johncons

Stikkord: Elisabeth Falkenberg. Butikksjef Rimi.

  • Min Bok 4 – Kapittel 93: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXII

    Etter den ombyggingen, som var, på Rimi Nylænde, på den tida, som ICA Lambertseter ble åpnet.

    (Som vel må ha vært, mellom januar 1995 og sommeren 1995 en gang.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Da kasse 4 ble hevet ut, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)).

    Så ble jeg satt, til å bestemme hvordan safta skulle stå plassert, i en av de nye hylle-seksjonene, (husker jeg).

    (En hylle-reol som stod der, hvor frukta senere ble plassert, (i 1998, da jeg jobba som butikksjef der), i inngangspartiet, på Rimi Nylænde.

    Og som det ble plass til, siden vi heiv ut kasse 4, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her tror jeg må ha vært en 90-, (centimeter), hylle, for jeg hadde vel ikke noe planogram, når jeg drev med den her jobben, vel.

    Og det hadde kommet en ny safttype, fra Delight, (var det vel), en av Rimi sine egne merkevarer, da.

    (Som for eksempel Diva og Hakon også var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes at denne nye safttypen.

    Som var to-litere med Delight husholdningssaft vel, var artige, da.

    (For de så ut som de to-liters kartongene med melk, som fantes i gamle dager, husker jeg).

    Så jeg satt de to esker i bredden, i hylla, da.

    Sånn at det ble fire saft-kartonger, i bredden da.

    Men da ’tilta’ Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    For hu ville bare ha to saft-kartonger i bredden, da.

    Men da gadd ikke jeg å gjøre om det igjen, husker jeg.

    For jeg syntes at det var greit å ha fire kartonger i bredden, da.

    (Og egne merkevarer, (eller EMV), det var jo noe jeg hadde hørt om, at Rimi skulle satse på og, vel.

    Kanskje i ‘Rimi-nytt’, eller på møter for assistenter, på Hakons hovedkontor, på Sinsen).

    Så Elisabeth Falkenberg og meg, vi hadde en konflikt da, husker jeg.

    Og jeg hadde fått så bra selvtillit, etterhvert, etter å ha jobbet der en stund, mens vi bare hadde vært to ledere.

    Så jeg ville ikke la meg kommandere for mye da, av Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvorfor jeg ikke ville det.

    Men jeg mener å huske at det var sånn.

    Og jeg fikk henne jo også til å sette den motorsykkelen sin, (som hu hadde nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, fordi hu skulle selge den vel), opp på den kampanje-plassen, i butikken, hvor kundene kunne vinne en motorsykkel, da.

    Så det var nesten sånn at jeg tok over litt, på Rimi Nylænde, på den tida som vi bare var to ledere der.

    Enda jeg bare var assistent der, da.

    For jeg var ganske sterk, utholdende og i god form, da.

    Så jeg ble vel ganske selvsikker, i butikken der, etterhvert som jeg ble mer ‘varm i trøya’, og vant til å jobbe, som leder der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi, at jeg først ville se, hvor mye de to-literne med Delight husholdningssaft solgte, da.

    Før jeg lot de få mindre plass.

    For dette var jo Hakons egne merkevarer, liksom.

    Som Hakon tjente mer penger på, enn de andre varene, da.

    (Selv om de ble billigere for kundene, også.

    Siden denne typen varer ikke ble reklamert så mye for).

    Og Rimi hadde som mål å selge mer EMV, da.

    Men butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu visste visst hvor mye, som den saft-typen kom til å selge, med en gang, da.

    Og det syntes nok jeg, at hørtes litt rart ut.

    Jeg ville vel la den saft-typen få sjansen til å ha to face-inger, siden det var en ny EMV-vare, da.

    Og så kunne vi heller minske plassen, hvis de solgte lite, (tenkte vel kanskje jeg, da).

    (Og safta fikk så mye plass, når vi fikk inn den ekstra reolen, så noe måtte liksom ha ekstra plass også, da).

    For jeg shina jo alle hyllene i butikken, hver kveld, uansett.

    Og da hendte det at jeg samtidig foretok små justeringer, på hvordan varene stod i hylla.

    Hvis det var noe som så litt ‘harry’ ut, for eksempel.

    Og jeg bestilte, (eller lagde), nye labler, hvis det for eksempel var labler som manglet, osv.

    Så jeg hadde jo oversikten over det her uansett.

    Så det var kanskje derfor at jeg syntes at butikksjef Elisabeth Falkenberg var ‘dum’, da.

    Siden hu ikke lot meg styre det her, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med det.

    At butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu så ikke på klokka, når hu skulle hjem.

    Hu så på hvordan ‘ståa’ i butikken var da, (må man vel si).

    Og så pleide hu å si noe sånt som, at ‘nå rekker dere å ta resten av varene selv’, (og rydde butikken da, men det var liksom inneforstått), ganske lavt, (og muligens litt innsmigrende vel), til meg, da.

    Også dro hu hjem da, når hu trodde det, at jeg ville klare å få tatt ferdig alle varene, og rydde alle hyllene, (sammen med de ‘vanlige’ medarbeiderne), da.

    Så det var ikke sånn at butikksjef Elisabeth Falkenberg hver dag dro hjem på slaget klokka 14, liksom.

    Nei, det hørte nok heller med til sjeldenhetene vel, tror jeg.

    Men hu pleide vel oftere å dra hjem i 15-16-tiden, for eksempel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fordi at butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, heller så på ‘ståa’ i butikken, (istedet for å se på klokka). da.

    (Og jeg pleide jo også å komme cirka en time for tidlig, på jobben, hver dag, på den her tida).

    Når vi bestemte oss for når vi skulle gå hjem.

    Så var kanskje dette grunnen, til at butikksjef Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, kalte oss for ‘strebers’, da.

    For det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at Magne Winnem kalte oss Rimi Nylænde-lederne, ovenfor Morten Jenker, (som på denne tiden jobba som butikksjef på Rimi Askergata, vel), eller hvem det kan ha vært igjen, (på en eller annen fest, eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare en Kjell fra Ringnes, forresten, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, av denne boken), på Rimi Nylænde.

    Det var også ei Ina, fra Ringnes, (eller om hu kalte seg ‘Ina på Ringnes’), som pleide å ringe hver fredag, (eller noe sånt), for å få lest opp Ringnes-bestillinga, da.

    Og hu var visst sur og fæl, skjønte jeg, på Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Selv om jeg selv vel ikke merka noe særlig til at hu skulle være så forferdelig da, (hvis jeg skal være ærlig, ihvertfall).

    Men det var visst noe spesielt med henne da, (sånn som jeg skjønte det, på butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da jeg jobba som ny leder, på Rimi Nylænde), ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg igjen seks stikkord-linjer her, på A4-arket mitt, med notater, (for denne boken).

    (For jeg har kommet på et par nye ting, og også ta med om da, siden i går).

    Så det blir vel et par-tre kapitler til, av denne boken da, antagelig.

    (Avhengig av om hvor mange andre ting, som jeg også kommer på, å eventuelt ta med om).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI

    En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.

    Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).

    (For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).

    Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.

    Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.

    Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.

    Og en kar til, vel.

    Og de begynte å kødde med meg, da.

    (For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).

    Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).

    Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.

    Men det ble ikke slåsskamp.

    Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).

    Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).

    Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).

    Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.

    Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.

    Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.

    Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).

    At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.

    Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.

    Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).

    (Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.

    Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.

    Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).

    Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.

    Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.

    Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.

    Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en stund etter det her vel.

    Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.

    Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.

    Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.

    (Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.

    Det er mulig).

    Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.

    Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).

    For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.

    De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.

    (På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).

    Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.

    Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.

    Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).

    Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.

    Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.

    (For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.

    Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.

    Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.

    Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.

    Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).

    Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).

    Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.

    (Også på dager som vi fikk varer, faktisk).

    Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).

    Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.

    Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.

    Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.

    (Syntes jeg ihvertfall.

    For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.

    For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.

    Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).

    Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.

    At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.

    Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.

    Så da svarte jeg ikke noe.

    Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.

    Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.

    (Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.

    Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.

    (For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).

    Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.

    Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.

    Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.

    Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.

    Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.

    Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.

    (I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).

    Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.

    For den solgte så mye, da.

    Og det samme med Ringnes 0.7-liter).

    Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.

    Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.

    (Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.

    For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.

    (Istedet for å hive dem i papp-pressa)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 89: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVIII

    På Rimi Nylænde, så var det også noe jeg undret meg over, på den her tiden, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og det var hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri.

    For da Magne Winnem bodde i etasjen over Rimi Nylænde, i 1991 og 1992, (var det vel), så solgte jo ikke Rimi Nylænde noe godteri, (unntatt kokosboller og sjokoladeboller, som de fikk fra Drammens Is), som jeg vel skrev om, i Min Bok 2, (må det vel ha vært), at Thomas Sanne, (var det vel), forklarte for meg, da jeg var innom Rimi Nylænde, (som kunde), under et besøk, hos Magne Winnem, i 1991, (må det vel ha vært), for å se på hvordan Rimi-leiligheten til Magne Winnem, (overfor Rimi Nylænde der), var.

    Mens da jeg begynte på Rimi Nylænde, som kassamedarbeider, i 1993.

    Så solgte Rimi Nylænde godteri, fra både Freia og Nidar og andre godteprodusenter, da.

    Men hva som hadde skjedd, i mellomtiden, (fra 1991 til 1993), som gjorde at Rimi Nylænde hadde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    For ved siden av Rimi Nylænde, så lå det nemlig en tippe-kiosk, drevet av en kar litt opp i åra.

    Og Magne Winnem forklarte vel det, (mener jeg å huske, ihvertfall), i 1991, at Rimi Nylænde hadde en avtale, med han eieren, av den tippe-kiosken, om at Rimi Nylænde ikke skulle selge godteri.

    (Noe sånt).

    For siden det var både matbutikk og tippekiosk, i det samme bygget, (eller om man skal kalle det nabobygget).

    Så ble jo dette nesten som et veldig lite senter, (eller noe), i, (eller rundt), Nylænde 5 der, da.

    Men jeg var ikke noe særlig i Nylænde der, fra 1991 til 1993.

    Så hva som var grunnen, til at Rimi Nylænde begynte å selge godteri, det veit jeg ikke.

    (Det fikk jeg ikke med meg, dessverre).

    Men kanskje Rimi betalte noen penger, i erstatning til han kioskeieren, siden Rimi Nylænde liksom brøt den avtalen, (som de hadde med han), om at de ikke skulle selge godteri, da.

    Hva vet jeg.

    Jeg skjønte vel heller ikke helt, på Magne Winnem hvordan den avtalen var, heller.

    (Dette var bare noe vi chatta om liksom.

    Da jeg dukka opp igjen, med de her kokosbollene da, fra Rimi Nylænde).

    Men kjenner jeg Rimi rett, så kan det vel like gjerne tenkes at de bare blåste i den avtalen, og begynte å selge godteri.

    Og at de kanskje tenkte at Rimi er så store, så det er ikke så mye, som han kioskeieren kan gjøre, uansett.

    Hvem vet.

    Men her ligger det altså en historie ‘begravet’ da, vil jeg si.¨

    For den kiosken, den gikk nemlig konkurs, på den tida, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Etter at han kioskeieren liksom skulle få hjelp, av en kar, som kjente masse stor-tippere og sånn, (mener jeg å huske, at han sa ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For jeg var nemlig innom i den kiosken en gang, (av en eller annen grunn), da han ‘hjelpe-karen’ var der da, i 1999, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Men det virka ikke som at han hjelpe-karen klarte å ‘snu ståa’, for den tippe-kiosken, liksom.

    For den gikk nemlig konkurs, like etter at den her ‘nødhjelpen’ starta, da.

    Og så begynte Rimi Nylænde med tipping, (noen måneder seinere), under min ‘regjeringstid’, som butikksjef der, da.

    (Noe som jeg skal komme nærmere tilbake til, seinere i Min Bok-serien).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg undret meg over det her, (om hvorfor Rimi Nylænde hadde begynt å selge godteri).

    Så var det ikke sånn, at jeg var nok på bølgelengde med noen, (innen Rimi), på den her tida, til at jeg spurte noen, om grunnen til det her.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For da jeg begynte, på Rimi Nylænde, så var det sånn, at jeg ikke kjente noen av de andre som jobbet der, fra før.

    (Bortsett fra at jeg veldig vagt husket Thomas Sanne da, (mener jeg at det må ha vært ihvertfall), fra den gangen, som jeg handle i den butikken, i 1991.

    Da jeg vel kjøpte en liter Coca-Cola, en avis og en pakke kokosboller, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg kjente heller ingen av kundene der.

    (Bortsett fra de to kara, fra Abildsø, (Kjetil og en annen i ‘Abildsø-gjengen’ vel, som jeg ikke huska navnet på), som dukka opp, etterhvert der).

    Så det var mer sånn, at jeg voktet nesten hvert ord jeg sa der, da.

    (Enn at jeg skravla om alt mulig rart, liksom).

    Jeg var jo ikke så vant til å jobbe i Oslo, (eller sammen med folk fra Oslo), på den her tiden, heller.

    (OBS Triaden, (hvor jeg hadde jobbet, i et par år, før militæret), lå jo i Lørenskog, på Nedre Romerike).

    Så jeg var kanskje litt spent eller nervøs også, på hvordan de her Lambertseter-folka, som var kollegene mine der, var da.

    (Så jeg følte meg litt som en outsider der, (på Rimi Nylænde), mesteparten av tida, som jeg jobba der, må jeg nok si.

    Og jeg var kanskje litt redd for å bli uglesett da, av sjefer eller av medarbeidere, (spesielt Sanne-brødrene, som liksom var de lokale ‘grom-guttene’, (eller odelsguttene), der da, må man vel si), hvis jeg sa noe feil da, eller begynte å prate om noe som viste seg å være et følsomt tema).

    Og sjefene mine, på den her tida.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, Hilde fra Rimi Hellerud/Skullerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det var folk som jeg ikke var helt sikkert på, om som jeg stolte helt på dømmekraften til da, må jeg innrømme.

    Jeg følte meg vel kanskje litt som en smart og dyktig NHI-kar, (og en tøff Geværkompaniet-kar dessuten), som hadde blitt litt fanga, i en nødjobb, med noen, (mer eller mindre), ‘latterlige’ sjefer da, grunnet at Norge var inne i en periode med nedgangstider, liksom.

    Så det var ikke sånn at jeg pratet så fritt der akkurat, på Rimi Nylænde.

    Det turte jeg vel ikke, siden jeg nok ikke var helt overbevist, om hvor ‘oppegående’ som mine kolleger der var, da.

    Så det var nok mer sånn at jeg voktet hvert ord jeg sa, de første årene, som jeg jobbet, på Rimi Nylænde.

    Enn at jeg pratet helt fritt der, liksom.

    Jeg pratet vel friere med Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående), om ‘Rimi-ting’, osv., enn jeg gjorde med mine kolleger på Rimi Nylænde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg kjente jo ingen av mine kolleger, på Rimi Nylænde, da jeg begynte der.

    Og jeg ble vel ikke ordentlig kjent, med noen av de som jobba der heller.

    (Den jeg ble best kjent med, det var vel kanskje Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Siden hu alltid prata om butikkarbeid, (og annet), da.

    Men hu stolte jeg ikke helt på.

    For hu hadde jo vært i Jehovas Vitner osv., enda hu bare var i begynnelsen av 20-åra.

    Og jeg mistenkte at hu liksom ble litt lett ‘frelst’, da.

    Og kanskje hadde erstattet Jehovas Vitner med Rimi, (eller noe sånt), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg turte nok ikke å prate helt åpent, med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud heller.

    For jeg lurte vel kanskje litt på hvor ‘normal’ hu egentlig var, da kanskje.

    (Og det samme med de fleste andre folka der og vel).

    Og da jeg ble leder der, så strevde jeg jo etter, å holde en viss avstand, til mine ‘undersotter’.

    Siden jeg kanskje ikke var så sikker, på min rolle, som leder, i begynnelsen.

    Og også siden at jeg ikke ville blande ‘business and pleasure’ da, (som et kjent ordtak sier).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var jo lesbisk.

    Og jeg hadde vel ikke møtt noen andre lesber, før jeg fikk henne som sjef.

    Så dette skapte nok litt avstand da, mellom butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes noen homofile, (eller lesber), for å si det sånn.

    Så jeg var nok rimelig ‘var’ for det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg var lesbisk, da.

    (Og vel kanskje var en litt utradisjonell menneske-type, liksom).

    Så jeg hadde nok alltid dette en del i bakhodet, mens jeg jobba sammen med henne der, (på Rimi Nylænde), vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting som hendte, (jeg har igjen cirka et halvt A4-ark, med notater nå), den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 88: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVII

    Noen måneder før jeg skulle operere kneet, på Aker Sykehus, våren 1996.

    (Mens jeg fortsatt jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Så pratet butikksjef Elisabeth Falkenberg med ei dame, i kassaområdet, (husker jeg).

    Hu dama fortalte om at hu hadde ei datter, som hadde skadet kneet, mens hu spilte håndball.

    Og de hadde funnet ut det, at hun ikke skulle operere skaden, men bare kutte ut idretten, da.

    Og jeg syntes at denne samtalen, (som foregikk like foran meg), var rimelig spesiell, (husker jeg).

    Det var nesten som at denne pratinga var spesielt myntet på meg, (husker jeg at jeg syntes at det virka litt som).

    (For jeg venta jo på operasjon, for en lignende skade, på Aker Sykehus, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne, han sa en gang, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    At det ikke var noen som gikk med hvite skjorter lenger, på byen.

    De eneste som gikk med hvite skjorter, på byen, (fremdeles), det var Jehovas Vitner, (eller noe sånt da), sa Henning Sanne, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henning Sanne mente også at fredag var en kjedelig dag å gå ut på, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Han mente at det var onsdag, som var ‘lille lørdag’, (hvis jeg husker det riktig).

    (Og de her tingene, (om at onsdag var lille lørdag og at ingen gikk med hvite skjorter på byen lenger).

    Det sa Henning Sanne ‘utenom sammenhengen’ da, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så smurte jeg meg noen brødskiver, en gang, (husker jeg).

    Noe jeg vel vanligvis ikke pleide å gjøre.

    For jeg spiste vel for det meste pizza og potetgull, (og sånn), i årene før det her.

    Men jeg prøvde vel å være litt ‘normal’, når jeg flytta inn på Ungbo der, da.

    (Og jeg tømte vel til og med askebegeret, på stuebordet, om kvelden, før jeg la meg, (den første kvelden der), mener jeg å huske.

    Siden jeg måtte gjøre det, da jeg leide et rom, hos Mette Holter og Arne Thomassen, hvor jeg bodde, før jeg flytta til Ungbo.

    For Mette Holter, (mener jeg å huske at det var), mente det, at den siste som gikk og la seg, måtte rydde stuebordet, (og tømme askebegeret osv., da).

    (Noe jeg nok ikke ville ha gjort, hvis jeg hadde bodd aleine.

    Da hadde jeg nok heller rydda stuebordet, etter at jeg hadde stått opp, dagen etter, (for å si det sånn).

    Så jeg var nok nesten litt ‘under pisken’, da jeg bodde, hos Mette Holter og Arne Thomassen der, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg smurte meg noen brødskiver, det første året, som jeg bodde, på Ungbo der, da.

    Så smalt det fra Wenche, (som var en av de tre, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der), at ‘har hesten bursdag, eller?’.

    Så hu Wenche, hu gikk litt nærme da, vil jeg si.

    Jeg var vel ingen frøken som spiste veldig tynne brødskiver, heller.

    Men jeg var vel heller litt bortskjemt, fra å ha bodd, hos faren min, på 80-tallet.

    Så det var vel heller sånn, at jeg pleide å bare spise ferskt brød.

    Og så kaste resten av brødet, (hvis det var noe igjen), dagen etter, da.

    (Det mener jeg at jeg gjorde, det året jeg bodde, på Abildsø, ihvertfall).

    Så derfor skjærte jeg kanskje litt tjukke brødskiver, da.

    Men det var vel firkanta brød, som jeg spiste og, tror jeg.

    Men hva spiller det for noen rolle, liksom.

    Hvis jeg tok mye pålegg på brødet også, mener jeg.

    Jeg skjønte egentlig ikke hvor hu Wenche ville hen.

    Hva angikk dette henne, liksom.

    Det var nemlig sånn, på Ungbo, at vi hadde vært vårt skap.

    Og hver vår husholdning, da.

    Så det var ikke sånn at det ble mindre brødmat på Wenche liksom, hvis jeg spiste tjukke brødskiver.

    Så hvorfor hu fikk et sånt ‘anfall’, på grunn av måten jeg lagde brødskiver på, det veit jeg ikke.

    Selv om hu viste meg vaskekjelleren der, en gang.

    (Som var vanskelig, for meg å finne, siden den vaskekjelleren, lå gjennom rimelig mange kjellerganger, osv., da).

    Så betydde jo ikke det, at jeg ville det, at hu Wenche skulle blande seg opp i hvordan mat jeg spiste, osv.

    Jeg flytta ikke til Ungbo fordi at jeg ville ha en mor, liksom.

    Nei, grunnen til at jeg flytta til Ungbo, det var bare fordi at Mette Holter sa at jeg måtte flytte, og jeg ikke fant noe annet, siden jeg ikke fikk så lang frist til å flytte da, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om onkel Håkon hadde sagt det, på 80-tallet, at Drammens Is var den beste isen.

    Så var det ikke sånn, at jeg hørte så mye på onkel Håkon, akkurat.

    (For han var liksom en skøyer og en luring, da.

    Så man måtte liksom ta det han sa med en liten klype salt, noen ganger, syntes jeg.

    Han var liksom en morsom person da, som ofte hadde et skøyeraktig uttrykk, mens han pratet om noe, ofte på et ‘halvkvedet’ eller gåtefullt vis, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme det, at jeg syntes det at Henning Olsen is, var den beste isen, når det gjaldt to-liters plastbokser, ihvertfall.

    Og jeg hadde jo ‘dilla’ på Crystal Pepsi, (og jeg syntes også at 7-UP var en god brus), som de ikke solgte, på Rimi, da.

    Så noen ganger, så kunne jeg ta T-banen en stasjon lenger, til Helsfyr, (istedet for til Brynseng), når jeg skulle hjem fra jobb, (hvis jeg ikke jobbet seinvakt, da).

    Og da kunne jeg dra innom en Kiwi-butikk, som jeg visste om, som lå der Etterstad Supermarked, (eller noe), hadde ligget, det siste året, som jeg gikk, på NHI.

    Og der hadde de 7-UP, til en ganske billig pris, for to-litere, da.

    Og det kom bra med for meg, som hadde slutta å drikke cola.

    Og som ikke tjente så utrolig bra, på Rimi.

    Og de hadde også billige to-liters spann, med Henning Olsen-is, der da.

    Den isen kosta kanskje 17-18 kroner, for to liter, da.

    (Noe sånt).

    Og den isen, den var laget av ekte kremfløte da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og her i England, (hvor jeg bor nå), så får man ikke halvparten så god iskrem, for den samme prisen, (vil jeg si).

    Fløte-iskrem, er vel en av de få matvarene, som er billigere i Norge, enn i England, (tørr jeg å påstå, ihvertfall).

    For den isen, som er like billig, her i England.

    Det er ikke fløteiskrem, (vil jeg si).

    Men den isen, den smaker som om den er laget på laboratorium, (eller noe sånt), synes jeg.

    Og hvis jeg kjøper den billigste iskremen, (her i England), så ender det vel oftest med at jeg kaster den uspist, (må jeg innrømme).

    Så ikke med de to-liters plastboksene, med fløteis, fra Henning Olsen-is, (som jeg pleide å kjøpe, i Norge).

    De var veldig gode, (og også billige da), vil jeg si.

    Jeg pleide å kjøpe to-liters-bokser der, med smaken sjokoladeis med sjokoladebiter.

    Også la jeg den boksen i fryseren da, på Ungbo.

    Og så fant jeg meg en spiseskje, i bestikkskuffen der, (som vel var felles), på kjøkkenet, på Ungbo, da.

    Også spiste jeg iskrem rett fra boksen da, foran TV-en, i stua, på Ungbo, der.

    Noe som kanskje hjalp litt på humøret mitt, på den her tida.

    For jeg var nok litt nedfor, de gangene, som jeg satt, og spiste den iskremen.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Antagelig siden man vel ikke kan si, at det var et så utrolig bra arbeidsmiljø, på Rimi Nylænde.

    Og de to-liters-boksene, med is, som de solgte, på Rimi.

    De var mye kjedeligere, (det var Tress og krokan-is, osv., vel), enn de slagene, som de hadde, på Kiwi da, (vil jeg si).

    For Rimi sluttet vel med sjokolade-is, i to-liter-bokser, (mener jeg å huske).

    Og Kiwi, de hadde jo den kjempegode smaken, i billige to-liters-spann, nemlig sjokoladeis med sjokoladebiter da, (fra Henning Olsen-is, (som nevnt ovenfor)).

    Så da hendte det at jeg nesten snek meg inn, på Kiwi, (selv om jeg jo jobba, på Rimi), på Helsfyr der da, og kjøpte noen is og brus-slag, som de ikke hadde på Rimi, da.

    (For det ble litt vel kjedelig, (noen ganger), vil jeg si, å bare spise mat, fra Rimi og ICA, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud fortsatt jobba på Rimi Nylænde, vel.

    Så husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle fikse noe av den ‘finurlige’ mekanikken, på den ‘rare’ flaskeautomaten, som vi hadde der, (flaskene gikk jo i et rør ned i kjelleren, så flaskebordet så litt ut som noe professor Baltazar kunne ha laget kanskje, med masse forskjellige valser, (og andre deler da), som det ganske ofte var problemer med), med vaselin.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde tatt med seg noe vaselin hjemmefra vel, og prøvde å fikse flaskeautomaten, ved å smøre på den vaselinen, på noen valser, (eller noe), da.

    Mens hu sa at det var mye man kunne bruke vaselin til, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 87: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXVI

    En gang, på den tiden som jeg jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, i 1995 og 1996.

    Så fortalte butikksjef Elisabeth Falkenberg meg det, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at hvis hu merka at hu fikk gule tenner, så kjøpte hu seg en flaske munnskyllevann, (husker jeg).

    Noe som jeg vel stusset litt på.

    Hvorfor fortalte hu meg dette, liksom.

    Og for det andre, så var jo munnskyllevann relativt nytt på det norske markedet.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu var vel ikke noen akademiker-type akkurat.

    Lusekofte og munnskyllvann, da var hu liksom tradisjonell og trendsetter samtidig.

    Men hu jobba jo i matbutikk, så hu hadde kanskje fått en gratis vareprøve, da.

    Men jeg leste jo ihvertfall en avis hver dag, (av VG, Dagbladet og Aftenposten), og jeg husker det, at i en av de avisene, så ble munnskyllevann kalt for ‘det amerikanske vannet’.

    Det var visst like greit å skylle munnen med vann fra springen.

    Så sparte man de pengene, liksom.

    Men at butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som var så lur, må man vel si), skulle gå i en sånn ‘felle’ da, og kjøpe noe som ble kalt for ‘det amerikanske vannet’ og lureri vel, i nyhetene.

    Nei, det var vel litt spesielt vel.

    Men men, dette hang vel sammen på en eller annen måte.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi solgte forresten Drammens Is, husker jeg.

    (Som jo onkel Håkon hadde sagt, at var den beste isen, på 80-tallet, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hu jobba jo i Drammens Is, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), selv om jeg aldri var med Petter og Christian på jobben hennes, eller noe).

    Og om somrene, så ble det en utfordring, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    For da skulle vi selge pinne-is igjen.

    Og da hadde vi en egen fryser, til pinne-isen, da.

    Men de fryserne var det ofte problem med.

    Og de ble gjerne gjemt, nede på lageret, om vinteren.

    Så de måtte kanskje vaskes, osv., da.

    Og vi heiv jo ut kasse 4, og fikk noen nye hyller, i butikken.

    (På den tida, som ICA Lambertseter åpnet).

    Så da måtte vi vel finne en ny plass, for pinne-is-fryseren da, (mener jeg å huske).

    Og jeg fant en ny plass, da.

    Men da måtte jeg koble til den frysedisken, i strømuttaket, i kasse 3, (var det vel).

    Og det strømuttaket, det var koblet til en vippebryter, (på en søyle, eller noe sånt, ute i butikken, vel).

    Og en morgen, da jeg kom på jobb, så hadde noen trykket på den vippebryteren da, husker jeg.

    Så frysedisken hadde stått uten strøm, i en del timer.

    Men Drammens Is-sjåføren, (en kar i 30-40-åra med mørkt, krøllete hår vel).

    Han sa det, at den isen, den var grei, selv om den var litt myk.

    Isen hadde ikke smelta, men bare blitt litt myk, da.

    Så vi solgte de kartongene med is likevel, da.

    Hvis ikke så hadde kanskje jeg fått kjeft, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Hva vet jeg).

    Men jeg kunne jo for eksempel ikke ha ringt og bedt en elektriker om å ‘lage’ et nytt støpsel der.

    For det var isåfall en butikksjefoppgave, da.

    (Siden butikksjefen måtte godkjenne alle kostnader.

    Mener jeg at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortalte en gang).

    Dessuten, jeg hadde ihvertfall ikke vippet den bryteren, (som slo av strømmen i kasse 3 og dermed også for småis-disken), av.

    (For jeg hadde dette i bakhodet, siden jeg lurte litt på, om dette var en brukbar løsning, da jeg fant det plassen, for is-disken, vel.

    Men jeg kunne ikke finne noen annen plass, som egnet seg, for å være ærlig.

    Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå.

    For dette er jo en del år siden, (for å si det sånn)).

    Så var dette sabotasje, kan man kanskje lure på.

    Dessuten igjen, hvorfor hadde de en sånn lysbryter kobla til strømmen i kasse 3?

    Det var jo veldig rart.

    Det var en dårlig løsning, (vil jeg si), som på en eller annen måte må ha oppstått, i tiden før jeg begynte i den butikken da.

    Det hadde sikkert vært mange ombygninger og forandringer, i årenes løp, på Rimi Nylænde.

    Så derfor kunne sånne ‘rare’ ting skje da, som at det var hull i gulvet, i kasse 1, sånn at kassereren plutselig kunne nesten falle av stolen, hvis et av hjulene på stolen, rullet ned i det hullet.

    (Sånn som hendte en gang, med hu pene blondinna, som jobba som ekstrahjelp, på Rimi Nylænde, på rundt den tida, som jeg begynte der, (husker jeg)).

    Og hvis noen vippet på en bryter, (som så ut som en lysbryter, på en søyle, var det vel), så ble strømmet kuttet i kasse 3, da.

    Så Rimi Nylænde hadde blitt til en litt ‘harry’ butikk, i årenes løp, (etter å en gang ha vært ærverdige Balstad), må man vel si.

    Så sånn var det, (vil jeg si, ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide forresten å spise en del sånne småis selv, (som Daim-kremmerhus-is osv., vel), om sommeren, når jeg jobba lørdager osv., på Rimi Nylænde.

    For da kunne jeg spise den isen, i full fart, oppe ved papp-pressa der, da.

    For da slapp jeg å gå ned på spiserommet.

    For hvis jeg satt der, og spiste, mens jeg jobba som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    Så ville jeg ofte blitt avbrutt, av retur i kassa, for eksempel, da.

    For da trengte man returnøkkel.

    Og den var det bare butikkledere som fikk lov til å ha, da.

    Så hvis jeg jobbet som eneste leder, på Rimi Nylænde, (og andre Rimi-er), så var det sjelden at jeg satt meg ned, og spiste brødmat for eksempel, på spiserommet.

    For dette ville ofte bare være et stress, husker jeg, at jeg syntes.

    Siden jeg da bare ville ha blitt avbrutt, ‘hele tida’, av ting som at flaskebordet var fullt, (eller streika, noe som flaskebordet/automaten på Rimi Nylænde ofte gjorde, siden flaskene gikk ned i kjelleren, gjennom et rør), retur i kassa, kundeklager, kunder som skulle pante hele kasser, (noe ikke panteautomaten var laget for å ta imot), osv., osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hvis jeg jobbet som den eneste lederen, på Rimi Nylænde.

    For eksempel på en lørdag.

    Så ville jeg småspise, gjennom hele dagen, da.

    Også heller spise et stort middagsmåltid, når jeg kom hjem fra jobb.

    Og sånn gjorde jeg det også, når jeg ble butikksjef.

    For jeg hadde jo lært det, i Geværkompaniet, at det er væskeinntaket, som er det viktigste.

    Det viktigste er at man drikker.

    (Og gjerne at man drikker flere forskjellige slag drikke).

    Man klarer seg lenge uten mat, liksom.

    Men drikke er det viktigste, da.

    Lærte vi i Geværkompaniet, husker jeg.

    Og da jeg jobba på OBS Triaden, så fikk jeg jo ‘tyn’, (av de damene fra ferskvareavdelinge, på spiserommet, som baksnakket meg, ved et annet bord da), for at jeg spiste tung mat, som riskrem, i pausen, (under høstpermen).

    Så jeg hadde kanskje også det litt i bakhodet.

    Sånn at jeg ikke spiste for tung mat, på jobb, da.

    For man måtte være litt sprek liksom i Rimi.

    Og være litt en strikkball liksom da.

    Og være overalt og fikse ditt og datt, da.

    Ihvertfall hvis man ikke hadde veldig god ‘dreis’ på butikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg en gang, (ved kassene, på Rimi Nylænde der vel), om hva jeg pleide å spise til frokost.

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg stod like i nærheten, vel).

    Og jeg forklarte at jeg bare spiste en sjokolade på T-banen.

    (For jeg byttet jo T-bane, på Brynseng T-banestasjon.

    Så da pleide jeg å gå innom Narvesen-kiosken der, og kjøpe en flaske brus, (Sprite var det vel, som jeg oftest drakk, på den her tida), og en sjoklade, (gjerne Gullbrød), vel.

    Og jeg pleide vel også å kjøpe en avis der, mener jeg å huske).

    Mens jeg nesten lo litt vel.

    For jeg var jo i så bra form, fra Geværkompaniet.

    (Jeg var sterk og utholdende, (vil jeg si)).

    Og jeg hadde jo lært der, hvor mye kroppen tåler, på harde øvelser, osv.

    Og at det er vann/væske som det er viktigste, å få i seg mye av, i løpet av en dag.

    Og ikke mat.

    (Eller for å si det på en annen måte.

    Kroppen klarer seg lenge, med lite/ingen mat, hvis man drikker mye væske.

    Så man kan fint gå en hel dag, med lite eller ingen mat, hvis man drikker mye væske, da.

    Sånn som jeg skjønte det vi lærte i Geværkompaniet, ihvertfall).

    Også spiste jeg gjerne en hel pakke, (det vil si 450 gram vel), kjøttdeig, (som jeg for eksempel hadde oppi en kasserolle med Toro Pasta de Napoli da, eller som jeg helte for eksempel et glass med Uncle Ben’s Chilli Con Carne, (eller Uncle Ben’s Sweet and Sour), stir-fry-saus over, i steikepanna), når jeg kom hjem fra jobb, (og jeg spiste også tortilla-chips eller potetgull, etter middagen da, sånn at jeg ble skikkelig mett, før jeg la meg, for ellers så kunne det hende at jeg ikke fikk sovne, husker jeg).

    (Siden jeg jobba så hardt, da.

    Og alltid var den som la opp kjølevarene, (som jeg vil si at er den tyngste jobben, i en Rimi-butikk, ved siden av å legge opp frukta kanskje, hvis man rullerer alt), for eksempel).

    Men hvorfor Anne-Katrine Skodvin spurte meg om det her, det veit jeg ikke.

    Jeg tenkte vel ikke så mye over dette, på midten av 90-tallet.

    Men nå lurer jeg på om hu skulle dømme meg på grunn av frokosten jeg spiste, (eller noe sånt).

    Men det mener jeg at blir helt feil, (i såfall).

    I arbeidslivet så skal man dømmes etter det som skjer på jobben, mener jeg.

    Og da må man dømmes etter noe som kan måles.

    Og hvis det skal klages, så må dette tas opp i møter, og dokumenteres.

    Så om dette var et vagt angrep fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Det lurer jeg litt på nå.

    Men det tenkte jeg ikke på muligheten av da, (for å si det sånn).

    (Jeg tenkte bare på det som noe skravling, eller chatting, da.

    Og at hu blanda meg inn i noe hu egentlig prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg om vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er b-menneske, da.

    Så derfor, så sov jeg til en time, før T-banen gikk vel, (på den her tida).

    Også pussa jeg tenna, barberte meg og tok en dusj da, før jeg dro på jobben.

    Men det var ikke sånn at jeg smurte meg masse brødskiver og spiste de, før jeg dro på jobben.

    Nei, jeg var ofte trøtt om morgenen, og manglet matlyst, så kort tid, etter at jeg stod opp.

    Så derfor var et Gullbrød, omtrent maksimalt, av det jeg klarte å få i meg, før jeg dro på jobb, (på den her tiden, ihvertfall).

    Men jeg spiste mye mat om kvelden, etter jobben da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så pleide jeg nesten alltid å ha seinvaktene, da.

    Og da ville butikksjef Elisabeth Falkenberg, ha tidligvaktene.

    Og jeg var jo vant til å ha en halvtime spisepause, (på den her tiden), fra da jeg jobba på CC Storkjøp, Matland/OBS Triaden, Rimi Munkelia og på Rimi Nylænde, (som vanlig medarbeider), og fra Rimi Askergata, Rimi Skullerud og Rimi Karlsrud, osv.

    Og på den her tida, når jeg hadde spisepause, så pleide jeg å kjøpe meg et brød, som het Ladegårdens Kneipbrød.

    Også spiste jeg fire brødskiver med leverpostei, (husker jeg).

    (Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde kontrollen, på butikken, da.

    Sånn at jeg slapp å ta retur i kassa, og flasker osv., mens jeg spiste, da.

    Og jeg tok vel også flaskebordet rett før jeg spiste, som en rutine, hvis jeg husker det riktig.

    For å liksom slippe å bli forstyrret av det, da, mens jeg spiste).

    Men jeg jobbet jo hardere og hardere, på Rimi Nylænde, (må jeg vel si).

    Ikke nok med at jeg la opp alle kjølevarene og mange av de tyngste tørrvarene, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Vi lederne begynte jo også å legge opp frukta der, etterhvert.

    (Og jeg trente jo også en god del, på fritida).

    Så en gang, som jeg hadde spisepause, så smurte jeg meg fem brødskiver da, (husker jeg), istedet for fire.

    (Siden jeg kanskje huska, fra dagen før, at jeg ikke ble helt mett, av fire brødskiver, da).

    Men da husker jeg det, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, kom inn på spiserommet, mens jeg smurte brødskiver, (eller om det var mens jeg satt og spiste), og så ‘stygt’ på meg, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så etter det, så turte jeg ikke å smøre mer enn fire brødskiver da, når jeg hadde lunsjpause, (husker jeg).

    Selv om det ofte hendte at jeg kastet brød vel, (på den her tida).

    For selv om jeg tok med meg resten av brødet hjem vel, og pleide å smøre en del brødskiver, som jeg liksom spiste sammen med kjøttdeig-rettene jeg lagde, osv., da.

    Så hendte det vel at jeg kasta en del brød og, som var noen dager gammelt.

    (Altså, hjemme på Ungbo, da).

    Så derfor tenkte jeg vel det, at jeg kunne vel like gjerne spise fem brødskiver, hvis jeg ikke ble mett av fire, liksom.

    Når jeg først skulle ha meg spisepause, liksom.

    Hvor lang tid tok det å smøre og spise den femte brødskiva, liksom?

    Nei, det må vel bare ha vært snakk om noen ganske få minutter, tror jeg.

    Likevel så turte jeg ikke det, etterhvert.

    Etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde sett så stygt på meg, da.

    Å smøre meg mer enn fire brødskiver, når jeg hadde lunsjpause.

    Selv om jeg hadde god appetitt, da.

    Så Rimi Nylænde var kanskje ikke noe sted for mannfolk å jobbe.

    For det var jo en lesbisk butikksjef der.

    (Nemlig Elisabeth Falkenberg).

    Og distriktsjefen, Anne-Katrine Skodvin.

    Hu var jo feminist.

    Sånn som jeg skjønte det, fra da hu ansatte Wenche Berntsen der, (på Rimi Nylænde), selv om hu hadde spredd noe seksuelle rykter, om en butikksjef, på Rimi Manglerud, (var det vel).

    (Mener jeg at butikksjef Elisabeth Falkenberg sa, ihvertfall).

    Så man fikk liksom ikke lov til å være mann, når man jobba på Rimi Nylænde, synes jeg det virker som, når jeg tenker tilbake på det, ihvertfall.

    Men jeg er jo ganske gammeldags oppdratt, av min mormor, Ingeborg Ribsskog, (blant annet), som var fra dansk adel/overklasse.

    Så det var kanskje derfor jeg klarte meg uten noen å miste jobben, (eller noe), på Rimi Nylænde, kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 85: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIV

    En gang, mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobbet, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    (Altså i 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så fortalte hu meg det, at det var så mye, som ble stjålet, av dameundertøy osv., (var det vel), oppe på platået der, (en del av butikken, som var et trappetrinn høyere, enn resten av butikken), på Rimi Nylænde.

    Jeg så, (når jeg begynte å tenke på det her), at det hang et sladrespeil, et sted, i butikken, hvor det ikke gjorde noe særlig nytte vel.

    Så jeg tenkte det, (etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel), begynte å ‘bable’ om det her da), at vi kunne jo flytte det speilet, sånn at det istedet hang, ved platået der.

    (Sånn at Solveig i kassa, (eller om det var Marianne Hansen, som satt i kassa, på den her tida), kanskje kunne se, hva som foregikk oppå der, da).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at man måtte ha en drill, for å feste opp det her speilet, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg måtte spørre Magne Winnem, (hvem ellers), om jeg kunne få låne en drill av han, (for det hadde jeg ikke selv da).

    For jeg var veldig motivert, for å få meg en karriere, i Rimi, på den her tida, da.

    Og kulturen i Rimi, var vel sånn, at man helst ikke skulle ha for mye kostnader, i butikken, da.

    Og hverken Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, eller meg, var jo butikksjef der.

    (For det var jo Elisabeth Falkenberg).

    Så ingen av oss to, kunne ha bestilt en håndverker, for å gjøre det her, da.

    (For da måtte man vel være butikksjef, mener jeg å huske).

    Og etter at Magne Winnem hadde lovet, på telefonen, å dukka opp der, med en drill, (var det vel).

    (Jeg mener at det må ha vært den her gangen.

    Hvis det ikke var en annen gang).

    Så sa Elisabeth Falkenberg det, om Magne Winnem, (før jeg flytta det her speilet), at ‘hva er det han ikke har, da’.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som både butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, hadde fri, fra Rimi Nylænde, (på den tida, som vi begge jobba, som ledere der).

    (Kanskje Marianne Hansen hadde ledervakt?).

    Så dro butikksjef Elisabeth Falkenberg meg med, for å se på en kjent butikk, som het Jacobs på Holtet, (husker jeg).

    I den lille bybilen sin, (som vel var en VW Golf, (mener jeg å huske), som hu vel hadde to av, for hu kjøpte seg vel en ny, før den første, hadde rukket å bli så veldig gammel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), da.

    Dette var en butikk, som lå cirka fem minutter, å kjøre, unna der Rimi Nylænde lå, da.

    Og de hadde masse ‘rare’ varer, (som delikatesser og spesialiteter, osv.), i sortimentet, som ikke Rimi-butikkene hadde, da.

    Og prisene var vel også en god del høyere, enn på Rimi, (vil jeg si).

    Men butikkstandarden var veldig bra, da.

    Men nå var vel kanskje ikke vi på Rimi Nylænde, så værst heller, når det gjaldt butikkstandard.

    Vi, (eller som oftest meg da), rakk å shine alle hyllene, i butikken, hver dag.

    (Etter at alle varene var satt opp, da).

    Så Rimi Nylænde så vanligvis helt strøken ut, da.

    (Hyllene på Rimi Nylænde, de så hver morgen så strøkne ut, som de hyllene man kan se, i den Otto Jespersen-sketsjen, hvor han spiller han Friskusen, og tuller, og skal lage indiske vafler osv., i en Rimi-butikk.

    Så bra pleide varehyllene, på Rimi Nylænde, å se ut da.

    (Da jeg jobba som assistent der, ihvertfall).

    Bortsett fra at jeg også pleide å ‘face’ varene, da.

    For det så det ikke ut som, for meg, at de hadde gjort, i det TV-programmet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En negativ ting, som jeg merket meg, på Jakobs på Holtet der.

    Det var det, at de ikke hadde vippet opp, de tomme ‘etasje-skillerne’, på melkebura der.

    Og alle containerne deres, i melkedisken, var nesten helt tomme, også da.

    Så jeg fikk nesten litt sjokk, (må jeg innrømme), da jeg så den melkedisken, på Jacobs på Holtet der.

    Hvor ingen av etasje-skillerne, ikke var vippet opp, da.

    (Selv om alle melkebura, var mer eller mindre tomme, vel).

    Så det var vanskelig for kundene der da, (vil jeg si), å få tak i de siste melkekartongene, (som stod helt nederst og innerst der, på melkecontainerne), da.

    For Jacobs på Holtet hadde heller ikke dytta fram den siste melka, da.

    (Noe som enhver butikkarbeider, (som har jobba en stund på gølvet), selv på Rema 1000, har lært seg å gjøre, vel).

    Så det reagerte jeg litt på, (husker jeg), den ene gangen, (var det vel), som jeg var, på Jakobs på Holtet der.

    (Den gangen hu Elisabeth Falkenberg dro meg med dit, da.

    Før et personalmøte, eller noe sånt, vel).

    At melkeavdelingen var veldig uryddig der da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle begynne å lære å bestille melk og brød, i Rimi.

    (Mens jeg jobba som låseansvarlig, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde).

    Så var det butikksjef Elisabeth Falkenberg, som lærte meg det, (husker jeg).

    Jeg måtte dukke opp der, klokka sju, om morgenen, (husker jeg).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu dukka opp, til det samme tidspunktet da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men mens jeg selv hadde dusja, før jeg dro på jobb, og hadde helt nyvaska butikk-klær på meg.

    Så tror jeg at Elisabeth Falkenberg, hadde droppa, å stikke innom dusjen, før hu dro på jobb.

    For hu lukta litt svett vel, (mener jeg å huske, fra da vi var på det lille kontoret, på Rimi Nylænde sammen, for å ta melke- og brød-bestillinga da, var det vel), etter en natt, fylt med mer eller mindre het elskov, med sin lesbiske samboer Liv Undheim, i LO, (husker jeg at jeg lurte på, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde også på seg en lusekofte, (husker jeg), utapå butikk-klærna.

    En lusekofte som hu pleide å ha på seg, før butikken åpna da, (var det vel).

    Og hu ‘babla’ vel også noe om at jeg også måtte få meg en sånn lusekofte, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men lusekofte for meg, det var noe ikke engang bestefedrene mine gikk i, tror jeg.

    Selv om jeg har sett et bilde, av faren min, og brødrene hans, som tenåringer.

    (Fra 60-tallet, eller noe).

    Og på det bildet, så hadde onkel Håkon på seg en lusekofte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt melkebestilling.

    Så sa Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle bestille så mye melk.

    (Til en bestemt dag, da).

    Som lagerbeholdningen, minus hvor mye melk vi solgte, den samme dagen, uka før.

    Og så minus en halv dag til, liksom.

    (Siden melka ikke dukka opp ved åpningstid, da).

    Men jeg, jeg huska jo det, som Knut Hauge og meg, hadde vitsa om, da vi jobba, på OBS Triaden.

    Nemlig at vi burde hatt ei ku, på taket, av Triaden-senteret.

    Siden at assistenten der, (på OBS Triaden der), Claus, han pleide å bestille for lite melk, da.

    (Ifølge Knut Hauge, ihvertfall).

    Så istedet for å bestille en halv dag ekstra, liksom, da.

    Så pleide jeg bare, (enkelt og greit), å bestille en dag ekstra, da.

    Sånn at vi hadde litt lagerbeholdning, på melk, da.

    Siden melka holdt seg, i 7-8 dager, (eller noe), da.

    Så om vi hadde en halv dags ekstra beholdning.

    Så betydde det bare at melka ble seende mer velfylt ut, og at vi nesten aldri ble utsolgt, (mente jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), hu lærte meg også det, at man burde bestille mye kremfløte til torsdager, osv.

    For på fredager, (og lørdager), så selger det mye kremfløte.

    Mens på fredager, så hender det at melkebilen, er seinere ute.

    Siden de da har med melk for lørdagen og.

    (Siden de ikke leverer melk, på lørdager).

    Og spesielt på dager som 16. mai og lille julaften, så solgte det mye kremfløte.

    (For kundene bakte bløtkake, osv).

    Men på de samme dagene, så ville ofte melka være seint ute, da.

    Så det lønte seg, å bestille mye kremfløte, til 15. mai, og bittelille julaften, da.

    For jeg har nesten ikke tall på hvor mange ganger, som jeg har jobba, som leder, i Rimi.

    Også har en kollega bestilt for lite kremfløte.

    Sånn at det er utsolgt, for kremfløte, mens vi venter på melkebilen, da.

    I 11-12-tiden på fredager, 16. mai eller lille julaften, da.

    Den feilen er vel ganske standard.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kundene blir jo nesten hysteriske, (når det her skjer), for de skal jo bake kake, og trenger derfor kremfløte, og 17. mai-handelen eller julehandelen, blir vel helt ødelagt, da.

    Og akkurat de handleturene, (før 17. mai og julaften), de husker nok kundene, resten av året.

    Så derfor skulle liksom alt være så bra som mulig, i butikken, på 16. mai og lille julaften, da.

    Så hvis det var sånn, at butikken solgte 150 pakker kremfløte, på 16. mai, året før.

    Så pleide jeg å bestille kremfløte, sånn at vi fikk de 150 pakkene, på 15. mai, da.

    Istedet for utpå formiddagen, på 16. mai.

    For hvis man bestilte de 150 pakkene, til 16. mai.

    Så ble det helvete i butikken, (må man vel nesten si), fram til melka dukka opp, da.

    Og man ødela 17. mai-handelen, (eller julehandelen), for en ‘haug’ med kunder, da.

    Sånn som min assistent-kollega, Irene Ottesen, gjorde en gang, husker jeg, (da hu bare hadde bestilt 10 kremfløte ekstra, eller noe, etter at jeg hadde bedt henne om å bestille ‘mange ekstra’, da hu ba meg om råd, da hu dreiv med melkebestillinga, til bittelille julaften vel), den første jula, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, (nemlig jula 1996, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengsboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

    Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

    At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

    Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

    Så dro han meg med, til butikken, da.

    På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

    Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

    (Noe sånt).

    Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

    Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

    Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

    For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

    (Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

    Noe sånt, kanskje).

    Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

    Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

    Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

    Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

    (Ifølge Thomas Sanne, da).

    Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

    Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

    Og der, så kjeda jeg meg litt.

    Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

    (I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

    Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

    Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

    Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

    (Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

    Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

    Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

    Hva vet jeg).

    Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

    Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

    Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

    Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

    (Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

    (Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

    Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

    Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

    (I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 73: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XII

    En gang, da jeg kom på jobb, på Rimi Nylænde, i 1995, (må det vel ha vært).

    Etter at Marianne Hansen, hadde begynt å jobbe, som låseansvarlig der, (må det vel ha vært).

    Så begynte plutselig Marianne Hansen, å synge sangen ‘Fader Jacob’, for meg.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, stod like ved siden av henne, da.

    Så jeg skjønte at de nok hadde avtalt, før jeg dukka opp der, at Marianne Hansen, skulle synge den sangen for meg, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes at Marianne Hansen hadde et litt feil trykk på ‘ei’, (husker jeg), da hu sang den sangen.

    Som at hu ikke skjønte den.

    ‘Hører du _ei_ klokka’.

    Jeg syntes at hu sang ‘ei’ som i hunkjønns-artikkelen, og ikke som i synonymet til ‘ikke’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvorfor hu sang den sangen?

    Jeg vet ikke, men kanskje det var noe slags subtil mobbing av meg?

    Jeg pleide jo å komme mer enn en time, for tidlig, på jobb, hver dag, da vi bare var to ledere, på Rimi Nylænde der.

    Og jeg pleide aldri å komme for seint på jobben, egentlig.

    Så hva den synginga var om, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe mafia-kode, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Marianne Hansen, hu gikk også så ofte tynnkledd på byen.

    (Tror jeg at må ha vært grunnen, ihvertfall).

    At hu ‘alltid’ gikk og snufsa, på jobben da, husker jeg.

    Det rant liksom alltid snørr, ut av begge neseborene hennes, som hu hele tida dreiv og snufsa inn, innimellom at hu prata osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1994, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, (var det vel antagelig), å ‘ta’ svinnboka.

    Det vil si at jeg måtte kontakte alle leverandørene, som Rimi hadde.

    Og så få de, til å dukke opp, på Rimi Nylænde der.

    Og så gi Rimi Nylænde penger eller erstatning, for varer, som det hadde vært brekkasje på.

    Så jeg lærte jo mye om hvilke leverandører det var, som hadde hvilke varer, i Rimi.

    Og året etter.

    (Nemlig i 1995, (må det vel ha vært)).

    Så var Marianne Hansen, ny som leder, på Rimi Nylænde.

    Og da fikk hu den jobben da, husker jeg, å ta svinnboka.

    Og en gang, så kom det en selger, som prata med butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og sa at han var det, for å ordne med svinnet, da.

    Og så svarte bare Elisabeth Falkenberg, at det ikke var henne som hadde ringt, og pekte på kontoret kanskje, da, (eller noe sånt).

    Og da var jeg utafor døra til melkekjøla, (like ved kontoret der, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da, så spurte han selgeren meg, om svinnet, da.

    Og da sa jeg det, at det var Marianne Hansen, som satt inne på kontoret der, som dreiv med svinnet, da.

    Så det ble nesten som i det eventyret ‘Den syvende far i huset’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til Marianne Hansen, nemlig Wenche Berntsen, fra Manglerud.

    Hu husker jeg at satt og sikla, (i kassa da), hver gang de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken.

    For jeg husker at hu Wenche Berntsen nevnte det, til Charlotte eller Marianne Hansen en gang, da.

    At det beste som hendte på, Rimi Nylænde, det var når de Securitas-vaktene, gikk gjennom butikken, da.

    (Etter å ha henta dagsomsetningen, fra dagen før, da).

    Enda Wenche Berntsen vel hadde jobba på Rimi Manglerud, før det her.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så hu burde vel være vant til å se sånne Securitas-vakter, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så var en av de to Securitas-vaktene, som dukka opp, på Rimi Nylænde der, ei dame, (ei brunette vel), husker jeg.

    Og hu var skikkelig imponert over at jeg hadde Dr. Martens sko da, husker jeg.

    Og hu begynte å flørte litt med meg, på grunn av det her, da.

    (Må man vel si).

    Enda hu dukka opp der, sammen en mannlig kollega, (for å hente dagsomsetninga), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig ikke så glad, i å være ute, med jobben.

    (Jeg syntes at det var nok, å jobbe, en vakt om dagen, (for å si det sånn).

    På fritida mi, så ville jeg ha fri fra jobben, liksom.

    For jeg hadde fler interesser, enn bare det å jobbe liksom, da.

    Rimi var liksom bare en jobb for meg, og ikke et kall da, for å si det sånn).

    Så en gang, da Rimi Nylænde, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg), var på Peppes Pizza, i Stortingsgata, for å spise pizza.

    Så sa jeg det, at ‘skal vi bare bestille tre pizzaer med ost og skinke, eller’?

    Til de andre folka, fra Rimi Nylænde der, da.

    (For det er mulig at vi hadde et personalmøte, på Peppes Pizza der da, eller noe.

    Noe sånt).

    Men da begynte de andre, (spesielt hu Elin fra Lambertseter vel), å protestere da, husker jeg.

    For da skulle dem ha sånne skikkelig jålete pizzaer da, husker jeg.

    Som for eksempel taco-pizza, (eller hva det var igjen), da.

    Og det var en type pizza, som til og med hadde tortilla-chips, som en del av fyllet, mener jeg å huske.

    (Og som var ganske god, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg syntes ikke at det var så gjevt liksom, å være på Peppes, med jobben, da.

    Jeg hadde jo vært på den Peppes-restauranten tidligere, med både Sande Videregående og Geværkompaniet, (på dimmefesten).

    Så jeg ville bare bli fort ferdig med besøket der, og komme meg hjem, da.

    Eller hva det kan ha vært igjen, som fikk meg til å si det, at om vi bare skulle bestille tre pizzaer, med ost og skinke.

    Jeg så vel ikke på den pizza-maten som noe særlig viktig da kanskje.

    Jeg hadde vel kanskje tenkt å spise ordentlig middag, når jeg kom hjem, uansett.

    Det er mulig.

    (For jeg jobba ganske hardt, på den her tida.

    Så prøvde ganske ofte, å spise ‘ordentlig’ middag, da.

    Sånn som kjøttdeig-retter, eller biff, og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Pizza med ost og skinke.

    Det var forresten det Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å kjøpe, når de kjøpte pizza, (som de fikk ganske billig vel), et sted i Strømmen, noen år før det her, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg foreslo å kjøpe den typen pizza, for folka, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden jeg var så vant med at dette var en populær type pizza, da.

    (Ihvertfall ute i Romerike der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 72: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XI

    En gang, etter militæret en gang, så dro Magne Winnem med meg, til Tøyenbadet, husker jeg.

    Og da satt vi på sida av bassenget der, (husker jeg), hvor det var noe vekter kanskje, (eller noe sånt).

    Og da, så satt det ei mørkhuda ung dame, i badedrakt, rett ovenfor der jeg satt, husker jeg.

    Og som Andre Willassen hadde sagt, noen år før det her, så ble man jo mer interessert i damer, av å være i militæret.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg så nok litt på den her mørkhudede skjønnheten da, som satt nesten naken, (sammen med noen venninner vel), ikke så mange meter fra oss, da.

    Og da mener jeg at jeg merka det, at Magne Winnem liksom observerte dette, og gliste litt vel.

    Så i det siste, så har jeg lurt på, om dette kan ha vært noe slags ‘set-up’, eller noe.

    For å sjekke om jeg også likte mørkhuda damer, (eller noe).

    Litt rart syntes jeg ihvertfall at det her var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ble ansvarlig, for ostedisken, på Rimi Nylænde, i 1993 eller 1994 en gang, (må det vel ha vært).

    Så prøvde jeg jo, å få gjøre om på den disken, helt til jeg syntes den var bra, da.

    Osten lå nederst, i flere meter bortover.

    Og smør og smøreoster osv., i hyllene over de største ostestykkene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så, etter at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, begynte å jobbe i Rema.

    Og jeg fikk mye mer ansvar på Rimi Nylænde, siden vi da bare var to ledere der.

    Og en helg, (som jeg hadde jobblørdag), så fikk jeg i oppdrag av butikksjef Elisabeth Falkenberg, å gjøre om ostedisken.

    Etter planogrammer.

    For hovedkontoret til Rimi ville at kjølevarene nå skulle stå delt opp i høyden.

    Sånn at osten fikk noen få meter hylleplass, i alle høyder.

    Og så var det smør i alle høyder.

    Og så salater, (som rekesalat), i alle høyder.

    Og det samme med kaviar-tuber, fisk og kjøttpålegg, da.

    (Ting som tidligere hadde stått nesten hulter til bulter, da).

    Og man skulle kanskje tro det, at jeg da ville fått ekstra bemanning.

    Siden jeg fikk et rimelig stort, ekstra prosjekt, å drive med, en av de første helgene mine, som nestkommanderende, på Rimi Nylænde.

    Men så ikke.

    Så jeg fikk jo ikke rydda så mye hyller, den helgen.

    (Som jeg vanligvis alltid rakk å bli ferdig med).

    Og jeg rakk ikke å telle brøda, en kveld, heller.

    Noe jeg fikk kjeft for, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, (husker jeg).

    Og da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde fått dette ‘ekstra-prosjektet’, en helg.

    Uten å samtidig få ekstra folk, da.

    Så da butikksjef Falkenberg spurte meg, uka etter, om ‘var det ikke noe brød igjen på fredag, da’, (eller noe sånt).

    Så svarte jeg bare ‘nei’, på en skøyeraktig måte liksom da, (må man vel si).

    For å markere at jeg var litt misfornøyd da.

    Siden jeg hadde fått dette store, ekstra prosjektet, (i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver), da.

    Uten å samtidig få ekstra hjelp.

    Men jeg hadde jo ikke skrevet opp lomper og lefser og sånt, som også var igjen, den dagen, heller.

    Siden jeg droppa hele den rutinen, siden jeg hadde så mye ekstra å gjøre, i forbindelse med det kjøledisk-prosjektet, da.

    Som liksom ‘stokket til’, de vanlige arbeidsoppgavene litt, den helgen, på.

    Så når jeg ble forfremmet der, så var det visst meninga, at jeg skulle gjøre min tidligere jobb _også_, (nemlig som ‘ostedisk-sjef’), samtidig med min nye jobb, som ‘nest-sjef’.

    Så det ble litt tøysete, husker jeg, at jeg syntes.

    Glenn Hesler klagde jo også, av en eller annen grunn, over det samme.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Etter at jeg hadde blitt forfremmet, til nest-sjef der, (på Rimi Nylænde), så kom Glenn Hesler innom, og klagde på jobben jeg gjorde, som oste-sjef der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men som nest-sjef, så kunne jeg jo ikke bruke like mye tid på osten.

    Siden vi da var en leder mindre, som jobbet der.

    For Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, ble ikke erstattet, (ihvertfall ikke med en gang).

    Så vi var bare to ledere, på Rimi Nylænde, i over et halvt år, (var det vel).

    Fra like før jul, 1994, (må det vel ha vært).

    Og da kunne ikke jeg stå og shine like mye, i ostedisken, som jeg hadde kunnet gjøre, når vi var en leder mer der, da.

    For da måtte jeg jo gjøre andre ting, som Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud hadde gjort der tidligere, også.

    Så det var nesten sånn, at Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg, mente at jeg burde jobbe to jobber på en gang der, (og for en lønn), vil jeg si.

    Altså, hvis han som henter murstein, til mureren, bli forfremmet, til murer.

    Så forventes det jo ikke, at han både skal hente murstein og mure.

    Men dette forventet visst Glenn Hesler og butikksjef Elisabeth Falkenberg av meg da, (vil jeg si).

    Så dem var ‘idioter’ da, må man vel kanskje si.

    (Hvis det er lov å kalle noen for idioter).

    Og Glenn Hesler, han jobba jo ikke i Rimi, engang.

    Så hva han gjorde der, (på Rimi Nylænde), mens han klagde på at jeg som ‘murer’ ikke var flink nok til å hente murstein.

    (For å bruke en lignelse).

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes også at det var litt trist, at jeg måtte gjøre om, på kjøledisken.

    (Som jeg hadde prøvd å få fin og oversiktlig, innimellom at jeg la opp kjølevarene.

    I flere måneder, før det her, da.

    (Altså, jeg hadde prøvd å trimme disken, da.

    Sånn at varene ikke ble utsolgt.

    Og sånn at det heller ikke ble mye svinn)).

    Men jeg beit tenna sammen, da.

    Og bare gjorde om på ostedisken, da.

    Siden dette var noe hovedkontoret absolutt ville at vi skulle gjøre, da.

    (Ifølge Elisabeth Falkenberg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var vel ikke sånn, at jeg gjorde om den kjøledisken, etter planogram, på Rimi Nylænde, den helgen, i 1995, (må det vel ha vært).

    For kjølediskene, i de forskjellige butikkene.

    De er ikke like.

    Så det fantes vel ikke noe planogram, som passet, for den kjøledisken, som vi hadde, (tror jeg).

    Ihvertfall så hadde jeg vel ikke fått det, av Elisabeth Falkenberg, før jeg måtte begynne på det her prosjektet, da.

    Men Falkenberg ga meg vel et skriv, (eller noe), hvor det stod sånn ganske generelt forklart, hvordan Rimi ville ha kjølediskene sine, da.

    Nemlig sånn at de forskjellige kategoriene stod plassert i seksjoner, da.

    Altså sånn at osten lå i alle høyder, i et visst antall meter, da.

    Og det samme med smør, kjøtt og fisk, da.

    For da solgte disken mer varer, hadde Rimi funnet ut, da.

    Og det tror jeg at stemte.

    For jeg måtte bestille ganske mye kjølevarer, i tida etter at jeg gjorde om disken, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man må vel si at den ombyggingen ble vellykket.

    Selv om jeg også var litt vemodig, over at jeg måtte gjøre om på den ‘gamle’ ostedisken ‘min’.

    (Som også en av kundene, (en mann, i 40-åra vel), sa til meg, at den disken ikke trengtes å gjøres om på, mens jeg jobba på det her prosjektet, da).

    Så var jeg litt stolt og, over at disken solgte så bra, etter ombyggingen.

    Så jeg syntes nok det, at dette her var fornuftig da, å ha kjølevarene plassert i seksjoner.

    Det ble en bedre løsning, enn den gamle, vil jeg nok si.

    Etter å ha jobbet med det her prosjektet, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det at kjølevarene solgte mer, hvis de stod plassert i seksjoner, det var ikke noe jeg hadde hørt noe om tidligere, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og da jeg tok over den kjøledisken, som ‘oste-sjef’, så var det heller ikke sånn, at varene stod plassert i seksjoner.

    Så dette var noe jeg ikke hadde lært om før da, må jeg innrømme.

    og når jeg dreiv med ostedisken, så fokuserte jeg på det, å prøve å få disken til å se full og ‘shina’ ut.

    Og vi fokuserte også på svinn, på Rimi Nylænde der, (under butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    Så jeg husker det, at en gang, så traff jeg butikkleder Leif Jørgensen, fra Rimi Munkelia, på T-banen, på vei ned mot sentrum.

    Etter jobben en gang.

    En gang vi begge hadde jobba på Rimi, da.

    Jørgensen hadde jobba en vakt på Rimi Munkelia og jeg selv hadde jobba en vakt, på Rimi Nylænde, da.

    Og da, så forklarte jeg til Leif Jørgensen, at jeg hadde fått ansvaret, for ostedisken da, på Rimi Nylænde.

    (Hvis han ikke visste det fra før, da).

    Og jeg forklarte det, at jeg hadde problemer med ‘Saga’-osten da, (var det vel).

    Og at den osten ikke solgte nok, sånn at hvis jeg bestilte en eske av den, så gikk alltid noen av pakkene ut på dato, da.

    Og da sa Leif Jørgensen, at da burde jeg bare droppe den osten.

    (Selv om den var i Rimi sitt sortiment, da).

    Så Rimi fokuserte mye på svinn, da.

    Og jeg fulgte vel også Leif Jørgensen sitt råd.

    Og begynte å droppe smøreoster, (og sånt), som det ble svinn på, da.

    (Hvis man prøvde å selge ut en eske).

    Så på Rimi Nylænde så fokuserte vi på butikkstandard og svinn, da.

    (Vil jeg si).

    Men jeg hadde ikke gått på Varehandelens Høgskole, (men kun på handel og kontor og NHI).

    Så at kjølevarene solgte bedre, når de stod plassert i seksjoner.

    Sånne ting, det kunde det hende at jeg måtte lære, gjennom for eksempel skriv, fra Rimi sitt hovedkontor, da.

    (Eller hvis jeg leste i de litt halvtørre bransjebladene, som vi også fikk i posten, på Rimi Nylænde, der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 71: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo X

    En gang, vinteren 1993/94, (må det vel ha vært), som jeg jobba, på Rimi Nylænde.

    (Hvis det ikke var vinteren etter).

    Så var det en stund, til T-banen, ned mot Brynseng gikk, (husker jeg).

    Og dette var om kvelden, og det var rimelig kaldt, da.

    Rundt ti kuldegrader, kanskje.

    Og det var vel bare halvtimes-ruter, (tror jeg).

    (Kanskje det hadde vært varetelling, (eller noe sånt), på jobben.

    Noe sånt).

    Så jeg bestemte meg for det, å gå fra Lambertseter T-banestasjon og bort til Karlsrud T-banestasjon, for å prøve å holde varmen litt, i vinterkulda, da.

    Men jeg venta på at T-banen skulle dukke opp, da.

    Og da jeg kom fram til Karlsrud T-banestasjon.

    (Etter en gåtur på kanskje ti minutter).

    Så var det ei tenåringsjente der, som prøvde å rappe den blå ‘nisselua’ mi, som jeg hadde fått av Magne Winnem, et år eller noe, før det her vel.

    (Den lua som jeg hadde hatt på meg, da jeg lette etter Pia.

    Vinteren 1993/94, da hu plutselig ble borte, fra Ungbo.

    (Hvor hu bodde, på gulvet, på rommet mitt, på den her tida)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det noen tenåringsgutter, som rappa en six-pack med øl, på Rimi Nylænde.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, assistent Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, og meg, vi stod i kassaområdet der da, på Rimi Nylænde.

    Jeg hadde ikke noe erfaring i hvordan man skulle oppføre seg mot butikktyver.

    Og jeg var ikke leder ennå, i Rimi.

    Så jeg lot butikksjef Elisabeth Falkenberg, ta seg av situasjonen, da.

    (Siden jeg ikke så hva som skjedde, helt i starten, på denne situasjonen heller, vel).

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu stod og diskuterte, med butikktyven.

    (En ung mann, som stod flankert av noen jevnaldrende kamerater, vel).

    Og plutselig så reagerte butikksjef Elisabeth Falkenberg lynraskt, og prøvde å gripe tak i six-packen, med øl, som han butikktyven holdt i, da.

    Men hu klarte ikke å rive til seg six-packen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg la jo da merke til hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde reagert, da noen hadde stjålet øl, fra butikken, som hu var butikksjef i.

    Så jeg herma litt etter henne, da.

    Og jeg grep etter lua mi, (som tenåringsjenta hadde revet av hue mitt), på nesten den samme måten som butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde tatt etter den six-packen med øl da, som han butikktyven, hadde tatt.

    Og til forskjell fra butikksjef Elisabeth Falkenberg sitt angrep.

    Så ble mitt forsøk vellykket, da.

    Jeg bare angrep lynraskt, (på samme måte som jeg hadde sett Falkenberg gjøre det), og rev til meg lua mi, da.

    Og tok vel på meg denne igjen også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu tenåringsjenta, hu ga seg ikke med dette.

    Neida, hu begynte også å skulle sparke meg, husker jeg.

    Jeg løfta da på beinet mitt, sånn at skinnleggen hennes traff skinnleggen min, som hang i lufta, liksom.

    Så jeg parerte liksom sparket hennes, da.

    Og hu jenta hu prøvde også å slå meg, bakfra, i hode/skulder-regionen.

    Men jeg merka nesten ikke slagene hennes, må jeg si.

    Og til slutt, så la eller satt hu seg vel bare på en benk, og grein, ved siden av venninna si, (eller noe sånt), vel.

    Og jeg var jo butikkleder, (eller ihvertfall butikkansatt), på en lokal Rimi-butikk.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med i noen slåsskamp, egentlig, da.

    Og jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, i et år, og lært nærkamp, osv., der.

    Så hvis jeg ville så kunne jeg nok drept hu tenåringsjenta, eller hevet henne ut på T-bane-skinnene, eller noe.

    Men jeg prøvde å beherske meg, da.

    Jeg syntes at dette bare var flaut, egentlig.

    At en bøllete tenåringsjente skulle angripe meg sånn.

    Og jeg var jo en kjent Rimi-medarbeider, som jo hadde jobba på både Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og også på Rimi Karlsrud, som lå bare noen få hundre meter unna Karlsrud T-banestasjon, da.

    Så jeg måtte oppføre meg så pent som mulig, syntes jeg.

    Og jeg er heller ikke typen, som starter slåsskamper.

    Så jeg har vel heller aldri vært i noen ordentlig slåsskamp, vil jeg si.

    Så det var ikke sånn at jeg brukte de nærkamp-triksene, som vi hadde lært, i Geværkompaniet, (eller noe), mot hu her jenta.

    Eller at jeg prøvde å slå tilbake, eller noe.

    Nei, jeg skjønte ikke hvorfor hu skulle rappe lua mi, (og sånn), så jeg prøvde bare å roe det her ned, da.

    Men jeg ville ikke miste lua mi, (som vel var den eneste jeg hadde), så den tok jeg tilbake, da hu her fæle jenta, reiv den av hue mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det stod også en gjeng, på 5-6 tenåringsgutter, ikke så langt unna, på T-banestasjonen der, da.

    Så jeg var litt redd for det, at jeg skulle få en hel gjeng med tenåringer, mot meg, liksom.

    Så derfor sa jeg heller ikke noe.

    Men jeg husker det, at jeg hørte det, at de gutta, som stod der, de snakka om hu jenta sitt angrep, på meg, seg imellom, da.

    Og sa det, at de trodde det, at hu hadde driti seg ut, den her gangen, eller noe, da.

    (Noe sånt).

    Så det var tydelig at dette her var ei kjent slåss-jente da, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu slåssjenta, det mener jeg at var ei, som bodde like ved Rimi Nylænde der.

    For en gang, ikke så lenge etter denne episoden.

    Så husker jeg det, at jeg satt i kasse 1 der, på Rimi Nylænde.

    (Muligens mens avløste Solveig fra Vestlandet, og hu hadde lunsjpause, eller noe, da).

    Og da var hu slåssjenta innom i kassa mi, og kjøpte seg en sjokolade, eller noe, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men jeg vet ikke om hu kjente igjen meg.

    Men dette var ei som ganske ofte var innom Rimi Nylænde der da, mener jeg.

    Så hu bodde nok like ved Rimi Nylænde der, (et sted), med familien sin, vil jeg nok tippe på.

    Så hva hu gjorde borte på Karlsrud T-banestasjon der, om kvelden.

    Og slåss mot meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje sant, det som ei av venninnene til Maylinn sa en gang, på Ungbo der.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    At ‘Oslo nå var som New York’.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde der.

    (Altså før jeg ble leder, i Rimi da, antagelig).

    Mens Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, fortsatt jobba på Rimi Nylænde, husker jeg.

    (Og hu slutta vel der, på slutten av 1994.

    Var det vel).

    Så var Kjetil, fra Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2), innom, på Rimi Nylænde der.

    Da, så hadde jeg jo ikke sett han Kjetil, fra Abildsø.

    Siden den gangen, som Ragnhild fra Stovner og jeg, møtte han, nede på Jernbanetorget der, (da han fortalte at han hadde begynt å vanke på Blitz vel).

    Etter at Ragnhild fra Stovner og jeg, hadde møtt Andre Willassen og Magne Winnem, på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Siden Ragnhild fra Stovner, hadde ønsket å møte kameratene mine da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han var vel overrasket, over at jeg jobba, på Rimi Nylænde, (tror jeg).

    Jeg fikk vel ikke forklart det, at Magne Winnem, (som Kjetil fra Abildsø muligens visste hvem var, siden Magne Winnem var med meg, på en fest hos Anna Lene og dem en gang, og også vanka mye hos meg, den tida jeg bodde på Abildsø, spesielt før han dro i militæret, på begynnelsen av 1990, var det vel), hadde blitt butikksjef, på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, og ansatt meg, på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret, et år eller to, før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han hadde besøkt ei dame, på Lambertseter, fortalte han.

    (Det tar bare cirka 10-15 minutter, å gå, fra Abildsø og til Lambertseter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, han kjøpte mye forskjellig godteri.

    Og han prøvde liksom å signalisere til meg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), at jeg ikke skulle slå inn alt godteriet, på kassa mi, da.

    Men jeg tok jo min karriere, i Rimi, seriøst.

    Og jeg hadde jo planer om å bli butikksjef, (eller ihvertfall assisterende butikksjef).

    Så jeg hadde jo ikke noe interesse, av å bli med på noe lureri, da.

    Og han Kjetil fra Abildsø.

    Han gikk også inn i butikken enda en gang.

    Og kjøpte seg enda mer godteri, da.

    Men jeg slo inn alt på kassa, også den andre gangen, som han handla, da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg, siden at jeg ikke ble med på noe fanteri, da.

    (Det er mulig).

    Hvem vet.

    Og jeg mener også å huske det, at Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, stod ikke så langt unna kassa, (opp mot platået der), og rydda hyller, og liksom fulgte med da, på hva Kjetil fra Abildsø og jeg, babla om, i kassa, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært kamerat med Kjetil fra Abildsø, (eller ihvertfall blitt litt kjent med han), da jeg bodde på Abildsø, (og gikk det første året på NHI), skoleåret 1989/90.

    (Og vi begge vanka utafor Abildsø-kiosken der, da

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Men i 1993, (eller om dette var i 1994), så ble jeg rimelig overrasket, (må jeg si), over å se han Kjetil fra Abildsø, på Rimi Nylænde der, da.

    (For de hadde jo en egen Rimi, nede ved Abildsø der.

    Nemlig den som heter Rimi Ryen.

    Men som vel ligger nærmere Abildsø, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og Kjetil fra Abildsø, han hadde jo begynt å gå på Blitz og sånn.

    Sa han ihvertfall, i 1990, (eller om det var i 1991), da hu Ragnhild fra Stovner, og jeg, traff han, ved Jernbanetorget der.

    Og Blitz, det er et sted hvor jeg aldri har vært, (for å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg regna han Kjetil fra Abildsø, for å være en kamerat liksom, i 1993, (eller om dette var i 1994).

    For Rimi sin instruks, den sier vel det, at hvis noen du kjenner, dukker opp i kassa di.

    Så må du rope på en annen kasserer.

    Men det tror jeg at så og si aldri hendte, at kassereren ropte sånn.

    For det ville nok ha virka litt dumt, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg jobba en vakt, på Rimi Manglerud, rundt 1996, (eller noe), vel.

    (For dem trengte visst hjelp til å sette opp varer der.

    For dem hadde visst mye sykdom, (eller noe).

    Mener jeg at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin sa.

    Eller, det var vel det, at en leder der, skulle slutte, (tror jeg).

    Også hadde arbeidsstokken der, blitt urolig, av det her, da.

    Også trengte Rimi en der, som bare skulle hjelpe til, sånn at butikkstandarden ble bra, før helga.

    Sånn at kundene ikke skulle merke så mye til de her problemene, da.

    Noe sånt).

    Så da dreiv jeg og satt opp varer, på Rimi Manglerud der da, den vakta.

    En vakt jeg vel jobba ekstra, etter min vanlige vakt, da.

    Og det var vel ikke snakk om så mye som en full vakt heller, som jeg jobba, på Rimi Manglerud der, vel.

    Det var vel bare snakk om 4-5 timers jobbing, (eller noe sånt), en kveld, tror jeg.

    Og da var det visst noe slags opprør, (eller noe), på Rimi Manglerud der, (den dagen).

    For alle de andre ansatte der, (som jobba gølvet ihvertfall), hadde satt seg inn på spiserommet da, (var det vel).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg jobba rimelig aleine, på gølvet, på Rimi Manglerud der, og stabla varer, (som var lå spredd, i en ganske lav høyde, nederst ved en del av tørrvarehyllene, i butikken der, da).

    (En fredag, eller noe, var vel muligens det her.

    Så butikken var vel ikke helt i rute, da.

    For de hadde vel antagelig som mål, å få alle eskene med varer, som lå spredd rundt i butikken, opp i hyllene, før helga, vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del fler ting som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.