http://oslopuls.aftenposten.no/shopping/article639698.ece
PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Drammen
-
Min Bok – Kapittel 56: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 6)
Jeg hadde jo fått bare firere og femmere, skoleåret før, på Sande Videregående.
Og det første året på videregående, så hadde jeg jo fått tre seksere, og resten firere.
Så jeg hadde som mål, å få bare fem-ere, dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
(Ihvertfall før jeg begynte å jobbe 3-4 vakter i uka på CC Storkjøp).
Men men.
Jeg prøvde å være konsentrert og følge skikkelig med, i timene, og i en Org.-time, (var det vel), så begynte klasseforstander Karlsen å kjefte på meg, fordi jeg hadde ‘fyrstikkøyne’, som han sa.
Og i en annen time, noen måneder seinere, så kjefta han på meg igjen, fordi han ikke tålte at jeg drakk så mye av cola-flaska, i timen, var det vel.
(Enda det liksom var lov å drikke brus i timen da.
Men man skulle ikke drikke brus på den måten som jeg gjorde det da, forstod jeg).
Men Karlsen hadde jo et vanskelig år, sånn som jeg skjønte det, på hva som ble sagt, av folka i klassen, i friminuttene.
Med skillsmisse og det hele, så hvordan han klasseforstander Karlsen vanligvis var, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi hadde også en lærer i sos.-øk., som het Herbjørnsen, og som Magne Winnem kalte for ‘Herbie’.
Han kom rett fra næringslivet tror jeg.
Det var vel hans første år som lærer, tror jeg.
Han hadde et ordtak, som het at ‘løgn trenger mange ord’, og han likte ikke at vi skrev for lange svar, på oppgavene da.
Men hadde en liste med stikkord, som han rettet prøvene våre etter da.
Og vi måtte også kjøpe en næringslivsavis i uka, og skrive kommentarer om finansnyheter da.
Så vi hadde også en egen prosjektoppgave, i Sos.-Øk. da, som kanskje ikke var nevnt på mønsterplanen, (eller hva det het igjen).
Men som Herbjørnsen ville at vi skulle gjøre da.
Jeg kjøpte de her avisene da.
Det var vel dette året at Dagens Næringsliv gikk over til å bli trykket på rosa papir, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Jeg la avisene ved siden av peisen, i Leirfaret 4B.
Men jeg hadde et travelt år, så jeg satt oppe hele natta, før den prosjektoppgaven skulle leveres.
Men jeg ble ikke ferdig, selv om jeg satt oppe hele natta.
Så jeg måtte sitte hele formiddagen og, og kom på skolen, trøtt som en alke, helt på slutten av dagen, med den oppgaven da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i gymmen, så skulle vi ha noe de kalte Cooper-test, tror jeg.
Jeg hadde aldri hørt om det før.
Men det viste seg at det betydde at vi skulle løpe langt oppi en åsside, som var bak Drammenshallen der da.
Vi fikk forklart hvor vi skulle løpe, men den forklaringa skjønte ikke jeg, som var fra Berger, noe særlig av.
Så jeg bare løp oppi der da, og prøvde å orientere meg, på de andre som også løp den her Cooper-testen da.
Så det ble liksom som både løping og orientering for meg, når jeg måtte ha den her testen da.
Så sånn var det.
Jeg var litt redd for å løpe meg bort, oppi lia der.
Så når Ole Skistad, (var det vel), og en som var greve vel, (hvis jeg husker det riktig), dukka opp, på vei ned, fra ‘endestasjonen’ igjen da.
Så bare snudde jeg og hang meg på dem, ned til Drammenshallen igjen, må jeg innrømme.
For jeg var litt redd for å gå meg bort, oppi lia, på Strømsø der, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi satt på med Magne Winnem, tilbake igjen til skolen.
Og han stoppa ved Jernbanestasjonen, av en eller annen grunn.
Og da ville jeg gå ut for å tenne på en sneip som jeg hadde i røykpakka mi.
(Som jeg sikkert hadde sneipa i et friminutt da, eller noe).
Men da fikk jeg kjeft av Ole Skistad, (som også satt på med Winnem), siden jeg ikke klarte å vente, i så og så mange minutter, før jeg tente en røyk da.
Men det var vel mer det at jeg kjeda meg.
Jeg kunne sikkert ha venta med å tenne en røyk.
Men å sitte bak i en sånn liten bil med sånne storvokste Buskerud-gutter.
Det var grenser for hvor artig det var og.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han som var greve, han husker jeg ikke navnet på.
Men han var fra Hemsedal, eller et annet skisted da, i Buskerud da sikkert.
Og han hadde visst dårlig rykte, hvis jeg husker riktig, fra sladeren i friminuttene, på Gjerdes Videregående.
Han var visst horebukk for Oslo-damene, oppi ski-bygda der.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Winnem hadde et ganske streit image, ettersom han var tillitsmann og hadde lappen og kledde seg ganske konformt, må man vel si.
Winnem sa, en av de første gangene, som jeg skulle sitte på med den Volvo-en hans, at ‘er ikke Volvo bilen for de intelektuelle da?’.
Så Winnem så nok på seg selv, (og vel også meg kanskje), som intelektuell da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Seinere fikk jeg vite det, at han kun eide en fjerdedel, (eller noe), av den Volvo-en.
Han eide den sammen med sin far, (som jobbet i Statens Forurensingstilsyn, på Helsfyr vel), og sin eldre bror John og sin yngre bror Eivind vel.
Noe sånt.
Men Magne Winnem kunne også noen ganger være litt slapp.
Vi hadde begge to matte valgfag, for da var det enklere å komme inn, på høyere utdanning, etter videregående.
For mange akademier forlangte at man hadde det matte valgfaget da, for å få studere der da.
Men i Matte valgfag-timene, så måtte vi gå opp i andre etasje, på Gjerdes Videregående der.
Og Andre Willassen, fra Røyken, klagde fælt, på at han ikke skjønte noe.
(Hvis det ikke var Tim Jonassen, som klagde).
Og jeg hadde jo hatt 5-er og 6-er i matte, årene før.
Og på ungdomsskolen, så hendte det at jeg hadde ‘S’ i matte, i karakterboka, noen halvår.
Hvis ikke hadde jeg ‘m’.
Men dette skoleåret, så fikk jeg bare en ‘2’-er, i matte.
Jeg syntes at han mattelæreren, (som vel for eksempel Thorgills, fra CC Storkjøp, hadde hatt i matte, også året før, og derfor var vant til), var veldig ustrukturert.
Jeg var ikke vant med å gjøre så mye innsats, på skolen, for å få bra karakterer.
Så det var kanskje det som var problemet.
Men jeg syntes også at han mattelæreren pirka veldig mye, på matteprøvene.
En gang hadde jeg gjort en ørliten feil, når det gjaldt tegnsetting.
Og da fikk jeg bare et halv poeng, på mange oppgaver, istedet for to poeng.
Enda jeg egentlig hadde gjort det riktig da, syntes jeg.
Og det var et nytt pensum dette, med mengdelære, osv.
Og jeg hadde jo kjøretimer, jobbing på CC, russetid, og søstera mi og Cecilie Hyde, som flytta inn til meg, i Leirfaret 4B.
Samt langt reisetid, til skolen.
Så det gikk litt trått i de matte-timene, må jeg innrømme.
På toppen av det her, så hendte det ihvertfall en gang, at Magne Winnem fikk meg til å bli med å skulke mattetimene.
Og istedet dra opp til Gulskogen-senteret, for å kikke på klær.
(Som Winnem ville).
Jeg var ikke så hypp på å kikke på klær.
For det kunne jeg jo eventuelt kjøpe etter skoletid.
Men jeg var liksom fra Berger da, og der var det om å gjøre nesten, å tulle litt på skolen, husker jeg fra Berger Skole og Svevlik Ungdomsskole.
Så jeg syntes vel at jeg måtte bli med på den her skulkinga da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Grunnen til at den siste ledige plassen, i klasserommet, var ved siden av Andre Willassen, forresten.
Det fant jeg ganske fort ut.
Willassen hadde den værste ånden, som jeg noen gang har lukta, må jeg vel si.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, fikk meg med, på å tulle litt med Willassen, en uke eller to før juleferien vel, i 1988 da.
Tim dro meg med på en bensinstasjon, hvor Sten Rune Nilsen, fra klassen min, på Berger Skole og Svelvik Ungdomsskole jobba.
(Jeg visste at Sten Rune jobba der siden at Espen Melheim en gang kjørte innom der for å fylle bensin, en gang han dro meg med til Drammen eller Oslo da, dette skoleåret.
Så sånn var det).
Tim kjøpte en tannbørste og en tube tannpasta, som han fikk pakket inn vel, på en eller annen måte.
Også fikk jeg jobben, med å snike denne gaven, oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han da.
Så sånn var det.
Jeg vet ikke om Willassen tok hintet, men Willassen var en del sammen med Winnem, som jeg var forlover for osv., seinere, og Willassen ble visst etterhvert populær blant damene, i Drammen, så jeg tror han begynte å pusse tenna annerledes, sånn at han muligens ble kvitt den fæle ånden sin.
Det er mulig.
Tim prøvde ihvertfall.
Og vi var kanskje litt slemme.
Men jeg var oppriktig lei av å lukte den ånden hans, i diverse skoletimer da.
Så sånn var det.
Så derfor ble jeg med på den her mobbinga av Willassen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim var også en morsom filur da, så det var også lett å bli med på det her da, når han foreslo å gjøre noe skøy da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem satt ved siden av Kjetil Johansen, fra Heggdal, (tror jeg det heter), ved Asker.
Magne Winnem drev visst nesten Kjetil Johansen til vanvidd, sånn som jeg husker det.
Disse satt bakerst i klasserommet, på den samme raden, som Willassen og meg da.
Kjetil Johansen tryglet meg, (må jeg vel si at han gjorde), om å få bytte plass med meg, siden jeg ble kamerat med Winnem da.
For Winnem var visst så slem mot Kjetil Johansen da, skjønte jeg.
Men jeg syntes det ble litt mye Magne Winnem da.
Det ble litt dumt, hvis vi gutta plutselig skulle begynne å bytte plasser sånn, syntes jeg.
(På tross av den dårlige ånden til Willassen).
Så sånn var det.
Hu Monika Ødegård, (fra Svelvik), som satt bak Willassen og meg, (og ved siden av Gerd Jorun Wik).
Hu flytta seg ganske raskt over på den motsatte siden av klasserommet, ved siden av to jenter fra Kongsberg, som het Trine og Hege vel.
Uten at jeg vet noe om hvorfor hu flytta seg fra plassen ved siden av Gerd Jorun Vik.
Hu sa ikke noe til meg om det.
Hu var en litt stille jente, hu Monika Ødegård, må jeg si.
På tross av at hu gikk på Markedsføringslinja.
En gang, så hadde jeg haika inn til Svelvik.
(En av de første skoledagene).
Og da kunne jeg ta den bussen, som var i Drammen rett før skolen startet.
For den bussen, den startet i Svelvik da.
Og da satt Monika Ødegård, på den bussen, og lot som at hu sov da, når jeg gikk forbi.
Så jeg tenkte at man må jo si ‘hei’ til de som går i klassen sin.
Så jeg ble litt irritert da, på Monika Ødegård, som bare satt der, med øya igjen da.
Så mens jeg gikk gjennom bussen, så krølla jeg sammen bussbilletten min, til en slags kule, og knipsa den, i trynet, til hu Monika Ødegård da.
Det var kanskje litt slemt gjort av meg.
Men jeg var litt irritert kanskje, siden hu hadde kommet inn på Gjerdes Videregående, ved å liksom flytte til tanta si, i Drammen.
Likevel tok hu bussen til skolen, fra Svelvik.
Så det med flyttinga til tanta i Drammen, det var nok bare tull.
Og jeg hadde jo ikke fått busskort ennå, noe som kanskje gjorde at jeg ble litt irritert da.
Og det ble jo litt pinlig syntes jeg, å sitte på den samme ‘vanlige’ bussen, som ei i klassen, uten å si hei liksom.
Da jeg møtte Lene Andersen, på bussen, skoleåret før, så var jo hu full av liv og prata nesten hele veien inn til Drammen vel.
Så jeg var ikke vant til å ta bussen sammen med damer i klassen som var så skye da.
Så det reagerte jeg litt på, når det gjaldt hu Monika Ødegård, må jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem, han hadde kallenavn, for mange i klassen.
Gerd Jorun Wik, hun kalte han for ‘Gerdie’.
Og han sa det, et år eller to seinere, husker jeg, at hu spiste så mye sjokolade, på skolen, at rumpa ble breiere og breiere, for hver dag, husker jeg.
(Winnem satt jo bak Gerd Jorun, som ble sittende alene, uten noen ved siden av seg, nesten hele skoleåret.
Men døra til klasserommet var imellom dem da.
Så Winnem og Kjetil Johansen satt liksom for seg da, helt bakerst, i et hjørne.
Muligens også med et skap ved siden av seg.
Så jeg skjønner det, hvis de to fikk litt nok av hverandre.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem hadde også et kallenavn for Tim Jonassen, forresten.
Winnem kalte Jonassen for ‘Tingeling’, av en aller annen grunn.
Det skjønte jeg ikke så mye av, hvor Tim ble kalt det, men Winnem gliste vel kanskje litt da, når han sa dette kallenavnet.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev at det var en slags greve, fra Hemsedal, eller noe, i klassen.
Han gikk på Markedsføringslinja, og satt litt bak, nesten midt i klasserommet vel.
En gang, som Ceclie Hyde, Thomas Bille og meg, gikk fra Bragernes Sentrum og bort mot CC vel.
(Kanskje fordi at jeg skulle jobbe).
Så tok jeg på meg noen solbriller jeg hadde, (noen billige jeg hadde kjøpt i England vel, muligens med speil på).
For hu Cecilie Hyde hu var så opptatt av stil og sånn da.
Dr. Martins sko og haremsbukser, og alt mulig.
Og hu var ikke mainstream.
Hu var vel det som Willassen fra Røyken kalte ‘blackis’.
Altså at hu mest gikk i svarte klær.
De blackis-jentene i Svelvik, de skilte seg veldig ut, fra resten av ‘bunchen’ der, husker jeg.
Jeg husker en gang, som søstera mi Pia, hadde dratt meg med, på Samfunnshuset, i Svelvik, på ungdomsdisko, en torsdag, var det vel.
Da satt Cecilie Hyde, Camilla Skriung og ei til vel.
De satt oppå et bord, mellom toalettene og diskoteket.
Ovenfor garderoben eller kiosken vel.
Så de var enkle å legge merke til.
For de fleste damene i Svelvik gikk med moteklær, som Bik Bok og Poco Loco, osv.
Men disse nevnte tre jentene, de var friker da, må man vel si.
Og ikke bare var de friker, men de gikk vel stort sett bare i svarte klær, og ihvertfall Cecilie Hyde hadde også mørkt hår da.
De så nesten litt ut som tegneseriefigurer, kan man kanskje si.
Cecilie Hyde var også kortvokst, så hu så kanskje litt ekstra ut som en tegneseriefigur, på grunn av det.
Eller som en slags maskot kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da Cecilie Hyde, Thomas bille og meg, gikk forbi han greven/baronen og ei dame han prata med, som satt i en bil vel.
Da sa han adelsmannen til meg, at ‘nå så du kul ut’, eller noe.
Av en eller annen grunn.
Enda jeg så vel ut som vanlig stort sett.
Bortsett fra at jeg hadde på meg sånne solbriller da.
Og gikk sammen med de her artige folka da.
Som så nesten ut som tegneseriefigurer.
(Men som var min søster Pia sine venner egentlig da.
Men som jeg ble kjent med siden Pia hang i Gågata i Drammen, (som var min skolevei og kantine, må man vel si, dette året, på Gjerdes Videregående), etter skolen sin, i Sande.
Så sånn var det.
En gang, når jeg møtte Pia, etter skolen, i Gågåta.
Så hang hu der, sammen med hu Heidi, (som jeg ikke er sikker på om ikke egentlig var en gutt).
De stod i Gågata, og så gikk det to negre forbi.
Og Pia skrøyt av negerne, til hu Heidi da.
‘De er så flotte’, eller noe, sa Pia da, til hu Heidi da, (mens jeg stod ved siden av da).
Jeg sa ikke noe, for jeg visste ikke hva jeg skulle si liksom.
Men på grunn av dette, så var det ikke noen overraskelse for meg, da jeg fant ut det, (mens jeg var i militæret vel), at både Pia og hennes venninne, Siv Hansen, (også fra Røyken), begge hadde fått seg afrikanske kjærester, det andre året de bodde i ‘Røyken-bofelleskap’, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka over fire, her på hostellet.
Det var fortsatt veldig mye mer, som skjedde, dette russeåret mitt, i Drammen.
Så det bli nok en del fler deler av dette kapitellet fremover.
Men men.
Skal jeg skrive memoarer, så skal jeg skrive memoarer.
Så sånn er det.
Så vi får se om jeg klarer å skrive om dette skoleåret, om ikke alt for lenge.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 55: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 5)
Etter at jeg fikk den jobben, på CC Storkjøp, om ettermiddagene og på annenhver lørdag, så sa min far det en gang, at jeg kunne få lov til å bruke Jan sin leilighet, på Gulskogen litt, når jeg skulle jobbe lørdager i Drammen, osv.
Så enkelte fredager, så tok jeg bussen, til Rødgata, fra Rutebilstasjonen på Strømsø.
Jeg visste ikke helt hvor Rødgata var, men jeg fikk det forklart da, av Christell blant annet, som bodde der ganske fast, må man vel si.
Dette huset, som de brukte første etasjen til, som lager, og andre etasjen, det var Jan sin leilighet da.
Dette huset, det hadde tidligere vært et slags meninghetshus, eller bedehus da.
Eller kanskje en frikirke.
Noe sånt.
Faren min og Haldis leste om at det skulle selges, i Drammens Tidende, og kjøpte det, et par år før det her, var det vel.
Så første etasjen, som ble brukt som lager, og hvor det også stod en solseng.
Den etasjen hadde vel vært en kirke da antagelig, noen år før det her da.
Og i andre etasje, hvor Jan bodde.
Den etasjen hadde nok vært prestens bolig da antagelig.
Noe sånt.
Vi hadde gym i Drammenshallen, dette skoleåret.
Og etter at jeg ble kjent med Magne Winnem, så pleide jeg å få sitte på med han, til gymtimene.
Siden Drammenshallen lå på den andre sida av Drammenselva.
Winnem pleide å parkere ved Aass Bryggeri der, siden de hadde mange parkeringsplasser da.
Winnem kjørte en blå Volvo bybil, (som jeg ikke husker navnet på modellen på, men det var liksom Volvo sin versjon av Golf da.
Noe sånt).
Gymlærerinna, det var forresten ei ganske ung dame, i 20-åra, som noen sa at hadde hatt seg med tidligere elever, på dansketur, osv.
Og som en gang klaska meg på rumpa, i en gymtime, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Winnem spurte også om jeg skulle være med på en russekro, oppe i Hokksund, eller noe.
Astrid, (fra Hallingdal vel), og Jarne Hallingstad, (fra Geilo vel), skulle også være med.
Hallingdal ligger i Buskerud, så hvis folk fra Hallingdal ville gå på datalinja, så måtte de gå på skole i Drammen, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Og da, så dro jeg ikke tilbake til Berger, den dagen.
Men jeg dro opp til Jan, på Gulskogen.
Jan hadde en kameratgjeng, fra Berger, som hang der.
Så også denne dagen.
De satt og drakk der.
Det var vel Tom Bråten, Erik Thorhallsson, og en som så ut som om han var med i Bros, som Christell syntes var ‘kjekk’, var det vel.
Jeg ble sittende og drikke, sammen med de her Berger-folka da.
Og så skulle jeg ta bussen til Drammen sentrum, for å møte Magne Winnem og dem, på Rutebilstasjonen da.
Men, de bussene på Gulskogen, de kjører liksom i ring da.
Jeg skjønte ihvertfall ikke hvilken buss, jeg skulle ta, tilbake til Drammen.
For jeg var jo fra Berger, og var litt forrvirra, når jeg var i Rødgata der.
For jeg hadde skjønt hvordan jeg tok bussen til Gulskogen.
Og jeg klarte å ta bussen til Drammen sentrum, når jeg skulle på jobb, på CC Storkjøp, på lørdagsmorgenene.
(Det var ikke hver gang jeg skulle jobbe lørdag, at jeg sov over der.
Men kanskje en gang i måneden, eller noe.
Siden min far hadde sagt det, (utenom sammenhengen), at jeg kunne sove over på Gulskogen en gang i blant da.
Siden jeg hadde fått meg jobb i Drammen).
Så sånn var det.
Jeg kjente jo ikke Magne Winnem så godt.
Han var tillitsmann og en litt sånn myndig type.
Han hadde kommet for sent, den første dagen, fordi at hans motorsykkel, hadde brutt sammen, på Hardangervidda, eller noe sånt.
Han var noen måneder eldre enn meg, men han hadde både bil og MC-lappen da.
Og kom på skolen i hel MC-drakt, den første dagen, mener jeg det var.
Så jeg var litt sky, for han, må jeg innrømme.
Han var liksom veldig voksen og alvorlig da.
Ikke noe sånt typisk festmenneske kanskje.
Men men.
Men de folka fra Berger de var det jo ganske greit å feste med, vil jeg si.
Vi satt der i sofaen, hjemme hos Jan, og drakk da.
Og Christell var jo der også.
Ei jente som jeg hadde et godt øye til, selv om hu også var en slags stesøster da.
Det ble jo synget om henne, i hennes konfirmasjon, et drøyt år før det her vel.
At hu ‘hadde det som kaltes sex-appeal’.
Og det hadde hun vel, må jeg vel si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg ga opp det med å skjønne noe av de bussene, på Gulskogen.
Også gikk jeg tilbake til leiligheten til Jan.
(For jeg var litt full da).
Også satt jeg der og drakk, istedet.
Og blåste i den russekroa da.
For det russegreiene skjønte jeg egentlig ikke så utrolig mye av.
Jeg hadde vært på en russekro, i Holmestrand, før det her.
Og der var det rimelig kjedelig, må jeg si, at jeg nok syntes.
Men men.
Men da hadde visst Jarle Hallingstad og Astrid, (som sa at hu var fra Nardo, mener jeg, et sted hu sa var ‘Verdens navle’).
De hadde visst skriki fælt på meg, på Rutebilstasjonen da.
‘Erik Ribsskog’, hadde de visst ropt fælt, i fylla.
Fra ved bilen til Winnem da.
Noe sånt.
Dette fortalte Bergen aka. Arve meg, noen måneder etter det her.
Mens han gliste da.
Så sånn var det.
Men men.
Dagen etter, så ble jeg med de Berger-folka på Gulskogen Senteret, som var like ved der Jan bodde.
Gulskogen-senteret var et stort kjøpesenter.
De hadde en stor matbutikk, hvor vi kjøpte mer øl da.
Også drakk vi vel på lørdagen og, mener jeg.
(Selv om jeg ikke kjente de folka her så bra.
Men dem kjente nok faren min.
Så det var kanskje derfor at det ble sånn, at jeg drakk med dem.
Hvem vet).
Vi tulla litt med Jan.
Han hadde en kassettspiller, på soverommet, hvor han drev med noe som het ‘selvsuggesjon’, tror jeg.
Jan hadde talt inn en kassett, hvor han sa sånne ting som at ‘Jan er snill’.
‘Jan er flink’.
‘Jan er super’.
‘Jan er alltid snill mot kameratene sine’.
Sånne ting.
En kassett som gikk sånn, i en halvtime kanskje da.
Som han spilte for seg selv, mens han skulle sove da.
Dette var vel fra en bok, som faren min hadde kjøpt, tror jeg.
Som het ‘Elsk deg selv’, eller ‘Hvordan bli millionær’, eller noe.
Og som hadde havnet oppe hos meg en gang og, av en eller annen grunn.
En bok som tok for seg alle hindringene, som kunne hindre en, fra å bli millionær da.
Så sånn var det.
Det var veldig 80-talls, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da kom Jan hjem, mens jeg spilte den her kassetten da.
Og tulla med Jan.
Og da sa Tom Bråten, (var det vel), til Jan, at han visste om ei dame, som likte Jan.
Og da spurte Tom Bråten alle i leiligheten, om dem ville det, at Tom Bråten skulle si til Jan, navnet på hu jenta, som likte Jan da.
Og jeg ville først ikke det, for jeg syntes det var artig, å kødde med Jan, som var en slags hatfigur for meg, fra oppveksten.
En 7-8 år eldre stebror, som løp etter meg på krykker en gang, husker jeg, nede hos Haldis, da jeg var sånn 9-10 år.
Men men.
Så sånn var det.
Men Jan sa sånn, ‘kom igjen da’, til meg, ‘du kan vel si at du vil at jeg skal få vite navnet på hu dama’, ‘kom igjen da, vær litt grei da’.
Jan spurte pent for seg da.
Så da sa jeg også at det var greit.
Selv om jeg ikke skjønte så mye av settingen her.
Dette var bare som noe chatting cirka, for meg.
Og da sa han Tom Bråten, at hu som jobba der og der, i Drammen vel, at hu likte Jan da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
En annen gang, som jeg skulle sove over hos Jan der.
Så var det noen tenåringsjenter, som prata om meg på bussen, og sa at jeg var kjekk da, eller noe.
Dette var vel den første gangen, som jeg lå over i Rødgata, tror jeg.
Christell møtte meg på bussholdeplassen, mener jeg.
Så gikk hun bort til ei venninne, som jeg mener var Hege Lund.
Og da kjeda jo jeg meg, så jeg ringte kontakttelefonen da, fra Jan sin telefon.
Men det fikk jeg visst ikke lov til.
Christell kjefta når hu kom hjem, og jeg satt i kontakttelefonen da.
Så det var visst meninga at jeg bare skulle site aleine der og kjede meg.
Jeg ble sur, da Christell kjefta, og måtte ut en tur, for å kjøle meg ned.
Og jeg gikk bort til ved noen slags jernbaneskinner, som de hadde der.
Uten at jeg så noe tog der, tror jeg.
Men det er mulig at jeg husker feil.
Så gikk jeg tilbake.
Også våkna jeg av av Christell stod over meg, i stua der, (hvor jeg lå på en madrass), og bannet og svertet og sa noe sånn som at ‘jeg driter i om du hører meg’, eller noe.
Men bare lot jeg som at jeg ikke hørte, for jeg var jo ikke ordentlig våken.
Og jeg skulle kanskje på jobb, eller noe.
Det kostet jo bare en krone og, å ringe til kontakttelefonen, en hel helg, hadde Tom-Ivar Myrberg forklart for meg, da han bodde på Bergeråsen, og jeg hadde telefon selv, i Leirfaret 4B da.
Så hvorfor Christell ble så sur, fordi at jeg ringte kontakttelefonen, når jeg satt aleine i leiligheten til Jan der.
Det veit jeg ikke.
Det var jo ikke hennes leilighet heller.
Jeg hadde jo fått lov til å bruke den leiligheten av faren min.
Men det var komplisert da.
Var dette Jan sin leilighet, eller faren min sin leilighet, eller Haldis sin leilighet?
Bodde Christell der?
Kunne Christell bestemme over meg der liksom?
Det var jo helt kaos.
Det var ingenting som var normalt, i Haldis/Arne-familien, vil jeg si.
På en fest der, da den Berger-gjengen var der.
Så stod Christell ute og røyka.
Og da prata hu og han som så ut som om han var med i Bros, om sex vel.
Og da spurte jeg om hvorfor hu ikke hadde hatt sex, eller noe.
(Som var temaet som Christell og han unge mannen prata om, da jeg også gikk ut for å ta meg en røyk der da).
Også svarte Christell, ‘av samme grunn som deg’.
(Hu mente at jeg var jomfru da).
Men dette var etter at jeg hadde hatt sex, i en nesten en hel natt da, med Nina Monsen.
Så Christell tok feil, jeg var ikke jomfru.
Men jeg gadd ikke så si noe.
Jeg ville ikke være åpen om sex-livet mitt, ovenfor Christell.
Så jeg bare lot som ingenting.
Selv om jeg kanskje lo litt inni meg da, av at Christell ikke visste at jeg hadde knulla med venninna hennes liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Christell, som fylte 16 år, på den her tida.
Hu jobba i en butikk som het Casa, (italiensk for ‘hus’ vel), på Gulskogen Senteret.
I helgene og sånn da.
En gang, så skulle jeg være med dit, av en eller annen grunn.
Dette var en butikk som solgte pyntegjenstander.
Som skulle stå i stua da.
En ganske eksklusiv butikk, må man vel si.
Med dyre pyntegjenstander da.
En livstilsbutikk eller designbutikk, kan man vel kalle det.
Christell skulle telle kassa.
Og forklarte meg det, at de ikke telte myntene der.
De telte bare sedlene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men nå så lurer jeg på, om dette var faren min sitt verk.
Han pleide jo å mase på meg noen ganger, om at jeg brukte for lang tid, på å telle kassa, på CC Storkjøp.
Vakta slapp han inn i Hallen der, og han stod utafor gitteret, utafor CC Storkjøp, og klagde på meg da.
At jeg brukte så lang tid.
Og at jeg måtte telle fortere.
Enda jeg vel var en av de som telte kassa raskest og hadde minst diff der.
Og enda jeg ikke hadde bedt faren min om å hente meg der.
Så kanskje faren min, liksom skulle vise at han hadde rett da.
Ved å få Christell til å vise meg, at på Casa, så telte de ikke myntene.
Så kanskje faren min prøvde å få meg til å slutte å telle myntene, i kassa, på CC Storkjøp?
At dette var en snedig plan, som fra Baldrick i Black Adder?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke sånn at jeg noen gang hadde jobbet for dem, i Vannsengbutikken, med å telle kassa der, eller noe.
Så dette var noe jeg lærte, fra grunnen av, på CC Storkjøp da.
Men om de telte myntene, i Vannsengbutikken, det tviler jeg nok litt på.
Uten at jeg skal si noe sikkert.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro og på Cubus.
Og der telte dem vel antagelig myntene.
Så det er mulig at hu gjorde det i Vannsengbutikken også.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Pia pleide også å henge en del, i leiligheten til Jan, på Gulskogen.
Hu viste meg det, at Jan hadde en dildo, gjemt i et skap, ikke langt unna TV-en.
(Av en eller annen grunn, så viste Pia meg det).
Men men.
Og Pia pleide også å ta med venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, opp til Jan da.
En gang så hadde Pia med hu Heidi dit.
Og da viste jeg den dildoen til hu Heidi da.
For jeg skulle være morsom.
Og akkurat da, så kom faren min inn døra der, mens jeg dreiv og viste den dildoen til Jan, til hu Heidi da, (som muligens var en gutt, som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapitellet. Hvem vet).
Pia hadde også med de nazistene dit, en gang.
Kjetil og Noah, som de het.
De skulle tulleringe, og det var jeg vant til, fra Bergeråsen, fra da jeg hadde telefon der, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde aleine da.
De fikk meg til å ringe ei jente, som hadde gått i klassen deres.
Ut mot Krokstadelva, eller noe, for å spørre om hu var ‘jomfru’ da.
Jeg tulla og sa sånn, dette er fra VG/Scanfact, vi har en anonym undersøkelse, er du jomfru’.
Og hu jenta sa ‘nei’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg ringte også en del tilfeldige telefonnummere og spurte andre folk om det samme da.
Voksne folk og sånn.
Så det var bare tull, for jeg var kanskje litt redd for de her nazistene, som Pia kjente, så jeg skulle liksom tøffe meg litt da.
Også ville disse nazistene, (Og muligens også en som het Kenneth Ek, som var der), at jeg også skulle ringe til hu jenta de kjente da, og høre om hu var jomfru, eller ikke.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg tenkte på det her som noe slags uskyldig moro.
Omtrent som å ringe noen i telefonkatalogen, (som Ulf Havmo prata om vel).
‘Goddag er det hos Grønn?’.
‘Nei det er hos Brun’.
‘Å beklager jeg må visst ha blitt fargeblind’.
Noe sånt.
Så jeg syntes ikke at det her var noe alvorlig.
Men jeg mener at jeg leste om det her, i Drammens Tidende, borte hos Ågot, en gang, noen dager etter det her.
At noen hadde ringt rundt sånn da.
Så etter det her, så var jeg ikke så ofte hos Jan og dem, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også en annen russekro, ved den gamle brannstasjonen, i Drammen, som noen folk på Gjerde, (som jeg ikke visste helt hvem var vel), fortalte meg om.
Jeg dro dit, og der var Hege Rønjom, som hadde gått i klassen min, i tredje klasse, på Berger skole.
Og som jeg hadde solgt lodd sammen med, i Svelvik, også sammen med Ole Christian Skjellsbekk.
(Men det var ingen i klassen min der, av en eller annen grunn).
Hege Rønjom, (som så flott ut, hun var frodig for alderen, må man vel si. Hun hadde store bryster, virka det som, ganske langt blondt hår, og et pent ansikt).
Hun ville kjøpe en øl til meg, og fikk meg til å sette meg ned sammen med henne, ved et rundt bord der.
Så prata hun om det, at hu trodde det, at jeg kom til å få meg ei ‘pen dame’, eller noe.
Det kom kanskje til å ta litt tid, sa hun, men hu trodde at jeg kom til å få meg ei pen kjæreste da.
Men men.
Det var også ei jente der, som trengte hjelp.
Hu hadde blitt angrepet på do, av en kar.
Og vakta hjalp henne ikke.
Så jeg gikk litt sammen med henne der.
Ei venninne av henne gratulerte henne med ny type.
(Meg altså).
Noen spurte om jeg ville sitte sammen med Svelvik/Berger-folka der.
Det var et slags avlukke, eller en bås.
Hvor det satt noen folk fra Berger/Svelvik.
Det var Line Nilsen, fra klassen min i Sande, året før.
Det var Erik Thorhallsson, (selv om han ikke var russ vel).
Og muligens Randi Espelien, (selv om jeg ikke husker det helt sikkert).
Og noen fler da, som jeg ikke husker navnene på nå.
Jeg hadde visst brukt Christell sin bluse, sa hu seinere, under dressjakka, denne kvelden.
For jeg fant ikke noen skjorte, på Bergeråsen, da jeg skulle kle meg, for å dra på den russekroa.
Men Christell sin gule og hvit-stripete bluse, lå visst der.
Og den brukte jeg da.
Men jeg trodde at det var faren min sin skjorte.
Jeg vet ikke hvordan Christell sin bluse hadde havnet der.
Det må ha vært noen som hadde tatt den med, opp fra Haldis.
Noe sånt.
Kneppingen var på den andre siden, i forhold til andre skjorter, som jeg hadde brukt tidligere.
Så jeg skjønte vel egentlig det, at det var en bluse.
Men jeg hadde ikke noen annen skjorte, som passet, med den dressjakka.
Som jeg kunne finne, ihvertfall.
Så derfor ble det sånn, at jeg brukte Christell sin bluse da, på den russekroa.
(Som var en litt spesiell russekro kanskje).
Jeg tok en taxi, opp til Jan sin leilighet, på Gulskogen.
Det var en Volvo, og sjåføren leste Dagbladet, var det vel.
Jeg hadde jo gått Markedsføringslinja, så jeg var vant til å tenke sånn i merker, og sånn.
Jeg spurte sjåføren, (i fylla da, selv om jeg dro derfra ganske tidlig vel), om han stemte Arbeiderpartiet.
For han var liksom typen til det, syntes jeg, og jeg var vant til å tenke litt sånn, på å sette folk i bås, fra Markedsføringa, osv.
Og han taxisjåføren sa det da, at han stemte Arbeiderpartiet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så lå jeg over hos Jan der da.
Og dagen etter, så var det en hel gjeng der.
Erik Thorhallsson, han sa det, at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom.
Da sa jeg det, at Hege Rønjom hadde spandert en øl på meg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Erik Thorhallsson og dem, (det var vel kanskje Tom Bråten, som spurte), spurte Christell, om ei blond jente i klassen hennes, i Holmestrand, (som Christell hadde gym sammen med da), barberte musa.
Christell ville visst ikke si noe.
Jeg syntes jeg måtte si noe jeg og, siden Christell liksom var stesøstera mi da.
Så jeg spurte Christell om at ‘er hu ekte blondinne da?’.
Og da bare smilte Christell vel.
Og det ble ikke sagt noe særlig mer, om det her vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Søstera mi, Pia, hu sa seinere det, at den her gjengen.
Med Erik Thorhallsson, Tom Bråten, osv., at de hadde ei dame i Sande, som de ‘ikke var noe snille mot’, (var det vel), og ‘pulte i rumpa’, var det vel.
De bare brukte henne da, skjønte jeg på Pia.
Noe sånt.
Uten at Pia sa hvem dette var.
Men men.
Jan lot denne gjengen fikse badet sitt.
Jan skulle på en lang ferie, på nyåret, i 1989.
Og da fikk den her Berger-gjengen, de fikk 25.000, eller noe, av Jan.
For å pusse opp badet hans, sånn at det så fint ut, da han kom tilbake.
Og en gang jeg var der, så babla Erik Thorhallsson, (var det vel), til Jan.
Om at søstera hans, Christell, begynte å bli 16 år, osv.
Så han måtte ikke bli så overraska/sur, om en av dem, i den gjengen, hadde tatt jomfrudommen på henne, når han kom tilbake fra den ferien, sa han.
Jeg sa ikke noe.
For Christell var jo ikke min søster, hun var bare min stesøster.
Mens hun var Jans halvsøster da.
Så hu var liksom i blodsbånd, med Jan da.
Men ikke med meg.
Og jeg vet ikke hva som skjedde.
For jeg slutta som sagt å være så mye hos Jan, etter at jeg leste om den tulleringinga mi derfra, i Drammens Tidende, borte hos Ågot, den gangen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell fylte jo 16 år, dette skoleåret.
Og hennes venninne, Hege Lund vel.
Hu var på samme alder da.
Hege Lund, (jeg tror hu het Lund ihvertfall, selv om Christell bare sa Hege).
Hu bodde også i Rødgata, (sånn som jeg skjønte det).
Og 10-12 år, etter det her, så var jo jeg i bryllupet, til Jan og Hege, i Gol, (som søstera mi Pia, dro meg med på).
Og da ble det sagt, av Tom Bråten vel, at Hege hadde liggi i ei seng, hos Jan, og at hu da bare var 15 år, også hadde hu blitt vekt av at Jan, (som da var 24-25 år kanskje), kyssa henne, (mens hu lå i senga der, siden hu var venninne av Christell da).
Men jeg så aldri hu Hege, hos Jan.
Den første gangen, som jeg var i Rødgata der.
Så var det Christell som besøkte hu Hege, og ikke omvendt.
Så jeg så aldri hu Hege der, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan sa også det en gang, at når kameratene hans, fra Berger, lå over der.
Så pleide han å finne sædflekker, på dynetrekkene, osv.
Pia sa det, at den gjengen, utnytta Jan, visstnok.
Men men.
Men Erik Thorhallsson, (som var i den gjengen), han jobba jo for faren min.
Og jeg var jo vant til å bli kuet og utfryst, av Haldis/Arne-familien.
Så jeg hadde liksom ikke noe med det her, tenkte jeg.
For jeg var jo uvenn med faren min og Haldis og dem, siden de behandlet meg værre en Askeladden da, for å si det sånn.
Så hvordan forholdet var mellom Jan, (som var 7-8 år eldre enn meg), og min fars arbeider Erik Thorhallsson, og dem.
Det var liksom som noe som var mer min fars business, sånn som jeg så det.
Så det blanda jeg meg ikke oppi, for å si det sånn.
Det hadde jeg heller ikke overskudd til.
Jeg var ganske ung, og hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Så jeg var ikke helt på topp da, og var også en tynn gutt, på cirka 62 kilo kanskje.
Så jeg kunne liksom ikke gjøre noe med de her folka, som var mye eldre og større enn meg.
Som Tom Bråten, Jan Snoghøj og Erik Thorhallsson.
Det så jeg på som umulig, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ei i klassen min, som bodde på Konnerud, og het Giske.
Hu satt ikke så langt unna meg, i klasserommet, så vi chatta litt en gang, i et friminutt, husker jeg.
Hu jobba i en videobutikk, på Gulskogen, fortalte hu.
(I Rødgata vel).
Og da hu sa det, så fortalte jeg det, at jeg hadde en bror, (eller om jeg sa stebror), som bodde i Rødgata, på Gulskogen.
Som het Jan Snoghøj da.
(Jeg gadd ikke å fortelle om alle konfliktene i Haldis/Arne-familien da.
Så jeg sa bare bror/stebror da).
Og da hadde Giske prata med Jan, sa hu seinere.
Og spurt han, (når Jan var der for å leie en film).
Om ‘har du en bror som heter Erik?’.
‘Nei’, hadde Jan sagt da.
Også måtte Giske forklare en del og sånn da.
Også hadde Jan sagt.
‘Åja, han ja’.
Så jeg gikk tydeligvis ikke for å være et menneske, i Haldis/Arne-familien.
De behandla meg bare som dritt, og som en som de gjemte bort, i Leirfaret 4B der, og som de hadde glemt bort litt da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå får jeg ta en pause her, i skrivinga, her på hostellet, for jeg må få vaska noen klær også.
Siden det er søndag.
Jeg pleier å vaske klær, på søndager.
Jeg vil ikke ha noe med han svære Manager-en her å gjøre.
Han er homo, tror jeg, og en gang, så kilte han meg, når han stod bak meg, da jeg stod i døra til kontoret her.
Så dette hostellet er fælt, vil jeg si.
Jeg hater etterhvert Norge og nordmenn, som ignorerer den uretten jeg blir utsatt for og ikke hjelper meg mot noe av denne uretten.
Norge er et kaldt og inhumant land, og burde nedlegges, syntes jeg.
Ingen har noen respekt for folks rettigheter heller.
Norge er en uting, vil jeg si.
Så sånn er det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 54: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 4)
En gang, dette skoleåret, så skulle jeg gå bort til Ågot, på Sand.
Dette var kanskje like etter at jeg hadde vært med Petter Wessel, til Danmark, med de Røyken-folka, (da jeg klinte med hu pene tenåringsjenta fra Stavern).
For jeg var i godt humør, husker jeg.
Så jeg valgte å heller gå langs stranda bortover, til Sand da.
Da jeg gikk forbi sommerhuset til Øystein Andersen og dem, så så jeg det, at bilen til faren til Øystein, (Kai), stod der.
Jeg lurte på om Øystein var med, og banka på, eller ringte på, der.
Kai åpna døra.
Han hadde svetteperler i panna, og stod der sammen med en negerungdom, på min alder.
Negeren snakka engelsk, og spurte Kai om jeg også skulle være med, på engelsk.
‘No’, sa Kai, til han negeren da.
Også sa han at Øystein ikke var der, til meg.
Jeg gikk så bort til Ågot, uten å fortelle det her til noen.
Unntatt til faren min.
Jeg fortalte om det til faren min, en uke eller to seinere kanskje.
At han Kai hadde vært i huset til kusina til faren min, på Sand, med en ung neger da.
For å ha sex sikkert, virka det som for meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Espen Melheim dukka opp på døra mi, på den her tida, (høsten 1988), en gang.
Han ville av en eller annen grunn at vi skulle kjøre inn til Drammen, i sin mors gamle, oransje Opel da.
Jeg ble med på det, for jeg hadde vel ikke noe annet å gjøre.
Jeg hadde ikke så mange kamerater heller, for å si det sånn.
Da vi hadde kjørt i cirka 10-20 meter, så dukka Christell opp.
Christell gikk mot Gamlehjemmet, av en eller annen grunn.
(Virka det som for meg ihvertfall).
Espen sa at jeg skulle spørre Christell om hu ville være med.
Så jeg spurte henne om det da.
Og Christell ble med.
Vi dro på Bowlinga, på Åssiden, (hvor min klassekamerat, på Gjerde, Kjetil Johansen, fra Asker, senere ble Daglig Leder vel.
Ettersom hva Magne Winnem og Andre Willassen fortalte.
En gang på midten av 90-tallet vel).
Christell gikk ved siden av meg, inn der.
Med Espen Melheim, litt bak.
Da satt det noen gutter der, i inngangspartiet, på Bowlinga.
Som sa noe sånt som at ‘den stygge gutten og den fine dama’, om Christell og meg da.
Noe sånt.
Vi spilte vel litt biljard der, eller noe.
(Som jeg pleide å spille i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, noen ganger, et par år før det her).
Så kjørte Espen Melheim tilbake til Bergeråsen.
Men denne gangen rundt Sande.
Veien rundt Sande, (på E-18), tok omtrent like lang tid, som å kjøre på den svingete Svelvikveien.
Men Svelvikveien går langs Drammensfjorden.
Det var Svelvikveien, som Fru Landhjem, butikkdama i Larvik, syntes var så fin å kjøre.
For det var så fin utsikt, til fjorden der da.
Så hu pleide å kjøre omvei, bare for å få se den utsikten, når hu skulle til Oslo, husker jeg at hu sa en gang.
Men men.
Så sånn var det.
Da vi nærmet oss avkjøringa til Berger, på E-18.
Så sa Christell det, at her bor, (et guttenavn, som jeg ikke husker nå), også kjørte Espen Melheim inn der.
Denne gutten bodde på en slags gård vel, som lå på venstre side av E-18, når man kjørte fra Drammen mot Sande.
Dette var like etter Rølleshaugen, eller noe, tror jeg.
(Eller ihvertfall etter Da Capo pizzarestaurant, hvor Ruth Furuheim jobba, husker jeg fra en gang vi spilte fotballkamp mot Nordre Sande og hennes sønn, Per Furuheim var med.
Da fikk vi gratis pizza, på Da Capo pizzarestaurant, langs E-18 vel, husker jeg.
Fra mens jeg gikk på barneskolen, eller noe, vel).
Men men.
Det gikk en rett grusvei, et par hundre meter vel, fra E-18 og til det huset da, hvor Christells venn bodde.
Noe sånt.
Så kjørte Espen Melheim og jeg videre til Bergeråsen uten at det ble sagt stort vel.
Men i ettertid så kan man jo mistenke at dette var en slags plan, i samarbeid, mellom Christell og Espen Melheim da.
Og kanskje også med de fra Åssiden, på bowlinga der, som prata dritt om meg, da jeg gikk inn der.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Espen Melheim kom også på døra mi, en tid etter dette igjen, og sa at han skulle kjøpe seg en kasse juleøl.
Også lurte han på om han skulle kjøpe med en kasse, (klasse 3 juleøl vel, som fantes i butikkene, på den her tiden), for meg, i samme slengen.
Jeg jobba jo på CC Storkjøp, så jeg fikk jo flere tusen i lønn, hver måned.
Samtidig som at jeg slapp å betale husleie, på Bergeråsen der, siden faren min eide huset.
Så jeg hadde jo fint råd til en sånn kasse med juleøl, så jeg sa ja til det.
Og så satte jeg den kassa, i den ene boden, (hvor jeg hadde satt vin en gang, noen år før det her da).
Men jeg er ikke noen dranker akkurat, så den kassa ble vel stort sett stående urørt.
Men det var noe eget over det, må jeg si, å en sånn kasse med ganske sterk juleøl stående, i leiligheten, et par måneder før jul da.
For dette var vel før snøen kom.
Så Espen Melheim var ganske tidlig ute med juleøl-kjøpinga, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Noen uker etter dette, så kom plutselig Christell på døra mi, kvelden før vi hadde en planleggingsdag, på Gjerdes Videregående.
Christell sa det, at Nina Monsen var på besøk, (fra Romsås), hos onkelen sin, i Ulvikveien, og Nina Monsen lurte på om jeg ville være med opp dit da.
Jeg ble med Christell opp dit, og spurte om jeg kunne ta med noen øl.
Det var greit, mente Christell da.
Jeg hadde jo ikke sett hun Nina Monsen så mye, siden den episoden i niende klasse, når hu tok meg på balla, og trodde at det var pikken.
På den samme tida som Odd Einar Pettersen satte seg på fanget mitt, på ungdomsskolen.
Og jeg tok bussen hjem da, og møtte Nina Monsen, når hu skulle på Prima.
Og hu trodde jeg hadde skulka da.
Mens jeg egentlig bare dro hjem, i protest, siden jeg hadde blitt så ydmyket, av vel cirka 100 kilo tunge Odd Einar Pettersen, som satt seg oppå meg, og jeg selv, (som vel bare veide halvparten), hadde ikke så mye å stille opp mot, mot den store klumpen av for det meste muskler vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt oppe hos onkelen til Nina Monsen da, i en slags peisestue der, tror jeg.
Noe sånt.
Det var første gangen, som jeg hadde vært på besøk, i det huset.
Onkelen var ikke hjemme, det var bare Nina Monsen, søstera mi Pia, og Christell, som var der.
Etterhvert så dro Christell hjem.
Det ble ikke sagt så mye der, jeg satt bare der og drakk litt, mens vi så på TV vel.
De jentene ville ikke ha noe å drikke da.
Så skulle Pia hjem, og da måtte nesten jeg gå hjem og.
Og Nina Monsen, hun hadde fått seg en schafer-hvalp.
Så hu gikk sammen med oss, bort mot Gamlehjemmet, for hu skulle gå tur med bikkja da.
Selv om det var seint.
Pia fortsatte ned Havnehagen, (ned til Haldis), mens Nina Monsen og jeg, vi gikk oppover Leirfaret/Hellinga der da.
Når den veien delte seg, så gikk Nina Monsen bort mot Gamlehjemmet da, mens jeg gikk opp mot Leirfaret 4B da.
‘Skal du ha en øl eller’, spurte jeg.
‘Ok’, sa Nina Monsen.
Noe sånt.
så ble bikkja med oss inn, i stua, i Leirfaret 4B der da.
Jeg henta noen øl, i den kassa, som stod i boden da.
(Sånn som faren min pleide å gjøre.
Han pleide ikke å ha øllen i kjøleskapet.
For han hadde kanskje ikke plass der.
Men han hadde øllen sin i garasjen til Haldis.
Faren min mente vel også det, at øllen ikke skulle stå for kaldt.
Men at det ble passe temperatur, hvis den stod i garasjen da.
Noe sånt).
Nina Monsen begynte å kikke på en videokassett, med musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp, siden vi hadde fått Super Channel, tidligere i 1988, var det vel.
Hu satt oppå fanget mitt, i den blå sofastolen, som stod der den ‘konge-skinnstolen’, til faren min, hadde stått før.
For hu ville sitte på fanget mitt da, av en eller annen grunn.
Så var det fjernkontroll, til den nye videospilleren min, som Espen Melheim hadde dratt meg inn til Oslo, for å kjøpe, et par måneder tidligere da.
Og så ville hu Nina Monsen se på den musikkvideoen, som het ‘Everlasting Love’, med Sandra, igjen og igjen da.
Og jeg var jo ganske brisen, så da begynte jo jeg å klå litt på Nina Monsen, mens hu satt oppå fanget mitt da, og dreiv på med fjernkontrollen.
Og plutselig så hadde klart å få hånda mi så langt ned i trusa på henne, at jeg kjente at en finger fant et ganske vått og varmt hull nedi der.
‘Er det fitta’, spurte jeg, litt sånn i halvfylla da.
Ja, det var det da, sa Nina Monsen.
Og spurte om hvor mange jenter, som jeg hadde liggi med.
‘Fire jenter i Sande’, sa jeg.
Men det var jo bare jug.
Jeg hadde jo aldri hatt sex med noen før, i det hele tatt.
Jeg hadde aldri fingra med ei fitte før, for å si det sånn.
Og Nina Monsen, hu var jo født i 1971, så hu var bare et år yngre enn meg da.
Så hu var 17 år, så det var, mer eller mindre, ‘fritt fram’, tenkte jeg.
Jeg var jo flau, siden jeg var så seint i puberteten, og kun hadde hatt hår på tissen, i et drøyt år.
Det var derfor jeg hadde holdt meg unna jenter, i mange år, mens jeg gikk på ungdomsskolen, for eksempel.
Ikke fordi jeg var redd for dem.
Men fordi jeg syntes det var så flaut, at jeg var så seint ute med å få hår på tissen da.
Så jeg hadde ikke lyst til å vise fram tissen min til noen da, før jeg hadde fått hår på den.
Men nå, høsten 1988, så hadde jeg jo klint med tre pene jenter, (eller for det meste pene), i Brighton og på Petter Wessel, i månedene før det her da.
Så nå begynte selvtilliten min å øke litt, på dette området.
Og da jeg fikk lov å fingre Nina Monsen, så ville jeg jo ikke miste denne nyvunnede, (og vel ganske skjøre), selvtilliten min, med en gang da.
Jeg var redd for det, at hvis jeg hadde fortalt sannheten, til Nina Monsen, om at jeg var jomfru.
Så ville hu kanskje ha syntes at jeg var ‘døll’, og ikke latt meg leke mer med fitta hennes, for å si det sånn.
Vi hadde det jo ganske hyggelig der, med musikkvideoer, på TV-en og med klasse tre Aass juleøl, osv.
Og jeg var litt full da, så jeg bare sa noe, for å si det sånn.
Så sa Nina Monsen det, at ‘det er noe spesielt med fitta mi, skjønner du, jeg har blitt voldtatt’.
Noe sånt.
Så sa jeg det, at det kan man vel ikke merke på fitta di nå.
Noe sånt.
For jeg begynte å bli litt kåt da, av å ha hu Nina Monsen på fanget.
Og jeg vet ikke hvorfor hu begynte å prate sånn.
Om voldtekt osv., men men.
Jeg hadde vel noen kondomer, som jeg hadde kjøpt for moro skyld, liggende på det gamle rommet mitt, eller noe, mener jeg.
Og Nina Monsen begynte å suge meg da, mens jeg lå på gulvet, der spisestuebordet skulle ha stått cirka, i Leirfaret 4B da.
Etter at jeg hadde tatt på en kondom, tror jeg.
Hu dreiv og knipsa på bikkja si, husker jeg, litt som fra en døs.
For det var første gangen jeg fikk pikken min sugd, så jeg gikk vel nesten inn i ekstase, tror jeg.
Bortsett fra at jeg var jo i puberteten.
Så jeg hadde runka som bare faen, like før det her, av en eller annen grunn.
Så jeg hadde klart å få noen sår, på pikken, (av for mye runking), så det var ikke så deilig, å bli sugd, for Nina Monsen fikk noen ganger borti tenna sine, der jeg hadde sår på pikken da.
Da klagde jeg, men da sa hu Nina Monsen det, at ingen av de guttene hu hadde sugd før, hadde klaget.
(Enda hu bare var 17 år).
Jeg tror vi må ha pult litt, i stua og, for jeg mener å huske det at Nina Monsen sa til meg, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Jeg mener det var i stua, at hu sa det.
For hu trodde vel at pikken min var kjempestor, etter å ha tatt meg rundt balla den gangen, som jeg gikk i niende klasse, mens hu trodde at det var rundt pikken min hu tok da.
Den gangen som Kjetil Holshagen og venninna til Nina Monsen, (ei med mørkt hår vel), fra Romsås, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B da.
Det var inne på ‘hoved-soverommet’ at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, den gangen.
Jeg ble redd for den den unge schaferen, som var i stua, mens jeg lå på de brune og hvite, psykedeliske 70-talls vegg-til-vegg teppeflisene, som Stenberg-familien hadde lagt der vel, og ble sugd da.
For jeg vet ikke hvorfor Nina Monsen knipsa på bikkja, innimellom mens hu sugde meg, mens hu satt på knæra over meg, mens jeg lå på ryggen der da.
Jeg syntes det virka litt risikabelt.
Hva hvis bikkja trodde at pikken min var ei pølse, eller noe?
(Jeg husker en gang, som jeg var nede hos Haldis, noen år før det her.
Og da hadde mora til Gry Stenberg, (ei dame med mørkt hår), sagt til Haldis det, at Truls, (en grå og hvit katt vel, som Gry og dem hadde), hadde liggi i senga til foreldrene til Gry Stenberg, og hadde biti faren til Gry, Roger Stenberg, i tissen, sånn som jeg skjønte det, fra pratinga til Haldis og Fru Stenberg da, nabokonene, mer eller mindre, i Havnehagen).
Men men.
Jeg prøvde å få Nina Monsen, til å bli med inn på hoved-soverommet der, og prøve om det var så digg, å ha sex i vannsenga, som Haldis og faren min pleide å si, til kundene, i Vannsengbutikken, i Drammen.
‘Ikke vannsenga’, sa Nina Monsen.
Jeg syntes at hu var litt kjedelig, det måtte da være artig å prøve å ha sex i vannsenga, mens vi først holdt på, mener jeg.
Men jeg gadd ikke å krangle.
Jeg sa det var greit.
Og dro henne med inn på det gamle soverommet mitt, (det som hadde tilhørt søstrene Gry og Hege Stenberg, før faren min kjøpte leiligheten der, i Leirfaret 4B da).
Der prøvde vi misjonærstillingen, i senga da.
Vi holdt på ganske lenge, husker jeg.
Og det gikk vel ganske greit vel.
Nina Monsen var nok ikke så pen som Christell, men de fleste 17-år gamle jenter er vel ganske fine.
Så hu var helt grei å debutere med, syntes jeg.
Hu hadde vel ganske normal kroppsform.
Hu var ikke så tynn som Gry Stenberg.
Og hu var ikke feit heller, må jeg si.
Hu hadde hofter og pupper og alt som hørte med da.
Så sånn var det.
Så ville jeg prøve noe mer, mens jeg først holdt på.
Jeg ville prøve å ta hu bakfra.
Og det fikk jeg lov til etterhvert.
Så hu satt rumpa i været, i den gamle enkeltsenga mi da, i det minste soverommet der, i Leirfaret 4B.
Men jeg hadde ikke så bra teknikk, på å knulle bakfra, så det funka bare sånn halvveis.
Jeg tror jeg hadde klart meg bedre nå, for å si det sånn.
Uten at jeg skal spekulere for mye i det.
Nå hadde visst Nina Monsen tatt selvmord, i år 2000, eller noe, sa søstera mi, seinere det året, da vi skulle i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Gol, sommeren år 2000, var det vel.
Etterhvert så bytta vi stilling igjen.
Vi hadde vel sex i tilsammen 2-3 timer, tror jeg.
Vi var begge ganske fulle, men ikke så fulle at vi måtte spy akkurat.
Nina Monsen var vel nesten edru, tror jeg, etter å ha drukket bare en øl, eller noe, vel.
Jeg lå oppå henne, i misjonærstillingen, en stund til da.
Og så mista jeg ereksjonen, husker jeg.
Uten at noen av oss hadde fått orgasme vel.
Så jeg ville bli ferdig med det her da.
Nina Monsen lot som om hu hadde sovna og.
Hu hadde jo sugd pikken min så mye, inne i stua, så jeg regna med det, at det var greit for henne, å suge meg litt mer.
Men kondomen holdt vel på å falle av pikken, eller noe, siden jeg mista ereksjonen.
Men jeg hadde blitt ganske kåt da, av all den her sexen.
Og så for meg det, at jeg kom til å ha mye sånn her sex, framover, siden jeg endelig hadde fått meg hår på tissen, osv.
Så jeg tok av kondomen da, og putta tissen min mot leppene til Nina Monsen, som lå med øya igjen, på ryggen, i senga mi da.
Plutselig, så åpna Nina Monsen øynene, og liksom sugde skikkelig inn tissen min da.
Hu svelga den vel nesten omtrent.
Altså at hu liksom sugde den sånn at den ble elastisk og gikk forbi drøvelen hennes kanskje.
Noe sånt.
Det føltes ihvertfall veldig godt, husker jeg.
Og jeg besvimte, husker jeg.
Nina Monsen holdt munnen oppe.
Hun liksom åpnet kjevene da.
Det er mulig at det var derfor jeg besvimte.
Så falt jeg naken, mot gulvet, på det lille soverommet, i Leirfaret 4B.
Så klappet Nina Monsen kjevene sammen, med et smell, tror jeg.
Jeg våknet ihvertfall igjen og fikk tatt meg for.
Men da var jeg jo halvveis nede mot gulvet, så pikken min var ute av kjeften hennes da, for å si det sånn.
Jeg vet ikke om hu bare kødda med meg.
Eller om hu prøvde å bite av meg pikken.
Eller om jeg husker det feil, for jeg var litt full, trøtt, og i ekstase og jeg besvimte jo også.
Hu sa jo det, mens vi holdt på, at fitta hennes hadde blitt voldtatt og at hu hadde kjent større pikker, og at andre gutter som hu hadde sugd før, aldri hadde klaget på suginga hennes.
Så sånn var det.
Og en gang, da de var sånn 8-9 år vel.
Så hadde jo Christell og Nina Monsen sagt til meg.
Da vi lekte i huset til Haldis, og de låste seg inne på doen.
Da de åpna døra, så sa det det, at onkelen til Nina Monsen hadde tilbudt henne penger, for å suge tissen hans.
(Sa Christell da).
Så det er mulig at det var sånn det hang sammen, at onkelen hennes hadde voldtatt henne.
Hva vet jeg.
Jeg syntes det var litt ekkelt, at Nina Monsen hadde blitt voldtatt.
Men samtidig så tynget det meg, å være så sent ute, med å få hår på pikken og debutere seksuelt.
Jeg hadde jo alltid vært den, som var først ferdig med matteboka, osv., på skolen.
Så å være seint i puberteten, og seint ute med å ha sex, det taklet jeg dårlig.
Det gjorde at jeg fikk dårlig selvbilde husker jeg, og det tæret på meg.
Så derfor var jeg så ivrig, på å debutere seksuelt, og få den seksuelle debuten overstått.
At jeg ga faen i det, om Nina Monsen sin fitte, (som hun sa), hadde blitt voldtatt.
Bare jeg fikk lov til å pule med fitta hennes, så var jeg veldig fornøyd, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg syntes sånn halvveis, (jeg var jo nesten i en ørske, fra å ha flere timer sex, med Nina Monsen), at jeg så en guttegjeng.
(Jan Stadheim og de?).
Som stod utafor vinduet mitt, på det gamle soverommet mitt, i Leirfaret 4B, og så inn, når jeg hadde sex med Nina Monsen.
Men det er mulig at jeg så halusinasjoner.
Jeg var jo litt full, etter den sterke juleølen, (som var klasse tre, som jeg ikke var vant til å drikke).
Og jeg var jo litt trøtt og, og dette var jo den første gangen jeg hadde sex, så jeg var vel sånn halvveis i ekstase og da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så ville Nina Monsen låne badet mitt, av en eller annen grunn.
Der var hu i 20-30 minutter kanskje vel.
Så ville hu ha noen sigaretter.
Jeg ga henne tre sigaretter vel.
Fra en tipakning, som jeg røyka sånn halvveis fast fra vel.
Så hadde jeg to-tre-fire sigaretter igjen selv og.
Så dro Nina Monsen opp til onkelen sin med bikkja si da.
Det hadde blitt ganske seint.
Klokka var kanskje 3-4 om natta da, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk telefonnummeret hennes, mener jeg.
Og jeg ringte henne, en uke seinere kanskje.
Og vi møttes i Oslo, for å se ‘Who framed Roger Rabbit’, på Eldorado kino.
Jeg husker at vi stod nederst i Karl Johan, utafor Burger King der.
Og Nina Monsen møtte en gutt hu kjente, og begynte å prate med han.
Men det syntes jeg ble litt flaut/dumt.
Vi var jo tross alt på date.
Så jeg morska meg litt opp da.
Jeg kjøpte en singel, i platebutikken på Arkaden, som var en sang jeg hadde sett på Super Channel.
Nemlig Deacon Blue med ‘Real Gone Kid’ vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Nina Monsen sa, mens rulleteksten gikk over lerretet, på Eldorado Kino, etter Roger Rabbit, at ‘jeg fikk dessert ihvertfall’.
Uten at jeg skjønte om hu mente at hu hadde fått dessert i munnen, da hu sugde meg så godt, helt på slutten av sex-en vår, på Bergeråsen, en uke eller to, før det her.
Eller om hu mente det, at kino-en var dessert-en.
Så jeg svarte ikke noe.
Men jeg fikk et julekort av henne, med noen klistremerke-stjerner på, som noen la i gangen min, på Bergeråsen.
(Med bilde av henne og schafer-hvalpen på, mens de stod oppå gangbrua, ved Berger skole).
Jeg syntes ikke at Nina Monsen var så fin liksom.
(Selv om hun var helt greit liksom).
Og når jeg først hadde begynt å ha sex, så ville jeg jo gjerne ha sex med flere andre damer og.
Sånn at jeg fikk ‘frest’ fra meg litt liksom.
Før jeg ble sammen med ei dame.
Jeg skulle jo flytte til Oslo, noen måneder etter det her, for å studere.
Og dette med Nina Monsen, det skjedde jo i november/desember 1988.
Så dette var like før russetida.
Og søstera mi Pia, hu flytta også opp til meg, i Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen.
Og jeg hadde også kjøretimer, jobbing på CC Storkjøp og skolen og russekroer, osv. da.
Og Pia hadde også en venninne, som het Cecilie Hyde, fra Svelvik, (ei lav, mørkhåra ei, som var på min alder), som også flytta inn, hos meg, i Leirfaret 4B, må jeg nesten si.
Så dette med Nina Monsen, det gikk litt i glemmeboka da, for å si det sånn.
For da dro jo Pia med Monika Nebel, (som var innom hos meg, og sa at jeg hadde samme stereoannlegg, som dem, men at deres var montert annerledes, når det gjaldt om kassettspilleren eller radioen stod øverst), og ofte hele Lyche/Depeche-gjengen, fra Drammen, hjem til meg.
Så jeg mista kontakten, med Nina Monsen.
Og syntes det var flaut, da Pia ga meg det julekortet, fra henne.
For jeg likte ikke å prate med søstera mi om sex, og sånn, liksom.
Så jeg sa bare ‘hvorfor sender hu meg det da’, til søstera mi da.
Og prøvde å late som ingenting da.
Og da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og bodde de første dagene der, i Haldis sin leilighet, (som stod tom), i Uelands Gate, ved Kiellands Plass, i Oslo.
Så ringte jeg Christell, fra telefonkiosken, på Kiellands Plass.
Så spurte jeg henne, om jeg kunne få telefonnummeret til Nina Monsen.
(Som jeg tydeligvis hadde kasta, eller rota bort, under russetida da).
Men nei, Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa Christell da.
Uten at hu sa noe om hvorfor hu hadde gjort det.
Så sånn var det.
Men men.
Etter dette så traff jeg bare Nina Monsen en gang.
Det var på Stovner Senter, i Oslo, mens jeg var i militæret.
Det vil si skoleåret 1992/93.
Jeg var i infanteriet, i Geværkompaniet, som det het, i Elverum.
Da jeg flytta til Oslo, skoleåret 1989/90, så hadde jeg kontaktet Folkeregisteret, for å få meg min egen adresse.
For jeg ville ikke stå oppført som student, med egentlig addresse hos Haldis.
For da var det sånn, at jeg kunne risikere å ikke få brev, osv.
(Jeg prata jo aldri med Haldis, og når det gjaldt brevene om jeg kom inn på videregående, som dukket opp om sommerne.
Så pleide de å havne i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.
Og da måtte jeg drive å rote i postkassa til Haldis selv, som var full av aviser kanskje.
Siden hu kanskje var på ferie, eller noe sånt).
Så jeg ville ha min egen adresse, og mitt eget familienummer da, ble det vel til at jeg fikk.
Så det har jeg hatt siden våren 1990, var det vel.
For jeg ville ikke være avhengig av faren min og Haldis, som behandlet meg værre enn Askeladden, må jeg vel si, under oppveksten.
Siden jeg måtte bo alene, osv.
Grunnet at jeg fikk egen adresse, hos Folkeregisteret, i 1990, (og ikke faren min eller Haldis sin).
Så skulle jeg ikke til Nord-Norge i militæret likevel.
Men til Elverum.
Siden jeg da ble regnet som å være fra Oslo, og ikke fra Berger/Drammen.
Så det ble forrandra.
Jeg skulle egentlig vært først i Fredrikstad, på tre måneders rekruttskole, i infanteriet, og så til Nord-Norge, i ni måneder.
Men etter at jeg fikk eget familienummer, hos Folkeregisteret, så ble det til at jeg skulle til Geværkompaniet, (en stående Nato-styrke), i Elverum, i tolv måneder.
Dette utsatte jeg et par-tre år.
Siden jeg var så tynn og rimelig bortskjemt, etter å ha hatt egen leilighet, siden jeg var ni år.
Og jeg hadde blitt mye mobbet på skolen og blitt utfryst av familien min da.
Så jeg var ikke klar for infanteriet, (som Andre Willassen sa at var det tøffeste, innen Forsvaret), rett etter videregående.
Nei, jeg måtte ha et par-tre år til på meg, for å forberede meg, siden det ble som en tøff overgang for meg, å måtte bo på åttemanns-rom, i militæret, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år.
Jeg hadde vært veldig selvstendig, og å spise fisk og annen kantinemat, og gå med kløende ullklær, det bydde meg imot, rett og slett.
Og jeg hadde jo nesten ikke gått på ski, siden jeg var guttunge.
Siden jeg hadde noe tråe, smørefrie glassfiberski, og siden faren min og Haldis aldri gikk på langrenn, for å si det sånn.
Så jeg gruet meg fælt til militæret da.
Etter det første året, i Oslo, så veide jeg 59-60 kilo.
Jeg gikk ned 3-4 kilo, det første året jeg bodde i Oslo vel, siden jeg ikke fikk lov å lage mat, av Jorås-familien, på Abildsø, som jeg leide hybelleilighet av.
Siden kona i huset, Berit, ikke tålte matlukt da.
(Så jeg måtte kjøpte dyre burgere, i Oslo sentrum, i stedet for mer drøy mat, på Rimi Ryen, (en av nærbutikkene), for eksempel).
Og jeg gikk på en privat høgskole, NHI, så studielånet varte ikke så lenge.
Så jeg måtte gå på sosialen, de to-tre siste månedene, som jeg gikk det første året, på NHI.
Jeg gikk på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i to-tre måneder da.
Noe som var veldig flaut, husker jeg.
Men Pia hadde vært på besøk hos meg, på Abildsø, mener jeg, og sa det, at faren min hadde sagt det, at det var vel ikke meningen at han skulle betale leia, hver måned.
Så jeg fikk det mye vanskeligere økonomisk, i Oslo, enn på Bergeråsen da, siden jeg i Oslo måtte betale husleie.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da jeg var i militæret, i Elverum, så hadde en barbermaskin, som jeg hadde kjøpt, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, (var det vel).
Etter at jeg hadde fått en av mine første lønninger, på CC Storkjøp.
For Cecilie Hyde, (som delvis bodde hos meg, i Leirfaret 4B), hun sa en gang det, når vi satt oppe en kveld der, og pratet, Pia, Cecilie og meg.
At noe av det værste hun visste, det var gutter som hadde sånn pubertetsbart.
Så da kjøpte jeg meg en elektrisk Philips barbermaskin da, med to barberhoder.
Til fire-fem hundre kroner, etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp, og fikk noen tusen i lønn, hver måned.
Så begynte jeg å barbere meg da, siden Cecilie Hyde hadde kommentert om pubertetsbart da.
Selv om jeg ikke hadde lagt merke til det selv.
Det var vel mest noen dun, som jeg hadde fått, i ansiktet, tror jeg.
Så jeg begynte altså å barbere meg skoleåret 1988/89 da, mens jeg var atten år.
Så sånn var det.
Men mens jeg var i militæret, skoleåret 1992/93, så slutta den barbermaskinen helt å virka.
Og jeg skulle kjøpe meg en ny barbermaskin, en frihelg, som jeg var tilbake på Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvor jeg hadde bodd i litt over et år, på den her tiden).
Og da tenkte jeg en stund, på hvor jeg kunne dra, for å kjøpe barbermaskin.
Og valget falt til slutt på Stovner Senter da, som var et ganske stort kjøpesenter, som man kunne ta T-banen til, fra Ellingsrudåsen da, (selv om man måtte først ta t-banen til Tøyen, og så bytte der, for å ta T-banen opp Groruddalen igjen, men nå på den andre dalsiden, opp mot Vestli da.
Forbi Romsås blant annet, hvor Nina Monsen bodde da).
Men før jeg fant noen butikk, på Stovner Senter, som solgte barbermaskiner.
Så gikk jeg nesten inn i Nina Monsen og typen hennes.
Dette var en kar fra Vestlandet, eller noe, vel, som var EU-motstander, husker jeg.
Nina Monsen inviterte meg med dem, til en kafeteria, i kjelleren, på Stovner Senter.
Der ble samboeren til Nina Monsen, og jeg, sittende og diskutere EU, rimelig høyrøstet, husker jeg.
Jeg var for EU, for jeg trodde at det kom til å bli billigere mat, osv.
Og jeg syntes det var bra, hvis man kunne jobbe i utlandet, osv.
Men han kavaleren til Nina Monsen, han var veldig mot EU da.
Så vi hadde en veldig høylytt EU-diskusjon, på Stovner Senter der, husker jeg, i en halvtime, eller time, eller noe da.
Om kvelden, den lørdagen, så avtalte vi, å dra på byen, i Oslo, vi tre da.
Jeg fikk telefonnummeret til Nina Monsen, og ringte henne, fra telefonkioskene, i tredje etasje, på Oslo City der.
Men da hadde de forrandra planene, og de ville ikke dra på byen med meg, likevel.
Av en eller annen grunn.
Sa Nina Monsen da.
Og det var det siste jeg prata med henne.
Søstera mi Pia, fortalte seinere på 90-tallet, at Nina Monsen hadde fått unger og flytta til Bergeråsen vel.
Men jeg var jo aldri på Bergeråsen, for faren min solgte Leirfaret 4B, og farmora mi flytta etterhvert til sykehjem, i Svelvik.
Så jeg så aldri Nina Monsen noe mer, etter det her da.
Og mens vi kjørte forbi Vassfaret cirka, Pia, hennes sønn, (med Keyton fra Somalia), Daniel, og meg, i min svart metallic, Ford Sierra.
Sommeren år 2000 vel.
På vei til bryllupet til Hege og Jan Snohøj, på et hotell, i en dalside, ved Gol.
Som søstera mi hadde fått overtalt meg til å være med på, noen måneder tidligere.
Så fortalte søstera mi meg, at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Dette var mindre enn et år etter at mora vår hadde dødd vel.
Så det var rimelig trist, husker jeg.
Søstera mi hadde jo ikke bodd på Bergeråsen, når Nina Monsen, (som Christell kalte for Nasse Nøff), hadde bodd der.
Så Pia visste vel ikke det, at jeg hadde klint med Nina Monsen, tre-fire ganger vel, under oppveksten.
Og hu visste nok ikke det, at Nina Monsen hadde tatt meg rundt balla, og trodd at det var pikken.
Og sagt at ‘såå big’, eller noe sånn, om balla mi, som hu trodde var pikken.
Og søstera mi visste nok ikke det, (jeg hadde ikke fortalt det ihvertfall), at i den senga, som hu sov i, etter at hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B.
Der hadde Nina Monsen og meg, hatt sex, i en time eller to, (etter å ha hatt sex i stua), noen uker før søstera mi tok over den senga.
Jeg hadde ikke fortalt om det her til noen.
Unntatt til Henrik, en kar som jobba på CC Storkjøp, på gølvet der.
(En som var fra ut mot Krokstadelva der, tror jeg).
Han fortalte jeg det til, da han sa det, at jeg aldri hadde hatt sex, (eller noe).
Han mobba liksom da.
Da kunne jeg stolt si det, at jo jeg hadde sex på tordag i forrige uke, eller noe da.
Så jeg var heldig med timingen der.
Og Henrik viste meg seinere det, at han hadde en slags sex-kontrakt, med dama si.
Dama hans det var hu dama som sjekka at alle gutta hadde gule underbukser, på frateret, ved Drammen Gym, forresten, (fortalte Henrik meg en annen gang).
Frateret var en slags sær sermoni, hvor alle som skulle være med i en studenklubb, måtte gå i dress, med gule underbukser.
Og pule med eksosrør og levere og sånn, mens de gikk fra Bragernes kirke, og til Strømsø, med en eldre elev, som ‘plageånd’ da.
Ei jente skulle sjekke at alle hadde gule underbukser.
Og hu jenta var dama til han Henrik, kollegaen min fra CC Storkjøp da, skjønte jeg, på han Henrik da.
Henrik likte ikke å klippe seg.
For hvis han så ‘noldus’ ut, etter en tur til frisøren, så fikk han klage fra dama, husker jeg at han nevnte.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var søstera mi Pia, og Cecilie Hyde, som visste om hva det frateret, ved Drammen Gym var, og som tok meg med, for å se på det her da, en ettermiddag/kveld, dette skoleåret, som jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen, da.
Så sånn var det.
Jeg fikk jo ikke da kjøpt meg noe barbermaskin, på Stovner Senter, i 1993.
Fordi jeg ville ikke risikere å møte han typen til Nina Monsen noe mer, på Stovner Senter, den dagen.
For vi krangla jo så fælt, om EU da.
Og det er mulig at vi krangla helt til de stengte og.
Det er mulig.
Men den første dagen, i militæret, så hadde vi fått en gratis barberhøvel, av merke Gillette, av militæret da.
Så etter dette, så begynte jeg å barbere meg med barberhøvel og barberskum, i et år eller to, var det kanskje.
Før jeg fikk kjøpt meg en ny, ganske bra, barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men nå er klokka snart to om natta, her på hostellet.
Så jeg får vel ta en pause med skrivinga vel.
Men det var fortsatt mye mer som skjedde, det året jeg var russ, i Drammen.
Så jeg får fortsette å skrive om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg får til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 53: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 3)
De ettermiddagene, som jeg ikke jobbet på CC Storkjøp, så pleide jeg å gå å kikke litt noen ganger, i butikkene, i Drammen sentrum.
På bokhandelen/kontoravdelingen, i varemagasinet Lyche, (der jeg hadde rappa den blå adresseboka).
Så så jeg plutselig en dag, at de solgte noen finurlige lekeballer, av blå latex, eller om det var noe annet gummimateriale som silikon.
Noe sånt.
Denne ballen, den var delt i to, og materialet var veldig mykt og klebete da, (kunne jeg kjenne gjennom pakningen).
Tenåring som jeg var, så tenkte jeg jo straks på et par bruksområder, for denne dingsen.
Og kjøpte en i kassa der da.
På vei ut av Lyche, så møtte jeg Aina, (som pleide å være naboen min, før hun flyttet til Sande), som gikk inn i kontorrekvesita-avdelingen der, mens jeg gikk ut derfra.
Aina gikk der sammen med en venninne.
Aina var så lav, syntes jeg.
Hun hadde liksom sluttet å vokse.
Men frisyren hennes var høy, husker jeg, og den kledde henne ikke så bra, som hennes tidligere frisyre, syntes jeg.
Aina gikk der, i tospann, må man vel si, med hu venninna da, (som sikkert var fra Sande).
Aina og jeg, kjente begge igjen hverandre, og begge nikket, (som skikken var, på Berger), da vi gikk forbi hverandre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte jo det, at jeg kunne bruke den ballen, som sexleketøy.
(Siden jeg ikke hadde hatt sex, og hadde kommet i puberteten).
Noe som funket ganske bra.
Hvis jeg fuktet den ballen, på en eller annen måte, på badet da.
Men jeg syntes det var litt flaut, så jeg kastet den ballen.
Men et par uker seinere, så angret jeg meg.
Så kjøpte jeg en sånn ball til, en dag, som jeg ikke jobbet på CC da.
Og da møtte jeg Christell, (av en eller annen grunn), på det samme stedet, som jeg hadde møtt Aina, da jeg kjøpte den første ballen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fant ut at hvis jeg tok en syltestrikk rundt de to halvdelene, av den blå silikon-ballen, og tok litt vann, såpe eller vaselin, (eller hva det var), på den ballen, så ble følelsen rimelig god da, i penis.
Så det var mye bedre enn å runke, husker jeg at jeg syntes.
Jeg håper at ingen kunne høre den lyden, av at jeg brukte den ballen som sex-leketøy, ut på gaten, i Leirfaret.
Hvem vet.
Men dette ga meg en tilfredsstillelse da, husker jeg, og gjorde at jeg slappet av litt kanskje.
Og noen ganger gledet meg til å komme hjem fra skolen, i Drammen, sånn at jeg kunne leke med det improviserte sexleketøyet mitt da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men hvorfor de solgte en sånn ball, (som egentlig vel var en slags leke), i kontorrekvesita-avdelingen, det vet jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter skolen så ville jeg ofte møte Christell eller Pia, i Drammen sentrum.
Christell gikk dette skoleåret første året på videregående, allmenn, i Holmestrand.
Hun hadde vel kanskje litt dårligere karakterer, enn Pia, som kom inn på allmenn, i Sande.
Sande var jo den nærmeste skolen, fra Bergeråsen.
Og de som gikk i Holmestrand, de gikk vel der, fordi de ikke kom inn i Sande, vil jeg vel tippe på.
For det var jo kanskje 20-30 minutter ekstra med buss da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell dro meg en gang med på et ungdomsdiskotek, på Park Hotell, i Drammen.
Der ville hun danse.
Men det syntes jeg at gikk for langt.
En stebror som danser med stesøstera si offentlig.
Det ble litt feil, syntes jeg.
Men en engelsk DJ der, mente visst at jeg var ‘homo’ da, eller noe, og slengte noen mobbende gloser, etter meg, på engelsk da, fra DJ-boksen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, så tok Christell med meg, da hu skulle kjøpe en burdaggave, til ei jente i klassen hennes, som ble 16 år.
Christell kjøpte en kaktus, i en blomsterbutikk, i Strøget, i Drammen.
Denne skulle hu barbere av piggene på, og så sette en kondom over.
Dette var visst en ganske vanlig gave, å gi til jenter, som fylte 16 år da, mente Christell.
Selv om jeg ikke skjønte så mye, må jeg innrømme.
Men men.
Pia, hu var med i en gjeng, som ble kalt Depeche-gjengen, eller Lyche-gjengen, og som hang i Drammen sentrum, (på Bragernes-sida), på ettermiddagene.
Christell var mye i Drammen også siden hu mye bodde hos sin eldre halvbror, Jan Snoghøj, på Gulskogen, dette skoleåret.
Pia bodde fortsatt på Bergeråsen, men hu hadde ikke så mange venner, på Sande Videregående da.
Hu hang sammen med en gjeng med friker, i den Lyche/Depeche-gjengen da.
Hennes venninne, Cecilie Hyde, fra Svelvik, var kanskje en av lederne, i den gjengen.
Hyde var datter av en av min mors venninne, fra tiden før mora mi bodde på Hurumlandet vel, etter at min morfar begynte å jobbe som Kontorsjef i Hurum kommune, etter at han hadde vært Rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.
Og Hurumlandet, det er jo rett over Drammensfjorden, fra Svelvik.
Så det var kanskje derfor at mora mi kjente så mange folk i Svelvik.
Siden hun hadde bodd i flere år, i Hurum, det vil si for det meste i Holmsbu vel, og muligens også i Klokkarstua, som tenåring.
(Selv om min mor fortalte meg lite om denne tiden.
Hu nevnte at hu jobbet som au-pair i England, før hu traff faren min.
Og hu nevnte noen ganger tiden da hu bodde i Stokmarknes, før foreldrene hennes flytta sørover.
Men hva som skjedde da hu bodde i Holmsbu, (og i Klokkarstua), det nevnte hu aldri noe om, for meg, mens hu levde).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia ville jeg da ofte møte, i Gågata, i Drammen.
Hvor hu pleide å henge da, etter å ha tatt bussen, inn til Drammen, etter at skolen hennes, i Sande, var ferdig.
Ofte sammen med Cecilie Hyde vel.
Jeg jobbet jo på CC Storkjøp, og der begynte vaktene mine klokken 16, var det vel.
Så jeg ville da ofte gå til en kafeteria, og kjøpe meg en baguette, eller noe, før jobben begynte.
Og da ville jeg noen ganger møte søstera mi, og resten av Lyche/Depeche-gjengen.
For de hang ofte på kafeteriaene, på Bragernes sentrum da.
Og da måtte jeg jo nesten sette meg sammen med dem, syntes jeg, siden Pia var søstera mi da.
En gang, på Lyche, så kjøpte jeg en baguette.
Så var Lyche-gjengen der, og de ble kasta ut da.
Så sa søstera mi, til han som jobba der, at ‘å ja, skal du gå?’.
Kanskje fordi at hu så at jeg dukka opp der, med en baguette og et glass brus da.
Det er mulig.
Men men.
Så søstera mi var skikkelig ovenpå og ganske frekk/rappkjefta, som 17-åring, husker jeg.
Pia jobba jo ikke, så det hendte at jeg ga henne en 50-lapp, eller noe.
En gang tok jeg henne med på kino, og så ‘Die Hard’, med Bruce Willis, på Saga kino, (var det vel), i Drammen da.
(Hvis det ikke het Snorre kino).
Jeg ble etterhvert litt kjent med de som var i Lyche-gjengen, siden jeg møtte den gjengen, før jeg skulle på jobb, noen ganger da.
Det var en som het Terje Bakken, som var pønker, og hadde svart pønker-frisyre da.
Det var to nazister, (som søstera mi ufarliggjorde, ved å si at de var ‘søte’), som het Kjetil og Noah, mener jeg.
Noe sånt.
Det var en som het Andreas, eller noe, som solgte bakte poteter, på Bragernes Torg, i helgene.
Og som sa at han var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, husker jeg.
Noe sånt.
Også var det ei jente, som het Heidi, som var rimelig lita, og som jeg lurer på om egentlig var en gutt.
Siden hun hadde kinnskjegg, eller noe sånt.
Ihvertfall hadde han/hun noe hår ved øret, som en annen i den gjengen, (en som var soss, eller glatt), som het Stian, poengterte.
Det var også en som het Thomas Bille, i den gjengen, som ligna litt på han lyshåra i Depeche Mode kanskje.
(Martin Gore, het han).
Jeg begynte jo å høre litt på Depeche Mode og.
Min fetter Ove, ga meg vel noen Depeche Mode LP-er til jul, det året, mener jeg å huske.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I klassen, så ble Magne Winnem, fra Røyken, han ble valgt til tillitsmann, husker jeg.
I klassen vår, så var det mange storvokste folk.
Og jeg hadde jo blitt mobbet av Odd Einar Pettersen, (som var storvokst), da jeg gikk på ungdomsskolen.
Så da Ole Skistad, i klassen, begynte å mobbe Magne Winnem, (sånn det virka for meg).
Så prøvde jeg å oppmuntre Winnem da, og sa til han, at han burde ikke bry seg om han.
En tid etter dette, så spurte Winnem meg, om jeg ville bli med på Danmarkstur, med Petter Wessel.
(Siden Winnem sa at familien hans hadde aksjer, i det firmaet som eide Larvik Line, så de fikk billige billetter da.
De hadde vel ikke så mange aksjer, men de kjøpte noen aksjer da, sånn at de kunne nyte godt av disse billigreisene da.
Noe sånt).
Jeg var jo delvis fra Larvik, så jeg sa ja til dette, enda jeg ikke kjente Winnnem fra før dette skoleåret.
Men Winnem og dem, de gadd ikke å kjøre om Berger da.
Så jeg måtte møte dem på den bensinstasjonen, som ligger langs E-18, i Sande, der avkjøringa til Berger/Svelvik er.
Så sånn var det.
Da måtte jeg møte dem veldig tidlig, så jeg måtte da høre med min tidligere kamerat, fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen.
Om jeg kunne sove over hos han, som bodde like ved den bensinstasjonen.
Og det fikk jeg lov til, selv om jeg måtte sove på gulvet, på badet dems, eller hvor det kan ha vært igjen.
(Et slags tørkerom var det kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Så satt jeg på med Winnem, ned til Larvik da.
Jeg hadde jo reist med Petter Wessel mange ganger, så dette var ikke noe nytt for meg liksom.
Men jeg var litt sky for de Røyken-folka da.
Jeg visste knapt hvor Røyken var hen, for å si det sånn.
(Det ligger vel mellom Lier og Hurum, blir det vel.
Steder jeg ikke var så ofte, for å si det sånn.
Men men).
Winnem sa det, at det var noen gratis parkeringsplasser, i Larvik, som det ofte var stor kamp om.
Så han ville det, at jeg skulle gå ut av bilen og holde av plassen, eller noe, i tilfelle en annen bil, ville ha den parkeringsplassen.
Noe som ikke gir så mye mening for meg nå.
Men men.
Det var også en annen bil, med folk fra Røyken, som var med på turen.
Det var en som het Stein, som seinere fikk jobb i Dressmann, i Oslo vel.
Og ei jente på vår alder vel, fra Røyken.
Og muligens en kamerat av Winnem, fra Drammen, som het Raymond vel.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Så da jeg møtte ei tenåringsjente, med lyst hår, på båten.
Så ble jeg litt letta.
For jeg kjente som sagt ikke disse Røyken-folka.
Og syntes at det var litt spesielt, å plutselig være på Danmarkstur, sammen med dem.
Dette var bare en dagstur, men likevel.
Hu jenta, som stod litt for seg selv, i en gruppe, da jeg gikk rundt alene, på Petter Wessel, (som jeg var ganske kjent på).
Det var ei som het Hege, som var fra Stavern.
Hu så cirka like gammel ut, som de jentene, fra Oslo og Hammerfest, som jeg hadde klint med i Brighton, noen uker før det her, husker jeg.
Altså cirka 15-16 år gammel da.
Jeg hadde jo ikke klint, siden jeg var i 12-års alderen, før det skjedde, i Brighton.
Så jeg var ikke så vant med å tenke på meg selv, som attraktiv.
Jeg var vant til å tenke på meg selv, som upopulær, for å si det sånn.
Søren Larsen, fra først klasse, på videregående, i Sande.
Han sa en gang det, at man må være ‘ganske stygg’, for ikke å bli gift, ‘tror du ikke det?’, til meg.
Så det var vel noe i de baner, som jeg også tenkte.
Så da jeg plutselig fikk sjangs på et par år yngre jenter, så var jeg bare glad, for at jeg fikk klint med noen damer.
For jeg hadde ganske lav selvtillit, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hu Hege og meg, vi satt/lå i en sofa, i en gang, på Petter Wessel, og klinte, i flere timer, på den turen, husker jeg.
Hu Hege, fra Stavern, hu var ganske pen, og hadde ganske store pupper, husker jeg.
Selv om jeg vel ikke rørte de puppene hennes, tror jeg.
Vi bare klinte da.
Hu var med klassen sin, (tror jeg det var), på Petter Wessel.
Og mora var lærerinne, tror jeg.
Og hu hadde også med lillesøstera si, mener jeg.
Hu Hege, lillesøstera hennes, og meg, vi var på kino, på Petter Wessel.
(Uten at jeg husker hvilken film det var).
Men men.
Så sånn var det.
Jeg var jo ganske seint i puberteten, og hadde bare hatt hår på tissen, i et års tid, da det her skjedde.
Og jeg var fortsatt jomfru, da jeg klinte med hu Hege, på Danskebåten da.
Men hu var kanskje 15-16 år da, så hu var 2-3 år yngre enn meg.
Og jeg sa vel også det at jeg var fra Larvik, da hu sa at hu var fra Stavern.
Jeg måtte nesten forklare det, at jeg hadde bodd i Larvik, syntes jeg.
Og jeg var litt trøtt, siden jeg hadde stått så tidlig opp.
Og jeg var litt klar for å henge sammen med henne, for jeg syntes at de Røyken-folka var litt spesielle da.
Så derfor ble det sånn, at jeg for det meste hang med hu Hege, og ikke med Magne Winnem og de andre Røyken-folka, på den dagsturen da.
Så sånn var det.
Jeg fikk telefonnummeret, til hu Hege, og prøvde å ringe henne, fra bestemor Ågot en gang, husker jeg.
Men da fikk jeg bare prate med faren hennes.
Hu Hege hadde visst ringt og pratet med Ågot, en gang.
Og da fikk jeg kjeft av Ågot.
For hu Hege hadde visst hørt så barnslig ut, sa Ågot.
‘Er’n Erik der’, hadde visst hu Hege sagt da.
Og Ågot var potte sur, husker jeg.
Men hu Hege hu hadde ganske store ‘fordeler’ hu, husker jeg, fra da jeg klinte med henne, på danskebåten.
Og jeg var jo en helt uskyldig jomfru selv og, på den her tiden.
Så at jeg skulle ha gjort noe galt, ved bare å kline med ei pen jente, fra Stavern, det skjønner jeg ikke.
Jeg hadde jo nesten bodd i Stavern selv og, som 4-5 åring, da vi bodde på den hytta, i Brunlanes, rett utenfor Stavern.
Så den klaginga fra bestemor Ågot, den var helt uforståelig, for meg.
Var det ikke bare bra at jeg begynte å treffe jenter, etter mange år som mobbeoffer, og etter å ha bodd alene, siden jeg var ni år?
Nei, det her var helt sinnsykt, for meg.
Hu Hege var ei kjempefin jente, som kanskje kunne ha blitt en fin kone for meg.
(For alt hva jeg vet, og uten at jeg kjente henne så bra, vi prata ikke så mye, for å si det sånn, vi dreiv med tungekyssing, osv.).
Men jeg turte ikke å ringe hu Hege mer, etter den rare kjeftinga til Ågot.
Jeg var jo også russ, dette skoleåret, så jeg så fram mot russetida og, og regnet vel med at jeg kom til å treffe mange damer da og.
Men hvis Ågot ikke hadde kjefta, og sagt at hu var en ‘jentunge’, så hadde jeg nok ringt henne igjen, seinere den høsten.
Men jeg har lurt på det, nå i det siste, om det kan ha vært lillesøstera til hu Hege, (som jo også var på danskebåten, og var med hu Hege og meg på kino, osv.), som tulleringte, og prata med Ågot.
Det er kanskje mulig.
Men Ågot virka nesten såret, husker jeg, etter den telefonene, som hu svarte på, (for jeg måtte oppgi Ågot sitt telefonnummer, siden jeg ikke hadde telefon, på Bergeråsen), fra Stavern.
Og Ågot virka også opprørt, må jeg si.
Så jeg bare sa ikke noe.
For hu var ikke rolig da.
Så jeg fikk ikke diskutert det her noe, med Ågot.
For hu virka som å være helt ‘på jordet’, for meg.
Jeg ble jo da sittende der, og tenkte på hva jeg liksom hadde gjort for noe galt.
For det kunne jeg ikke skjønne.
Jeg hadde jo ikke hatt noen dame før det her.
Så at jeg fant ei som var 2-3 år yngre, når jeg selv var seint utvikla, hva spilte det for noen rolle da?
Det var jo vanlig, hadde vi lært i seksualundervisningen, på skolen, at damene var et år eller to yngre enn gutta.
Og når jeg var seint i utviklinga, og så ung og tynn ut for alderen, så kunne vel jeg ha ei som var en del år yngre enn meg, skulle jeg vel tro.
Man måtte jo klaffe biologisk og, og være omtrent like moden, på det området, sånn som jeg skjønte det.
Og hu Hege fra Stavern, hu hadde jo pupper og alt.
Så hu hadde nok sikkert hatt kjønnshår lenger enn jeg selv hadde hatt det, på den her tiden.
Men prøv å forklar noe sånt for en trangsynt og litt naiv farmor fra Rollag, (som også begynte å bli senil, må jeg si, hu kalte meg ofte for Runar, for eksempel).
Nei, det visste ikke jeg hvordan jeg skulle få forklart.
Men det er mulig at Ågot ble sjalu, har jeg tenkt seinere.
Siden Øivind var død, og jeg liksom måtte roe henne ned, innimellom.
Onkel Håkon var jo ikke noe hyggelig mot Ågot, for eksempel, da Øivind døde, husker jeg.
Det var jeg som måtte trøste Ågot, når hu sa det, at ‘han var ikke noe snill mot meg’, om Øivind.
Så Ågot var veldig rar, og var kanskje pedofil da, har jeg tenkt seinere.
Når jeg fortalte den skrøna, (som barn), om at Geir Arne og Christell, (som begge var på min alder), hadde klint, på Gamlehjemmet.
Så måtte jo Ågot sette seg ned, for hu syntes at det her var så interessant da.
Så Ågot var kanskje pedofil, har jeg tenkt seinere.
Hvem vet.
Men nå er klokka over 2, her på hostellet.
Så jeg få vel ta en pause, med skrivinga, for i dag.
Men det hendte veldig mye, dette skoleåret, da jeg var russ, i Drammen.
Så det blir fortsatt mange deler, fra dette kapitellet.
Så vi får se om jeg får skrevet noe mer, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 52: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 2)
Gjerdes Videregående var forresten en skole, som var halv-privat, eller ihvertfall ganske nylig hadde vært privat, da jeg gikk der, i 1988/89.
Det var nok derfor at den skolen hadde et så gått rykte, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.
Men når jeg tenker tilbake på det, så var jeg litt skuffet, over lærerne, osv.
Engelsklærerinna, det var ei dame i 60-årene vel, som gikk rundt med en gjennomsiktig bluse, som man kunne se hennes kanskje ikke så veldig attraktive bryster gjennom da.
Så det var vel litt spesielt, må man vel si.
Ei dame fra Svelvik, som jeg ikke kjente fra før, men som het Monika Nebel, (og som jeg vel hadde hørt navnet på), hun gikk også på den skolen.
Men hun gikk i andre klasse da.
Jeg røyka jo på den her tiden, og pleide noen ganger å stå sammen med hun Monika Nebel da, og røyke, ute i skolegården der, på Gjerdes Videregående.
Hun Monika Nebel, (som gikk for å være en av de peneste jentene i Svelvik vel, med langt lyst hår, og hun var vel også høy og slank), hun klagde på noe med engelsklærerinna, husker jeg.
Også prata hu med meg igjen seinere, og da hadde visst engelsklærerinna sagt at jeg var flink i engelsk.
Men jeg hadde jo også vært på tre språkreiser, i England, så jeg syntes vel ikke at jeg fikk for bra karakter i engelsk, ihvertfall.
Jeg hadde jo fått 93 av 100 poeng, på den avsluttende engelskprøven, på EF sitt språkkurs, (med Paul Wilkie som leder), i Brighton, noen uker før.
(Hvor jeg dro sammen med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen).
En annen kar som var på den språkreisen, (en med mørkt hår, fra Drammen), han gikk også på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Han sa hei til meg en gang, og da ble jeg så flau, (fordi at jeg hadde jo sagt at jeg var homo, til de jentene fra Hammerfest, (som også var på det språkkurset), for jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem, når de var på ‘fjortis-fylla’, for dem var litt sånn rølpete og vulgære kanskje da. Men men).
Så da han med den mørke piggsveisen vel, sa hei til meg, utafor Gjerdes Videregående, (hovedinngangen der), en gang, mens jeg gikk på Gjerde, så dreit jeg meg ut, for jeg ble litt forfjamset over at noen i andre klasse der, kjente meg, og så tok jeg fram en røyk, og klarte å sette den feil vei, inn i munnen, sånn at jeg prøvde å tenne på filteret da.
(Siden jeg ble så forfjamset).
Og da lo han fra språkreisen til Brighton av meg, husker jeg.
Men men.
Det var vel den siste gangen som jeg prata med han, tror jeg.
Gjerdes Videregående, den skolen hadde heller ikke kantine, av en eller annen grunn.
Men skolen lå helt i sentrum av Drammen, (må man vel si).
Og vi kunne spise enten ved pultene våre, eller vi kunne gå til en av kafeteriaene, i Gågata.
(Noe som Fred Bing, i dataklassen, og meg, pleide å gjøre).
Vi pleide å dra på kafeterian i Risto-sentert, og spise noe mat der, husker jeg.
Vi kunne også spille på kronespillene, som var der, som var sånn at man noen ganger kunne vinne 10 kroner, i alle vinnerlukene.
Men men.
En gang, som Fred Bing og jeg stakk dit, så satt Monika Nebel der, (sammen med noen i klassen sin vel), oppå en pute(!).
Hvorfor sitter du på en pute, sa jeg.
Jeg har fått underlivsbetennelse, sa Monika Nebel da.
(Noe sånt).
Ja vel, sa jeg.
Monika Nebel var sammen med min fars arbeider Erik Thorhallsson, fra Berger, (som var med å jobbe på huset til onkel Runar, blant annet).
Erik Thorhallsson hadde mørkt, krøllete hår, og var fra Island vel.
Og han var populær blant damene.
Men en gang, på den her tiden, som jeg satt på med faren min, etter skolen vel, i Drammen.
Så sa Erik Thorhallsson det, at han måtte til legen, for han hadde fått noe ‘vridning i pungen’, eller noe.
Så dette nevnte jeg for Fred Bing da, husker jeg, at Monika Nebel og Erik Thorhallsson nok må ha vært rimelig ville.
Siden de begge fikk problemer med underlivet osv., mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fred Bing han hadde vært et år, i USA, før dette skoleåret.
Og han var en sånn sportsfrik da.
I USA, fortalte han, så var du enten skolelys, sportsfrik eller frik.
Noe sånt.
Og da ble han sportsfrik da, skjønte jeg.
Men men.
Jeg hadde jo hatt litt kleptomane tendenser, under mine første tenåringsår.
Og jeg rappa en blå adressebok, på bokhandelen på varemagasinet Lyche, husker jeg, den første tiden, som jeg gikk på Gjerde.
(Mest av gammel vane vel).
Og det fortalte jeg til Fred Bing, husker jeg, en gang vi var på kafeteriaen, på Risto-senteret da.
Og da skrev Fred Bing seg opp i adresseboka mi, husker jeg, som den første personen da.
Den adresseboka ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo, (tror jeg ihvertfall, hvis dem ikke har flytta det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg stod også noen ganger sammen med Fred Bing, som også røyka, i skolegården på Gjerde der, i friminuttene da, og chatta mens vi hadde en røykepause da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke tilrettelagt for samarbeidsavtalen, når det gjaldt bussene.
Skolebussen min, den gikk ti på syv, om morgenen, eller noe.
Og den var full av tøffe arbeidsfolk, husker jeg, som stirra på meg, når jeg gikk på bussen.
Så den bussen, den gadd jeg sjelden å ta.
Da måtte jeg også vente, i nesten en time, i klasserommet, før skolen begynte.
Og da kom så Kongsberg-folka, som var noen storvokste folk, nesten alle av de.
Og så ville de kanskje si noe ‘piss’ da.
Og jeg var dette skoleåret like høy som jeg er nå, altså 1.85.
Men jeg veide bare litt over halvparten av det jeg veier nå.
Jeg veide vel cirka 62 kilo, eller noe, tror jeg.
Så jeg var nok den tynneste gutten i den klassen jeg gikk på, på Gjerdes Videregående, vil jeg nok si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det gikk en buss, som passet bedre, men den gikk bare fra Svelvik.
Og det var 6-7 kilometer nærmere Drammen, så det hjalp ikke meg så mye.
Så den samarbeidsavtalen, den var ikke tilrettelagt for folk fra Berger, fant jeg ut.
Men men.
Så jeg pleide ofte å haike.
Og de jeg haika mest med, det var foreldra til Espen Melheim.
De satt jeg vel på med en 20 ganger, eller noe, kanskje, inn til Drammen.
Jeg satt også noen ganger på med mannen til ei av Førstedamene, (en slags lav sjefstittel), på CC Storkjøp.
Hu Førstedama, hu bodde på Bergeråsen, i Petter og Christian og dem sin gamle leilighet, (der mora Tove døde, og Thor Furuheim døde i hagen, året før det igjen, i den snøhule-ulykken), i Havnehagen 4 der.
Hu pleide jeg å få sitte på med, tilbake til Bergeråsen, etter kveldsvakter på CC Storkjøp, de gangene hu jobba de samme vaktene da.
Hu kjørte veldig, veldig sakte, på Svelvikveien, så det tok kanskje en time, å komme seg hjem, etter jobb, hvis jeg satt på med henne.
Bussen brukte nesten like lang tid, men den gikk bare annenhver time, så da ville jeg ofte ikke komme hjem, før i 22-23-tida.
Hvis jeg jobba på CC.
Og da var det bare å hive en Pizza Grandiosa, inn i steikeovnen.
Og så opp igjen klokka 6-7, for å prøve å komme seg på skolen igjen.
Så jeg pendla i cirka to timer hver dag da.
Så det var et hektisk år, det er helt sikkert.
Men jeg var bare 18 år, og da er kroppen ung, så da tåler man vel et sånt tempo bedre, enn når man blir eldre.
Det er mulig.
Mannen til hu fra CC Storkjøp, som bodde i Havnehagen 4, han jobba innen IT, i Oslo.
Han pleide noen ganger å kjøre innom bensinstasjonen, ved Kafeteriaen, i Svelvik, og kjøpe et par Prince-pakker.
Så han var storrøyker da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det hendte også, 2-3 ganger vel, at jeg fikk sitte på med faren til Anne Uglum, (som jeg har skrevet om tidligere såvidt).
Han jobba vel i Drammen, og han var en myndig person, husker jeg.
Så jeg satt meg vel bare i baksetet da, mener jeg å huske, når jeg satt på med han.
Men men.
Han var i Arbeiderpartiet forresten, husker jeg.
Jeg nevnte at jeg jobba på CC Storkjøp etter skolen.
Og da nevnte han det, at Annika Horten, hu hadde begynt å jobbe på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen.
(Av en eller annen grunn, så nevnte han det).
Det visste jeg fra før, for jeg pleide noen ganger å kjøpe olabukser osv., på Hennes og Mauritz.
Og da pleide Annika noen ganger å jobbe i dame-avdelingen der, i første etasje.
Og jeg så kanskje på henne, mens jeg stod i rulletrappen opp til herreavdelingen i andre etasje der da.
En gang, husker jeg, så nikket jeg ikke engang til henne, men bare så på henne da, mens hun også så på meg, og uten at noen nikket eller sa et ord vel.
Hun så ikke så blid ut da, husker jeg.
Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen heller, kanskje hun trodde det var noen hun ikke kjente.
Hva vet jeg.
(Annika gikk ikke på skole, i Drammen, det skoleåret, såvidt jeg vet, ihvertfall.
Men hu tok kanskje bussen inn fra Sande Videregående da, og inn til Drammen, etter skolen.
Det er mulig at det var sånn det var.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
De gangene jeg tok bussen, og var tidlig ute, så var det en kiosk, i Gågata, som jeg måtte gå forbi, på veien til Gjerdes Videregående.
Det gikk ofte dårlig.
Det var sjelden at jeg klarte å gå forbi den kiosken.
Der pleide jeg heller å gå innom, og kjøpe VG eller Dagbladet, og noe godteri da, og sikkert cola og.
De hadde også sånne små metallbokser, med noen små, runde lakrisgodteri i, husker jeg.
Noe sånt gammeldags godteri da.
Og de hadde vel også toffee og, tror jeg, (uten at jeg vel noengang kjøpte det, for å si det sånn).
(Dette var forresten uvant for meg, at jeg kunne kjøpe avis og godteri og sånn, før skolen.
Jeg hadde jo gått på Sande Videregående, de to foregående årene, og den skolen, den lå liksom inni skogen der, (som noen sa), og var ihvertfall et par kilometer unna nærmeste butikk eller kiosk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Dette var en tippekiosk, og en gang, som Tim Jonassen, Fred Bing, og meg, gikk til Lauritzen bokhandel, for å kjøpe disketter, i en datatime, eller noe.
(Vi hadde det ganske fritt, klasseforstander Arne Karlsen, han var sjelden nede i datasalen, hvor vi satt nesten halvparten av timene vel.
Så vi kunne gå og gjøre noen ærend, i skoletiden, nesten som vi ville, vil jeg si.
Hvis jeg ikke husker det helt feil da.
Men men).
Vi gikk innom den tippekiosken i Gågata da.
Og så la vi merke til at de hadde et tippeprogram der.
Så kjøpte vi en diskett, (av den gammeldagse typen, det vil si en 5 1/4-tommers diskett), hos Lauritzen Bokhandel, som var rett over gata, for den tippekiosken da.
Så kopierte vi tippeprogrammet til kiosken, og så på det, på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Jeg hadde jo laget tippeprogam selv, på Bergeråsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Men dette her var en helt annerledes type tippeprogram da, (og også av en litt mer omfattende type, må jeg innrømme), som vi bare studerte litt da.
Men vi lurte jo han eieren av tippekiosken, for vi fikk vel egentlig ikke lov til å kopiere det programmet.
Men vi var liksom dataeksperter da, og regna med at han i tippekiosken ikke skjønte så mye.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg lagde også et spill, i datasalen der, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Jeg kunne jo ganske mye Basic-programmering, siden jeg hadde hatt data som hobby, i mange år, før jeg begynte, på datalinja.
Så jeg tok Pascal-programmeringen ganske lett, må jeg vel si.
Så jeg hadde en god del dødtid, det skoleåret, siden jeg gjorde ferdig alle oppgavene ganske raskt da.
Så jeg lagde et hesteveddeløp-spill, som var inspirert av en type spilleautomat, som jeg hadde sett, i automathallene, i Brighton og i Weymouth, da jeg hadde vært på språreise der, noen år tidliger da.
Det var sånn, at noen hester, løp bortover.
Og så skulle man vedde på en av hestene da.
Men jeg fikk til å forrandre fart, flere ganger, under løpet.
(Ved å bruke en litt komplisert algoritme, eller hva man skal kalle det).
På samme måte som disse spilleautomatene, i England, fungerer.
At hestene liksom forrandrer farten, under løpet, sånn at det blir spennende.
Hvis hestene hadde hatt den samme farten, hele tiden, så kunne man jo sett hvem som vant, med en gang nesten.
Men så ikke i det spillet, som jeg lagde da.
Så sånn var det.
Og jeg lagde det også sånn, at man kunne kjøre en av de hestene selv.
Da måtte man trykke fort som søren, på to knapper.
Og så ville den hesten løpe da, og vinne, hvis man trykket veldig fort.
Man kunne også vedde på seg selv da, husker jeg.
Så det spillet var kanskje et av de artigste spillene, som jeg har laget, vil jeg nok si.
Kryssordkompilator-programmet, som jeg lagde når jeg gikk på NHI, det var kanskje mer imponerende.
Men hestevedeløpspillet, (som jeg kalte for Kentucky Derby, etter et hesteveddeløp, i USA, som jeg hadde sett om på TV vel), det var nok det morsomste spillet, som jeg har fått tid til å lage.
Ellers har jeg vel laget mest nytteprogram, vil jeg vel si.
Men men.
Fred Bing, han lagde et musikkprogram, som spilte en artig, randomisert lyd, (må man vel si), på rundt den samme tiden, som jeg lagde det hestespillet mitt da.
Så jeg spurte Fred, om jeg kunne få bruke den lyden, i spillet.
Og det sa Fred Bing, at var greit.
Så det spillet hadde også musikk da, faktisk.
Så det spillet, det var nesten klasse-spillet, for vår datalinje da, på Gjerdes Videregående, i 1988/89, kan man kanskje si.
Det var flere i klassen, som prøvde spillet, husker jeg.
Og jeg fikk vel ganske bra tilbakemeldinger på det også vel.
Magne Winnem, i klassen, nevnte det, husker jeg, at han syntes det, at mitt spill, hadde ‘ganske avanserte random-algoritmer’, eller noe sånt.
Så sånn var det.
(Magne Winnem, han laget forresten også en type spill, (som jeg ikke husker helt hvordan var nå), etter dette da.
Som han hadde laget hjemme, eller noe, og viste for klassen vel.
Noe sånt).
Men klasseforstander Karlsen, han var nesten aldri i datasalen.
Der fikk vi sitte i fred, i kanskje 90% av tiden, vil jeg si.
Karlsen tok det meste i klasserommet, og satt vel mye i klasserommet da, og drakk kaffe, (var det vel), for seg selv, mens vi elevene var i datasalen da.
Men noen ganger, så dukket Karlsen opp, i datasalen.
Og en gang, så ble han sur, fordi jeg dreiv med det Kentucky Derby-spillet, etter at jeg var ferdig med de oppgavene vi hadde, den dagen da.
Og så ropte han ut, sånn at jeg nesten ble skremt.
Jeg ble paff ihvertfall, og klarte ikke å si noe, når han konfiskerte det spillet mitt da.
(Han konfiskerte disketten, som spillet jeg hadde laget, var på da).
Jeg skjønte ikke det, om Karlsen skjønte det, at det var jeg som hadde laget det spillet.
Det var ikke lov å spille spill.
Det hadde vi fått opplyst.
Men nå var jo dette et spill, som jeg hadde laget selv, når jeg var ferdig med skoleoppgavene, som vi ble tildelt.
Det måtte da være lov å _lage_ spill.
Når man hadde litt dødtid.
Men å _spille_ spill, det var ikke lov.
Men for å _lage_ spill, så må man jo teste det, og få tilbakemeldinger, osv.
Og det var det jeg holdt på med.
Jeg testet et spill, som jeg selv hadde laget.
Så jeg drev egentlig med testing, og ikke med spilling.
Men klasseforstander Karlsen, han var så brysk, og brølte ut, når han så det, at jeg drev på med det spillet.
Så jeg klarte ikke å forklare det, at jeg bare testet det spillet.
Jeg ble helt paff, og klarte ikke å si noenting.
Men men.
Så det fikk jeg aldri forklart meg om da.
Men helt på slutten av skoleåret, så dukka Karlsen opp, i datasalen igjen da, (hvis det ikke var i klasserommet), og ga meg den disketten tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka egentlig over 4 om natta, her på hostellet.
Men jeg sovna, en time ellet to, etter at jeg kom hjem fra møte hos Ingeus, tidligere i dag.
Så jeg er ikke så trøtt nå akkurat.
Men jeg hører at noen driver å går i noen dører osv., utafor døra til rommet mitt her.
Så det er mulig at det upopulært at jeg driver å taster på tastaturet her, såpass seint.
Det er vel ganske lydt her, tror jeg.
Så jeg får ta en pause, med skrivinga, nå vel.
Men jeg får se om jeg eventuelt klarer å få skrevet noe mer i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 51: Enda mer fra Gjerdes Videregående
Nå har jeg lagt bort alle notatene, fra før jeg begynte på skole, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Skolen het Gjerdes Videregående, og var en skole som ble sagt å være bra, av mine medelever, på Sande Videregående.
Gjerdes Videregående, var vel også den nærmeste skolen, fra der jeg bodde, på Bergeråsen, som hadde en datalinje, som linjevalg, på økonomilinja, Handel og Kontor.
Jeg hadde jo hatt tre datamaskiner, (selv om jeg hadde solgt den siste, året før jeg begynte på Gjerdes Videregående, var det vel, siden jeg også hadde mange andre hobbier, som å digge musikk, mm., og ville heller ha et stereoanlegg, og være en vanlig ungdom, istedet for å bare sitte foran dataen da).
Jeg ville ha litt ungdomstid liksom, for å si det sånn.
Jeg tok en buss, som var ganske sent framme i Drammen.
Gjerdes Videregående, den skolen lå ved Drammen Bad cirka, og ikke langt unna Aass Bryggeri.
Så jeg gikk fra det siste stoppestedet, for bussen, nemlig Bragernes Torg.
Og så i cirka fem minutter, gjennom Gågata, i Drammen, og fram til Gjerdes Videregående da.
Jeg hadde vel vært innom skolen og kikka såvidt.
(Jeg spurte vel kanskje Espen Melheim, (min tidligere klassekamerat), om hvor Gjerdes Videregående lå.
Noe sånt).
Jeg var vel den siste eleven, som kom inn i klasserommet.
Jeg hadde vel lest på et ark, på en dør der, eller noe, hvilket klasserom, som vi skulle ha.
Den eneste ledige plassen, (så og si), var ved siden av Andre Willassen, fra Røyken.
Den plassen var inn døra og til høyre.
Bak meg satt Gerd Jorun Vik og Monika Ødegård, fra Svelvik.
Monika Ødegård hadde også kommet inn på skole i Drammen.
Hun var den eneste, i den klassen, som jeg kjente fra før.
Hun hadde jo gått i klassen min, året før, på Sande Videregående.
Og mora hennes, hadde jeg jo hatt som lærerinne, i valgfaget EDB, i niende klasse, (på Svelvik Ungdomsskole).
Men Monika Ødegård hadde byttet adresse, til en tante, i Drammen.
Så Monika Ødegård kom altså ikke inn, på samme måte som meg, på Gjerdes Videregående.
Jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, siden jeg hadde gode karakterer.
Og Monika Ødegård kom inn fordi hun liksom hadde flytta til tanta si i Drammen da.
Et kjent triks, for Nordre Vestfold-folk som heller ville gå på videregående i Drammen.
Noe som ikke var ukjent, siden Drammen jo er en av Norges ti største byer.
Mens Sande og Holmestrand er mindre steder, med kanskje litt dårligere utvalg i linjer, innenfor videregående utdanning da.
Men da fikk altså ikke Monika Ødegård et sånt busskort, som gjaldt mellom Drammen og Svelvik/Berger da.
Som jeg fikk, siden jeg hadde så bra karakterer.
Men jeg måtte mase, for å få det busskortet.
Det var ikke sånn at jeg fikk busskort, når folka fra Kongsberg, (også i Buskerud, som Drammen), fikk busskort.
Nei, jeg måtte heve stemmen.
Ovenfor en lav rådgiver med mørkt, krøllete hår vel.
For å få det busskortet da, som var en del av ‘premien’, for å ha kommet inn på den samarbeidsavtalen.
Så det kan jeg ikke si at gikk helt knirkefritt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Monika Ødegård, hun gikk på Markedsførings-linja da, i klassen vår, som var en delt Markedsførings og Data-klasse.
Mens jeg gikk datalinja da.
Data ble sett på som å være ganske kult, på denne tiden vel.
Russ i Oslo, som gikk den samme linja, de hadde skrevet ‘DATAviRUSS’, eller noe, på russedressene sine, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Klasseforstanderen vår, det var Arne Karlsen, som gikk gjennom en skillsmisse, dette skoleåret, (eller om det var skoleåret før), ihvertfall var det mange som nevnte det da, at Karlsen hadde en tøff tid privat, under dette skoleåret.
Det samme med den ganske unge, lyshårede vel lærerinna i Pascal-programmering, som nettopp hadde mistet faren sin, og nevnte dette for klassen da.
(I motsetning til Karlsen, som ikke nevnte noe om sin skillsmisse, for klassen, selv om han var klasseforstander da.
Men men).
I et friminutt, så la jeg merke til det, at Arnt Lund, (tvillingbroren til Eirik Lund), fra Bergeråsen, hadde hengt opp en lapp, rett utenfor klasserommet vårt.
Arnt Lund hadde nemlig gått på Gjerdes Videregående, skoleåret før meg, og han ville selge noen brukte bøker da.
Jeg hadde jo kjøpt luftgevær, av de her Lund-tvillingene, fra Bergeråsen, (men som flytta bort, til Sande vel, da faren gikk konkurs vel), da jeg gikk på ungdomsskolen.
Og jeg ville jo at pengene mine skulle rekke lengst mulig.
Så hvorfor ikke stikke bort på jobben til Arnt Lund, som jobbet på CC Storkjøp, (hvor faren min ofte hadde tatt meg med, for å handle juleinnkjøp osv., noen år før det her da).
For da kunne jeg jo spare noen penger, av stipendet, som jeg fikk av Lånekassa, tenkte jeg.
Arnt var på jobb, og jeg avtalte å kjøpe en bok, eller to, av han, og jeg spurte også om de trengte fler folk der.
For jeg hadde ikke noen jobb på den her tiden.
Jeg gikk dårlig overens med faren min og Haldis.
Og søstera mi, og Christell, og Jan Snoghøj da, tok på seg mye av jobbinga, for faren min og Haldis.
Disse hadde jo bodd i samme hus, så de avtalte sånt lettere da.
Jeg hadde så et jobbintervju, med Karin Hansen, som var butikksjef, på CC Storkjøp, og det ble avtalt at jeg skulle jobbe i gjennomsnitt tre vakter i uka vel, ved siden av skolen.
Jeg fortalte dette til faren min, i Vannsengbutikken, (også i Drammen), en av de neste dagene da.
Og faren min ble imponert, tror jeg.
Han sa ihvertfall det, at å få en sånn jobb, det trodde han ikke at hverken Jan eller Viggo, (Haldis sine sønner), kunne ha klart.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at jeg hadde fått min første lønning, fra CC Storkjøp, så dro Espen Melheim meg med, inn til Oslo.
(For han hadde fått seg lappen, og fikk bruke sine foreldres ganske gamle, oransje Mazda.
Eller hvordan bil det kan ha vært.
Kanskje det var en Opel).
Jeg vet ikke hvorfor Espen Melheim gjorde dette.
Han er en litt lukket, og kanskje litt ‘gubbete’ person, som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell.
Han syntes kanskje bare at det var morsomt å få kjørt litt rundt omkring, etter å ha fått seg lappen.
(For han kjøpte ikke noe selv, (sånn som jeg husker det), på den Osloturen da).
Han hadde sett i en avis, at en el-butikk, på Grunerløkka, hadde kveldsåpent.
Og jeg hadde fått lønning, og videoen til faren min, hadde begynt å streike.
Så jeg kjøpte meg en ny video i den el-butikken på Grunerløkka da, (som het Aamo, lurer jeg på. Noe sånt), for det som vel var min første lønning, fra CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka over 23 allerede, her på hostellet.
Så jeg rekker ikke å skrive så mye mer i dag.
Men jeg fikk ihvertfall fortsatt litt på memoarene mine.
Som jeg har vært litt treg med å oppdatere, etter at jeg fikk en sjekk, på litt under 200 pund, fra BT, (som de hadde fakturert meg for mye, eller noe), for en drøy uke siden vel, og har kjøpt meg en ny jakke, og mobilt bredbånd og vært litt i Newcastle og sett meg litt rundt, og festa litt i Sunderland og.
Og jeg har også drevet med nettbutikken i det siste.
Men nå fikk jeg ihvertfall skrevet litt mer på memoarene mine.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet litt mer i morgen og, på en fortsettelse av det her kapitellet.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 49: Gjerdes Videregående
Nå fant jeg enda fler notater her, fra tiden før jeg begynte på Gjerdes Videregående.
Men jeg har skrevet så mange deler på kapitell 29 nå, så jeg går bare videre på kapitell 30.
Også begynner jeg med de nye notatene, (fra den siste notatblokka, som jeg kjøpte. Jeg har allerede skrevet ut en notanbok, så dette er fra den andre boken med notater da).
På Berger skole, (hvor jeg gikk fra tredje til sjette klasse), så var klasserommene i et slags landskap, i den nye skolebygningen.
Men vår klasse, vi satt mest i den gamle skolebygningen, eller i musikkrommet, nederst i den nye skolebygningen.
Vi var bare litt i det landskapet, i tredje klasse, eller noe vel.
I noen O-fag timer, mener jeg at det kan ha vært.
Jeg husker jeg så på en første klasse, eller noe, som hadde undervisning, i et klasserom der.
Vi kunne se de, fra rundt der vi drev med gruppeoppgaver i O-fag da.
Og det var ei som het Lise-Lotte, eller noe, som læreren nevnte navnet på, husker jeg.
Læreren, det var en kar som så ut som en sånn ‘myk mann’, mener jeg å huske, som var moderne på 70-tallet, med skjegg vel, og antagelig også med fotformsko, som vi elevene prata om, at lærerne ofte gikk med da, (men som jentene ofte ikke likte vel).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den første vannsengbutikken, som faren min og Haldis, hadde i Drammen.
Den lå ganske langt fra sentrum og bybrua da, i Drammen.
Den lå på Strømsø-sida, ganske nærme Rundtom der.
Den lå i den samme sidegata som Grans Bryggeri-butikken lå i.
Og jeg tror at faren min og Haldis muligens leide av Grans og.
En gang, så var jeg i den Grans-butikken, og da jeg gikk ut, og så inn i vannsengbutikken.
Så dukka han butikksjefen fra Grans opp i vannsengbutikken og spurte om faren min og Haldis hadde sett en narkoman, som hadde stjålet en kasse øl, fra Grans.
Men det må ha vært når jeg var innom Grans-butikken, og jeg så ikke noen narkoman der.
Så det kan ha vært Grans-familien som prøvde å stemple meg som narkoman og øltyv.
Mora mi var jo venninne med søstera til han som eide Grans Bryggeri, når hu bodde i Larvik, og de i Stavern da.
Og Cathrine Gran, (datteren til min mors venninne), hun lå jo i fotenden, i sengen min, en gang, i Mellomhagen, og hun var i bursdagsselskapet mitt, da jeg fylte ni år, da vi bodde i Jegersborggate.
Da hu Cathrine Gran, lå i fotenden, i sengen min, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.
Så sa hu plutselig det, at jeg hadde ‘sparket henne i tissen’, og stormet ut av rommet mitt.
Men jeg mener det, at jeg ikke var nær ’tissen’ hennes.
Og hvorfor skulle hu sove i fotenden i min seng?
Jeg hadde jo en søster, Pia, som bare var et år og fem måneder yngre enn meg.
Kunne ikke Cathrine Gran heller ha ligget på Pia sitt rom.
Behøvde hun å ligge i fotenden, i senga til en gutt liksom.
Nei, det virker rart for meg nå dette.
Selv om jeg ikke har noen unger selv, så syntes jeg at dette høres rart ut.
Hva drev mora mi og mora til Cathrine Gran med?
Driver de å tuller med meg ennå gjennom Grans-butikkene rundt omkring?
Grans blir jo solgt i Rema-butikkene nå, så kanskje det er de som tuller.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dessuten het en av naboene, til bestemor Ingeborg, i Skoleveien i Nevlunghavn Gran forresten.
Og hu og bestefar Johannes, de pleide forresten å kjøpe ihvertfall brusen de kjøpte, fra Grans, husker jeg.
Og faren min har vel i alle år, etter at han møtte Haldis vel, kjøpt øl, fra Grans.
En gang, så fikk jeg også en kasse Grans-brus, opp i Leirfaret 4B, like etter at jeg flyttet dit.
Og da vi kjørte med båt, til øya Mølen, for å møte regnskapsføreren til faren min, som bodde der i telt.
Så tok jeg med seks flasker brus, fra den kassa.
Tre flasker til meg og tre til Christell.
Men så skulle jo ungene til regnskapsføreren også ha brus da.
Og da ble jeg sur, husker jeg.
Så jeg var nok litt bortskjemt, som unge.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
I den butikken, (som Haldis og faren min leide av Gran, tror jeg).
Så var det vel også asbest i veggene, mener jeg at jeg skjønte.
Og da ville faren min det, (mener jeg å huske), at jeg skulle begynne å tulle med den asbesten, eller noe.
(Eller om han ville at jeg skulle gå ned i kjelleren der, eller noe).
Men det ville jeg ikke, husker jeg, på grunn av at jeg hadde lest i avisene, at asbest var farlig da.
Jeg hadde vært på nok byggeplasser, (både min far Arne Mogan Olsen og min stefar, da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen), de jobba jo begge med bygningsarbeid.
Så jeg visste jo hvordan Glava-isolasjon så ut, for å si det sånn.
Og den isolasjonen, som jeg kunne se gjennom et hull, i veggen, i den første vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
Det var nok ikke Glava-isolasjon, for å si det sånn.
Det var noe mørk-fargede greier, som jeg ikke ville røre, husker jeg.
Så sånn var det.
Og etter et år eller to, så leide heller faren min og Haldis, en annen bygning, som var mye mer sentral, i Tordenskioldsgate, i Drammen.
Hvis de ikke kjøpte den bygningen da.
Vannsenger var veldig i skuddet, på den her tiden, (midt på 80-tallet), så det er mulig at de tjente så mye penger, at de kunne kjøpe seg en liten bygård da, som var i Jugend-stil, husker jeg.
Den bygningen var verneverdig, så når faren min satt i et standard vindu, i det bygget, så kom det i Drammens Tidende, at noen hadde tulla med en jugendbygning, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var Haldis på kurs, eller noe.
Og da sa faren min at jeg skulle kopiere opp noen brosjyrer, for sengene da.
Jeg fant på bynavn, på alle sengene, og kalte de for ‘London’, ‘New York’ og ‘Wien’, osv.
For på lørdagene, det året, så kunne den butikken være stapp full av kunder da, husker jeg.
Så noen ville bare gå etterhvert, siden det tok lang tid, før de fikk ekspedering.
Så da la jeg fram noen sånne brosjyrer, på et slags møbel da, i butikklokalet.
En lørdag da, mens jeg var midt i tenårene da.
Og da, så plukka de parene opp den brosjyra da, og gikk rundt i butikken, og kikka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et av salgstriksene, til faren min og Haldis forresten.
(Ihvertfall til Haldis).
Det var å si det, at i vannsenga, så behøvde man ikke å bruke så mye energi, når man hadde sex, for ‘bølgene gjorde jobben da’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så begynte Haldis å krangle med en kunde, i vannsengbutikken, husker jeg.
Det var mens jeg gikk på Gjerdes Videregående, tredje året på handelskole, husker jeg.
I Drammen da.
Og da, så sa han kunden, at han trodde at han kunne få vannseng billigere et annet sted.
Og da svarte Haldis at, ‘men vet du hva, da synes jeg at du burde gå dit’.
For å bli kvitt en plagsom kunde da.
Men jeg jobba jo på CC Storkjøp, etter skolen, det året.
Og jeg gikk jo på det tredje året, på Handel og Kontor, så jeg hadde jo lært det, at ‘kunden har alltid rett’.
Så det var ikke sånn, at jeg begynte å behandle kundene, som kjøpte mat på CC Storkjøp, på den samme måten, som Haldis gjorde i vannsengbutikken.
Det var ikke sånn at jeg ba de om å heller gå på Rema, eller noe.
Da hadde jeg nok fått sparken, er jeg redd.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En annen gang, i vannsengbutikken, det året vel.
Så hadde faren min fått en kar, til å designe et navn, for butikken.
Han karen ville at butikken skulle hete ‘Sedee’, eller noe, for det var noe med vann da, hadde han funnet ut, i leksikon.
Jeg sa ikke noe.
Dag Furuheim, (var det vel), han sa det, til noen som stod der, (og til ei datter av noen kunder der da), at ‘vi som er unge, vi tenker vel på noe annen enn vann, når vi ser det navnet’.
Så det var jo bare dumt, å skulle kalle vannsengbutikken for ‘Seede’, eller noe.
Da tror jeg at jeg kunne ha funnet et bedre navn selv.
De kalte det ‘Norske Vannsenger’, og det var vel greit, syntes jeg vel.
Men en annen butikk, i Oslo, eller noe, het visst noe lignende da.
Men faren min sa en gang, litt seinere vel, at de hadde gått over til å kalle seg for HAJ Vannsenger.
H var for Haldis.
A var for Arne.
Og J var for Jan Snoghøj, (Haldis sin nest eldste sønn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så gikk bunnen ut av vannsengmarkedet, for å si det sånn.
Så etterhvert så begynte de å selge vanlige senger, mener jeg å huske.
I vannsenger, så måtte man ha algemiddel, som faren min også prøvde å lage selv vel, mener jeg å huske.
I kjelleren til Ågot vel, i såfall.
Faren min abonerte jo på sokker, som var uten strikk, (eller noe), rundt ankelen.
(Som faren min hadde sett på postordre vel).
Og jeg foreslo det, at vi kunne jo hatt noe sånn tilbud, til folk som kjøpte vannsenger.
At de kunne abonere på algemiddel.
At de kunne få en flaske algemiddel. sendt i posten, en gang i året da, eller noe.
Det hadde kanskje blitt en 50-lapp, i fortjeneste, for hvert salg da.
Og det var visst mange kunder, som bare stakk innom, for å kjøpe algemiddel etterhvert, skjønte jeg på faren min da.
Men nå er det vel nesten ingen som har vannseng.
Så det med algemiddel-abonement var kanskje ikke en så god ide likevel.
Men faren min var ikke interessert da, så det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe med det liksom.
Det var ikke sånn at faren min hadde lyst til å samarbeide med meg, om å få noe av den ideen liksom.
Så det ble ikke noe av da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen engelske folk innom, en gang, i den butikken, det året jeg gikk på skole i Drammen da.
For da stakk jeg ganske ofte innom vannsengbutikken, av gammel vane da, mens jeg var i Drammen.
Og faren min og Haldis de begynte også å hente meg, etter jobb, på CC Storkjøp, det året.
Faren min stod ute i hallen der, utafor CC Storkjøp da, og maste på meg, at jeg måtte forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg var ganske rask til å telle kassa vel.
Og enda at vi noen ganger måtte jobbe i 10-15 minutter ekstra, etter at vi var ferdige med å telle kassa, hvis butikken så spesielt uryddig ut en dag da.
Og enda det ikke var jeg som hadde bedt faren min om å hente meg etter jobb.
Det var ikke så morsomt å ligge baki en Toyota HiAce liksom, fra Drammen til Bergeråsen.
Så jeg tok like gjerne bussen, hvis jeg skulle være ærlig.
Siden jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold.
Så fikk jeg et busskort, (som var rosa, av en eller annen grunn), som var gyldig, mellom Drammen, (i Buskerud), og Bergeråsen, (i Vestfold), da.
Og det var litt gjevt da.
Søstera mi Pia, hu var så glad i å vanke i Drammen, at hu drømte om å få månedskort, husker jeg.
Også fikk jeg gratis busskort hele året, sider jeg hadde så gode karakterer, at jeg kom inn som en av ti Vestfold-elever i Buskerud da, skoleåret 1988/89.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om det busskortet egentlig ikke gjaldt om kvelden.
Men ofte ville bussjåførene overse det, å la meg bruke busskortet også om kvelden.
Og noen i klassen, på Gjerde, (Tim vel), fikk klasseforstander Arne Karlsen, til å kopiere opp et skjema, som vi kunne fylle ut, når vi trengte det, om at vi hadde vært på klassetur hit og dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, etter at hu hadde hatt seksualundervisning, på enten Berger Skole eller Svelvik Ungdomsskole vel.
Hu sa det, en gang som jeg var nede hos Haldis og dem, at alle gutter onanerer, men bare halvparten av jentene.
At hu hadde lært det på skolen.
Men hvorfor hu sa det til meg, det veit jeg ikke.
Jeg vet ikke om hu visste det selv engang.
Christell hadde nok ikke for vane å være veldig klar, sånn som jeg husker det.
Hun var vel ofte så vag at hu kanskje kunne kalles ‘vagistisk’, eller noe.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen, som jeg ble kjent med, gjennom min bekjente eller kamerat Kjetil Holshagen.
Han viste seg å være litt morbid etterhver, (må man vel si).
Han likte, (som tenåring), å se på filmer som Faces of Death, (husker jeg), hvor de viste forskjellige ekte scener, av folk som døde da.
Og han likte også zombie-filmer, (som ‘Night of the Living Dead’ og ‘Return of the Living Dead’, osv).
Og han likte også snuff-filmer, tror jeg, (han prata ihvertfall om snuff-filmer).
Snuff-filmer det var filmer hvor ekte drap og sånt ble filmet da, og så distribuert.
Sånn som Canibal Holocoaust, det var vel en snuff-film, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ole Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående).
Han tok forresten permanent en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
(Han gikk jo i klassen min fra tredje klasse og fram til videregående).
Da ble han seende ut som Kevin Keagan omtrent, med mørkt hår og krøller da.
(Ihvertfall på håret).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ole Tonny han var også litt umoden, på barneskolen, husker jeg, at jeg syntes.
For han hadde med lekebiler, på skolen, i sjette klasse da, som han kjørte bortover med da, i klasserommet, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Et par-tre år, før han døde, så hadde Ole Tonny og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), rappet en dyr Sun-Seeker båt, (som var verdt mer enn en million vel), fra en båtforhandler vel, i Svelvik, (mener jeg at faren min sa).
Og så, så hadde de visst kjørt ned hele Oslofjorden og helt til Sverige.
Før de ble tatt, eller noe, der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, i klassen vår, som også gikk til frisøren, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Det var Anne Grete Guldbrandsen, fra Svelvik.
Hu var brunette, men kom en dag med helt blondt hår, på skolen.
‘Vi har fått ei ny jente i klassen’, sa Odd Einar Pettersen da, husker jeg.
Men lærerne brydde seg ikke noe om han, sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg overhørte seinere, at noen av jentene i klassen, sa det, (muligens Sissel Tysnes), at Anne-Grete så ble ganske desperat, siden hu ble mobba fælt, når hu farga håret lyst.
Så hu hadde gått til bestemora si, og fått låne penger.
Og så farga hu det tilbake, til brunt da, sånn at når hu kom på skolen, dagen etter, så var håret hennes brunt igjen da.
Så sånn var det.
Men men.
I Svelvikavisa, så kunne man også lese det, at noen jenter, oppe på Ebbestad vel, i Svelvik, hadde blitt plaga fælt, av en gjeng da.
At dem hadde fått stumpet gløedende sigaretter, på beina sine, osv., av den gjengen da.
Noe sånt.
Og hu ene som ble plaga sånn, det var visst hu Anne-Grete Guldbrandsen da, i klassen vår, (de tre årene på ungdomsskolen da), sånn som jeg skjønte det, fra hva som ble sagt i friminuttene osv.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så hadde faren min og Haldis vært i Syden, eller noe.
Og da kom de tilbake, med like dunjakker, for ihvertfall meg, Pia, Christell og faren min.
Merket var det samme da, ihvertfall.
Men fargen var forskjellig.
Pia, Christell og meg, vi fikk alle tre, lyseblå dunjakker da.
Mens faren vår, han fikk en oransje dunjakke da.
En gang litt etter dette.
Mens jeg prata med Ulf Havmo, i klassen da.
Etter skolen en gang.
Så sa Ulf Havmo det, at han hadde sett at faren min hadde kjørt der og der.
Så spurte jeg han, om hvordan han kunne vite at det var faren min.
Så Ulf Havmo og sa det, at hvem ellers er det som kjører rundt i en svær gul Chevy-Van mens han har på seg oransje dunjakke.
Så sånn var det.
En annen gang, så sa forresten Ulf Havmo det, at klasseforstanderen vår, på ungdomsskolen, han hadde sagt til klassen det, at folk kunne ta sjælmord, hvis de ble mobba mye.
Jeg ble mobba ganske mye, så Ulf Havmo spurte meg det, om det var fare for, at jeg ville ta sjælmord.
En gang, etter at vi hadde gått av skolebussen, en ettermiddag, etter skolen.
Og vi stod ved postkassestativet i Leirfaret/Hellinga der da.
Når Ulf Havmo skulle gå opp Havnehagen, og jeg skulle gå opp Leirfaret.
‘Nei’, sa jeg bare da.
For det var ikke så ille, at jeg tenkte på å ta livet av meg.
Faren min og jeg, vi hadde jo blitt enige om det, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, etter videregående, og liksom prøve å få meg en bra jobb, med 300.000 i begynnerlønn osv.
Så sånn var det.
Så selv om jeg ble mobba, så så jeg bare framover, og prøvde å få bra nok karakterer, på skolen, til å komme inn, på det neste skoleåret da.
Så det var ikke sånn at jeg noen gang tenkte på å ta sjælmord, selv om jeg ble mye mobbet på skolen og utsatt for noe slags apartheid, innen Arne/Haldis-familien, som gjorde at jeg måtte bo alene da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke bare jeg, i slekta, som likte å høre på ‘Ti i skuddet’, på radio, husker jeg.
Ti i skuddet, det var et program, hvor nye hitsanger, på norsk og engelsk, ble spilt da.
En gang i uka vel.
På NRK radio vel.
Dette var før nærradioenes tid, husker jeg.
(Eller før jeg begynte å høre på dem).
Så dette var vel mens jeg var sånn 12-13 år.
(Eller noe).
Da husker jeg det, at min fetter Ove, og hans søster Heidi, og Pia og meg.
Vi var borte hos Ågot, på Sand, og hørte på Ti i skuddet, på en radio der, husker jeg.
Og den sangen, som vi tok opp, og digga da, det var ‘Moonlight Shadow’, med Mike Oldfield, husker jeg.
Den sagen digga vel alle oss fire, tror jeg.
Men hvem kassettspiller det var, det husker jeg ikke nå.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den gjengen vår, på Bergeråsen.
Eller ihvertfall Pia, Christell og meg.
Vi digga også Wham, husker jeg.
På den kassetten som Viggo Snoghøj hadde tatt opp, for Christell, i Køge da.
Så var det en sang som het ‘Young Guns (Go for it)’, med Wham, mener jeg å huske.
Og den syntes vi ungdommene var kul da.
Det var jo nesten aldri noen voksne, oppe i Leirfaret 4B, så vi kunne sitte å digge musikk der i fred da.
Selv om jeg liksom var sjefen da.
‘Club Tropicana’, syntes vi også var kul, husker jeg.
‘Club Tropicana drinks are free.
Sun and sunshine, there’s enough for everyone’.
Men ‘Wake me up before you go-go’.
Den syntes jeg ble litt for dum, husker jeg, når den kom på Ti i skuddet.
Den husker jeg, at vi hørte på, hos Ove og dem, i Son, en gang.
Men den sangen syntes jeg kanskje at var kul, i begynnelsen, siden det var Wham da.
Men etter å ha hørt den et par-tre ganger, så ble jeg nesten flau, over å digge Wham, for å si det sånn.
For det var en litt vel ‘gay’ sang vel, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg gikk det første året, på Handel og Kontor, så skulle vi ha utplassering, en uke, som del av faget Kontorlære vel.
Faren min kjente en som hadde et kontorfirma, som het Kontorland, på Strømsø.
Og jeg jobba der da, i arbeidsuka da.
Jeg postet og ryddet brosjyrer og sånn vel.
Og jeg ble også med på postkontoret der, husker jeg.
Jeg hadde ikke lært DOS enda, så det var ikke mye, som jeg turte å skrive, på de PC-ene, som de hadde der, husker jeg.
(Jeg kunne bare Basic, fra Commodore og Sharp-maskiner).
En kar, hadde visst mistet jobben der tidligere, siden de hadde felles lunch.
Og to av medarbeiderne, de hadde blitt uvenner, siden de var uenige om man skulle skjære brødskivene av brødet, på skått, eller rett fram.
Så han ene måtte slutte, husker jeg at ble sagt der, under en av lunch-pausene.
Men men.
De leverte og hentet også varer.
Og jeg var med på et jobbintervju, husker jeg, når han sjefen der, (som faren min kjente da), skulle ansette en ny sjåfør.
Dette var en med mørkt hår, mener jeg, som var skrevet om, i en bok, som han viste fram, husker jeg, under jobbintervjuet da.
Jeg tror han hadde jobbet på restaurant, eller noe.
Noe sånt.
Så skulle jeg bli med han, et par dager i uka, for å hente varer, og sånn.
Vi var på Nidar Bergene, av en eller annen grunn.
I Oslo da.
Og dette var den samme uka, (eller uka etter), at det hadde blitt funnet salmonella, i sjokoladen, hos Nidar Bergene da.
Husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Han karen, han likte ikke det, at selgere alltid skulle vise fram det minste, at noe, husker jeg.
Kontorland hadde også en filial, i Asker, eller noe.
Og da var jeg litt oppgitt over han sjåføren, så da prata jeg litt negativt om han vel, til han som var sjefen, for filialen, i Asker, (eller hvor det var), husker jeg.
Men men.
Det var bare noe som slapp ut av meg.
Jeg gikk jo bare i første klasse, på videregående da, så jeg var ikke så vant til å jobbe i et firma, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter å ha jobbet der, i fem dager, så sa han sjefen der, at jeg skulle få fem hundre kroner, for jobbinga mi der.
Det var jo kult, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg spurte om jeg kunne få en sånn kul Eriksson diskettboks, (5 1/4-tommer), som de hadde der, samt en pakke med 10 Eriksson-disketter vel, istedet.
Og det var greit, sa han sjefen der da.
Den diskettboksen, den var i hardplast da, og så kul ut, syntes jeg.
Den hadde vært en utsillingsmodell, og hadde stått utstilt, i et tomt lokale, på den andre siden av gaten, av der Kontorland var, da jeg jobbet der da.
Den diskettboksen, den hadde jeg vel også sett, når jeg hadde gått forbi på gata, før jeg hadde hørt om Kontorland, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den diskettboksen, og de diskettene da, de fulgte jo da med, når han oppe i Hokksund, (eller hvor det var), kjøpte den datamaskinen, (en Commodore 128), av meg, et års tid seinere, var det kanskje.
(Etter at jeg hadde averterte den til salgs, i Drammens Tidende da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka mer enn 23.30 her på hostellet.
Så jeg får fortsette å skrive mer, om dette skoleåret, (og også om andre ting, som skjedde før det skoleåret, på Gjerdes Videregående), en senere dag.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 46: Enda mer fra sommeren 1988, (del 5)
Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.
Men men.
Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.
Som jeg spilte i et friminutt da.
(Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).
Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.
Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).
Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.
En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.
‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.
‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.
‘Don’t upset the teacher’.
‘There is still a future, for the working man’.
Noe sånt.
Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.
Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.
Noe sånt.
Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.
(Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).
Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.
(Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).
Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.
(Da Ulf Havmo var med kanskje).
Dette var vel i 1985 kanskje.
Noe sånt.
Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.
Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.
Og da tagga jeg ‘RSC’ da.
(For jeg kom ikke på noe annet).
Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.
Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.
For å fleipe litt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.
Dette var kanskje sommeren 1985.
For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.
Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.
Rahel lå i hengekøya, i hagen der.
Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.
Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.
Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.
Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.
Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.
(Og jeg gikk i åttende klasse da).
christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.
Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.
Jeg ble litt paff, av denne nyheten.
Faren min lå på verandaen til Haldis.
Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.
Men han sa ingenting.
Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.
Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.
Så jeg bare gikk hjem igjen.
Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).
Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang. litt etter det her vel.
Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.
Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.
Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.
(Dette var kontakttelefonen i Drammen da.
Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.
03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.
Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.
Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.
Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.
Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.
Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.
Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.
Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.
‘Nei’, sa hun, mener jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.
Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.
Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.
Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.
For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.
Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).
Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.
‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.
Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.
Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.
For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.
Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.
Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.
(Som storebroren hans hadde vært vitne til da).
Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.
Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.
Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.
Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.
Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.
(Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).
Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).
Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.
‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.
Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.
Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.
Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.
Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.
Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.
Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.
Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.
Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.
Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.
Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.
Noe sånt.
(Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).
Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.
(Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).
Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.
Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.
Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.
Iver var typen til Christell.
Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.
Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.
Men det var Prima.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).
Så fylte jeg 18 år da, var det vel.
Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.
(Var det vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.
Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.
At ‘Arbeit Mach Frei’.
Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.
Så faren min var kanskje nazist da.
Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.
Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.
For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.
For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).
Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.
Men men.
Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.
Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.
Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.
Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.
Men vi få se hva som skjer.
Vi får se.
