PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
Stikkord: Dennis Libråten
-
Min Bok 5 – Kapittel 223: Mer fra Rimi Langhus sommeren 2004
Det er mulig at den skøyinga mi, (sommeren 2004), tok litt vel mye av, på Rimi Langhus.
For jeg husker at en dag, i begynnelsen av sommerferien, i 2004.
Da jeg dukket opp på jobben der.
Og gikk ned i kjelleren, for å skifte, i garderoben.
Så satt assistent Espen Sigmund Nornes og medarbeider Dennis Libråten, inne på røykerommet, på Rimi Langhus der.
Når man kom ned i kjelleren der, så kom man inn i spiserommet.
(Et rom som også ble brukt som møterom, hvis det var personalmøter, for eksempel).
Og i tilknytning til spiserommet, så lå det tre rom.
Og det var herregarderoben, damegarderoben og røykerommet.
Så før jeg kunne gå inn i garderoben, for å skifte.
Så havna jeg i spiserommet, da.
Og da måtte jeg nesten kikke innom røykerommet.
(Siden jeg liksom var ‘sommer-butikksjef’, da).
Og si hei til de som satt der.
(Og vi brukte vanligvis røykerommet, som møterom, sommeren 2004.
For det var liksom på røykerommet, at det var kult å sitte, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg dukka opp, nede i spiserommet der.
Før vakta mi begynte og jeg skulle skifte, vel.
Så stod det en hest og kjerre, utafor butikken, (husker jeg).
Og fra spiserommet, så var det vinduer, (altså noen slags kjellervinduer da), ut mot parkeringsplassen, til butikken.
Så jeg kunne se den hesten, fra spiserommet, da.
Og Espen Sigmund Nornes og Dennis Libråten, de hadde sagt noe greier til meg, vel.
Og stemningen var vel litt anspent, (mener jeg å huske), kanskje siden dette var i begynnelsen av sommerferien.
Og jeg var kanskje litt irritert, siden disse to ‘slampene’, for det meste bare satt nede på røykerommet liksom, da.
(Og fordi at disse to kara, liksom måtte våre to folk, for å gjøre arbeidet, for en Rimi-leder, da.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg tulla, og lot som jeg liksom var fra Arendal igjen, da.
Og sa noe sånt, som at: ‘En hestings’.
For jeg hadde jo begynt å tulle sånn, å si ord som møtings, tullings, irriterings osv., denne sommeren.
For jeg hadde jo lest det, at å bruke humor som ledelsesmetode, var den ledelsesmetoden, som ga best resultater, da.
Men dette med skøyinga tok kanskje litt av noen ganger
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen, (som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi), tror at jeg forstår alle dataprogram, med en gang, siden jeg har studert IT og informasjonsbehandling.
Men der jeg studerte, så lærte vi å lage dataprogrammer, og ikke å bruke de, liksom.
Uansett, så har ihvertfall ikke jeg fått kursing, i bestillingsprogrammet, til Rimi.
(Et program som Rimi begynte å brukte, på rundt den tida, som jeg var sykmeldt, for å være overarbeidet, rundt første kvartal, i 2002).
Og jeg tror ikke at assistent Espen Sigmund Nornes, heller hadde fått opplæring, i å bruke det bestillingsprogrammet.
Han klarte ikke å bruke det ihvertfall, (sånn som jeg husker det).
Så det jeg gjorde, var at jeg ikke rørte det bestillingsprogrammet.
Men jeg bare brukte den gamle bestillings-scanneren, for å bestille de varene, som bestillingsprogrammet liksom glemte, da.
Og det funka greit.
Det var ikke ofte vi var utsolgt for varer, sommeren 2004, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da skjønte jeg liksom hva jeg dreiv med.
I motsetning til hvis jeg skulle begynne å ‘surre’, med Ica sitt bestillingsprogram, da.
(Med han assistent Espen Sigmund Nornes liksom hengende over skulderen, da.
Noe jeg ikke syntes at virka noe særlig artig.
For å si det sånn).
Da var det bedre å bare gjøre det sånn som jeg gjorde det, synes jeg.
For det fantes jo en risiko, for at det bare hadde blitt surr, hvis jeg hadde begynt å skulle fikse noe, på det bestillingsprogrammet.
(Uten å ha fått opplæring i det, liksom).
Så derfor, så bare gjorde jeg det, sånn som jeg har forklart ovenfor, da.
For da var det ikke noe risiko, for at det skulle bli kaos, når det gjaldt bestillingene, (sånn som jeg så det).
Så jeg lot bare Ica sitt bestillingsprogram få lov til å surre og gå i fred, hele sommeren, uten at jeg stilte noe på det, da.
Og så justerte jeg de automatiske bestillingene, ved å sende tilleggs-bestillinger, fra bestillings-scanneren, da.
Og ved å eventuelt sende tilbake varer, som vi ikke ville ha fått solgt, før de gikk ut på dato, da.
(Ved å bruke Ica sitt returskjema.
Og sende varene tilbake, når det dukka opp en Ica-varebil, neste gang.
Men det var sjelden at vi sendte tilbake varer, sommeren 2004.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For den butikkdataen var ganske bra tunet, vel.
Må man vel si.
Selv om det var en del varer, som jeg måtte huske å bestille manuelt, da.
Sånn som engangsgriller og bæreposer.
Kan det vel ha vært.
Noe sånt).
Og det var alltid jeg som måtte ta bestillingene, (både når det gjaldt Ica-varer, brød, melk og vel også veksel, osv.), sånn som jeg husker det.
For assistent Espen Sigmund Nornes, han hadde ikke fått noe opplæring, i å ta bestillinger da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det var et problem i Rimi, at ledere ikke fikk relevant opplæring, må man vel si.
(Sånn som det virker som, for meg, i hvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også litt rart, at det var jeg som liksom skulle være ‘sommerbutikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Siden Espen Sigmund Nornes vel var over meg, i rang, (i butikken).
(Han var vel assisterende butikksjef, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg var låseansvarlig, da).
Og jeg lurer nå på om Dennis Libråten også lurte på det her.
For da Dennis Libråten plutselig ville lekeslåss med meg.
(Sommeren 2004).
Og jeg måtte klage på at jeg hadde et dårlig kne.
Så husker jeg at Dennis Libråten sa at han ikke kunne banke meg, (må det vel ha vært), til Espen Sigmund Nornes, (som stod og så på den her ‘slåsskampen’ da), for: ‘Det er jo sjefen’, (som Dennis Libråten sa).
(Noe sånt).
Og da svarte ikke Espen Sigmund Nornes noe, (husker jeg).
Men man kan kanskje stille spørsmål, ved Espen Sigmund Nornes sin rolle, (på Rimi Langhus), den sommeren.
Siden han jo ikke tok noen bestillinger.
Og siden han måtte ha hjelp av Dennis Libråten, for å gjøre det som var på stillingsinnstruksen liksom, for den lederen, som jobba tidligvaktene, da.
Men dette har jeg jo skrevet om, i et tidligere kapittel.
At jeg undrer meg over hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes hadde fått.
Siden han liksom ikke klarte å gjøre noenting, (av lederoppgaver), da han og jeg skulle lede Rimi Langhus sammen, sommeren 2004, da.
Men dette kan vel muligens ha hatt med opplæring å gjøre.
Jeg vet ikke hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes fikk.
Av de to butikksjefene, som han jobba under, på Rimi Langhus, før sommeren 2004.
(Nemlig Thomas Brun og Stian Eriksen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det satt også ei lita, mørkhuda jente, (i 11-12 års alderen kanskje), utafor Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).
Og hu satt der og solgte jordbær.
(Fra en eller annen lokal gård i Follo, vel).
Og hu hadde visst fått lov, til å sitte der, å selge jordbær, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men hvem som hadde gitt hu jenta lov til å sitte der, og selge jordbær.
Det veit jeg ikke.
For Rimi solgte jo også jordbær.
Så det ble vel litt rart vel, (må man vel si).
At Rimi lot en slags konkurrent, få holde til, på Rimi sin eiendom.
For å bedrive en virksomhet, som man vel må si, at konkurrerte med Rimi sin egen virksomhet, da.
(Selv om Hilde fra Rimi Hellerud, jo hadde sagt det, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren ti år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
At jordbær var noe Rimi kun hadde, som en slags service, ovenfor kundene.
(Noe sånt).
Hva nå det egentlig skulle bety).
Men jeg hadde skjønt det sånn, (fra handel og kontor vel).
At hvis for eksempel Stian Eriksen, hadde gitt hu ‘jordbær-jenta’ lov til å sitte der, før han slutta, som butikksjef.
Så var Rimi bundet av den avtalen, da.
Så det var ikke noe jeg kunne gjøre, for å forandre dette, etter at den avtalen hadde blitt inngått.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Selv om jeg undret meg over dette da, (må jeg innrømme), og lurte på hvordan dette egentlig hang sammen.
Men Stian Eriksen, han hadde jo slutta i Rimi.
Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (og assistent Sølvi Berget, med flere), de var jo borte, på sommerferie, osv.
Så derfor, så lot jeg bare hu jordbærjenta få sitte der, (og selge jordbær), i fred, da.
Og jeg tenkte vel at Rimi fikk heller ha bedre lykke med seg, når det gjaldt å ha informerte butikkledere, osv.
Den neste sommeren.
Dette var liksom Rimi Langhus sin ‘harry-sommer’.
Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta, like før sommerferien.
Og siden at det ikke skulle begynne noen ny butikksjef der, før etter at skoleferien var ferdig, (var det vel).
(Eller om det var i begynnelsen av september.
At det skulle begynne en ny butikksjef der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, (fra 1998 til 2002).
Så lærte jeg jo, (på diverse kurs og møter), at Rimi ville at butikkene skulle prioritere frukta.
(Siden det var høyere fortjeneste på frukta, enn på de andre varene, fikk vi høre).
Og jeg hadde jo vært på masse fruktkurs, og jobba mye med å legge opp frukt, (i Rimi), i årene før det her.
Mens de andre som jobba, i den her butikken, denne sommeren.
De var noen ufaglærte guttehvalper da, (må man vel si).
(For å prøve å forklare, liksom).
Så jeg jobba mye i fruktavdelingen, denne sommeren, (husker jeg).
For å prøve å få den avdelingen til å bli bra og selgende, og for å sørge for at det ikke lå mye frukt, av dårlig kvalitet der, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg stod i fruktavdelingen og jobba.
Så dukka det opp to pene jenter, i 17-års alderen der, (husker jeg).
Og de jentene, de stirra, vekselvis på meg, og på de ‘guttehvalpene’, som la opp frysevarer, like ved, i den ganske lille butikken, da.
(Og da var Dennis Libråten plutselig med, og la opp frysevarer, mener jeg å huske.
Noe han vanligvis ikke ville gjøre, vel.
For det var vel ikke jobben til assistent Espen Sigmund Nornes, på tidligvaktene liksom, mener jeg.
For å si det sånn).
Så disse jentene, de oppførte seg rart da, (må jeg si).
Siden de glante så mye, på oss som jobba der, da.
Og plutselig så så jeg det, at det lå en stor pose moreller, i morell-kassa.
(Som noen bare hadde lagt fra seg).
Så disse to jentene, de hadde bare tulla, i butikken, da.
(Det sjekka jeg på overvåkingssystemet, til butikken.
Inne på kontoret.
For jeg liksom ‘spolte tilbake’, på video-opptaket, da).
For jeg syntes at disse to jentene oppførte seg så rart, da.
Så jeg lurte på hva som foregikk liksom.
For jeg hadde jo jobba i Rimi, i tolv år.
Og med frukta i bortimot ti år, vel.
Og jeg hadde aldri sett at noen oppførte seg så rart, når de skulle handle frukt, liksom.
(Men jeg må innrømme det, at jeg fortsatt ikke skjønner, hva de tenåringsjentene dreiv med.
For de morellene var rimelig dyre.
Så den posen med moreller, den ville vel ha kostet mellom 50 og 100 kroner, vel.
Og som erfaren butikkleder, (jeg hadde jo vært ‘øverstkommanderende’, i mange butikker, i mange sommerferier og i fire år som butikksjef), så var jeg vant til å følge med på, hvor mye de forskjellige fruktslagene solgte osv., da.
Så dette syntes jeg at var som noe slags underlig oppførsel, (husker jeg).
Kanskje dette var noe slags ‘gate-teater’ undrer jeg meg litt over nå.
Var dette kanskje noe som var iscenesatt av noen av de nevnte guttehvalpene?
Hvem vet)).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var sommerruter, på toget, mye av den tida, som jeg jobba som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).
Så hvis jeg akkurat ikke rakk det toget, som gikk cirka klokka 19, på lørdagskvelden.
Så var det en time, til det neste toget gikk, da.
Og da, så var det sånn, at jeg ihvertfall en gang, begynte å gå på en slags ‘sight-seeing’, rundt på Langhus der, (husker jeg).
(For det ble så kjedelig, å stå i en time og vente på toget.
For å si det sånn).
Og da, så gikk jeg bort til Langhus senter der, da.
(Som er like ved Langhus togstasjon, vel.
Jeg tok toget fra Vevelstad togstasjon.
For det var den togstasjonen som lå nærmest den butikken jeg jobbet i, (nemlig Rimi Langhus), da).
Og en gang.
Mens jeg gikk forbi en pub, eller noe sånt, (som var drevet av noen utlendinger vel), på Langhus senter.
Så mener jeg at jeg overhørte det, at Fredrik Karlsson, (som jobba på Rimi Langhus).
Sa det, (til noen kamerater av seg vel), at han ikke likte det, at jeg også var på senteret der, (i tillegg til at jeg jobbet på Rimi-butikken, på Vevelstad), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 220: Mer fra sommeren 2004
På Rimi Langhus, så var det sånn, sommeren 2004, (husker jeg).
At medarbeider Dennis Libråten en gang ville leikeslåss med meg, (husker jeg).
(Mens Espen Sigmund Nornes så på).
Og Dennis Libråten, han er en svær kar, da.
Og jeg har en kneskade.
Så det gikk ikke så bra, (husker jeg).
Jeg måtte skylde på kneskaden min og gi meg, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at når jeg skulle hjem, fra jobben, (denne sommeren).
Så pleide jeg å gå noen litt ‘rare’ veier, (husker jeg).
(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Jeg tok for eksempel toget til Nasjonalteateret, (istedet for til Oslo S.).
Og på den togstasjonen, så fant jeg ut det, at det fantes en ‘rar’ utgang, som endte oppe ved den amerikanske ambassaden cirka.
Og så pleide jeg å gå den veien hjem, da.
Og det ble jo da cirka den samme veien, som jeg noen ganger hadde pleid å gå hjem, fra ingeniørhøyskolen.
(Hvor jeg jo studerte, fram til våren 2004).
Og jeg pleide noen ganger, (denne sommeren), å kjøpe med meg mat, på den McDonalds-restauranten, som lå i Frognerveien, (blir det vel).
Men det slutta jeg med, etter at en av de burgerne, som jeg kjøpte med meg derfra, var helt uspiselig, (når jeg kom hjem), må jeg si.
Og etter det, så pleide jeg å kjøpe noen slags kylling-nuggets, på forskjellige 7-Eleven kiosker, i Oslo Vest, (etter jobben), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske at hu unge Kine, som jeg ansatte, som lagerhjelp, da jeg jobbet som butikksjef der, to-tre år tidligere, var innom, for å si hei, (eller noe sånt), denne sommeren.
Og Ingvill Storø var også innom, (mener jeg å huske), og fortalte det, at hu hadde vært på Quart-festivalen, og sett på the Cumshots, (med Christoffer Schaug), og Fuck For Forest.
Og hu Ingvill Storø sa at det hadde vært litt ‘far out’ da, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, (denne sommeren), så begynte jeg å dra en enda rarere vei, hjem fra jobben, (husker jeg).
For jeg begynte istedet, å gå av toget, på Skøyen stasjon, (husker jeg).
Og så gikk jeg gjennom Frognerparken.
Og så gjennom Bogstadveien.
Og så bort Josefinegate, (blir det vel).
Og så var jeg ved Bislett stadion, (som lå bare cirka et steinkast, fra der jeg bodde), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte også å handle mat, (noen ganger ihvertfall), i en Bunnpris-butikk, (var det vel muligens), som lå like ved Skøyen togstasjon, da.
Og jeg husker at jeg denne sommeren, en gang så en Saab cabroilet, (med to unge, norske karer i vel), som stod utafor denne butikken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg gikk av toget, (etter jobben), på Skøyen togstasjon.
Så var det to albanere, (tror jeg at det må ha vært), i 20-åra, som prata om meg, (husker jeg).
De ‘babla’ om, (seg imellom), om jeg hadde noe våpen, (mener jeg å huske at det var).
(Noe sånt).
Og de smalt også med døra, til trappa, som gikk ned til bakkenivå, (husker jeg).
Og da ble jeg veldig sint, (husker jeg).
For jeg var veldig anspent, på den her tida.
Så da de to albanerne gikk en annen vei.
Så fulgte jeg etter dem, etter et minutt eller to, da.
For jeg var så forferdelig sinna, på den her tida, (husker jeg).
For jeg syntes ikke at det var riktig, at jeg som nordmann, i Norge, skulle bli forfulgt av noe ‘mafian’, da.
(Bare fordi at jeg var norsk, liksom.
Eller hva grunnen kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, da jeg gikk fra Skøyen togstasjon og hjem, etter jobben.
Så så jeg det, at det stod fire karer, (var det vel), nede på parkeringsplassen, der Waldemar Thranes gate 3 hadde vært, (før den bygningen ble revet, på slutten av 90-tallet, var det vel)
(Dette var et stykke ut på kvelden.
Så det begynte å bli litt mørkt, da).
Og disse karene, de speida opp mot Waldemar Thranes gate 5, (nemlig bygget som jeg bodde i), da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Jeg ble ihvertfall nysgjerrig, og lurte på hva de her folka dreiv med, (husker jeg).
Og det viste seg det, at disse karene, de var noen svære albanere da, (hvis jeg skjønte det riktig).
Og de begynte å gå ganske sakte etter meg, da.
Og da ble det jo fire mot en, (må man vel si).
Og han ene av disse karene sa ‘vent’, (eller noe sånt vel), til de andre karene, da.
(Noe sånt).
Men jeg vet ikke om de andre venta.
Jeg bare låste meg inn, (i Rimi-bygget), og snudde meg ikke for å se, liksom.
For jeg var litt i sjokk, da.
For hele situasjonen ble liksom så uvirkelig.
Hele situasjonen ble som noe rart da, (må man vel si).
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 215: Mer fra sommeren 2004
Jeg husker at det var sånn, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
At assistent Sølvi Berget, var sykmeldt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Likevel så satt hu nede på spiserommet.
Like etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde spurt meg, om jeg kunne ta vare på butikken, (var det vel), denne sommeren, da.
(Siden Rimi Langhus ikke hadde noen butikksjef, sommeren 2004).
Og jeg hadde jo bare jobbet leder-seinvaktene, på fredager, på Rimi Langhus.
(Siden sommeren før, (altså sommeren 2003).
Da jeg også jobbet som en slags ‘sommer-butikksjef’ der.
Mens daværende butikksjef Thomas Bruun, hadde sommerferie).
Og Sølvi Berget hu spurte meg, om ikke Dennis kunne få jobbe, denne sommeren.
Og jeg visste ærlig talt ikke hvem denne Dennis var.
Men jeg hadde respekt for Sølvi Berget, (må jeg vel si).
For jeg huska jo det, fra min tid som ‘ordentlig’ butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).
At Sølvi Berget liksom var en slags klikk-leder da, i butikken.
(I tillegg til at hun var assistent der).
For Sølvi Berget hadde jo fått en hel ‘bøling’ med Rimi Langhus-folk, til å sitte inne på røykerommet.
Under det siste personalmøtet mitt, som butikksjef, der.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så jeg var vel kanskje litt redd for, at assistent Sølvi Berget, kunne lage et helvete for meg, på Rimi Langhus, sommeren 2004.
Hvis jeg liksom ‘kræsja’ med henne, da.
(Ved å liksom tulle med meg gjennom nettverket sitt, da.
Eller ved å liksom prate ‘dritt’ om meg).
Så jeg sa vel bare det, at han Dennis kunne få jobbe, da.
For jeg hadde jo jobbet i ti år, som leder, i Rimi, denne sommeren.
Så jeg hadde litt erfaring, da.
Og jeg tenkte vel det, at det var viktig, at folka som jobba, i denne butikken, var rolige.
Spesielt siden det ikke var noen ‘ordentlig’ butikksjef der, denne sommeren.
Så da forestilte jeg meg det, at de ansatte, lett kunne bli urolige, da.
(Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta.
Og det ikke hadde begynt noen ny butikksjef).
Så jeg hadde ikke noe ønske om å ha noen konflikter der akkurat, (på Rimi Langhus), denne sommeren.
Siden det ikke var noen butikksjef der.
Og jeg visste det, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
Hu pleide å skru av mobilen sin, når hu dro på sommerferie.
Og jeg hadde jo hatt så store problemer, med de høye sjefene, i Rimi, siden 2001.
(Da jeg klagde til driftsdirektør Rune Hestenes, på problemene, på Rimi Kalbakken.
Noe som liksom ble feiet under teppet, da).
Så jeg hadde ikke noe lyst til å ringe regionsjefen, (hvem nå det var igjen, på den her tiden), eller noen andre høye ledere, i Rimi, på grunn av at jeg hadde for få ansatte, (på grunn av sykemeldinger, for eksempel), denne sommeren.
Så jeg bare satset på å prøve å få folka i butikken, til å være rolige, da.
Så jeg satset på å unngå konflikter og uro, liksom.
Og jeg var jo ikke en ‘ordentlig’ butikksjef.
(På den her tida).
Så jeg satset bare på å få butikken gjennom denne sommeren, uten for mye konflikter og sykemeldinger osv., da.
(Sånn at kundene, ikke ble for misfornøyde, med butikken, da.
Selv om butikken ikke hadde noen butikksjef.
For hvis det hadde vært mye sykemeldinger.
Så hadde det vært mye vanskeligere for meg, å klare å få butikken til å ha en akseptabel standard, sett fra kundenes synspunkt.
Og det var dette Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle gjøre.
Når hun ba meg om å ta meg av butikken, (denne sommeren), sånn som jeg skjønte det).
Og så fikk den nye butikksjefen ta tak i det han fant av problemer der, (med medarbeiderne), når han overtok, når skoleferien var ferdig, (var det vel), tenkte jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Dennis, han viste seg å være en kraftig bygget Vålerenga-supporter, (husker jeg).
Jeg husker at han prata om at han hadde sett det, at Morgan Andersen, (som på den her tiden jobbet som direktør, i fotballklubben Lyn vel), hadde fått seg en på trynet, på en pub, i Oslo, (denne sommeren).
Men at dette ikke hadde blitt skrevet om, i avisene.
Selv om pressen var på denne puben, da denne slåssinga foregikk, da.
(Noe sånt).
Men hva han Dennis hadde drevet med, før denne sommeren.
Det er jeg ikke helt sikker på, hvis jeg skal være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thomas Brun, han hadde jo ansatt assistent Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), et drøyt år, før det her, (var det vel).
Men Espen Sigmund Nornes, han klarte liksom ingenting, (husker jeg).
Ikke klarte han å ta bestillinger.
(Så jeg måtte ta alle bestillingene selv).
Og ikke klarte han å ta imot varer og sånn.
Ihvertfall så var det sånn, at han assistent Espen Sigmund Nordnes.
Han sa til meg det.
At han trengte hjelp av han Dennis, på tidlig-ledervaktene sine.
For å klare å få gjort det han skulle gjøre, (på disse vaktene), da.
Men tidlig-ledervaktene, på Rimi Langhus.
Det er egentlig bare jobb, for en person.
(Altså en leder, da).
Så assistent Espen Sigmund Nordnes og Dennis.
De måtte liksom være to personer, for å gjøre en persons jobb, da.
(De hadde en tredje person der og.
For å ta med om det.
Nemlig kassadama Tove, vel.
Eller en ferievikar, (som muligens kan ha vært hun Christina Brynteson, vel).
Ihvertfall så hadde de en kasserer der i tillegg da, (på tidligvaktene), for å ta med om det.
Så det var ikke sånn, at han Dennis, (som heter Libråten til etternavn vel), skulle sitte i kassa, da.
(For å ta med om det).
Espen Sigmund Nordnes sa ta han trengte hjelp av Dennis for å gjøre pliktene sine, som leder, da.
Nemlig for å gjøre sånne ting, som å ta imot varer og sette opp brøda og legge opp frukta, osv.).
Men igjen, så ville jeg ikke ha noen konflikter, på Rimi Langhus, denne sommeren.
Så jeg bare sa det, at det var greit, at han Dennis, hjalp Espen Sigmund Nornes, på ledervaktene hans, da.
For jeg tenkte vel det, at det var alt for seint, å begynne med noen lederopplæring, for Espen Sigmund Nordnes, sommeren 2004.
(For å jobbe som Rimi-leder, i denne sommerferien, da).
Det var butikksjefene Thomas Brun og hans etterfølger, nemlig Stian Eriksen, som skulle ha lært opp assistent Espen Sigmund Nornes, i leder-arbeidsoppgavene.
Og hvorfor de ikke hadde gjort det, det veit jeg ikke.
For jeg hadde jo bare jobba sein-ledervaktene, på Rimi Langhus, på fredagene.
På den tida, som assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde jobba, på Rimi Langhus.
Så jeg veit ikke hva som hadde gått galt der.
Og Thomas Brun og Stian Eriksen.
De var vel ute av Rimi.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg hadde nok å gjøre, når det gjaldt å drive butikken, denne sommeren.
Når det gjaldt å holde butikken bra, sånn at kundene ikke fikk et dårlig inntrykk, av butikken, da.
Og at jeg som låseansvarlig, skulle drive lederopplæring, av assistent Espen Sigmund Nordnes.
Det er jeg ikke sikker på om hadde funka.
(Og jeg måtte da ha hatt en leder til der, som kunne ha jobbet min ledervakt.
Mens jeg liksom lærte opp Espen Sigmund Nordnes, (til å ta bestillinger osv.), da.
Men jeg kjente ikke assistent Espen Sigmund Nordnes så bra.
Og vi skulle jo liksom lede butikken sammen.
Så det var et følsomt jobb-forhold, mellom assistent Espen Sigmund Nordnes og meg.
(Må man vel kanskje si).
Så jeg prøvde å ikke gå for nærme, da.
Og jeg var litt redd for at assistent Espen Sigmund Nordnes, var litt sånn som ambulerende butikksjef Njål hadde vært.
Sommeren 2002, (på Rimi Bjørndal).
For han Njål, han sykmeldte seg jo bare, og dro opp til Trøndelag, den sommeren.
Og jeg syntes det var vanskelig å forstå meg på, han assistent Espen Sigmund Nordnes, da.
Og jeg visste ikke hva han hadde av utdannelse og arbeidserfaring, osv.
Og sommeren før, (må det vel ha vært).
Så måtte han Espen Sigmund Nordnes låne penger av meg, til mat, osv.
(Penger som han aldri betalte tilbake, vel).
Og Espen Sigmund Nordnes, han hadde vel problemer med dama si, (som fremdeles var i tenårene vel, og som stadig var innom butikken da), mener jeg å huske.
Så han var kanskje litt som Eminem, (han Espen Sigmund Nordnes), da.
Nemlig ved at han var litt sånn ‘white trash’, eller arbeiderklasse, da.
(Noe sånt).
Så jeg hadde problemer med å ta assistent Espen Sigmund Nordnes, helt på alvor, som leder, i Rimi-systemet da, (må jeg innrømme).
Og jeg hadde jo ikke skjønt, hvorfor daværende butikksjef Thomas Bruun, egentlig hadde ansatt Espen Sigmund Nordnes, (som assistent), i sin tid.
For Thomas Brun, han ansatte også ei Kolbotn-dame, (som assistent), mener jeg å huske.
(Våren 2003, vel).
Og Thomas Brun hadde jo også Sølvi Berget, som assistent.
Og jeg selv, jeg hadde jo vært butikksjef, på det tidligere ICA-supermarkedet Rimi Kalbakken.
Som var en mye større butikk, enn Rimi Langhus.
Og på Rimi Kalbakken, så hadde jeg bare to assistenter, (husker jeg).
Og det var bare ment å være en assistent, på Rimi Langhus.
(Det visste jeg jo, for jeg hadde jo vært butikksjef der og.
Nemlig fra våren 2001 til sommeren 2002).
Så noe var galt, da Thomas Brun plutselig ansatte to nye assistenter, våren 2003, (var det vel), vil jeg si.
Men Thomas Brun, han kjente jeg jo heller ikke så godt.
Jeg kjente ikke CV-en hans, liksom.
Og jeg var jo ikke selv butikksjef i Rimi, på den her tiden.
Så jeg fikk ikke spurt mine butikksjef-kolleger, (som Irene Ottesen eller Arne Risvåg, for eksempel), om hvem han Thomas Brun egentlig var, og hva han hadde drevet med, i Rimi; (og andre steder), da.
Så jeg famla meg nesten litt fram i blinde, (billedlig talt), på den her tiden, (som ‘sommer-butikksjef’), da.
Så jeg visste egentlig ikke hva annet jeg kunne gjøre.
Enn å la assistent Espen Sigmund Nordnes, få vilja si, da.
Og liksom dasse hele sommeren, da.
Og sitte nede på spiserommet, og chatte, med han Dennis, da.
Istedet for å liksom jobbe, som en mann, da.
(For å overdrive litt, men likvel).
Så jeg lot jeg han Espen Sigmund Nordnes jobbe, som en skravle-kjærring, eller unge, (eller hva man skal si), da.
For å liksom prate rett fra levra, da.
For hvis assistent Espen Sigmund Nordnes, hadde sykmeldt seg.
Så hadde jo jeg omtrent måttet jobbe meg ihjel, denne sommeren.
Og det var ikke sånn, at det var jeg, som hadde bedt om, å få jobbe kjempemye, (på Rimi Langhus), denne sommeren.
Det var Rimi, (altså distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da), som liksom hadde tigget meg, om jeg kunne være ansvarlig, for denne Rimi-butikken, denne sommeren, da.
(Siden Rimi tydeligvis ikke hadde noen ‘ordentlig’ butikksjef.
Som de kunne ha der.
Denne sommeren, da).
Og jeg hadde jo hørt det, (fra hu ‘frike-dama’, på HiO’s internasjonale kontor, på Bislett), at det var lave levekostnader, i Sunderland.
Hvor jeg jo skulle flytte til, etter denne sommerferien.
Så for meg, så var det nesten hipp som happ, om jeg jobbet mye eller lite, denne sommeren.
(Må jeg si).
For jeg regnet med, at jeg ville nok klare meg, på studielånet mitt, (fra høsten av), uansett.
(Og jeg hadde egentlig ikke trodd, at jeg ville få så mye ansvar, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), denne sommeren.
Siden hu jo hadde et sånt rart klagemøte, (som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Hvor hu, daværende butikksjef Stian Eriksen og meg.
Kun satt nede ved spisebordet, (på spiserommet), på Rimi Langhus.
I 5-10 minutter.
Uten at det nesten ble sagt noen ting, da.
Og uten jeg egentlig forstod ikke noe særlig, (av det møtet), for å si det sånn.
Så fra det rare møtet, til at jeg skulle få ansvaret, for hele butikken, hele sommeren.
Nei, det var en stor forandring, (vil jeg si).
(Når det gjaldt tilliten som ble vist meg, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Syntes jeg, at det virka som, da)).
Og jeg måtte jo også dra innom IEC, og ordne med studiene mine, i Sunderland, (ved et par anledninger, denne sommeren), osv.
Og assistent Espen Sigmund Nordnes, han skulle vel også ha ferie.
Så det er mulig at assistent Sølvi Berget jobbet litt og, denne sommeren)..
Det husker jeg ikke helt.
Men jeg husker at låseansvarlig Simen, kunne jobbe noen vakter, denne sommeren.
(Selv om han hadde fått store problemer, med kviser, (i trynet), på den her tida, (husker jeg, at jeg la merke til).
Men han Simen stilte opp likevel da, (husker jeg).
Så det var ikke sånn at alle ledervaktene var i boks, heller.
Jeg måtte liksom få tak i folk, til å jobbe ledervakter osv. da, (denne sommeren), mener jeg å huske.
Så det ble til at jeg bare dulla med assistent Espen Sigmund Nordnes, for at han ikke skulle sykmelde seg, (for eksempel).
Eller bli urolig, (denne sommeren), da.
Siden det ikke var noen butikksjef der, (denne sommeren).
I denne skoleferien, var det vel cirka.
(Eller ut august-måned var det vel.
Jeg tror ikke at den nye butikksjefen begynte, før første september.
men det husker jeg ikke helt sikkert.
Og den tidligere butikksjefen, (Stian Eriksen), han slutta vel i mai eller juni måned, en gang, da.
Så jeg jobba som en slags butikksjef, i to-tre måneder, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.