johncons

Stikkord: Det Norske Hageselskap/Norsk Hagetidend.

  • Min Bok 5 – Kapittel 264: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXVII

    I England, så synes jeg, at det går ganske greit, å klippe seg.

    Jeg sier at jeg vil ha det kort ved øret.

    Litt lenger, øverst på sidene.

    Og litt lenger enn fingerkort, på toppen.

    Og at de pleier å bruker ‘number 4’, (et slags plaststykke, (til hår-barbermaskinen), som bestemmer lengden, på håret), når de barberer håret, bak og på sidene, da.

    Og da blir det vanligvis brukbart, (må man vel si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i Norge.

    Så må man bare si, at man vil ha det ‘kort’, (tror jeg).

    Og da begynner friserdamene noen ganger å klage da, (husker jeg).

    Når de er ferdige, med å klippe.

    (Eller om det var, før de begynte).

    Og så sier de noe sånt, som at: ‘Ja, hvis du synes at det er kort, så’.

    (Noe sånt).

    Så i Norge så går dette mye på intuisjon, (fra frisørene), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og da føler jeg meg noen ganger litt fremmedgjort, (eller hva man skal kalle det), da.

    (Må jeg vel si).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og det er jo også sånn.

    At å klippe seg, i Oslo.

    Det koster gjerne cirka 500 kroner, da.

    (Ihvertfall hvis man klipper seg, hos frisørene, på Oslo City eller i Arkaden der).

    Mens i England, så koster det vanligvis under 100 kroner, å klippe seg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    I Oslo, så ble det sånn.

    At jeg bytta frisør, (hele tida), husker jeg.

    Siden jeg aldri fant, en frisør, som jeg var fornøyd med, da.

    (Noe sånt).

    Og på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003, husker jeg).

    Så var det noen ganger sånn, at jeg klipte meg, hos en frisør, på Bislett, (i Theresegate muligens), som var utlending, (husker jeg).

    (På en frisørsalong, som jeg hadde funnet, når jeg gikk rund og leita, etter en ny frisørsalong, da.

    Siden jeg var så misforøyd, med de andre frisørsalongene, i Oslo. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han frisøren, han kosta det mindre, å klippe seg hos.

    Enn hos de fleste andre frisørsalonger, i Oslo, da.

    Så da han utenlandske frisøren, gjerne ville selge meg noe slags shampoo, (var det vel), mot håravfall, (eller noe sånt), da.

    Så syntes jeg at jeg måtte kjøpe en sånn flaske, da.

    Siden det var så billig å klippe seg der.

    (Sammenlignet med de andre stedene, i Oslo, da).

    Men den flaska, (med sånn ‘mystisk’, (muligens hjemmelaget), shampoo).

    Den bare kasta jeg, (uten å prøve den da), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han utenlandske frisøren, han nevnte en gang det, at Beirut var en så fin by, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det husker jeg, at jeg syntes, at var litt rart, da.

    For Beirut, det ble liksom som Belfast, (eller noe sånn), for meg, (syntes jeg).

    Nemlig et sted jeg forbandt med bomber, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at jeg liksom fikk ødelagt trynet mitt, i desember 2003.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så lurte jeg på det, om det kanskje bare var sånn, at jeg trengte å klippe håret, for å liksom se ‘normal’ ut igjen, da.

    Og da, så dro jeg til den frisøren, (i Theresegate vel), på Bislett, da.

    Men da var den frisørsalongen stengt, (den dagen), husker jeg.

    Men da stod telefonnummeret, til eieren, på en plakat der, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og så ringte jeg, og spurte han eieren, når de skulle åpne igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og da sa eieren, at han jobba på sin andre frisørsalong, nede på Grønland, den dagen, da.

    Og så endte det med, at jeg dro ned dit, (til Grønland), for å klippe meg, da.

    (For jeg hadde hatt så mye problemer, hos de andre frisørsalongene, i Oslo, da.

    Med å få håret mitt, sånn som jeg ville ha det, da.

    For å si det sånn).

    Selv om det var sjelden, at jeg var, nede på Grønland, (må jeg innrømme).

    Etter at jeg hadde slutta å jobbe, for Det Norske Hageselskap.

    (Et sted hvor jeg jo jobba, høsten 1990).

    For det var jo også sånn, at Lill fra Svelvik, flytta bort, fra Grønland, (til Grorud), da.

    På omtrent den samme tida, som jeg slutta å jobbe, på Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    For Lill fra Svelvik, hu ble jo sammen med en kar fra Grorud, (som digga U2), da.

    Sommeren 1990, var det vel.

    Og hu flytta vel til han, (på Grorud), høsten 1990, tror jeg.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994

    1994 var jo et nesten magisk år i Norge.

    Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.

    Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.

    Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.

    Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.

    Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).

    Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.

    (Noe sånt).

    Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.

    Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.

    Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.

    Men hu var nysgjerrig på det her da.

    Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.

    Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.

    Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.

    Om veien da.

    Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.

    I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.

    Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.

    Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.

    Fra 1989 til 1993.

    Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.

    Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.

    Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.

    Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.

    Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.

    Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.

    (Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.

    ‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.

    Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.

    Den kosta vel 100-200 kroner vel.

    Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.

    Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).

    Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.

    (Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).

    Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.

    For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.

    For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.

    (Unntatt i russetida, da).

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.

    På T-banestasjonene, i Oslo.

    Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).

    Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.

    Så det stod ‘Worry’, da.

    Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.

    Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.

    Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.

    I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.

    At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.

    Men at Paprika var et så kult merke, da.

    Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.

    Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.

    Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.

    Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.

    (Ihvertfall vanligvis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.

    Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.

    Og som jeg gikk med, på byen, da.

    Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.

    (Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).

    Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.

    Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.

    (For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.

    Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).

    Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.

    Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.

    (Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).

    Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.

    For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.

    Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.

    (For det første).

    Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.

    Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.

    (På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.

    Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.

    (For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.

    Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.

    For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.

    Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.

    Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.

    Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.

    Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.

    Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.

    Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.

    (Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).

    Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.

    Som kanskje kom litt i veien.

    Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).

    Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.

    Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.

    Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.

    Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.

    For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.

    Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).

    Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.

    For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.

    Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.

    Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?

    Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.

    Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.

    At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.

    Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.

    Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.

    Hva var det som skjedde her, egentlig?

    Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.

    For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.

    Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.

    Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.

    Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.

    Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.

    Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.

    Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.

    Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.

    Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.

    Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.

    Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.

    Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.

    Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.

    (Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).

    De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).

    (Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.

    For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).

    Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.

    Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).

    Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.

    Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.

    Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.

    Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.

    Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.

    Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.

    Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.

    For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).

    Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).

    Så kom ytrefilet.

    Fulgt av mørbrad og entrecote.

    Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.

    Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.

    Og indrefilet da, selvfølgelig.

    Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.

    Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.

    (For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.

    Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).

    Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.

    For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.

    Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.

    Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.

    Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.

    Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.

    Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.

    For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.

    Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.

    Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.

    Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.

    Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.

    For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.

    Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.

    Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.

    Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).

    (Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).

    Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.

    Et navn som undret meg litt, husker jeg.

    Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.

    Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.

    Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.

    Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.

    Det er mulig.

    For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 86: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Jeg har noen stikkord-notater, som jeg skriver fra nå.

    Og noen av de er kanskje litt dumme/pinlige, så de har jeg sikkert spart til slutt da.

    (Noe sånt).

    En gang jeg var nede i Sentrum, på den her tiden, så var jeg på Jack & Jones, var det vel, på senteret Arkaden, i Karl Johan.

    Jeg spurte vel en som jobba der, om de hadde sommerskjorter, (eller noe), kanskje siden jeg pleide å låne min fars sommerskjorter, det første året, som jeg gikk på Sande Videregående.

    (Noe sånt).

    Men han som jobba der, han svarte det, at, ‘om sommeren, så går du bare i sånne her skjorter, vet du’, (eller noe), og viste at han gikk i sånne tennisskjorter da.

    Det syntes jeg ble litt uvant, så jeg kjøpte meg vel heller noen t-skjorter, tror jeg.

    Men en god del år seinere, (etter at jeg ble butikksjef, osv.), så gikk jeg over til å gå med sånne tennisskjorter mye da, (istedet for t-skjorter), siden de tennisskjortene har krage og sånn da, og vel ser litt mer formelle ut da, enn t-skjorter.

    Noe sånt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med OBS Triaden, på en samling, på hotellet Olavsgård, i Skedsmo/Romerike, dagen før Matland bytta navn til OBS Triaden.

    Så dro vi innom butikken, etter møtet/foredraget/seminaret, på Olavsgård.

    Og da tok vi vel buss, tilbake til Triaden, mener jeg.

    Og da sa butikksjef John Ellingsen, (var det vel), at i tillegg til tilbudene som stod i kundebladet, så kunne vi som jobba der, få kjøpe Levis-bukser billig.

    Som et slags ekstratilbud da.

    For vi ansatte, vi skulle få se den ny-ombygde butikken, (med ny spesialvareavdeling da, som Matland ikke hadde), dagen før kundene fikk se den da.

    Også fikk vi også lov til å kjøpe de gode tilbudene, før kundene da.

    Men bare en av hvert tilbud, (eller noe sånt da).

    (Og de tilbudene, de vekte ikke akkurat meg opp så mye, husker jeg.

    Som jo hadde vært med på et eller to-års jubileet til Gågata, i Drammen, (var det vel), da for eksempel Spaceworld, i Risto-senteret der, solgte ti Spectrum-datamaskiner, (dette var midt på 80-tallet), for en krone stykket.

    Og bokhandelen på Lyche, solgte tastafoner, (var det vel), også for en krone da.

    Mange butikker, på Risto-senteret, Lyche og Glassmagasinet da.

    De hadde dyre ting, som kostet flere hundre kroner til vanlig, til salgs for en krone da.

    I begrenset antall.

    Så hele Gågata i Drammen, var jo helt stappa full av folk, (må man vel si).

    Og innvandrere var der hele familier, husker jeg.

    Og noen eldre, Drammenser-damer, klagde på at ungene til noen pakistanere, (var det vel), grein da, noen av dem, der de stod, midt inne i en flokk, av elleville kunder, (mye pensjonister vel, men også skoleungdom som Kjetil Holshagen og meg, som hadde skulka skolen, for å være med på det her da), som løp som gale nesten, når butikkene åpnet da, for å prøve å være blant de ti første som fikk tak i en datamaskin, til en krone da.

    Det var Kjetil Holshagen, som bodde like ved meg på Bergeråsen, (men som egentlig var fra Konnerud, i Drammen vel), som tipsa meg om det her, og fikk meg til å bli med, på en-kroners-tilbud, i Gågåta, i Drammmen da.

    Selv om vi var sjanseløse, til å komme først til datamaskinene.

    Jeg stod først, i en inngang, som gikk fra Lyche, (eller om det var Glassmagasinet), og inn til Risto-senteret.

    (Var det vel).

    Men de åpnet hovedinngangen først.

    Så jeg fikk ikke tak i datamaskin, like vel.

    Og jeg var ivrig etter å komme inn, (husker jeg).

    Så jeg gikk for nærme, da skyvedøra skulle åpnes.

    Så han som åpna den, måtte åpne den på nytt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men om det ekstra olabukse-tilbudet, til John Ellingsen.

    Om det var et angrep på meg?

    Som ikke lukta så bra, den dagen, for jeg hadde jo hatt så mye sex, med hu Ragnhild fra Stovner, natta før det her, (så jeg lukta vel en del av hennes kjønnssafter, vil jeg nok tippe på).

    For jeg var fyllesyk, (for det her var på en søndag), og jeg var nesten redd for at jeg skulle få kjeft, av Arne Thomassen, som satt oppe, når jeg kom ganske tidlig hjem, på søndagen da.

    Siden jeg ikke hadde vært hjemme, den natta da.

    Kanskje han syntes at jeg hadde gjort noe galt.

    Det visste jeg ikke sikkert.

    Så jeg prøvde å late som ingenting da.

    Og begynte vel å prate om noe løst snakk da, (eller noe).

    Det ble ihvertfall ikke til at jeg fikk dusja, av en eller annen grunn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et par episoder til, med hu kassaleder Helen, (fra Finland), som jeg har skrevet opp her.

    En gang, når jeg begynte tidlig, en lørdag vel.

    Så dukka ikke Helene opp på jobben, når hu skulle, (husker jeg).

    Butikken, (eller hypermarkedet), det åpna vel klokka 9 vel, (mener jeg å huske).

    Men vi kassererne, vi skulle være på jobb, klokka 8 da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    For vi måtte vaske kassa, før dagens start.

    Og sette ut skrina og sånn da.

    Og sette opp avisene, (nemlig VG og Dagbladet, var det vel. Vi solgte veldig mange aviser, så dette var en jobb som kunne ta litt tid faktisk, å fylle opp alle de sikkert flere tusen avisene, som vi fikk hver dag).

    Og dette brukte vi en time på, for kassa skulle vaskes ordentlig da.

    Og det var kanskje litt mer laid-back, på Matland/OBS Triaden, enn i Rimi, hvor man vel bare kanskje ville fått et kvarter eller en halvtime, på å vaske ei kasse og sette opp noen aviser da.

    (Hvis man ikke ble bedt om å vaske kassa innimellom at kundene var i kassa da.

    Det kunne vel også skje, i Rimi.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når hu Helene, ikke dukka opp, på jobben, klokka 8, som hu skulle.

    Så var det noen, (James og Fanney vel, blant annet, hvis jeg husker det riktig), som ikke gjorde jobben sin.

    De stod liksom bare der, istedet for å begynne å vaske kassa si da.

    Mens jeg gikk og henta ei bøtte vann, på lageret, som vanlig da.

    Og vaska kassa som vanlig da.

    Mens James og Fanney, (var det vel), de bare stod der da.

    Også dukka Helene opp rundt klokka halv ni vel.

    Hu hadde vel forsovet seg da.

    Og hu slutta vel ikke så lenge etter dette, mener jeg å huske.

    Hu begynte jo å jobbe på Rema Furuset, sammen med hun andre kassalederen, nemlig Carmen, under deres tidligere disponent, fra da butikken het Matland, nemlig en ved navn Paulsen, som jeg har for meg, at hadde mørkt helskjegg.

    Men da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så hadde jo han Paulsen solgt butikken sin, til Forbrukersamvirke da, så det er mulig at jeg roter, for han Paulsen, han var vel ikke akkurat så ofte innom Matland/OBS Triaden, etter at han solgte butikken vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om jeg såvidt la merke til han en gang, og at kanskje noen kolleger sa at han med det mørke helskjegget var Paulsen da.

    Men det er mulig at jeg roter også.

    For dette er jo over 20 år siden nå, at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden der, på det halvt-års vikariatet mitt, som var heltid.

    (I det hvileåret mitt, fra NHI, hvor jeg skulle spare opp penger).

    Så var ei ung dame, som jobba i kassa, på det andre skiftet, enn det som jeg selv jobba på.

    (Jeg jobba jo på samme skift, som Kenneth fra Høybråten, Knut Hauge, Lene fra Rælingen, Elin fra Trøndelag og hennes lillesøster Brit fra Trøndelag).

    Og hu dama, hu så skikkelig blodfattig ut, (eller noe), vil jeg si.

    Hu hadde mørkeblondt hår vel, (tror jeg).

    Og hu var tynn og bleik, og hadde ringer under øya da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fikk sparken, etter at jeg hadde jobba der i cirka halvt år, eller et år vel, (eller noe), husker jeg.

    Jeg ble fortalt noen episoder, av Liss eller Fanney, (eller hvem det kan ha vært igjen), i kassa.

    Saken var at hu blodfattige kassadama, hu hadde blitt tatt tre ganger, i kassa-kontroll, (var det vel).

    Men hu kunne forklare hva som hadde skjedd, i alle tre tilfellene.

    (Omtrent som meg, når jeg prøvde å forklare, i et tidligere kapittel, hva som egentlig skjedde, da jeg fikk en muntlig advarsel, siden Klara og de andre damene på kontoret, ikke kunne klarte å finne en avis, (som en kassa-kontrollør, hadde kjøpt i kassa mi, uten å vente på kvittering), på kassarullen, for oppgjøret, for den dagen.

    Da han kassakontrolløren, bare lå igjen noen mynter, på kassa, mens han gikk forbi køen da.

    Noe mynter, som jeg mener at jeg må ha glemt bort.

    (Som jeg skrev i et tidligere kapittel).

    Siden han kontrolløren ba om et spesielt sted, å legge de myntene sine da.

    Jeg henviste da, (etter at jeg først måtte tenke meg om litt, og se meg om litt, for dette spørsmålet, om et spesielt mynt-sted, det hadde jeg ikke fått før. Vanligvis, så gikk ikke folk forbi køen der, og hvis de gjorde det, så la de vel vel bare myntene på båndet, eller disken, (eller om de ga meg pengene i hånden), mener jeg), til en myntskål, som jeg håpet at ville være et bra nok sted for han da, å legge myntene sine.

    Mens jeg slo ferdig den kunden, som jeg holdt på med da.

    Men så glemte jeg de myntene, for de var skjult av en bankterminal, som hadde blitt plassert oppå den myntskåla, som var innebygd i kassadisken da.

    Antagelig fordi at bankterminalen ble ‘oppfunnet’ etter at kassadisken ble oppfunnet da.

    Sånn at det ikke var noe egnet sted, på den kassadisken, til å ha den bankterminalen på da.

    Noe sånt).

    Men da hadde kassaleder Helene sagt det, at det var umulig, å huske de tre episodene.

    Ettersom det var så mange kunder, som handla på OBS Triaden der.

    Så da måtte det være sånn da, at hu kassadama gjorde noe galt da.

    Mente kassaleder Helene, (sånn som jeg skjønte det, på Liss og/eller Fanney vel. Eller hvem det kan ha vært igjen).

    Jeg sa ikke noe om det med at hu kassereren fikk sparken.

    Eller om hu kunne ha husket alle disse tre handlene.

    Det ville jeg ikke si noe om.

    Men jeg forsvarte istedet Helene, (husker jeg).

    For jeg syntes at hu var behagelig å jobbe sammen med da.

    For hu var så rolig og behersket liksom.

    Og hyggelig, må man vel nesten si.

    Så jeg svarte bare det, at Helene var den beste sjefen, som jeg noen gang hadde hatt.

    (Og jeg hadde jo jobba på CC Storkjøp og i Det Norske Hageselskap også).

    Så jeg ville ikke være med på et angrep, på Helene da.

    Selv om jeg nok skjønte det, at det Helene sa, kanskje ikke var logisk da.

    Altså, de kunne vel ikke bare si det sånn, at det var umulig å huske tre kunder, blant mange, for en kasserer.

    Kanskje noen kasserere hadde veldig god hukommelse, for eksempel.

    Hu kassadama, som det var snakk om, hu hadde jo de ringene under øya og da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så hvem vet, kanskje hu lå oppe hele natta, og tenkte på sånne her ting, (for eksempel), da.

    Det kunne vel kanskje tenkes, det og.

    Men dette var jo ikke min business, for å si det sånn.

    Hva kunne jeg gjøre med dette liksom?

    Jeg var jo bare en vanlig kasserer der.

    En som var nederst på rangstigen der, på OBS Triaden.

    Jeg var liksom bare en vanlig ‘fotsoldat’ der da, nederst på stigen, som kasserer, og uten noen makt der.

    Så hvorfor Liss og/eller Fanney, (eller hvem det var igjen), begynte å ta opp den her personalsaken, med meg, det veit jeg ikke.

    Kanskje de prøvde å lage noe rabalder?

    Hva vet jeg.

    Hu kassadama fikk ihvertfall sparken da.

    Og jeg lurte kanskje litt på den episoden, (og hadde det kanskje litt bakhodet).

    Men det var ikke sånn, at jeg tok opp denne episoden, med noen sjefer, eller noe, på OBS Triaden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste episodene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

    Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

    Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

    Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

    Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

    Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

    Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

    For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

    Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

    Alt var på hans premisser liksom.

    Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

    Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

    Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

    (Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

    Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

    (Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

    Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

    Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

    Ganske hardt da.

    For jeg ville kanskje markere min grense da.

    Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

    Sånn at alt gikk på hans premisser.

    Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

    Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

    Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

    For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

    Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

    For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

    For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

    Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

    Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

    Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

    Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

    Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

    Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

    Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

    Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

    Det ble nok kanskje litt mye da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

    Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

    Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

    For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

    (Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

    Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

    Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

    (Var det vel).

    Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

    (Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

    Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

    Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

    Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

    Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

    Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

    (En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

    Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

    I bånd da.

    For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

    (En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

    For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

    Og konduktøren sa ikke noe da.

    Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

    For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

    (Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

    Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

    Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

    Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

    For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

    Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at jeg husker feil og.

    Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

    (Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

    Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

    Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

    Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

    Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

    Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

    Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

    Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

    (Altså om jeg hadde bæsja da).

    For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

    Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

    Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

    (Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

    For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

    At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

    Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

    At dette er ganske viktig for kroppen da.

    For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

    Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

    At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

    (Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

    Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

    (Noe sånt kanskje).

    Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 46: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.

    Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.

    (I et seks måneders vikariat da).

    Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.

    At, ‘du blir sikkert butikksjef du’.

    (Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).

    Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.

    Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.

    Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.

    Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.

    Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.

    Men så var det noe galt med printeren en gang.

    Så den virket ikke.

    Så trykkerifolka gikk igjen da.

    Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.

    Og så skru strømmen på igjen.

    Og da virka plutselig printeren.

    Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.

    Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.

    (Ovenfor de trykkeri-folka da).

    Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.

    (Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).

    Hvem vet.

    Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.

    Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.

    Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.

    Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.

    At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.

    Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.

    Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.

    Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.

    Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.

    Så kunne det være litt hektisk der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.

    At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.

    For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.

    Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.

    Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.

    For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.

    (Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.

    Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).

    Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.

    Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.

    Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.

    Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Arne og Mette.

    Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).

    Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, ‘dansker er Nordens jøder’.

    Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.

    Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.

    Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.

    Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.

    De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.

    Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Samtidig, så beundret Axel utlendinger.

    En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.

    (En gåtur på cirka fem minutter vel).

    Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.

    Jeg svarte ikke noe.

    Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn ‘Tore på Sporet’-familie, mer eller mindre.

    Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.

    Så vi kjenner hverandre ikke så bra.

    Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.

    Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.

    Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.

    Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.

    Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.

    (Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).

    Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn ‘Tore på Sporet’-aktig oppvekst da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.

    Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).

    Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for ‘Groruddalens fineste hund’, husker jeg.

    (Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).

    Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.

    Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.

    For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.

    Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.

    (Når jeg skulle dit likevel).

    Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.

    Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).

    Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.

    For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.

    Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.

    Og så irritert, på Trixie.

    Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.

    At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.

    Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.

    (For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).

    Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.

    Om kvelden.

    (Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.

    Eller våren 1991, var det kanskje.

    Noe sånt).

    Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.

    Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.

    Og etter det, så var den bikkja helt fin.

    Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.

    Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.

    For å si det sånn.

    Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.

    Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.

    Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).

    Den bikkja var forresten en blandingshund.

    Og Mette Holter sa at den var en ‘ren amerikaner’.

    (Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).

    Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.

    Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 45: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.

    Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.

    Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.

    Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.

    Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).

    Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.

    Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).

    Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.

    Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.

    Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.

    Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).

    Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.

    Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.

    Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.

    Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.

    Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.

    Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.

    De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.

    Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.

    Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.

    Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.

    Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.

    Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.

    (Når jeg ikke har hatt bil da).

    For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.

    Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.

    Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.

    Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.

    (Av en eller annen grunn).

    Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.

    Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.

    Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.

    En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.

    Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).

    Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.

    Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.

    Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.

    At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.

    Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.

    Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).

    Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.

    Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.

    Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.

    Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.

    Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.

    Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.

    Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.

    Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.

    Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så ble det bare sånn.

    Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.

    Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.

    (Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.

    Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).

    (Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.

    Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).

    Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.

    Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).

    Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.

    Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.

    Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.

    (Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.

    En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.

    Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.

    Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.

    ‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.

    Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.

    (Ifølge Martinsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 44: Enda mer fra høsten 1990

    Ikke så lenge før jeg slutta å jobbe i Hageselskapet, (husker jeg).

    Så måtte jeg også sitte litt i sentralbordet der, husker jeg.

    Mens de hadde personalmøte der.

    (Siden jeg var praktikant, og ikke jobba der fast da).

    Og da ringte det noen folk, som ikke ville abonnere lenger, på Norsk Hagetidend, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mens jeg satt og jobbet på sentralbordet, (som vel muligens også var resepsjonen), at jeg først hørte ordtaket, (som Gro Harlem Brundtland fremførte, på radio, mener jeg at det var), at ‘det er typisk norsk å være god’.

    Dette var som noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg var så vant til å høre, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

    Men dette om, at ‘det er typisk norsk å være god’, noe sånt hadde jeg ikke hørt før.

    Så selv om jeg var Høyremann, så syntes jeg at dette ordtaket, som vel var del av en slags kampanje, for å få folk i Norge til å bli blidere osv., før vinter-OL, på Lillehammer, i 1994.

    Så syntes jeg at dette var en litt oppmuntrende ting, å høre da, (husker jeg), på radioen der da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det mens jeg var på jobb hos Hageselskapet, at jeg først hørte dette ordtaket).

    Og de hadde vel også noen ‘Folk i form til OL’-plakater, (eller noe sånt), der og, mener jeg.

    Så det var nesten litt som å bo i Nord-Korea, (kan man vel kanskje si), å bo i Norge, på begynnelsen av 90-tallet.

    Flere statlige kampanjer for å fikse opp nordmenn, for at landet liksom skulle bli sånn noenlunde presentabelt, ovenfor utenlandske TV-tittere og turister, (i forbindelse med OL på Lillehammer), var i full gang, (virket det som for meg, ihvertfall, husker jeg).

    Så jeg syntes at dette også var litt pussig/merkverdig da, husker jeg.

    Men jeg husker også at jeg ble litt muntret opp da, av at det var typisk norsk å være god.

    For det hadde jeg ikke hørt noe om før.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke alltid like positiv, til Gro Harlem Bruntland.

    Hennes TV-opptredener, fra 80-tallet, hvor hun hisset seg veldig opp, i debatt-dueller, med Høyre-formann Kåre Willoch, hadde jeg ganske friskt i minne.

    Og en gang, i leiligheten til Mette og Arne, når det var snakk om Gro Harlem Bruntland, på TV-nyhetene, (eller om Arne Thomassen hadde nevnt henne).

    Så kom jeg med en negativ kommentar da, (siden jeg var Høyremann), om Gro Harlem Bruntland da.

    Og da eksploderte nesten Mette Holter, (husker jeg).

    Og sa noe sånt som at, Gro Harlem Brundtland, hun ville ikke Mette Holter høre noe stygt om da.

    For Gro var flink og sånn da.

    Og det visste seg at Mette Holter kjente Gro Harlem Brundtland personlig, siden de hadde vokst opp sammen og gått på skole sammen, (eller noe lignende ihvertfall), i området rundt Parkveien, i Oslo Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det å kjenne noen som kjente Gro Harlem Brundtland, det kom litt som et sjokk for meg, (må jeg innrømme).

    (Kanskje spesielt siden at denne personen var akkurat Mette Holter).

    For Mette Holter var liksom den arbeiderklasse-bingo-dama da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Og jeg syntes at det kunne være litt vanskelig å ta hu Mette Holter helt på alvor, siden hu liksom var så ‘kitschy’ og sånn da.

    Hu så på seg selv, som ‘hu dama som alltid vant på bingo’, og gikk med sånne spesielle amerikansk-aktige røde plast-briller vel, og samla på elefant-figurer og sånn da.

    Så hu var liksom ikke som en akademiker akkurat, (eller hvordan man skal forklare det), hu Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så at Mette Holter hadde vokst opp sammen med, (og kjente), Gro Harlem Brundtland.

    Det var noe som nesten skremte meg litt, må jeg innrømme.

    Siden jeg ikke stolte helt på dømmekraften, til Mette Holter da.

    For Mette Holter virka ikke så smart for meg, (må jeg innrømme).

    Og hu virka også ganske så følelses-styrt, for meg, noen ganger.

    Samtidig med at hu var inne i en personlig krise, på den her tiden, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Hu kom med utbrudd om at hu ikke klarte å få seg selv til å se noe fiks/fin ut lenger, til dattera si Kirsten, osv., (sånn at man kunne høre det i hele leiligheten da, husker jeg).

    Og hu hadde jo allerede kommet med et utbrudd, ovenfor meg, studieåret før, (en gang jeg var på besøk hos Arne og Metter der, på Furuset), om at hu ble lei seg, på grunn av Pia og meg, siden det å se oss, minte henne på det, at hun ikke var ordentlige mammaen til Axel da.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, av Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS.

    Jeg fikk ikke avsluttet dette kapittelet igår, (6. februar 2012), da jeg skreiv det.

    For det ble litt seint her, og jeg sovna.

    Men det var fortsatt en god del, som skjedde, denne høsten, i 1990.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 43: Mer fra høsten 1990

    Det var vanskelig å ikke bli litt betatt av Bergljot Gundersen, syntes jeg forresten, da jeg jobbet for Hageselskapet der.

    Jeg leste på nettet nå, at hun var født i 1962.

    Og altså var åtte år eldre enn meg.

    Men jeg husker godt at jeg syntes at hun var veldig attraktiv og pen.

    Det var egentlig vanskelig å finne noen svake sider, ved Bergljot Gundersen, (syntes jeg).

    Hun var pen og vakker, (må man vel si), og hun hadde utstråling og virket også veldig intelligent, (syntes jeg).

    Hun var også veldig høflig og hyggelig, må man vel si.

    Og var vel også ganske atletisk, tror jeg.

    Og jeg ville ikke gjettet på at hun var mer enn 25 år gammel, (eller noe sånt).

    Jeg trodde ikke at hun var gammel som 28, den høsten, som jeg jobbet sammen med henne.

    Jeg var jo bare såvidt fylt 20 år da, men jeg ville ikke ha tippet på, at hun var så mye som åtte år eldre enn meg vel.

    Jeg syntes ihvertfall ikke at det virket sånn, som at hun var som en annen generasjon enn meg, for å si det sånn.

    (Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Jeg husker ihvertfall at jeg syntes at hun var veldig attraktiv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn sånn var det.

    Navnet hennes var jo forresten kanskje litt rart da.

    Jeg husker at Redaktør Lønø nevnte noe om en Bergljot, den første dagen, som jeg jobbet der vel.

    Men det navnet hadde jeg aldri hørt før, (husker jeg).

    Og jeg ville vel trodd det, at hvis noen het Bergljot, så var det kanskje en gammel grandtante, eller noe sånn.

    Men når jeg så at det var hu unge, pene blonde dama vel, som het Bergljot.

    Nei, da syntes jeg det var litt spesielt, må jeg si.

    Så hun var en veldig spesiell dame, må man vel si, hun Bergljot Gundersen.

    (Altså på en positiv måte da.

    Hun var ikke en person som man lett glemte, for å si det sånn).

    Og det var nesten som at det var et friskt pust, i kontorene til Norsk Hagetidend der, når hun var der, må man vel nesten si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så kan jeg ikke si det, at Norsk Hagetidend sine lokaler, var som et sjekkested akkurat.

    Neida, Redaktør Lønø var veldig konform.

    Og det var vel også Bjerregaard og Bergljot Gundersen, må man vel si.

    Så det var ikke sånn at man var veldig personlige der akkurat, (til vanlig).

    Alle satt ved sitt skrivebord da.

    Og alle unntatt meg hadde sitt eget kontor vel.

    Så det var veldig konformt og ordentlig der da.

    Og det var ikke sånn at folk satt ved siden av hverandre og samarbeidet, og sånn, hele tiden.

    Neida, man satt ved hvert sitt skrivebord, og gjorde de arbeidsoppgavene, som man hadde fått tildelt, av redaktøren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg slutta hos Hageselskapet der, så fikk jeg en veldig bra attest, husker jeg, av Redaktør Knut Lønø da.

    Det stod at jeg var flink osv., da.

    Men jeg reagerte litt, på at det ikke stod personnummeret mitt, på den attesten da.

    Men da sa Lønø det, at han ikke var noen stor tilhenger, av personnumre.

    Han forklarte det, at hvis vi hadde hatt personnumre, i Norge, under krigen.

    Så ville tyskerne ha fått kontroll, på veldig kort tid, sa han, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg fikk sjansen, til å lære litt om planter, osv., da jeg jobbet for Hageselskapet.

    Blomster, (eller om det var stauder), de kunne være et-årige, eller to-årige, osv. da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vel noen gang skjønte helt hva det betydde).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg leste om hvordan man la torvtak, i en eller annen bok eller artikkel, som jeg skulle gjøre et eller annet jobb-relaterte greier med der da.

    (Og på julebord og sånn, seinere, så har det hendt at jeg har prøvd meg på det, å fortelle, litt etterhvert, under middagen, om hvordan man legger torvtak og sånn da.

    Etter at man har fått i seg noen halvlitere eller drinker da.

    Og man ikke finner på noe særlig mye andre ting å prate om da).

    Og det er to måter egentlig, som man kan legge torvtak på da, husker jeg.

    Den ene er, at man kan spa opp noen jordflekker, med gress på, og legge oppå taket på huset eller hytta da.

    Men det som er viktig da, det er at man tar gress-tuster, som vokser, i nærheten av hytta da.

    Hvis ikke, så kan det tenkes, at gresset ikke vil trives, oppå taket av hytta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det finnes også en annen måte, å legge torvtak på.

    Og det er å først legge jord, og så så gress-frø, i jorda, oppå taket av hytta da.

    Men da, så er det viktig, å bruke mange forskjellige typer, av gress-frø, (når man sår da).

    (I en slags blanding da, må man vel si).

    For det er vanskelig å vite, akkurat hvilke gress-typer, som vil klare å overleve, akkurat i det klimaet, som er der hvor den spesielle hytta ligger da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn er det vel, på julebord, at man liksom skal fortelle noen sånne historier og sånn da, (noen ganger ihvertfall vel).

    Så det har hendt, (ihvertfall da jeg var sånn i begynnelsen av 20-årene), at jeg har begynte å bable, om torvtak og sånn da, under middagen, på diverse julebord, med OBS Triaden og sånn vel.

    Mest for tull da.

    Mens jeg har lata som at jeg var veldig opptatt av det her og sånn da, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hageselskapet hadde også noen bøker, (eller artikler), som jeg skulle arkivere, (eller noe), om bonsai-trær, husker jeg.

    Bonsai var noen japanske trær da, som man liksom skar til på en spesiell måte, (eller noe), sånn at de skulle bli som små miniatyrer, (var det vel), av vanlige trær da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I forbindelse med at noen pressemeldinger, skulle sendes til noen danske aviser.

    (Eller til det danske Hageselskapet, eller noe sånt, kanskje).

    Så la jeg også merke til det, plutselig.

    Der jeg satt ved skrivebordet mitt, og dreiv på med noe Hageselskap-arbeid da.

    At de hadde en Anker Heegaards gate, i København da.

    Hvor en av Hageselskapet sine kontakter, (av noe slag), holdt til da.

    Og da måtte jeg nesten skryte litt, til hun Bjerregaard da.

    (Som vel var den eneste, som jobba så sent, for det var fleksitid der, og jeg er jo rimelig b-menneske, så jeg var vel ikke akkurat den første som dukka opp på jobb der vanligvis, klokka sju om morgenen, for å si det sånn.

    Det var vel heller sånn, at jeg oftere dukka opp der, mellom klokka ni og ti, eller noe sånn vel).

    For Anker Heegaard, det var en kjent dansk fabrikkdirektør da, som var min tipptippoldefar, (eller noe), siden han var bestemor Ingeborg sin oldefar da, (eller noe).

    Men seinere, så har jeg jo bodd, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.

    (Hvor jeg leide en hybelleilighet, av Rimi).

    Og da la jeg jo fort merke til det, at en av parallellgatene der, til Waldemar Thranes gate, den het nettopp Bjerregaards gate da.

    (Det samme navnet, som hu svenske dama, hos Hageselskapet het da).

    Også hadde jeg sitti og skryti, 5-6 år tidligere, til hu samme Bjerregaard da, at en gate i København, var oppkalt, etter min danske slektning da.

    Også var det også en gate i Oslo, som var oppkalt etter hu svenske Bjerregaard-dama, (hos Hageselskapet), sin slektning.

    Så da følte jeg meg litt dum, (i 1996), da jeg fant ut dette da, (husker jeg).

    Men da må jeg si det, at hu Bjerregaard, hos Hageselskapet, var veldig høflig da.

    (Og ikke like umoden som meg).

    Siden hun ikke skrøt, av at en gate, i Oslo, het Bjerregaards-gate da.

    Når jeg selv begynte å skryte, av at en gate i København, var oppkalt etter min tipptippoldefar, Anker Heegaard da.

    (Noe jeg ikke visste om fra tidligere, før jeg la merke til det, akkurat da jeg satt og jobba med noen arbeidsoppgaver, for Hageselskapet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del ting som hendte, disse par månedene, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er mer om Bergljot Gundersen, fra siste kapittel av Min Bok 2

    bergljot gundersen linkedin

    http://www.linkedin.com/pub/bergljot-gundersen/3/769/23

  • Min Bok 2 – Kapittel 42: Enda mer fra Det Norske Hageselskap

    Det var også en kaffemaskin, husker jeg, hos Hageselskapet der, på Grønland.

    Og jeg pleide jo ofte, å være rimelig trøtt, om morgenen.

    Samtidig som jeg var mer vant, til å drikke cola, enn kaffe, (som jeg omtrent aldri pleide å drikke).

    Men brusmaskin, det hadde de vel ikke der.

    Så jeg prøvde meg på å skjønne kaffemaskinen der noen ganger da.

    For å prøve å få i meg noe drikke, som jeg kanskje våkna litt av da.

    Og da hadde jeg visst gjort det feil en gang, (husker jeg, at ei dame der sa til meg).

    Jeg hadde visst tatt i vann før jeg tok i kaffepulver, (eller noe), oppi koppen da.

    Så det ble visst feil da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    De hadde faktisk kjøpt en hvit skjorte til meg.

    Som jeg kunne bruke på jobb og sånn da.

    I bursdagsgave til meg, (mener jeg at det var), sommeren 1990 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men jeg kunne jo ikke gå med den samme skjorta, på jobb, hver dag heller.

    Så jeg varierte det litt da, mellom å gå med skjorte eller gensere, (eller om det var t-skjorter), mener jeg å huske.

    Men jeg husker det at Kontorsjefen der, vel så litt imponert på meg, i lunsjpausen der, en gang.

    En gang som jeg hadde tatt på meg den hvite skjorta, som jeg hadde fått av Lill og Pia da, til bursdagen min.

    Da syntes nok Kontorsjefen at jeg så ganske ordentlig ut vel, (tror jeg kanskje ihvertfall).

    Men dette var vel den siste dagen min der, tror jeg.

    Så det var kanskje feil å se for fin ut da.

    (Siden jeg skulle slutte, mener jeg).

    Det kan kanskje tenkes.

    Hva vet jeg.

    Jeg fikk vel ikke oppgitt noe kleskode der heller, såvidt jeg kan huske.

    Og jeg hadde jo dårlig råd.

    Og jeg røyka jo.

    Samt at jeg pleide å lage middag, både til Axel og meg selv, etter jobben.

    For Arne og Mette var ofte på travbanen eller bingo da.

    Så 4000 i månedslønn, det rakk ikke til så veldig mye, må jeg innrømme.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde råd til å kjøpe meg en ny garderobe, (eller noe sånt), når jeg jobba for Hageselskapet, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg en del ganger måtte bli med, å gå bort, til en fotobutikk, på Grønland.

    (Ikke langt fra Politihuset der vel).

    For dem dreiv og framkalte bilder, for Norsk Hagetidend der da.

    Og da var det noe som skjedde der en gang vel, (mener jeg å huske).

    Og da tror jeg at også han Kontorsjefen var der, og fikk med seg hva som skjedde.

    Men hva det var som skjedde igjen, det husker jeg ikke.

    Det var grunnen til at Kontorsjefen var der, var muligens fordi at Kontorsjefen måtte betale for fremkallingen av bildene, til Norsk Hagetidend, og derfor også måtte være med i fotobutikken da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ettersom at denne praksisplass-jobben, bare varte i tre måneder.

    Og ettersom at den var dårlig betalt.

    Og også siden jeg ikke fikk noen positive tilbakemeldinger, av Redaktør Lønø, når jeg spurte om hvordan mulighetene var, for å få en fast jobb, hos Hageselskapet, etter endt praksisperiode.

    Så prøvde jeg å finne bedre betalte jobber, mens jeg jobba hos Hageselskapet der da.

    Og jeg leite vel etter jobber, i Aftenposten, (mener jeg å huske).

    Og det er mulig at jeg dro innom Arbeidsformidlingen, noen ganger og, for å se om det stod noe om ledige jobber der og, kanskje.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert, om hvordan det var).

    Men uansett, så fikk jeg ihvertfall nyss om, at Rimi Oppsal, (eller om det var Rimi Oppsalstubben, som den butikken het), hadde en ledig jobb.

    Jeg hadde jo jobba et år, som Ekstrahjelp, på matbutikken CC Storkjøp, i Drammen, (et drøyt år før det her).

    Og jeg kjente jo også Magne Winnem, som var i militæret, på den her tida, men som egentlig jobba som leder, i den samme kjeden, (nemlig i Rimi da).

    Så jeg kontaktet Rimi da, og fikk komme på et jobbintervju, på Rimi Oppsal der da, (husker jeg).

    (Mens jeg jobba for Hageselskapet der da).

    Han som var butikksjef på Rimi Oppsal der, og som jeg hadde jobbintervju med.

    Det var en som gikk i Ball-genser, husker jeg.

    Og Ball-genser, for meg, det var jo noe som var populært, skoleåret 1987/88, (sånn som jeg huska det).

    (I Drammens-området da).

    Så å gå i en sånn stripete Ball-genser, høsten 1990.

    Det var som noe litt ‘utafor’, og kanskje som noe litt ‘dølt’, i min verden, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja, det andre året, på Handel og Kontor.

    Så jeg prøvde å følge med litt på moteklær og sånn da.

    Siden at man liksom har litt press på seg, (eller noe), for å være litt kul da, (må man vel si), siden man har gått på Markedsføringslinja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel den jobben, på Rimi Oppsal.

    Men dette var bare et seks-ukers vikariat da.

    Og Arne og Mette, de hadde en familievenn, som noen ganger var på besøk hos dem, som het Svein Martinsen.

    (Som seinere dette studieåret, (var det vel), kjøpte klesbutikken Harda Klær, i Lillestrøm vel.

    Og som da sponset Birgitte Seyffarth, med klær, i sin rolle som ‘Tause Birgitte’, i det kjente TV-programmet Casino da.

    Husker jeg at Mette og Arne ofte gjorde et poeng av, når vi satt og så på Casino hos dem.

    Og dette pleide også å stå på skjermen, etter at Casino var ferdig.

    At Seyffarth sine kjoler var sponset av Harda Klær da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Svein Martinsen, han fortalte meg det, en gang, etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb, hos Hageselskapet vel.

    At det store supermarkedet Matland, på Triaden-senteret i Lørenskog, trengte fler ansatte.

    Så jeg burde kontakte Klara der, sa vel Martinsen da.

    (Ihvertfall så rådet han meg til å kontakte Matland da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Matland og, og de skulle ansette noen, i et seks måneders vikariat, fortalte hu som jobba på kontoret der, (nemlig Klara), meg, når jeg ringte.

    Og jeg fikk lov til å komme på et jobbintervju der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk også den jobben på Matland da.

    Og dette var på den samme tiden, som jeg fikk det kortere vikariatet, på Rimi Oppsal.

    Så jeg måtte bestemme meg, hva jeg ville.

    Og ulempen, med Matland-jobben, det var, at Matland var kjøpt opp av OBS, og skulle bli til OBS Triaden.

    Og jeg var jo Høyremann, og syntes vel derfor at det virka litt merkelig, (for meg), å jobbe i et firma, som ikke var privat-eiet da.

    (Siden OBS jo var eiet av Forbrukersamvirket, som var forbrukereid, (heter det vel)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men samtidig, så var jo ikke butikk, mitt egentlig felt.

    Mitt felt var jo, (som jeg har nevnt flere ganger, i de forrige kapitlene), informasjonsbehandling/data.

    Og jeg skulle jo bare ha et friår, for å spare opp litt penger, til det andre året på NHI.

    Og etter at jeg hadde blitt ferdig på NHI, (jeg gikk på et to-årig kandidat-studie der), så var jo selvfølgelig min plan, å jobbe med data, (og ikke i butikk eller som kontormedarbeider).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og å begynne i et seks ukers vikariat, på Rimi Oppsal.

    Etter nettopp å ha jobbet i cirka seks uker, hos Hageselskapet.

    Nei, det ble som noe litt rart, for meg, husker jeg, at jeg syntes.

    Så da foretrakk jeg heller det, å starte i et seks-måneders vikariat, hos Matland/OBS Triaden, husker jeg.

    Siden at dette var vel i begynnelsen av oktober måneder, (tror jeg).

    Og hvis jeg da startet i et seks-måneders vikariat.

    Så ville jeg jo være ferdig med det, i april måned, (en gang).

    Og det ville jo si, at jeg da hadde ordnet meg en jobb, som varte, i så gått som hele dette friåret mitt da.

    For da begynte jo NHI igjen, kun fire måneder etter dette igjen.

    I august-måned da.

    Så da var jeg så gått som i havn liksom, når det gjaldt å få jobbe og tjene/spare penger, (som jo var målet mitt), i dette friåret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rundt den tida, som jeg slutta i Hageselskapet, så fikk jeg høre noen sure meldinger, bak ryggen min der, (fra noen av kontordamene, i etasjen under der Norsk Hagetidend holdt til vel), at da fikk jo ikke han gubben fra Fredrikstad , (som jeg lurer på om muligens het Åge, eller noe sånt), ferie fra lagerjobben sin da.

    For folka i Hageselskapet, de hadde begynt å snakke om, at jeg skulle være ferieavløser, en uke, (eller noe sånt), for han gubben, borte på lageret hans, på Tøyen da.

    Men jeg hadde jo ikke lappen engang.

    Så hvordan skulle jeg få levert pakkene til Hageselskapet, på Posten liksom.

    Det veit jeg ikke.

    Og min jobb var jo som Kontormedarbeider-praktikant.

    Og det var også feil, siden mitt felt jo egentlig var Data/Informasjonsbehandling.

    Og, mitt mål, for dette friåret, (som jeg vel var åpen om, ovenfor Hageselskapet, mener jeg).

    Det var jo å tjene opp masse penger, (sånn at jeg slapp å gå på sosialen igjen, mens jeg studerte), til det andre året, på NHI.

    Også begynte noen hos Hageselskapet å lage planer for meg, om at jeg skulle jobbe som lager-sjef-vikar, osv.

    På luselønna 4000 i måneden.

    Så det var dumt, at jeg ble sendt bort på det lageret, mener jeg.

    For da begynte jo noen andre folk i Hageselskapet.

    Å legge planer for meg, som ikke min overordnede, Redaktør Lønø, ble rådspurt om vel.

    Og så fikk jeg overhøre ‘edder og galle-kommentarer’, (fra noen sleivkjefta kontordamer, var det vel), de siste dagene mine der, husker jeg.

    På grunn av at diverse folk dreiv og tulla da, med å legge planer, som involverte meg, over hue på han redaktøren da, for Norsk Hagetidend, som ihvertfall han visste, hvor ‘landet lå’, (når det gjaldt min jobbsituasjon der da), mener jeg.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste jeg husker, fra tida da jeg jobba i Hageselskapet der.

    Det var at jeg gikk ned trappa der, sammen med hu Bergljot Gundersen, ved slutten av den siste arbeidsdagen min.

    Vi var begge i godt humør, mener jeg å huske.

    Men jeg så aldri hu Bergljot Gundersen, (eller noen av de andre hos Hageselskapet), igjen, etter det her da.

    Selv om jeg kontaktet Bergljot Gundersen, rundt år 2009, (eller noe vel), når jeg hadde blitt arbeidsledig, her i Liverpool.

    Og spurte om hun kunne være referanse for meg, for den tiden, som jeg jobba i Hageselskapet da.

    Siden hun jobba der, samtidig med meg da.

    Og Redaktør Lønø hadde slutta, på den her tida, (rundt 2009 da).

    Og Bergljot Gundersen hadde blitt ny redaktør der da.

    Men referanse ville visst ikke hu Bergljot Gundersen være for meg da, )av en eller annen grunn).

    Selv om jeg mener at hu var både blid og munter, og vel nesten strålte vel.

    Den siste gangen, som jeg så henne, da vi gikk ned den trappa der sammen, (i bygningen til Hageselskapet, på Grønland der da), den siste arbeidsdagen min der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som skjedde, på den tida, som jeg jobba på Hageselskapet der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.