da, (husker jeg).

    Sånn at laken fra agurksalaten, rant ut på gulvet, vel.

    (Etter at Pia og Daniel hadde sovnet, vel).

    Og dagen etter, så hadde jeg en diger buse, i nesa, husker jeg.

    Og jeg tulla litt med Daniel.

    (Som var litt innpåsliten, kanskje).

    Og viste han busa, (som jeg hadde funnet i nesa mi), og spurte om han ville ha den, da.

    Men det ville han ikke, da.

    Og da, så var det en dansk familie, (eller noe), som satt og spiste, rett utafor biblioteket der.

    (Og som så på at jeg tulla med den busa, vel.

    Noe sånt).

    Og de hadde kommet fram, litt for seint, dagen før, (var det vel).

    Så de hadde ikke fått blitt med på middagen, da.

    Og de hadde heller ikke funnet fram, til tante Ellen-stranda der, da.

    Noe Pia lo av vel, like etter at vi hadde gått i mørket, på den stien der, da.

    Og etterhvert, når jeg hadde fått tatt meg en dusj, i bibliotek-bygningen der, og blitt litt mer edru, da.

    Så kjørte jeg vel, med Pia og Daniel, tilbake igjen til Oslo, tror jeg.

    For jeg kan ikke huske, at det var så mye mer som skjedde, under det her besøket, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Og det er forresten mulig, at den gangen som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på sommerhuset deres, i Danmark.

    Det kan også ha vært den neste sommeren.

    Nemlig sommeren 2002, da jeg nettopp hadde slutta, som butikksjef i Rimi, for å begynne å studere, på en bachelor IT-grad, ved HiO IU, høsten 2002.

    For sommeren 2002, så var det bestemor Ingeborg sin 90-årsdag da, som ble feiret, i Guvika, igjen.

    (På samme måte som på hennes 80- og 85- årsdag, da).

    Så det kan også ha vært da, som foreldrene til Sophia Legind, inviterte Axel og meg, til å jobbe, på deres feriehus, i Danmark, da.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt, nøyaktig.

    (Men det må vel ha vært enten sommeren 2001 eller sommeren 2002, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 88: Danmarksturen til Kjetil Prestegarden

    En dag, en av de første månedene, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så kommer jeg på jobben, og assistent Kjetil Prestegarden nærmest forlanger, (på sin Hitler-aktige måte, må man vel kalle det), at jeg må bli med på en dansketur, som han og vel også Anne Neteland sin ambulerende, (som het Idar, eller noe sånt, vel), skulle arrangere, med masse Rimi-folk, da.

    Og ikke nok med at jeg måtte bli med, sa assistent Kjetil Prestegarden.

    Jeg måtte også få noen bekjente, til å bli med, for å heve gjennomsnittsalderen, da.

    Sånn at også noen unge Rimi-folk kunne få bli med på denne Stena Saga-turen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Men jeg forsikret meg vel om, at dette ikke hadde noe med Rimi å gjøre.

    Og at jeg ikke hadde noe ansvar, for noen av de andre folka, som var med, på den her turen, da.

    (For jeg syntes vel at jeg hadde nok ansvar på Rimi, da).

    Også ringte jeg David Hjort.

    Og David Hjort, Erik Dahl og Bjørn Erik og dama hans, vel.

    De ble ganske raskt med, på den her dansketuren, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at ei russisk dame, (som muligens het Natacha vel), som jeg hadde ansatt, som deltidsmedarbeider, på Rimi Kalbakken, (for det var oppgangstider og vanskelig å få tak i nok folk, på den her tida), som bodde på Bjerke.

    Og som studerte informatikk, ved UIO, vel.

    Og som var samboer, med en som het David, vel.

    (For jeg husker at hu gjorde et poeng av det, at samboeren hennes og David Hjort, hadde det samme fornavnet, da).

    Hu hadde misforstått meg, sa hu.

    Når det gjaldt når danskebåten skulle gå, en lørdag, da.

    Også hadde hu vært på ferjeterminalen, (på Vippetangen vel),  klokka sju om morgenen, da.

    Istedet for klokka sju om kvelden, (eller noe sånt).

    Så da jeg, (og de andre Rimi-folka), dukka opp der.

    Så hadde hu og han samboeren hennes, ventet der, i tolv timer, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg skjønner hvordan den misforståelsen kan ha oppstått.

    Men jeg hadde egentlig ikke noe med arrangeringen av den her dansketuren å gjøre.

    Så hva som gikk galt, det er jeg ikke sikker på, dessverre.

    Men kanskje Kjetil Prestegarden, (eller ambulerende Idar), burde ha hengt opp et skriv, eller noe sånt, da.

    (Hvis de ikke gjorde det, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på denne dansketuren.

    Så var også noen damer, som David Hjort kjente.

    Men som ikke var med på turen, til Kjetil Prestegarden, da.

    Blant annet ei ung, svensk brunette.

    (Mener jeg å huske).

    Som de to midterste fortennene til, var skikkelig skakke, da.

    Akkurat som om de hadde stoppet en kule, (eller noe som gikk litt saktere), da.

    Noe sånt.

    Og også ei norsk dame vel, med lyst hår vel.

    Som muligens bodde i Rimi-leilighetene på Sagene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu svenske dama, hu pleide David Hjort å dra med på fester og på Strauss en gang, på rundt den tida, som Linn Korneliussen, flytta til Bergen, vel.

    Og jeg husker at Erik Dahl, ble opprørt, den gangen, på Strauss.

    Siden at David Hjort tvang hu svenske dama til å bli med på et eller annet, da.

    Og på danskebåten, så ville ikke hu svenske dama, at jeg skulle stå i nærheten av henne, da.

    For hu var på sjekker’n med en kar, da.

    Så jeg måtte gå bort fra henne.

    Men det var ikke fordi at hu hadde noe imot meg, sa hu.

    Så det var begrenset hvor mye jeg skjønte av det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Erik Dahl, David Hjort og meg.

    Vi hadde vel samme lugar, tror jeg.

    Og alle vi tre hadde med oss en blå skjorte, da.

    Og da syntes jeg at det ble så dumt.

    Så jeg klarte så vidt å overtale Erik Dahl, til å ta på seg en lilla skjorte, da.

    Som han også hadde med seg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På danskebåten, så husker jeg det, at jeg stod kjempelenge i baren der, sammen med hu unge blondinna Cecilie, som jobba deltid i kassa, på Rimi Kalbakken.

    For vi ble ikke betjent, i baren der, da.

    Så en tøffing, som også stod i baren der.

    Han begynte å chatte med Cecilie, og spurte om hvordan jeg var som sjef, og sånn, da.

    ‘Erik er snill han’, (eller noe), husker jeg, at hu Cecilie svarte, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Luly var med på danskebåten der og satt i samme seng som meg, på et vorspiel, på en lugar der.

    Og at Idar seinere på kvelden, beklagde seg, over hu Luly, da.

    Og sa at det var et eller annet med henne, (til Kjetil Prestegarden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var ganske overarbeida, på den her tida.

    Så jeg var fornøyd, med å sitte aleine og drikke en halvliter, ved et bord, ved diskoteket der da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    (Må det vel ha vært).

    Så husker jeg at David Hjort, Erik Dahl, Bjørn Erik og dama hans.

    Og meg.

    Vi satt alle fem, i en trapp, på danskebåten der, da.

    Og da, så gikk Gurvinder forbi oss, husker jeg.

    Liksom som på utstilling, da.

    Men jeg sa ikke noe til henne, husker jeg.

    For det hadde vært ganske mye konflikter, mellom henne og meg, på jobben, da.

    (Selv om jeg selv syntes, at det var litt overdrevet, at det hadde vært så mange konflikter, da).

    For Kjetil Prestegarden, han sa det, at Gurvinder var en nøkkelmedarbeider, da.

    Siden hu klarte å stå i ferskvareavdelingen, på lørdagene, da var det vel.

    Så jeg fikk klager fra Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da.

    Fordi at jeg hadde kommet på kant, med en nøkkelmedarbeider, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at på lørdagskvelden.

    Så gikk David Hjort og jeg, rundt på danskebåten der, da.

    Og så møtte vi ferskvareansvarlig Carolina, i en gang, (eller noe), ved diskoteket, seint på natta, da.

    Og da, så begynte David Hjort, å løfte på Carolina, (eller noe sånt), da.

    Og da, så var det noen edrue innvandrere, som så det her, da.

    (Og David Hjort og jeg var fulle, da).

    Og de innvandrerne, de spurte Carolina, om det var noe galt, da.

    Men hu sa at det ikke var det, da.

    Hvis ikke så hadde nok David Hjort og jeg, fått problemer, med de her innvandrerne, (som virka edru), da.

    Så det var ikke som på 70-tallet, (fant jeg ut), å reise med danskebåten, da.

    For på den her dansketuren, så var det med kjempemange innvandrergutter, da.

    (B-gjengen, eller noe sånt, kanskje.

    David Hjort sa vel bare noe sånt som, at: ‘Se på pakkisa, da’.

    Når de gikk i samlet flokk, ut fra lugarene sine, da.

    Noe sånt).

    Så etter det her, så syntes jeg ikke det, at det virka så trygt, å dra med danskebåten lenger, (for å si det sånn).

    For man kunne jo bli banka opp av innvandrergjenger, og sånn, på danskebåten, da.

    Syntes jeg at det virka som, at det kunne være en risiko for, ihvertfall.

    Så danskebåten var ikke som i ‘gamle dager’, (det vil si 70, 80 og 90-tallet, da), virka det som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.