Stikkord: Drøbak

Jeg synes, at Windows 10, nokså ofte, er litt, som et virus. For det operativsystemet, får ganske ofte, laptop-en min, (som jeg kjøpte, ifjor sommer), til å gå, veldig treigt. Windows 10 er kanskje stabilt, med det var Windows XP og, (for å si det sånn). Man kan kanskje lure på, hva grunnen er, til at Microsoft kommer, med nye Windows-versjoner, hele tida. ‘Same shit, new wrapping’, er det noe som heter. Hm

http://www.aftenposten.no/digital/Uonsket-Windows-oppgradering-odela-sonnens-matteeksamen-777786_1.snd

PS.

Og Windows 10 er visst basert, på NT-teknologi.

Og jeg tok et ukes-kurs, i Windows NT, (hos Global Knowledge Network, på Skullerud), i 1998.

(Det kurset kostet cirka 10.000 kroner, (husker jeg).

Penger som min mor ønsket å låne/gi meg, (for at jeg skulle ta dette kurset da), husker jeg.

Selv om jeg vel ikke hadde diskutert dette, så mye, med min mor.

Det var Magne Winnem, (min russe-kamerat), som jeg vel prata mest med, om data, på denne tida, (på slutten av 90-tallet).

Men det er mulig, at han har prata, med min søster Pia, om dette.

For min mor satt sammen med min søster Pia, (i min mors leilighet, i Drøbak), da hu begynte å prate om, at hu ønsket å låne meg penger, for det nevnte kurset.

Noe sånt).

Så NT-teknologien, (til Microsoft), er cirka 20 år gammel, da.

Og så har liksom Microsoft gitt ut, en ny versjon, av NT, ‘hvert år’.

(Noe sånt).

Og kalt dette for XP, Vista, Windows 8, Windows 10, osv., osv.

(Noe sånt).

Så dette er litt som keiserens nye klær.

Eller at Microsoft bytter ‘skin’, på NT.

Eller at de liksom ‘sminker ei gammal hore’, (som vel noen sier).

(Noe sånt).

Og hva er alternativet, til Windows, (som Microsoft bruker, som verdens største ‘melkeku’, må man vel si).

Jo, det er jo Linux.

Og Linux er vel en finsk oppfinnelse.

Men jeg har vært skeptisk, til å bruke Linux.

Jeg husker norske irc-ere, som ikke kunne skrive ‘æ’, ‘ø’ og ‘å’, (på midten/slutten av 90-tallet), for eksempel.

Så jeg er nok litt skeptisk, når det gjelder, hvilke programmer, som finnes, for Linux.

Og også når det gjelder printer-drivere, osv.

Hvis man kjøper en printer/scanner.

Finnes det da drivere, for denne printeren, som er laget, for Linux, liksom.

Det kjenner jeg ikke så bra til.

For jeg har ikke hoppet ut, i Linux-verdenen, liksom.

For jeg har vært så vant med, å bruke Windows, (siden 90-tallet).

Og jeg har jo gått på Windows NT-kurs, osv.

Så å da bytte, til Linux, (uten å kjenne Linux noe særlig, eller kjenne folk som bruker det), det blir litt vel drastisk, (må man vel si).

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Men det er kanskje litt rart, at det ikke finnes, noen konkurrenter, til Windows, i Amerika/Vest-Europa.

(Annet enn Linux, da).

Her har Microsoft mer eller mindre monopol, (må man vel si).

Det er vel litt rart, at ingen andre IT-firma, ønsker å satse på, å dele litt, av denne enorme ‘kaka’, som omsetningen av PC-operativsystemer, vel må kunne kalles.

Hm.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Da jeg studerte Computing, ved University of Sunderland, (Faculty of Applied Sciences), studieåret 2004/05.

Så hadde jeg et tredjeårs-fag, som het E-Commerce, (husker jeg).

Og foreleseren, var en amerikaner, ved navn Harry Erwin, som hadde flyttet over, til Europa.

Og han sa det, at Windows hadde en så stor kjerne/’kernel’, (var det vel), i forhold til Linux.

At Windows var, som å forsvare, hele kysten av England, mot vikingangrep.

(Når det gjaldt, hvor utsatt Windows var, for datavirus-angrep).

Mens Linux sin ‘kernel’, (var det vel, at Erwin kalte det), var mye mindre.

Så Linux var mye enklere, å forsvare, mot datavirus osv., da.

Så Iwin sammenlignet Linux, med å skulle forsvare, en borg/by, (og ikke en helt kyst-strekning), mot vikinger.

For å vise forskjellen, mellom Windows og Linux, da.

Så Windows har visst, en veldig stor kjerne/’kernel’, da.

Som er veldig vanskelig, å forsvare, mot datavirus-angrep, osv.

Men Linux er vel ikke helt på høyden, når det gjelder brukervennlighet og program/driver-utvalg, osv.

Så Microsoft har en slags monopol-situasjon, (må man vel si).

Så de kan vel gjøre, mer eller mindre, som de vil, (må man vel si).

Når det gjelder, å gi ut, nye/’nye’ Windows-versjoner.

Og alle Windows-versjoner, siden 90-tallet, har hatt, en automatisk oppdaterings-funksjon, (via internett), sånn som jeg husker det.

Men likevel, så gir Microsoft, ‘hele tida’, ut nye versjoner.

Hva er vitsen da, med disse automatiske oppdateringene, (kan man kanskje lure på).

Det blir vel da, litt ‘smør på flesk’ liksom, med disse online oppdateringene, (må man vel si).

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og etter at jeg ble arbeidsledig, (i England), på slutten, av 2008.

Så ville den britiske arbeidsformidlingen, at jeg skulle ta, en del kurs, hos Learn Direct.

Og et av disse kursene, het ECDL.

Og det betydde: ‘European Computer Driving Licence’.

(Noe sånt).

Og i det kurset, så lærte man, masse ‘snedige’ triks, for å bli mer effektiv, når man brukte, Microsoft sine programmer.

Men når jeg begynte, å bruke, Windows 8/10.

Så var mye forrandret, fra Windows XP, (sånn som jeg husker det).

(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva dette var, akkurat nå).

Men det er rart, at Microsoft ikke kan ha standarder, som de viderefører, fra en Windows-versjon, til den neste, (må man vel si).

Her må vel da, millioner av folk, (verden over), ta et nytt kurs, siden at Microsoft har bestemt seg for, å endre menyer og alt mulig rart, i den nye versjonen, av Windows/NT.

Og dette er vel muligens, fordi at Microsoft, får penger, av de som organiserer kursene.

(Og at de ønsker, å tjene mer penger.

Og derfor ‘tuller’ litt, når de gir ut, et nytt operativ-system.

Sånn at ‘alle’, må på kurs igjen, liksom.

Noe sånt).

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

5. juli 2016
Min Bok 8 – Kapittel 31: Enda mer fra Løvås

Det var også sånn, (på Løvås), husker jeg.

At onkel Martin, pleide å lese i avisa, (det vil si Østlands-Posten), om morningene.

Og da, så pleide han, å se etter annonser, hvor folk ga bort, et eller annet, da.

Og så pleide han, å kjøre, til de folka, og hente noe slags skrot, (eller hva man skal kalle det), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg mener, at jeg overhørte, noe sånt, som at onkel Martin klagde, til Grete, på at jeg fikk bøkene, etter min mor, (da hun døde, i 1999).

Men for det første, så er det jo ungene, som arver foreldrene.

Og min søster Pia, hadde jo tatt med onkel Martin, istedet for vår halvbror Axel.

(Eller hva nå den egentlige grunnen kan ha vært.

For at Martin hadde bil, var vel ikke grunnen.

For jeg hadde selv bil, på den tida.

Så Pia kunne bare ha bedt meg om å leie en tilhenger, for eksempel.

Og hennes samboer Negib, (fra Etiopia), jobbet jo, som budbil-sjåfør.

Så han kunne også eventuelt ha transportert det skulle transporteres, (må man vel si)).

Dessuten, så kom dette, med at vi skulle fordele arven, etter min mor, litt ‘bardus’ på meg, (for å si det sånn).

For Pia hadde bare sagt, at vi skulle rydde leiligheten, til mora mi.

(Så jeg trodde nok, at det var veldig rotete der.

Noe det ikke var, sånn som jeg husker det.

Mora mi, hadde sagt det, til meg, (på Moss sykehus), noen dager før hu døde.

At hu ville, at jeg skulle hente, en kjole, til henne, (i leiligheten hennes).

Men det ville ikke Pia og Martin, at vi skulle hente, (sånn som jeg husker det), da jeg prata om dette, hjemme hos Martin og dem, i Askim.

Så jeg fikk ikke sett leiligheten, til mora mi, (som vel Pia hadde nøklene til), før vi liksom skulle ‘rydde’ der, da.

For å si det sånn).

Så da tenkte ikke jeg på det, at vi skulle dele innboet, etter mora mi.

Så det ble litt dumt, å blande disse to tingene, må jeg si.

(Og grunnen til, at Pia ordna, med dette arveoppgjøret.

Var fordi, at jeg selv, på den tida, hadde en ganske hektisk jobb, som butikksjef.

Mens min søster, var arbeidsledig, da.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Pia sa vel noe sånt, som at Martin, skulle få kjøleskapet, (eller om det var komfyren), til mora mi.

(Siden at Martin og dem, hadde så dårlig råd da, eller noe sånt).

Men Martin fikk også noen fine karafler, (blant annet), som mora mi hadde.

Og da sa søstera mi noe sånt, som at: ‘De karaflene vil kanskje du ha Martin?’.

(Noe sånt).

Så jeg fikk ikke lov å si noe om de karaflene, (som jeg ikke vet, hvor mora mi hadde fra, men jeg som sånn halvveis tenkte, at nok hadde sett fine ut, (i reolen), i min leilighet, (på St. Hanshaugen), liksom).

Så at _Martin_ skulle klage over dette arveoppgjøret.

(Hvis jeg hørte det riktig, det jeg mener, at jeg overhørte, (på denne gården, (Løvås), hvor ganske lave lyder, nådde ganske langt, siden at det var ikke noe trafikk osv. der, for eksempel)).

Det ble som en vits, for meg, må jeg si.

Og det var også sånn, at jeg, (og også min søster Pia), besøkte onkel Runar, (min fars yngste bror), i Son, (noen ganger), på 80-tallet.

Og Runar hadde, (ihvertfall på 80-tallet), et bibliotek-rom, (som var et lite naborom til TV-stua).

Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, (i 1996).

Så ble det til, at jeg begynte å kjøpe en del billige bøker, (i en butikk, i Akersgata, som solgte billige bøker, på den tida, og også, i antikvariater).

For jeg hadde en stressende jobb, (på Rimi Bjørndal), og jobbet mye sein-vakter.

Og det fulgte med, noen reoler, med Rimi-leiligheten.

(Og jeg hadde ikke bokhylle-plasser, på Ungbo, (på Ellingsrudåsen), sånn som jeg husker det).

Men det fikk jeg plutselig, på St. Hanshaugen, da.

Og da, så tenkte jeg vel det, at jeg kunne begynne å heller kjøpe, billige bøker, (både paperback-bøker fra bokhandlere og brukte bøker fra antikvariat).

Og så hadde jeg det, som et langsiktig mål, at jeg også kunne få meg, et sånt bibliotek, (som onkel Runar hadde, (ihvertfall på 80-tallet)), etterhvert.

(For jeg hadde jo tenkt til, å jobbe som assisterende butikksjef, (på Rimi Bjørndal), resten av livet, liksom.

For å si det sånn).

Så etter det med karaflene.

Så gikk vi ned trappa, (hos min mor).

Og der stod det, en hylle, i sånn rotting, (eller hva det heter), full av bøker, da.

Og Pia sa vel noe sånt, som at: ‘Også var det bøkene da’.

(Noe sånt).

Og siden at jeg ikke hadde blitt spurt engang, når det gjaldt de karaflene.

Så sa jeg det, at jeg godt kunne ta bøkene.

(For jeg samlet tross alt på bøker, må jeg si).

Og da sa hverken Pia eller Martin, noe om, at det ikke var greit.

(Og Pia sin venninne Siv.

Hun arvet visst et bord, etter min mor.

Av en eller annen grunn).

Men så, fem-seks år etter min mors død, (og etter dette arveoppgjøret).

Så hører jeg plutselig noe klaging, fra onkel Martin da, (om det, at han ikke arvet bøkene, etter sin storesøster, som han tydeligvis innbilte seg, at var hans mor, eller noe sånt, da).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At når det etterhvert ble sommer.

Så lå, (ihvertfall en gang), Isa og Andrea, og solte seg, (i bikiner), oppå trampolina, som stod, på tunet, (på Løvås).

Og jeg måtte jo gå forbi de, for å komme meg, bort til Enga, (hvor jeg dreiv og jobba, med noe tømmerhogger-arbeid osv., på den tida).

Og da så jeg jo det, at disse søstrene, var rimelig flatbrystede.

Andrea hadde nettopp blitt konfirmert, og hu hadde, noen slags små ‘speilegg-pupper da’, (kunne det vel kanskje se ut som).

Men Isa, tror jeg, at var helt flatbrystet ennå, (på den tida).

(Hvis jeg så riktig).

Så døtrene på gården, var nok to jenter, (mer enn to kvinner), på den tida, (vil jeg si).

(Ihvertfall Isa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at en gang, så var Grete, Martin og jeg, nede ved enga, (av en eller annen grunn).

Og da, så kom pluteselig Isa og Andrea ridende.

På hver sin hest.

Og det var visst noe, som de hadde planlagt, sammen med Grete.

Og det rareste var, at både Isa og Andrea, hadde på seg noen store/omfattende og rare/gammeldagse kostymer, (av noe slag).

(Kanskje noe fra Finland, (eller Russland).

Siden at deres far, visstnok må ha vært halvt finsk og halvt russisk.

Det har jeg ihvertfall seinere lest, på Isa sitt nettsted, (mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool), at hu er kvart finsk og kvart russisk.

Noe sånt).

Og da, så var det nesten som på sirkus, (eller noe sånt).

At Isa og Andrea, liksom viste seg frem, (oppå hesteryggene), for Grete, Martin og meg, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. desember 2015
Fler mobilvideoer

13. januar 2015
Fler mobilbilder

8. januar 2015
I sakfører-boka, hvor min morfar Johannes nevnes, så står det at han har et barn. Og det er altså min mor Karen, (som døde i 1999), da. Siden hu var førstefødt

PS.

Så denne sakfører-boka, den må vel da antagelig ha blitt gitt ut, før min tante Ellen, (og onkel Martin), ble født.

Og tante Ellen ble vel født, på begynnelsen av 50-tallet, vil jeg tippe på.

Hun hadde vel 50 års-dag, i Nevlunghavn, sommeren 2001.

Så hu ble vel da født, i 1951.

Så denne sakfører-boka, den er nok da fra rundt 1950, eller noe sånt.

Så det er nok derfor, at det ikke står det, at min morfar også har vært rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg var også i min mors 50 års-dag, forresten.

Og det var i Drøbak, i 1998, (eller noe sånt), vel.

(Noe sånt).

Og der var også Siv fra Røyken, (og min søster Pia da, med hver deres unge, fargede, ‘bastard-sønn’), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Jeg sjekka på Dis Gravminner nå.

Og mora mi var født 14. juni 1948, (så jeg).

Så den sakfører-boka, den er nok fra etter 1948, da.

Og før tante Ellen ble født, i 1951.

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Jeg var også i min onkel Martin sin 50 års-dag, forresten.

(Som den eneste gjesten, vel.

Må man vel si.

Siden jeg bodde på den samme gården, som Martin, (nemlig Løvås, i Kvelde), på den tida, da).

Og denne 50 års-dagen, den var våren 2005, i Kvelde.

Så Martin er født i 1955.

Og er yngstemann, da.

Så mora mi var altså sju år eldre enn Martin.

Og tre år eldre enn tante Ellen.

(Noe sånt).

Så det kan godt hende, at mora mi var som en slags mor, for sin syv år yngre lillebror Martin.

(Siden jeg husker bestemor Ingeborg, som litt tøff og føleseskald, noen ganger, kanskje.

For hu var jo fra en dansk general/overklasse/adels-familie.

Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

Min morfar, sin far, (Johan Ribsskog), døde ganske ung, (i Skedsmo).

Men min morfar, (som vel var yngst), hadde også flere kjente onkler.

Som Bernhof Ribsskog, (som var mannen bak normalplanen for grunnskolen).

Og Ole Konrad Ribsskog, (som var stortingsrepresentant og leder for kirkekomiteen på Stortinget, og seinere ordfører i Trondheim vel, med mere).

Og Asbjørn Dørumsgaard, (sin mors bror), som var en kjent forfatter og Romerike-ordfører, med mere.

(Og en annen onkel, Adolf Ribsskog, ble ordfører med mer, i Trøndelag.

Og det var også flere Ribsskog-folk, (på Vestlandet osv.), som ble ordførere).

Så min morfar hadde nok litt press på seg, om å bli vellykket.

(Hvis jeg skulle tippe).

Hvem vet.

(Hvis han ikke var i Johanitterordenen, (for eksempel), da).

Eller kanskje min morfar, ville bidra, for hjemlandet sitt, (nemlig Norge).

For han søkte visst på jobber, ‘overalt’, i Norge.

Som da han en gang søkte om å bli sysselmann, på Svalbard, (som jeg har skrevet om, på bloggen, at det står om, i et eller annet avisarkiv, osv.).

Og min mor, var også sånn, ovenfor meg, da jeg skulle begynne, i første klasse, (på Østre Halsen skole), høsten 1977.

At hu liksom ‘innprentet’ i meg, at jeg måtte være flink, på skolen, da.

(Og derfor, så prøvde jeg å bli først ferdig, med alt, i timene, osv.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Og jeg var mer et konkurranse-menneske, enn en som ville være sosial og ‘som en mor/hjelpelærer’, for mine medelever.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Min morfar døde jo, på midten av 80-tallet, (på den tida, som jeg var 14-15 år gammel, var det vel).

Og jeg flytta jo til faren min, (fra mora mi i Larvik), da jeg var ni år gammel.

Og de siste årene, av bestefar Johannes sitt liv, (da jeg bodde hos faren min, i Svelvik), så hadde vi lite kontakt.

(Så jeg hadde mest kontakt, med min morfar.

Fra jeg var cirka fem år gammel, (da han og Ingeborg flytta til Nevlunghavn).

Og fram til jeg ble ni år gammel, (da jeg flytta, til faren min, i Svelvik)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Så det var ikke sånn, at bestefar Johannes og jeg, prata noe særlig, om ‘voksne’ ting, liksom.

Det var mest sånn, at bestefar Johannes ville leke en slags ‘sisten-lek’ osv., når jeg, (og mora mi og søstera mi Pia), var på søndagsbesøk, hos han og bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 8.

Så bestefar Johannes, han fortalte meg aldri noe, om sine slektninger, (i Ribsskog-slekten).

(Som for eksempel Bernhof Ribsskog, osv.).

Men påsken etter at bestefar Johannes døde.

(Det var vel påsken 1985, (eller året før), mener jeg å huske).

Så fortalte bestemor Ingeborg litt, om slekten, til bestefar Johannes.

Ingeborg fortalte det, at det var noen slags stridigheter, i Ribsskog-slekten.

Og hun fortalte at Johannes sin mor, (Helga Dørumsgaard), led av noe slags tungsinn.

(Da tante Ellen ble født, så hadde Johannes sin mor, passa på min mor Karen, (fortalte bestemor Ingeborg).

Men Helga Dørumsgaard, hu hadde ikke vaska opp grytene, i huset.

(Klagde min mormor).

Så det hadde visst vært ‘gryte-rot’, da bestemor Ingeborg kom hjem, fra sykehuset, med tante Ellen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 9.

Bestemor Ingeborg skrøt vel også, (den påsken), av Johannes sin mor, sin slekt.

(Det var Asbjørn Dørumsgaard, som hadde vært forfatter.

Og det var Arne Dørumsgaard, som var komponist, (i Italia).

Noe sånt).

Det er mulig at min mormor også nevnte Bernhof Ribsskog, (og skrøyt av han).

Men min mormor skrøyt nok mest av Dørumsgaard, (og sin egen, danske slekt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Bestemor Ingeborg, hu fortalte det, at et dikt, som Johannes sin mor, hadde skrevet, (om Johannes sin far, nemlig Johan Ribsskog, og om at han lengtet sånn, tilbake igjen, til Flatanger).

Det diktet, hadde blitt gitt ut, under hennes kjente bror, (Asbjørn Dørumsgård), sitt navn.

For der i familien, (altså i Dørumsgaard-familien), så tok de det ikke så nøye, hvem som hadde skrevet, det som de publiserte, da.

(Noe sånt).

De bare ville gi det ut liksom, (ifølge min mormor).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 10.

Og min mormor.

Hu sa det, (på den tida, som jeg jobba, som leder, i Rimi, må det vel ha vært).

At ‘vi’.

(Altså de etter Johannes Ribsskog, da).

Var en ‘kunstner-familie’.

Og da må hu nok ha tenkt på Johannes sin mor, (nemlig Helga Dørumsgaard), og hennes slekt.

Så vi som er etter Johannes Ribsskog.

Vi er kanskje mer Dørumsgaard, enn Ribsskog.

Men nå er jo jeg egentlig Erik Olsen, (etter min far), for å si det sånn.

Så tante Ellen og onkel Martin, (min avdøde mors yngre søsken), de klarer kanskje å forklare mer om dette.

For det er mulig, at bestefar Johannes, har snakket mer om ‘voksen-ting’, med tante Ellen og onkel Martin.

Enn det han rakk, å få pratet, om sånne ting, med meg.

(Og min mor Karen, hun nevnte aldri Bernhof Ribsskog, for eksempel.

Sånn som jeg husker det.

Min mor pratet ofte om tante Ellen i Sveits.

Og Meme, (som jeg aldri møtte, men som jeg fant at egentlig var Magna Adeler, etter at min mormor døde, i 2009).

Og sine fettere i Danmark, Steffen og Thomas, (og deres foreldre, Unse og Anker), kunne min mor nevne.

Men hu nevnte vel aldri noen ‘Ribsskog-folk’, som ikke var etter hennes far, (nemlig Johannes Ribsskog).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men det er mulig at mora mi prata mer med min søster Pia, om det her.

For Pia bodde nemlig hos mora mi, fram til 1982, var det vel.

Mens jeg flytta til faren min, tre år tidligere, (nemlig i 1979)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 11.

Min mormor fortalte også det, (ved minst to forskjellige anledninger.

Først den gangen, påsken etter at Johannes døde, var det vel.

Og siden en gang, (eller om det var flere ganger), på 90-tallet eller 2000-tallet, (må det vel ha vært).

Noe sånt).

At hu ikke likte seg, i Nittedal.

(Hvor bestefar Johannes og Ingeborg flytta.

Etter at Johannes fikk seg en jobb, som kontorsjef, i den kommunen.

Står det på bildet ovenfor).

Ingeborg sa det, at hu var en fin dame, fra København.

Og i Nittedal, så var folka arbeiderklasse, (eller noe lignende), da.

Så da en av hennes brødre, (enten Anker eller Louis), skulle besøke Ingeborg og Johannes, i Nittedal.

Så kom han med bussen.

Og ‘Nittedal-folka’, hadde da lurt bestemor Ingeborg sin bror, (som hadde fine København-klær, osv.).

Og fått han til å gå av, på feil holdeplass.

(Sånn at han måtte gå langt, gjennom regnet osv., da.

Noe sånt).

Så bestemor Ingeborg, hu kunne noen ganger nesten skrike ordet ‘Nittedal’, når hu snakka om det stedet, (husker jeg).

(For der var det så fælt, for overklassen/de fine, å bo, da.

Noe sånt).

PS 12.

Og bestemor Ingeborg, hu sa også en gang det.

At en av henne danske brødre, besøkte henne, da de bodde, i Stokmarknes.

Og Ingeborg sa det, at hennes bror, hadde syntes det, at de nord-norske jentene, var så pene.

Men det var kun frem til at de åpnet munnen.

Bestemors Ingeborg sin danske bror, kunne ikke fordra den nord-norske dialekten, (forklarte min mormor).

Så da ble det som at disse pene jentene, ikke var noe attraktive likevel, i min danske grandonkel sine øyne, da.

(Ifølge bestemor Ingeborg).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

3. mars 2014
Min Bok 5 – Kapittel 232: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen V

Det var også sånn, husker jeg.

At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

Han sa også det, en gang.

(På begynnelsen av tredje semester, var det vel muligens).

At han likte en ny TV-serie, som het ‘Shield’, (husker jeg).

Men hvorfor han fortalte meg det, (utenom sammenhengen liksom).

Det veit jeg ikke.

For jeg hadde liksom ikke noe problem, med å finne nok TV-serier og filmer, å se på.

Jeg hadde vel ikke så mye fritidsproblemer akkurat, (på den her tida), vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagga sa også det en gang, (husker jeg).

At det hadde dukket opp en ny TV-kanal, som var gratis, vel.

Og der viste de mange klassiske filmer, i sort-hvitt da, (sa Dagga).

Og Dagga anbefalte meg å se på denne TV-kanalen da, (som jeg har glemt hva heter nå), av en eller annen grunn.

For da jeg spurte han Dagga, om hva han syntes, at var så kult, med svart-hvitt-filmer.

Så kom vel ikke han Dag Anders Rougseth med noe særlig klart svar, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at den dagen, som jeg flytta alle tingene mine, til City Self-Storage.

Så ringte bestemor Ingeborg meg, midt i flyttinga, (husker jeg).

Sånn at jeg stod i gangen, i tredje etasje, i Rimi-bygget, og prata med bestemor Ingeborg, på mobilen, da.

Mens jeg hadde heisen der, full av banan-kasser, med bøker osv., da.

(Som jeg skulle kjøre, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

Og akkurat mens jeg stod der, (utafor døra, til leiligheten min), og prata, med bestemor Ingeborg, (på mobilen).

(For bestemor Ingeborg skulle vel si ‘hadet’, (eller noe sånt), vel

Siden jeg jo skulle flytte, til England).

Så dukka det opp ei dame, som bodde i enten fjerde eller femte etasje, (i Rimi-bygget der), vel.

(Ei ung dame i begynnelsen av 20-årene, vel).

Som gikk alle trappene, ned mot første etasje, da.

Og jeg måtte jo bare nikke, (eller noe sånt), og liksom gjøre tegn med hodet, mot mobilen min, da.

For å prøve å forklare det, at det var mormora mi, som ringte, da.

Og at jeg derfor liksom måtte ‘bable’ en del, i telefonen, da.

Istedet for å få alle tingene mine, ut av heisen, med en gang, da.

Så det ble litt flaut, med den flyttinga mi da, (må man vel si).

Så det er kanskje et tips til folk, å skru av ringelyden, på mobilen, mens man driver og flytter.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at bestemor Ingeborg ringte meg, på et uheldig tidspunkt.

Det kan ha vært på grunn av det, at jeg hadde tulla litt, i Drøbak, da min mors slektninger, spurte meg, om når jeg skulle flytte, (til England), på den cafeen vi satt på der, da.

(Etter at vi hadde vært ved graven til min mor.

For å liksom minnes henne, siden det var fem år siden, at hu døde, da).

For jeg tulla vel litt, og sa det, at jeg skulle flytte til England, på torsdagen, (var det vel kanskje).

Men så hadde jeg bestilt billetter, med et fly som gikk dagen før, da.

For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

Så jeg stolte ikke engang på mine egne slektninger, (på den her tida), må jeg innrømme.

Så jeg tulla litt med dem, når de liksom begynte å forhøre meg litt da, om den her flyttinga, da.

(Mens vi satt på den cafeen, i Drøbak der).

Og jeg sa at jeg skulle flytte til Newcastle, (og ikke til Sunderland), da.

Og sa også at jeg skulle flytte på torsdagen, (var det vel), og ikke på dagen før, (som var riktig), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At mens jeg stod utafor Rimi-bygget, og lasset disse banan-kassene mine, (med bøker osv.), inn i den varebilen, som jeg hadde leiet, fra Bislett Bilutleie.

(For å kjøre disse tingene, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

Så stod det to St. Hanshaugen-karer, i 20-åra vel, og kommenterte om meg, (mener jeg å huske).

(De var vel kanskje på vei til Rimi, eller noe sånt, da).

Og han ene sa noe sånt, (til han andre), som at: ‘Det er jo han som er mesterhjernen, de får jo aldri tak i han nå’.

(Noe sånt.

Hvis jeg hørte det riktig.

Og uten at jeg skjønte helt hva det her skulle bety, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

15. juli 2013
Min Bok 5 – Kapittel 222: Mer fra høsten 2004

Det var forresten også sånn.

At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).

Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.

(Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).

Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).

Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.

For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.

(Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Når jeg søker på Dis.no nå.

Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:

http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661

Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men).

Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).

Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.

Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.

Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).

Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).

Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).

(Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:

http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/

Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.

Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:

Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.

Men Sundheim-navnet er etter mora, da.

Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).

Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.

Hvem vet).

Og vi gikk til graven, til mora mi, da.

Og de andre folka.

(Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).

De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).

Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.

Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.

(Bare for å få summet meg litt, liksom).

Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.

(Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.

Noe sånt).

Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.

(Noe sånt).

Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.

Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).

Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.

De er kanskje veldig overfladiske, da.

(Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.

Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.

Men men).

For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.

Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.

(Må jeg vel si).

Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.

Noe sånt.

Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.

(Hvis jeg skal være ærlig).

For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.

Nei, det kan man kanskje lure på.

Hm.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi var på kirkegården.

Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.

(Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).

Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.

Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.

For Liv Kristin var litt vill, kanskje.

Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.

(Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.

Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).

Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.

(For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).

Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.

Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.

Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.

(Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.

Hvem vet).

Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.

(Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.

Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.

(En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.

Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).

Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.

(Noen måneder før det her).

Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.

Siden det var billigere, å studere der, da.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.

For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).

Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.

Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.

(En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.

Noe sånt.

Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.

Noe sånt).

Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.

(Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.

Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).

Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.

Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.

Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).

For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.

(For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.

Men det hadde ikke jeg sagt til dem.

Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).

Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.

Noe sånt).

For jeg tenkte vel noe sånt.

Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.

Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.

Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).

Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.

(Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).

Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).

Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).

Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.

Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.

(Noe sånt).

Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.

(Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).

Og fra dette besøket mitt hos Pia.

Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.

(For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).

Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.

(Som hva jeg eide, osv).

Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.

(Noe sånt).

Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel

(Noe sånt).

Så dette var vel litt underlig.

Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?

Hm.

Nei, dette var vel litt underlig.

Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.

Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.

Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. juli 2013
Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

(Og ikke halvt afrikansk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

Ute i Holterveien, i Drøbak.

(Som var sommeren 1998, da.

Altså cirka et halvt år før det her.

Noe sånt).

Så ble det dramatikk.

For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

(Det andre stedet hu bodde, i den gata).

Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

Bare et steinkast unna cirka, da.

(Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

På Sofienberg.

Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

(Må det vel ha vært).

Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

(Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

Da hu selv hadde dukka opp der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

(For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

(Ihvertfall en god del).

For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

Som var rimelig sivilisert, vel.

Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

Omtrent som det var midt på 80-tallet.

Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

Så var vi, i en park, på Sagene der.

(For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

(Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

(Noe sånt).

Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

(Noe sånt).

Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

(Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

Noe sånt).

I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

Og dette var et en-ukes kurs, da.

Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg kunne dra på det kurset, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

(Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg likte best, ved det her kurset.

Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

Altså i seks år, da.

Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

Og de spurte meg bare muntlig, da.

Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

Men dette var jo fem år før det her, da.

Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

(For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

På den her tida.

Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

(For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

Så jeg slo til på det, da.

Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

Når jeg tenker meg litt om her.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

(Av en eller annen grunn).

Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

(Hva vet jeg).

Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

For mora mi var liksom så spesiell, da.

Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

(Av en eller annen grunn).

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her.

(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

Og på den første, av disse to byturene.

Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

Før han fanget den igjen, da.

Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

Men Axel er jo så stor og sterk.

Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

Nei, ikke jeg ihvertfall.

Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så da tenkte jeg vel det.

At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

(Noe sånt).

Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

(Noe sånt).

Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

(Som han kalte det).

Og da jeg spurte, hva det ville si.

Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

(Noe sånt).

Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

Mens Axel herma etter han kjempen, da.

For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

(Mener jeg å huske).

Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. september 2012