johncons

Stikkord: David Hjort

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 79: Rimi Kalbakken

    Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.

    Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.

    Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg ‘tyn’, fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.

    For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.

    Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.

    Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.

    Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.

    Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.

    At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.

    Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).

    Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF gjentok også flere ganger at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    (For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.

    For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).

    Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.

    At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    Sånn virka det som for meg, ihvertfall.

    (Utifra det PØF sa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.

    Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.

    Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.

    Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.

    (Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).

    Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.

    Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en ‘haug’ med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).

    Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.

    Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).

    Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.

    For disse halvpallene med ‘EMV-brus’, de hindret innsynet i butikken, da.

    Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.

    Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.

    For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.

    Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så jeg måtte finne plass til en stabel med ‘Lerum-bruskasser’, i brusavdelingen, da.

    (Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.

    Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.

    Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.

    Før jeg fant ut av det her.

    For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.

    Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.

    For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.

    Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.

    (Som det var mange av, på den her tida).

    Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.

    Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.

    Noe som jo også Jan Graarud sa).

    Og så sette de halvpallene ned på lageret.

    Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.

    For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.

    (Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).

    For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.

    Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.

    Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.

    Så skulle det stå EMV der, da.

    Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.

    Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.

    Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.

    At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.

    For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.

    (Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).

    Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.

    Og dette var også en uautorisert kampanje.

    (Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).

    Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.

    Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.

    Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.

    Men datoen gikk ikke ut på det.

    Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.

    Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).

    Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).

    For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.

    Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.

    Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.

    Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.

    Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.

    Hva vet jeg.

    Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.

    For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.

    (For å si det sånn).

    Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse ‘bulldoser-regionsjefene’ hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 77: Arvika-festivalen

    Sommeren 2000, så maste David Hjort på meg, om å bli med, på Arvika-festivalen.

    Et par år tidligere, (like etter at jeg ble butikksjef), så hadde David Hjort mast på meg om å bli med på Danmarkstur.

    Men jeg hadde jo en travel jobb, som butikksjef, osv., så jeg hadde sagt nei takk til det, da.

    Men sommeren år 2000, så hadde jeg ikke så mye annet å finne på, da.

    Så jeg ble med på Arvika-festivalen, da.

    Og med i Sierra-en min, så var også Linn Korneliussen, Erik Dahl, David Hjort og den nye butikksjefen, på Rimi Ryen, nemlig en ung kar ved navn Kristian, som var en bekjent av David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, Linn Korneliussen og Erik Dahl.

    De hadde alle tre farget håret sitt.

    David Hjort hadde vel blått hår vel, Linn Korneliussen rødt hår, og Erik Dahl grønt hår.

    Og David Hjort sa at folk sa når de så dem.

    At: ‘Her kommer Karius og Baktus og en til’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ville at vi skulle kjøre avgårde grytidlig om morgenen, på den første festivaldagen.

    For han ville at vi skulle få teltplasser der og der, langt oppe i lia, på Arvika-festivalen, da.

    Mens jeg selv, (som jo kjørte), ikke orka å stresse så mye, i ferien min.

    Og jeg var vel også litt overarbeida, på den her tida.

    Så jeg tok det litt rolig, og fylte litt ekstra luft i dekkene osv., i Oslo, før vi kjørte avgårde, mot Sverige, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Arvika, så var Systembolaget fortsatt åpent.

    Men jeg hadde tatt med meg noen Ringnes-pils, som jeg hadde hatt, i kjøleskapet mitt, i Rimi-leiligheten min, husker jeg.

    Og å kjøpe øl på Systembolaget.

    (Som David Hjort ville).

    Det var ikke noe som fristet, syntes nå jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel Telenor-abonnement, mener jeg å huske, på den her tida.

    Og det hadde nettopp vært en konflikt, mellom Telenor og Telia, i forbindelse med en eventuell sammenslåing, av de to selskapene.

    Blant annet så hadde vel en svensk minister kalt Norge for ‘den siste Sovjetstat’, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vant til at mobilen min virket, da.

    Sånn at for eksempel assistent Stian, på Rimi Nylænde, kunne få tak i meg, hvis det var noe spesielt, da.

    Men i Arvika, så virket ikke mobilen min, da.

    Siden Telia ikke lot Telenor-mobiler bruke nettet deres, da.

    (Må det vel antagelig ha vært).

    Etter at det ikke ble noe av sammenslåingen av Telenor og Telia, da.

    Så derfor, så kjøpte jeg meg heller et svensk kontantkort-abonnement, i en aviskiosk, (var det vel), i Arvika sentrum da, husker jeg.

    Istedet for å stresse på Systembolaget, for å kjøpe øl, da.

    Så hadde jeg mobildekning mens jeg var der og.

    For jeg hadde jo en lader til Nokia 3210-mobilen min, i hanskerommet i Sierra-en min da, (hvis jeg husker riktig).

    (Sammen med dekselet til bilstereoen, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til festivalområdet.

    Så hadde David Hjort sin kamerat Roger fra Sagene allerede slått leir der.

    Blant annet sammen med en kamerat av seg, som bare hadde en arm, (husker jeg).

    Og som David Hjort kommenterte om vel.

    At han spilte i band, eller noe, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt opp teltene, (var det vel).

    (Jeg hadde brukt som unnskyldning, for å ikke bli med på denne turen, at jeg ikke hadde noe telt.

    Men David Hjort svarte da at han hadde et ekstra telt da, som jeg kunne låne.

    Et lavt og avlangt et, husker jeg.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvor han fikk fra).

    Så møtte Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    En ung svensk dame, som sa at det var kult å møte noen ‘norske grabbar’, (eller noe).

    Men hun ble nesten med en gang borte fra oss, da.

    Og dagen etter, (var det vel), så hørte vi at hu hadde liggi å pult hele natta, sammen med en forfyllet svenske vel.

    Som hadde merker på ryggen sin, etter neglene hennes, da.

    Så det var jo veldig artig å tenke på, at det først var oss tre norske kara, som kjente henne, liksom.

    (Men Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    Vi kjente ikke hverandre så bra, da.

    Og jeg tok det kanskje litt rolig, i begynnelsen der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden der, (var det vel).

    Så var det Laibach-konsert, da.

    Det bandet som Pia sine kommunist-venninner, i Svelvik, hadde likt så bra, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men de spilte ikke favorittsangen til Pia sine kommunist-venninner, da.

    Nemlig ‘Across the Universe’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde ikke bare fjollet seg til ved å farge håret.

    Han hadde også tatt med seg noen store, oppblåsbare plast-klubber.

    Som han liksom skulle slåss mot meg med, da.

    Og jeg ble fort full, for jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida.

    Og jeg syntes at det var artig, med Laibach-konsert, da.

    Så jeg begynte å slå på han med det lyse håret, i Army of Lovers, (eller en som ligna på han, ihvertfall), som stod litt foran oss, på Laiback-konserten, da.

    Med den her oppblåsbare plastklubba til David Hjort, da.

    Før jeg skjønte at jeg måtte prøve å oppføre meg litt mer normalt, da.

    Så etter det her, så prøvde jeg å besinne meg litt da, mens jeg var på den her festivalen, da.

    Men jeg hadde jo ikke vært på festival før, liksom.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, og tok av litt, den første kvelden der da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian fra Rimi Ryen, han dro meg med for å se et band som het Fantomas, husker jeg.

    Men det bandet syntes jeg at bare spilte støy.

    Så det var ikke sånn at jeg orka å høre ferdig den konserten, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Festivalens høydepunkt var Moby.

    Han spratt rundt på scenen der mens han spilte sine kjente sanger, (husker jeg).

    Og David Hjort ville se Man With No Name, (som han trodde at het Man Without a Name, sånn som jeg husker det, ihvertfall), men jeg husker ikke om vi rakk det.

    Og jeg så på nettet nå at Saint Etienne var der, men jeg kan ikke huske at jeg fikk med meg de.

    Men det var vel fler scener og sånn der, (mener jeg å huske).

    Og vi var jo en hel gjeng, så jeg kunne vel ikke akkurat trumfe igjennom viljen min hele tida, heller.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan det her var, da.

    Men Roger fra Sagene og dem var jo der også.

    Så det er mulig at de fortalte oss hvilke konserter som var bra og, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte også ned til Arvika sentrum, da vi våkna, den andre dagen, (husker jeg).

    (Og vi kjørte vel innom McDonalds osv., mener jeg å huske).

    Og det var kanskje ikke noe ‘sjakktrekk’, som de sier.

    For da vi så kom tilbake igjen til festivalområdet, så var den eneste parkeringsplassen som var ledig, ved siden av noen skikkelig harry-e svensker som spurte om Sierra-en min var en Cosworth, husker jeg.

    Og da vi gikk fra parkeringsplassen, så mente butikksjef Kristian fra Rimi Ryen at de harry svenskene nok kom til å tulle med bilen min.

    (Eller noe sånt).

    Så da dro jeg tilbake og henta bilen min igjen og spurte så vaktene om jeg kunne parkere Sierra-en liksom foran hovedinngangen, til festivalen der.

    (Sånn at vaktene kunne følge med litt på bilen, da).

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Utrolig nok.

    Så arrangørene der var ikke så firkanta, da.

    Så Sierra-en min stod liksom parkert i veikanten der, (eller noe sånt), like ved hovedinngangen til festivalområdet, da.

    Den siste kvelden av festivalen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hele gjengen av oss.

    Det vil si Linn Korneliusen, David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og jeg.

    Gikk rundt i Arvika sentrum der.

    (Altså antagelig den første dagen, da).

    Så ble Kristian fra Rimi Ryen hengende litt etter oss andre, mens vi gikk rundt i Arvika der da, (husker jeg).

    Og da vi andre spurte han om hva han hadde drevet med.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen at ei dame, som vi hadde gått forbi.

    Som satt på en benk, (eller noe).

    Ikke hadde hatt truse på seg, da.

    Så han Kristian fra Rimi Ryen, han gikk og speida opp under skjørtene, til damene i Arvika sentrum, da.

    Og han fant ei som var truseløs, som han kunne studere musa til, mens han gikk sakte forbi henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ble også sur på Kristian fra Rimi Ryen, på den siste dagen av Arvikafestivalen, (var det vel).

    For David Hjort mente at Kristian fra Rimi Ryen hadde prøvd seg på dama hans, (altså Linn Korneliussen), eller noe sånt.

    Kristian fra Rimi Ryen hadde vel sagt det, at David Hjort ikke var noe snill, mot Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble litt full og kjøpte noen sånn karameller til 10 kroner, som jeg delte ut der.

    Og ei jente smilte og ble glad.

    Men hu hadde regulering, så da ga jeg opp å prøve å finne noe dame der.

    Jeg fylte jo 30 år den sommeren, så jeg var nok antagelig en av de eldste der.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro på den her turen, så hadde jeg fulgt David Hjort sitt råd, om å kjøpe en billig sovepose, på Norsk Sengetøylager, (eller Jysk Sengetøylager, som David Hjort kalte det), på Carl Berner.

    Men den soveposen var ikke så bra, da.

    Så jeg lå liksom og halvfrøys og nesten kaldsvettet i flere timer, (den siste natten der), da.

    (For det regna vel og, vel).

    Mens jeg mener at jeg overhørte at David Hjort og Roger fra Sagene, dreiv og prata sammen, rett utafor teltet mitt.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil, da).

    Av en eller annen grunn.

    Og dagen etter, så fikk David Hjort dama si, Linn Korneliussen, til å sitte foran i bilen, ved siden av meg, mens vi kjørte tilbake til Norge igjen, da.

    Men jeg husker at Linn Korneliussen klagde, fordi at jeg lukta vondt, da.

    For jeg hadde vel ikke fått dusja, på festival-campingen der.

    For dette var bare en to-dagers-festival, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at de hadde investert så mye i dusjer osv. der.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at før vi kom over grensa til Norge igjen.

    Så kjøpte David Hjort og Linn Korneliussen masse store pakker med frosne kyllingvinger osv., i en svensk matbutikk, da.

    Og da de skulle betale så hadde de ikke nok penger.

    Så jeg måtte betale med Visakortet mitt, da.

    (Hvis det ikke var med Mastercard-et mitt, da).

    Og de pengene, (pluss flere til, (tilsammen rundt 3-4.000 vel), som David Hjort lånte av meg, på den her tida), de fikk jeg aldri tilbake, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte på veien tilbake til Oslo.

    (Etter at vi hadde kommet oss over grensa, fra Sverige).

    Så hadde jeg satt på en CD, (som jeg hadde konvertert fra mp3 og brent, på PC-en min), med forskjellige sanger, på bilstereoen, da.

    Og da en sang med Warlocks dukka opp, på den CD-en.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen, at de kara, som spilte i Warlocks de hadde han vokst opp sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 73: Mer fra år 2000

    Etter at jeg fikk alle de pengene, da mora mi døde.

    Så kjøpte jeg meg noen kule klær.

    Som en syrevasket, svart Marlboro-jakke, osv.

    Og også noe gensere og sånn, fra en liksom veldig kul klesbutikk da, som lå ikke så langt unna rådhuset der, da.

    I en sidegate til Karl Johan, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han ba meg på en fest, i leiligheten til mora hans, like ved Freia Sjokoladefabrikk, der.

    Og der, så var også Bjørn Erik.

    Og han hadde bedt med masse ungjenter, fra ved Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og Bjørn Erik og David Hjort og dem, de satt mest i sofaen der, da.

    Men der satt også Alex fra Rimi Sinsen, blant annet.

    Så jeg gikk en del rundt der, da.

    Og utafor leiligheten, da jeg dukka opp der.

    Så stod det en svensk gutt, (husker jeg), som jobba på den samme kafeen, i første etasje, i Oslo City der, som der Heidi fra Nord-Norge og David Hjort hadde jobba, da.

    (Der hvor David Hjort en gang sa at de hadde en jødisk sjef, forresten.

    Og at det var derfor at han ikke ville jobbe der.

    Men istedet søkte på jobb, på Rimi Bjørndal, da).

    Og jeg spurte han svensken, om han ville ha en øl, husker jeg.

    For jeg måtte nesten spandere litt, siden jeg hadde fått så mye penger, husker jeg.

    Og det var 0.33 liters Ringnes-bokser, da.

    Som jeg hadde med to six-packer av, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg syntes at de boksene var litt kule, da.

    For det var jo ganske nytt med ølbokser i Norge, (på den her tida), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de her 17 år gamle venninnene, til Bjørn Erik, de var jo noen absolutt skjønnheter da, (må man vel si).

    Og det var også noen pakistanere, (eller noe), på den her festen, til David Hjort, som skremte de her jentene, da.

    Og de jentene spurte om de kunne få låne mobilen min da, (husker jeg).

    Og de ble vel litt imponert, siden jeg hadde abonnement, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg stod inne på kjøkkenet til David Hjort der, (eller hvordan rom det her egentlig var).

    Og ei veldig pen 17 år gammel jente.

    Hu dreiv og viste meg hvordan alle de tre toppene hennes så ut, da.

    Hu hadde en tiger-mønstret topp, under den øverste toppen.

    Og så en svart topp, under den tiger-mønstrede igjen, (husker jeg).

    (Men hu visste meg ikke puppa som var under den svarte toppen igjen, da.

    For å fleipe litt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu pene, 17 år gamle jenta, hu hadde også ei afrikansk venninne, som jeg prata med, da.

    Og de ble skremt av Alex, fra Rimi Sinsen, som klådde på hu pene norske, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så derfor, så hang de her to pene 17 år gamle damene med meg, da.

    For de ble liksom skremt, av omtrent alle de andre, på den her festen, da.

    Og politiet kom også dit, fordi naboene hadde klaget på støy, vel.

    Og da de gikk igjen, så sa David Hjort at det var bra at jeg hadde stått der og drukket øl, da.

    Siden det vel mest gikk i hasj osv., når det gjaldt David Hjort og dem, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de her to langbeinte 17-år gamle skjønnhetene.

    (Hu hvite og hu mørke).

    De sa at en annen 17 år gammel jente, som hadde vært der, var jødinne.

    Og at de syntes synd på henne, fordi at hu var jødisk, og prøvde å ta seg litt av henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg ble imponert over hvor pene de her to ungjente-venninnene, til Bjørn Erik var, da.

    Og de sa vel noe om at de hadde tenkt å bli modeller, (eller noe sånt).

    Så jeg sa til dem det, at jeg regna med å få se dem i The Face, da.

    (Det bladet som fettern min Ove jo pleide å kjøpe).

    For å liksom ha noe å si, da.

    Men om dem fikk være med i The Face, det veit jeg ikke.

    For jeg pleide jo ikke å lese det bladet, så.

    Men det veit kanskje Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og disse to, unge skjønnhetene.

    De bodde bare et steinkast unna meg, da.

    I Waldemar Thranes gate.

    Ved Thranen der, da.

    (Like ved Kiellands Plass).

    Så de ville ta taxi sammen med meg, da.

    Og da vi gikk langs Sofienberg-parken der.

    Så orka nesten ikke hu afrikanske å gå fram til enden av Sofienberg-parken der, da.

    For jeg hadde planlagt å stoppe en drosje der, da.

    Så hu ble nok fort sliten, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i drosjen, så skulle hu afrikanske absolutt kline, da.

    Og jeg var vel litt forkjøla, tror jeg.

    (For det her var om vinteren, da).

    Så jeg tror ikke at jeg klarte å få unna all snørra, som rant fra nesa mi, mens vi klinte, da.

    For jeg var vel litt full også.

    Og da vi kom fram til ved Thranen der, da.

    Så skulle de her to 17 år gamle skjønnhetene gå ut av taxien, da.

    Men de inviterte ikke meg, til å bli med dem, eller noe sånt, da.

    Men de bodde vel antagelig hjemme hos foreldrene sine da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og jeg så de aldri igjen etter det her, da.

    (Men Ove har kanskje sett dem i The Face, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at jeg dro rett på So What, eller noe.

    Da jeg kom hjem, fra den her festen, hos mora til David Hjort, da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg møtte ei blondinne, som satt sammen med venninna si.

    I portrommet, mellom So What og Grensen der, da.

    En gang, (på den her tida), som jeg skulle gå hjem, fra So What, da.

    Og jeg fikk mobilnummeret til hu ganske pene blondinna, da.

    Og vi ble enige om å møtes på utestedet Blue Monk, da.

    (Hvor Pia en gang hadde dratt meg med.

    På burdagen sin vel.

    Et år eller to før det her, kanskje.

    Og hvor vi så Michael, bartenderen fra Jollys, (husker jeg).

    Han som jeg en gang hadde spurt, om visste hvor Pia var.

    Den gangen som hu ble borte, fra Ungbo, i flere dager, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt og prata med hu pene So What-blondinna.

    Ved et bord, i det store rommet, (der hvor de har en stor TV-skjerm og en scene, osv), liksom bak bardisken, på Blue Monk der, da.

    Og jeg tror at jeg må ha jobbet ganske mye.

    For jeg merka liksom både øl-en og den fine musikken raskt, da.

    (Og musikken var Red Hot Chili Peppers, med ‘Californication’-albumet, husker jeg).

    Og hu blondinna, hu var pen, da.

    Men jeg skjønte meg ikke helt på henne, (for å være ærlig).

    For hu fortalte at hu også hadde en annen type, og at hu ville fortsette å treffe han, da.

    Så om hun mente at hun ville ha to typer på en gang.

    Eller om hu ikke ville møte meg noe mer.

    Hva vet jeg.

    Jeg tok det som en fornærmelse uansett, ihvertfall.

    Så jeg ringte aldri hu her dama igjen, da.

    Selv om hu var ganske pen, da.

    Og jeg lurer på om det er hu som en gang fortalte meg det.

    At man kunne bare kjøre helt nærme kamera-siden, i bomringen, og så ble det ikke tatt bilde, av hele skiltet, da.

    (For jeg mener å huske ganske vagt, at jeg har snakka med ei dame, som jobba, i Fjellinjen, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og jeg har seinere lurt på, om hu So What-blondinna, kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen, i SV.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så sendte jeg vel en tekstmelding, til hu Sara, fra Lørenskog, vel.

    Og hu hadde da flytta lengre ut distriktet, i Romerike der, (med mora si vel), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    For jeg fikk så dilla på det Californication-albumet, (til Red Hot Chili Peppers), da.

    Etter å ha vært ute med hu Inga Marte Torkildsen-dama, på Blue Monk, da.

    Og hu Sara, hu gadd å sende meg det albumet, (som hu jo hadde fått av meg, noen måneder tidligere), i posten, da.

    Men hu hadde skrevet: ‘Sara sin Chili’, og sånn, utapå hele CD-coveret, da.

    Så hu var kanskje redd for at hu ikke skulle få den CD-en tilbake igjen, da.

    Men jeg sendte det albumet tilbake til henne etter en stund, da.

    Selv om det kanskje tok litt lang tid vel, muligens.

    For jeg hadde jo ganske mye å gjøre, på jobben min, som butikksjef osv., på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 69: Malena fra Drammen

    Høsten 1999, (må det vel ha vært).


    Så flytta David Hjort og Linn Korneliussen til en Rimi-leilighet, på Billingstad.

    (Som jeg har nevnt tidligere).
    Og da, så nevnte David Hjort det for meg, (husker jeg).

    At han ville ha noen fester, hos meg.

    Siden han bodde så langt unna sentrum, da.
    Og jeg sa vel at dette var greit, siden at David Hjort pleide å be meg på så mange fester, da.

    (Og det her var vel for det meste etter at mora mi døde og, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på en av de her festene, til David Hjort, hos meg, iløpet av seinhøsten 1999.

    Så var både Roger fra Sagene, og en annen kamerat av David Hjort, ved navn Bjørn Erik der, (husker jeg).

    Samt Erik Dahl, (fra Rimi Ljabru og Bjørndal), og Linn Korneliussen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden Roger fra Sagene jobba i et diskotek-utstyr-utleie firma, så fikk David Hjort han, til å sette en røykmaskin, (sånn som de har på diskoteker, osv.), i en av hyllene, under TV-en min, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens David Hjort, Roger og Bjørn Erik, kjørte for å ordne et eller annet, vel.

    Så satt Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, i stua mi, og drakk og hørte på noe musikk fra mp3-samlingen min, (må det vel ha vært).

    Mens vi fylte opp så mye røyk i rommet, at vi ikke kunne se hverandre engang, da.

    Noe som vi syntes at var litt artig, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og litt seinere ut på kvelden.

    Så dukka plutselig ambulerende-pjokken til Jan Graarud opp, på festen, og.

    Han bare gikk rett inn i leiligheten min.

    Og så seg litt rundt vel.

    Og svarte vel ikke engang, når jeg sa hei, (tror jeg).

    Og så gikk han vel ut igjen, vel.

    Uten å være inne på festen så veldig lenge, da.

    Så inngangsdøra mi må vel ha stått ulåst da, antagelig.

    (Tenkte jeg da, ihvertfall.

    Selv om jeg vel nå lurer på om han ambulerende-pjokken kan ha hatt nøklene, til leiligheten min.

    Men det er vel litt usannsynlig det og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så dro David Hjort med hele gjengen, (minus ambulerende-pjokken til Jan Graarud), ned til sentrum.

    David Hjort lånte til og med bilen min.

    Selv om jeg var full som en alke og David Hjort ikke har lappen, da.

    Men Bjørn Erik, (fra Elkjøp Storo vel, med mere), kjørte min svarte Sierra, da.

    Og parkerte den like ved Hoved-Deichmanske der, (hvis jeg husker det riktig), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, så dro hele gjengen på Paleet, (hvor David Hjort ville vel), da.

    (Et utsted som er ovenfor Plata der, liksom).

    Og jeg var jo full som bare det.

    Og jeg var i litt godt slag, etter å hatt testa den røykmaskinen, osv.

    Så jeg satt meg ned mellom to unge damer, som satt i en tre-seters sofa, i første etasje, på Paleet der, (husker jeg).

    Og det var ei blondinne og ei brunette, (husker jeg).

    Og de prata jeg litt med, da.

    Før jeg satt meg bort til David Hjort-gjengen igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dro vi fra Paleet og til Burger King, nederst i Karl Johan.

    Og David Hjort fikk, (på en eller annen måte), en god del folk, til å bli med oss, på nachspiel, hjemme hos meg, da.

    Det var hu blonde og hu brunetta, som jeg hadde såvidt blitt kjent med, på Paleet.

    (De to var i slutten av tenårene, da).

    Og de var i lag med en gutt, som var i slutten av tenårene også, vel.

    (Noe jeg ikke hadde visst om, da jeg sjekka opp de her to damene, på Paleet, da).

    Og David Hjort, han fikk også en fjerde person, fra Burger King, til å bli med oss, på nachspiel, da.

    Og det var ei dame, som skulle til faren sin, på Ulvøya, (mener jeg å huske).

    Ei dame som var litt nervøs og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Rimi hadde nettopp bytta vaktselskap, på den her tida.

    Fra Securitas til et litt mindre kjent selskap, vel.

    Og en kar med mørkt hår, som jeg gjenkjente som vekter, i det nye ‘Rimi-vaktselskapet’.

    Han bodde visst nå i samme etasje som meg, i Rimi-bygget, så jeg.

    Så jeg regna med at han hadde begynt å jobbe i Rimi, da.

    Og han hang seg også på nachspielet vårt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På nachspielet, så begynte han vekteren, å hente en katt, som han hadde boende hos seg, i leiligheten sin.

    Noe som Linn Korneliussen nevnte som noe negativt, i etterkant av den her festen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt på den kanten av senga mi, som var nærmest TV-en og prata litt med hu som skulle til Ulvøya, (husker jeg).

    Men hu virka plutselig så skjør, (husker jeg), så jeg ønska ikke å bli noe bedre kjent med henne, da.

    Det var som at hu ble så betatt av meg, (eller noe sånt), at hu ikke klarte å prate nesten, da.

    (Noe sånt).

    Så det her virka litt rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så da begynte jeg heller å istedet prate med hu unge brunetta, som satt til høyre for meg, (oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi), i senga mi, da.

    Og det viste seg at hu var fra Drammen, da.

    Og at hu jobba som servitør-dame, på Lizzi’s pizza.

    (Der hvor jeg hadde vært og spist pizza med Sande videregående en gang, tror jeg.

    Ihvertfall så spiste jeg en ost og skinke-salat der en gang vel, det året jeg var russ i Drammen.

    Da jeg bare la igjen en hundrelapp, som betaling.

    Og en kelner fra Albania, (eller noe sånt vel), ikke så at jeg hadde lagt igjen en hundrelapp, da.

    Men bare kom omtrent løpende etter meg, da jeg gikk ut fra Lizzi’s der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hørte at hu Malena, (som hu brunetta het), sa til hu blonde venninna si.

    At hu likte alt i leiligheten min, unntatt håndsåpa.

    (Som var en av Rimi’s nye merkevarer, (eller Euroshopper), husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forsvant hu som skulle til Ulvøya, (og katten), inn på leiligheten til han vekteren, da.

    Og hu blondinna fra Drammen og typen hennes, de dro, da.

    Men hu Malena ville bli igjen, da.

    Og de siste som dro, det var vel Linn Korneliussen, Erik Dahl og David Hjort.

    Mens hu Malena og jeg fortsatt satt i senga mi, da.

    (Oppå det sengeteppet som jeg hadde fått, av mora mi).

    Og da, så huska jeg det, hvor artig det hadde vært, tidligere på kvelden.

    Da Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, hadde fylt opp røyk, (fra røykmaskinen), i hele leiligheten min, da.

    Så jeg ba Erik Dahl om å sette på mye røyk, før de dro, da.

    Og Erik Dahl satt på ganske mye røyk, da.

    Og jeg husker ikke om jeg klinte så mye, med hu Malena.

    Mens jeg husker at hu plutselig knepte opp buksa mi, og begynte å runke meg, da.

    (Inni all røyken der).

    Ikke så lenge etter at David Hjort og dem hadde gått, da.

    (Og mens det fortsatt var mye røyk i leiligheten, da).

    Og så runka hu Malena meg, mens jeg fingra henne da, (husker jeg).

    (Oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi, da).

    Men hu Malena, hu ville ikke ta av seg trusa, (husker jeg).

    Så hu ville ikke ha noe ‘pulings’, liksom.

    (For å si det sånn).

    Og da, så syntes jeg at dette ble rimelig barnslig.

    For jeg var ikke vant med damer som bare ville runke og bli fingra, da.

    Men som ikke ville ha ‘ordentlig’ sex, liksom.

    (Som jeg jo hadde hatt med Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, So What-dama og Bærumsdama, da).

    Jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, i den samme leiligheten, to-tre år før det her.

    Og jeg hadde jo pult hu Bærumsdama ganske bra der, et par ganger, og.

    Så jeg syntes at den her runkingen og fingringa til hu Malena ble litt kjedelig i lengden, da.

    Så når hu Malena ikke ville ta av trusa, så gadd ikke jeg det runke-greiene hennes lengre, da.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig og barnslig, da.

    (For runke, det kunne jeg jo gjøre selv, liksom).

    Så da bare droppa jeg hele opplegget, liksom.

    Og gikk vel etterhvert inn på badet, for å gå på do, eller noe.

    Og da, så banka vel hu som skulle til Ulvøya på, (mener jeg å huske).

    Og hu var sur da, (virka det som).

    Siden hu skulle til Ulvøya, da.

    Eller, hu lurte på hvordan hu skulle komme seg til Ulvøya, da.

    Og jeg sa vel da at hu kunne vel bare ta en drosje.

    Og så lot jeg henne låne telefonen min, for å ringe etter en drosje, da.

    Mens hu Malena, lå nesten naken, (på magen), bare iført en g-streng-truse, oppå sengeteppet, i senga mi, da.

    Like ved der hu som skulle til Ulvøya og jeg stod og prata, da.

    Og det var ikke mye overflødig fett på den rumpa til Malena, (for å si det sånn).

    Og ikke på resten av kroppen hennes heller, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu som skulle til Ulvøya hadde dratt.

    Så ville jeg nesten ha litt søvn jeg og.

    Så jeg la meg ved siden av hu Malena, i senga mi, da.

    (Som var en stor enkeltseng.

    Det var den senga jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, liksom).

    Og jeg var fortsatt litt irritert, på hu Malena, siden hu ikke ville pule, da.

    Så jeg prøvde å få henne kåt, ved å kna puppene hennes, mens vi lå og halvsov der, da.

    Men hu ble liksom ikke kåt, da.

    Hu bare lå der liksom.

    Men puppene hennes var fine da, må jeg si.

    De var akkurat en håndfull, (må man vel si).

    Og de var glatte og fine og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle Malena dra tilbake til Drammen igjen, da.

    Og hu tok på seg kjolen sin, (som var en mørk kjole vel), som jeg vel sa at var fin eller kul, (eller noe sånt), da.

    (Av en eller annen grunn.

    Jeg hadde jo ikke sovet så mye, den natten, liksom.

    Og jeg hadde jo mest liggi der og knadd brøa til hu Malena, liksom).

    Og da sa hu Malena det, at den kjolen hennes bare var bare Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Malena, hu spurte meg om jeg var like gammel som David Hjort og dem.

    Og jeg var ganske trøtt, så jeg svarte vel bare ‘ja’, vel.

    For jeg orka vel ikke å forklare så mye, da.

    (Og jeg huska vel kanskje ikke nøyaktig hvor gammel David Hjort var heller).

    Og hvis hu Malena lurte på hvor gammel jeg var, så burde hu vel ha spurt om det, før hu begynte å runke meg, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte hu Malena hvordan hu skulle gå, for å finne 37-bussen, da.

    Og jeg fortalte henne at hu burde spørre om en enkeltbillett, på bussen, da.

    Og så gå av på Jernbanetorget, for så å ta toget til Drammen derfra, da.

    Og det tror jeg at hu skjønte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Malena, hu hadde sagt på den festen.

    At mobiltelefoner, det var liksom noe, som folk bare tok med seg, når de fant en, på fester, osv.

    Så hu hadde ikke noe mobil da, skjønte jeg.

    Men jeg hadde jo nettopp fått mye penger, etter mora mi.

    Så jeg søkte vel på telefonnummeret, til hu Malena, på nettet da, (tror jeg).

    (Og hu het vel Gjetrang, til etternavn, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at hu fortalte og, vel.

    Noe sånt).

    Og så sendte jeg henne en mobil, som jeg kjøpte på 7-eleven, (på St. Hanshaugen), da.

    Jeg sendte først mobilen og så laderen, da.

    For det her var like før jul, i 1999, vel.

    Så jeg hadde mye å gjøre på jobben og sånn, da.

    Så jeg var litt stressa, på den her tida, da.

    Og jeg ringte vel også hu Malena, på jobben hennes, på Lizzi’s Pizza, i Drammen, vel.

    Og jeg prøvde å få henne til å dra inn til Oslo igjen, og bli med ut og spise, (eller noe sånt), da.

    Men hu var visst ikke så klar for det, da.

    Og jeg så henne aldri igjen, da.

    Og det er mulig at jeg ringte hjem til henne og.

    Fra jobben en gang.

    Men da prata jeg vel med mora hennes, tror jeg.

    (Eller om det kan ha vært søstera).

    Så det ble vel litt flaut, da.

    Så etter det her, så kontakta jeg vel henne ikke igjen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort og dem.

    De lurte på den neste festen, (var det vel), på hvordan hu Malena var, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg bare svarte det, at hu ikke var så kul, da.

    Men jeg fortalte ikke at hu hadde runka meg og sånn, da.

    Men jeg syntes egentlig ikke at at hu var så kul, siden jeg ikke fikk noe kjøtt rundt pikken av henne liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu fra Ulvøya, hu kontakta meg vel også igjen, tror jeg.

    Hvis ikke det var sånn at jeg fikk telefonnummeret hennes, av David Hjort eller Erik Dahl, (eller noe sånt), da.

    Men hu var ikke jeg så interessert i.

    Siden jeg syntes at hu hadde vært litt rar eller merkelig, da jeg prata med henne, på det ‘røykmaskin-nachspielet’, da.

    Så jeg ga bare telefonnummeret hennes til han vekteren, da.

    (Han med katta).

    En gang, som tilfeldigvis møtte han, i oppgangen, i Rimi-bygget der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det som hadde skjedd, til hu Zera, på #blablabla, (på irc), mener jeg å huske.

    (Og muligens også til noen av de andre på #blablabla, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og uka etter den her festen, hvor jeg møtte hu Malena, osv.

    Så sa distriktsjef Jan Graarud til meg på jobben, at jeg hadde røyklagt hele Waldemar Thranes gate, osv.

    Men da tror jeg nok at jeg hadde fått høre det av politiet og brannvesenet og det som var.

    Hvis det hadde vært sånn.

    Så jeg regna med at distriktsjef Jan Graarud bare fleipa, da.

    Etter å ha prata med han ambulerende-pjokken sin, (eller noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 66: Mer om Cilla fra Bergen

    En gang så chatta jeg på message med ei som vanka på #quiz-show, som kalte seg for Cilla.

    Hu spurte meg om hvor gammel jeg var.

    Og jeg svarte vel at jeg var 27, da.

    (Eller hvor gammel jeg var, da).

    Men at jeg pleide å få høre at jeg så yngre ut.

    Og da svarte hu Cilla, at hu enten var 17 eller 18, og at hu også pleide å få høre, at hu så yngre ut.

    (Noe sånt).

    Det her ble jo litt dumt, men jeg lot ihvertfall hu Cilla få lov til å chatte, på #blablabla, da.

    Sammen med Glenn Hesler, Tosh fra Trondheim, Zera fra Halden og David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Cilla skulle til Oslo.

    Så ville hu møte meg da, (husker jeg).

    Dette kan vel ha vært våren 1998, (eller noe sånt).

    Mens jeg fremdeles jobba på Rimi Bjørndal.

    (Men det her husker jeg ikke helt sikker).

    Og jeg dro med David Hjort, for å møte hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, på Oslo S., da.

    Muligens fordi at hu Cilla hadde sagt at hu så så ung ut, da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort og jeg, vi møtte hu Cilla, etter at hu hadde gått av Bergenstoget, da.

    For hu skulle besøke noen andre karer, i Oslo, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, (eller noe), så dro David Hjort meg med på et diskotek, som ligger ved siden av Rockefeller, som heter John Dee.

    (Noe sånt).

    Og der var David Hjort sin kamerat Roger også, (mener jeg å huske).

    Og Cilla dukka også opp der, da.

    Sammen med en Majorstua-kar, som hu kjente, som kalte seg for ‘Degos’, på irc.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg at Cilla var hjemme hos meg en gang, og lånte noen videokassetter, som jeg hadde tatt opp mange Åpen Post-episoder på, da.

    For både Cilla og jeg digga Åpen Post, da.

    Og jeg husker at Cilla mista en videokassett, i fortauet, i Waldemar Thranes gate, cirka ovenfor apoteket der, (var det vel).

    Og når jeg fikk tilbake de her filmene.

    Så virka ikke den ene videokassetten.

    Så det må nok ha vært fordi at hu Cilla mista den i fortauet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla ville også møte Axel, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men Axel ville ikke møte Cilla, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla hadde også ei venninne, som kalte seg for Fluxie, og som hadde sex med typen sin, en gang, hjemme hos Cilla, mens hu chatta, på #blablabla, (husker jeg).

    Cilla fortalte også en gang, at hu hadde ei kusine, som bodde i Oslo, og som var hore.

    Cilla sa at foreldra ikke kunne gjøre noe.

    For noen folk kom bare hjem til dem for å hente dattera, da.

    Jeg skrev da, at da burde foreldra flytte med dattera til USA, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla sa også det en gang, at hu hadde blitt kjent med en av Degos sine dame-bekjentskaper, på Majorstua.

    Og Cilla sa at hu venninna til Degos, hu hadde fortalt henne det.

    At når hu sugde Degos og dem.

    Så hadde hu pikkene dems langt nedi halsen.

    For hu likte ikke å få sæd i kjeften da, (sa Cilla).

    Så hvis hu hadde pikkene dems langt nedi halsen, så slapp hu å smake på spermen, når det gikk for de her Majorstua-guttene, da.

    (Sa Cilla at hu venninna til Degos hadde sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På #blablabla så hang det også noen ganger en kar som kalte seg for ‘Wazted’, (og som egentlig het Ove, vel), husker jeg.

    Og han syntes jeg at var litt artig, for han bodde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en farmor som het Ågot.

    (Nemlig bestemor Ågot).

    Og Wazted var visst kjent i hele Ågotnes, da.

    For en lørdag kveld, før han gikk og la seg, etter en fest.

    Så hadde han visst klippet av ledningen til de elektroniske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes, da.

    For å slippe å bli vekket av disse, mens han var fyllesyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ågotnes, det var visst ikke så langt fra Bergen, da.

    Og Ågotnes-folk, de blir visst kalt for striler, (som vel betyr bønder), av bergensere, sa Cilla en gang, forresten.

    Og en gang, så kjørte Wazted og noen kamerater, fra Ågotnes og til Nattlandsfjellet, i Bergen.

    For å besøke Cilla, da.

    En gang hu var aleine hjemme, vel.

    Uten at hu hadde bedt om besøk, vel.

    Så hva som egentlig skjedde da, det veit jeg ikke.

    For det her skjedde jo på Vestlandet, og jeg bodde jo i Oslo sentrum, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 90-tallet.

    At jeg leste i Aftenposten, (må det vel ha vært), at bruk av hasj, ble avkriminalisert, i land som Tyskland og Storbritannia, vel.

    (Noe sånt).

    Og samtidig, så var det folk på kanalen #Oslo, på irc, som reklamerte, (av en eller annen grunn), for fordelene ved å røyke hasj, da.

    Og som sa at hasj var mindre skadelig, enn alkohol og sånn, da.

    Og samtidig så kjeda jeg meg vel litt, på den her tida.

    Og jeg følte meg litt dum, for jeg hadde jo trodd at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Men så ble jeg istedet ny butikksjef, på den mindre butikken, Rimi Nylænde, da.

    Så jeg begynte jo å festrøyke igjen, på den her tida, (husker jeg).

    Og både Pia og Axel, de røyka hasj, (på den her tida).

    Jeg huska at Pia en gang, (rundt 1998, må det vel ha vært), i Tromsøgata, (på det andre stedet, som hu bodde der), lagde en joint.

    Og så røyka Axel hele jointen, uten at noen andre fikk tatt et trekk.

    Med bare magadrag, da.

    Så da ble jeg litt sjokkert over Axel, husker jeg.

    Og jeg skjønte heller ikke hvorfor Pia lot Axel røyke hele jointen hennes.

    Men vi prata vel om noe annet da, (mens Axel røyka den jointen), så det er mulig at Pia og Axel glemte seg bort, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også sånn, at tante Ellen i Sveits, hu var gammel hippie, da.

    Og da Pia og jeg, besøkte henne i Sveits, sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så fortalte tante Ellen oss det, at hu dyrka noen slags frø, som hu fant i fuglefrø-poser, i hagen sin.

    Og så ble det til en slags mild type marijuana.

    Som hu pleide å sende i posten, til ei venninne i Danmark.

    Og da skreiv tante Ellen bare at det var urtete, på pakken, (som hu sendte til Danmark), husker jeg, at hu sa.

    Og da jeg var i militæret, så hadde jo lagfører Bricen, (på lag 2), mer eller mindre mobba meg, fordi jeg ikke hadde sett hasj engang, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte finne på noe spennende.

    For å komme over skuffelsen min.

    Over at jeg ikke ble butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    For jeg hadde vel sikkert fått et trekk, av en joint, en gang, hos Pia.

    Men jeg hadde aldri merka noe virkning, av hasj, da.

    Sånn som man kan lese om, i Ingvar Ambjørnsens oppvekst-bøker, (som ‘Hvite Niggere’, osv), som Cecilie Hyde lånte meg, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg nevnte vel på #blablabla, da.

    At jeg var litt nysgjerrig på hasj, og at jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve det, for å finne ut hvordan det var.

    Og Cilla, hu sa vel det.

    (Enten da, eller en gang tidligere).

    At Degos kunne få tak i hasj.

    Så Glenn Hesler aka. Kazuya og meg.

    Vi ble enige om det, at vi skulle spleise på å kjøpe, fem gram hasj, da.

    Så jeg kjørte Sierra-en min bort til Majorstua.

    Og møtte en kamerat av Degos, ikke så langt unna videobutikken, like før Majorstuakrysset der liksom.

    Hvis man kjører vestover.

    Og han kameraten til Degos, han viste meg hvor jeg skulle kjøre.

    Og så møtte vi en kar ved ringveien, vel.

    Som kameraten til Degos kjøpte hasj av da.

    For mine penger, vel.

    (Nemlig 500 kroner, da).

    Og da reiv vel han kameraten til Degos av litt hasj, som han liksom fikk selv, da.

    (Hvis ikke han kjøpte hasj til seg selv og, da).

    For Degos og dem pleide å røyke litt hasj, mens de så på Torsdagsklubben, på TV, fortalte han kameraten til Degos, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Jeg var forresten også hjemme hos Degos en gang.

    Etter at jeg ble butikksjef, vel.

    For Cilla sa vel på irc, at jeg var invitert dit, da.

    Og Degos bodde i en leilighet, ovenfor brannstasjonen, på Majorstua, husker jeg.

    (For jeg parkerte Sierra-en min litt sånn nonsjalant foran brannstasjonen der, mener jeg å huske.

    Mens det var snø, tror jeg.

    For jeg var ikke så flink til å finne parkeringsplasser, i Oslo.

    Og jeg hadde ikke tenkt å være på besøk hos Degos, og vennene hans, så lenge, da).

    Og på veggen, så hadde foreldrene til Degos, (som ikke var hjemme vel), de hadde et maleri som var malt for å se ut som et fotografi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så gjorde.

    Det var at jeg på en fredag, (var det vel), som jeg hadde fri.

    Så dro jeg ut til Axel, (som var aleine hjemme), på Vestre Haugen, da.

    For jeg visste jo det, at Axel hadde røyka en joint, ved kun å bruke magadrag.

    Selv om dette var i 1999, vel.

    Og Axel bare var 18 år, da.

    Så jeg tok med noe hasj, og kjørte til Vestre Haugen, da.

    (Etter å ha først ha avtalt med Axel, da).

    Og på bensinstasjonen, på Vestre Haugen, så kjøpte jeg også en tobakkspakke, da.

    Sånn at Axel kunne lage en joint, da.

    Og jeg hadde også med en flaske vin, (husker jeg).

    For jeg hadde vel avtalt med Axel, å ta med en flaske rødvin, som jeg hadde stående, i stue-reolen min, da.

    (Muligens den vinflaska som jeg vant, i appelsinkonkurransen, (til Norgesfrukt), med Rimi Nylænde.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde bestilt en sterkt krydret pizza, husker jeg.

    Som han ikke hadde spist opp alt av, da.

    Og som han bydde på restene av, da.

    Mens han lagde en joint, da.

    Og vi drakk vel også opp den flaska med rødvin, som jeg hadde med, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde røyka cirka halvparten, av den jointen, som Axel lagde.

    Så husker jeg det, at musikken, på radioen, (som Axel hadde skrudd på), ble som den fineste sangen, som jeg noen gang hadde hørt, cirka.

    For det var liksom sånn, at jeg plutselig hørte musikken mye tydeligere, og sånn, da.

    Og at musikken liksom gikk veldig tregt, da.

    Men jeg hørte musikken på en helt annen måte, da.

    Og jeg klarte ikke å høre hvilken sang det var.

    Men den sangen varte liksom veldig lenge, da.

    Og den sangen var liksom kjempefin, da.

    Og jeg hørte liksom hver eneste tone, i den sangen, veldig klart, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hørte på den sangen, så sovna jeg, på sofaen, i stua til Axel og dem, husker jeg.

    Og så våkna jeg noen timer seinere og var veldig tørst da, (husker jeg).

    Jeg så at Axel hadde lagt seg på det ganske lille gutterommet sitt der.

    Og at vasken der, var full av oppvask, da.

    Så det frista ikke å fylle et glass med vann der.

    For det gikk ikke an å flytte springen, for stabelen med oppvask var så høy, da.

    Og jeg ville ikke vekke Axel, ved å velte den oppvask-stabelen, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å drikke fra baderomskrana dems heller.

    Det hadde blitt litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut en tur, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne gå til den bensinstasjonen, på Vestre Haugen, (der hvor jeg hadde kjøpt den tobakkspakka, dagen før), og kjøpe meg noe å drikke, da.

    Men på veien, til bensinstasjonen, så gikk jeg forbi Sierra-en min, da.

    Som stod parkert på en parkeringsplass der, da.

    Og da ble det bare sånn, at jeg starta bilen, og kjørte til bensinstasjonen, da.

    Og kjøpte meg noe å drikke der, da.

    Men da jeg kjørte tilbake igjen, til borettslaget til Axel der.

    (En kjøretur på et minutt eller to, kanskje).

    Så så jeg det, at en politibil, kjørte med lysene av, rett bak meg.

    Så jeg kjørte ikke inn på parkeringsplassen der, hvor Axel bodde.

    Men jeg kjørte forbi innkjøringa der, og stoppa litt lenger bort, da.

    For jeg lurte på hva politiet ville, da.

    Og da kom politiet bort til meg, og ville kjenne på ånden min, da.

    Og jeg hadde jo drikki vin og spist sterk pizza.

    Så det lukta vel ikke sprit eller øl, av ånden min, kanskje.

    Men det lukta vel krydder og vin, da.

    (Noe sånt).

    Og han politimannen tolka det kanskje som pizzalukt, da.

    (Det er mulig).

    Og han politimannen ba meg så om å få se på førerkortet mitt, da.

    Og jeg bare ga han hele den svære lommeboka mi, (husker jeg).

    Hvor resten av hasjen lå sammen med myntene, osv.

    Men han politimannen ville ikke ha hele lommeboka mi, da.

    Men han ba meg om å ta ut førerkortet da, husker jeg.

    Og så lot han meg kjøre, da.

    Så da snudde jeg, (med litt problemer), og kjørte inn på pakeringsplassen, til borettslaget, der hvor Axel og dem bodde, da.

    Og jeg forklarte også politimannen det, at jeg hadde liggi og sovi, da.

    Og at jeg var litt trøtt.

    Men at jeg bare skulle bare kjøpe noe å drikke, på bensinstasjonen, da.

    Og jeg kjørte også veldig sakte og rolig, da.

    Til og fra den bensinstasjonen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter.

    (Som vel var en lørdag).

    Så ville Axel at jeg skulle kjøre ned til sentrum, husker jeg.

    Og Axel dro meg med inn på Byporten-senteret, der.

    Mens han vel signaliserte til noen pakistanske ungdommer, (sånn som jeg oppfatta det, ihvertfall), som vanka, inne på Byporten der.

    Og liksom nikket mot meg, da.

    (Sånn at de her utlendingene skulle legge merke til hvem jeg var, da.

    Noe sånt).

    Mens noen damer prata om meg, (mener jeg, at jeg overhørte).

    Hu ene syntes jeg var kul, da.

    Mens hu andre syntes det så ut som at jeg hadde sovet i klærna mine.

    Og da sa hu første at det hadde jeg sikkert gjort og.

    (Og det hadde jeg jo gjort, og.

    På sofaen til Axel og dem der, mener jeg).

    Hvis jeg hørte riktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så kjørte jeg med Axel i passasjersetet, opp mot Majorstua.

    (Av en eller annen grunn).

    Og mens jeg kjørte vestover der.

    Rett bak slottet, muligens.

    (Noe sånt).

    Så så jeg plutselig Vanja Bergersen, på fortauet, (husker jeg).

    Hu gikk der sammen med en ganske kraftig nordmann, (husker jeg).

    Og jeg liksom formet munnen min, mot henne, og spurte: ‘Er det Vanja’, (uten å bruke stemmen), da.

    Og hu sa at det var henne, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

    En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

    Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

    Men jeg hjalp til likevel, da.

    Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

    Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

    Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

    Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

    Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

    Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

    Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

    For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

    (Noe sånt).

    Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

    Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

    Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

    Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

    Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

    Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

    (For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

    Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

    Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

    Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

    (Noe sånt).

    Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

    Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

    På Bislett, da.

    (På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

    Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

    (Og muligens litt kjedelig, vel).

    Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

    Nesten med IKEA som nabo, da.

    Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

    Nemlig Linn Korneliussen, da.

    Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

    (For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

    For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

    At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

    Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

    Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

    Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

    For jeg kjeda meg vel litt, da.

    (Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

    Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

    Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

    Så jeg spanderte litt her og der, da.

    Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

    Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

    Som jeg måtte legge ut for, da.

    (Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

    Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

    Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

    Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

    Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

    (Noe sånt).

    Inne i leiligheten til Linn og David.

    Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

    Selv om festen hadde begynt.

    Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

    Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

    Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

    Og han hadde så mange kjente.

    Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

    Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

    Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

    Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

    Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

    Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

    Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

    Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

    Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

    (Noe sånt).

    For å høre om han skulle være med å feste, da.

    Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

    På utestedet Seamen, ved Saga kino.

    (Hvis ikke det her var en annen gang, da).

    Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

    (For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

    For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

    Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

    Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

    Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

    Etter å ha først pratet strengt til henne.

    For hu dama ville først ikke bli med han, da.

    (For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

    Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

    Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

    For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

    Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

    (Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

    Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

    Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

    Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

    Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

    Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

    For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

    Sammen med David Hjort.

    Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

    Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

    Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

    (For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

    Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

    (Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

    For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

    Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

    Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

    Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

    Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

    For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

    Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

    (Under visningen, da).

    Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

    (Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

    Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

    For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

    Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

    Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

    Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

    Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

    (Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

    Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

    For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

    Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

    Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

    Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

    Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og også en karaffel osv., vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

    Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

    For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

    Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

    For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

    (Fant jeg ut).

    Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

    (Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

    Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

    (Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

    Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

    Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

    Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

    Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

    For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

    (For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

    Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

    Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

    (Noe sånt).

    Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

    Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

    Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

    Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

    Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

    Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

    Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

    Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

    Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

    Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

    Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

    (Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

    Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

    (Som var litt bulka fra før, da.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

    Men at jeg skulle ta en kikk.

    Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

    Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

    For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

    Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

    Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

    Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

    Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

    Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

    Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

    Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

    Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

    Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

    For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

    Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

    Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

    (Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

    Og Storebrand på Sierra-en.

    Noe sånt).

    Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

    Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

    Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

    Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

    Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

    Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

    (Noe sånt).

    Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

    (Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

    Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

    Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

    For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

    Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

    Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

    (Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

    Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

    Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

    Gratis, da.

    (Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

    Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

    Det er mulig).

    Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

    Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

    Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

    For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

    (Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

    Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

    Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

    Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

    Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

    En gang i 1999, vel.

    (Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

    Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

    At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

    Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

    Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

    Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

    Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

    Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

    Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

    Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

    Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

    (I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

    Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

    Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

    For å spare bensin-utgifter, vel.

    Og han Alex satt vel i baksetet.

    (Eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

    Og med avtagbart quartz-panel, osv.

    Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

    Så jeg kjøpte det, da.

    Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

    En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

    Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

    Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

    For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

    Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

    Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

    Og at det var kult, da.

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

    (Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

    Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

    Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

    (Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

    Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

    (Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

    For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

    Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

    Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

    Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

    Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

    Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

    Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

    At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

    Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

    For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

    (Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

    Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

    For å få med all søpla.

    Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

    Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

    Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

    Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

    Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

    For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

    Etter en slitsom dag på jobben.

    Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

    For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

    Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

    Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

    Det ble bare sånn, liksom,

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

    Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

    Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

    Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

    David Hjort og meg.

    Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

    Oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

    Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

    Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

    Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

    Jeg var glad i kinaputter jeg og.

    Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

    Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

    (Kan man kanskje si).

    Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

    Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

    I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

    Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

    Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

    Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

    Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

    Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

    (Må man vel kanskje si).

    At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

    For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn.

    At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

    Så ringte politiet meg.

    Fra politihuset på Grønland, vel.

    Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

    Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

    (I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

    Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

    Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

    Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

    For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

    Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

    Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

    (Hvis det var det, som politiet mente).

    Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

    Og lagt denne saken bak meg, liksom.

    Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

    Tenkte nå jeg da.

    (Under den her telefonsamtalen, da).

    Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

    Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

    (Må det vel ha vært).

    For å hente og levere julegaver, vel.

    (For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

    Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

    Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

    Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

    Ganske seint, på lille julaften, vel.

    Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

    For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

    Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

    Og det var litt mørkt, da.

    Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

    Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

    Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

    Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

    Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

    (Jula 1998, da).

    Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

    Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

    I en slags standard-klasse vel.

    Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

    Når det gjelder størrelse på bilen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 59: Julebordet 1998

    Det første julebordet mitt, som butikksjef.

    Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.

    Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).

    Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).

    Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.

    Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.

    Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).

    Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.

    (Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.

    Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.

    Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.

    På lørdagen, under seminar-helgen.

    Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).

    Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.

    Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.

    Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.

    Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).

    For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.

    Og så lo hu litt, vel.

    Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.

    Så jeg fikk si at det gikk greit, da.

    Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Bjerke travbane.

    Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).

    Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.

    De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.

    For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.

    Etter middagen, vel.

    Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.

    Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.

    For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.

    (Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.

    Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.

    Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.

    Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.

    (Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.

    Selv om jeg var butikksjef.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.

    Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.

    (Noe sånt).

    Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.

    Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).

    Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.

    For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.

    Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.

    Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.

    En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.

    Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.

    Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.

    (Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.

    Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.

    For det var jo julebord, liksom.

    Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.

    Men så ikke, da.

    (Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.

    Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).

    Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.

    Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.

    Og Jan Henrik var vel assistent, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.

    Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).

    Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.

    Og Benedikte aka. Benny.

    Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.

    For hu likte ikke vin, da.

    (Var det vel, at hu sa).

    Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.

    Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.

    (Istedet for en flaske vin, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).

    Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).

    Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.

    Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).

    For han kom på jobben.

    (Sammen med Nordstrand-Hilde vel).

    Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).

    Og det reagerte jeg på, husker jeg.

    For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).

    For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.

    Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.

    (Etter stengetid en dag, vel.

    Noe sånt).

    Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).

    For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.

    Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.

    (Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).

    Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).

    For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.

    For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).

    Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).

    Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

    Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.

    Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.

    Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.

    For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.

    Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.

    Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.

    Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.

    Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).

    For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.

    For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.

    (Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.

    (Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.

    (Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.

    Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)

    At de ble vaska fast, en gang i uka, da.

    Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).

    Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.

    (Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.

    En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.

    Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.

    Før hu begynte på Rimi Nylænde).

    Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.

    Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.

    Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.

    Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).

    Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.

    Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).

    At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.

    (Noe sånt).

    Og hu ene av dem dukka opp, da.

    Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).

    Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).

    Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.

    Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.

    Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.

    Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.

    For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.

    (Fordi at vi mangla kasserere der, da.

    Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.

    Noe sånt).

    At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).

    Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.

    For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.

    Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).

    Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.

    For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.

    (Med konflikter og sånn, da).

    Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.

    For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.

    (Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.

    Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).

    Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.

    Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.

    Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.

    Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.

    En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

    Og det var det, at han ikke likte David Hjort.

    For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.

    Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.

    (Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).

    Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.

    Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.

    I løpet av noen måneder, i 1999, vel.

    Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.

    At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.

    For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.

    Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.

    Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).

    Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).

    Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.

    Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.

    (Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).

    Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.

    For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.

    Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.

    Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.

    David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.

    (Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.

    Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.

    Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.

    For dette hadde vel ikke jeg noe med.

    Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.

    Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.

    Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.

    Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.

    Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.

    (Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).

    Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.

    Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.

    For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.

    For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.

    Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.

    Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    På Rimi Nylænde, da.

    Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).

    Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.

    Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.

    Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.

    Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).

    (Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).

    Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).

    At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.

    (Et sånt råd da, som hadde lest.

    Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).

    Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).

    Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.

    Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.

    Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).

    Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.

    Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.

    Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.

    Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.

    På den her tida.

    For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.

    Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.

    Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.

    Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.

    Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.

    (Noe sånt).

    Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).

    For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.

    Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.

    Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.

    Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.

    Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).

    Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).

    Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.

    Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.

    (For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.

    Og det var ikke jeg noe interessert i, da.

    For å si det sånn).

    Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.

    (At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).

    At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.

    Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.

    Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.

    En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.