johncons

Stikkord: Elisabeth Falkenberg. Butikksjef Rimi.

  • Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII

    En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.

    (Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).

    Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.

    (Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).

    Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.

    Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.

    (Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.

    (Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).

    Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).

    Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.

    Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.

    Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.

    At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.

    (Noe sånt).

    Noe som vel ikke var så populært, antagelig).

    Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.

    For da klager jo kundene.

    Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.

    For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.

    For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.

    Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).

    Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.

    Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.

    For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?

    I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).

    Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.

    Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.

    Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.

    For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.

    (Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Det var mens hu Cille, var butikksjef der.

    (Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).

    Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.

    Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).

    (Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.

    Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.

    Mener jeg å huske).

    Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.

    Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.

    Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.

    Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.

    Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.

    Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.

    Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.

    (Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).

    Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.

    Men da forklarte hu Cille meg det.

    At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.

    Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).

    Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).

    (Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).

    Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.

    Det husker jeg ikke nå.

    Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).

    Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.

    (For de hyllene, som var, rett etter inngangen.

    At de hyllene så ryddige ut.

    Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.

    Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.

    Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.

    For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).

    Og stå der litt.

    For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.

    Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.

    (For å bli litt varm i trøya der, liksom).

    Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.

    Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.

    Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.

    (Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).

    Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.

    Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.

    At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.

    Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.

    Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).

    (Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.

    Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).

    Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.

    Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.

    Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.

    Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.

    Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.

    Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.

    Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).

    Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.

    Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.

    Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.

    Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.

    (Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).

    Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.

    Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.

    Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.

    (En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).

    Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).

    (Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.

    Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.

    Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.

    For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.

    For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.

    Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.

    (Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).

    For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.

    Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.

    (For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.

    Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.

    For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.

    (For å ta et eksempel).

    Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.

    Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.

    Noe sånt).

    Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).

    For Rimi var jo en budsjettbutikk.

    Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).

    Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.

    (Og satset på at det ble greit, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 68: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VII

    En gang, høsten 1993, (må det vel antagelig ha vært), da jeg jobba, på Rimi Karlsrud.

    Så satt jeg i kassa der da, aleine, (så jeg må nok ha jobba en tidligvakt vel, (eller noe), som ekstrahjelp/ringehjelp), mens ei mørkhuda dame, i begynnelsen av 20-åra vel, spurte meg, om hvor den og den skolen var, da.

    Og da måtte jeg ringe opp kontoret da, (var det vel), på callinga.

    For jeg hadde jo det i blodet, (nær sagt), at jeg skulle være høflig mot kundene og yte god kundeservice.

    Fra tiden på handel og kontor og på NHI.

    Og fra jobbing på CC Storkjøp og Matland/OBS Triaden.

    Men da bare kom det fra hu Liv, (som seinere ble butikksjef, i Rimi, i Grenseveien), husker jeg, at ‘åja, deeeen skolen ja’.

    For da skjønte nok hu Liv, at det her var ei flyktning-dame, som skulle på norsk-kurs, da.

    (På en nedlagt skole, (eller noe), vel).

    Så da var hu Liv skikkelig nedlatende da, (må jeg nok si).

    Siden det her var en farget person da, (vil jeg nok tippe på).

    Så hu Liv, hu var nok ikke en ‘kundeservice-person’, sånn som meg.

    Nei, hu var noe mer den lokale ‘nazi-jenta’, eller noe, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under VM i friidrett, i Gøteborg, (som var i august 1995, så jeg på Wikipedia nå).

    Så hadde butikksjefen, på Rimi Nordstrand, (en jeg ikke husker hva heter nå), han hadde vunnet en reise, til VM i friidrett, i Gøteborg, da.

    Gjennom Rimi, (eller en av leverandørene til Rimi), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på diverse fruktkurs, og etter at vi hadde lagt opp frukta selv, i et halvt år, (eller noe), på Rimi Nylænde.

    Så hadde nok distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, inntrykk av det, at jeg var flink i frukta, da.

    For hu spurte meg, (som kun hadde jobba som leder, på Rimi Nylænde).

    Om ikke jeg kunne jobbe en tidligvakt, på Rimi Nordstrand.

    Siden han sjefen der, hadde vunnet en tur, til Gøteborg.

    For de trengte bare en person der, som kunne legge opp frukta da, sa Anne-Katrine Skodvin.

    (Siden kundene på Nordstrand, kanskje var litt snobbete, da.

    Så måtte liksom frukta der se bra ut, da.

    Noe sånt).

    Og jeg ble kanskje litt smigra da, av å bli spurt om jeg ville jobbe en ledervakt, på en annen Rimi-butikk, da.

    Så det slo jeg til på, da.

    For da tenkte jeg vel også det, at jeg fikk litt ‘stjerne i boka’, siden jeg var en fleksibel Rimi-medarbeider, da.

    Sånn at dette kanskje ville hjelpe karrieren min, i Rimi, da.

    Siden jeg da også fikk erfaring, i å jobbe som leder, i fler Rimi-butikker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro oppom Rimi Nordstrand der, da.

    Og fikk nøkler til butikken osv., av butikksjefen vel.

    Dagen før jeg skulle jobbe der, eller noe.

    Men jeg er jo b-menneske.

    Så det skar seg jo helt, på Rimi Nordstrand.

    For jeg klarte å starte alarmen der, husker jeg.

    Når jeg skulle låse meg inn der, da.

    Klokka sju om morgenen.

    Og etter det, så surra jeg litt, i frukta der og, husker jeg.

    For de hadde nemlig en kampanje på reddiker der.

    Nemlig reddiker i bunter.

    Som de hadde stukket ned, innimellom alle de andre grønnsakene der, da.

    Sånn at kun hodene på reddikene stakk opp, da.

    Men kvasten, på reddikene, de hadde visnet, da, (fant jeg ut).

    Mens reddikene så ok ut, da.

    Så jeg var ikke sikker på om jeg skulle ta ut de reddikene av disken, eller ikke, (husker jeg).

    Det samme med bananene.

    Det var ganske mange bananer, som var litt brune der da, husker jeg.

    (I en egen banan-sjokkselger, i tre, som de hadde der.

    Som jeg ikke hadde sett noe lignende av før, vel).

    Som jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta ut, eller ikke, da.

    Og alarmen hadde jo gått og.

    Så jeg var nok litt ør i hue, da.

    Når jeg jobba der.

    Og jeg dreiv og tenkte på det her med de reddikene og de brune bananene da, (husker jeg).

    Så jeg hadde det ikke så morsomt, da jeg jobba der da, (husker jeg).

    Og de som jobba i kassa der.

    (Og muligens på gulvet).

    Det var noen karer i 30-årene kanskje.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    (For det pleide ikke å være mannfolk, såpass oppe i åra, som satt i kassa).

    Og de karene, de var nok vant til å bli utsatt for en annen lederstil, enn den strenge, som jeg hadde blitt tillært, nede på Rimi Nylænde.

    For jeg skjønte det, at medarbeiderne på Rimi Nordstrand der, de likte ikke at jeg fulgte med på hvordan de jobba, osv.

    For jeg lot blant annet døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg tok flaskebordet der, da.

    For å prøve å følge med på om medarbeiderne der jobba, da.

    (For jeg syntes kanskje at det ikke var noe særlig fart i dem, da).

    Og da husker jeg det, at de medarbeiderne der, begynte å prate om det her da.

    (At jeg lot døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg rydda flaskebordet).

    Så de medarbeiderne på Rimi Nordstrand, de var nok kanskje ikke like ‘kua’, som de medarbeiderne, nede på Rimi Nylænde, muligens var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde surra rundt, på Rimi Nordstrand der, i noen timer.

    Og lagt opp frukta og rydda flasker, og sånn.

    Så dukka det opp en annen Rimi-butikksjef der.

    Og hvem var det?

    Jo, det mener jeg at var han butikksjef Rune Løvdahl, som jeg hadde vært på jobbintervju hos, på Rimi Klemetsrud, (som seinere ble bygget om til Rimi Mortensrud), den dagen, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel).

    (Nemlig 13. januar 1994, så jeg at det var, på Wikipedia nå).

    Og han Rune Løvdahl, han var rimelig mutt og nesten litt aggressiv, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Kanskje han bar på noe nag til meg, etter det mislykkede jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, cirka et og et halvt år, før det her?

    Hva vet jeg.

    Jeg oppdaterte ihvertfall han Rune Løvdahl, om ‘ståa’, i frukta der, da.

    Om at jeg ikke var sikker på, om jeg skulle ta ut de reddikene og de litt brune bananene, av fruktavdelingen der, da.

    Og så måtte jeg gå, da.

    For jeg skulle nemlig også jobbe seinvakt på Rimi Nylænde, den dagen.

    Og da gikk jeg vel bare, fra Rimi Nordstrand, og ned til Rimi Nylænde, (mener jeg å huske).

    For jeg visste ikke hvilken buss jeg skulle ta, (hvis det gikk noen sånn buss), oppi der.

    For å komme meg ned til Lambertseter, da.

    Så det var vel en gåtur, på en halvtime, eller noe, kanskje.

    Også jobba jeg seinvakta, på Rimi Nylænde, da.

    Hvor butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel jobba tidligvakta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han het vel forresten muligens Geir, han butikksjefen, på Rimi Nordstrand, tror jeg.

    (Men dette var ikke samme Geir, som fikk sparken, en tid før det her vel, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da hu Solveig, (som er fra like ved der Flo-brødrene er fra, på Vestlandet), skulle slutte.

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), å gå opp til Lambertseter Senter, (eller Lambertseter Sentrum, som det vel egentlig heter), og kjøpe en bukett blomster, til Solveig, i blomsterbutikken der, da.

    Jeg forklarte bare til dama i blomsterbutikken, at buketten var til en medarbeider, som skulle slutte, (etter mange år i jobben, da).

    Og sa cirka hvor mye, som buketten skulle koste, da.

    (Nemlig et beløp som Hilde fra Rimi Hellerud vel hadde bestemt vel).

    Og da lagde hu blomsterbutikk-dama en skikkelig fin blomsterbukett, da.

    (Må man vel si).

    Som jeg måtte gi til hu Solveig, da.

    Og hu Solveig, hu skrøyt fælt av blomstene, da hu Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), takket for samarbeidet da, (nede på spiserommet der, var det vel).

    (For jeg mener å huske det, at det var hu Hilde fra Rimi Hellerud, som sa mest.

    Og ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    For samarbeidet, mellom Solveig fra Vestlandet, og butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud.

    Det hadde vel ikke gått så bra, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så Solveig fra Vestlandet, hu flytta tilbake igjen, til Vestlandet, da.

    (Etter et par tiår vel, i Tigerstaden).

    Sammen med sin tenåringsdatter Belinda da, (som butikksjef Elisabeth Falkenberg kalte for Bellona).

    Sommeren/høsten 1994, (eller noe sånt), må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 66: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo V

    En gang, (det må vel ha vært sommeren 1994, antagelig), så var det en kunde, (en kar i 40-50-årene vel), som sa til en som het Magne, (som satt i kassa), på Rimi Nylænde, (mens jeg også var i kassaområdet), at det var bra, at det var noen blide/hyggelige karer, som jobba der, og ikke ‘de sure damene’.

    Og da tenkte nok han kunden på butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, (tenker jeg).

    Så de sjefene jeg hadde, på den tida som jeg fikk opplæring, som sjef, i Rimi.

    De var nok ganske sure, da.

    Så jeg hadde liksom press på meg, på å nesten være sur/strengt selv, mot medarbeiderne, da.

    Da jeg ble låseansvarlig/aspirant, på Rimi Nylænde.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu klagde til meg, hvis jeg ikke oppførte meg strengt mot medarbeiderne.

    For da ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg upopulære da, sa hu.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).

    Og jeg måtte jo nesten gjøre som de sjefene mine der sa, syntes jeg.

    Siden jeg jo var helt fersk, som leder, i Rimi, på den her tiden.

    Så derfor var jeg nok ikke så hyggelig, i tonen, mot medarbeiderne, den tida jeg jobba, som leder, i Rimi.

    For hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu fikk meg til å forandre tonen som jeg brukte, mot medarbeiderne da.

    Sånn at ikke hu Hilde fra Rimi Hellerud og butikksjef Elisabeth Falkenberg, skulle bli upopulære, da.

    Og dette var til og med etter at jeg hadde fått beskjed om, av nettopp hu Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg kunne velge min egen lederstil, som leder, i Rimi.

    Så jeg vil si at den lederopplæringa, som jeg fikk, i Rimi.

    Den var bare noe tull, egentlig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Maylinn, som bodde på Ungbo, (på Hildegunn sitt gamle rom), etter at søstera mi flytta ut, fra Ungbo.

    Hu hadde med en bikkje dit, en gang, (husker jeg).

    Som jeg klappa, for Maylinn stod med bikkja, i gangen der, da.

    Så jeg måtte gå forbi bikkja, for å komme dit jeg var på vei, da.

    Men den bikkja hadde fettet pels, husker jeg.

    Så den var ekkel å klappe da, husker jeg.

    Så det var kanskje bikkja til mora til Maylinn, (eller noe).

    (Som vel bodde i Lindeberg-området, forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også mange venninner.

    En gang, så hadde hu ei venninne, (som fortsatt var i tenårene vel), med lyst hår, som var farget litt grønt vel, på besøk.

    Hu satt i sofaen, i stua der, og sa til meg det, en gang, at ‘Oslo var som New York’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Maylinn hadde også ei venninne, som var negresse.

    Hu negressa var vel også fortsatt bare i tenårene, tror jeg.

    Og hu bodde nesten hos Maylinn, og sov på rommet hennes omtrent hele tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så var det en gang, som varmeovnen, hadde slutta å virke, på rommet, til Maylinn.

    Og da hadde Maylinn og hu negerjenta, de hadde bare lagt seg på sofaene, inne i stua.

    Med dyner og sånn, da

    Og da mente jeg det, at det var ikke riktig, at de skulle ligge der, med dyner og sånn, da.

    Og jeg skjønte det, at vi egentlig ikke trengte den panelovnen, som stod i gangen der.

    Så jeg skrudde ned den, og sa at de kunne bruke den, på rommet sitt, da.

    (For det var så kaldt der da, mente de).

    Og da prata jeg vel med deres pakistanske venn, i 30-årene, om det her, mener jeg.

    (Siden han var innom, da.

    Og jeg fikk aldri så utrolig bra kontakt, med de her jentene, da.

    (De var så stille av seg, liksom).

    Så det var lettere å prate med han pakistaneren da, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tok vel kjøretimer, på den her tida.

    Så da hadde jeg ikke så mye penger, til å gå ut på byen for.

    Og jeg hadde jo også en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, på rundt den her tida.

    Så de six-packene med øl, som jeg hadde stående, i det minste kjøleskapet, (som ingen andre hadde brukt, så lenge jeg bodde der vel, ihvertfall ikke etter at jeg ble den lengstboende beboeren der).

    De ble stående i fred, for min del, da.

    I en del måneder da, når jeg hadde masse annet, å drive med, enn å gå på byen, da.

    Men det som skjedde da.

    Det var at Maylinn og venninnene hennes.

    De fant de six-packene mine, da.

    Mens jeg var på jobben, (eller noe).

    Og begynte å drikke opp de.

    Og de fortalte meg vel det her, da.

    Og sa at de skulle kjøpe ny øl.

    Men det skjedde ikke.

    Så jeg ble irritert da, på de her Lindeberg-jentene.

    (Eller hva de var).

    Og en gang, da jeg kom hjem fra jobben.

    Så stod det ei jente, i gangen, utafor rommet, til hu Maylinn, da.

    Og så kjefta jeg på henne da, (på grunn av de her øl-ene), for jeg trodde jo at det var hu Maylinn, som stod der.

    Men så så jeg plutselig det, at dette ikke var Maylinn, (som stod der), men en veldig vakker, sexy, slank og smekker tenåringsjente da, som jeg ikke hadde sett før.

    (Ei som var så fin/lekker, at det nesten gjorde vondt, å se på henne).

    Så da dreit jeg meg jo ut litt, siden jeg trodde at det var hu Maylinn, da.

    Men hva gjorde hu jenta stående i gangen, aleine der, hvis hu ikke var Maylinn, liksom?

    Og hu veldig smekre jenta, hu snakka enda mindre, enn det hu Maylinn gjorde, da.

    Men hu satt og så på TV, sammen med meg, i stua, på Ungbo der, en gang, husker jeg.

    Og så kom Maylinn ut fra rommet sitt, og kjefta på henne.

    Og Maylinn sa at hu var uhøflig, for det satt to pakistanske gutter, inne på rommet til Maylinn.

    Som de hadde avtalt å møte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, etter det her, så dukka hu veldig smekre tenåringsjenta opp, utafor rommet mitt, da.

    Og banka på døra der, da.

    For å tigge øl da, (var det vel).

    Og hu var jo veldig vakker og pen, hu tenåringsjenta.

    Så det var vanskelig å si nei da, (for å si det sånn).

    Så jeg sa det var greit, hvis de kjøpte nye øl, da.

    Men det gjorde de aldri, da.

    Enda det gikk flere uker, vel.

    Så en gang, som han pakistanske vennen til Maylinn, (i 30-åra), var på besøk.

    Så klagde jeg, til Maylinn, sånn at han hørte det, da.

    På at de aldri erstattet, den øl-en, som de hadde tatt, da.

    Og da fikk jeg noen penger av han pakistaneren, for den øl-en, da, (husker jeg).

    Så Maylinn var kanskje elskerinna, til han pakistaneren da, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så tok jeg stereoanlegget mitt, inn på rommet mitt, igjen.

    (Det var vel en gang, som Glenn Hesler sine kamerater ‘okkuperte’ stua, og spilte Axis and Allies der).

    Noe sånt.

    Og sommeren 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg også TV-en, inn på rommet mitt, igjen.

    For jeg følte meg ikke så hjemme, i stua der, lenger.

    For hu Maylinn hadde ofte ‘okkupert’ stua da, med mange av sine venner.

    Og det var en film, som nesten var som en pornofilm, som jeg hadde lyst til å se, som het Emanuelle, (eller noe), husker jeg.

    (Som jeg hadde lest om i avisa, at ble sendt på TV, en kveld, sommeren 1995, var det vel).

    Og den filmen, den hadde jeg ikke lyst til å se, sammen med halvparten av tenåringene fra Lindeberg, liksom.

    Og da var det en pakistansk tenåringsgutt, som skuffet tiska om det, at jeg sikkert skulle se Emanuelle da, til hu Maylinn, (husker jeg, at jeg overhørte).

    Den dagen jeg flytta TV-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 65: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IV

    Jeg fikk jo ansvaret, for ostedisken, på Rimi Nylænde, en gang i 1994, (var det vel).

    Og sommeren 1994, (må det vel ha vært).

    Så ble det problem med, at store Norvegia-oster, (på cirka en kilo), fikk dårlig dato.

    Hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), merka seg.

    For de hadde vel ganske dårlig dato, fra Hakon, (altså grossistlageret), da.

    Jeg la de ihvertfall opp, sånn som vi pleide.

    Nemlig, at jeg bestilte sånn at disken ble full.

    Og jeg hadde også lært å rullere, hvis ikke datoen var nesten den samme.

    Da var det greit å ikke rullere, husker jeg at jeg lærte.

    (Av hu Hilde fra Rimi Hellerud, vel).

    Men likevel så gikk altså cirka to esker Norvegia, ut på dato.

    Og butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu merka det her da.

    Før jeg selv merka det vel.

    Og så måtte jeg ringe til Rimi Karlsrud.

    Og prate med butikksjef Magne Winnem der.

    (For vi kunne fylle ut overføringsskjema.

    Hvis varer ble solgt mellom forskjellige Rimi-avdelinger, da).

    Og han mente at det ville gå greit, å selge de Norvegia-ostene der.

    For Rimi Karlsrud solgte så mye Norvegia-ost, mente Magne Winnem.

    Så en dag etter jobben, så gjorde jeg meg klar, til å bære all den her osten, (cirka 16 kilo Norvegia, var det vel).

    Bort til Rimi Karlsrud, da.

    (I den rosa bagen vel, som jeg hadde fått av Magne Winnem, før jeg dro i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3)).

    (Som var en Rimi-butikk, som lå en drøy kilometer unna Rimi Nylænde, vel.

    Man måtte først gå opp til ved T-banestasjonen der, på Lambertseter.

    Og så måtte man gå cirka en kilometer nærmere sentrum.

    Til man kom til Karlsrud T-banestasjon der, da.

    Og hvis man heller gikk den andre veien.

    Nemlig fra sentrum.

    Så kom man istedet til Munkelia T-banestasjon da.

    Og der lå jo Rimi Munkelia.

    Så det lå altså tre Rimi-butikker innefor en radius av cirka en kilometer, fra Lambertseter T-banestasjon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle gå ut døra, på Rimi Nylænde.

    Så spurte hu Solveig, som satt i kassa der.

    (Og som var fra like ved der Flo-fotball-brødrene var fra, på Vestlandet, husker jeg, at hu sa, en gang).

    Om hva jeg skulle, da.

    Og så sa hu det, at hu kunne kjøre de ostene, bort på Rimi Karlsrud, da.

    Hu insisterte på det da, (må man vel si).

    Så jeg lot henne bare kjøre de ostene bort til Rimi Karlsrud, da.

    Siden hu absolutt ville gjøre det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Pia flytta til Tromsøgata, ved Sofienbergparken, sommeren 1995.

    (Etter at hu fikk en sønn, (Daniel), med Keyton fra Somalia).

    Så var jeg og besøkte henne, i tredje etasje, (var det vel), i det trehuset, som hu bodde i, på et hjørne der.

    Og jeg var litt rastløs.

    Antagelig fordi at søstera mi og meg, jo hadde hatt en del konflikter, den siste tida, som hu hadde bodd, på Ungbo der.

    Så jeg gikk ut en tur, for å få meg litt frisk luft, mens jeg var der, da.

    Og brukte vel det som unnskyldning, at jeg skulle kjøpe meg en avis, eller noe, kanskje.

    Og så gikk jeg litt rundt i gatene, rundt Sofienberg/Carl Berner der, da.

    Og fant der en Rimi-butikk, som jeg seinere har skjønt, at heter Rimi Ringen, vel, (hvis jeg har forstått det riktig).

    (Og som holder til, der hvor Ringen kino pleide å holde til tidligere, da).

    Og jeg fikk jo nesten bakoversveis, da jeg gikk inn, i den butikken da, (husker jeg).

    For de spredde varene, sånn at det lå varer overalt på gulvet, (må man vel si), før de skulle legges opp i hyllene, da.

    Så det så jo forferdelig rotete ut der, husker jeg, at jeg syntes.

    (For eskene lå jo oppå hverandre og.

    Så det var ikke bare en eske i høyden, liksom).

    Sånn gjorde vi det ikke på Rimi Nylænde, (for å si det sånn).

    (Selv om vel Magne Winnem gjorde det sånn, på Rimi Karlsrud.

    Hvis jeg har skjønt det riktig).

    Altså på Rimi Nylænde, så satt vi jo varene på et hjul, og stabla de rett opp i hylla, (etter å ha prisa de), da.

    (Uten å legge noen esker utover gulvet, da).

    Så jeg fikk jo sjokk omtrent, da jeg så alle de her eskene på gulvet, på Rimi Ringen, der, da.

    Og jeg snudde vel omtrent i døra der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg gikk vel heller og handla et annet sted, tror jeg.

    (På en bensinstasjon, like opp i gata der, (Trondheimsveien?), hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av de neste dagene, på jobben.

    Så tenkte jeg det, at nå har jeg noe å prate med butikksjef Elisabeth Falkenberg om, da.

    Også fortalte jeg det her da, at det hadde sett så rotete ut, på den Rimi-butikken, på Carl Berner der, da.

    Men da ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sinna på meg, (syntes jeg at det virka som).

    Også sa hu det, at det var hu Betina, som var butikksjef der, da.

    (Hu som hadde vært butikksjef på Rimi Askergata tidligere.

    Og som ga meg den posen med Kims Sprø OL-ringer, som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken.

    En gang jeg jobbet en vakt for Elin Winnem der, høsten 1993 vel).

    Og at hu måtte jeg ikke si noe negativt om, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, ikke så mange dager etter det her igjen vel.

    (Hvis det ikke var den samme dagen).

    Så dukka Magne Winnem opp på Rimi Nylænde, (av en eller annen grunn).

    Også fortalte jeg han det her da, at jeg ikke likte det, at Elisabeth Falkenberg og hu Betina, liksom rotta seg sammen, da.

    (Og beskytta hverandre, da).

    Som om de liksom var en klubb, eller noe, da.

    (Jeg tenkte vel kanskje at de var noe feminister, eller noe, da.

    Som liksom beskyttet hverandre, da.

    Og som liksom satt det at de kjente hverandre over det butikkfaglige, da.

    Noe sånt).

    ‘Åja mafian’, sa Winnem da, husker jeg.

    Også gjentok jeg det han sa, (altså ‘mafiaen’), og spurte han hva han mente med det, da.

    Men da svarte han ikke noe, husker jeg.

    Så da tenkte jeg det, at de her to butikksjef-damene, var i en slags Rimi-klikk, (eller noe), som ble kalt for ‘mafian’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

    En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    (Antagelig i 1995 en gang, da).

    Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

    Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

    Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

    Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

    For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

    Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

    Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

    Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

    Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

    Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

    Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

    For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

    Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

    For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

    Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

    (Og ikke til mandagene, for eksempel.

    For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

    Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

    Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

    For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

    (For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

    Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

    Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

    Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

    Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

    Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

    Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

    For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

    (Eller noe).

    Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

    Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

    (Noe sånt).

    Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

    Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

    Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

    For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

    (Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

    Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

    Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

    Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

    For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

    Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

    Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

    Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

    (Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

    Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

    Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

    Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

    For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

    Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

    Det er mulig.

    Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

    Og dette var vel om sommeren.

    (Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og kjørte den røde HiAce-en).

    Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

    Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

    Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

    Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

    Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    (Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

    Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

    (Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

    Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

    Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

    At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

    (Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

    Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

    Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

    Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

    (Siden det her var to-tre år seinere).

    Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

    Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

    Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

    (Siden det var mest fremmede folk der vel).

    Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

    Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

    For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

    Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

    Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

    Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

    (Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

    Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

    Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

    Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

    Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

    (Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

    Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

    Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

    (I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

    Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

    For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

    Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

    Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

    (Noe sånt).

    Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

    Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

    Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

    Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

    Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 62: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, og jobbet på Rimi Nylænde.

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til å besøke han og kona hans Elin, i leiligheten deres, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

    For å se på the Simpsons(!), på TV2, (eller om det var på TV3).

    (Etter jobben en dag, på Rimi Nylænde).

    Jeg måtte gå forbi Rimi Munkelia, (eller ihvertfall nesten bort til Rimi Munkelia, for veien delte seg vel like før den butikken, vel), og så forbi to Prix-butikker, (som de hadde oppe på Bergkrystallen der, da), husker jeg.

    De har også en egen T-banestasjon, på Bergkrystallen forresten, noe som vel er ganske kjent.

    Siden det jo er en endestasjon, (for Lambertseterbanen), så står det jo ‘4 Bergkrystallen’, på mange av T-bane-togene, i Oslo.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var ved dette besøket.

    (Som jeg husker at jeg syntes at var litt merkelig.

    Hvem inviterer folk på besøk bare for å se på the Simpsons, på TV, liksom?).

    At Elin og Magne Winnem, ba meg om å kikke, i fotoalbumet sitt.

    Og jeg så på bilder av Elin og Magne Winnem og slektningene deres da, (må det vel ha vært).

    Og plutselig, (midt i familiealbumet), så dukker det opp et bilde, av Sophie, fra Rimi Karlsrud.

    Og da det bildet, av hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, dukka opp.

    Så mener jeg at det var sånn, at Elin og Magne Winnem, liksom betraktet ansiktet mitt, da.

    Liksom for å prøve å lese, om jeg hadde noen følelser, for hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den veien som Christell bodde i, på Skøyen, i 1995, den het vel forresten Hoffsveien, (mener jeg å huske).

    (Den samme veien, som mora til Anders Behring Breivik, bor i vel, forresten).

    Jeg var ikke der noe, etter 1995.

    Så jeg tror at Christell må ha flytta tilbake til Drammen, en gang, tidlig i 1996, (eller noe).

    (Men dette vet jeg ikke helt sikkert, da).

    Christell begynte så å jobbe som ambulansesjåfør, ikke så lenge etter det her, vel.

    (Husker jeg at Pia fortalte, en gang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe som leder, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så måtte jeg forresten, (etterhvert ihvertfall), tegne fruktplakater, husker jeg.

    Dette var som et mareritt for meg, husker jeg.

    (Selv om vi vel såvidt hadde hatt om plakattegning, på handel og kontor, på Sande videregående).

    Så jeg brukte langt tid, på å tegne disse plakatene, da.

    (Som egentlig skulle tegnes mandag morgen, da.

    Ettersom vi fikk de nye fruktprisene, på faks, hver fredag, (var det vel).

    Og de prisene ble så lagt inn på kassene.

    (Uten at jeg husker helt hvordan dette ble gjort).

    På tidligvakta på mandag, da).

    Men jeg var så dårlig, til å tegne fruktplakater.

    Så en av de første gangene, som jeg skulle ha tidligvakt, (altså jobbe som den eneste lederen, fra klokken syv om morgenen), på en mandag.

    Så bare tok jeg med tusjene og noen blanke plakater, med meg, på T-banen, til Ellingsrudåsen, (etter å ha jobbet, fra 7 til 19, på lørdagen).

    Også satt jeg i stua på Ungbo, og tegna fruktplakater, på søndagen da, (husker jeg).

    Mens både Axel og Pia også satt i stua der, (og så på TV og prata, vel), husker jeg.

    (Men likevel, så var det mye mindre stressende, å tegne fruktplakatene, på Ungbo, da.

    For hvis jeg skulle ha tegna de på Rimi, så hadde jeg antagelig blitt avbrutt hele tida.

    (At kunder eller medarbeidere, som trengte hjelp, med et eller annet, da).

    Og annet arbeid, som rydding av hyller, med mere, ville nok ha blitt forsinket, da.

    Og jeg pleide også å være så trøtt, når jeg begynte klokken sju, om morgenen.

    At arbeid som ikke var rutinearbeid, det ble liksom som et mareritt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble også hakket litt på, på grunn av det, at jeg ikke var så flink, til å tegne plakater da, (husker jeg).

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu gjorde en gang et poeng av det, (på et personalmøte, eller om det var en personalfest, eller en varetelling, eller lignende, rundt begynnelsen av 1995 da, antagelig).

    At hu lot meg lage fruktplakater, selv om de ikke så noe fine ut, da.

    (Sa hu til en ‘flokk’ medarbeidere, mens jeg også var der da, husker jeg.

    For da ‘lærte jeg det’, (var det vel), at hu sa).

    Så jeg fikk også litt tyn da, (må man vel si), husker jeg.

    (Selv om jeg vel stort sett fikk bra tilbakemeldinger, fra butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på arbeidet mitt, som assistent, på Rimi Nylænde.

    En gang, mens jeg lærte å ta Ringnes-bestillinga, (mens Ringnes fortsatt leverte Coca-Cola-produktene også), så sa for eksempel butikksjef Elisabeth Falkenberg til meg, at ‘du skjønner jo alt i verden, du’, (eller noe lignende)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

    Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

    Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

    (Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

    Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

    For jeg kjeda meg fælt, da.

    Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

    Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

    (Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

    Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

    Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

    Sånne ting.

    Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

    (Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

    For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

    For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

    Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

    Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

    Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

    Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

    Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

    Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

    Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

    Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

    Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

    Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

    Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

    En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

    (Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

    Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

    Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

    Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

    (Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

    Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

    (Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

    Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

    Det er mulig.

    Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

    Hvis det var hu da.

    Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

    Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

    Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

    Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

    Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

    Da Christell stod der og pekte på meg, da.

    (For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

    Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

    (For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

    For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

    Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

    Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

    Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

    Men det ville hu ikke.

    Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

    Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, da.

    Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

    Men det veit hu vel kanskje selv.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

    For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

    Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

    Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

    (Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

    At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

    Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

    At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

    For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

    Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

    Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

    Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

    Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

    Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

    Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 57: Rimis julebord 1995

    Julebordet 1995, det var, for andre år på rad, i Bekkelagshuset.

    Pål og Line, de gikk jo på UIO, og de mener jeg å huske, at kjente hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, (selv om hu vel studerte juss).

    Men jeg hadde grua meg litt til det julebordet, tror jeg.

    For de damene, fra Rimi Karlsrud, de hadde tiska litt om meg da, mens jeg forsynte meg fra buffeen der, året før.

    (Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Om at jeg liksom hadde gjort noe galt, overfor hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, da.

    Så det var ikke noe artig, husker jeg, å høre sånn tisking, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på dette julebordet, i 1995, så mener jeg det var sånn, at Pål og Line, dro meg med, for å snakke med hu Sophie.

    Som stod aleine, i en del av hovedsalen der, da.

    Men da syntes jeg det ble litt dumt.

    At liksom to ‘undersåtter’, skulle følge med sånn på meg.

    Så jeg tok ikke det så høytidelig, husker jeg.

    Så det var bare sånn at jeg sa hei til hu Sophie vel, og spurte hvordan det gikk med henne, osv.

    Jeg hadde jo hatt en stressende tid, med forfremmelser, kjøretimer, ekstrajobber, rep.-øvelse, osv., siden jeg hadde sett henne sist, da.

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde sagt til hu Sophie, et år eller to før det her, at jeg skulle prøve å bli assisterende butikksjef, (og butikksjef), i Rimi.

    Det var kanskje fordi at hu ble litt imponert, over meg, siden jeg begynte å klare målene mine, og sånn, da.

    At hu fikk Pål og Line, til å liksom lede meg bort til der hu stod da, (må man vel si at de gjorde).

    Hvem vet.

    Men jeg orka ikke mer, av mora til hu Sophie, som sa, (når jeg ringte), at de ikke kjente igjen jenta si.

    Og jeg orka heller ikke mer av den tiskinga, til kollegene hennes.

    Så det var ikke sånn at jeg ba med hu Sophie ut på kino igjen, for å si det sånn.

    Jeg ble vel heller litt irritert på Pål og Line, husker jeg, som det virka som, at dreiv og prata om meg, bak ryggen min, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten jobba, den her lørdagen, husker jeg.

    Og så hadde jeg dratt rett til vorspielet til Rimi Nylænde, som var hjemme hos Elisabeth Falkenberg og hennes lesbiske samboer, Liv Undheim, (som jobba som leder i LO), på Nordstrand der, (var det vel).

    For Elisabeth Falkenberg hadde sagt det, at jeg kunne få låne dusjen hjemme hos dem, da.

    Og det kunne jeg nesten ikke si nei til da, husker jeg, at jeg syntes.

    Og jeg husker det, at doen deres, den var sånn, at man ikke kunne sette dolokket opp, for å pisse.

    For da falt bare dolokket ned igjen da, (husker jeg).

    (På grunn av noe sånn tekstilgreier, (som jeg ikke husker hva heter), som var festa på dolokket, og sånn, da).

    Så der var det nok sjelden menn på besøk, tenkte jeg da, (husker jeg).

    Og da jeg kom ut igjen, så var det vel Morgan Lunde, eller noe, som mobba meg, fordi at jeg hadde sunget i dusjen da, eller noe sånt.

    Men jeg hadde jo jobba tolv timer, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Så om jeg sang eller nynna noe greier i dusjen, det husker jeg ikke, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som om det ikke var nok.

    På julebordet der, så ville plutselig hu butikksjefen, Elisabeth Falkenberg, (som jo skulle være lesbisk).

    Hu ville plutselig danse med meg, like etter middagen der, (må det vel ha vært).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    At hu lesbiske butikksjef-dama der, plutselig ville danse med meg, etter middagen.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Men jeg måtte nesten danse, siden det var butikksjefen som spurte da, syntes jeg.

    Så hvordan seksualitet, som Elisabeth Falkenberg har.

    Det kunne kanskje være litt forvirrende da, må man vel si, etter det her julebordet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var også på det her julebordet, (som butikksjef for Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Og vi var jo tidligere klassekamerater, fra russeåret, i Drammen, og vi hadde festa mye sammen, og jeg hadde jo vært forlover for han, et par år før det her, osv.

    Men Magne Winnem, han ville ikke snakke med meg, på det her julebordet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han skulle vel bare prate med butikksjefen der, tror jeg, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra det her julebordet.

    Det er at Henning Sanne, han prata hele tida om en drink, som het fjellbekk, som han også ville at jeg skulle kjøpe, vel.

    Og det var en drink, som hadde akevitt i seg, husker jeg.

    Så det var kanskje de drinkene som gjorde meg litt surrete, (etter all jobbinga).

    Men jeg kjeda meg etterhvert ganske mye, på det her julebordet, og tenkte at jeg fikk komme meg hjem, da.

    (Klokka et om natta, (eller noe sånt), kanskje).

    Men da jeg gikk ned, i første etasje der.

    Så så jeg det, at Magne Winnem satt aleine der, sammen med ei tenåringsjente.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Og flørta vel, (virka det som).

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    For jeg hadde jo vært forlover for Magne Winnem, et par år, før det her.

    Så det var jo liksom som at han ikke brydde seg noe om det bryllupet, som jeg hadde vært forlover i, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Så jeg orka ikke å si hadet til Magne Winnem, mens han satt der, sammen med hu tenåringsjenta da, (som også jobba på Rimi Karlsrud, vel).

    Så da bare gikk jeg opp igjen, til Henning Sanne og resten av Rimi Nylænde-gjengen, da.

    Som seinere vel mobba meg, for å ha sagt hadet to ganger, (var det vel), den kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

    Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

    Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

    Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

    Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

    Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

    For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

    Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

    For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

    Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

    Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

    For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

    At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

    Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

    Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

    Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

    Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

    Det var litt rart da, kan man vel si.

    Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

    Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

    Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

    At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

    Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

    Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

    Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

    Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

    Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

    Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

    Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

    Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

    Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

    (Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

    Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

    For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

    Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

    Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

    (For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

    Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

    Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

    For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

    Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

    For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

    Så fikk han sjokk, (må man vel si).

    Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

    Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

    (Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

    Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

    (Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

    Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

    Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

    En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

    Det var å tømme papp-pressa.

    Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

    To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

    Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

    Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

    Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

    Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

    Men Pål var jo stor og sterk.

    Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

    (For Pål satt jo egentlig i kassa).

    Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pål også slutta før Line.

    Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

    Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

    Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

    En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

    Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

    Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

    Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

    Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

    Så jeg sa ingenting, da.

    For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

    Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

    (Noe sånt).

    For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

    Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

    Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

    For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

    Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

    Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

    Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

    Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

    Og muligens også kamerater som lurte han.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

    Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

    Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

    Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

    Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

    Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

    (For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

    Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

    Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

    Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

    Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

    Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

    (Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

    Eller om det var nyttårsaften 1995).

    Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

    Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

    Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

    Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

    Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.