johncons

Stikkord: Det Norske Hageselskap/Norsk Hagetidend.

  • Min Bok 2 – Kapittel 41: Mer fra Det Norske Hageselskap

    Noe av det rareste som skjedde.

    Mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.

    Det var at plutselig så dukka det opp en tidligere direktør der.

    (En slags sjuende far i huset nesten).

    Som skulle ha et slags kontor, med egen seng i, (hvis han ble sliten), på det gamle kopi/printer-rommet, (eller noe), som egentlig tilhørte Norsk Hagetidend da.

    Men det som gjorde meg mest irritert.

    (For de hadde en slags fest/feiring der, i anledning av innvielsen, av det nye eks-direktør-kontoret da).

    Det var at en eller annen der, sa at madrassen, til senga, som han gamle direktøren der, skulle ha på kontoret sitt, den het Jensen(!)

    Da blei jeg sur gitt.

    For Jensen Møbler, det var jo de som holdt til ved siden av huset til bestemor Ågot, på Sand, der.

    Og hvor alarmen gikk støtt, (uten at noen slo den av), sånn at bestemor Ågot ofte sov dårlig om natta da.

    Som nærmeste nabo til Jensen Møbler.

    Og Jensen Møbler hadde bygd ut og bygd ut da, siden de hadde flytta til Sand, fra Svelvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gjorde unna de arbeidsoppgavene, som de hadde til meg, hos Norsk Hagetidend, ganske kjapt.

    Så etterhvert så ble jeg jobbende like mye, på Hageselskapet sitt lager, på Tøyen.

    Der jobba det en gammal ‘gubbe’ nesten, fra Fredrikstad.

    Og jeg hjalp han da, med å pakke og frankere pakker.

    Som mye bestod av bøker, men også blomsterløk og sånn vel, fra lageret til Hageselskapet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så virka ikke frankeringsmaskinen, husker jeg.

    Også ringte han fra Fredrikstad, etter reparatør da.

    Også var det bare kontakten som hadde falt ut.

    Men det tenkte ikke vi på å sjekke da.

    Så da ble han gubben fra Fredrikstad sur gitt, husker jeg.

    For da hadde vi kosta Hageselskapet mye penger, på grunn av at vi var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han gubben fra Fredrikstad, han var ofte rimelig sur da.

    Og klagde på kona si, husker jeg, og sa at gamle kjærringer var som ‘tørre kvisthøl’, osv.

    Så han anbefalte meg å holde meg unna dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen fra Færøyene, hadde vunnet en vervepremie, hos Hageselskapet, husker jeg at han gubben fra Fredrikstad, fortalte meg, en gang, (som jeg jobba på lageret på Tøyen der da).

    Og det var et veksthus, (husker jeg).

    Men han fra Fredrikstad, han hadde bare latt den forsendelses-slippen, ligge nederst i en boks der, i mange måneder da.

    For han visste ikke hvordan han skulle få sendt noe til Færøyene da.

    Jeg hadde jo gått på Handel og Kontor, og hatt et fag som het Kontorlære, noen år før det her.

    Og der var det noen ganger noen eksempler, som hadde med reiser til Færøyene, å gjøre, (eller noe sånt).

    (I forbindelse med at vi lærte å lese noen litt spesielle rutetabell-bøker, eller noe sånt da.

    I første klasse vel, på Handel og Kontor da).

    Så fra Handel og Kontor, (på Sande Videregående), så huska jeg det, at det ble nevnt i noen lærebøker, (i noen eksempler, eller lignende), at det gikk en eller annen rutebåt, fra Bergen til Færøyene da.

    Og jeg nevnte det for han gubben fra Fredrikstad da.

    At det kanskje gikk en båt fra Bergen dit.

    Men da svarte vel ikke han så mye, tror jeg.

    Men han la vel bare vel den ordreseddelen tilbake igjen nederst i den boksen, (eller hva det var), tror jeg.

    Så om de fra Færøyene noen gang fikk veksthuset sitt.

    Det veit jeg ikke.

    Så det husker jeg at jeg syntes at var dårlig kundeservice, fra Hageselskapet.

    Og jeg syntes også at dette var uhøflig, ovenfor noen av våre nordiske naboer da, husker jeg.

    (Hvor noen folk til og med var så ‘norsk-vennlige’, at de hadde begynt å abonnere på et norsk hageblad da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det samme bygget, som Hageselskapets lager, lå i, på Tøyen.

    Så lå det også en kiosk, drevet av noen innvandrere, (husker jeg).

    (Som så litt skremmende/’Al Quaida-aktige’ ut, kanskje).

    Og der fikk jeg tilbake en svensk femmer en gang, husker jeg.

    Og en svensk femmer er det ikke så lett å bli kvitt igjen, i Oslo, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så dukka også hu litt eldre kontordama, til Norsk Hagetidend, (som hadde vært sykmeldt), opp på jobb igjen da.

    Men hu mener at jeg overhørte, at sa til Redaktør Lønø, at hu ikke likte meg da.

    For jeg hadde vært så morsk, eller noe sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, hos Norsk Hagetidend der.

    Så var det noen som sa, at det gikk an å gå der og der, og ta seg en røyk, for de som røyka da.

    Men en gang, etter en stund.

    Så fikk jeg kjeft, fordi at jeg hadde gjort det da.

    For de hadde visst sett det, at en innbruddstyv, hadde gått inn, der hvor jeg hadde stått og røyka da, eller noe.

    (Fikk jeg høre, da jeg kom tilbake fra lunsjpausen min, en gang).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også forklart det, at på noen kontorer, så var det lov å røyke.

    Så jeg kunne bare gå inn på det og det kontoret da, (ble jeg fortalt), hvis jeg ville ha en røykepause da.

    Og jeg prøvde det en gang, (og gikk inn på kontoret til ei dame i 40-åra der, eller noe sånn vel, som jobba i etasjen under Norsk Hagetidend der da).

    (Etter å ha jobba der en stund da).

    Men ble litt rart det og.

    Så det var ikke sånn at jeg gjorde det så mange fler ganger, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde Filmnet da, (som jeg ikke var vant til å ha).

    Så Arne Thomassen, (som var arbeidsledig, på den her tida vel), og jeg.

    Vi pleide å sitte oppe bortimot halve natta da, og se på filmer, nesten hver eneste kveld vel.

    Så det hendte at jeg var rimelig trøtt, når jeg dukka opp på jobben, hos Det Norske Hageselskap der da, husker jeg.

    Men dette var jo en jobb, hvor jeg ikke fikk noe ekstra betalt, iforhold til vanlig arbeidsledighetstrygd.

    Og dette var også en jobb som kontor-praktikant, enda mitt felt var markedsføring og data da.

    Denne jobben, var en jobb, som hadde passa, hvis jeg hadde slutta, etter det første året, på Handel og Kontor.

    Men jeg hadde jo gått to år til, på Handel og Kontor.

    Og bestått årskurs fra Markedsføringslinja og Datalinja da.

    Og jeg hadde også gått et år på NHI, og lært data på universitetsnivå derfra.

    Så Arbeidsformidlingen hadde tulla med meg da, og gitt meg en praksisplass, som ikke passa for meg da.

    Og jeg var vel også vært åpen om det, både ovenfor Arbeidsformidlinga og Hageselskapet, at jeg bare hadde et friår fra NHI, for å spare opp penger da.

    Siden at NHI var en privat høgskole, hvor det kosta en god del å studere.

    Sånn at studielånet ikke alltid strakk til, sånn at det varte, gjennom hele studieåret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, den tiden, som jeg jobbet, hos Det Norske Hageselskap.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 40: Det Norske Hageselskap

    Norsk Hagetidend, (hvor jeg fikk praksisplass-jobb, som Kontormedarbeider, i august 1990, (var det vel)).

    Det var et magasin, som ble gitt ut, av Det Norske Hageselskap, på Grønland da.

    Det Norske Hageselskap, ble sett på som å være viktig, av myndighetene.

    (Forstod jeg etterhvert, etter å ha jobbet der en stund.

    Det var vel Redaktør Knut Lønø som forklarte det her vel, etter at jeg hadde spurt om hvor Hageselskapet fikk penger fra vel).

    Siden at hager, i Norge, de kan man bruke til å dyrke poteter osv. i, i tilfelle av en krig, hvor Norge blir utsatt for en blokade, eller lignende.

    Så at man har hager, i Norge, det blir sett på som en viktig del av beredskapen til landet vårt, da.

    Så derfor, så får Det Norske Hageselskap, penger av Regjeringen, hvert år, over statbudsjettet.

    Omtrent sånn som Heimevernet og Sivilforsvaret, osv., også får penger.

    Av beredskapsmessige grunner, med andre ord.

    Dette hadde ikke jeg tenkt på, før jeg begynte å jobbe, i Hageselskapet.

    Så det viste seg at Hageselskapet kanskje ikke var et like sivilisert sted, som jeg først hadde trodd.

    Det var visst noe med krigsberedskap og sånn også, i forbindelse med dette arbeidsstedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norsk Hagetidend, ble vel gitt ut, cirka en gang i måneden vel.

    Og det var et flott magasin, med masse fargebilder, osv.

    Som vel alle medlemmene, i Det Norske Hageselskap, fikk i posten da.

    Og medlemmene måtte også betale en kontingent vel.

    Så Hageselskapet levde ikke bare av statstøtte da.

    Men fikk også midler gjennom medlemskontingent og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden det var statsstøtte inne i bildet.

    Så var også Hageselskapet politisk, på en måte da.

    Andre organisasjoner, (jeg lurer på om det var bonde-organisasjoner, eller noe), kjempet også om noen av de samme midlene, som Hageselskapet fikk av da.

    Og jeg husker at en organisasjon hadde ‘lurt’ Knut Lønø litt en gang vel.

    Og fått han med på et prosjekt som han først vel ikke hadde skjønt at ville ta midler fra potten som Hageselskapet skulle få fra seinere vel.

    Noe sånt.

    Og Knut Lønø, han spiste alltid, (eller ihvertfall ofte), matpakka si, mens han satt ved skrivebordet sitt, i redaksjonen, til Norsk Hagetidend der.

    Så han satt ikke inne på spiserommet til Norsk Hageselskap, (sammen med alle de andre sjefene og ansatte).

    Men Norsk Hagetidend-medarbeider Bergljot Gundersen, hun satt vel sammen med de andre sjefene, i Hageselskapet, og spiste lunsj, mener jeg.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu forklarte det, en gang, til sjefene i Hageselskapet, at Lønø var redd for at han hadde gjort en blunder, (eller noe), når han vel hadde sagt ja, til å bli med på et samarbeidsprosjekt, sammen med en annen organisasjon da.

    Fordi han seinere kanskje tenkte på, at midlene som det ble søkt om, fra myndighetene, til dette samarbeidsprosjektet, kanskje kunne føre til at Hageselskapet, fikk mindre støtte selv, over statsbudsjettet da.

    Siden de hadde også hadde fått støtte til et prosjekt, som de samarbeidet om da, og som var initiert av Bondelaget, eller noe sånn, kanskje.

    Så det var ikke bare bare, å jobbe i Hageselskapet, skjønte jeg.

    For det var nesten også som et spill omtrent, skjønte jeg, dette med hvor mye statsstøtte man ville få og sånn da.

    Så det kunne være litt sånn ampert nesten, (eller ihvertfall rimelig anspent), der til tider, hos Hageselskapet da, syntes jeg.

    Men nå jobbet jo jeg der også, på rundt den tiden som statsbudsjettet ble lagt fram da.

    Så det var kanskje derfor at det virka litt sånn stivt osv. der, for meg.

    Som først hadde syntes at Det Norske Hageselskap hørtes ut som et sted, hvor det ville være fredelig og sivilisert å jobbe.

    Det er mulig.

    Men egentlig så var nok mange av de lederne der, i Hageselskapet, nesten som politikere da, for å prøve å forklare det litt mer, hvordan det var å jobbe der.

    Det var ikke så utrolig flatt der, syntes jeg.

    Lederne spiste lunsj ved et bord.

    Og kontordamene, osv., spiste lunsj ved et annet bord der da.

    (Noe sånt).

    Så det var et skille der, mellom ledere og de som jobba på ‘gulvet’ der da, (for å si det sånn).

    Selv om jeg ikke skjønte helt hva det skillet gikk på.

    For jeg skulle visst sitte sammen med lederne der da, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg bare jobbet der på en praksisplass, hvor jeg fikk 4000 i lønn, i måneden.

    Så hvordan dette egentlig var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så ‘laid-back’, å jobbe hos Det Norske Hageselskap, som jeg først hadde trodd at det skulle være da.

    Bare det å sette seg ved riktig bord, i lunsj-pausen, kunne være som en nesten uoverkommelig prøvelse, bare det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Hageselskapet var ikke akkurat et uformelt sted å jobbe da, (for å si det sånn).

    Man kunne nesten like gjerne ha jobba på Stortinget, (eller noe), kunne det nesten virke som, noen ganger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergljot Gundersen, hu var forresten ei pen blondinne, i begynnelsen av 20-åra.

    Hu hadde gått på Landbrukshøyskolen i Ås, forklarte hu.

    Da rynka nok jeg litt på nesa, (da hu sa dette).

    For Landbrukshøyskole, nei det hørtes ikke så fint ut, for meg, som hadde gått et år på NHI, osv.

    Bergljot Gundersen, hu skjønte nok hva jeg tenkte, for hu forklarte med en gang det, at Landsbrukshøyskolen var veldig bra og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje personen, som jobba i Norsk Hagetidend.

    Det var ei svensk dame, som jeg tror at het Bjerregård, til etternavn.

    (Det samme som Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen, mener jeg.

    Hvor jeg seinere leide en hybelleilighet, av Rimi, i parallellgata, nemlig Waldemar Thranes gate da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bjerregård var litt yngre enn Lønø, og en del eldre enn Gundersen vel.

    Hu hadde mørkt, krøllete hår, (mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skulle være Landbruksmesse, ute på Hellerud-sletta, i Romerike, denne høsten.

    Og da hadde Bjerregård fått jobben, med å bestemme hvilken politiker, som skulle åpne den messa.

    Og jeg var jo Høyre-mann.

    Og jeg var litt nysgjerrig på et nytt stjerneskudd, innen ledelsen i Høyre, som var ganske mye i media, på den her tiden.

    Nemlig Kaci Kullmann Five.

    Så da Bjerregård spurte meg, hvilken politiker de skulle invitere, for å åpne Landbruksmessa, på Hellerud-sletta, høsten 1990 da.

    Så foreslo jeg Kaci Kullmann Five da.

    Som jo var fra Bærum, og kanskje ikke var et opplagt valg, for å åpne en Landbruksutstilling.

    Men jeg bare sa et navn som falt meg inn da.

    Og jeg tror også det ble sånn, (hvis jeg ikke tar helt feil), at Kaci Kullmann Five åpna den Landbruksmessa, ute på Hellerudsletta der da, dette året.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke noen faste arbeidsoppgaver, da jeg var på praksisplass, hos Hageselskapet, så jeg fikk nye arbeidsoppgaver, hele tida, husker jeg.

    Noe av det første jeg ble satt til å gjøre der, det var vel å gå til Botanisk Hage, (var det vel), på Tøyen, for å hente et kamera, som tilhørte Norsk Hagetidend vel, og som lå hos Botanisk Hage, (av en eller annen grunn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så fikk jeg som jobb, å omorganisere biblioteket, og sånn, der.

    Og jeg fikk også som jobb, å merke noen lysbilder, og sånn, og legge disse i riktige kartotek-skuffer, og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Landbruksmessa, på Hellerudsletta, så skulle Norsk Hagetidend ha en stand.

    Så jeg fikk en del jobb i forbindelse med dette og.

    Jeg skulle nummerere cirka hundre lysbilder, med bilde av forskjellige blomster på da.

    Som skulle vises, på et lerret vel, på Hageselskapet sin stand da.

    Et problem var, å finne hvor på bildet, som det passet, å klistre på et sånt tall på.

    For noen bilder var kanskje ikke lyse nok, sånn at tallet ville synes bra da.

    Så på et av de cirka hundre bildene, (husker jeg).

    Så hadde jeg tulla litt, og satt på det tallet, midt i en solsikke, (eller noe).

    Og den feilen, den ser ikke så stor ut, når du sitter der hele dagen, og gjør noe sånt rutinearbeid, på noen små lysbilder da.

    Men, jeg jobba også litt med standen, til Hageselskapet, på den Landbruksmessa.

    Og da husker jeg det, at jeg så på de lysbildene, på det lerretet der da.

    Og når det bildet, av den solsikka, (eller hva det var), dukka opp.

    Med et tall, midt på blomsten da.

    Da så det rimelig dumt ut, husker jeg.

    Så da blei jeg litt flau, må jeg si.

    Da spilte det ikke så stor rolle liksom, at de cirka 99 andre bildene så ok ut.

    Når et av de så dumme ut, liksom.

    Da var det nok dette dumme bildet, som folk huska, vil jeg nok tippe på.

    Så etter dette, så lærte jeg kanskje det, at man alltid burde gjøre jobben sin ordentlig da, og ikke slurve, selv med en prosent av arbeidet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt fasinert, av noen sånne maskiner, som de hadde, på noen av kontorene, på Norsk Hagetidend der.

    Og det var sånne maskiner, som man kunne bruke, for å automatisk ringe opp, et spesielt nummer da.

    Disse maskinene, (som jeg ikke hadde sett før), de kunne huske 30-40 telefonnummer da, (eller noe).

    Og Bjerregård, hun sa en dag det, at hun skulle ønske det, at hun hadde en sånn maskin, på sitt kontor.

    Og da fortalte jeg det, at jeg hadde drivi litt, med elektronikk, som en hobby, da jeg bodde på Bergeråsen da.

    Så jeg fikk lov av Redaktør Lønø, til å prøve å fikse, en av de ødelagte ‘oppringings-maskinenen’, som lå et eller annet sted, i redaksjonen sine lokaler der da.

    Sånn at Bjerregård også fikk en sånn ‘oppringings-maskin’, på sitt kontor da.

    Og da fant jeg ut det, at den maskinen som var ødelagt, trengte en ny transformator da.

    Og så ringte jeg vel rundt, til el-forretninger i Oslo Sentrum da.

    Og jeg fant en el-butikk opp mot Ringveien der, ved Maridalsveien/Uelands gate, (på Ila eller Sagene vel), som solgte ganske rimelige sånne transformatorer da.

    (Ved å se i Gule Sider, eller noe, var det vel).

    Også la jeg vel ut noen penger, for Hageselskapet, som jeg fikk tilbake da, når jeg ga kvitteringa, til Kontorsjefen der, (eller noe), da.

    Også fikk jeg den maskinen til å virke etterhvert da.

    Og da måtte jeg se litt på den maskinen, som stod på kontoret, til hu litt eldre kontordama, som var sykmeldt da.

    (Selv om jeg må innrømme at jeg tror at jeg, mens jeg holdt på med dette, klarte å slette alle de telefonnummerne, som lå inne på hu sykmeldte kontordama sin oppringingsmaskin da, ved en feiltagelse da).

    Men hu Bjerregård ble vel fornøyd ihvertfall, håper jeg.

    Så jeg fikk også jobba litt som elektriker nesten da, mens jeg jobba på Hageselskapet der.

    (Siden jeg vel nevnte at jeg syntes at sånt arbeid var artig da.

    Noe sånt).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også sendt til Stortinget faktisk, en dag, denne høsten, av Redaktør Knut Lønø da.

    Statsbudsjettet skulle nemlig legges fram.

    Og Hageselskapet hadde blitt lovet, av en Senterparti-politiker, (var det vel), at de skulle få budsjettet før alle andre da.

    Så jeg ble sendt til Stortinget da.

    Og etter å ha surra litt.

    (For jeg skulle på baksida liksom, av Stortinget da, fant jeg ut, etterhvert.

    Noe sånt).

    Så sa jeg fra til vakta på Stortinget der da.

    At jeg skulle snakke med den og den sekretæren der.

    Også fikk jeg statsbudsjettet, før alle andre.

    Men jeg måtte si navnet på enten sjefen hennes eller en av sjefene på Hageselskapet der, husker jeg.

    Også tok jeg T-banen, fra Stortinget der, og til Grønland, husker jeg.

    Mens jeg hadde statsbudsjettet, (som ingen andre hadde sett enda).

    I en bag eller pose da.

    Mens jeg tenkte at ingen andre på T-banen visste hva jeg hadde liksom.

    Da følte jeg meg litt spesiell, (eller ‘important’ kanskje da), vel, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    Så gikk jeg opp til Redaktør Knut Lønø, med statsbudsjettet da.

    Men nei, Lønø ble stressa eller opprørt da.

    For nei, det var ikke han som skulle ha statsbudsjettet.

    Jeg måtte gå rett til sjefen/direktøren sitt kontor, med statsbudsjettet, husker jeg, at Redaktør Lønø sa da.

    Mens han ble litt stressa da, siden jeg først hadde gått til Norsk Hagetidend sine kontorer, med statsbudsjettet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en del, med å telle opp stemmene, som Hageselskapet hadde fått inn, når de hadde leserundersøkelser.

    Og det var vel mellom et og to hundre skjema, som de pleide å få inn da, (tror jeg at det var).

    Ved hver leserundersøkelse.

    Det var ihvertfall en bærepose, (eller noe), full av ark, (sånn som jeg husker det), ved hver leserundersøkelse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk vel også jobben, med å sende ut pressemeldinger, når Norsk Hagetidend, kom med en ny utgave da.

    De hadde noen sånne ark der, med navn og adresser, for alle avisene i Norge da.

    Det var mange aviser, som jeg aldri hadde hørt om før, husker jeg.

    Sånn som Firda-Nytt, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, på de snaue to månedene, som jeg jobba på Det Norske Hageselskap der, på Grønland.

    Dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Jeg sendte en klage på Det Norske Hageselskap







    Gmail – Praksisplass Norsk Hagetidend 1990/Klage







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Praksisplass Norsk Hagetidend 1990/Klage




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Jul 30, 2010 at 12:50 AM





    To:

    bjorn.kolby@lo.no



    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/7/30
    Subject: Praksisplass Norsk Hagetidend 1990/Klage
    To: postkasse@hageselskapet.no
    Cc: post@nav.no

    Hei,

    skoleåret 1990/91, så hadde jeg et friår fra NHI-studier, (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi), for å spare opp penger.
    For å prøve å finne meg jobb, så dro jeg på Arbeidsformidlinga, på Grunerløkka.

    Og de ga meg praksisplass hos dere.
    Som ikke var ideelt for å spare penger, for dere betalte bare 4.000 i måneden ca.
    Eller Arbeidsformidlingen betalte dette.

    Så da jeg fikk sjangsen til å få en vanlig jobb, hos Matland/OBS Triaden, så slo jeg til på det.
    Jeg jobba også på lageret deres, (for jeg var ikke firkanta, kan man vel si), enda jeg egentlig var på praksisplass hos Norsk Hagetidend.

    Jeg jobba også på landbruksveka, eller hva det heter, ute på Hellerudsletta.
    Jeg kontakter dere av to grunner, for det første, så overhørte jeg i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.

    Så havnet jeg til slutt på gården til onkelen min sin samboer i Kvelde, og ble forsøkt drept der, i 2005.
    Så jeg måtte rømme til England, hvor jeg er enda.
    Jeg fikk ikke med papirene mine, fra den gården, og mine slektninger vil ikke sende.

    Så jeg lurer på om jeg kunne fått kopi av attest, som Knut Lønø skrev?
    (En attest som var ganske bra faktisk).
    En annen ting.
    En tidligere direktør hos dere, skulle få et hvilerom, på kopirommet til Norsk Hagetidend.

    Og da fikk han seng med Jensen-madrass, husker jeg.
    Det syntes jeg var kjedelig, for Jensen Møbler, var jeg så vant med, for den fabrikken ligger ved siden av et av barndomshjemmene mine, på Sand, i Svelvik.

    Men nå ser jeg det, på Google Maps, at Jensen Møbler har bygd på tomta som hørte til farfaren min, såvidt jeg har forstått det.
    Har dere tulla med meg, i samarbeid med Jensen Møbler eller?

    For mange Sand-folk jobber vel på den fabrikken.

    Og jeg skjønte av faren min, da jeg flytta til Berger/Sand, som niåring, at det var mye 'ondt blod', uti der.
    Eller olme folk, eller hva man skal kalle det.

    Jeg fikk ikke lov å leike med han Geir Arne Jørgensen.
    Men jeg vet at Åse, som var i samme gjeng som han, jobber på Jensen Møbler nå.
    Har folk på Sand spredd dritt om meg, også har sjølveste Jensen klikka, og tulla med meg i Oslo.

    Har dere noe synspunkter på dette?
    Og ikke send dette til Bergljot Gundersen for hun ville ikke være referanse for meg, da jeg spurte på Linkedin.
    Så dette får gå til sjølveste sjefen for hele Hageselskapet.

    Siden det med han gamle direktøren, som fikk senga, det var noe Hageselskap greier, og ikke noe Hagetiden-greier.

    Og jeg jobba jo også på Hageselskapets lager, på Tøyen, og på standen til Hageselskapet, på Hellerudsletta.

    Så jeg kunne kanskje fått en attest fra Hageselskapet også.
    Jeg var også en som løp ærend hit og dit.
    Blant annet til Stortinget, høsten 1990, for å få statsbudsjettet, som noen av de første i Norge.

    Av en Kr.f. politiker eller noe sånt, var det vel.
    Men men.
    Så jeg burde fått attest på mer enn Hagetidend-arbeidet, mener jeg.

    Siden jeg ble brukt av dere, til mer enn det praksisplassen egentlig skulle gå ut på.
    Og det var greit for meg.
    Jeg var velvilligheten selv.
    Men jeg fikk ikke noe tilbake for dette.

    Ingen signaler om fast jobb etter endt praksisplass.
    Bare litt sure miner, fra 'topp-schaferne', sånn som jeg tolka det.
    Selv om de i Hagetidend, de var hyggelige, sånn som jeg husker det.

    Men men.
    Dere får ha takk på forhånd, for eventuelt svar!
    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Nedleggelsen av Heimevernet

    nedleggelsen av heimevernet

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3736331.ece

    PS.

    Nå har dem lagt ned hæren, så og si.

    Og nå har dem også kutta ned Heimevernet, fra 80.000 til effektivt 9.000 på 2000-tallet.

    Og de 9.000 skal brukes til noe sånn terroisme-greier, og sånn 11. september/New World Order-greier.

    De har til og med kutta ut HV’s gamle slagord, som var ‘overalt alltid’.

    Og som jeg lærte da jeg ble med i HV, på noe møte på Lutvann vel, i 1997, var det vel.

    De kaller de gamle HV-soldatene for ‘tusseladder’.

    Det er jo veldig uhøflig.

    Altså, hvem er det som kontroller landet nå?

    Tja, vanskelig å si.

    Politiet er jo kjent for å ha alt for mye å gjøre.

    Og Hæren og HV er veldig svekket.

    Da blir det vel et makt-vakum.

    Hvem finner vi i dette vakumet?

    Den russiske mafiaen?

    Jeg vet ikke.

    Jeg bare lurer litt.

    En HV-soldat klager på å bli sendt til Landskytterstevnet.

    Men han kan kanskje dra på ‘Landssvikerstevnet’ istedet?

    Han klager så fælt på at de må hjelpe til der.

    Jeg vet ikke jeg.

    Det er vel en tradisjon, for at HV hjelper til der, er det ikke det da?

    Det er jo en fordel for Norge, hvis vi har et stekt skyttervesen, rundt om i landet.

    Som kan skyte russere og det som er, både her og der.

    Så det kan vel sies å være en oppgave for HV.

    Jeg har jobbet i Det Norske Hageselskap, som praksisplass, et par måneder, da jeg var arbeidsledig.

    Og Det Norske Hageselskap, får også penger, fra de samme midler, som går til Forsvaret.

    Det sier sikkert han soldaten på bildet over, at er kjempedumt.

    Hvorfor skal man bruke penger på hager, og ta fra beredskapsmidlene?

    Jo, for hvis mange folk har hager, i Norge, så kan man plante poteter i hagene.

    Hvis Norge blir utsatt for en boikott.

    Da er vi selvstendige.

    (Av samme grunn, kunne man si at man burde hjelpe Landskytterstevnet.

    Fordi det er bra for Norge, at mange folk er gode til å skyte (fiender).

    På samme måte som det er bra for Norge, at folk er flinke til å ha fine hager.

    For da kan man plante poteter der, under en eventuell boikott.

    Så står vi sterkere som land.

    Både pga. landskytterstevnet, og på grunn av Norsk Hageselskap.

    Så da er det vel ikke dumt av myndighetene/Heimevernet, å hjelpe disse, mener jeg da.

    Det blir vel nesten på samme måte det, vil jeg vel si.

    At man kan se det nesten som en parallell kanskje.

    Noe sånt).

    Norge står utenfor EU.

    Og hvis vår selvstendighet skal være noe annen enn å være en bananrepublikk for USA.

    (Et USA som har forlatt Island).

    Så må vi ha en militær styrke, som er troverdig.

    Og en beredskap som er troverdig.

    Nå har alt blitt bare tull i Norge, vil jeg si.

    Fra begynnelsen av 90-tallet, når alt var som det hadde vært, siden 50-tallet vel.

    Så vår tradisjon i Norge, etter 2. verdenskrig, om å være selvstendiger og sjølberga.

    Den er nå brutt.

    Norge er nå en militær lilleputt og vi har ikke en troverdig beredskap, vil jeg si.

    Så Norge som stat, har blitt svekket, vil jeg si.

    Vi er nå som en vits.

    Så det er forrandring fra selvstendig land, til vits, på mindre enn tjue år.

    Og det virker som at pressen også har gått samme vei.

    Og er som en vits.

    Fremmede krefter styrer Norge nå, synes jeg man kan merke.

    Så det er nok min mening dessverre.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • I Norsk Hagetidend, så jobba jeg med forefallende kontorarbeid, i et par måneder, som praksisplass, fra arb. formidlingen, på beg. av 90-tallet

    hagetidend

    http://www.hageselskapet.no/portal/page?_pageid=33,384786&_dad=portal&_schema=PORTAL

    PS.

    Jeg må prøve å få tak i en referanse derfra.

    Den gamle redaktøren, Knut Lønø, skrev en bra attest.

    Men han er vel pensjonert nå, og hun nye redaktøren, som også jobbet der, på den tiden jeg jobbet der, Bergljot Gundersen, vil ikke være referanse, av en eller annen grunn.

    Jeg har jo arbeidssaker både mot Bertelsmann/Microsoft og Rimi, (og OBS), så jeg trenger referanser fra før jeg begynte i OBS, i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var blant annet fra da jeg jobbet i Norsk Hagetidend, at jeg lærte om leserundersøkelser.

    For jeg var den som måtte telle og lage statistikk, over svarene som leserne sendte inn da.

    Så sånn var det.

    Jeg leste meg også til, hvordan man legger torvtak, og jeg jobba også en del på Hageselskapets lager, på Tøyen, sammen med en litt eldre kar fra Fredrikstad, som vanligvis jobba aleine der, og pendla ganske langt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Her har jeg forklart om de fire første jobbene jeg hadde, etter at jeg ble myndig, i 1988

    første fire jobber

    PS.

    Jeg forrandret også litt, på de tre jobbene, som jeg begynte å forklare mer om, på CV-en, igår:

    jobber fra igår

  • Fikk igjen svensk femmer i Oslo. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen tidligere idag, om da jeg jobba på Det Norske Hageselskaps lager, på Tøyen i Oslo, i et par uker vel, i skoleåret 1990/91.

    Der hadde noen utlendinger en kiosk, like ved.

    Og da tror jeg at jeg fikk igjen en svensk femmer der.

    Hvis ikke jeg betalte med en svensk femmer da.

    Som jeg hadde fått på Narvesen, eller noe.

    Men det tror jeg må være den eneste gangen at jeg har fått igjen en svensk femmer, i en butikk, i Norge.

    Det har vel hendt med svenske femtiøringer kanskje, eller kroner, men vel ikke femmere.

    Når jeg fikk svenske kronerstykker i kassa på Rimi, så kasta jeg de bare i søpla.

    Ihvertfall de siste årene jeg jobba i Rimi.

    For jeg ville ikke gi kundene svenske kronestykker.

    Og det ville jo vært latterlig å dra til banken, bare for å veksle 4-5 svenske kroner, så jeg bare heiv dem i søppelbøtta.

    Det var ikke så ofte vi fikk svenske kroner.

    Men men.

    Men kan det ha vært sånn da, tenker jeg nå, at jeg har blitt forfulgt av noe muslimsk mafia i Oslo, fordi jeg betalte med en svensk femmer i 1990?

    Hvem vet, for jeg synes det var greit å bo i Oslo, det første året.

    Men, det er mye rart.

    Det var ihvertfall ikke sånn at den femmeren var en jeg hadde fått med meg hjem fra ferie i Sverige.

    Neida, for vi dro til Sverige, jeg og Kjetil Holshagen og Magne Winnem og Øystein og Glenn, men det var sommeren etter det her.

    Så den femmeren den hadde jeg fått tilbake i en eller annen kiosk, må det ha vært.

    Og jeg ble kvitt den igjen og, mener jeg å huske, sikkert i en annen kiosk da.

    Så kanskje det har blitt noe forfølgings på grunn av det?

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Er dette noe av grunnen til at det står så dårlig til med Kongehuset i Norge? (In Norwegian).

    Nå har jo jeg et ganske stille år bak meg nå, hvor jeg har jobba hjemmefra osv. som selvstendig næringsdrivende, som Company Researcher, her i Liverpool.

    Jeg har altså jobbet med å finne kontaktinformasjon og informasjon om hvordan varegrupper forskjellige firma leverer osv.

    Men da har jeg jo fått tid til å tenke på forskjellige ting som har skjedd tilbake i tida.

    Og nå kom jeg nettopp på julemiddagen i 1990.

    Det var det året, som jeg leide et rom hos familien til halvbroren min, Axel.

    Det var altså hos faren hans, Arne Thormod, og stemora hans Mette Ancona Holter, i Høybråtenveien, i Oslo.

    Hun Mette, hadde jo vært over i USA, og vært hos en mafia-familie der, og gått i hot pants osv., sammen med hun amerikanske Victoria fra Trondheim, husker jeg hun sa.

    Ved julemiddagen der da.

    Søstra mi var også der, enda hun bodde vel hos Ågot da, på Sand, på Berger, nord i Vestfold(?)

    Hun må vel ha gått tredje året på Drammen Gym.

    For hun må vel ha vært russ i 91.

    Men hun var der da.

    Så begynte jeg å fortelle en historie da.

    Jeg kunne to historier da, som passa seg å fortelle på julebord og julemiddager osv.

    Den ene er jo ganske kjent.

    Det er den om linje-aquaviten.

    Hvorfor den heter linje-aquavite.

    Og det er fordi, at den var med noen norske skip, som kjørte sør for ekvator, og tilbake.

    Og da merket de, at den aquavitaen, som var igjen, når skipet var tilbake i Norge, den var ekstra god, fordi den hadde opplevd gradvis oppvarming, og nedkjøling igjen, etterhvert som skipet gitt tur retur ekvator.

    Så jeg fortalte om det da.

    Men da ble hun Mette sur, og sa noe om at det var bare noe tull.

    Så det var ikke meninga at jeg skulle fortelle historier ved julemiddagsbordet, skjønte jeg.

    Ved bordet, satt også Lars, het han vel, som var sammen med Kirsten, datra til Mette.

    Lars hadde visst vært med i noe Karihaugens Krigere osv., mener jeg Axel sa.

    Alstå noe krimnell gjeng osv. da.

    Jeg vet ikke om dem finns enda, det var kanskje bare noe Axel prata om på slutten av 80-tallet.

    Jeg har ikke lest noe om dem i avisa.

    Men da prata Mette, om at jeg og Pia gjorde det jo bra, så om ikke Lars kunne se på vårs som forbilder da.

    Og da bare latterliggjorde han Lars ideen, om at jeg, eller vi, hadde gjort det bra da.

    Greit at jeg jobba på OBS Triaden, men jeg hadde i hvertfall studert et år på høyskole, og jobba i Drammen og Oslo og Lørenskog i en alder av 20 år da.

    Så jeg hadde vel fått med meg noe.

    Men jeg hadde visst ikke gjort det noe bra, skjønte jeg på Lars.

    Så jeg var ikke i så godt humør etter den julemiddagen husker jeg, etter å ha fått kjeft av både Mette og Lars.

    Arne og Mette og Axel, stakk på noe juleferie, eller noe, etter dette.

    Så jeg og søstra mi, bodde i den leiligheten i romjula aleine.

    Det fikk vi lov til, husker jeg, så det var jo greit gjort.

    Jeg lurer på om det kan ha vært jula 1989 det her.

    For jeg husker at da dro jeg på nyttårsaften-party 1990, sammen med Magne Winnem, og at Pia dro hjem til Drammen, på nyttårsaften.

    Så traff jeg ei dame som het Laila fra Skøyen, på det nyttårsaften-partyet, som jeg var på, på Radio 1 klubb, i Storgata i 1990.

    Og da forsvant Magne til Kringsjå, der han hadde lånt leilighet av fettern sin Colin, fra Swindon eller Swansea, eller noe vel.

    Og jeg var litt blakk da, for jeg venta på studielånet, så jeg kom meg ikke til leiligheten min på Abildsø.

    Men jeg fikk være med hun Laila, til Skøyen da.

    Og så skjedde det vel litt av hvert der osv, men ikke noe veldig alvorlig.

    Men hun hadde sett UFO hun.

    Og hun hadde en venninne, som det virka som kontrollerte henne, eller noe.

    Så hun møtte jeg en par ganger seinere.

    Mora hennes var sammen med en av sjefene i Gullfunn-kjeden.

    Og vi spiste middag der en gang, husker jeg.

    Og vi gikk også tur i Frognerparken, første nyttårsdag, med en bikkje en hu kjente hadde, husker jeg.

    Så det var skikkelig sightseeing på Majorstua, husker jeg.

    Og vi dro på kino og på byen og sånn.

    Men hu var venninna hennes var litt rar.

    Det var som at hu kontrollerte henne.

    Men mora var grei husker jeg.

    Men samme det.

    En gang, noen år etter, så gikk jeg forbi dem i Karl Johan, og da hørte jeg venninna sa, der er han og han, lat som at du ikke ser’n.

    Og jeg ringte mora, sommeren etter, eller noe, og da var hu i England, hørte jeg.

    Laila Johnasen, het vel hu.

    Hu virka grei, selv om hu hadde sett UFO, og hadde ei veldig rar og dominerende venninne, og oppførte seg litt rart på byen.

    Så de siste tingene, trakk litt ned, med ellers var hun grei.

    Men samme det.

    Jeg kom på den andre historia.

    Og det var, en historie jeg lærte, da jeg jobba på Norsk Hagetidend, i Det Norske Hageselskap.

    Og det var hvis man skulle anlegge torv-tak.

    Så er det to måter man kan gå frem på da.

    Enten, så kan du legge jord på taket, var det vel, og så så frø, oppå taket.

    Men da burde du passe på, å ha sånn frøblanding, at det er en del forskjellige slags gress-slag frø, i den blandingen, sånn at du får med de slaga, som trives i det distriktet du holder til da.

    Ellers, så er det også en annen metode.

    Og det er at du kan bare spa opp jord, med gress på da.

    Fra et område i nærheten av hytta.

    Og da vet du jo det, at du har en type gress, som trives i området, så da trenger du ikke tenke noe på det, om det er riktig type frø osv., for da vet du jo det, at det her gress-slaget, vokser og trives i området.

    Men samme det.

    Årsaken til at jeg skriver nå.

    Er fordi at, faren til han her Lars, som vel må ha vært en gangster.

    Jeg kan ikke skjønne annet jeg.

    Ettersom hvordan han oppførte seg ved bordet, om at jeg og søstra mi hadde klart vårs så dårlig, og ettersom hva Axel sa om Karihaugens Krigere osv.

    Men det som var spesiellt ved det her da.

    Det var at faren til han her Lars.

    Han hadde jobba som hoff-sjef, hos Kongen, i mange herrens år.

    Sa Mette, var det vel da.

    Så da lurte jeg på.

    Om dette her kunne ha være noe av forklaringa, til at tilstanden var så dårlig i Kongehuset.

    At han kan ha vært noe mafia eller noe da.

    Og dette er grunnen til denne ytterst spesielle, dårlige tilstanden, som vel Kongehuset befinner seg i.

    Med en veldig sur Konge. (Jeg husker han kikka surt og strengt på meg, da jeg kikka inn i bilen til han og kronprinsen, da jeg stod på parade/vakt, i Karl Johan, ved åpninga av Stortinget, i 1992).

    Med en veldig sur Dronning. (Jeg husker medsoldater i militæret, fortalte det, at en soldat, på Skaugum, som hadde hilst blidt på henne, hadde blitt skjelt ut etter noter og det som var osv).

    Med en Kronprins, som pleide å rappe vinflasker i kjellern til Kongen på Skaugum. (Tremenningen min, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fortalte meg dette, på 80-tallet en gang, i leiligheten min på Bergeråsen, i Vestfold).

    Med en kommende Dronning som har spillt i pornofilm. (Kjent fra media).

    Med en prinsesse, som har solgt prinsesse-tittelen sin, sånn at hun kunne fortelle erotiske eventyr på danskebåten, og drive engle-skole, og fortelle om Keiserens nye klær en del, håper jeg. (Kjent fra media).

    Jeg gidder ikke å skrive om Ari Behn.

    Det får være nok.

    Så det er vel kanskje ikke så rart at tingene står til, som de gjør, i Kongehuset.

    Uten at jeg skal skylde på han faren til Lars.

    For alt hva jeg vet, så kan vel han ha vært en kjernekar, og at hvis det ikke hadde vært for han, så hadde det kanskje vært enda værre.

    Det er mulig, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Dette er bare noe jeg kom på, når jeg tenkte tilbake her.

    Så da får man håpe at det er i orden.

    Vi får se.