Stikkord: Dørumsgaard-slekten

Østlandsk reisning – målsaka i de frilynte ungdomslaga på Østlandet
Av Asbjørn Langeland
Språknytt hadde i 2005 og 2006 to interessante artikler som belyser sider ved nynorskens vekst og konsolidering i begynnelsen av forrige århundre: Stoda for nynorsken og målrørsla i 1905 av Olaf Almenningen og Noregs Mållag – nye hundre år? av Knut Kjeldstadli. Almenningens artikkel peker bl.a. på den store innsatsen de frilynte ungdomslaga gjorde for å fremme målsaka. For ytterligere å illustrere den sterke bindingen som har eksistert mellom Noregs Mållag og Noregs Ungdomslag, bør det nevnes at organisasjonene hadde felles sekretariat i perioden 1913–1956. Kjeldstadli innleder med et blikk på utbredelsen av målrørsla, hvor den sto sterkt, og hvor den fikk dårlig fotfeste. På ett plan kan en se målrørsla som bonde- og bygdesamfunnets reaksjon og sjølhevding i en kamp mellom nytt og gammelt. Men han får ikke resonnementet til å gå helt i hop, for det var betydelige deler av Bygde-Norge der det var svært få mållag: «Svakt representert er Hedmark (med noen unntak for miljøer i Østerdalen), Sør-Oppland, Akershus, Østfold, det sørlige Buskerud, Vestfold og Grenland. Fraværet slår en enda mer om en ser medlemstallet i forhold til folketallet i disse fylkene. Og det har bodd folk, bønder, mange bønder, her også.»
Ungdomslag utenfor Noregs Mållag
Ser en etter årsaker til den svake tilslutningen Noregs Mållag hadde på Sør-Østlandet, er historien til den frilynte ungdomsbevegelsen i dette området et interessant spor. Gjennom Noregs Ungdomslag var de fleste ungdomslaga i store deler av landet kollektivt tilsluttet Noregs Mållag, men alle frilynte ungdomslag sto ikke tilsluttet Noregs Ungdomslag. Spesielt i de områdene Kjeldstadli nevner, var det mange ungdomslag som sto utenfor landssammenslutningen. Mona Klippenberg skriver om dette i Noregs Ungdomslags jubileumsbok fra 1995: «Kravet om at dei frilyndte ungdomslaga skulle arbeida på «fullnorsk grunn», gjorde at mange lag ikkje blei med i fylkeslaga og gjennom desse fekk medlemskap i Noregs Ungdomslag. Dette gjaldt særleg austlandslaga. Det store Vestfold Ungdomsforbund, som var eit frilyndt fylkeslag, valde å stå utanfor landslaget, og årsaka skal ha vore den harde målpolitikken som vart ført av NU.» Det samme gjaldt Romerike Ungdomsforbund. Bygdene på Midt- og Sør-Østlandet manglet altså ikke frilynte ungdomslag, men laga sto ofte utenfor Noregs Ungdomslag. Også disse ungdomslaga var opptatt av målsak, folkedans, amatørteater og folkeopplysningsarbeid, men de var ikke enige i den retningen i målsaka som Noregs Ungdomslag sto for. Dette får en et godt bilde av når en leser om den bevegelsen som kalte seg Østlandsk reisning.
Østlandsk reisning var et organisert samarbeid mellom ungdomslag på Østlandet. Den formelle oppstarten var et møte på Jessheim høsten 1916. Målet var å påvirke både landsmålet og riksmålet slik at en etter hvert skulle få et norsk språk som hele landet følte som sitt.
Berggravs tale på Minne i 1916
Bakgrunnen for dette møtet var en tale som skolemannen, seinere biskop, Eivind Berggrav holdt på et ungdomsstevne på Minne i Eidsvoll sommeren 1916.
Berggrav hevdet at Østlandet var blitt liggende etter på mange måter både i næringsliv og kulturliv. Han viste blant annet til den rollen vestlendinger nå spilte både i jordbruket og i skolen på Østlandet. (Tidlig på 1900-tallet ble en rekke større gårder rundt om på Sør-Østlandet kjøpt av vestlendinger.) I målsaka var vestlendingens forsprang aller sterkest. Vi østlendinger kjenner ikke igjen målet vårt i den landsmålsnormalen som bygger på Ivar Aasens verk, hevdet Berggrav. Hadde landsmålet bare holdt seg til de felles drag i bygdemålene, da ville hele landet ha kjent seg igjen i målet og vokst seg inn i det. Men målsaka har ikke beveget seg utover mot det landsomfattende, det i sannhet folkelige og nasjonale, den har tvertimot beveget seg innover og bakover, sa han. Berggrav mente det var et skjebnesvangert misgrep at målfolket ikke hadde elsket fram et mål som hele landet kjente seg heime i. Han ønsket et landsmål der i-formene i hunkjønns- og intetkjønnsord ble byttet ut med a-former, der ensidig a-infinitiv ble sidestilt med kløyvd infinitiv, og der former som drøm, strøm og flom ble sidestilt med draum, straum og flaum.
Men Berggrav var ikke mer velvillig stemt overfor riksmålsleiren. Det var himmelvid forskjell på den agitasjonen som riksmålsforeningen førte mot særnorske former, og «den morsmålsform som er blitt kalt riksmål, og som lever sitt liv og utvikler seg hver dag mot norskere tone og norskere iklædning». Han ønsket at folkemålet både i bygd og by skulle gi kursen for det framtidige riksmålet. I folkemålet hadde substantivene tre kjønn. En hadde a-endelser og tvelyd (diftonger) og ord som bru, ku og tru der riksmålet holdt på bro, ko og tro.
Eivind Berggrav hadde vært lærer ved Eidsvold folkehøiskole, Holmestrand lærerskole og Akershus amtsskole. Han sa at disse årene i skolen hadde lært ham at «opplæringa i riksmål er en likefram og sterk hemsko på ungdommens utvikling. Det er bare noen ytterst få som driv det til å kjenne seg heime i riksmål … Dom kan nok lære å skrive det. Men dom lærer itte å leva seg sjøl ut i det».
Felles kamp for østlandsmålet
Til møtet på Jessheim høsten 1916 hadde Romerike Ungdomsforbund invitert representanter for andre frilynte ungdomsorganisasjoner på Østlandet. Det møtte folk både fra organisasjoner som var med i Noregs Ungdomslag, og fra de organisasjonene som sto utenfor (Romerike Ungdomsforbund og Vestfold Ungdomsforbund). Men møtet var åpent for alle interesserte, og hele 500 deltakere var samlet. Hovedtalere var Eivind Berggrav og professorene Halvdan Koht og Didrik Arup Seip. På møtet kom en fram til et program for Østlandsk reisning, og ei nemnd skulle stå for det videre arbeidet.
Programmet var ment som et grunnlag for kulturarbeidet i frilynte ungdomslag på Østlandet med særlig sikte på språket:
– Østlandsk reisning, det er å vekke østlendingen til nasjonalt å kjenne og ære seg sjøl.
– Vi må bli glad i bygdene våre, verne om all god arv ifrå fedrene i arbeidsliv, husliv, i sed og tale.
– Vi må reise tanken om at morsmålet her øst er fullgod norsk tale så ingen trenger knote, enten det nå er «riksmål» eller «landsmål». Østlendingen skal kjenne det som ei ære og ei glede å eie og bruke målet sitt, heime og i byen like godt.
– Vi mener at vi på denne måten jamner veien til et sams norsk mål. På Østlandsgrunn, og bare der, kan landsmål og riksmål møtes.
Stifterne så ikke for seg Østlandsk reisning som en ny organisasjon, men som et samarbeidstiltak som de frilynte ungdomsorganisasjonene på Østlandet ble invitert til å være med på. Til ei samarbeidsnemnd ble det oppnevnt to representanter fra hver av disse frilynte fylkeslaga: Romerike Ungdomsforbund, Vestfold Ungdomsforbund, Eidsiva ungdomslag (Østfold) og Fylkeslaget Varden (Solør og Odal). De to sistnevnte var medlemmer av Noregs Ungdomslag. Fra Romerike Ungdomsforbund ble Eivind Berggrav og husmor Wilhelmine Aanrud (gift med forfatteren Hans Aanrud) valgt. De øvrige var bankdirektør Hj. Trolldalen og herredskasserer I.C. Pindsle fra Vestfold, folkehøgskolestyrer O. Funderud og lærer G. Natterud fra Østfold og bonde Arne Næss og amtsskolestyrer Nils Sivertsen fra Solør/Odal. I tillegg fikk nemnda følgende medlemmer som ikke direkte representerte ungdomsorganisasjonene: professor Halvdan Koht, sogneprest Erling Grønland, professor D.A. Seip og lektor Torgeir Krogsrud. Eivind Berggrav ble valgt til formann og Halvdan Koht til nestformann.
Fra møtet ble det sendt et brev til regjeringen der det bl.a. sto «Et møte på Jessheim samlet av Romerike Ungdomsforbund til arbeide for Østlandets ret i norsk maalvekst, ber statsmagterne om at ta fullt hensyn til østlandsmaalenes betydning. Fordi det netop nu er aktuelt nævner møtet at en maa vente at der blir opnævnt repræsentanter for østlandsmaalene i Statens retskrivningskommision … ». Fylkesmann Alf Frydenberg, som hadde viktige verv i Østlandsk reisning i mange år, skriver at «Denne fråsegna førte til at professor Seip kom med i kommisjonen, noe som fekk mye å seia for utforminga av den nye rettskrivinga som kom året etter.»
I åra som fulgte, sluttet flere nye ungdomslag seg til Østlandsk reisning. Det kom til to nydannede fylkeslag fra Ringerike og Østoppland (Hedemarken), og hvert av disse hadde ni medlemslag. I tillegg fikk Østlandsk reisning flere direkte innmeldte enkeltlag, bl.a. fra Hadeland.
Medlemsbladet Østaglett
Fra 1921 gikk bevegelsen inn i en ny fase. Nå ble det vedtatt lover for Østlandsk reisning. I stedet for nemnda fikk en et styre på fem medlemmer som skulle velges av et årsmøte. I tillegg skulle det velges et råd med to medlemmer fra hvert fylkeslag og dessuten to «målsmenn for enkeltlag som var beinveges innmeldt». I § 1 i de nye lovene sto det at Østlandsk reisning «er ei samskiping av ungdomslag og andre lag som vil arbeide fram det som er programmet for Ø. r.» Programmet var det samme som i 1916, men den siste setningen, som sa at det bare var på østlandsgrunn at landsmål og riksmål kunne møtes, ble strøket. De seks fylkeslaga og fire enkeltlag som sluttet seg til samskipinga, hadde til sammen ca. 10 000 medlemmer, så det var en organisasjon av betydelig størrelse som så dagens lys.
Organisasjonen fikk sitt eget medlemsblad, Østaglett. Første nummer kom allerede i 1920, og bladet kom ut regelmessig fram til 1929. Torgeir Krogsrud var redaktør de to første årene. Hans mål var å lage et ungdomsblad for de frilynte ungdomslaga på Østlandet, og han skrev i det første nummeret: «La oss få mange meldinger om arbeidet i laga! Og skriv elles om alt de veit har interesse for arbeidet vårt. Bruk bygdemål, landsmål eller riksmål. La Østaglett bli en møteplass for vaken østlandsungdom.»
I et av numrene som fulgte, skrev Krogsrud på lederplass at Østlandsk reisning førte en kamp på to fronter. «Den ene er den makt som dansk skriftmål ennå har, og som viser seg i arbeidet mot norske talemålsformer. Den andre er den makt som arbeider for et norsk mål på et slikt trangt grunnlag at det aldri kan bli samnorsk mål av det.» Var Krogsrud den første som brukte begrepet samnorsk? En annen lederartikkel hadde overskriften: «Er Østlandet mindre norsk enn Vestlandet?»
Østlandsmålet i både skrift og tale
De fleste artiklene i bladet ble skrevet på østlandsmål. Til god hjelp for dem som ville bruke østlandsdialektene som grunnlag for skriftspråket sitt, fikk Østlandsk reisning utgitt en grammatikk, Østlandsk formlære, som var skrevet av Berggrav, Koht og Seip i fellesskap. Østlandsmålet ble av flere også benyttet utenfor bladet. Axel Bjørnstad fra Feiring skrev flere bøker på østlandsmål, og dikteren Asbjørn Dørumsgard skrev på romeriksmål. Han brukte forresten Østaglett som tittel på en av diktsamlingene sine (1932). Helge Refsum skrev lokalhistoriske artikler og oversatte norrøne sagaer til østlandsmål. De gikk som føljetonger i bladet. En annen som skrev om lokalhistoriske emner, var Trygve Laake. Han og Helge Refsum, som begge var jurister, holdt mange foredrag i ungdomslaga. Trygve Laake brukte også romeriksmålet i sitt daglige arbeid. Han drev advokatvirksomhet til ca. 1970 og benyttet sin spesielle målform i kontrakter, brev og andre dokumenter.
Rettskrivingsreformen av 1917 gav gjennomslag for mange av kravene fra Østlandsk reisning. Reformen åpnet for en rekke valgfrie former både i landsmål og riksmål (fra 1929 nynorsk og bokmål), og det ble en hovedoppgave for bevegelsen å få kommunene på Østlandet til å vedta at de valgfrie formene skulle legges til grunn for morsmålsopplæringa. Etter oppgaver i Østaglett i oktober 1920 hadde da 107 kommuner i de seks østlandsfylkene innført de valgfrie formene. De fleste av dem hadde riksmål, men det var også 13 landsmålskommuner blant dem. Men snart begynte motstanderne å samle sine krefter, og i åra som kom, raste striden i mange kommuner. Østaglett ba ungdomslaga være på vakt: «Østlandsungdommen har vøri med og arbeidd fram desse formene. Nå må ungdommen passe på at bakstrevet itte får drive dom ut att somme sta’n.»
Et landsgymnas for Østlandet
Eidsvoll landsgymnas kom til å stå sentralt i striden for de valgfrie formene. I 1918 kjøpte staten Eidsvold folkehøiskole for å etablere et landsgymnas for Østlandet, og gymnaset kom i gang høsten 1922. Østlandsk reisning ventet seg mye av den nye skolen og håpet at landsgymnaset skulle utvikle seg til et kultursentrum på Østlandet.
For Østlandsk reisning var det en selvfølge at gymnaset språklig sett måtte følge den linja som organisasjonen sto for. I 1920 skreiv Østaglett: «Eidsvoll-skolen må la det østlandske måltilfanget få komma til sin rett både i landsmålet og riksmålet. Bygger ein landsgymnaset på ein annan grunn, kommer det itte til å makte oppgava si. Det vil skapa strid – i staden for samling, fred og godt arbeid.» Men da forslaget om å sette skolen i gang kom i 1922, sa ikke departementet noe om opplæringsmålet. Både Koht og Seip skreiv om spørsmålet, og Seip hevdet at hvis en i opplæringa både i landsmål og riksmål la seg så tett opp til østlandsmålet som de valgfrie formene tillot, så ville gymnaset på Eidsvoll hjelpe til med å gjøre motsetningene mellom de to målformene mindre. Østlandsk reisning sendte også brev til departementet om saken, der de ba departementet ta særskilt omsyn til østlandsmålet når rektor og lærere skulle tilsettes. «Lærere ved Østlandsgymnaset bør vera folk som har kjennskap til østlandsmålet og evne til å gi det den rett det har krav på.»
Berggrav ble medlem av forstanderskapet, og da rektor skulle tilsettes, ble det en delt innstilling fra dette organet. Et flertall på tre innstilte lektor Torgeir Krogsrud som nr. 1, mens mindretallet på ett medlem innstilte lektor J. Fredrik Voss. I flertallsinnstillingen ble det pekt på de særskilte kunnskapene om østlandsmål som lektor Krogsrud hadde – «med evne til å bruke dette målet lett og fritt, muntlig og skriftlig. Han vil være omframt skikka til å grunnlegge og lede særskilt morsmålsundervisninga for den østlandsungdommen som samler seg på Eidsvoll.» Alf Frydenberg skriver at «det var et av de tyngste nederlag Østlandsk reisning opplevde at det vart den konservative landsmålsmannen Voss og itte Østlandsk reisning-mannen Krogsrud som kom til Eidsvoll og fekk setta sitt preg på det nye landsgymnaset. Det vart inga høgborg for østnorsk språk- og kulturarbeid.»
Etter at gymnaset var kommet i gang, ba departementet forstanderskapet uttale seg om undervisningsmålet. I uttalelsen så forstanderskapet det som en selvfølge at landsmål og riksmål måtte bli sidestilte som undervisningsspråk på det nye gymnaset, og for hvert mål måtte en bruke de formene som lå så nært opp til folkemålet på Østlandet som det var mulig etter gjeldende regler. Forstanderskapet tok også opp lærebokspørsmålet og ba om at det både på landsmål og riksmål måtte komme ut lærebøker for den høgre skolen som nytta de valgfrie formene. Rektor Voss dissenterte, han mente at for landsmålets del måtte det først komme ut fullt sett av alle lærebøker der de obligatoriske formene ble brukt.
Eidsvoll landsgymnas ble aldri den samlende skolen for Østlandet som en tenkte seg i 1920. Striden om målform var nok ikke den eneste grunnen til det. Det betydde kanskje like mye at nye kommunikasjonstilbud gjorde det mulig for bygdeungdommen over store deler av Østlandet å dagpendle med tog eller buss for å gå på skole i nærmeste by, og det ble opprettet nye skoletilbud i flere mindre byer og bygdebyer.
Ungdomsfylking og ungdomsforbund
På årsmøtet på Hamar i 1926 fikk organisasjonen nytt navn og nytt program. Det nye navnet ble Østlandsk ungdomsfylking. I programmet kom det inn flere nye formuleringer om åndsliv, kultur og samfunnsspørsmål. Språkprogrammet, som fra starten av var kjernen i arbeidet, ble beholdt uten prinsipielle endringer. På dette møtet gikk Berggrav og Seip ut av styret etter ti års virke. Koht hadde gått ut av styret året før. Organisasjonen fortsatte arbeidet i samme spor i noen år, men økonomien ble et stadig større problem. Enkelte av fylkeslaga hadde inntekter av forretningsvirksomhet. F.eks. drev Vestfold Ungdomsforbund kaffistover i Tønsberg, Holmestrand og Drammen, men Østlandsk ungdomsfylking hadde ikke den slags inntekter. Når inntektskildene tørket inn, kunne ikke organisasjonen overleve, og den ble oppløst i 1932.
Arbeidet i ungdomslaga og i fylkeslaga fortsatte, men målsaka kom etter hvert i bakgrunnen. Kontakten mellom ungdomslaga i de distriktene der Østlandsk reisning hadde hatt sitt nedslagsfelt, ble også videreført, og etter krigen ble det gjort flere framstøt for igjen å samle ungdomslaga på Østlandet under én paraply. Etter mange sonderinger og samarbeid om flere enkeltstående tiltak gikk Romerike Ungdomsforbund og Vestfold Ungdomsfylking (tidligere forbund) i 1965 sammen om å starte Norsk Frilynt Ungdomsforbund. Dette forbundet har ingen bestemmelser om målbruk i vedtektene. Det de publiserer, er på bokmål. Det nye forbundet levde lenge i skyggen av Noregs Ungdomslag og hadde problemer med å oppnå målet, som var å bli en landsdekkende organisasjon med rett til statsstøtte. Men i dag opplyser forbundet på sine nettsider at de har 9000 medlemmer fordelt på 73 lag, som igjen er fordelt på 11 fylker.
(Asbjørn Langeland har tidligere vært direktør for Statens bibliotektilsyn og leder av sekretariatet for NORDBOK – Nordisk litteratur og bibliotekkomité. Han arbeider nå med utredningsoppdrag for Kultur- og kirkedepartementet.)

http://www.ralingen.kommune.no/Modules/service.aspx?ObjectType=Service&Service.ID=1234&Category.ID=1254

PS.

Jeg husker også det, at min mormor, hun skrøyt av Dørumsgaard.

Av hun Helga som skrev dikt osv., og broren da, som var veldig kjent, husker jeg at bestemor Ingeborg sa.

Så selv om bestemor Ingeborg var dansk, så skrøyt hun av Dørumsgaard, enda de skrev på romeriksdialekt.

Det var ikke sånn at bestemor Ingeborg klagde på dem, siden de ikke skrev på bokmål, (siden det er mer likt dansk).

Nei, det var ikke sånn.

Og hun skrøyt også av han komponisten, som bodde nede i Italia, Arne Dørumsgaard vel.

Jeg lurer på om det her kan ha vært på 80-tallet, den sommeren jeg og søstra mi var i Nevlunghavn, etter at Johannes døde.

Sommeren 1984 kanskje.

Da jeg hadde med metalldetektor, til Nevlunghavn, og fant mye forskjellig i hagen, (og noen mynter, på den stranda ved siden av Gurvika, oppi der, i Nevlunghavn).

Kniven til onkel Martin blant annet, som lå ved en tresofagruppe, som var oppi hagen, over en bro, som Johannes hadde bygd da, helt sikkert.

Johannes drev også med treskjæring, og lagde noe Madonna-figurer, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Jeg fikk en sånn stor treskjærefigur, av mora mi, etter at Johannes døde, tror jeg det må ha vært.

Og det tror jeg var av Maria og Jesusbarnet, muligens.

Noe sånt.

Så han var nok religiøs.

Mora mi også dreiv og malte.

Og hun malte også Madonnaer, med Jesusbarnet.

Mens mormora mi, hu malte havet og sånn.

Så mormora mi, Ingeborg, var kanskje mest nordisk av de, selv om hu var fra Danmark, og ikke Norge.

Hvem vet.

Men hun sa også til og med en gang, på 90-tallet vel, at vi var en ‘kunstnerfamilie’.

Og det var ikke jeg helt enig i da.

Men det må vel ha vært familien til Johannes hun mente da.

Med Dørumsgaard og de, regner jeg med.

Hun tenkte nok ikke på seg selv, som Heegaard eller Nyholm.

For det var jo forretningsfolk og militær-familier.

Mormora mi, hun tenkte nok på seg selv som en Ribsskog/Dørumsgaard, etter morfaren min Johannes, også etter at Johannes døde, kan det kanskje virke som, synes jeg.

Noe sånt.

Så sånn var vel det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog