johncons

Stikkord: Drammensfjorden

  • Ringte Idar Sandersen i Holmsbu

    Nå ringte jeg grandonkelen min, Idar Sandersen, i Holmsbu, igjen.

    Det var litt dårlig linje, så han hørte ikke alt jeg sa.

    Jeg kjenner ikke han omtrent i det hele tatt egentlig, så jeg sleit litt med å finne tonen.

    Men men.

    Han var også litt ordknapp, synes jeg, og svarte bare på akkurat det jeg spurte om da.

    Han forklarte ikke noe mer liksom.

    Han svarte bare et eller to ord, på hvert spørsmål liksom.

    Så det var liksom sånn at jeg ikke var sikker på om jeg kunne ringe.

    Men men.

    Det eneste han våkna litt av, det var da jeg fortalte at bestemor Ågot var kristen, og stemte Kristelig Folkeparti.

    Men men.

    Men han sa det gikk greit, når jeg spurte hvordan det gikk, så han var ikke sjuk, eller noe sånn, sånn som jeg kunne skjønne ihvertfall.

    Men men.

    Jeg spurte om hvordan utdannelse, som farfaren min Øivind hadde, og det var Folkeskolen, (eller førskolen som det het nå), sa han.

    (Det heter vel kanskje ikke førskolen men.

    Han mente nok Grunnskolen.

    Noe sånt).

    Han sa det var kaldt i Norge, det var 15 kuldegrader, og frostrøyk på Drammensfjorden, (som dem har panoramautsikt til der, over til Sand og Bergeråsen, osv).

    Men men.

    Jeg sa det var kaldt i England også.

    Øivind hadde gått ‘alminelig’ skole.

    Og han var ikke kjent for å være dum, for å si det sånn.

    (Da jeg spurte om Øivind var klok, eller lærd, eller hva man skal si).

    Jeg fortalte at Ågot hadde sagt at Øivind var slem, da han døde.

    Men Idar Sandersen sa at Øivind ikke gikk for å være slem.

    Øivind kunne være skøyeraktig, og kom med morsomheter.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte om det faren min skrev, om at han gikk tilbake til Iver Huitfeldt.

    Idar Sandersen fortalte at hans mor, (som var fra Svelvik), hadde en bestemor, fra Hurum, som gikk tilbake til Iver Huitfeldt.

    Idar Sandersen kjente ikke noe til noen malerier av Kittelsen, sa han.

    Selv om han svarte litt uklart først, men det var kanskje på grunn av at han ikke forstod hva jeg spurte om.

    Jeg sa ‘malerier’, og han svarte ‘mange ja’.

    Men jeg får nok tolke det som at han ikke hadde noen malerier fra Kittelsen.

    Men maleren Henrik Sørensen hadde vært innom hos dem, fortalte han.

    Flere ganger, synes jeg det virka som på han.

    Da heva han røsten litt, når han forklarte om det.

    Broren hans Gunnar Bergstø, hadde ikke vært elev av Henrik Sørensen.

    Men han hadde fått litt undervisning, i maling, av Henrik Sørensen, noen få ganger vel.

    Det stemte at Gunnar Bergstø, grandonkelen min, hadde malt en altertavle, i en kirke nordover.

    Det var visst i Buskerud, sa han Idar Sandersen.

    Henrik Sørensen bodde i Støa, som var et sted like ved der.

    Så det var ikke sånn som jeg trodde, at Henrik Sørensen hadde bodd på Bergstø.

    Men faren min kaller Bergstø for Støa, tror jeg, så jeg blanda litt der.

    Jeg spurte om han Idar Sandersen kunne sende kopi av noe slektsforskning, som han hadde liggende.

    (Som han fortalte meg om, forrige gangen jeg ringte).

    Men, han hadde ikke tilgang til kopimaskin der, sa han, så det kunne han nok ikke fått ordna.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte om hu budeia fra Eggdal igjen, som var en av formødrene til faren hans.

    Hu kom til Filtvedt, til Røed gård.

    Da spurte jeg, om Rødtangen, (som er like ved der han Idar Sandersen bor), om det kommer fra Røed gård.

    Men det gjorde det ikke, kunne han Idar Sandersen fortelle meg.

    Det kom av at det var noe rød granitt, osv., der borte, på Rødtangen.

    Stedet Bergstø, hvor han Idar Sandersen bor, det ligger vel nesten midt i mellom Rødtangen og Holmsbu, hvis jeg husker det riktig.

    Eller, kanskje litt nærmere Holmsbu enn Rødtangen da.

    Det ligger rett overfor Sand/Bergeråsen, (der hvor Teskjekjærringa bor/bodde), på Berger-sida, mener jeg å huske.

    Det ligger altså rett over fjorden fra Strømm Gamlehjem, (eller det tidligere gamlehjemmet i Strømm), som kanskje fler veit hvor er.

    Men men.

    Så det er ikke så langt fra Rødtangen, for å si det sånn.

    Og det er ikke i Holmsbu sentrum.

    Og det er ikke i det stedet som heter Støa heller.

    Selv om det visst er like ved.

    (Jeg er ikke så kjent der.

    Jeg har bare kjørt dit en gang.

    Og det var i begravelsen til han grandonkelen min, Gunnar Bergstø, i 2001 vel.

    Og da fikk jeg ikke kjørt innom hverken Rødtangen eller Holmsbu, så jeg fikk ikke orientert meg helt da, på landjorda liksom.

    Jeg hadde nok enklere funnet det stedet, Bergstø, hvis jeg hadde kjørt båt på Drammensfjorden, enn hvis jeg skulle kjøre bil på Hurumlandet, for å si det sånn.

    Men men).

    Han Idar Sandersen, han kjente ikke noe til historia til Ågot, om spritflaska, som fabrikkeier Jebsen bestilte på rasjoneringskortet hennes, under krigen.

    Og som hu hadde tatt med ned til ‘n Ola.

    Men Idar Sandersen, han kunne fortale at Ola, det var broren, til a Ågot.

    Så sånn var det.

    Øivind hadde begynt som snekker, på den gamle skolen, (på Berger sikkert), i 1954.

    (Etter først å ha jobba i mange år, for fabrikkeier Jebsen.

    Siden før krigen ihvertfall, tror jeg).

    Idar Sandersen, visste ikke hvem ØA var.

    Jeg trodde at kanskje Idar Sandersen var i slekt med tremenningen min Øystein Andersen.

    Som er adoptert fra Korea.

    Og som bor rett over fjorden, fra Bergstø, nedafor Teskjekjærringa, (eller Solveig, som jeg sa til Idar Sandersen. For hu Teskjekjærringa/Solveig, er venninne av min fars samboer, Haldis Humblen, så jeg har faktisk vært på besøk der en gang, hos Teskjekjærringa. Selv om jeg har tulla mye med hu og, og en gang som barn ropte ‘jævla teskjekjærring’, og en annen gang, så kjørte jeg radiostyrt bil, med en fæl sirene festa på, bort til huset hennes, (på det som hu alltid kom ut og sa var privat vei, hvis noen ville kjøre ned til stranda der), når jeg var i tenårene. Men men), på Sand.

    Eller de bor i Lørenskog.

    Men de har sommerhus der, som vel er den gamle boligen/gården til foreldrene til mora til Øystein.

    Så sånn var det.

    De navna, (Kai, Reidun og Øystein Andersen), de var ikke noe kjent for han Idar Sandersen.

    (Selv om de bor tvers over fjorden, fra han.

    Men men).

    Det snekkerverkstedet, som farfaren min, Øivind, bygde, på Sand.

    Jeg spurte om det var noe der før.

    Men han Idar Sandersen, trodde ikke at det var noen bygninger der før.

    (Ikke noe bondegård, eller noe sånt, altså).

    Men men.

    Men Idar Sandersen visste ikke noe om hvordan det var med tomta.

    Han Idar Sandersen, visste ikke hvem han Lersbryggen var, som eide tomta, og hvordan det greiene rundt tomta der var.

    Så sånn var det.

    Arnestø, det var der dem bodde før, han Idar Sandersen, og de.

    Det var på det samme området, (ihvertfall mer eller mindre).

    Arnestø, det var nede ved stranda der, sa Idar Sandersen.

    Men det huset, det hadde brent ned.

    Så da bygde de nytt oppå fjellet.

    Jeg prøvde å høre, om faren min, (som heter Arne), var oppkalt etter den eiendommen som het Arnestø.

    Men Arnestø, det hadde det visst hett, fra før Idar Sandersen og farfaren min Øivind sin familie, flytta dit.

    Noe sånt.

    Så sånn var visst det.

    Jeg spurte også, ganske tidlig i samtalen, om farfaren min Øivind, var kristen.

    Men nei, Øivind var ikke noe spesielt kristen, sa Idar Sandersen.

    Ikke noe mer enn alle andre, eller som var vanlig, ihvertfall.

    Det var da jeg sa at Ågot var kristen.

    Og at hu stemte Kristelig Folkeparti, osv.

    Og det visste ikke han Idar da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg får sende noen e-poster til Tingretten i Drammen nå, tror jeg.

    For faren min har jo sagt at han Idar Sandersen, og brødrene, hadde mange malerier etter Kittelsen.

    Men, det var visst ikke sant da, ettersom jeg skjønte på han Idar Sandersen.

    Så det får jeg kanskje sende til politiet om og.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og under krigen, (det spurte jeg også om), så var ikke Øivind med i noe greier, hverken på den ene eller andre sida.

    Sa han Idar Sandersen.

    (Han sa det vel ikke ordrett sånn, men det var vel ihvertfall meninga, i det han sa.

    Sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • I Holmsbu, er det jeg eier en del av en ganske stor eiendom, nede ved fjorden. På andre siden av fjorden her, er Grunnane vel, like ved ‘Ågot-huset’

    holmsbu hurum

    http://www.aftenposten.no/bolig/inspirasjon/article3833778.ece

    PS.

    Så hvis noen synes at den utsikten der er fin.

    Så skulle de ha sett utsikten, fra panorama-vinduet, mye lenger ned ved fjorden.

    Som de grandonklene mine, fra Bergstø, i Holmsbu, har i den ene stua si.

    (Det var som å få fjorden inn i vinduet omtrent, vil jeg si.

    Det var ihvertfall veldig bra utsikt.

    Men men).

    Det var kjempefin utsikt, husker jeg, fra begravelsen til han ene grandonkelen min da.

    Det var begravelsen til Gunnar Bergstø, kunstmaleren, som døde i år 2001, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og grunnen til at jeg fikk råd, til å flytte til den leiligheten her.

    Fra det ikke så artige vel, bofellesskapet, som jeg bodde i, i Walton.

    Det var fordi, at han andre grandonkelen min, (som også var Bergstø, som er ved det stedet her, Holmsbu), Otto Bergstø, også døde da, i år 2005, var det vel.

    Så da fikk jeg ca. 50.000 sendt over fra Norge, husker jeg, hit til Liverpool, i arv da.

    For faren min, Arne Mogan Olsen, han vil ikke ha noe arv, etter sine grandonkler, i Holmsbu.

    Av en eller annen merkelig grunn.

    Se så fin utsikten osv. er, mener jeg.

    Så det syntes jeg var veldig rart, egentlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Siden jeg mistenker at jeg blir forfulgt av noen religiøse fanatikere, så tar jeg med mer, om min religion. Jeg er ikke religiøs, i det hele tatt

    berger kirke konfirmert

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

    PS.

    Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

    Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

    Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

    Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

    I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

    For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

    Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

    Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

    Men men.

    Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

    Hvor det var en bondegård like ved.

    Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

    Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

    Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

    Og der var hu bondekona da.

    Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

    Noe sånt.

    Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

    Og jeg måpte nok veldig.

    Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

    Noe hu budeia kunne bekrefte da.

    Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

    For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

    Det var noe helt nytt for meg.

    Men men.

    Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

    Noe sånt.

    Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

    Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

    Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

    Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

    Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

    (Ihvertfall en av de beste).

    Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

    Men men.

    Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

    Hva vet jeg.

    Eller kanskje hu ble misunnelig?

    Hvem vet.

    Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

    Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

    Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

    Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

    Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

    Men men.

    På Berger, så er det veldig fint.

    Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

    Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

    Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

    Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

    Men men.

    Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

    Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

    Men men.

    Så jeg er veldig typisk norsk.

    Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

    Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

    Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

    Kun hvite, norske folk.

    Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

    Men men.

    Så jeg er veldig norsk.

    Jeg ble konfirmert.

    Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

    Så var det for pengenes skyld.

    Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

    Så jeg heiv meg på det.

    Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

    Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

    Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

    Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

    Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

    Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

    Så sånn er det.

    Så jeg er nok ateist, som det heter.

    Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

    Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

    Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

    Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

    Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

    Og ikke mitt.

    Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

    Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

    Da vi bodde på Vestmarka.

    Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

    Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

    Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

    Med høye gitter rundt.

    I tre da.

    Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

    Når man våknet om morgenen.

    Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

    Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

    Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

    For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

    Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

    Det er mulig.

    Jeg husker ikke helt.

    Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    Og dette stedet mora vår leide.

    Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

    Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

    Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

    For mora vår, hu var ganske streng.

    Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

    Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

    Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

    Mener jeg å huske.

    (Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

    Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

    Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

    Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

    Eller om vi leide det).

    Men men.

    En av de første dagene der vel.

    Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

    Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

    Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

    Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

    Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

    Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

    Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

    Men men.

    Og jeg ga hu musa da.

    Eller om det var rotta.

    Men da begynte hu bare å skrike.

    Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

    Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

    Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

    Jeg lurer på om vi fant den død.

    Det er mulig.

    Så det var litt trist, husker jeg.

    Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

    Men men.

    Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

    For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

    Og da satt vi ut grøt til nissen der.

    Ved et slags skjul vel.

    Men jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

    Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

    Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

    Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

    Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

    Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

    Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

    Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

    Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

    Antagelig jula 1973 da.

    Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

    Så han parkerte nede på en større vei.

    Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

    Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

    (Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

    Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

    Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

    Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

    Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

    Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

    Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

    Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

    Eller hva det var.

    Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

    For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

    Han kom og tok meg vekk da.

    Og bar meg opp til mora mi.

    For det var så mye snø.

    Men men.

    Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

    Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

    Som kanskje er litt tilgjort(?)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    storgata tjølling

  • Holmsbu er kanskje mer kjent enn Berger, så nå har jeg tegna inn ‘Ågot-huset’, på et kart som egentlig hører til en Facebook-gruppe for Holmsbu

    holmsbu mer kjent enn berger

    http://www.facebook.com/#!/pages/Holmsbu/106047676094221?ref=ts

    PS.

    Siden det har vært forfatterstudenter, osv., på bloggen, mener jeg.

    Så blir det kanskje enklere, for folk, å skjønne det, at de stedene jeg skriver om, på bloggen, som ‘Ågot-huset’, Sand, Strømm og Berger, osv.

    At dette faktisk er ekte steder, (som finnes i virkeligheten), og ikke noe jeg finner på.

    Som kanskje noen tror, siden det at man ikke får rettighetene sine, i dagens Norge, nok må høres veldig usannsynlig ut, for enkelte, det skjønner jeg.

    Men den gåten er det altså politet i Norge, som sitter på.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min fars onkel, Gunnar Bergstø, (som min far ikke ville arve, men ga arven rett til meg og min søster), han har malt altertavlen i Kinn kapellkirke

    gunnar bergstø malte altertavle

    PS.

    Her er mer om dette, (selv om at her har det også dukket opp en Arne Sørum, som også har malt på den nevnte altertavlen, visstnok. Hm):

    altertavle gunnar bergstø

    http://img6.custompublish.com/getfile.php/854821.1116.yqebsywree/Kinn+kirke+-+Jubileumsskrift.pdf?return=www.nordre-land.kommune.no

    PS 2.

    Kinn kirke så ganske norsk ut, synes jeg forresten.

    Det kunne ha vært artig å dratt dit, og sett mer på den altertavlen, til han grandonkelen min, Gunnar Bergstø, hvis jeg hadde hatt tid og råd til det.

    Men men, jeg er jo flyktning i England så, så det blir nok en stund til, i såfall.

    Så sånn er nok det.

    Her er mer om dette:

    kinn kirke

    http://norske-kirkebygg.origo.no/-/bulletin/show/478903_kinn-kirke

    PS 3.

    Her er mer om at jeg arvet noen penger og en del av et hus og en eiendom, i Holmsbu, (med utrolig fin utsikt til Drammensfjorden og mitt tidligere hjemsted Bergeråsen), etter maleren Gunnar Bergstø, og broren hans Otto.

    Siden faren min ikke ville ha arv, etter disse.

    De var kanskje for norske, sånn at faren min, (som vel kanskje er mer ‘tysk’, eller noe, illuminist?), ikke likte dette.

    Hvem vet.

    Her er ihvertfall mer om dette:

    ikke arv holmsbu

    PS 4.

    Her er mer om min grandonkel, Gunnar Bergstø, sin lærermester, Henrik Sørensen, som blant annet malte religiøse malerier:

    min grandonkels lærermester henrik sørensen

    http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_S%C3%B8rensen

    PS 5.

    Man kan se ovenfor, at han kom hjem fra Paris, på 1920-tallet, og kjøpte stedet Støa, i Holmsbu.

    Og Støa er det samme stedet som Bergstø, (ettersom jeg har skjønt).

    Så det er nok det stedet, som jeg har arvet en del av, og tilsammen kommer til å arve ca. 1/12 av vel, med tid og stunder, (for jeg kommer vel også, (ihvertfall muligens), til å arve han siste grandonkelen min, som bor der, nemlig Idar Sandersen).

    (Hvis ikke noen forandrer mening da.

    Vi får se).

    Så det stedet jeg har arvet en del av, (Støa/Bergstø), det er visst et kjent sted, kan det virke som.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig da, at Støa og Bergstø er det samme stedet).

    Vi får se.

    Så det var artig, at det stod om Bergstø/Støa, på Wikipedia.

    Det er helt sikkert.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Faren min kalte det stedet, for ‘Støa’, på telefon, her i forfjor, eller noe, vel.

    Så jeg regner med at det er det samme stedet, som Bergstø.

    Her er forresten noen fler dokumenter om denne arven, som jeg fikk i 2006.

    (Grunnen til at jeg har skrevet tall på de arkene, er fordi at jeg fakset dem til Nordea, i forbindelse med en lånesøknad, som ble avslått, (noen måneder før jeg måtte overtrekke kontoen hos dem, og Nordea sletta kontoen min, selv om jeg hadde avtalt med dem, at jeg skulle få beholde kontoen. Så sånn var det).

    Her er mer om dette:

    img128

    img129

    img130

    img131

    PS 7.

    Her er mer om den nevnte lånesøknaden, (som ble avslått, uten noen særlig god grunn vel), fra 2006, fra Nordea:

    https://johncons-blogg.net/2009/03/jeg-gikk-gjennom-noen-gamle-papirer-og.html

    PS 8.

    Faren min sa forøvrig, på telefon, i forfjor, (før han begynte med telefonterror, som jeg anmeldte), at i det huset, så skulle det være masse malerier etter Kittelsen osv., som var verdt masse millioner osv.

    (Uten at jeg vet hvor sant det var).

    Men jeg har ihvertfall sendt om det til Tingretten i Drammen.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her er den stormen, når båten til Haldis ble ødelagt. Jeg fikk skylda, fordi jeg sist hadde brukt båten. Men faren min burde vel ha tatt opp båten?

    dårlig halvstikk

    PS.

    Så jeg fikk skylda for at båten til Haldis, ble ødelagt i denne høststormen, som vel også ble kalt orkan, så jeg.

    Men, det å ta båten til Haldis på land, hver høst, det var jo faren min sin jobb.

    Burde ikke faren min ha tatt opp båten på land, innen 16. oktober?

    Eller roter jeg nå.

    Jeg synes ihvertfall at det var urettferdig, at jeg skulle få skylda, for den orkanen.

    Jeg fortøyde båten, på vanlig måte, mener jeg.

    Jeg kunne jo ikke vite, at det skulle komme en orkan.

    Jeg var jo bare 17 år jeg da.

    Faren min burde ha fulgt med på værvarslinga, mener jeg.

    Det var visst også en høststorm, i 1985, som gjorde mye skade i Horten osv., så jeg, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Så det var vel ikke et ukjent fenomen, for faren min, dette med høststormer.

    Burde ikke faren min ha fulgt med på dette?

    Jeg hadde jo bodd flere år i Larvik, (hos mora mi), og hadde bare lært å kjøre båt, et par tidligere, så jeg var ikke så ekspert på det med båtlivet, dessverre.

    Men faren min hadde jo bodd på Berger hele livet, og hatt båt på fjorden, siden han var tenåring.

    Og hadde til og med bygget flere båter selv.

    Så han burde vel ha hatt vett til å ta båten på land, før orkanen/høststormen kom?

    Han skjønte vel det, at jeg ikke var verdensmester i halvstikk enda?

    Hvis jeg hadde vært en gammel sjøulk, så hadde jeg skjønt det, hvis jeg hadde fått kjeft for dårlig fortøyning.

    Men jeg var jo en gutt fra Larvik, og til å være en gutt fra Larvik, som ikke var noe spesielt sjøulk, så vil jeg si at jeg gjorde en grei, eller vanlig, fortøyning.

    Likevel så fikk jeg skylda for dette.

    Så det syntes jeg var litt urettferdig, må jeg innrømme.

    Men jeg var jo liksom litt som Askeladden, en kar som måtte bo for seg selv, i det ‘dårligste’ huset.

    Mens Humblen-familien, med faren og søstra mi, bodde i det fineste huset.

    Så jeg var vel en som lett ble til syndebukk da, må jeg si.

    Så den oppveksten der, var ikke helt best må jeg si.

    Så det syntes jeg var urettferdig, husker jeg.

    Hvis jeg hadde tenkt på at det kom en høststorm, så hadde jeg vel fortøyd båten bedre.

    Men, han faren til Øystein Andersen, Kai, og faren hans, eller noe, var der.

    For det var litt bølger, siste gangen jeg brukte båten.

    Så da fikk jeg ikke kjørt inn til brygga.

    Men måtte slå av motoren, og ta av meg olabuksa, og gå med tauet til båten, inn til brygga.

    (For det var vel et stykke ut i september det her, kanskje.

    Så jeg var kanskje litt seint ute på fjorden).

    Og da hang han Kai Andersen og en eldre kar, rundt meg, hele tida.

    Uten at de sa hvorfor de var der.

    (De ville vel kanskje ha det til at de var urolige da?).

    Og da gikk jeg der i bare underbuksa.

    Og da følte jeg meg ukomfertabel da.

    For det ble så dårlig plass på bygga liksom.

    For Kai Andersen og han eldre karen, de skulle liksom klenge rundt meg da.

    Så jeg ble litt sånn stressa og ukonsentrert.

    Der jeg gikk rundt i underbuksa, på brygga.

    Hvis ikke dem hadde vært der, så hadde jeg fått litt mer roen på meg.

    Og kunne tatt på meg buksa i fred og ro, og dobbeltsjekka knuten.

    Som jeg vel vanligvis gjorde.

    Men, de skulle liksom ikke gå derfra, før jeg gikk derfra.

    Så det ble sånn kjempedumt.

    Dem patroniserte meg da.

    Så det var egentlig Kai Andersen, som fortøyde den båten sist, sånn som det ble.

    For Haldis leide båtplass av han, for han, (som var adoptivfaren til tremenningen min), Øystein Andersen.

    Han eide brygga.

    Siden den hørte til huset dems, som lå nede ved Drammensfjorden.

    Så den fortøyinga, som jeg fikk kjeft for.

    Den skjedde under overoppsyn, vil jeg si, av bryggesjefen, Kai Andersen.

    (Ufrivillig fra min side, men likevel).

    Og han klagde ikke noe, på den fortøyinga.

    Han sa vel ikke et kvekk.

    Han forklarte ikke hvorfor dem var der heller.

    Kanskje det var for å se meg i underbuksa?

    For han har jeg sett, i det huset, med en ung neger, (som snakka engelsk), en gang.

    Så han Kai Andersen, liker nok unge gutter.

    Men jeg regna med dem var der, siden det hadde blåst opp litt.

    Men det var ikke den høststormen, men det var kanskje et forvarsel da, som kom noen uker før.

    Men da gikk jo ikke jeg ned dit igjen, for det var så flaut, at jeg måtte gå rundt i underbuksa, for å få fortøyd båten til Haldis.

    Fordi Kai Andersen, og en eldre kar, stod og så på.

    Så det var en ikke så artig opplevelse, husker jeg.

    Så det var vel det mest flaue, og nedverdigende, som skjedde, under min båtfører-karriære, vil jeg tippe på.

    Det var en flau og døv opplevelse, vil jeg si.

    Så jeg var ikke så fokusert og konsentrert.

    For det irriterte meg, at de to ‘gubbene’ var der.

    For jeg hadde fint klart meg aleine.

    Så da førte kanskje det til, at det halvstikket, (eller hva det heter), ikke ble så bra.

    For det var nesten utført under en storm.

    Eller ihvertfall kuling, eller noe sånt.

    Så da skjønner jeg det, at den båten sleit seg, under en storm, som var nesten som en orkan, (se bildene ovenfor), som kom noen uker seinere.

    Men det syntes jeg var leit, for jeg var glad i å kjøre med den båten.

    Det kan jo være at de bare tulla, og ødela båten, under stormen, og skyldte på meg?

    Hvem vet.

    At faren min er i noe ‘mafian’, mener jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det.

    For jeg tok et vanlig halvstikk, vil jeg si.

    Ingen av de ‘gubbene’, hvorav en vel var ‘sjøulk’, klagde noe ihvertfall.

    Men men.

    Og seinere, så fikk jeg låne båten til Kai Andersen og dem.

    For tremenningen min, Øystein Andersen, han klarte ikke å kjøre båt.

    Men jeg fikk ikke låne båten når jeg ville.

    Men jeg fikk lov å kjøre, når Øystein var med.

    Så sommeren 1988, så kunne man se meg og Øystein, ute på Drammensfjorden, for å kjøpe burgere, på marinaen, nesten ved Holmsbu der.

    Og den båten hadde vindskjerm, og større motor, enn båten til Haldis.

    Men det gikk helt greit å kjøre den, syntes jeg.

    Det skjedde vel ikke noen uhell akkurat, da jeg kjørte den.

    Men men.

    Selv om nok de i klassen min, som hadde bodd på Berger, hele livet, de var nok flinkere og mer båtvant enn meg.

    Men jeg var ikke helt umulig selv heller.

    Selv om jeg ikke var av de værste ‘sjøulkene’ på Berger.

    Så jeg syntes det var litt urettferdig, at jeg fikk skylda for det at båten til Haldis ble ødelagt.

    Den skylda burde blitt delt på faren min og, (og muligens bryggeieren Kai Andersen, siden han blanda seg), mener jeg da.

    Da hadde det vel kanskje blitt litt mer rettferdig.

    Men men.

    Faren min er jo sånn, at han drikker for mye, (som Christian Grønli sa, på G-mail chat, her om dagen).

    Så da er det kanskje ikke så lett, å få det riktig alltid.

    Det er nok mulig.

    Og det var også veldig mange andre båter, som sleit seg, den høsten.

    En seilbåt vel, ble skylt opp på land, til like ved der skolebussen tok av, inn til Sande videregående, husker jeg.

    Så det var ikke bare båten til Haldis som ble ødelagt, i den stormen.

    Selv om det selvfølgelig var leit.

    Og burde ikke faren min ha tatt opp båten på land?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg mener.

    Dette var jo den største stormen der, i manns minne.

    Jeg visste ikke at stormene der, kunne bli så kraftige.

    Jeg var jo bare 17 år.

    Og jeg tror ikke at faren min hadde sagt fra til meg om det.

    At om høsten, så kunne det noen ganger, kommer stormer med opp til orkan styrke.

    Det kan jeg ikke akkurat huske.

    Da burde jeg vel kanskje ha lært meg helstikk, og ikke bare halvstikk.

    Eller hva alle de knutene heter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her kan man se at det at båten til Haldis ble ødelagt, nok var faren min sin feil:

    Pkt 3. Forsikringen gjelder ved fritidsbåtbruk i sommersesongen regnet fra 1.april til 30. september og i opplag fra 1.oktober til 31.mars…ved forhøyet premie kan forsikringen gjelde hele året.

    http://baatplassen.no/i/index.php/topic/14488-naar-tar-dere-baaten-opp-paa-land/page__st__20__p__170625?s=21ff9408df1ada9d5d2f7f8ac6594c77#entry170625

    Siden faren min ikke hadde tatt opp båten, midt i oktober.

    For da er sommersesongen ferdig.

    Og faren min hadde jo sagt til meg, at jeg skulle bruke halvstikk.

    Men halvstikk er kanskje bra nok om sommeren.

    Men kanskje ikke om høsten?

    Kanskje det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Det var kanskje dobbelt halvstikk, som det var snakk om?

    Det knutegreiene husker jeg dessverre ikke nå.

    Det er over 20 år siden vel, at jeg var ute på fjorden så.

    Men men.

    Kanskje jeg vinner arbeidssaken min mot Bertelsmann/Microsoft, og kan kjøpe meg en hytte ved fjorden, en gang?

    Da kan jeg heller ta kurs i knuter da, eller noe.

    Vi får se hva som skjer.

    Det hadde vært digg ihverfall.

    Å kjøre med båt på fjorden, (hvis det ikke er regatta, eller noe da).

    Det er nesten som meditasjon for sjelen det, vil jeg si.

    Så det savner jeg, noen ganger, når jeg tenker på det, må jeg innrømme.

    Og man kan også kjøre til en strand eller et svaberg, og ligge og sole seg og ta en øl eller spise mat.

    Eller kjøre til Holmsbu, og se på brygga, og kjøpe seg et rekesmørbrød eller karbonadesmørbrød, og kanskje en halvliter, i kafeteriaen på Holmsbu Bad.

    (Ihvertfall kunne man det for 25 år siden).

    Eller kjøpe seg en burger, på marinaen, (som tremenningen min Øystein syntes var artig).

    For han var fra Lørenskog.

    Og han var mer en burger-spiser, enn meg.

    Jeg var mer en pizza-spiser, på den tiden.

    Så det var liksom Øystein som bestemte mest over båt-kjøringa, enda jeg var to år eldre.

    Siden det var deres båt, og brygge.

    Og siden Øystein var fra Lørenskog, og kjente kjempemange folk der, og i Oslo og i Drammen osv.

    Så vi var nesten som to likeverdige kamerater, enda jeg var et par år eldre enn Øystein.

    Siden Øystein kjente så mange folk og alltid hadde mye penger osv., som han fikk fra faren sin da.

    Jeg kjente Øystein gjennom min kamerat Kjetil Holshagen, som er et år eldre enn Øystein, og et år yngre enn meg.

    Og som jeg ble kamerat med, da min klassekamerat, Tom Ivar Myrberg, introduserte meg for han, som var deres nye nabo, fra Drammen og Konnerud, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ihvertfall så har jeg savna fjordlivet, en gang i blant, opp gjennom årene i Oslo også.

    Man kan også prøve å fiske, og kjøpe agnsild, på Holmsbu, for eksempel.

    Så det er trivelig med båtlivet, vil jeg si.

    En gang tenkte jeg på å kjøpe hytte på Krok.

    Når jeg fikk litt penger.

    Krok er like ved Sand og Bergeråsen.

    Og da spurte jeg søstra mi, og broren min Axel, om de var klare for å spleise på en sånn hytte.

    For hytter er ganske billige på Krok.

    Det kan kanskje ha noe med, at noen ganger, så blir alle rutene, på bilene til hytte-eierne der, smadret.

    Av noen folk som jeg ikke er sikker på hvem var.

    Men noen jenter fra Drammen, som gikk i klassen til Eva Olsen fra Svelvik, da hu var russ, husker jeg, for jeg dro på Danmarks-tur med de, med Stena Saga, da jeg møtte hu fra Svelvik og typen hennes, på Oslo City, våren 1990 vel.

    De stod ved de knuste bilene da, husker jeg, de jentene fra Drammen.

    Som lot meg sove på gulvet i lugaren dems, for jeg sneik meg med danskebåten, for moro skyld.

    For det var artig å treffe noen folk som jeg kjente igjen, syntes jeg, da jeg møtte de fra Svelvik osv., i Oslo.

    Men men.

    Søstra mi og halvbroren min, de svarte ikke noe klart på det her, (da de var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en gang).

    Om de hadde lyst til å bli med å spleise på hytte på Krok, etterhvert.

    Så hva de tenkte da, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje like greit å ikke vite.

    Det er mulig.

    En gang, som jeg var med å besøkte grandonkelene mine på Holmsbu, eller var med en båt Runar hadde kanskje, til marinaen, på Holmsbu.

    Så hadde Ole Paus, konsert i Holmsbu, på marinaen vel.

    På slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet vel.

    Og da ville Runar dra tilbake med båt, til marinaen, sammen med faren min, og se på Ole Paus, seinere den kvelden.

    En fredag i sommerferien, var det vel.

    Så Runar var kanskje i Johanitterordenen, han også?

    For Paus-familien, de var en av, adelig i Johanitterordenen, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner mer om dette.

    Så kanskje dette var Runars måte å gjøre narr av meg på.

    For den ordenen den er nok ganske mektig, hvis jeg skulle gjette.

    Så de liker kanskje å tulle med meg, siden jeg er i slekta etter Cort Adeler, (og muligens Noah).

    Vi får se om jeg klarer å finne mer om det.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    Paus (de Paus) – norsk slekt, et medlem ble opphøyet i grevelig stand av paven, har hvertfall historisk pretendert norsk uradelskap, blant annet av nevnte greve (se I)

    http://no.wikipedia.org/wiki/Norske_adelsslekter

    PS 5.

    Så jeg tenker nå sånn.

    At grunnen til at Haldis kom inn i min fars liv.

    Kan ha vært for at hun var i Johanitterordenen.

    Og at de ville tulle med meg.

    Siden jeg er adelig, (baron), etter Cort Adeler.

    I Norge, siden de var i Danmark, da adelen ble avskaffet i Norge.

    Samtidig er de en norsk adelsslekt, siden de var fra Brevik, og ble adelige, da Danmark og Norge var et rike.

    Så hvis jeg blir baron.

    Så får jeg Johanitterordenens Paus, som ble adlet av paven, til å muligens se dum ut da.

    Så vil kanskje Johanitterordenen forhindre dette.

    Pga. noe æresgreier.

    Siden Paus og norske myndigheter, vel delvis kranglet om Paus var en norsk adelig, eller ikke.

    (Eller kanskje fordi at Johanitterordenen skryter av, at den siste norske adelige, var greve hos dem.

    Noe sånt?).

    Her har vi et motiv, fra Johanitterordenen, for å tulle med meg, (synes jeg det kan virke som).

    Så sånn er nok antagelig dette, tenker jeg nå.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Neanderthalene liker Sognefjorden mye bedre enn Drammensfjorden

    Nå tenkte jeg på det, som Christell sa, om at de sang, om å hoppe i Ulvika, i den sangen, i en av de forrige bloggpostene.

    Om det kan ha vært noe Sognefjord-‘mobbings’.

    At Christell har vært på besøk hos noen neanderthalere, i slekta si på Vestlandet, og funnet på noe mobbings da.

    F.eks. så lå båten til Haldis, en Askeladden seilbåt, i flere år vel, på Rødtangen.

    For Jan og Viggo, (hvalpene til Haldis, eller hva det heter, for neanderthalere).

    De klarte ikke å seile båten tilbake, til Berger, pga. strømmen, eller noe sånt.

    Og min farfar sitt firma, het jo også Strømm Trevareindustri.

    Kanskje noen er snobbete, ovenfor Drammensfjorden, siden den starter ved utløpet av Drammenselva, og vil ha det til, at hele Drammensfjorden er en elv.

    Var det det som Christell siktet til, når hun snakka om å hoppe ut i ‘elva’ Ulvika?

    Hva vet jeg.

    Så neanderthalere, de kan være ganske utspekulerte.

    Så kanskje det er myte, at de er dumme.

    Kanskje det bare er meg som husker feil.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Derfor var det nok, at Christell ikke ville gå på Sande Videregående.

    Og at Viggo gikk på VGS. i Horten.

    (Jan vet jeg ikke hvor gikk, dessverre).

    Det var nok fordi, at i Sandebukta, så er det vel ikke så mye strøm(?)

    Den var sleip.

    Så neanderthaler kan være veldig slemme, og si at Drammensfjorden er en elv osv.

    Så det hørtes ikke bra ut.

    Men Sandebukta må da være del av Drammensfjorden.

    Det er noe som heter Bergerbukta også.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Men hva gjør neanderthalene på Østlandet da, hvis de er så glade i Sognefjorden?

    Nei, det må være noe ‘spionerings’, tror jeg.

    Og hvorfor har faren min slått seg sammen med neanderthalene?

    Nei, det var vel litt underlig.

    Men faren min var også fæl til å prate om brakkvannet i Drammensfjorden osv.

    Så han er kanskje mer en dølatype, etter farmora mi fra Numedal(?)

    Og det er vel også sikkert noen neanderthaler, som har kommet seg unna, homo sapiens, oppi noen av de mange norske dalene, på Østlandet, f.eks.

    Jeg har jo lest det, at folkeslagene, oppe i f.eks. Gudbrandsdalen, var det vel, varierte fælt, fra bygd til bygd.

    Så det er ikke sånn at alle i Norge er norske.

    Her er det nok snakk om ikke bare forskjellige menneskeraser, men også om forskjellige menneskearter, vil jeg tippe på.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og hun Cecilia Strøm noe, som jobbet på Arvato, i Liverpool.

    Hun var jo fra Drammen og hadde nå flyttet til Sogndal.

    Dette lukter Christell, synes jeg nå.

    Hun skifta navnet sitt, fra Strøm, til ‘Elektrisk’, på Facebook, for de har ikke strøm, i Sognefjorden, som går ved Sogndal.

    (Lurer jeg på om grunnen kan ha vært.

    For Neanderthaler, de er så besatt av at det ikke skal være strøm i fjorden, osv.

    For de er egentlig fra nede ved Middelhavet og sånn, så jeg.

    Men de likte seg bedre under istiden, og dro nordover, når det ble varmere, virka det som, på Wikipedia.

    Så skal de liksom ha Sogn og Norge til å være som Middelhavet da.

    De skal liksom ha i både pose og sekk.

    Men men).

    De vet ikke hva strøm i fjorden er.

    Så hun er nok neanderthal-hore nå, vil jeg tippe på.

    Sånn det virker for meg, hvis jeg har lov å si det.

    Vi får se.

    Så det er ikke mye i verden, som er rettskaffent, eller hva man skal kalle det.

    Her er det bare lureri og snyteri overalt, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Men Haldis er sånn, at hun pleide å ha det kjempevarmt, i huset sitt, i Havnehagen.

    (Hvis ikke det var en neanderthal-vits det også da.

    Hm).

    Enten så er kanskje Haldis en neanderthal-mutant, som ikke liker kulde, (som de andre neanderthalene), eller så stemmer kanskje ikke det som står på Wikipedia, at neanderthaler liker kulde.

    Haldis pleide ihvertfall alltid å ligge på verandaen sin, med sølvpapir under seg, på 80-tallet.

    Hun fikk aldri nok sol og varme, virka det som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og det leste jeg også, på Wikipedia, at neanderthalene, de forstår ikke symboler:

    Forskerne mener at de har funnet de første tegn på symbolsk tenkning i 200 000 år gamle malingsrester som kanskje kan spores til Homo heidelbergensis fra Zambia. Forskerne har spekulert i om Homo heidelbergensis undergikk en heldig mutasjon som gjorde dem i stand til symbolsk tenkning. Det var således en mutasjon som neandertalerne ikke fikk, og dermed mistet en fordel i sin utvikling.
    Utviklingen av evnen til symbolsk tenking – evnen til å la en gjenstand representere en annen – var et kjempeskritt i menneskets utvikling, og forbindes ofte med utviklingen av språk. At neandertalerne ikke eide et språk slik vi oppfatter det, var enda en ulempe for deres utvikling.
    Forskeren Steven Mithen spekulerer i disse baner i sin bok The Singing Neanderthals, hvor han argumenterer for at neandertalerne kommuniserte med noe han kaller Hmmmm – et holistisk språk bestående av fraser som ikke var delt opp i ord, men som betydde noe i sin helhet, samt onomatopoetika, nynning, tegnspråk og lignende.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Neandertalere

    Og det som står der, det passer veldig bra på Christell.

    For da jeg fikk stipend, det første året på videregående, så kjøpte jeg meg en Mitsubishi TV.

    Og da skjønte ikke Christell dette, men trodde at jeg hadde stjålet et Mitsubishi-merke, fra en bil, og klistra på TV-en.

    Så sånn var det.

    Og det står også, at neanderthal, kommuniserte mye med tegnspråk.

    Og det kan også stemme bra med Christell.

    For da jeg og Christell og søstra mi, var på tegnspråk-kurs, siden kusina mi, Lene, var døv.

    Så lærte Christell, (og søstra mi da), de lærte seg tegnspråk kjempefort og veldig bra.

    (Ihvertfall Christell).

    Mens jeg var veldig treg, og klarte bare såvidt å lære meg tegnspråk-alfabetet, og var nesten litt stolt av det.

    (Jeg hadde jo ikke noen å øve med heller da, for jeg bodde alene i Leirfaret.

    Og jeg øvde aldri på det tegnspråk-greiene.

    Jeg glemte det alltid.

    Men men).

    Så sånn er nok det.

    Så det er mye rart med neanderthal, det er helt sikkert.

    Så det var nesten litt artig, å finne ut at sånt passer, på neanderthaler som man har i slekta osv.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her var favorittsangen til ‘neanderthal-Christell’, da hu var sånn 9-10 år vel. En annen versjon. Hu sa dem sang ‘Ulvika’, men det tror jeg ikke

    PS.

    ‘Ulvilla’, var det visst dem sang:

    Four Jets – Ulvillavisa

    Det va ettermiddag oppi Ulvilla å æ va urvin i haue
    Æ va oli i kroppen, det kribla i magan æ va furåt på håret

    Å får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Mutter og fatteren i ei høtt oppi Sul, dit kan æ fårrå, plokk moltkart te jul
    Etterpå koinn æ ta bussen tebakers te Ulvilla.

    Å får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Skull ha firri på jobben te ein bonde på Stekstad, å hårva å hyppa med ein eldgammel Dexta,
    men æ ha vårti gælin, æ får itj nå betaling hos Stekstad’bon

    Får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Å syndan så ska æ opp på Ælnes-høgda å hei på Helgådal, beste laget i bygda,
    men koffer æ ska dit , det veit berre ei i frå Sjækerfoss.

    Å får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Det va ettermiddag oppi Ulvilla å æ va urvin i haue
    Æ va oli i kroppen, det kribla i magan æ va furåt på håret

    Får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls så hoppe æ i elva,
    får æ itj pøls så hoppe æ i elva i Ulvilla

    Får æ itj pøls så hoppe æ i elva, får æ itj pøls…

    http://mfdm.barx.org/113.txt

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    PS 3.

    Og jeg var litt skeptisk til den sangen der.

    For jeg mener at jeg hørte begge de versjonene, på radioen, både den svenske og den norske.

    Selv om jeg aldri tok opp sangen fra radio, på kassett, (som var vanlig på 70 og 80-tallet).

    Og i den svenske sangen, så synger dem nemlig om å hoppe i elva, i Köppäbä.

    Og det syntes jeg at hørtes ut som at var noe oppe i Sameland, eller noe.

    Men nå fant jeg ut, at det var dialekt for Kopparberg, eller noe:

    It was afternoon in Köppäbä [dialect for Kopparberg]

    http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20070202132817AA3OLiq

    PS 4.

    Og Kopparberg, det lå visst i Ørebro-området.

    (Jeg mener at jeg såvidt møtte ei dame fra Ørebro, i Brighton, sommeren 1988, (da tremenningen min Øystein var med, på språkreise), som kalte seg Madde, eller noe vel.

    Det er mulig jeg husker feil.

    Hvem vet.

    Vi får se).

    Her er den elva det er snakk om, tror jeg:

    kopparberg

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kopparberg

    PS 5.

    Så det her har nok ikke noe med Ulvika å gjøre.

    Ulvika er jo en vik, og ikke en elv også, dessuten.

    Kanskje Christell mente Fossekleiva, en elv som går fra Blindvann vel, og forbi Berger-fabrikkene og ut i Drammensfjorden.

    Men, Fossekleiva høres ikke ut som Ulvika.

    Så her rota nok Christell.

    Christell var litt dum, må jeg nok nesten si, som ville ha det til at de sang om Ulvika, i den sangen, siden Ulvika er del av Drammensfjorden, og ikke noen elv.

    Men men.

    Hvis man tråkker rundt en hel dag, så finner man kanskje en bekk, eller noe, nedi der, rundt Ulvika.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Mer da.

    Jo, så det her viser at neanderthaler, (som Christell), er (litt) dumme, vil jeg si.

    Men det visste vel kanskje folk fra før.

    Det er nok mulig.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.