johncons

Stikkord: Drøbak

  • Min Bok 5 – Kapittel 5: Mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    En ting jeg glemte å skrive om, i Min Bok 4, (hvis jeg husker riktig), det var det, at hu Maylinn, som etterhvert flytta inn på Ungbo.

    Hu hadde en pakistansk venn, i 20-30-åra vel.

    Som en gang fortalte til meg, (i stua på Ungbo der), at han hadde jobba så mye, det siste året, så han hadde ikke rukket å følge med på klesmotene, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og meg, vi traff forresten Maylinn en gang, inne på Oslo City der.

    (Etter at ingen av oss tre bodde sammen på Ungbo lenger, da).

    Etter at Pia og meg hadde vært og besøkt mora vår, (som etterhvert flytta til Drøbak), eller noe sånt, kanskje.

    Og Pia gikk da bort til Maylinn, (som dreiv og hang inne på Oslo City der, må jeg vel si, at det virka som).

    Og begynte å prate lavt og alvorlig til henne, da.

    (Pia hadde ihvertfall et alvorlig ansiktsuttrykk, husker jeg).

    Og det var som at Pia liksom instruerte hu Maylinn, i noe, da.

    (Noe sånt).

    Det virka rart, det her, syntes jeg.

    Jeg visste ikke at Pia og Maylinn kjente hverandre så godt.

    Men de må ihvertfall ha hatt noen felles kjente, da.

    Som Pia liksom sladret om, eller noe, da.

    Eller om det var sånn, at Pia fortalte Maylinn, om hva hu skulle si eller gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Og Maylinn så ikke engang på meg, tror jeg.

    Og sa ihvertfall ikke hei eller smilte.

    Så jeg sa ikke noe til henne, da.

    Men så bare på det her, at Pia liksom dreiv og instruerte henne, da.

    Mens hu nesten hviska til hu Maylinn, da.

    (Mens Pia som sagt så alvorlig ut, som om at dette var noe viktig, da).

    Mens jeg stod like ved siden av dem, i et minutt eller to kanskje, mens Pia prata, da.

    Men uten at jeg kunne høre hva Pia sa.

    For Pia prata på en utydelig og intens måte, så jeg skjønte ikke noe av det her da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som jeg bodde, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.

    Så lå vel Axel, (som hadde hjulpet meg å flytte), over på sofaen der, (mener jeg å huske).

    Og Axel, han sov lenge på lørdagen, (mener jeg at det her må ha vært), da.

    Så jeg gikk en tur ut, for jeg ville vel ikke vekke Axel, da.

    Og da gikk jeg også en tur ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Og videre forbi regjeringskvartalet.

    (Som jeg også gjorde cirka en uke seinere vel, på kvelden, etter innflyttingsfesten.

    Som ikke Axel var bedt på, for han var vel ikke atten år enda.

    Og den festen var vel kanskje mye Magne Winnem sitt prosjekt og.

    Det er mulig).

    Og rett etter regjeringskvartalet, så lå det en slags billig-bokhandel, på høyre hånd, like før man kom inn i Grensen der, husker jeg.

    (Hvis ikke den butikken lå enda litt nærmere Karl Johan da, i Akersgata.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo nå fått to, (ganske fine, trehvite), reoler, (som stod i leiligheten, da jeg flytta inn), og der var det plass til en rad med bøker, nederst, i hver reol, da.

    (Selv om jeg vel hadde videokassetter, nederst, i den ene av de to reolene, de første årene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der).

    Så jeg kjøpte et par billigbøker da, i den bokhandelen.

    (Som kosta kanskje en tier, per bok, eller noe, da.

    For jeg tenkte vel at jeg måtte kjøpe noen bøker da, siden jeg nå liksom hadde fått en bokhylle.

    Så så det vel dumt ut, om den hylla var for tom, tenkte jeg nok.

    (Selv om jeg nok hadde noen få bøker fra før også.

    Men da jeg bodde på Ellingsrudåsen, så hadde jeg pleid å for det meste låne bøker på biblioteket, da.

    Istedet for å kjøpe de selv).

    Men jeg så meg rundt der da, og valgte ut de bøkene, som jeg var mest interessert i, da.

    Og jeg hadde vel også det i bakhodet, at min onkel Runar, i Son, han hadde et lite rom, ved siden av stua, i den store villaen sin, i Isdamveien, som han brukte som bibliotek, da.

    Så jeg tenkte vel kanskje noe sånt, som at kanskje jeg også kanskje skulle prøve å få meg et sånt bibliotek en gang, da.

    Med andre ord at jeg ønsket å få meg en like stor og fin villa, som onkel Runar, da.

    Og at jeg liksom fikk det her som et slags mål, da.

    Så etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så begynte jeg å samle litt på bøker, da.

    Hvis det var noen bøker jeg fant, som jeg syntes at virka litt artige, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjøpte bøker fordi at det var bøker, liksom.

    Men det var sånn at hvis jeg fant en artig og billig bok, på et antikvariat eller en brukthandel liksom, så kjøpte jeg med meg den da, hvis jeg hadde nok penger i lommeboka, liksom).

    Og det var en bok, om hvordan mannfolk, burde kle seg, osv.

    Men den var skrevet, på 50-60-tallet, da.

    Så jeg tok det som stod der, med en klype salt da, husker jeg.

    Men der stod det ting som at menn burde vaske og barbere seg, før man gikk ut døra, og sånn, da.

    Og det tolka jeg som at man burde dusje da, før man gikk ut døra.

    Noe jeg ikke alltid gjorde på fridagene mine, på Ellingsrudåsen, vel.

    (Selv om jeg dusja hver dag før jobb, de siste årene, som jeg bodde der, ihvertfall).

    Men på St. Hanshaugen, så pleide jeg å dusje på fridagene også, før jeg gikk ut døra, da.

    For jeg bodde i et rimelig snobbete strøk, da.

    Det her var vel bare noen få hundre meter, fra der kronprinsen fikk seg leilighet, litt seinere vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    I Ullevålsveien, (eller hvor det var igjen).

    Men det stod også at menn burde barbere seg, hver dag, før de gikk ut døra.

    Men da huska jeg også at Davidsen, i Geværkompaniet, en gang sa det, at han ikke gadd å barbere seg, på søndagene, osv.

    Så jeg lurte litt på hva som ble riktig å gjøre da, på 90-tallet.

    For den boka var jo skrevet, på 50-60-tallet.

    Så det hendte det, at jeg ikke barberte meg, på fridagene mine, da.

    (Sånn som jeg hadde overhørt, at Davidsen, (lagfører på kanonlaget), hadde prata om, i Geværkompaniet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er graven til mora mi, forresten. Pia var arbeidsledig da mora mi døde, og styrte boet, og kjøpte den billigste typen gravstein. Men men

    graven til mora mi

    http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661

  • Min Bok 3 – Kapittel 6: Enda mer fra innspillingen av Secondløitnanten

    På campingplassen, i Kvikne, så skjedde det, (husker jeg), at 1940-lua mi, plutselig ble borte, i teltet, en dag.

    Jeg skjønte det, at noen hadde rappa den da, og skreik ut da.

    At hvis ikke jeg fikk den tilbake, så gadd ikke jeg å leike ‘julenisse’ noe mer.

    (For jeg var omtrent den eneste der, som hadde noe penger, så jeg hadde lånt bort penger, til cola og godteri, osv., til mange av folka, som bodde i det samme teltet da.

    Det vil si Frisell, (fra Drøbak vel), ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og etter at jeg kom tilbake fra kiosken, (eller noe), så lå 1940-feltlua mi, oppå liggeunderlaget mitt, mener jeg å huske.

    Så den var det altså noen som først stjal, og så la tilbake igjen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste kvelden, på campingplassen der, så ble alle soldatene, spurt av kaptein Isefjær, om de ville ha _en_ øl, som filmselskapet, hadde kjøpt, til soldatene.

    (Det var vel en hansa boksøl, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt).

    Isefjær, stilte alle soldatene opp på rekke.

    Og alle ble spurt, en og en, om de ville ha en øl da.

    Jeg sa ‘ja’, men jeg syntes også at det her virka ganske dumt da.

    For jeg var jo tidligere blåruss og NHI-student, så jeg var ikke vant til å ‘spytte i glasset’, for å si det sånn.

    Så hvis jeg skulle drikke alkohol, så syntes jeg det ble for dumt, å bare drikke en øl da.

    Jeg var jo vant til å drikke til jeg spøy omtrent, hver helg, (i begynnelsen ihvertfall), som student i Oslo da.

    Så jeg bare spurte om det var noen som ville ha min øl da, husker jeg.

    Siden jeg syntes at det ble dumt, å bare drikke en øl da.

    Da var det bedre å ikke drikke øl i det hele tatt, syntes jeg.

    For jeg var noen ganger sånn, at jeg fikk lyst på mer øl, hvis jeg hadde drukket litt, da.

    Og på den campingplassen der, i Kvikne, så var det jo ikke noe mulighet, for å kjøpe mer øl, etter at den første var drukket opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den scenen, som jeg var med i, oppe i Kvikne der, som tysk nazi-soldat.

    Det var den scenen, hvor en gruppe på 10-15 tyske soldater, omringet av norske soldater, småløp inn på tunet, på den gården der da.

    Vi som var tyske soldater, vi løp på to rekker da, var det vel.

    Og jeg var en av de to bakerste da.

    Og jeg, jeg var ikke så fysisk sterk, som de andre ‘nazistene’ da.

    Så jeg sleit med å holde følge da, og man kan se det på den filmen, (Secondløitnanten), mener jeg, at den ene nazisten, hang litt etter, inn på tunet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av dem, som måtte være tyske soldater, de ville ikke løpe, med den fæle tyske hjelmen på seg.

    Så den hjelmen, den måtte vi ha, hengende rundt armen, mens vi løp inn på tunet der da.

    Og det gjorde veldig vondt faktisk.

    For den hjelmen, den veide litt da.

    Så når vi da løp der, så hoppa den opp og ned, og det gjorde vondt, i armen, hver gang reima til hjelmen, traff armen igjen da, når hjelmen var på vei ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, sa forresten til meg, at ‘du kledde den Ribsskog’, etter at jeg hadde tatt på meg den nazi-hjelmen, på gården der da.

    (Etter at det hadde blitt bestemt, at jeg skulle være tysk soldat da).

    Så Dybvig kødda litt da.

    Og vi tok også et bilde, noen av oss ‘nazistene’, hvor vi tulla, og holdt armen til sånn til nazi-hilsen da.

    Et bilde som jeg har sammen med tinga mine, hos City Self Storage.

    (Og som Odd Sundheim, på lag 2, sendte til meg vel, etter militærtjenesten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvorfor jeg syntes at det var morsomt å ha på seg de tyske uniformene, det var vel fordi at det var noe som skjedde da, og som var spennende liksom da.

    Da hadde man noe å fortelle om liksom, fra forsvaret da, syntes jeg.

    Alle vet jo hvordan andre verdenskrig endte, og Tyskland var jo en mye større militærmakt, under andre verdenskrig, enn Norge var da.

    Og det var ekte uniformer, fra krigen da.

    Så jeg syntes at det var litt artig da, historisk sett liksom.

    Jeg hadde også pleid å spille en del krigs-strategi-spill, med Øystein Andersen og Glenn Hesler og dem.

    (Et spill som het ‘Axis and Allies’).

    Og da måtte noen være Tyskland noen ganger der.

    Og en gang tok jeg Russland, som Tyskland da, husker jeg.

    På en spesielt smart måte da.

    (Siden vi spilte med noen nye, spesielle regler vel, som vel Øystein Andersen hadde funnet på vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som norsk soldat der, så husker jeg spesielt at jeg stod inne i en lang stue, (eller noe), på gården der.

    Og en av de norske militær-lederne, holdt en alvorlig tale da.

    Og jeg stod liksom der, og fulgte med på talen da.

    Og da måtte vi late som at vi syntes at den talen var veldig interessant og alvorlig da, og snu oss, og følge han som holdt talen, med blikket da, når han gikk rundt i rommet der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at den siste dagen der, (var det vel), så satt vi bare og slappa av, (og kjeda oss), i en bygning, på den gården der da.

    Staff, fra Hedmark vel, hadde en walkman, med Red Hot Chili Peppers-kassetten i, (‘Blood Sugar Sex Magik’), og etterhvert, så kjeda jeg meg så mye, at jeg spurte om jeg kunne få låne den walkman-en hans litt.

    Og det fikk jeg lov til da.

    (For den kassetten, den hadde jeg vel nettopp kjøpt meg selv og.

    Eller CD-en var det vel, som jeg hadde, hjemme på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i uka, så kjørte vi ned til Terningmoen igjen.

    (Etter at vi var ferdige med å være statister da).

    Men på Terningmoen, så ble vi vel bare en natt vel.

    For da, så skulle vi nemlig være stedfortredere, for Garden, som noen slags statister der og, for reserveoffiserer, som skulle øve seg på å lede en tropp, i området rundt en militærleir, ved Kongsberg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heistadmoen, het vel den leieren, ved Kongsberg, som vi holdt til i nærheten av da.

    (Søkte jeg meg fram til på nettet nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på

    Men men.

    Men vi skulle ikke bo i noen brakker, i militæreleieren.

    Neida.

    Vi skulle ikke engang bo i lagstelt.

    Vi skulle bo i knappetelt, etter å tråkka rundt i ‘fjellheimen’ der, i en god del timer da, ledet av noen, (litt ‘rustne’ kanskje), reserveoffiserer da.

    Laget som jeg var på, vi satte opp et knappetelt, oppe på et fjell som het Barmen, (tror jeg at det var).

    Og jeg husker at årets første snø kom, mens vi var oppå det fjellet der da, og dreiv og skulle sette opp teltet, eller noe.

    Oppå det fjellet, så var det også bra utsikt, og jeg stod og prøvde å speide etter Berger der, husker jeg.

    Men jeg kunne ikke si at jeg klarte å se så langt.

    Jeg så vel sørover, tror jeg.

    Men jeg skulle vel ha sett sør-vestover, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, sammen med noen folk fra Kongsberg.

    (Og bestemor Ågot var jo fra Numedalen, som var liksom oppafor Kongsberg der vel).

    Så jeg følte meg nok litt mer hjemme der da, enn oppe i Elverum og i Kongsvinger, hvor vi var på den første øvelsen, nemlig ‘Øvelse Elg 1992’ da, (var det vel).

    Vi var vel ved Heistadmoen der to ganger tror jeg, iløpet av dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Dette var vel egentlig Garden sin jobb, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall), men de var noen ganger opptatt, med andre ting, (uten at jeg vet nøyaktig hva det var), og da måtte vi fra Geværkompaniet dra til Kongsberg, istedet for Garden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi var oppå det fjellet der, så fikk jeg plutselig så vondt i armen.

    Så jeg måtte ned til sykestua, på Heistadmoen der da.

    Og jeg fikk noen smertestillende tabletter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi lå i det teltet, oppå det fjellet der, så var det også stridspause, i et par timer, husker jeg.

    Drillos skulle spille VM-kvalifiseringskamp, (til USA-VM, i 1994, må det vel ha vært), mot Nederland, (eller noe), vel, og vi fikk lov til å høre på den kampen, på radio da.

    Og Norge klarte vel ihvertfall minst uavgjort, (mener jeg å huske, ihvertfall), i den kampen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første dagen der vel, så var det forresten en konflikt, mellom Andresen, fra Vinstra, og han reserveoffiseren da.

    Andresen hadde vært litt smårebelsk, eller noe sånt, kanskje.

    (Og sagt at han ville ha pause, eller noe sånt, kanskje).

    Og da sa han reserveoffiseren, til Andresen, at hvis han ikke likte seg der, så måtte han være dum, siden han ikke hadde klart å dimme enda.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fredagen, så skulle vi ta bussen ned til Terningmoen igjen, på morgenen/formiddagen.

    Da jeg gikk på bussen, så spurte jeg troppsjef Frøshaug, (som stod ved inngangsdøra i bussen der, av en eller annen grunn), om vi kunne stoppe på veien, sånn at jeg fikk ringt NHI.

    For jeg skulle egentlig ha vært på et ‘karakterklage-møte’, hos NHI, i Oslo, om det her kryssordprogrammet mitt, denne dagen, (var det vel).

    (Men jeg hadde ikke klart å få ordnet meg fri da.

    For dette var en av de første månedene, av tjenesten, og jeg var ikke så flink, til å prate med troppsbefalet og sånn da.

    (Det var jo den episoden, da Frøshaug ble sur på meg, fordi jeg hadde rota bort feltlua mi, blant annet).

    Og tjenesten, den sleit meg vel også ut litt.

    Og det middagsselskapet, til han vennen til tante Ellen, det hadde kanskje tatt litt mye av konsentrasjonen min da.

    Det er mulig.

    Siden det var så sjelden at vi hadde noe sånt, i slekta vår da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug svarte meg, at ‘er det noe viktig da, Ribsskog?’, og forklarte at han ikke hadde noe lyst til at en haug med møkkete soldater skulle vise seg offentlig, (på en bensinstasjon, for eksempel), for det kunne ødelegge ryktet til Forsvaret da, (var det vel).

    Jeg syntes det, at det var litt vanskelig, for meg, å veie opp mitt forhold til NHI, (eller egentlig fremtiden min vel), opp mot ryktet til Forsvaret.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Og jeg hadde også grua meg litt, til å ha mer med NHI-rektor Ole Øren, å gjøre.

    Siden vi hadde gått så dårlig sammen, da han var min rådgiver, på den kryssord-oppgaven min da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg gikk bare og satte meg ned, på et sete, nesten helt bakerst i bussen da.

    Og tenkte vel noe sånt kanskje, som at det var for mange idioter, i Norge/Verden, (eller noe), vel.

    (Jeg var så lei av sånne autoritære folk som NHI-rektor Ole Øren og troppsjef Sverre Frøshaug da).

    Og jeg tenkte at jeg fikk nok bare prøve å være litt ‘laid-back’, når det gjaldt livet mitt fremover, (siden det virka som at det visst fantes så mange sånne ‘tverre’/autoritære/vanskelige folk, da, som stod litt i veien for meg liksom, (eller hvordan man skal forklare det)).

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at hele livet mitt gikk i grus da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en klage til Jussformidlingen







    Gmail – Al quaida/Fwd: Klage på råd







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Al quaida/Fwd: Klage på råd




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Jul 20, 2011 at 5:41 PM





    To:

    leder@jussformidlingen.no



    Hei,

    altså, jeg sjekka det nå.
    Og Tingretten i Drøbak, på skifteattest, fra da min mor døde, i 1999.
    De skrev fra venstre mot høyre.
    Er de i Larvik noe Al Quaida eller, siden de skriver motsatt vei, fra høyre mot venstre?

    (Som dem vel gjør i koranen, osv.).
    Hm.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2011/7/20
    Subject: Klage på råd
    To: leder@jussformidlingen.no

    Hei,

    jeg ble henvist til Jussformidlingen, av Jussbuss, i Oslo.
    (Fordi de ikke har med arvesaker å gjøre).
    Jeg har ikke fått arv etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde for to år siden, og var etter dansk adel, og hadde verdifulle malerier fra slottet Højriis, mm.

    (Enda min mor døde i 1999).
    Jeg har kun fått 3.000 sendt pr. paypal fra min søster.
    Jeg burde fått mye mer penger, og jeg har ikke fått noe regnskap over arv.
    Jeg ble rådet, av Jussformidlingen, (jeg ringte for 2-3 uker siden, var det vel), til å kontakte Tingretten i Larvik, og høre, om de har mottatt bekreftelse på gjennomført skifte, fra mine medarvinger som fikk boet av Tingretten, (onkel Martin og tante Ellen).

    (Selv om stempelet til Tingretten er speilvendt, virker det som.
    Men de har kanskje hatt forsinka juleborg igår, det er mulig).
    Tingretten i Larvik, sier at arvinger ikke sender en slik bekreftelse.

    Så enten juger de, ellers så juger dere i Jussformidlingen.
    (For å si det litt direkte).
    Hva er det som skjer her, lurer jeg.
    Håper dere kan finne ut hva som foregår.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Sender med kopi av brevet fra Tingretten i Larvik.





    img093.jpg
    400K



    PS.

    Her er vedlegget:

    img093

    PS 2.

    Her kan man se det, at Tingretten i Follo, skriver fra venstre mot høyre.

    Kanskje dem har lest for mye i koranen, i Tingretten i Larvik?

    Er det derfor stempelet går feil vel?

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    follo venstre mot høyre

    https://johncons-blogg.net/2010/03/jeg-husker-at-sstra-mi-hinta-litt.html

  • Jeg lurer på om det var her, som mora mi bodde, på et senter for sinnslidende vel, på midten av 80-tallet. Pia og jeg, besøkte henne, en påske vel

    nøtterøy

    PS.

    Før det her, så bodde mora mi, på et annet hjem, for psykisk syke, i indre Vestfold vel.

    Der bodde hu, for eksempel på bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i 1987 vel.

    (Faren min og Haldis, kjørte innom der, og hilste på mora mi, før vi kjørte videre til bestemor Ingeborg sin bursdag, på Hotell Wasiloff, i Stavern.

    Men mora mi måtte vel bli på det hjemmet, mener jeg å huske, og fikk ikke lov til å være med på 70-års dagen til mora si vel.

    Hvor det var fri bar, og slektninger på besøk fra Danmark, og det hele, husker jeg.

    Og hvor bestemor Ingeborg hadde leid et helt selskapslokale da, (med en dame, som stod og serverte drinker, ved et bord, i hjørnet av det rommet), på det hotellet, i Stavern.

    I etasjen over diskoteket, husker jeg.

    Men men).

    Så her på det andre hjemmet, må hu ha bodd i 1988 kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var kanskje i påsken 1988 da, at jeg og søstera mi, besøkte mora vår her.

    Hvem vet.

    Etter dette så flytta mora vår til Borgheim, (like ved), hvor hu fikk sin egen leilighet.

    Det er mulig at det var sommeren 1988, før jeg dro til Brighton, at mora mi bodde på dette hjemmet.

    For jeg husker det, at søstera mi og mora mi, dro meg med inn til Tønsberg, (til Hennes og Mauritz, eller Cubus vel), og kjøpte en hvit bukse, og en hvit jakke, til meg, før jeg dro med ØA, til Brighton.

    Så det er mulig at det var her vi bodde da.

    Og at mora mi fikk den leiligheten på Borgheim seinere.

    Ihvertfall så husker jeg det, at i juleferien min, fra NHI, i 1989, så besøkte jeg mora mi, på Borgheim.

    Så da hadde hu flytta herfra.

    Etter Borgheim, så flytta mora mi til Holterveien, i Drøbak, hvor hu døde i 1999 da.

    (Hu flytta til Drøbak, da jeg hadde den røde HiAce-en, husker jeg.

    For jeg kjørte henne på visning der, husker jeg.

    Etter mye mas fra mora mi og søstera mi vel.

    Og den HiAce-en hadde jeg fra 1996 til 1997 vel.

    Så sånn var det.

    Så mora mi bodde ikke så mange år i Drøbak, før hu døde.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Før hu bodde på det hjemmet, i indre Vestfold.

    (Hvor ihvertfall bodde sommeren 1987, husker jeg, da 70-års dagen til bestemor Ingeborg var).

    Så bodde mora mi, hos en familie, i Svelvik, (av en eller annen grunn).

    Jeg husker at jeg ble med søstera mi, og besøkte mora mi der en gang.

    Men jeg var ikke så på ‘godfoten’, med mora mi, (etter at hu sendte meg til faren min, i 1979, osv).

    Så jeg gikk heller litt vekk fra hu, og da begynte hu unge dattera i huset, og leike og tulle med meg og søstera mi, og la et par underbukser oppå huet mitt, osv.

    Så det var siste gangen, som jeg dro dit, for å si det sånn.

    Søstera mi, Pia, hadde visst funnet mora mi, i en grøft, langs et jorde, ved Grunnane, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og fått henne på sykehus.

    Noen måneder seinere vel.

    Men hvorfor mora mi flytta inn hos en familie i Svelvik, det veit jeg ikke.

    Og det syntes jeg var rimelig flaut.

    Selv om jeg nesten ikke regna meg som å være i familie med henne, etter at hu sendte meg til faren min, i 1979.

    Men men.

    Før at hu bodde hos den familien, i Svelvik.

    Så bodde mora mi, i Sande et sted, mener jeg.

    Men da syntes jeg det, at mora mi flytta for nærme Berger, der hvor faren min var fra.

    Så der besøkte jeg ikke mora mi, (selv om søstera mi maste), må jeg innrømme.

    Før det igjen, så bodde vel mora mi på Tagtvedt, (i Larvik).

    Og før det igjen så bodde hu i Jegersborggate, i Larvik.

    Og før det igjen, så bodde hu på Stenseth Terrasse, utafor Drammen, mot Krokstadelva.

    Og før det igjen, så bodde hu i Jegersborggate, i det samme huset, som de prøvde å selge vel.

    Og før det igjen, så bodde hu i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Før det, på ei hytte, i skogen, i Brunlanes, (sammen med Arne Thomassen, som hadde ledet arbeidet med å bygge den hytta vel).

    Før det igjen, i Storgata, på Østre Halsen, fra 1974 til 1975 vel.

    Før det igjen, i Vestmarka, ved Larvik, fra 1973 til 74 vel.

    Før det igjen, i Toppen 4, på Bergeråsen, sammen med faren min, og Pia og meg, fra 1972 til 73 vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Sykehuset i Tønsberg







    Gmail – Forespørsel slektskapsforhold







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Forespørsel slektskapsforhold




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Feb 4, 2011 at 2:37 PM





    To:

    firmapost@siv.no



    Hei,

    jeg har ikke hørt noe mer tilbake fra dere.
    Men, jeg husker det, at da mora mi lå for døden, da min søster Pia, sa at det var mulig min mor ikke hadde lenge igjen å leve.

    Så kjørte jeg min Ford Sierra, ned til Moss sykehus, i 1999, med min søster Pia og halvbror Axel, som passasjerer.
    Vi kunne ikke få møte henne med en gang, så jeg kjørte bort til Vannsjø, hvor vi ventet litt, og jeg lot Axel prøvekjøre litt, for han hadde ikke lappen, enda han var 20-21 år, men kjørte som en galning og idiot, og bremset ikke når jeg beordret han osv., så vi kræsja nesten i en bil som dukket opp i motgående kjørefelt.

    Så det er siste gang jeg lar Axel prøvekjøre, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så kjøpte jeg is til min mor, mener jeg, som satt i rullestol, i kiosken på Moss sykehus.
    (For jeg jobbet som butikksjef i Rimi, så jeg hadde ganske god råd da).

    Og mora vår, hu ville også smake på den isen jeg kjøpte, og det lot jeg henne får lov til, siden jeg skjønte at det kanskje var siste gangen vi så henne, pga. kreften.
    En sjokolade Pin-up, eller noe.

    Men men.
    Og så ville hun at jeg skulle hente en kjole til henne, i hennes leilighet til Drøbak.
    Jeg skjønte ikke hvorfor.
    Så jeg spurte hvorfor.

    Men mora mi svarte ikke.
    Men brøt nesten sammen vel.
    Og så kom en pleier å hentet henne, og lot meg ikke engang si hadet.
    Så det var litt traumatisk for meg, at dette var det siste jeg husker av mora mi.

    Men vi var egentlig ikke så nærme, siden hun sendte meg til min far, som niåring.
    Men fra vårt siste møte med mora vår, oss tre barna, så vil jeg si at jeg var nærmest.
    For jeg var den som ble hos henne lengst, Axel og Pia gikk i forveien.

    Av en eller annen grunn.
    Som for å la meg og mora vår få en prat for oss selv.
    Og det gjorde også bestemor Ingeborg og onkel Martin og min søster Pia, ved min mors grav, i 2004, før jeg dro for å studere i Sunderland, etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo.

    Vi hadde en minnesamling, i Drøbak, som bestemor Ingeborg, kalte inn til.
    Og de flyttet seg fra graven med en gang, og lot meg stå igjen der, for meg selv.
    Så de hadde ikke noen tenkestund, ved graven til min mor, men hadde nok avtalt, på forhånd, bak min rygg, at de skulle gå tilbake med en gang, og la meg stå ved graven til min mor aleine.

    Noe sånt.
    Så etter å ha tenkt mer på dette.
    Så må jeg si det, at det nok var sånn, at jeg var min mors nærmeste pårørende.

    Pia og onkel Martin, (og Axel), brydde seg ikke om min mors siste ønske, å hente den kjolen hennes i Drøbak.

    (Som hun kanskje ville bli gravlagt i da).
    Så jeg maste ikke på de om det, (for jeg måtte hatt hjelp av min søster, for å skjønne hvilken kjole det var).
    For var redd de ville tro jeg var sinnsyk, som min mor, for de virket så kyniske og likeglade, som Kasper, Jesper og Jonathan i Kardemomme-by ville ha reagert kanskje.

    Så da, når Kasper, Jesper og Jonatan ikke brydde seg om den kjolen til mora vår, (som vel var noe med hennes siste ønske), så holdt jeg kjeft.
    Men men.

    Så jeg var nok min mors nærmeste pårørende da, hvis jeg skal dømme fra det som skjedde de dagene før hun døde.

    Men men.
    Grunnen til jeg ikke ordnet med begravelsen, det var at jeg var en travel butikksjef i Rimi, og hadde en ny assistent der, ved navn Stian Eriksen, og jeg hadde nettopp tæret mye på han, siden jeg måtte være på en HV-rep, i Hurdal, en uke eller to før min mor døde, som jeg ikke fikk fri fra, enda jeg søkte, og forklarte at jeg hadde en fersk assistent, som var litt handikappa i butikken.

    Så sånn var det.
    Så jeg prøver igjen å få oversendt min mors papirer fra dere.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2010/1/13
    Subject: Re: Forespørsel slektskapsforhold
    To: firmapost@siv.no

    Hei,

    takk for svar!
    Min mor het Karen Ribsskog og fødselsnummeret er 140648 38807.
    Jeg sender med kopi av fødselsattest, som viser at jeg er hennes sønn, og kopi av testament fra min mormor Ingeborg Ribsskog, som viser at jeg er min mors eldste barn.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Hvis dere fortsatt har en sjef som heter Ek, fra Drammen, så hils han Kenneth Ek, som flytta til Tønsberg, fra Drammen, som jeg såvidt kjente, gjennom søstra mi, og fra en gang jeg besøkte mora mi på Nøtterøy, og møtte han i Tønsberg sentrum da, på slutten av 80-tallet.

    Søstra hans hadde visst tatt selvmord sa søstra mi.
    Men det har jeg ikke tenkt å spørre mer om, det var bare noe jeg kom på, selv om jeg syntes det hørtes litt rart ut.

    Men men.

    2010/1/13 <firmapost@siv.no>

    Vedrørende innsyn i pasientjournal

    Vi har mottatt e-post fra deg hvor du ber om innsyn i opplysninger i din mors pasientjournal.

    En pasient kan be om innsyn i egen journal. Det følger av pasientrettighetsloven

    § 5-1. Det samme gjelder den som representerer pasienten gjennom en skriftlig fullmakt. Det er ikke dokumentert at du representerer din mor i saken og du kan derfor ikke få innsyn i hennes journal.

    Dersom pasienten er død har nærmeste pårørende rett til innsyn i journal, om ikke særlige grunner taler mot dette. Det vises til pasientrettighetsloven § 5-1 femte ledd.

    Dersom det er tilfelle i din sak, ber vi deg ta ny kontakt hit hvor du også oppgir din mors navn og fødselsnummmer og godtgjør at du er nærmeste pårørende

    Vår avgjørelse kan påklages hit innen fire uker jf pasientrettighetsloven § 7-4 jf § 7-1.

    Vennlig hilsen

    Halfdan Aass
    fagdirektør





    2 attachments

    img128.jpg
    1473K
    img134.jpg
    1125K



  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Ove Grønvold




    barnepuler!!!

    Mellom Deg og Ove Grønvold

    Ove Grønvold 16. september kl. 01:42 Rapporter

    hørt at du er en gris. sånn pedo faan……!!!

    Erik Ribsskog 16. september kl. 01:44

    Hvem er det som har sagt det?

    Det er ikke sant i det hele tatt.

    Jeg har aldri pult noen som er yngre enn 17 år, og da var jeg 18 selv.

    Det må være noen som har blanda meg med Hermansen, han var litt for nærme de han var speiderleder for, synes jeg, da jeg så han i Storgata, eller Torggata, eller hvor han var.

    Du får roe deg ned litt i Drøbak eller Son eller hvor det var du bodde igjen.

    Erik Ribsskog

    Ove Grønvold 16. september kl. 17:32 Rapporter

    jeg så bildene, det var helt klart deg erik. Ta deg en tur til Drøbak, så skal jeg ordne så du for sett dem.

    Erik Ribsskog 16. september kl. 17:47

    Ja, jeg har vært i Drøbak mange ganger jeg, for mora mi ligger begravet der.

    Søstera mi kjøpte en gråstein til henne.

    Eller hu ble kremert.

    Og en slektning av meg har skrevet bok om festningen uti der, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men hva skulle jeg i Drøbak, når jeg bodde i Oslo?

    Nei, Drøbak var et kjedelig sted for meg, så overnatta ikke hos mora mi, da hu bodde der.

    Men det var jeg som kjørte mora mi til Drøbak, da hu skulle på visning der, i Holterveien, bak senteret deres, i 1997, eller noe.

    Men du juger jo så det renner av deg, som det heter.

    Du er jo bare en dass, som ikke ærer det felleskapet vi hadde i militæret.

    Du pisser på det, og kommer med noe sladre-kjærring greier, som er helt løgn.

    Det må være noen manipulerte bilder, i såfall.

    Eller noen som bare finnes i hue ditt.

    Du er jo en sånn gris, som tok mye olje på AG-en husker jeg, for da ville ikke daghavende inspisere din AG-3, for han ville ikke ha olje på henda, spekulerte du i.

    Likevel valgte han daghavende offiser din AG.

    Og du sa til troppsjef Frøshaug, at 'venstre er den du holder dyna med'.

    Når han spurte om noen ikke visste forskjellen på høyre og venste.

    Og du var vel innblanda i noe stjæling av kjøretøyer der også, såvidt jeg husker.

    Så du var som en kriminell, som fullførte militæret, synes jeg.

    Så du får vokse opp og slutte å juge.

    Selv om jeg har merka at folk fra Follo ofte er ganske umodne og litt som jenter.

    Men men.

    Så du får ha lykke til, og slutt å jug som om du var ei sånn sladre-jente.

    Erik Ribsskog







  • Grønvold fra militæret driver og koker

    grønvold fra militæret driver og koker

  • Noen søker på at jeg skal ha drept mora mi. Det er ikke sant, dessverre

    drepte mora si

    PS.

    Det som skjedde, da mora mi døde.

    Det var dette.

    Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.

    Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.

    Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.

    Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.

    (Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?

    At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.

    Men men).

    Og et år etter, så var mora mi død.

    Og jeg trodde det var pga. brystkreften.

    Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).

    Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

    Dette var i 2005.

    Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.

    Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.

    Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.

    Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.

    (Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.

    Men men).

    Så det var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.

    Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.

    Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.

    Og besøkte mora mi, høsten 1999.

    Og søstera mi og Axel satt på.

    Dette var en søndag vel, mener jeg.

    Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.

    Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.

    Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.

    Han fant mora vår.

    Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.

    Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.

    Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.

    Så jeg så på det mest som et ork.

    (For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.

    Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.

    Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).

    Så det med å dele boet etter mora mi.

    Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.

    Så jeg våkna aldri opp av det.

    Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.

    Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.

    Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.

    Det her med delinga av boet etter mora mi.

    Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.

    Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?

    Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.

    Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.

    Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.

    Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.

    Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.

    Siden hu hadde med onkel Martin der.

    Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.

    Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Arveoppgjøret etter mora mi

    Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.

    Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.

    Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.

    For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.

    Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.

    Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.

    For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.

    Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).

    Noe sånt.

    Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.

    Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.

    Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.

    Men den var fra 1986.

    Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.

    Så syntes jeg det var litt ekkelt.

    For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.

    Så det syntes jeg var ganske ekkelt.

    Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.

    (Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).

    For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.

    Noe sånt.

    Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.

    Da gikk hu inn på kjøkkenet.

    Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.

    Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.

    Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.

    Så sånn var det.

    Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.

    Så det var litt merkelig vel.

    Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Men arveoppgjøret ja.

    Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.

    Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.

    Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.

    Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.

    Og Martin sa ‘ja’.

    Men de spurte ikke meg ordentlig.

    For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.

    Men samme det.

    Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.

    Og det sa de ikke noe imot.

    Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.

    De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.

    Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.

    Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.

    Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.

    Så jeg håper ikke de har tulla noe med det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog