Stikkord: Depeche Mode
-
Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)
Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.
Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.
Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.
Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.
En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.
Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.
Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.
Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.
Noe sånt.
Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.
Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.
Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.
Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.
Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.
Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.
Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.
Istedet for bassgitar kanskje.
Hva vet jeg.
Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.
Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.
Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.
Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.
Etter at Pia flytta opp til meg.
Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.
Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.
Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.
Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.
Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.
Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.
Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).
Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.
Så det var litt flaut da.
Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.
Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.
Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.
Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.
(Av en eller annen grunn).
Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.
Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.
Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.
Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.
Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.
Den var ikke så dyr heller, mener jeg.
Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.
Noe sånt.
Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.
Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.
Hvem vet.
Hm.
(Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.
Men jeg kan ikke huske det sikkert.
Men men).
Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.
Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.
Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.
Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.
Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.
For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.
For den flyttinga skjedde så raskt.
Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.
Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.
Så vi måtte kjøre bort på Sand.
Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.
Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.
Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.
For å spise Grandiosa.
For det var jo Ågot sitt hus.
Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.
Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.
Uten å ha spurt på forhånd.
Så det orka jeg rett og slett ikke.
Så dette var en litt døv episode da.
Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.
For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.
Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.
Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.
Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.
Hvem vet.
Nå er skolen nedlagt ihvertfall.
Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.
Så det var mest kontor-folk der da.
Eller unge forretningsfolk da.
Eller hva man skal si.
Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.
Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.
Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.
Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.
Og jeg jobbet jo også mye.
Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.
Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.
Jeg leste vel nesten aldri lekser.
Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.
Og det samme med data.
Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.
Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.
Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.
Men jeg har kommet på det nå seinere.
Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.
Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).
Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).
Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).
Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.
Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.
For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.
Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.
Som var offer for en krig der da.
En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.
Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.
Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.
Det veit jeg ikke.
Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.
Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.
Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.
Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.
Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.
Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.
Pia gikk ikke med bare svarte klær.
Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.
Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.
Konformt, kan man kanskje si.
Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.
Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.
Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.
Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.
Ihvertfall på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.
(Noe sånt).
Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.
Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.
Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.
Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.
Noe sånt.
Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.
Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.
Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).
Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.
Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.
For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.
Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.
Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.
Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.
Mens hu gliste litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang like før ‘mor’ dro på ferie.
Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.
Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.
De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.
Det bandet var Sugarcubes, fra Island.
Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.
Så sånn var det.
De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.
Det var første gangen jeg hørte om det bandet.
Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.
Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.
Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.
Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.
Ihvertfall søstera mi vel.
Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.
Så kjeda jeg meg.
Jeg hadde ikke noe å finne på.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.
Og hilse på Pia der.
Vi hadde jo blitt så gode venner.
Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.
Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.
Vi bytta russekort.
På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.
Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.
Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.
Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.
På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.
Og det syntes jeg at var en morsom vits da.
At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.
Hu var jo ikke så feit liksom.
Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.
Men men.
Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.
Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.
Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.
Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.
Også fra klassen på ungdomsskolen.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.
Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.
Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.
(Som søstera mi hadde invitert da).
En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.
(På Bragernes Torg da).
Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.
Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.
Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.
Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.
Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.
Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.
De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.
En ting de prata om, husker jeg, var det.
At hvis noen knulla i en hage, eller noe.
Så var det kriminelt å skille dem.
Til og med politiet kunne ikke gjøre det.
(Sa Tom Bråten vel).
Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.
En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.
De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge før russetida vel.
Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.
(Noe sånt).
Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.
Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.
Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.
Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.
Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.
Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.
For Nancy hadde vel spurt.
(Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.
Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.
Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.
Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).
Så sånn var det).
Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.
Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).
Og jeg ble jo invitert dit.
Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).
Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.
Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.
Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?
Nei det her ble litt spesielt.
Men men.
Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.
Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.
Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.
(Noe sånt).
Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.
De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.
(Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).
Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.
Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.
Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.
Siden han også jobbet i banken da.
Men men.
Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.
Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.
Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.
Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.
Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.
Samtidig med at hun skulte litt på meg da.
Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.
Jeg gikk vel med kule merke-gensere.
Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.
Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.
Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.
Og med tennissokker, vil jeg tro.
Tennisskokker med en rød og blå stripe da.
Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.
Så sånn var det.
Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.
Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.
(det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.
Det likte ikke Hyde, husker jeg).
Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.
Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.
Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.
At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.
Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.
Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.
Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.
(Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).
Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.
Ikke så mye ihvertfall.
Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.
Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.
Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.
Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.
Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.
Jeg var en vanlig kar liksom.
Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.
Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.
Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.
Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.
Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.
Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.
Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.
Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.
Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.
For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.
(Bak hans rygg da).
På at han alltid gikk med den samme genseren.
Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.
For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.
Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.
Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.
Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).
Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.
Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).
Så sånn var det.
Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.
Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.
(Som for eksempel Steiro da).
Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.
Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.
Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.
Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.
Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..
NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.
Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.
NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.
Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.
Så sånn var det.
Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).
Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.
Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.
Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.
Så jeg ble veldig skuffa da.
Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.
For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).
Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.
Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.
Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.
Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).
Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.
Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.
Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.
Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.
Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.
Det er mulig.
Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.
Hvem vet.
Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.
Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.
Noe sånt.
Men det tok de aldri opp med meg.
Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.
Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).
Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.
De diskuterte litt.
Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).
Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.
Noe sånt.
Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.
Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).
Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.
Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.
(For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).
Og da sa Tim det, at det var greit.
Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.
Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.
Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.
Noe sånt.
Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.
Tim og dem hadde en stor villa.
Og Tim var alene hjemme på den her festen da.
Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).
Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.
Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.
Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.
Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.
(Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.
Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.
Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.
Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem var heller ikke med på noen russebil.
Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.
Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.
Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.
En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.
Noe sånt.
(Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.
Noe sånt).
Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.
Men Willassen ville ikke være med.
For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.
Noe sånt.
(Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.
Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).
Han skrev dikt, til noen russejenter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.
Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.
Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.
(Under russetida, mener jeg at det var).
Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).
Mens Winnem lo litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.
Så får jeg vel kanskje ta en pause.
Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.
Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.
Og også om sommeren 1989 da.
Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.
Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.
Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 53: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 3)
De ettermiddagene, som jeg ikke jobbet på CC Storkjøp, så pleide jeg å gå å kikke litt noen ganger, i butikkene, i Drammen sentrum.
På bokhandelen/kontoravdelingen, i varemagasinet Lyche, (der jeg hadde rappa den blå adresseboka).
Så så jeg plutselig en dag, at de solgte noen finurlige lekeballer, av blå latex, eller om det var noe annet gummimateriale som silikon.
Noe sånt.
Denne ballen, den var delt i to, og materialet var veldig mykt og klebete da, (kunne jeg kjenne gjennom pakningen).
Tenåring som jeg var, så tenkte jeg jo straks på et par bruksområder, for denne dingsen.
Og kjøpte en i kassa der da.
På vei ut av Lyche, så møtte jeg Aina, (som pleide å være naboen min, før hun flyttet til Sande), som gikk inn i kontorrekvesita-avdelingen der, mens jeg gikk ut derfra.
Aina gikk der sammen med en venninne.
Aina var så lav, syntes jeg.
Hun hadde liksom sluttet å vokse.
Men frisyren hennes var høy, husker jeg, og den kledde henne ikke så bra, som hennes tidligere frisyre, syntes jeg.
Aina gikk der, i tospann, må man vel si, med hu venninna da, (som sikkert var fra Sande).
Aina og jeg, kjente begge igjen hverandre, og begge nikket, (som skikken var, på Berger), da vi gikk forbi hverandre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte jo det, at jeg kunne bruke den ballen, som sexleketøy.
(Siden jeg ikke hadde hatt sex, og hadde kommet i puberteten).
Noe som funket ganske bra.
Hvis jeg fuktet den ballen, på en eller annen måte, på badet da.
Men jeg syntes det var litt flaut, så jeg kastet den ballen.
Men et par uker seinere, så angret jeg meg.
Så kjøpte jeg en sånn ball til, en dag, som jeg ikke jobbet på CC da.
Og da møtte jeg Christell, (av en eller annen grunn), på det samme stedet, som jeg hadde møtt Aina, da jeg kjøpte den første ballen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fant ut at hvis jeg tok en syltestrikk rundt de to halvdelene, av den blå silikon-ballen, og tok litt vann, såpe eller vaselin, (eller hva det var), på den ballen, så ble følelsen rimelig god da, i penis.
Så det var mye bedre enn å runke, husker jeg at jeg syntes.
Jeg håper at ingen kunne høre den lyden, av at jeg brukte den ballen som sex-leketøy, ut på gaten, i Leirfaret.
Hvem vet.
Men dette ga meg en tilfredsstillelse da, husker jeg, og gjorde at jeg slappet av litt kanskje.
Og noen ganger gledet meg til å komme hjem fra skolen, i Drammen, sånn at jeg kunne leke med det improviserte sexleketøyet mitt da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men hvorfor de solgte en sånn ball, (som egentlig vel var en slags leke), i kontorrekvesita-avdelingen, det vet jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter skolen så ville jeg ofte møte Christell eller Pia, i Drammen sentrum.
Christell gikk dette skoleåret første året på videregående, allmenn, i Holmestrand.
Hun hadde vel kanskje litt dårligere karakterer, enn Pia, som kom inn på allmenn, i Sande.
Sande var jo den nærmeste skolen, fra Bergeråsen.
Og de som gikk i Holmestrand, de gikk vel der, fordi de ikke kom inn i Sande, vil jeg vel tippe på.
For det var jo kanskje 20-30 minutter ekstra med buss da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell dro meg en gang med på et ungdomsdiskotek, på Park Hotell, i Drammen.
Der ville hun danse.
Men det syntes jeg at gikk for langt.
En stebror som danser med stesøstera si offentlig.
Det ble litt feil, syntes jeg.
Men en engelsk DJ der, mente visst at jeg var ‘homo’ da, eller noe, og slengte noen mobbende gloser, etter meg, på engelsk da, fra DJ-boksen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, så tok Christell med meg, da hu skulle kjøpe en burdaggave, til ei jente i klassen hennes, som ble 16 år.
Christell kjøpte en kaktus, i en blomsterbutikk, i Strøget, i Drammen.
Denne skulle hu barbere av piggene på, og så sette en kondom over.
Dette var visst en ganske vanlig gave, å gi til jenter, som fylte 16 år da, mente Christell.
Selv om jeg ikke skjønte så mye, må jeg innrømme.
Men men.
Pia, hu var med i en gjeng, som ble kalt Depeche-gjengen, eller Lyche-gjengen, og som hang i Drammen sentrum, (på Bragernes-sida), på ettermiddagene.
Christell var mye i Drammen også siden hu mye bodde hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen, dette skoleåret.
Pia bodde fortsatt på Bergeråsen, men hu hadde ikke så mange venner, på Sande Videregående da.
Hu hang sammen med en gjeng med friker, i den Lyche/Depeche-gjengen da.
Hennes venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, var kanskje en av lederne, i den gjengen.
Hyde var datter av en av min mors venninne, fra tiden før mora mi bodde på Hurumlandet vel, etter at min morfar begynte å jobbe som Kontorsjef i Hurum kommune, etter at han hadde vært Rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.
Og Hurumlandet, det er jo rett over Drammensfjorden, fra Svelvik.
Så det var kanskje derfor at mora mi kjente så mange folk i Svelvik.
Siden hun hadde bodd i flere år, i Hurum, det vil si for det meste i Holmsbu vel, og muligens også i Klokkarstua, som tenåring.
(Selv om min mor fortalte meg lite om denne tiden.
Hu nevnte at hu jobbet som au-pair i England, før hu traff faren min.
Og hu nevnte noen ganger tiden da hu bodde i Stokmarknes, før foreldrene hennes flytta sørover.
Men hva som skjedde da hu bodde i Holmsbu, (og i Klokkarstua), det nevnte hu aldri noe om, for meg, mens hu levde).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia ville jeg da ofte møte, i Gågata, i Drammen.
Hvor hu pleide å henge da, etter å ha tatt bussen, inn til Drammen, etter at skolen hennes, i Sande, var ferdig.
Ofte sammen med Cecilie Hyde vel.
Jeg jobbet jo på CC Storkjøp, og der begynte vaktene mine klokken 16, var det vel.
Så jeg ville da ofte gå til en kafeteria, og kjøpe meg en baguette, eller noe, før jobben begynte.
Og da ville jeg noen ganger møte søstera mi, og resten av Lyche/Depeche-gjengen.
For de hang ofte på kafeteriaene, på Bragernes sentrum da.
Og da måtte jeg jo nesten sette meg sammen med dem, syntes jeg, siden Pia var søstera mi da.
En gang, på Lyche, så kjøpte jeg en baguette.
Så var Lyche-gjengen der, og de ble kasta ut da.
Så sa søstera mi, til han som jobba der, at ‘å ja, skal du gå?’.
Kanskje fordi at hu så at jeg dukka opp der, med en baguette og et glass brus da.
Det er mulig.
Men men.
Så søstera mi var skikkelig ovenpå og ganske frekk/rappkjefta, som 17-åring, husker jeg.
Pia jobba jo ikke, så det hendte at jeg ga henne en 50-lapp, eller noe.
En gang tok jeg henne med på kino, og så ‘Die Hard’, med Bruce Willis, på Saga kino, (var det vel), i Drammen da.
(Hvis det ikke het Snorre kino).
Jeg ble etterhvert litt kjent med de som var i Lyche-gjengen, siden jeg møtte den gjengen, før jeg skulle på jobb, noen ganger da.
Det var en som het Terje Bakken, som var pønker, og hadde svart pønker-frisyre da.
Det var to nazister, (som søstera mi ufarliggjorde, ved å si at de var ‘søte’), som het Kjetil og Noah, mener jeg.
Noe sånt.
Det var en som het Andreas, eller noe, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.
Og som sa at han var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, husker jeg.
Noe sånt.
Også var det ei jente, som het Heidi, som var rimelig lita, og som jeg lurer på om egentlig var en gutt.
Siden hun hadde kinnskjegg, eller noe sånt.
Ihvertfall hadde han/hun noe hår ved øret, som en annen i den gjengen, (en som var soss, eller glatt), som het Stian, poengterte.
Det var også en som het Thomas Bille, i den gjengen, som ligna litt på han lyshåra i Depeche Mode kanskje.
(Martin Gore, het han).
Jeg begynte jo å høre litt på Depeche Mode og.
Min fetter Ove, ga meg vel noen Depeche Mode LP-er til jul, det året, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I klassen, så ble Magne Winnem, fra Røyken, han ble valgt til tillitsmann, husker jeg.
I klassen vår, så var det mange storvokste folk.
Og jeg hadde jo blitt mobbet av Odd Einar Pettersen, (som var storvokst), da jeg gikk på ungdomsskolen.
Så da Ole Skistad, i klassen, begynte å mobbe Magne Winnem, (sånn det virka for meg).
Så prøvde jeg å oppmuntre Winnem da, og sa til han, at han burde ikke bry seg om han.
En tid etter dette, så spurte Winnem meg, om jeg ville bli med på Danmarkstur, med Petter Wessel.
(Siden Winnem sa at familien hans hadde aksjer, i det firmaet som eide Larvik Line, så de fikk billige billetter da.
De hadde vel ikke så mange aksjer, men de kjøpte noen aksjer da, sånn at de kunne nyte godt av disse billigreisene da.
Noe sånt).
Jeg var jo delvis fra Larvik, så jeg sa ja til dette, enda jeg ikke kjente Winnnem fra før dette skoleåret.
Men Winnem og dem, de gadd ikke å kjøre om Berger da.
Så jeg måtte møte dem på den bensinstasjonen, som ligger langs E-18, i Sande, der avkjøringa til Berger/Svelvik er.
Så sånn var det.
Da måtte jeg møte dem veldig tidlig, så jeg måtte da høre med min tidligere kamerat, fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen.
Om jeg kunne sove over hos han, som bodde like ved den bensinstasjonen.
Og det fikk jeg lov til, selv om jeg måtte sove på gulvet, på badet dems, eller hvor det kan ha vært igjen.
(Et slags tørkerom var det kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Så satt jeg på med Winnem, ned til Larvik da.
Jeg hadde jo reist med Petter Wessel mange ganger, så dette var ikke noe nytt for meg liksom.
Men jeg var litt sky for de Røyken-folka da.
Jeg visste knapt hvor Røyken var hen, for å si det sånn.
(Det ligger vel mellom Lier og Hurum, blir det vel.
Steder jeg ikke var så ofte, for å si det sånn.
Men men).
Winnem sa det, at det var noen gratis parkeringsplasser, i Larvik, som det ofte var stor kamp om.
Så han ville det, at jeg skulle gå ut av bilen og holde av plassen, eller noe, i tilfelle en annen bil, ville ha den parkeringsplassen.
Noe som ikke gir så mye mening for meg nå.
Men men.
Det var også en annen bil, med folk fra Røyken, som var med på turen.
Det var en som het Stein, som seinere fikk jobb i Dressmann, i Oslo vel.
Og ei jente på vår alder vel, fra Røyken.
Og muligens en kamerat av Winnem, fra Drammen, som het Raymond vel.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Så da jeg møtte ei tenåringsjente, med lyst hår, på båten.
Så ble jeg litt letta.
For jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Og syntes at det var litt spesielt, å plutselig være på Danmarkstur, sammen med dem.
Dette var bare en dagstur, men likevel.
Hu jenta, som stod litt for seg selv, i en gruppe, da jeg gikk rundt alene, på Petter Wessel, (som jeg var ganske kjent på).
Det var ei som het Hege, som var fra Stavern.
Hu så cirka like gammel ut, som de jentene, fra Oslo og Hammerfest, som jeg hadde klint med i Brighton, noen uker før det her, husker jeg.
Altså cirka 15-16 år gammel da.
Jeg hadde jo ikke klint, siden jeg var i 12-års alderen, før det skjedde, i Brighton.
Så jeg var ikke så vant med å tenke på meg selv, som attraktiv.
Jeg var vant til å tenke på meg selv, som upopulær, for å si det sånn.
Søren Larsen, fra først klasse, på videregående, i Sande.
Han sa en gang det, at man må være ‘ganske stygg’, for ikke å bli gift, ‘tror du ikke det?’, til meg.
Så det var vel noe i de baner, som jeg også tenkte.
Så da jeg plutselig fikk sjangs på et par år yngre jenter, så var jeg bare glad, for at jeg fikk klint med noen damer.
For jeg hadde ganske lav selvtillit, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hu Hege og meg, vi satt/lå i en sofa, i en gang, på Petter Wessel, og klinte, i flere timer, på den turen, husker jeg.
Hu Hege, fra Stavern, hu var ganske pen, og hadde ganske store pupper, husker jeg.
Selv om jeg vel ikke rørte de puppene hennes, tror jeg.
Vi bare klinte da.
Hu var med klassen sin, (tror jeg det var), på Petter Wessel.
Og mora var lærerinne, tror jeg.
Og hu hadde også med lillesøstera si, mener jeg.
Hu Hege, lillesøstera hennes, og meg, vi var på kino, på Petter Wessel.
(Uten at jeg husker hvilken film det var).
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var jo ganske seint i puberteten, og hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid, da det her skjedde.
Og jeg var fortsatt jomfru, da jeg klinte med hu Hege, på Danskebåten da.
Men hu var kanskje 15-16 år da, så hu var 2-3 år yngre enn meg.
Og jeg sa vel også det at jeg var fra Larvik, da hu sa at hu var fra Stavern.
Jeg måtte nesten forklare det, at jeg hadde bodd i Larvik, syntes jeg.
Og jeg var litt trøtt, siden jeg hadde stått så tidlig opp.
Og jeg var litt klar for å henge sammen med henne, for jeg syntes at de Røyken-folka var litt spesielle da.
Så derfor ble det sånn, at jeg for det meste hang med hu Hege, og ikke med Magne Winnem og de andre Røyken-folka, på den dagsturen da.
Så sånn var det.
Jeg fikk telefonnummeret, til hu Hege, og prøvde å ringe henne, fra bestemor Ågot en gang, husker jeg.
Men da fikk jeg bare prate med faren hennes.
Hu Hege hadde visst ringt og pratet med Ågot, en gang.
Og da fikk jeg kjeft av Ågot.
For hu Hege hadde visst hørt så barnslig ut, sa Ågot.
‘Er’n Erik der’, hadde visst hu Hege sagt da.
Og Ågot var potte sur, husker jeg.
Men hu Hege hu hadde ganske store ‘fordeler’ hu, husker jeg, fra da jeg klinte med henne, på danskebåten.
Og jeg var jo en helt uskyldig jomfru selv og, på den her tiden.
Så at jeg skulle ha gjort noe galt, ved bare å kline med ei pen jente, fra Stavern, det skjønner jeg ikke.
Jeg hadde jo nesten bodd i Stavern selv og, som 4-5 åring, da vi bodde på den hytta, i Brunlanes, rett utenfor Stavern.
Så den klaginga fra bestemor Ågot, den var helt uforståelig, for meg.
Var det ikke bare bra at jeg begynte å treffe jenter, etter mange år som mobbeoffer, og etter å ha bodd alene, siden jeg var ni år?
Nei, det her var helt sinnsykt, for meg.
Hu Hege var ei kjempefin jente, som kanskje kunne ha blitt en fin kone for meg.
(For alt hva jeg vet, og uten at jeg kjente henne så bra, vi prata ikke så mye, for å si det sånn, vi dreiv med tungekyssing, osv.).
Men jeg turte ikke å ringe hu Hege mer, etter den rare kjeftinga til Ågot.
Jeg var jo også russ, dette skoleåret, så jeg så fram mot russetida og, og regnet vel med at jeg kom til å treffe mange damer da og.
Men hvis Ågot ikke hadde kjefta, og sagt at hu var en ‘jentunge’, så hadde jeg nok ringt henne igjen, seinere den høsten.
Men jeg har lurt på det, nå i det siste, om det kan ha vært lillesøstera til hu Hege, (som jo også var på danskebåten, og var med hu Hege og meg på kino, osv.), som tulleringte, og prata med Ågot.
Det er kanskje mulig.
Men Ågot virka nesten såret, husker jeg, etter den telefonene, som hu svarte på, (for jeg måtte oppgi Ågot sitt telefonnummer, siden jeg ikke hadde telefon, på Bergeråsen), fra Stavern.
Og Ågot virka også opprørt, må jeg si.
Så jeg bare sa ikke noe.
For hu var ikke rolig da.
Så jeg fikk ikke diskutert det her noe, med Ågot.
For hu virka som å være helt ‘på jordet’, for meg.
Jeg ble jo da sittende der, og tenkte på hva jeg liksom hadde gjort for noe galt.
For det kunne jeg ikke skjønne.
Jeg hadde jo ikke hatt noen dame før det her.
Så at jeg fant ei som var 2-3 år yngre, når jeg selv var seint utvikla, hva spilte det for noen rolle da?
Det var jo vanlig, hadde vi lært i seksualundervisningen, på skolen, at damene var et år eller to yngre enn gutta.
Og når jeg var seint i utviklinga, og så ung og tynn ut for alderen, så kunne vel jeg ha ei som var en del år yngre enn meg, skulle jeg vel tro.
Man måtte jo klaffe biologisk og, og være omtrent like moden, på det området, sånn som jeg skjønte det.
Og hu Hege fra Stavern, hu hadde jo pupper og alt.
Så hu hadde nok sikkert hatt kjønnshår lenger enn jeg selv hadde hatt det, på den her tiden.
Men prøv å forklar noe sånt for en trangsynt og litt naiv farmor fra Rollag, (som også begynte å bli senil, må jeg si, hu kalte meg ofte for Runar, for eksempel).
Nei, det visste ikke jeg hvordan jeg skulle få forklart.
Men det er mulig at Ågot ble sjalu, har jeg tenkt seinere.
Siden Øivind var død, og jeg liksom måtte roe henne ned, innimellom.
Onkel Håkon var jo ikke noe hyggelig mot Ågot, for eksempel, da Øivind døde, husker jeg.
Det var jeg som måtte trøste Ågot, når hu sa det, at ‘han var ikke noe snill mot meg’, om Øivind.
Så Ågot var veldig rar, og var kanskje pedofil da, har jeg tenkt seinere.
Når jeg fortalte den skrøna, (som barn), om at Geir Arne og Christell, (som begge var på min alder), hadde klint, på Gamlehjemmet.
Så måtte jo Ågot sette seg ned, for hu syntes at det her var så interessant da.
Så Ågot var kanskje pedofil, har jeg tenkt seinere.
Hvem vet.
Men nå er klokka over 2, her på hostellet.
Så jeg få vel ta en pause, med skrivinga, for i dag.
Men det hendte veldig mye, dette skoleåret, da jeg var russ, i Drammen.
Så det blir fortsatt mange deler, fra dette kapitellet.
Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det her er den gjengen, fra Drammen, (Depeche/Lyche-gjengen), som min søster, Pia Ribsskog, var i, på slutten av 80-tallet
PS.
Min søsters venninne, på den her tiden, Cecilie Hyde, (som Pia nesten tok med, da hun flyttet inn hos meg, på slutten av 1988), hun var vel nesten som en leder, for denne såkalte Depeche/Lyche-gjengen.
(Etter Depeche Mode, som var favorittbandet til Cecilie Hyde, og etter Cafe Lyche, i Drammen, hvor de folka pleide å samles, ihvertfall det skoleåret jeg var russ i Drammen, nemlig 1988/89, husker jeg).
Min søsters andre venninner, som hun bodde sammen med i bofelleskap, i Christies Gate, i Oslo, da jeg var i militæret, (nemlig skoleåret 1992/93), Monica Lyngstad og Siv Hansen, (begge fra Røyken vel), var også i den gjengen, mener jeg å huske, (ihvertfall hu Monica Lyngstad vel).
For søstera mi pleide å dra meg med på fester i Drammen, osv., det skoleåret, og hu hadde også ‘Depeche-fest’, hjemme hos meg, i Leirfaret på Bergeråsen.
Og der var da også hu Camilla Skriung, som seinere ble leder i Natur og Ungdom vel, og ‘dama’ hennes, ei litt sjenert jente med lyst hår vel.
Samt folk som Heidi, (lita, med mørkt hår), Stian, Terje Bakken vel, og en som het Andreas, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.
Søstera mi kjente også noen nynazister, som hu festa sammen med.
En som het Kjetil, blant annet, vel.
Samt at hu var sammen med en kar fra Drammen, (en kamerat av Kenneth Ek vel), som hadde utstående ører, (og het Per-Håkon, eller noe, vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det var visst en viking-metal fyr som hadde laget en versjon av Anne Knutsdatter, og som senere døde, (som jeg ikke har fått med meg)
PS.
Og da dukket det opp minneversjoner også, etter dette:
PS 2.
Terje Bakken, det var forresten en pønker, i Drammen, som min søster Pia Ribsskog, og hennes venninne Cecilie Hyde kjente.
Som også var med i den Lyche/Depeche-gjengen, som de jentene var med i da.
De flytta opp til meg, i Leirfaret, det siste skoleåret jeg bodde på Bergeråsen.
Like før jul 1988, var vel det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her er mer om dette:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/3435982.html
-
Min søster Pia, og Cecilie Hyde, var friker, og med i en gjeng, kalt Lyche/Depeche-gjengen, som pleide å samles på varemagasinet Lyches kafe
PS.
McDonalds kom til Drammen, det året jeg gikk på skole der.
(1988/89).
Søstera mi, Pia, fortalte det, at hennes frike-venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken, (og andre Røyken-folk, kalt ‘blackiser’, av Andre Willasen, i klassen min fra Røyken, med flere vel).
De hadde planer om å få seg jobb på McDonalds, for så å si opp, i samlet flokk, for å skape problemer for firmaet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Min stesøster Christell.
Hun ville også jobbe på McDonalds, da hu var 16-17 år gammel, husker jeg.
Så en dag, som jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til faren min og Haldis, ovenfor brannstasjonen, på Strømsø.
Så spørr Christell meg, om jeg kan skrive en søknad for henne, til McDonalds.
(Enda jobbsøking ikke har vært blant mine nøkkelferdigheter.
Selv om vel kanskje maskinskriving har vært det.
Men men).
Så skrev jeg søknaden for henne, på en skrivemaskin, som stod i vannsengforretningen da.
Så sånn var det.
Men, så fikk ikke Christell jobben.
Men hu hadde vært på jobbintervju der.
(Så søknaden gjorde jobben sin, må man vel si).
Men da hadde han lederen, for McDonalds, spurt Christell, om ‘hvorfor skal jeg ansette deg’, (ifølge Christell).
Og da hadde ikke Christell visst hva hu skulle svare.
Så hu hadde ikke fått jobben.
Og det skyldte hu på meg for, tror jeg.
Så hu Christell er nok ikke helt klar i toppen, er jeg redd for, noen ganger.
Hu er kanskje litt ‘tett’, som de vel sier i Fredrikstad.
(For å prøve å finne et passende uttrykk).
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Annika Horten, (som har vært med på johncons-blogg, gjennom Facebook-samtaler, som jeg har tatt med på bloggen, osv).
Hu jobba forresten på Hennes og Mauritz, på venstre side i Gågata der, det året jeg gikk på skole i Drammen.
Så det hendte et par ganger vel, at jeg storma inn i 2. etasje der, på Hennes Mauritz, (for å kjøpe en olabukse, eller noe), og da vel bare nikka eller bare så litt på hu Annika, som jobba der, i første etasje, i dame-klær-avdelinga.
Selv om hu da vel bare var 16-17 år.
Så hu var nok ganske moden for alderen, hvis jeg skulle gjette.
For hu jobba vel aleine der, og hadde ansvaret for hele avdelingen, virka det som for meg, ihvertfall.
Såvidt jeg kunne skjønne.
Men det er mulig at jeg misforstod.
Det er mulig.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Monica Lyngstad, (fortsatt fra Røyken), hadde visst blitt banka opp av politiet i Drammen en gang.
Fortalte søstera mi.
Det året jeg gikk på skole i Drammen vel.
Dem hadde visst slått henne i magen.
Sånn at det ikke skulle bli blåmerker, eller noe.
(Fortsatt ifølge søstera mi).
Bare noe jeg kom på nå.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Mer om Depeche/Lyche-gjengen i Drammen
Sommeren 1989, så var jeg først en uke i Brighton, på sommerferie.
Jeg jobba heltid, på CC Storkjøp, men jeg var også en uke, i Stavern, på sommerferie, mener jeg.
Kanskje seinere den samme sommeren.
Og da, så kontakta jeg ikke hu Hege, som jeg møtte på danskebåten, Petter Wessel, hvor Magne Winnem dro meg med, helt på førsten da jeg ble kjent med han, høsten før, (høsten 1988).
For hu gikk vel siste året på ungdomsskolen, og jeg gikk siste året på videregående.
Så jeg var tre år eldre enn henne da.
Men under oppveksten, så så jeg alltid yngre ut enn jeg var.
F.eks. da jeg var i Brighton, sommeren 1985, den sommeren jeg fylte 15 år, så sa hu ene engelske lærerinna, i Hove der, at jeg så ut som at jeg var 12 år, (som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).
Men farmora mi ‘gura’ så fælt, når hu Hege fra Stavern, som var med mora si som var lærerinne vel, og klassen sin, med danskebåten.
Når hu ringte for å spørre etter meg, på Sand.
Etter at jeg hadde ringt og prata med faren hennes.
For dette var før jeg rota meg bort i hu Nina Monsen, (som var den første jeg hadde sex med. Jeg bare klinte med hu fra Stavern. Det var også bare en dagstur, så vi hadde ikke noe lugar, eller noe sånn. Så det var ikke noe usømmelig som skjedde. Bare for å ta med om det).
Så jeg hadde ikke hatt noen dame før det her egentlig.
Bortsett fra to jenter på ca. 16 år, som jeg rota med i Brighton, (sommeren, noen måneder tidligere), begge på den samme kvelden.
Ei fra Oslo og ei fra Hammerfest.
Jeg rota med hu fra Oslo, også kom hu fra Hammerfest, og heiv bort hu fra Oslo, og så rota jeg visst med hu fra Hammerfest istedet.
For jeg var litt sjenert, når det gjaldt roting med jenter, så jeg klagde ikke noe, selv om kanskje hu fra Oslo var finest.
Men men.
Men da hadde farmora mi Ågot, blitt så sur, så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, som var ei lærerinne-datter og bondedatter, tror jeg, i Stavern, ut forbi Herman Wildenweys gate der.
Ut mot der det er noe sprangridningsgreier for hester, tror jeg.
En vei der, som er ganske trafikkert ihvertfall, men som jeg ikke husker helt hvor går.
Kanskje til Brunlanes.
Hm.
Samme det.
Men hu kontakta jeg ikke, sommeren 1989, for hu ble farmora mi Ågot Mogan Olsen, hysterisk av, når hu ringte til Sand, og hadde spurt, ‘er ‘n Erik der’, eller noe sånt.
Hu likte ikke måten hu prata på visstnok.
Men Ågot skjønte kanskje ikke at hu jenta var fra Stavern, og prata Staverns/Larvik-dialekt da.
Men men.
Men jeg var jo så vant til jenter på den tida der.
Siden søstera mi og Cecilie hadde flytta inn oss meg, på Bergeråsen, noen måneder tidligere.
Så jeg snakka med noen andre lokale jenter.
Jeg var vel den eneste som var på besøk, hos bestemor Ingeborg, de dagene der.
Søstera mi var kanskje i Spania enda.
Eller om hu ikke ville til Stavern.
Hm.
Jeg dro på stranda, og da sa bestemor Ingeborg, at nabodattera/døtrene, var litt sånn billige, at de lå på stranda, nedenfor militærleieren, i Stavern, og briska seg, eller brifa eller viste puppa, eller hva det var, som bestemor Ingeborg sa.
Bestemor Ingeborg baksnakket ihvertfall ei eller to nabojenter, med lyst hår, som bodde ovenfor rekkehuset hennes, og litt til venstre vel.
Ei jeg bare såvidt skimta en gang.
Og sikkert så litt rart på, siden bestemor Ingeborg prata dritt om henne, for å si det sånn.
Ei på min alder eller et år eldre kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bestemor Ingeborg bodde i rekkehuset ved siden av herr og fru Holsæther, i Herman Wildenveys gate, i Stavern da.
Så sånn var det.
Så jeg la meg ikke ned på stranda der.
I tilfelle hu ‘fæle’ blondinna, som bestemor Ingeborg hadde advart om, (hu nabojenta), lå der, og oppførte seg ‘fælt’ da.
Men jeg la meg, for å sole meg, oppå noen knauser der.
Eller fjell, eller hva man skal kalle det.
Jeg hadde visst glemt å tatt med meg badeshorts.
Men, man blir helt surrete i hue, av å være for lenge i samme hus, som bestemor Ingeborg.
Så jeg ville bare ut av det huset, og endte opp med å ligge og sole meg i underbuksa, på de fjella der da.
(Sånn som noen damer ligger i parker osv., at de soler seg i underbuksa.
Men men.
For jeg hadde ikke tatt med meg badeshorts tror jeg, av en eller annen grunn).
Og bestemor Ingeborg lånte meg en damesykkel hun hadde, som jeg skulle bruke for å komme meg ned til byen, sa bestemor Ingeborg.
En damesykkel med kurv foran.
Så jeg tullesykla nede i Stavern sentrum og sånn da, med den sykkelen, og lata som at jeg sykla i fylla og liksom brukte hele veien da, og kjørte i store svinger, når jeg sykla.
Sånn at bilene ikke kom forbi.
Forbi hotell Wasiloff der, osv.
Men men.
For jeg måtte tulle litt, syntes jeg, siden jeg kjørte på sykkelen til bestemor Ingeborg.
Men jeg var så vant til jenter, så jeg begynte å prate med to sånne lokale ungjenter, fra Stavern, som også lå der.
Og de kjente hu Hege da.
Og sa hu var så flau for hu hadde så store pupper.
Men de lokale jentene, de var kanskje enda yngre enn hu Hege.
Og jeg sa jeg var fra Larvik, så da turte de kanskje prate med meg.
Men de lå der toppløse og jeg lå der i en slags blå silketruse, eller fløyelstruse, eller noe, som faren min egentlig hadde.
(For jeg var ikke så flink til å kjøpe klær, som sokker og undertøy osv., på den tida.
For jeg var fra Berger, og der var det ingen klesforretninger, for å si det sånn.
Men men).
Men de hadde ikke så store pupper, de var litt mer sånn som jenter var i gamle dager, at det tok litt tid før de fikk pupper vel.
Men men.
Men hu ene av de ‘sylfidene’, (eller hva man skal kalle dem), forklarte at hu Hege var flau fordi hu hadde så store pupper da.
Hu Hege som jeg traff på danskebåten, noen måneder tidligere da.
Men som jeg ikke turte å kontakte, den sommeren.
Fordi bestemor Ågot hadde klikka fullstendig, når hu Hege fra Stavern hadde ringt henne.
Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, (selv om jeg var i Stavern i en uke kanskje), siden hu var kanskje bare 15 eller 16 da, siden hu var vel da nettopp ferdig med 9. klasse.
Og jeg var nettopp ferdig med videregående, så jeg var 18-19 år.
Det var den sommeren jeg fylte 19 år.
Og jeg hadde også møtt ei jente som het Sari Arokivi, fra Finland, i Brighton, den sommeren.
Ei som var sånn 17-18 år vel, og med pene, grønne øyne.
Og som drev med ballett osv., og som skulle studere det.
Noe sånt.
Så jeg var vel nesten sammen med henne enda da.
For jeg ringte ihvertfall hu finske, (som da vel fortsatt var i Brighton), fra telefonen hjemme hos bestemor Ågot.
Så jeg hadde vel kanskje fått klint fra meg, kan man vel si, den sommeren, med hu finske i Brighton da.
Det tror jeg nok.
For vi klinte ganske mye, på diskotekene i Brighton, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Så det var ikke så lett, å være en gutt som var seint i puberteten.
(Som jeg har skrevet om tidligere, så fikk jeg ikke hår på tissen, før jeg ble 17 år.
Den sommeren jeg var på ferie, sammen med søstera mi, Pia Ribsskog, i Sveits, hos tante Ellen.
Men men.
Samme det).
Så sånn var det.
Så hu Hege fra Stavern, hu ringte jeg _ikke_ sommeren 1989.
Men jeg var i Stavern hver sommer, for å besøke bestemor Ingeborg da, fra sommeren 1986 kanskje til sommeren 1990.
Noe sånt.
Det hadde liksom blitt en tradisjon da.
Et par sommere, før det, så var jeg også i Nevlunghavn, og besøkte bestemor Ingeborg der.
Og den første sommeren av de, så levde også bestefar Johannes.
Så sånn var det.
Så det at jeg dro til Stavern, om sommerene.
Det starta med det, at jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes, (min morfar), da bestefar Øivind, (min farfar), døde.
Da ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra.
Og da ble jeg og søstera mi, invitert til Nevlunghavn, sommeren etter, som var sommeren 1983 kanskje.
Hvis ikke det var sommeren 1984.
Og da hadde jeg nesten ikke hatt kontakt, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, siden jeg flyttet til faren min, på Berger, i 1979.
For min farfar, Øivind, han kunne ikke gå god for bestefar Johannes da, husker jeg at han sa.
For bestefar Johannes, han hadde visst vært sånn, i kommunestyret i Hurum.
(Hvor han jobba som kontorsjef, og var i kommunestyret for Arbeiderpartiet).
At han kunne legge fram et forslag, i en sak, (som skulle til behandling, i kommunestyret i Hurum).
Og så kunne bestefar Johannes, gjøre det, (ifølge bestefar Øivind), at han plutselig skifta mening, og stemte mot sitt eget forslag(!)
Og da sa Øivind, (rundt 1979 eller 1980 vel), etter at jeg hadde spurt, at han _ikke_ kunne gå god for bestefar Johannes (Ribsskog).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og bestefar Øivind var jo fra Hurum, (fra Støa ved Holmsbu).
Og hadde mange brødre, som fortsatt bodde der.
Blant annet enn ganske kjent kunstmaler, som het Gunnar Bergstø.
Og også Idar Sandersen, som jeg ringte for et eller to år siden, og prata om slektsforskning med, (som jeg har skrevet om på bloggen).
Og også en bror som het Otto Bergstø, som det vel var, som jeg arvet, i 2006, (siden faren min ikke ville ha arv), sånn at jeg kunne flytte inn i den leiligheten jeg fortsatt bor i, her i Liverpool, (og ut av et heller litt ‘lugubert’ kanskje, bofelleskap, hvor jeg ikke følte meg helt hjemme. Men men).
Så bestefar Øivind, han visste kanskje litt om hva som foregikk i Hurum da.
For det var også samme dagsavis, i Hurum og på Berger/Sand, hvor vi bodde, nemlig Drammens Tidende.
Så det stod kanskje noen ganger om morfaren min, Johannes Ribsskog, i Drammens Tidende da, siden han var tidligere rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, og siden han var i kommunestyret i Hurum.
Kanskje jeg burde kontakte Drammens Tidende, og høre om de har noen artikler om det.
Vi får se.
Mer da.
Jo, men sommeren etter, så ringte jeg hu Hege da.
Da hu nettopp var ferdig med første året på videregående da, (må det vel antagelig ha vært).
Og da møtte jeg hu og ei venninne, nede i Stavern sentrum.
For liksom å bare sjekke om hu var sur på meg, eller noe.
Eller bare være litt sosial, eller høflig, eller hva man skal kalle det.
Siden jeg slutta å ringe plutselig, ca. et og et halvt år tidligere.
Etter at hu farmora mi Ågot, hadde gått helt berserk, og fikk raserianfall mot meg, når hu Hege, (som var tre år yngre enn meg, som så ung ut for alderen), ringte.
(Enda hu hadde jo pupper og sånn, som de andre Stavern-jentene sa.
Men det kunne jo ikke bestemor Ågot se gjennom telefonen da.
Det er jo sant.
Men men.
Hu var egentlig også veldig ordentlig og hyggelig og høflig og, hu Hege, må jeg vel si.
Selv om jeg bare traff hu et par ganger.
Så var det ihvertfall sånn hu virka for meg.
Så det var synd at bestemor Ågot, skulle begynne å ‘gure’, når det gjaldt henne.
For det ble liksom ikke det samme, når jeg kontaktet henne igjen, etter et og et halvt år da.
For jeg fikk liksom ikke forklart det da, hvorfor jeg ikke hadde kontaktet henne.
Men kanskje hu skjønte det, fra da hu prata med bestemor Ågot, at bestemor Ågot, begynte å klikke, på grunn at hu ringte da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.)
Så da møtte hu Hege meg, sommeren 1990, var det vel.
I Stavern sentrum da, utafor en kiosk kanskje, eller noe.
Og da hadde hu ei venninne der og.
Og begge hadde syklene sine med seg, av en eller annen grunn.
Så skulle dem hjemover.
Så gikk vi tre sammen da, (mens dem rulla sykla sine).
Og vi gikk blant annet forbi en lokal gjeng, tror jeg.
Men men.
Også kom vi til dit hvor bestemor Ingeborg bodde.
(For hu jenta bodde i samme retningen, ut fra Stavern sentrum, som bestemor Ingeborg gjorde).
Men hu bodde litt lenger nede ‘i lia’ der da.
Noe sånt.
På en gård, mener jeg det var.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så var det en litt artig historie.
For den sommeren, (sommeren 1990), så var også tante Ellen, på besøk, hos bestemor Ingeborg.
Fra Sveits.
Sammen med min kusine Rahel, (som er like gammel som Axel, halvbroren min, som er født i 1978).
Så det var sommeren Rahel fylte 12 år.
Og Rahel hadde også med ei venninne, som heter Sofia vel, fra Danmark.
Disse jentene bodde i et telt, i hagen til bestemor Ingeborg.
Rett utafor det rommet som jeg pleide å ha, når jeg var på besøk der.
Selv om jeg mista det rommet, når tante Ellen kom dit, eller noe, og måtte sove på sofaen i stua da.
Ihvertfall sov jeg enten på det rommet lengst inn, i nederste etasje.
Ellers så sov jeg på sofaen i stua, hvis tante Ellen eller onkel Martin, ble gitt det rommet, av bestemor Ingeborg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo, så hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha hvitløk, til middag, den dagen.
(Noe sånt).
Også sa tante Ellen, at ‘men ingen av oss skal vel kysse noen’.
Men da sa jeg ikke noe.
For tante Ellen visste nok ikke det, at jeg hadde en date med hun Hege, seinere den dagen.
Så jeg sa ikke noe.
Men jeg venta litt lenge, med å si hadet, til hu Hege da.
Sånn at hu ga meg et kyss, (ikke tungekyss da, bare vanlig kyss).
Før de jentene gikk videre eller sykla videre da.
(Mest for å tulle litt med tante Ellen.
For det ble ikke det samme, å møte hu Hege, i Stavern.
Når hu hadde ei venninne der jeg ikke kjente.
Og de trilla på de her syklene sine.
Og mens vi nesten gikk rett på en guttegjeng, eller ihvertfall gjeng, osv.
Noe sånt).
Så jeg var kanskje litt preget av alvoret rundt det her.
Det var liksom litt mer ‘laid-back’ på danskebåten.
Uten sykler osv.
Så det var sånn at jeg måtte nesten tigge meg til et kyss.
Men men.
Men jeg gjorde meg litt til da.
Siden tante Ellen hadde prata om å kysse.
Så syntes jeg det nesten ble som en nederlag, hvis jeg ikke hadde fått kyssa.
Så derfor måtte jeg nesten gjøre meg litt til, og vente med å si ordentlig hadet.
Og da skjønte hu Stavern-jenta, at jeg hinta om å få et kyss.
Og da sa hu det, ‘å vil du ha kyss’.
Og så ga hu meg et kyss på munnen da, som takk for daten, eller gåturen, var det egentlig.
Så hu skjønte det av seg selv, at jeg syntes det hadde vært greit.
Men jeg var ikke sikker på om hu ville ha gitt meg det.
For det var liksom det med den guttegjengen.
Den gjengen som vi møtte på veien.
At det var noe spesielt med den.
Men men.
Samma det.
Men så gikk jeg hjem til bestemor Ingeborg da.
Hvor tante Ellen også var.
Og da ropte nesten tante Ellen, (når jeg kom inn i stua).
At, ‘å, har du fått et kyss’.
Så da tok jeg litt innersvingen på tante Ellen syntes jeg.
For jeg likte ikke det, at hu sa sånn, at det ikke var noe sjangs, for at jeg skulle få noe kyss.
Så jeg kunne like gjerne spise masse hvitløk hver dag.
Men, jeg var jo oppvokst i Larvik.
Så jeg syntes det var litt sånn, at jeg kunne tenkes å møte noen damer der.
Som jeg kanskje kunne kysse med f.eks. da.
Siden jeg jo ikke bare satt hjemme sammen med bestemor Ingeborg og tante Ellen, osv.
Jeg hadde jo også et privatliv, for dem da.
Jeg var ikke sånn, at jeg likte å prate om kjærester osv., med bestemødre og tanter osv.
Jeg var jo i den ungdomsstida, hvor litt av det morsomme, var å liksom bli sammen med damer og sånn da.
Og liksom prøve seg fram litt med dem.
Og da blir det liksom litt flaut, eller hva det er, å dele hver detalj, om sånt, med tante Ellen og bestemor Ingeborg.
Men, det som var.
Var at tante Ellen var jo fra Sveits, og bestemor Ingeborg var jo fra Danmark.
Så jeg fant det ikke naturlig, å prate med dem, om ei Stavern-jente, som jeg møtte på Petter Wessel heller.
Altså, det var jeg som var mest hjemme der, tenkte jeg kanskje.
I Stavern, siden jeg var oppvokst, i Brunlanes, like ved, og hadde bodd på ei hytte der, kanskje fem minutter å kjøre fra Stavern.
Og hadde vært på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, i 1974 eller 75 kanskje, med mora mi og Cathrine Gran og dem da.
F.eks.
Og hadde også prøvd å rappe masse tyggegummi-kuler, i en butikk/kiosk, like ved Stavern kirke der.
Sammen med Cathrine Gran, som herma etter meg.
Og vi angrep den boksen med tyggegummi-kuler.
For jeg fikk så sjelden godteri.
Også hadde vi blitt lovet godteri.
Og jeg savna butikkene på Østre Halsen.
For det var ingen butikker nærme den hytta i Brunlanes.
Så jeg gikk helt berserk, med en sånn boks med tyggegummikuler.
I en butikk i Stavern, i 1974 eller 75 da.
Da jeg var 4-5 år.
Jeg og Cathrine Gran, (niesa av en som eide/eier Grans Bryggeri vel).
Så kassadama ble helt paff der hu satt.
Og mora mi kjefta.
Så vi fikk visst ikke ta så mange tyggegummi-kuler vi ville.
Vi fikk bare lov å få en.
Men det var så sjelden vi fikk godteri.
Så jeg hadde kanskje glemt hvordan det var.
Så jeg hadde tulla mye i Stavern.
Lenge før bestemor Ingeborg flytta dit.
Så jeg følte meg litt hjemme der da.
Så jeg prata ikke med bestemor Ingeborg så mye, hvis jeg skulle møte den tidligere kameraten min, Frode Kølner, fra Larvik.
Eller hu jenta fra Stavern da.
Det var ikke sånn at jeg nødvendigvis gadd å rapportere det.
Det var mer tilfeldig.
Jeg lot meg ikke styre av bestemor Ingeborg eller tante Ellen liksom.
Selv om jeg var på ferie sammen med dem.
Så sånn var det.
Men det er vel heller ikke vanlig, at man lar seg bli styrt av bestemora og tanta si.
Selv om man er på ferie sammen med de.
Det tror jeg vel kanskje ikke.
Hvem vet.
Ihvertfall ikke når man er 18-19 år osv.
Så jeg syntes at tante Ellen gikk litt nærme.
For hu spurte om jeg skulle kysse noen, og sånn.
Og hva hadde hu med det liksom?
Altså, jeg var jo seint i puberteten.
Og det med damer, det var et litt sånt skjørt emne, for meg.
For jeg sleit litt med selvtilliten da, når de andre gutta i klassen plutselig ble skikkelig kraftige og fikk hår på tissen og større tiss.
(Som man jo la merke til, i garderoben etter gymmen.
For alle dusja i en sånn fellesdusj, osv.
Og Geir Arne Jørgensen, i klassen min, han kringkasta, sånne ting.
At, ‘nå har du fått tømmerstokk Ulf’, om pikken til Ulf Havmo, i klassen min, når vi gikk på ungdommskolen.
Så man trengte ikke å følge med noe særlig selv.
Det var nok å høre på hva Geir Arne i klassen kringkasta i garderoben nesten, etter gymmen, på ungdomsskolen.
Så det var litt kjipt, å ha Ulf Havmo, som en slags kamerat, når han hadde den tømmerstokken.
Og jeg ikke hadde fått hår på tissen enda, og kommet skikkelig puberteten enda.
(Som jeg først gjorde på videregående).
Så da fikk jeg også litt større tiss.
(En helt vanlig en, vil jeg vel si).
Selv om jeg ikke fikk en sånn ‘tømmerstokk’ kanskje, som Geir Arne i klassen, prata høyt om i garderoben, at Ulf hadde fått.
Og like etter, så begynte Ulf å prate om, at Geir Arne også begynte å få tømmerstokk.
Og Ulf Havmo, ville si til Geir Arne, (etter gymmen, fortalte Ulf meg, en dag, noen dager før da).
At han ville si til Geir Arne, at han måtte gå bort på snekkerverkstedet til familien min, for å kappe at seg litt av pikken sin.
For han hadde jo begynt å få tømmerstokk han og.
Men da sa jeg det til Ulf, at han _ikke_ fikk lov å av meg, til å si det.
For Geir Arne og jeg var uvenner, og han fikk ikke lov å gå bort der.
For han hadde visst bl.a. driti, (ifølge faren min), i et lager faren min hadde, like ved, (på Saga der), det var mens vi gikk på barneskolen, husker jeg, for jeg husker at jeg kjefta på Geir Arne, og sa at faren min skulle arrestere han, (men jeg mente egentlig ‘anmelde’, men jeg sa feil).
Og da hadde Geir Arne kanskje sagt, at det var det kanskje det jeg hadde gjort.
Siden jeg hadde liten tiss, på ungdomsskolen da, siden jeg ikke kom i puberteten, før jeg gikk på videregående.
Men men.
Men etter at jeg kom i puberteten, så har ihvertfall noen damer sagt at jeg har stor tiss.
Så jeg har egentlig ikke brydd meg så mye om det ‘stor tiss’-greiene.
Etter at jeg hadde sex med hu Nina Monsen, da jeg var 18 år, det året jeg var russ i Drammen.
Jeg var liksom forbi det ungdomsskole-greiene der, (det med ‘tømmerstokken’ til Ulf Havmo osv.), da jeg selv kom i puberteten, og gikk på videregående, på Handel og Kontor.
For der var det vel ingen som snakka om f.eks. pikk-størrelse, i garderoben, etter gymmen.
Det var noe ungdomsskole-greier kanskje det.
Ihvertfall tenkte vel jeg på det som det.
Og brydde meg mer om hva damene syntes om pikken min, enn om hva f.eks. gutter i klassen min syntes.
Ihvertfall etter at jeg begynte å studere, i Oslo, i 1989.
For på NHI og HiO IU, så hadde man jo ikke gym da.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nå skreiv jeg meg bort litt.
For det her skulle egentlig være om Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.
Og hvorfor jeg begynte å skrive om Stavern.
Det var fordi at sommeren 1989.
Sommeren etter at jeg var russ i Drammen.
Og hang en del med søstera mi, etter skolen og før jobben, i Drammen sentrum.
For jeg måtte jo vente et sted, og få kjøpt meg en baguett kanskje.
Før jobben begynte.
Og få litt roen da.
Før en travel arbeidsøkt, på CC Storkjøp, som begynte klokka 16 da.
Så da hendte det at jeg møtte søstera mi, på en eller annen kafeteria, i Drammen sentrum.
(Som Cafe Lyche da).
Og spiste en baguette, med ost og skinke oftest vel.
Før jeg dro på jobben, på CC Storkjøp.
For jeg jobba 3-4 vakter hver uke vel.
Ved siden av tredje året på Informasjonsbehandlings-linja, (datalinja), på handel og kontor, økonomilinja, på Gjerdes VGS.
Så da ble jeg kjent med den her Lyche-gjengen da.
På en sånn måte, at jeg visste hva folka het osv.
Gjennom søstera mi, (og delvis Cecilie Hyde), som fortalte dette.
Hvis man spurte søstera mi, om hvorfor hu var i sånn rar gjeng, full av ‘raringer’.
Så ville søstera mi svare, at ‘det er vennene mine’.
Så søstera mi hadde alternative venner da.
Jeg vet ikke hvorfor søstera mi ikke følte seg hjemme, med ‘mainstream’-venninner.
(Hun hadde vel en mainstream-kjæreste.
Han som het noe med ‘Per Øivind’, eller noe vel.
En gutt med utstående ører, fra Åssiden.
Hvis ikke han var nazist da.
Som kanskje kunne tenkes.
Hm.
Hva vet jeg).
Mer da.
Men søstera mi hadde visst blitt dytta.
Da hu gikk på skole i Stenseth, eller Solbergelva.
For Pia bodde hos mora mi der, rundt 1980.
For mora mi flytta litt rundt omkring, mellom Larvik og Drammensområdet, osv.
Og da hadde Pia ødelagt en tann.
På samme måte som Kjetil Holshagen, stanga i cola-flaska jeg drakk av en gang.
(Mens jeg gikk ned Leirfaret da.
Så jeg var kanskje ikke så smart.
Men Kjetil fant noe på bakken, og dukka, og sa ‘se her’.
Også plutselig, så reiste han seg jævla fort opp, uten å se flaska som jeg drakk av.
(Litt som en villstyring).
Og begge fortenna mine skallet av.
Den ene fortanna, mistet jeg nesten halve tanna av da.
Mens den andre skallet av mest på baksida.
Så sånn var det.
Men onkel Runar, som var tannlege, skulle senere ha det til vel, at bare den ene tanna hadde knekt.
Men det er ikke sånn jeg husker det.
Men onkel Runar, han lagde ikke fortenna like store igjen, som de var før de knakk.
For jeg hadde ganske store og fine fortenner.
Men nå, etter dette skjedde, da jeg var 12-13 år vel.
Eller noe.
Så har ikke de fortenna sett like store og fine ut, husker jeg.
Men men.
Så jeg kan nesten ikke anbefale onkel Runar som tannlege.
Han la også amalgam-fyllinger, i alle tenna mine med hull i.
(En del jeksler etter russetida osv).
På samme tida, som det stod om i VG og Dagbladet, at amalgam kunne være skadelig.
(På begynnelsen av 90-tallet).
Enda jeg leste avisa hver dag, og nevnte for onkel Runar, at avisene advarte mot amalgam.
Likevel, så la onkel Runar amalgam i tenna mine.
Da er kanskje gull bedre?
Men det er jo dyrere da.
Så jeg var ikke så fornøyd egentlig, med onkel Runar, som tannlege.
Hvis jeg skal være helt ærlig.
Men faren min betalte regninga da.
Men jeg var ikke helt sikker, på om jeg ikke egentlig burde betalt selv.
Så sånn sett er det bra å bo i England.
For det ville kanskje ha vært uhøflig av meg, å fått meg en tannlege i Oslo.
Mens onkel Runar jobba som tannlege i Ås, mener jeg.
Men dette var litt som et problem for meg, i livet mitt.
For jeg prøvde jo å kutte ut faren min.
Men tann-problemer, trakk meg mot faren min sin bror, tannlege Runar Mogan Olsen, i Ås.
Så det at onkel Runar er tannlege, (ganske nærme Oslo), gjorde det vanskelig for meg, å kutte ut min fars familie da.
Som jeg egentlig hadde tenkt til, etter at søstera mi Pia Ribsskog, sa da vi var i bryllup, i Kristiansand, våren 1989, at hu hadde blitt misbrukt seksuelt, av faren min, da hu var lita jente, i Hellinga 7B der, en leilighet, som faren min solge i 1981, da søstera mi var 9-10 år vel.
Og hvor jeg flytta til i 1979.
Så det her skjedde før 1979.
(Det husker jeg, at søstra mi fortalte at det skjedde, mens jeg og søstera mi, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, men var på ferie, på Bergeråsen, hos faren vår.
For da måtte søstera mi dele dobbeltsenga, med faren vår.
For han hadde bare et soverom.
Og der var det bare plass til en dobbeltseng, og en enkeltseng.
Og jeg ble plassert i enkeltsenga, etter ordre av faren min.
Og søstera mi måtte sove i dobbeltsenga, sammen med faren min.
Og da husker jeg det, at det var sånn, at søstera mi egentlig ikke ville det.
Men jeg var så liten da, selv, at jeg skjønte ikke at det var pga. noe seksuelt.
Som søstera mi fortalte meg at det var, i 1989.
Men, faren min jobba jo med å produsere køyesenger.
Men han hadde bare en enkeltseng, for barn, stående på soverommet sitt.
Hvorfor kunne han ikke satt inn en køyeseng der.
Når han lagde køyesenger, på verkstedet, på Sand, like ved, hver dag?
Det var nok litt rart ja, når jeg tenker tilbake.
Hvorfor ville faren min at søstera mi skulle sove i senga hans?
Hvorfor satt han ikke inn en køyeseng, på det eneste soverommet, når han hadde to barn, som han hadde samværsrett med?
Ikke vet jeg.
Men det var veldig rart, at køyeseng-makern, ikke ville at dattera si skulle sove i en køyeseng, men heller ville at hu skulle sove ved siden av køyeseng-makern sjøl, i dobbeltsenga hans.
Men men.
Hva vet jeg.
Jeg stoler ikke på noen av dem egentlig.
Hverken søstera mi eller faren min.
Så hva som egentlig skjedde mellom søstera mi og faren min, da de sov i samme dobbeltseng, på 70-tallet, da søstera mi var jentunge, det veit jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men søstera mi, Pia Ribsskog, sier at faren min fingra henne, eller var klåfingra, eller noe sånt.
Det varierer hva hu sier.
Men han lå nok kanskje å klådde på søstera mi da, når hu var sånn 4-5 år kanskje, og de lå i samme dobbeltseng da.
For jeg husker at søstera mi sa det, at hu ikke ville ligge i samme seng som faren min, til faren min, da hu var på rundt den alderen.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Grunnen til at jeg egentlig begynte å skrive om Stavern nå.
Det var fordi, at sommeren 1989.
Sommeren etter at jeg hadde gått et år på skole i Drammen, og blitt kjent med Depeche/Lyche-gjengen osv., gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, (som ikke hadde normale venner, men bare ‘rare’ venner).
Men men.
Jeg leste også veldig mye tegneserier, opp gjennom oppveksten.
For jeg fikk mye penger av faren min til mat, siden jeg bodde aleine.
Så jeg kjøpte nesten alltid en avis hver dag, og også et tegneserieblad da.
Som jeg satt og leste, når jeg kom hjem, til leigheten ‘min’, i Leirfaret, etter en endt skoledag, (hvor jeg også var innom farmora mi på Sand, for å se om jeg hadde fått noe post dit, for postmann leverte i noen år vel, posten min bort på Sand. Før jeg fant ut, at den postkassa, på Bergeråsen, den er sikkert min. Og satt på navnet mitt på den vel. Men faren min, han hadde ikke postkasse i Leirfaret/Hellinga. Han fikk vel posten sin bort på Sand, eller ned til Haldis. Så sånn var det. Og den postkassa fikk være i fred, sånn som jeg husker det. Mens sykkelen min ble stjælt. Men men).
Så sånn var det.
Så jeg syntes den Lyche-gjengen var litt artig jeg og da.
Antagelig siden jeg leste mye tegneserier, eller noe.
Hvem vet.
Men jeg ble aldri noe mer enn overfladisk kjent, med noen av de folka.
Annet enn Cecilie Hyde, som søstera mi ofte dro med hjem til oss.
Men hu var også dattera til ei venninne av mora mi, visstnok.
Så hum må kanskje regnes som en venn av familien.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Selv om jeg altså ikke stoler noe på henne, etter at hu sa hu skulle få bestemora si til å vekke meg, en gang jeg sov over hos dem, under Svelvikdagene, 1989, men det som skjedde, var at jeg ikke ble vekka.
Men men.
Så jeg forsov meg til jobben på CC Storkjøp.
Men men.
Og fikk kjeft av sjefen der, Karin, som syntes at jeg var veldig sein.
Men hu tenkte kanskje ikke på det, at bussene den gangen, gikk annenhver time, fra Svelvik til Drammen.
Og at bussen tok opp mot en time, fra Berger, (og litt mindre tid fra Svelvik da, kanskje ca. 40-45 minutter).
Så hvis jeg våkna klokka 9-10.
(For farmora mi Ågot ringte, for CC hadde visst ringt henne).
Så måtte jeg kanskje vente opp mot 2 timer, på bussen, (siden det var en lørdag, i sommerferien, det her).
Og så ta bussen til Drammen, som tok kanskje tre kvarter.
Og så gå i nesten en halvtime, bort til Brakerøya, (eller 15 minutter), hvor CC-senteret lå.
Så da var jeg kanskje ikke på jobben, før kl. 12, selv om CC kanskje ringte klokka 9.
Siden bussene ikke gikk så ofte langs Drammensfjorden der, og siden det var ca. 3 mil, fra Svelvik til Drammen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den sommeren, når jeg var alene på besøk hos bestemor Ingeborg vel, i Stavern.
Og jeg traff de to ‘sylfide’-jentene, på et fjell, ved stranda, ved militærleieren der.
(Som kjente hu Hege fra Stavern, som jeg traff da jeg var på dagstur til Fredrikshavn, med Magne Winnem og noen Røyken-folk, (blant annet en som het Stein vel, som seinere jobba på Dressmann i Oslo), med Petter Wessel fra Larvik).
Men men.
Den samme ferien, så hadde jeg ikke så mye å gjøre.
Og jeg hadde vel ikke så mye penger kanskje, etter ferie i Brighton osv.
Men jeg traff noen frike-jenter også i Stavern.
Som jeg også syntes ligna litt på tegneseriefigurer kanskje.
Kanskje de var anarkister?
Jeg tror de likte the Clash.
Hm.
De så ca. ut som the Cure-fans kanskje.
Med svart farga hår og svarte klær vel.
De ligna på de ‘rare’ vennene til søstera mi.
Noen sånne alternative jenter da.
For å si det sånn.
Og de jentene, (ihvertfall hu ene av de), de preika jeg litt med, om Lyche-gjengen i Drammen.
Jeg lurte på om de hadde vært på Cafe Lyche, i Drammen, og prata med Cecilie Hyde og de der.
Men det hadde de ikke.
Jeg forklarte at Cecilie Hyde like Depeche Mode osv., og at hele den gjengen på Lyche, også likte Depeche Mode og sånn da.
Og da sa hu alternative jenta fra Stavern da.
At hu likte ikke synthere.
For de var sånn, at hvert eneste hår måtte ligge riktig, osv.
Så i Stavern så kjente de ikke til den her Lyche-gjengen da.
De alternative jentene.
Jeg tror hu kanskje var anarkist(?)
Så den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.
Den var kanskje ikke alternativ.
Dem var kanskje ikke anarkister.
Den Depeche/Lyche-gjengen, dem var kanskje mer New Age/hekser.
Dem ligna på de alternative jentene i Stavern, syntes jeg.
Det var kanskje derfor jeg tok kontakt med hu alternative jenta i Stavern da, for en preik.
Siden jeg kjente de ‘raringene’ i Drammen, gjennom søstera mi, Pia Ribsskog, da.
Men hu alternative i Stavern, hu hadde ikke noe lyst til å dra til Cafe Lyche i Drammen, skjønte jeg.
For hu likte ikke synthere.
Så de var kanskje litt spesielt rare, de alternative i Drammen da.
Hm.
Hva vet jeg.
Men jeg vet ikke om søstera mi, Pia Ribsskog, helt skjønte det her.
Jeg vil ihvertfall si da, at det var gnisninger da, mellom de alternative i Drammen og de alternative i Stavern.
Sånn som jeg skjønte det, fra preik jeg hadde foretatt selv, rundt sommeren 1989 da.
Så da var det vel kanskje noe galt et sted.
Hvis det er splid mellom de rare og sorthårede og sortkledde liksom.
Hvis det er splid mellom frikerne.
Hvis det er splid mellom ‘tegneseriefigurene’.
Da er det kanskje noe galt et sted.
Enten i Drammen eller i Stavern.
Hvem vet.
Men kanskje et varsko om at noe kanskje var galt, med den her Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, kanskje hadde vært på sin plass.
Dem er litt vanskelige å skjønne hva er.
Er det en lokal fanclub for Depeche Mode?
Eller var det noe mer.
For under Svelvikdagene, sommeren 1989.
Når jeg gikk sammen med Cecilie Hyde, og søstera mi der.
Rundt Svelvik samfunnshus der.
Så var det noen ungdommer fra Drammen vel.
Som plutselig skreik ‘Depeche’, hver gang dem så oss.
Og nesten angrep oss.
Så den her Depeche/Lyche-gjengen.
De hadde minst en annen gjeng, som fiender, skjønte jeg.
(Selv om jeg ikke var med i den gjengen.
Jeg var gjest hos Cecilie Hyde, siden hun var en venn av familien vår, (datter av min mors venninne, og venninne av søstera mi, og nesten som min adoptivdatter/søster, siden hun hadde bodd så mye hos meg, som erteris-venninne, av søstera mi, Pia Ribsskog).
Så den Depeche-gjengen var nok ikke bare som en lokal Drammen-fanclub av Depeche Mode.
Hva hadde Depeche/Lyche-gjengen gjort, siden de hadde fiende-gjenger, i Drammensområdet?
Hvem vet.
Det var det her jeg egentlig kom på, at jeg hadde kontakt med noen alternative jenter, i Stavern faktisk, (siden jeg ikke hang med Frode Kølner hele tida, når jeg var i Larvik/Stavern, på den tida. For han ble litt sånn ‘glatt’, synes jeg. Eller litt sånn snobbete kanskje, og sånn litt vel underfundig leende bak ryggen min noen ganger kanskje. Noe sånt).
Han har jo flytta til Tønsberg nå, har jeg sett på internett.
Så han Frode Kølner, han var vel mer som en sånn sossete Tønsberg-gutt, som f.eks. Steinar Nielsen og Pål Eier, som gikk i klassen min, på Sande Videregående.
Mens jeg var en mer vanlig gutt fra Berger, som var ‘mainstream’ vel, eller egentlig så var jeg jo et offer for omsorgssvikt, fra familien min.
Så jeg var en som satt oppe for lenge og så på TV hver kveld, og alltid var trøtt, og måtte gå med min fars klær, osv.
Siden jeg ikke hadde så mye klær selv.
Så jeg var ikke helt mainstream.
Men jeg hadde jo hadde jo bodd i Larvik, på 70-tallet.
Så jeg var kanskje som en 70-talls gutt, fra Larvik/Østre Halsen, som ble boende for meg selv, lenger nord i Vestfold, fra jeg var ni år.
Så jeg var ikke helt nerd heller.
Jeg var nesten voksen, da jeg flytta til faren min, som niåring.
(Sånn mentalt sett, mener jeg vel.
At jeg kanskje var ganske moden for alderen, mentalt sett, da jeg flyttet til Berger fra Larvik, som ni-åring, i 1979, for å bo hos faren min, istedet for hos moren min, i Larvik).
Jeg hadde ihvertfall bodd i Larvik sentrum, i et og et halvt år da, ca.
Og også mange andre steder, i Larvik-området.
Så jeg var liksom ganske oppegående for alderen, da jeg var ni år, vil jeg vel si.
Men jeg hadde jo ikke noen mor, som ga meg fine klær ofte, og sånn.
Så jeg var litt sånn, at jeg kanskje var litt trøtt og litt deprimert, og kanskje så litt bleik ut, og var kanskje ikke den i klassen som hadde kulest klær.
Jeg var den som var glad hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg på skolen liksom.
For jeg mye deppa, fra å bo alene, og hadde mye fravær og forsov meg mye også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
