johncons

Stikkord: David Hjort

  • Min Bok 5 – Kapittel 51: To spøkefugler på Rimi Bjørndal

    På starten av 1998, (må det vel ha vært).

    Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

    Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

    Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

    Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

    For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

    (Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

    For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

    Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

    Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

    Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

    Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

    For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

    (Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

    Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

    For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

    (Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

    Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

    For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

    Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

    Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

    Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

    Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

    Og da bare stod hu der liksom.

    Sinna som søren, da.

    Og så ga hu seg etterhvert, da.

    For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Merete fra Follo.

    Hu er en spøkefugl.

    Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

    (Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

    Og like før ferien min begynte).

    Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

    For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

    Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

    For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

    Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

    Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

    Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

    Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

    Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

    Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

    Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

    Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

    Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

    (Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

    Eller noe sånt).

    Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

    Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

    Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

    Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

    Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

    Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

    Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

    Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da sa jeg bare det.

    For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

    Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

    For det var liksom sånne klikker der, da.

    Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

    Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

    Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

    Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

    (Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

    Tenkte jeg vel antagelig da).

    Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

    (Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

    For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

    (For det var det samme år etter år, liksom.

    Selv om de fleste assistentene var nye, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

    Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

    Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

    Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

    Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

    Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

    Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

    Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

    Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

    Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

    (Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

    Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

    At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

    Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

    Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

    For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

    Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

    Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

    Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

    Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

    (Noe sånt).

    Så hu klagde på det, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

    (Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

    Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

    Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

    Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

    Det er mulig.

    Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

    For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

    Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

    Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

    Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

    Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

    Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Noe sånt.

    Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

    For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

    Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

    For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

    Men da svarte jeg det, husker jeg.

    At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

    For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

    Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

    (Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

    Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

    Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

    For folk har jo en lærekurve.

    Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

    For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

    Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

    Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

    (Sånn som jeg så det, ihvertfall.

    Husker jeg).

    For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

    Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

    Det var vel ikke noe krise det egentlig.

    At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

    Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

    Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

    Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

    Mente vel jeg, da.

    Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

    Eller på butikken generelt.

    For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

    Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

    Så var ikke det verdens undergang, liksom.

    Syntes jeg da.

    For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

    Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

    Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

    Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

    Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

    For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

    Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

    Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

    Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

    For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

    For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

    Og når nabobutikken ble stengt.

    Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

    (Bare for å ta et eksempel, da).

    Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

    Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

    Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

    Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

    Og av de andre ansatte.

    Og at jeg ville ha sett det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

    Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

    Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

    At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

    (Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

    (Må jeg innrømme).

    Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

    Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

    (Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

    Og det syntes jeg at var litt rart, da.

    Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

    Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

    Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

    Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

    Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

    (At jeg flørta litt, da.

    Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

    Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

    Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

    Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

    (Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 48: Au-pair fra Finland

    På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

    Så kom jeg i kontakt med ei ung finsk dame, på #Oslo, (på EF-net), på irc, som jobba som au-pair, i Oslo Vest et sted, (husker jeg).

    Hu spurte hvordan jeg så ut, da.

    Og jeg husket da, at David Hjort nettopp hadde sagt om meg, til butikksjef Kristian Kvehaugen, (mens jeg også var der), på jobben, (inne på lageret der, på Rimi Bjørndal), at ‘han ligner litt på Tom Cruise’, da.

    Så jeg sa det til hu finske da, at jeg ligna litt på Tom Cruise.

    Og da ville hu gå på kino med meg da, husker jeg.

    Så jeg møtte henne utafor Klingenberg kino en dag da, som jeg hadde fri fra jobben, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var litt lur, da jeg møtte hu finske, utafor Klingenberg der.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at det var bare å få pulinga overstått, da.

    Sånn som med hu So What-dama og hu Bærumsdama, (som jeg ganske nylig hadde pult, da).

    For jeg date-et vel hu finske innmellom at jeg hadde sex med hu Bærumsdama, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk bare hu finske til å bli med meg hjem, til Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme i Rimi-leiligheten min, så virka det ikke som for meg, at hu finske var så klar til å ha sex, da.

    Så jeg satt på filmen Trainspotting, (den som Ove hadde dratt meg med for å se, på Aker Brygge), mener jeg at det var.

    Og jeg lurte vel fortsatt på om det ble noe pulings, vel.

    Men det blei det ikke, da.

    Og hu finske, hu likte ikke filmen, da.

    Og hu begynte nesten å grine, av en eller annen grunn, (mener jeg å huske).

    Så jeg fulgte henne bare til T-banen, (eller trikken da, som hu kalte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel mer, med hu finske dama, igjen.

    Og hu ble med meg, for å se filmen Sjakalen, på Colosseum, da.

    Og etter filmen, så gikk vi gjennom Bogstadveien og videre gjennom Slottsparken og til ved Nasjonalteateret der, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu ville bli med å ta en øl, eller noe, på Cafe Sjakk Matt.

    (Der jeg hadde vært med Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, i sin tid.

    Og før det igjen, hadde vært og spist, en gang, med hu Laila Johansen, fra Radio 1 Club).

    Men da vi kom fram til Cafe Sjakk Matt.

    Så ville ikke hu finske engang gå inn der, da.

    For hu likte ikke det stedet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så chatta jeg vel med hu finske enda en gang.

    Og da, så ville hu bli med å spille badminton, da.

    Noe jeg fortsatt gjorde en sjelden gang, vel.

    Men ikke så ofte som da jeg bodde på Ungbo, da.

    Og hu finske, hu hadde med seg en finsk venninne, som også ville spille badminton, da.

    Dette var en lørdag, så da trente Skøyenåsen Badmintonklubb, i Haugerudhallen, da.

    Og jeg dro med de to finske damene, med T-banen, til Haugerud, da.

    Og i Haugerudhallen, så fant vi blant annet Glenn Hesler og søstera hans da, (husker jeg).

    (For søstera til Glenn Hesler hadde begynt å spille badminton og.

    Etter at jeg selv, mer eller mindre, hadde slutta, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte spørre noen, om hvor damegarderoben var der, da.

    Også forklarte jeg det, for de to finske damene da, at damegarderoben var der og der, da.

    Og så fikk jeg faktisk låne en badminton-racket, av lillesøstera til Glenn Hesler, da.

    Siden jeg ikke hadde så mange som tre badminton-racketer, vel.

    Også spilte jeg alene, mot de to finske damene, da.

    Og hu jeg hadde vært på kino, med.

    Som var ganske hot, (må man vel si).

    Hu falt på rumpa si da, (husker jeg).

    For jeg slo badmintonballen så hardt, over hue på henne, da.

    Så hu falt på rumpa da, når hu liksom skulle hoppe opp og gå bakover samtidig, for å prøve å ta den ballen, da.

    (For jeg hadde jo trent badminton, i et år eller to, (innmellom ihvertfall, som mosjonist da), før jeg fikk den kneskaden min, da.

    Og racketen til søstera til Glenn Hesler, den var kanskje nystrenget, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å vaske klærna mine, på søndager.

    Så jeg hadde gått litt tom, for t-skjorter, siden det her var en lørdag, da.

    Så jeg hadde ikke noe rein t-skjorte, å ha under den svarte v-genseren, som jeg gikk med.

    Etter badminton-spillinga, da.

    Så jeg gikk bare med den v-genseren, da.

    Og når de to finske damene og jeg, kom opp fra Stortinget T-banestasjon der.

    Så var det en narkoman, (eller noe), som kommenterte at jeg ikke hadde t-skjorte på meg, under v-genseren da, (husker jeg).

    Og da svarte jeg vel noe om at jeg var ‘viking’, (eller noe), og at jeg ikke frøys noe særlig, da.

    Før vi gikk raskt videre, da.

    For det her var om vinteren, da.

    Så det var nok i februar 1998, eller noe sånt, (hvis jeg skulle tippe).

    (Og jeg var jo varm etter badmintonspillinga.

    Så det var ikke sånn at jeg frøys noe særlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro jeg med de to finske damene, på Cafe Leonel, da.

    Der hvor hu bygde-dama ikke hadde likt seg, da.

    Men de finske damene, de syntes at det var fint der, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og vi satt der, og drakk noe brus, eller noe sånt, ihvertfall, da.

    Og de finske damene, de skulle til den flaggbutikken, i Stortingsgata, da.

    For de skulle kjøpe seg et finsk flagg, da.

    For de skulle nemlig på Holmenkollen-hopprennet.

    (I 1998, da).

    Og det hadde ikke jeg lyst til, husker jeg.

    Å bli med dem for å kjøpe et finsk flagg.

    Og jeg hadde heller ikke noe lyst til å bli med dem i Holmenkollen.

    (Som de også spurte meg om, da).

    For å dra til Holmenkollen, sammen med to finske damer, med et stort finsk flagg, som skal heie på finske skihoppere.

    Nei, det syntes jeg at ble litt feil, for en nordmann, da.

    Så det hadde jeg syntes, at hadde blitt litt flaut, da.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu av de finske damene, som jeg dro og så Sjakalen med.

    Hu var forresten fra Nord-Finland, og hadde ti søsken, (eller noe sånt), mener jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Holmekollen-hopprennet var ferdig.

    (Må det vel ha vært).

    Så ringte jeg hu finske fra jobben da, (husker jeg).

    (Etter at jeg hadde pult hu Bærumsdama for andre gang, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og det var vel faren i ‘au-pair-familien’, som svarte, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk snakke med hu finske, da.

    Men da hadde hu fått seg en finsk kjæreste, sa hu.

    Som bodde i Norge, var det vel.

    Men hu ville visst fortsatt gå ut med meg, da.

    (Var det vel).

    Men det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    At hu skulle ha to kjærester, liksom.

    Så det gadd jeg ikke å bli med på det opplegget da, (husker jeg).

    Og etter det her, så hørte jeg ikke noe mer, fra noen av de to finske damene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

    En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

    Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

    Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

    At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

    Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

    Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

    Noe jeg gjorde, da.

    Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

    For dette må vel ha vært i 1997.

    Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

    Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

    Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

    Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

    For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

    Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

    Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

    Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

    Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

    På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen, slutta der).

    Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

    (Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

    Av forskjellige grunner.

    De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

    Hvem vet).

    Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

    Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

    For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

    Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

    Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

    Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

    Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

    Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

    På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

    Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

    Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

    Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

    Og lærte ting raskt, da.

    Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

    For jeg var jo under press selv.

    (Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

    Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

    For kundenes syn, på butikken.

    Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

    (Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

    Mens hu tok frukta, da.

    For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

    (Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

    Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

    Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

    (Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

    For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

    Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

    Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

    Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

    Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

    (Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

    For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

    Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

    Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

    Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

    (Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

    For å sette ut og bestille de, da.

    For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

    Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

    Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

    Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

    Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

    Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

    Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

    Så jeg hadde nok å gjøre, da.

    For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

    (På mandager og onsdager, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

    Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

    Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

    Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

    Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

    Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

    Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

    For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

    Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

    Ihvertfall to dager i uka, da.

    Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

    (Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

    Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

    For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

    Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

    Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

    (Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

    Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

    Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

    Våren 1997, (var det vel kanskje).

    Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    (For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

    I den her tidsperioden.

    Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

    (For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

    Husker jeg.

    For den første bussen, til Bjørndal.

    Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

    Så stengte Rimi Klemetsrud.

    For den butikken skulle legges ned, da.

    For de skulle bygge et nytt senter der.

    Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

    Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

    Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

    Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

    Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

    Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

    Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

    Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

    Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen slutta).

    At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

    Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

    For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

    Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

    Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

    Rundt klokka 18, da.

    For de begynte å jobbe klokka 16.

    Og butikken stengte klokka 20, da.

    Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

    For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

    Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

    Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

    Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

    Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

    Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

    Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

    Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

    Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

    Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

    (Noe sånt).

    Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

    Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

    Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

    Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

    Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

    Så den butikken måtte liksom temmes, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

    (Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

    Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

    (Som om hu var mora hans, omtrent).

    Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

    For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

    (Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

    At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

    Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

    (Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

    Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt).

    Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

    Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

    (Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

    Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

    For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

    (Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sende en Facebook-melding til Linn Korneliussen

    linn korneliussen

  • Jeg sendte en Facebook-melding, til Thor-Arild Ødegaard, (aka. D.J. Toro), fra Rimi Bjørndal

    david hjort skylder penger

  • Mer om Godtebutikken.net, fra #oslo, på ef-net



    Session Start: fr mar 30 03:49:38 2012
    Session Ident:#oslo
    [03:49] ->> You joined channel #oslo

    [03:49] ->> Topic set by ivers!irclol@81.175.61.223 on 26.03.2012 20:49:22
    [03:49] ->> Attempting to join #london
    [03:49] ->> Channel Modes are: +sptnl 97

    [03:49] ->> Channel created on 10.04.2003 02:58:53
    [03:49] ->> Attempting to join #england
    [03:49] ->> Attempting to join #USA
    [03:49] ->> Attempting to join #norge

    [03:49] ->> Attempting to join #norway
    [04:05] ->> Socket Error: 10053 : Connection is aborted due to timeout or other failure (Server)
    [04:05] ->> Goto http://www.icechat.net/socket for more Socket Error Information

    [04:05] ->> Connection closed from irc.inet.tele.dk
    [04:06] ->> Attempting to join #oslo
    [04:06] [dkbot] VERSION
    [04:06] ->> You re-joined channel #oslo

    [04:06] ->> Topic set by ivers!irclol@81.175.61.223 on 26.03.2012 20:49:22

    [04:06] ->> 178.99.192.37 resolved to 178.99.192.37
    [04:06] ->> Attempting to join #blablatemp
    [04:06] ->> Attempting to join #london
    [04:06] ->> Attempting to join #england

    [04:06] ->> Attempting to join #USA
    [04:06] ->> Attempting to join #norge
    [04:06] ->> Attempting to join #norway
    [04:15] * jc_away (~v_beider@178.105.201.158) Quit ( Ping timeout: 607 seconds )

    [04:16] * Scamp| (~Bristol@c9C664BC1.dhcp.bluecom.no) has joined #oslo
    [04:22] * Scampi (~Bristol@c9C664BC1.dhcp.bluecom.no) Quit ( Ping timeout: 483 seconds )

    [04:23] * Scamp| is now known as Scampi
    [04:51] * ectomorph (ecto@etcpasswd.org) Quit ( Ping timeout: 612 seconds )
    [05:19] * Atimesh (~Atimesh@82.180.9.46.customer.cdi.no) has joined #oslo

    [05:32] * ventura (~ventura@minipark.us) Quit ( Ping timeout: 260 seconds )
    [05:32] * ventura (~ventura@minipark.us) has joined #oslo

    [06:11] * Vakreste_ (~Hegelap@c34695AC1.dhcp.bluecom.no) has joined #oslo
    [06:23] * gmq (~gormie@200.109-247-80.customer.lyse.net) has joined #oslo

    [06:24] * auris sets mode +l 99 for #oslo

    [06:31] <Vakreste_> *gjespe*
    [06:32] <Phobos> g'morgen
    [06:45] <_cons_awa> er det mulig å få noen tilbakemeldinger på ny webdesign på godtebutikken.net eller?: http://www.godtebutikken.net/

    [06:45] <_cons_awa> på forhånd takk
    [06:46] <_cons_awa> den er ikke helt ferdig enda men
    [06:46] <_cons_awa> har jobbet med det nå
    [06:46] <_cons_awa> men men

    [06:49] <Vakreste_> Phobos 🙂
    [06:53] * occupied is now known as occ-
    [06:58] * J0lle (j0lle@i.senga.til.mordi.no) Quit ( ZNC – http://znc.in )

    [06:59] * latus sets mode +l 97 for #oslo
    [06:59] <Phobos> bacon tro
    [07:00] <kjetil> mmm ..bacon
    [07:00] <Vakreste_> Eple!
    [07:01] <Phobos> med bacon rundt!

    [07:01] <Vakreste_> Hihi
    [07:01] * J0lle (j0lle@i.senga.til.mordi.no) has joined #oslo
    [07:05] * J0lle (j0lle@i.senga.til.mordi.no) Quit ( Remote host closed the connection )

    [07:15] <ansa> _cons_awa: helt likt som før
    [07:37] <_cons_awa> vel, jeg har lagt til en header og en footer og lagt sosiale media sider under 'følg', gjort kategori-menyen og headeren og footeren statisk, blant annet

    [07:37] <_cons_awa> men men
    [07:39] <_cons_awa> hvis man scroller på siden for 'sjokolade' for eksempel, så er det kanskje mulig å se
    [07:39] <_cons_awa> men jeg har også tenkt å gjøre logoen og de to meny-barene ovenfor statiske

    [07:40] <_cons_awa> for det ser litt dumt ut at logoen forsvinner oppover ut av skjermen, synes jeg
    [07:40] <_cons_awa> så jeg tenkte jeg skulle opprette en container, som det vel heter, for den delen av skjermen

    [07:41] <_cons_awa> hvis jeg klarer å få det til
    [07:41] <_cons_awa> vi får se
    [07:41] <kjetil> frames! frame all the things.
    [07:41] <_cons_awa> frames er visst ut

    [07:41] <_cons_awa> ifølge 3wc
    [07:41] <_cons_awa> heter de vel
    [07:42] <_cons_awa> http://www.w3.org/
    [07:42] <+ScampiWRK> _cons_awa : du ville ha feedback designet ditt

    [07:42] <+ScampiWRK> Hvor er designet?
    [07:42] <_cons_awa> w3c var det visst
    [07:42] <_cons_awa> det er jo på www.godtebutikken.net

    [07:42] <+ScampiWRK> Jeg ser tekst, og en epilepsifremkallende logo
    [07:43] <_cons_awa> som jeg vel skrev ovenfor
    [07:43] <_cons_awa> ja, logoen har jeg ikke jobba noe på nå, som jeg jeg skrev ovenfor

    [07:43] <_cons_awa> jeg har vel nevnt hva jeg har jobba med nå
    [07:43] <_cons_awa> men men
    [07:43] <+ScampiWRK> Men det er jo ikke noe «design»…det ser jo ut som det er laget i Frontpage.

    [07:43] <Phobos> Når det gjelder design, så er gule bokstaver på hvit bakgrunn ikke noe som funker så bra
    [07:44] <_cons_awa> hadde en kamerat eller kollega, som het david hjort som hadde epilepsi

    [07:44] <Phobos> Bare et tips
    [07:44] <_cons_awa> hvis han fikk anfall så måtte man bite han i armen
    [07:44] <_cons_awa> nei jeg så det med gult på hvitt
    [07:44] <_cons_awa> derfor har jeg forrandra den til en av de mørkeste gulfargene

    [07:44] <_cons_awa> men kanskje jeg finner en som er enda mørkere
    [07:44] <+ScampiWRK> Hva har du laget dette i, _cons_awa?
    [07:45] <_cons_awa> det har jeg laget i html, javascript og css

    [07:45] <_cons_awa> eller med
    [07:45] <_cons_awa> jeg begynte vel å lage det i notepad, tror jeg
    [07:45] <kjetil> "notepad"
    [07:45] <_cons_awa> jepp

    [07:45] <_cons_awa> enkelt og greit
    [07:45] <+ScampiWRK> Rektig
    [07:46] <kjetil> notepad++ er fantastisk om du skal lage ting i ymse språk.
    [07:46] <+ScampiWRK> Men crappy design eller ei…jeg har faktisk handlet av deg, og det fungerte bra!

    [07:46] <_cons_awa> men det tror jeg ikke at kundene bryr seg om
    [07:46] <_cons_awa> om jeg begynte å lage det i notepad eller wordpad

    [07:46] <+ScampiWRK> _cons_awa : spør Arngren om akkurat det
    [07:46] <_cons_awa> ScampiWRK: er det du som det er bilde av på freak forum
    [07:46] <_cons_awa> (heter det vel)

    [07:46] <_cons_awa> bra det funka bra da
    [07:47] <+ScampiWRK> Bilde?
    [07:47] <_cons_awa> tok det lang tid, fra jeg posta det, til det kom fram i posten i norge?
    [07:48] <+ScampiWRK> Nei, det vil jeg ikke si. Husker ikke nøyaktig frakttid, men synes å huske jeg var overrasket.

    [07:49] <_cons_awa> overrasket over at det tok kort tid?

    [07:49] <_cons_awa> det var bra
    [07:49] <_cons_awa> jeg har litt å gå på der, når det gjelder tiden jeg bruker på å sende pakkene
    [07:49] <_cons_awa> det er sånn jeg kan bli bedre med etterhvert

    [07:49] <_cons_awa> hvis jeg får mer kapital mm
    [07:49] <+ScampiWRK> Hehe, nei…det er ikke meg. Jeg kaller meg ikke slicer 😉
    [07:49] <_cons_awa> vi får se
    [07:49] <_cons_awa> ok np

    [07:50] <+ScampiWRK> Men ja, overrasket over at det tok relativt kort tid. Litt varm i postbilen var det nok, siden noe av det hadde smeltet litt sammen, men jeg var fornøyd.
    [07:50] <_cons_awa> åja hvilke varer var det som smeltet da?

    [07:50] <_cons_awa> det går an å bruke sånne termo-poser
    [07:50] <_cons_awa> de er ikke så utrolig dyre
    [07:50] <_cons_awa> kanskje jeg skal begynne å bruke sånn termopose/belegg i emballasjen

    [07:50] <_cons_awa> vi får se
    [07:51] <+ScampiWRK> Noe Cadbury-greier, husker jeg ikke feil. No big deal.
    [07:51] <_cons_awa> åja
    [07:51] <_cons_awa> de ja

    [07:52] <_cons_awa> poser med cadbury buttons med karamell?
    [07:52] <_cons_awa> gule og blå poser?
    [07:52] <_cons_awa> noe sånt kanskje
    [07:52] <_cons_awa> det var ergelig

    [07:52] <_cons_awa> kanskje jeg burde kutte ut sjokolade
    [07:52] <_cons_awa> vi får se
    [07:52] <+ScampiWRK> Ja, det høres kjent ut. Men som sagt, no biggie…smaker det samme.

    [07:52] <_cons_awa> greit jeg får se det an litt
    [07:53] <_cons_awa> om jeg får noe mer tilbakemeldinger osv på sånt
    [07:53] <_cons_awa> vi får se
    [07:53] <_cons_awa> jeg får jobbe litt mer med design og sånn her

    [07:53] <_cons_awa> takk for tilbakemeldinger!
    [07:53] <_cons_awa> *gone*





  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.