Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Klage/Fwd: e-post adressen min
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 14. januar 2025 kl. 03:20
Til: norge@microsoft.com
Kopi: post <post@finkn.no>, Sfovpost <sfovpost@statsforvalteren.no>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, HRW UK <hrwuk@hrw.org>, postmottak@sivilombudet.no, Akademikerforbundet <post@akademikerforbundet.no>, Politikk Høyre <politikk@hoyre.no>, report@phishing.gov.uk, Phso Enquiries <phso.enquiries@ombudsman.org.uk>, 200018144 <epost@nito.no>, post@unio.no, post@hk.no, Post <post@forbrukerradet.no>, "inger.lise.blyverket" <inger.lise.blyverket@forbrukerradet.no>, lisa.eian@elden.no, Postmottak <postmottak@forbrukertilsynet.no>, postmottak@dfd.dep.no, Rahel Savoldelli <rahel.savoldelli@web.de>, Magne Winnem <magne@winnem.no>
Hei,
jeg bodde på Løvås gård i Kvelde (nå eiet av min mors yngre bror Martin) våren/sommeren 2005.
Og så var det noen som prøvde å myrde meg der, 25. juli 2005 (på min 35 års-dag).
Og derfor rømte jeg til England.
Men min Hotmail-konto var visst logget inn, på laptop-en til gårdens daværende eier Grethe Ingebrigtsen.
(For det var den eneste PC-en der, som hadde internett.
For å si det sånn.
Dette var en laptop som stod i stua dems.
Men jeg kunne bruke den laptop-en litt, når ungene til Grethe/min onkel sine stebarn (Andrea, Isa og Risto) var på skolen, osv.).
Og så har muligens en av de (Martin, Grethe, Andrea, Isa eller Risto) sletta min Hotmail-konto, etter at jeg måtte rømme fra gården.
Og seinere så har jeg begynt å bruke den mail-adressen (eribsskog@gmail.com) igjen.
(Jeg bruker mest g-mail.
Men min sveitsiske kusine Rahel (datter av min mors yngre søster Ellen, som ble gift med en sveits-italiener) hu insisterer på å sende mailer til min Hotmail-adresse.
Av en eller annen grunn).
Og jeg fikk meg Hotmail, etter at min Rimi Bjørndal-kollega Vanja Bergersen anbefalte dere.
Jeg hadde en personalfest, på St. Hanshaugen, våren 1997 var det vel.
Og da testa Vanja og Diana (var det vel) min da ganske nye PC (fra Vision, på Bislett).
(For internett var ganske nytt da).
Så jeg hadde Hotmail fra 1997 deromkring.
Men så ble mailene sletta i 2005.
Og så fikk jeg meg den samme Hotmail-adressen igjen, noen år seinere.
Men mailene fra 1997 til 2005.
Har dere dem på en eller annen backup?
Kan dere tilbakeføre de mailene, til min mail-konto?
Erik Ribsskog
PS.
Også bra hvis dere kan finne ut mer om den nevnte slettingen.
Når ble kontoen slettet.
Og var dette noe som skjedde på gården Løvås (etter at jeg flytta/flykta til England, 25. juli 2005).
På forhånd takk for eventuelt svar!
---------- Forwarded message ---------
Fra: Magne Winnem <magne@winnem.no>
Date: tor. 11. aug. 2005 kl. 18:31
Subject: VS: e-post adressen min
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Hei
Fikk retur fra hotmail kontoen din. Tror det blir vanskelig å besøke deg i England nå.
Lykke til.
Mvh
Magne Winnem
Fra: Magne Winnem [mailto:magne@winnem.no]
Sendt: 11. august 2005 18:16
Emne: e-post adressen min
Hei
Jeg begynner i ny jobb på mandag, og avslutter derfor min jobb mail adresse.
Jobben er i Bærum med bl.a. utrullering av nytt operativsystem i kommunen.
Jeg treffes lettest på mailen under.
Dette er en standard mail.
Mvh
Magne Winnem
magne@winnem.no
Stikkord: Diana (fra Rimi Bjørndal)
-
Jeg sendte en e-post til Microsoft
-
Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal
Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).
At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.
For en kar som var over henne igjen, vel.
(Noe sånt).
Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).
At hu Songül hadde to jobber.
Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.
For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).
(For hu ville jo bli politi, var det vel).
Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.
Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.
(Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).
For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.
Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.
Og hu jobba også ganske mye der.
Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.
For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.
Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.
(Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).
Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.
Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.
Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.
Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.
(Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.
Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.
Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.
Noe sånt).
Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.
For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.
Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).
Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.
Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.
Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.
(Under butikksjef Johan).
Det ble nesten sinnsykt høyt.
Så når jeg kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.
Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).
For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.
For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.
Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.
Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.
På mandag morgen.
Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.
Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).
Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.
(Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.
Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han Fahkar, (fra Pakistan).
Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).
Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).
For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).
(Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.
(Det må vel ha vært i 2003).
Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).
Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.
Og det sa Ivan at var greit, da.
Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).
Men i 2003, så ble det sånn.
At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.
Noe som vel funka greit, egentlig.
For da ble de som var muslimer fornøyde.
For da kunne de spise mat på jobben.
Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.
Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.
Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.
Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.
Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.
(Like ved klesbutikken JC der).
Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).
Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.
Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).
At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.
(Sånne ting).
Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).
Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.
Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.
Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).
Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).
At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.
Men egentlig så var hu kurdisk, da.
Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.
(Noe sånt).
Sa han muslimske vaskeren, da.
Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.
(Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).
For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 55: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Hanna, som jobbet på Rimi Bjørndal, på den tiden som jeg jobbet, som assistent der.
Hu fortalte forresten det en gang, (utenom sammenhengen, må man vel si), på jobben der, (på Rimi Bjørndal), husker jeg.
At hu hadde vært med skolen sin, og reist med de hvite bussene.
For å se på en konsentrasjonleir, på kontinentet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Venninna til Hanna, nemlig Therese Gulliksen.
Hu kom bort til meg en kassa en gang, mens jeg avløste pause, for seinvakta.
Og spurte meg om ikke jeg også hadde hørt om hottentotter og buskmenn, (var det vel).
Og det måtte jeg innrømme at jeg hadde gjort.
For mora mi pleide noen ganger å nevne hottentotter, på 70-tallet, da jeg bodde i Larvik.
(Så da hadde nok de fire kassadamene som hadde pause prata om det her, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Diana, fra Rimi Bjørndal.
Hu tok det en gang personlig, at jeg brukte uttrykket ‘du store kineser’, (husker jeg).
(På den tida som jeg jobba som assistent der).
For Diana trodde at jeg mente henne, da.
Men det var bare et uttrykk, som mora mi hadde pleid å bruke, i Larvik, på 70-tallet.
(Hvis hu var overraska over noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004.
Så traff jeg en gang Diana, fra Bjørndal, på Oslo City.
I rulletrappa like utafor JC der.
Og da sa Diana at jeg var favorittmannen hennes, (eller noe sånt).
Og jeg skjønte ikke helt hvorfor hu sa det.
Men hu var kanskje ironisk, da.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida som jeg var assistent, på Rimi Bjørndal.
Så sa Diana at Hugo Sanchez, (het han vel), var verdens beste fotballspiller.
(Hvis det ikke var Marcelo Salas.
Noe sånt).
Og en annen gang så sa hu at hu ikke likte internett.
For det var så mye porno, (eller noe sånt), på nettet, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så kalte Diana David Hjort og meg, for ‘Knoll og Tott’, (mener jeg å huske).
På den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den tida, som jeg studerte ved HiO IU, og jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
Fra høsten 2002.
Så stod Diana utafor Rimi Bjørndal og kommenterte, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg bare hadde på meg t-skjorte, på vei til jobben, en varm dag, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og Diana spurte også om jeg kunne høre med daværende butikksjef Johan, (som tok over etter Irene Ottesen), om hu kunne få jobb der igjen, husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også sagt, på Rimi Bjørndal, (på den tida, som jeg jobba, som assistent der).
At mora til Toro hadde stukket av, for å bo sammen med onkelen eller faren, til hu fra Rimi Siggerud og Gamlebyen, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro sa også til meg det, en gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Utenfor sammenhengen, må jeg vel si).
At broren hans pleide å henge i Storgata i helgene, (noen år før det her vel), for å ‘slåss med pakkisene’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora til Toro sa forresten det en gang.
(På den tida som jeg jobba som assistent der).
Til Kristian Kvehaugen, (var det vel).
Mens jeg la opp kjølevarer, (mener jeg å huske).
At: ‘Se på Erik, da. Blodet bruser’.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
Så fikk David Hjort telefonnummeret, av en ung dansk dame, (som handla der, og som muligens var au-pair vel), mens han satt i kassa der, husker jeg.
Noe han ble veldig glad for og, (mer eller mindre), jubla over, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network
På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.
Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.
Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.
Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.
Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.
(Noe sånt).
Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.
Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.
(Noe sånt).
Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.
(Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.
I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.
Noe sånt).
I februar 1998, (eller noe sånt), vel.
Og dette var et en-ukes kurs, da.
Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg kunne dra på det kurset, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.
(Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).
Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.
Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.
Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).
Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jeg likte best, ved det her kurset.
Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.
Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).
Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.
Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.
Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.
Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.
Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.
Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.
Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.
Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.
For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.
Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.
Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.
En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.
Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.
Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.
For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.
Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.
For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.
For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).
Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.
Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.
Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.
Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.
Altså i seks år, da.
Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.
Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.
Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.
Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.
Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.
Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.
Og de spurte meg bare muntlig, da.
Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.
Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.
Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).
Men dette var jo fem år før det her, da.
Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.
Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).
Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.
(For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).
Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.
Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.
Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).
At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.
Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.
For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.
Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.
Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.
På den her tida.
Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).
Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).
Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).
Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.
Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.
(For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.
For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).
Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.
Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.
For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.
Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.
Så jeg slo til på det, da.
Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.
Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.
For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).
For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.
Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.
Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.
Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.
Når jeg tenker meg litt om her.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997
Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.
For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.
(På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).
Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.
Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.
Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.
(Og vel også det siste).
Men jeg prøvde å få det riktig, da.
Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.
For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).
Hvis jeg ikke husker helt feil, da.
For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).
Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.
Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).
Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).
Noe sånt.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.
Og han sa at han skulle komme, da.
Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.
Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.
(Noe sånt).
Og jeg er glad i biff.
Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.
Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.
(Muligens Gry?).
Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.
Det var vel cirka halvparten, vel.
(Noe sånt).
Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han pakistaneren, med hakket i panna.
Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.
(Som muslim, da).
Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.
(Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).
Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.
Så da bestilte jeg biff til han, da.
Men han kom ikke på julebordet likevel, da.
Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).
(Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).
Og mente at det var fælt, da.
(Eller noe).
Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.
Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.
For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.
(Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Men det er mulig at jeg tok feil.
Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.
Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.
Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.
Men så ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.
Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).
Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.
Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.
For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Toro han spurte meg også, under det her julebordet.
Om jeg ville låne noe porno, av han.
Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.
Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.
Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.
For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.
Men det syntes jeg at ble veldig rart.
Så det gadd jeg ikke, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like før vi dro derfra.
Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.
Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.
Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.
For jeg begynte å bli litt full, da.
Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.
Men jeg mente at det ble for mye, da.
Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.
Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.
(Noe sånt).
Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).
Og der slapp ikke jeg inn, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.
Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men det var sikkert en eller annen grunn, da.
Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).
Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).
Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.
(Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).
Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).
Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.
Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen
Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.
Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.
(Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sa Kristian Kvehaugen det.
En gang jeg kom på jobb.
At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).
Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.
For jeg er jo fra Bergeråsen.
Og der var det verste man kunne ha.
Det var Lada eller Skoda, da.
‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.
(Sånne ting).
Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.
Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.
Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.
Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.
Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.
For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.
Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.
Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.
Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.
Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.
Siden de trengte penger, da.
Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.
Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.
Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.
Og det gjorde han vel heller ikke.
For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).
At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.
(Noe sånt).
Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.
Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.
Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.
Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).
Og kunne fortelle historier derfra.
For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.
For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.
Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.
At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.
Noe sånt.
Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.
Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.
(For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).
Og som var gul-beige, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.
Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.
Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.
Og hun sa at hu var mora til Diana, da.
(Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.
Og halvt chilensk, tror jeg.
Og som hadde spisepause, vel.
Noe sånt).
Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.
(Noe sånt).
Også gikk hu igjen.
Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.
Så begynte hu Diana å grine, da.
For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.