http://www.nettavisen.no/na24/–det-er-dyrt-a-vre-klafingret-pa-jobben/5177388.html
Stikkord: Ellingsrudåsen
-
Dette er et uttrykk, som jeg har, etter min tremenning Øystein Andersen
PS.
Det er forresten ikke sant, det som Øystein Andersen skrev, i en Facebook-melding, (for noen år siden).
Nemlig at vi bare kjente hverandre, da vi var små, (eller noe lignende).
Jeg så Øystein Andersen første gang, i jordbæråkeren, til familien Sand, (på Sand), sommeren 1986, (da han plukka jordbær der, (og også kasta et par jordbær, på noen andre folk som plukka der, vel), sammen med Kjetil Holshagen).
(Jeg plukka jordbær, i den samme åkeren, fordi at min far, ville at jeg skulle holde min fetter Ove, (fra Son), med selskap, (eller passe på han), under denne jordbær-sesongen.
Noe sånt).
Den siste gangen, som jeg liksom vanket, sammen med Øystein Andersen, det var høsten 1993, (mener jeg å huske), da han besøkte meg, (og min søster Pia), på Ungbo, i Skansen Terrasse, (på Ellingsrudåsen, i Oslo).
Øystein Andersen sa da det, at han ikke ønsket, å ha noe mer, med meg å gjøre, (av grunner som jeg ikke forstod, men jeg måtte bare akseptere det, selv om jeg må si, at dette var en merkverdig og uforståelig oppførsel, av Øystein Andersen).
(Og jeg må vel også si det, at denne ‘scenen’, ble litt flau for meg, siden at Øystein Andersen sa dette, mens min søster Pia, også oppholdt seg, i ‘Ungbo-stua’ der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Da jeg bodde i Norge, så leste jeg en del i brosjyrer, (fra ICA Tveita), og i aviser osv., om hvordan man steker biff. Og dette pleide jeg å lage, mest da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen. Der lærte søstera mi Pia meg å steke kjøttdeig, etter at jeg var ferdig med militæret, i 1993. Og jeg stekte også noen ganger biff der, (jeg pleide for eksempel, å kjøpe det slaget, som var på tilbud, på ICA Tveita), fra 1994 til 1996 cirka
PS.
Det var så lite kjøkken, i Rimi-hybeleiligheten min, i Waldemar Thranes gate.
Så det var ikke så ofte, som jeg stekte biff, de årene jeg bodde der, (fra 1996 til 2004).
Men da jeg bodde på the Forge, (fra september 2004 til februar 2005), så hendte det at jeg stekte en del biff.
Spesielt den første tida, (før jeg begynte å merke det, at studielånet mitt, var cirka fire måneder forsinket).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg pleide å sette, (den største), kokeplata, på det varmeste forresten, når jeg skulle steike biff, i Norge.
(Det glemte jeg visst å skrive, i den VGD-posten).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Sånn pleide jeg også å lage svinekoteletter forresten, (mener jeg å huske).
(Jeg pleide oftere å kjøpe svinekoteletter, enn nakkekoteletter, i butikkene, i Norge.
Og det er fordi at svinekotelettene, de har en stor flate, med helt rent kjøtt.
(For jeg er ikke så glad i spise fett, for å si det sånn).
Mens nakkekoteletter, de har ofte mye fett, som liksom deler opp kjøttdelene, av koteletten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4, så var det sånn, at Glenn Hesler, en gang klagde på søstera mi, og meg, angående hvordan vi uttalte fornavnet hans, (på den tida, som vi tre, bodde i samme Ungbo-kollektiv, på Ellingsrudåsen). Men så viser det seg, (når jeg sjekker på internett nå), at det navnet, (Glenn), ikke er norsk. Men men
http://www.behindthename.com/name/glenn
PS.
Grunnen til at jeg kanskje ikke tenkte så mye over, hvordan man uttalte fornavnet, til Glenn Hesler.
Det kan kanskje ha vært det, at etternavnet hans jo er tysk.
(Det er en fornorsking, av det tyske etternavnet Hessler.
Fortalte Glenn Hesler meg en gang.
Mens vi så på fotball, på TV, (var det vel).
(Dette var vel antagelig under fotball-VM, i USA, i 1994, (hvis jeg skulle tippe).
Det var ihvertfall sånn, at det var en tysk spiller, med i dette mesterskapet, som het Hessler.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Glenn Hesler burde kanskje ha uttalt fornavnet sitt på engelsk, da.
(Hvis han skulle pirke på søstera mi og meg, mener jeg.
For vi hadde jo begge bodd hele våre liv, i Norge).
Men han uttalte det på norsk.
Men Pia og jeg, vi uttalte ‘Gl’-lyden, i ‘Glenn’, som i ordet ‘glass’ cirka, vel.
(Noe sånt).
Men Glenn Hesler mente at ‘Gl’-lyden, i navnet hans, skulle uttales mer som ordet ‘glede’, kanskje.
(Noe sånt).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Det kunne kanskje virke som, at Glenn Hesler gjorde narr.
Når han begynte å ‘bable’ om hvordan Pia og jeg, uttalte fornavnet hans.
(Noe sånt).
Men Pia og jeg, vi hadde en mor, i Larvik.
Som pirka på oss, hvis vi uttalte ord som ‘kjøtt’, (for eksempel), feil, (under oppveksten, på 70-tallet, altså cirka 20 år tidligere), da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg pleide alltid å få bra karakter, i norsk, på skolen.
Og på da jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), så fikk jeg skryt, for norsk-kunnskapene mine, (så jeg nå, når jeg fikk noen dokumenter, fra den skolen, i posten).
Men det er mulig at folk uttaler ‘Gl’-lyden annerledes, i Vestfold, enn på Romerike, da.
(Siden Glenn Hesler er fra Skjetten, mener jeg.
Selv om min morfar, (nemlig Johannes Ribsskog), også var fra Romerike, da.
Nemlig fra Leirsund).
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen
På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.
En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.
For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.
(Noe sånt).
Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.
For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?
Fritiden min var min, mente jeg.
Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.
Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).
Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.
Så jeg svarte ikke noe, da.
For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.
Så jeg ble rimelig satt ut, da.
Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?
Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.
Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.
Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.
(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).
Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).
For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).
Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.
Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.
Og de ville liksom på besøk til meg, da.
Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.
Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.
Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.
Så jeg lot dem ikke komme inn, da.
For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.
Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.
(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.
Ihvertfall på fester.
Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).
Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.
Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.
Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.
(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).
En av de første dagene, som jeg bodde der.
Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.
Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.
Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.
(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.
Da ringte vel alltid folk først).
Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.
Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.
For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.
Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.
Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.
Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.
Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.
(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).
Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.
Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.
Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.
Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.
(Som leder, i Rimi, da).
Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.
Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.
Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.
Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.
(Mens han nesten gliste litt, vel).
Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.
Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så ble jo barbermaskinen min stjålet.
Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).
Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.
Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.
Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.
Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.
Men jeg fant ikke barbermaskinen min.
Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.
Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.
(For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.
Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).
Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.
Var Maylinn ei tenåringshore?
Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?
Hva vet jeg.
Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.
Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.
Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.
(Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).
Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.
Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.
Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.
Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.
Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.
Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).
(Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).
Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).
Og da Neya skulle flytte ut.
Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.
Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.
(For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.
Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).
Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.
Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).
Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.
At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.
Siden han hadde en så travel jobb, da.
Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.
Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.
Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).
Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.
At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.
Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.
For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.
Enn at man var kolleger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.
En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.
(Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.
På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).
Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).
Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).
Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.
Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).
(I fylla da).
Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.
(For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).
Og det pleide de alltid å gjøre, da.
Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.
(Like før den kom til Torgbua der, da).
Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.
Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.
Som plutselig tok seg til øyet, da.
Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.
Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.
For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.
Og han sa at det var greit, da.
Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.
Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.
Men jeg var vel kanskje litt full, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.
Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.
(Som lå utafor Torgbua der, da).
En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.
Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.
Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).
At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.
Og den gikk sånn her da:
‘Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Det er derfor vi er her.
Det er derfor vi er her’.
Osv.
Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.
Som svar til de kara, da.
Og den versjonen, den gikk sånn her, da:
‘Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Det er derfor vi er her.’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.
De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.
En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.
Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.
Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).
Men så ikke.
Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.
Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.
Så jeg var ikke så kjent der, da.
Men dette var om vinteren, da.
Så det var mye snø i skogen, heldigvis.
For jeg var jo full.
Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.
For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.
(Lurer jeg på nå, ihvertfall).
For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).
Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX
Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.
(Før jeg dro i militæret, vel).
For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).
Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).
Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.
Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.
(For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).
Men da ble Magne Winnem sur på meg.
Etter at de damene hadde gått, igjen.
For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).
(Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.
Av en som jobba der.
Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.
(Noe sånt).
Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.
Men køen gikk kanskje litt treigt, da.
Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.
Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.
(Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).
Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.
Og i retning av Skansen Terrasse.
Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.
Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.
(Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).
Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.
(Ei jeg ikke engang visste hvem var.
Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).
Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).
(Av en eller annen grunn).
Mens hu vel smilte også, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.
(Mens jeg skulle til T-banen, da).
Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.
Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.
Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.
(Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).
Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.
Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.
(Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.
Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).
Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.
(Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).
Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.
Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.
Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.
(Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).
Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.
(Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).
Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.
For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).
Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.
Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.
(Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.
Og muligens spilt litt fotball, da).
Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).
For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).
Og like nedenfor Slottet der.
Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).
Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.
For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.
Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).
Og Slottet da, selvfølgelig.
Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.
De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).
Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.
(Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som veit).
Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.
(For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.
Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).
Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.
Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.
Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.
Hu var fra Sørlandet, vel.
Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.
Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.
Men det ble ikke til det, da.
Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.
(For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).
Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.
(For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.
(På midten av 90-tallet, vel).
Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.
‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).
(Noe sånt).
‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.
(Noe sånt).
‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).
(Noe sånt).
‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).
Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.
(Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).
Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.
Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.
Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.
(Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 80: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIX
En gang, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde.
Så dukka det opp en annen kar, fra ‘Abildsø-tida’, som sa ‘hei’, der.
Og det var en kar, med rødt hår, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om det var han, som fikk den ekstra-jobben, på Rimi Ryen, som ble utlyst, mens jeg bodde, på Abildsø der.
Det er mulig.
Men jeg kjente ikke igjen han karen, (etter militæret, osv).
For det var ganske mange folk, på Abildsø, som jeg ble kjent med, da.
Og jeg vanka ikke sammen med den Abildsø-gjengen _så_ mye, liksom.
Så det var for det meste Annette, Lene, Anne Lise, Kjetil og Henning, som jeg klarte å huske fra hverandre, av de Abildsø-folka, da.
(Og også ‘brunkrem-trynet’, da.
Hu glemte jeg i farta, så jeg nå).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var i militæret.
Så hadde jeg helgeperm da, og dro ned i Oslo sentrum, (husker jeg), på lørdagskvelden, (var det vel).
Og da, så hadde jeg jo ikke den kule ‘party-dressen’ min lenger, som jeg hadde hatt, det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Jeg hadde vel bare på meg den grå skinnjakka, som jeg kjøpte, etter Gøteborg-ferien, et år eller to, før det her, vel.
Og derfor, så var jeg ikke sikker på, om jeg skulle dra på noen diskoteker.
(Siden jeg nok syntes selv, at jeg så litt ‘harry’ ut, da).
Men jeg dro på en biljardpub, som het ‘Den Runde Tønne’, (eller noe), ved Youngstorget, vel.
Og der var det sånn, at man kunne spille mot vinneren, osv.
Hvis man la en tier, oppå biljarbordet, da.
Noe sånt.
Og jeg spilte litt biljard der da, (husker jeg).
Men jeg husker også det, at det var en kar, i 40-årene vel, (eller noe).
Som sa det, (om meg), at jeg bomma på de enkle støtene, men traff på de vanskelige.
Jeg vet ikke hva det kom av.
Men jeg hadde jo lært noen triks, av Glenn Hesler og Øystein Andersen da, som spilte mye biljard, i Biljardhallen, på Skårer der.
Så jeg viste hvor på den hvite kula, som jeg burde støte, for å få den til å ikke følge etter den kula jeg siktet på, ned i et av hullene, på siden av biljardbordet, da.
(Nemlig nederst, på den hvite kula, da).
Så det var kanskje derfor at jeg fikk til de vanskelige støtene.
Men jeg manglet nok litt basis-trening, i biljard.
Så det var kanskje derfor at jeg bommet, på mange av de enkle støtene, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg jobba, på Rimi Nylænde.
(Da jeg jobba som aspirant, (eller noe), der vel).
Så dukka det opp ei kunde-dame der, som dro meg med ut på parkeringsplassen der.
Og spurte meg om jeg kunne hjelpe henne, med å låse opp bilen hennes, (som var en ganske gammel bil, da).
For hu dama hadde klart å låse inn nøklene sine, i bilen, da.
Og jeg hadde hørt det, en eller annen gang, (mens jeg bodde på Bergeråsen, vel).
At man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp, en gammel bil.
Så jeg prøvde bare å bruke nøkkelen til flaskeautomaten, (mener jeg å huske, at det var), som jeg hadde på nøkkelknippet mitt, med nøklene til butikken, da.
Og det funka da, husker jeg.
Og hu dama, (som var ei dame i 40-50 årene vel, og som så nesten ut som en forretningskvinne vel, med ikke så utrolig langt hår, vel).
Hu ble ikke overrasket, over det her, da.
(At jeg faktisk klarte å låse opp den bilen).
Men det virka som at hu regna med, at jeg skulle klare det, å låse opp bilen hennes, da.
Så det var kanskje litt rart da, syntes jeg.
For hvordan kunne hu vite det liksom, at jeg hadde overhørt det, som tenåring, at man kunne bruke nesten en hvilken som helst nøkkel, for å låse opp en gammel bil?
Nei, det veit jeg ikke.
(Det var jo bare flaks, at jeg huska det, liksom).
Men hu kunde-dama kom seg videre ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg spilte fotball, med ‘Tom-gjengen’ og Glenn Hesler, ved Åråsen.
Så skulle jeg ta en straffe en gang, (hvis det ikke var et frispark, da).
(Det her var forresten året før, (eller noe), at jeg vant den straffespark-konkurransen, eller hva den her gjengen, kalte den typen fotball-konkurranse, igjen).
Og da, så gikk jeg noen skritt bakover, da.
Før jeg skulle løpe mot ballen, og skyte.
Og da, så var det et hull, i banen, (eller noe), som jeg tråkka ned i, da jeg rygga.
Også skada jeg foten, da.
Så jeg tråkka over, på en ganske fæl måte da, (eller noe sånt).
(Jeg klarte å skade foten litt, da).
Og da sa vel han Thorstein aka. Dhalsim, (var det vel), noe lignende av, ‘hvordan er det mulig å skade seg, ved å ta straffespark?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide jo å lese gratisavisen Natt og Dag ganske ofte, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
For jeg var jo nede i Oslo sentrum, ihvertfall et par ganger i måneden vel, mens jeg jobba, på Rimi Nylænde der, og bodde, på Ellingsrudåsen, da.
Og da, så stod jo Natt og Dag, i noen sånne stativer, utafor noen klesbutikker osv., inne på kjøpesenteret Oslo City, (for eksempel).
Så da bare tok jeg med meg et eksemplar, av den gratisavisen, da.
Og leste i Natt og Dag, etter at jeg var ferdig, med å lese i VG, Dagbladet eller Aftenposten, da.
Mens jeg satt i stua på Ungbo der, da, (etter at jeg hadde spist middag, osv).
Og i Natt og Dag, så stod det jo forslag til kule steder, som man kunne gå ut på, i Oslo, da.
Og jeg husker at det stod nevnt om baren i SAS-hotellet der.
Så jeg dro dit, (ved St. Olavs plass og Forsvarets Overkommando der, (hvor jeg jo hadde jobbet, en helg, (med Arne Thomassen som sjef), noen få år, før det her), en eller to ganger da, på midten av 90-tallet.
For å prøve de drinkene, som de hadde der, osv.
For det stod vel i Natt og Dag at de hadde så gode drinker der, da.
Så jeg prøvde en drink, som het Margarita der, (mener jeg å huske), som jeg hadde sett, i en amerikansk film en gang, at folk drakk, da.
Og det var vel en drink med tequila i, og som hadde salt, på kanten av glasset, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så da tusla jeg litt rundt på SAS-hotellet der da, husker jeg.
For jeg var vel litt nysgjerrig, da.
Så jeg måtte liksom se meg _litt_ rundt der også, mens jeg var der, liksom.
(Sånn som da jeg var på hotell, i Gøteborg, (med faren min og Pia, osv.), i mine yngre dager).
Selv om jeg vel for det meste bare tok heisen rett opp og ned, til og fra baren, i en av de øverste etasjene der, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt ganske mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 79: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVIII
En gang, da jeg jobba, som vanlig medarbeider, (som ringehjelp, eller lignende), på Rimi Karlsrud.
Så husker jeg det, at Magne Winnem, hadde et par kviser, på haka.
Også hadde han tatt sånn dekkstift, fra Clerasil, på kvisene, (husker jeg).
Men det kunne man se tydelig da, for Magne Winnem hadde bare tatt på dekkstift, på en del av hver kvise, liksom da.
Og da jeg sa det til Magne Winnem, at man kunne se det, at han brukte sånn dekkstift, på kvisene sine, da.
Og da, så svarte Magne Winnem det, (husker jeg), at ‘det driter jeg i’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så må jeg/vi ha hatt MTV, (mener jeg å huske, ihvertfall).
For jeg husker det, at jeg satt oppe, en hel natt omtrent vel, og så på MTV Real Life, en gang, ikke så mange måneder, etter militæret, vel.
(En helg, som jeg ikke jobba da, antagelig.
For MTV hadde en sånn Real Life-weekend, (eller noe sånt), da).
Og det var den Real Life-serien, (husker jeg), hvor en kar, dreit ut en annen kar, siden han hadde lagt et par sokker, som var krøllet sammen, inn i vaskemaskinen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg satt en helg, mens jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og spilte Sim City, (husker jeg).
Det er mulig at dette var rett etter militæret, og at jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.
(For jeg hadde jo gjort noe programmerings-arbeid, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, noen få måneder, før jeg var ferdig, i militæret).
Men jeg tenkte sånn, at jeg ville ha mer ut av livet liksom, enn å sitte å spille Sim City hver kveld.
Så jeg bestemte meg for å kutte ut dataspillingen da.
For jeg var redd for at jeg ikke ville klare å løsrive meg, fra dataskjermen, hvis jeg ikke kutta ut den Sim City-spillinga.
Som jeg spilte mye, en helg, i 1993, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så satt jeg på T-banen, på vei hjem fra jobb da.
Og på Furuset, så dukka Axel opp, i den samme t-banevogna, som jeg satt i da, husker jeg.
(For han skulle vel besøke meg, på Ungbo, (eller noe sånt), tror jeg).
Axel må vel ha vært 15-16 år, (eller noe), på den her tida.
Og han hadde med seg hunden sin Trixie, som jeg dresserte, (må man vel si), som hvalp, da jeg leide et rom, av Axel og dem, da de bodde i Høybråtenveien.
Og Trixie, den hunden, den ble kjempeglad, når den så meg, på T-banen da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
(Trixie begynte plutselig å logre fælt, og svirre eller nesten danse, like ved der jeg satt da, på T-banen.
Da den skjønte at det var jeg som satt der, da.
Noe som var litt flaut, for det var så mange folk, i den t-banevogna, da.
Og jeg var ikke fra Oslo, så jeg pleide aldri å prate høyt for eksempel, på T-banen.
Jeg pleide for det meste å sitte å se ut av vinduet, da.
Men det skjønte nok ikke Trixie).
Så den huska vel meg, fra da jeg leide et rom, av Axel og dem, på Furuset, da.
(Et par-tre års tid, før det her, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (på rundt den samme tiden vel), så traff jeg også Rune og Hildegunn, på T-banen.
De hadde vel tatt bussen fra Stovner, og gikk på T-banen på Furuset, (tror jeg).
Så det var litt spesielt da, husker jeg, å møte noen folk fra Ungbo, på T-banen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg satt eller lå, i sofaen, i stua, på Ungbo der.
Så lista Rune og Hildegunn seg, (husker jeg), inn døra, til Ungbo der.
Og de krabba liksom fra gangen og inn i stua, da.
De prøvde å være kjempestille, men jeg klarte å høre hva de dreiv på med likevel, liksom.
Så det var litt spesielt, (vil jeg si), at Rune og Hildegunn liksom krabba inn fra oppgangen, og inn i stua, da.
Mens de ikke lagde en eneste lyd omtrent, da.
En gang, som de kom hjem, fra jobben sin på Stovner, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg bodde jo på Ellingsrudåsen, i 4-5 år vel.
Så noen ganger, mens jeg gikk mellom T-banestasjonen og Ungbo.
Så overhørte jeg hva noen folk sa da, hvis de prata høyt.
Og en gang, så var det noen tenåringsjenter, (som var et stykke opp i tenårene vel), som prata høyt, like ved gangstien, opp til Skansen Terrasse der, vel.
(Noe sånt).
Det her var vel tre tenåringsjenter, tror jeg.
(Som stod litt oppe i ‘lia’ der liksom, da).
Og hu ene refererte til meg da, (som kom gående hjem fra jobben, eller noe sånt), og spurte ei annen tenåringsjente der.
Om, ‘hva med han der da? Han ville du vel ikke ha gjort det med?’.
(Noe sånt).
Og da svarte hu andre tenåringsjenta, (husker jeg), at ‘jeg ville gjort det for en femtilapp’.
Så jeg fikk meg aldri noe sex, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen der.
Men hvis jeg hadde gått og vifta litt, med noen femtilapper, mens jeg gikk til og fra jobben der.
Så hadde jeg kanskje hatt mer lykke med meg, når det gjaldt sånt, da.
Men det syntes jeg ikke at tok seg så særlig bra ut, da.
Så det ble mest til det, at jeg passa mine egne saker, mens jeg bodde der, da.
Det var ikke sånn at jeg begynte å prate med de lokale tenåringene der, når jeg gikk til og fra T-banen, liksom.
(Så det var ikke som da jeg var noen år yngre, og bodde på Abilsø, liksom.
Hvor jeg ble kjent med ‘alle’ de lokale ungdommene.
For da jeg bodde på Abildsø, så var jeg jo fremdeles i tenårene, selv og.
Og det var også sånn, at hu Lene, fra Abildsø, jo hadde advart meg, før jeg flytta til Furuset, om at det var et ganske tøft miljø der, da.
Og Ellingsrudåsen, det var jo nabostedet, til Furuset.
Så jeg regna vel med at det var omtrent like tøft der da, da jeg flytta dit.
Så det var ikke sånn at jeg ble kjent med masse Ellingsrudåsen-folk liksom, selv om jeg bodde der, i 4-5 år.
Nei, jeg var vel for det meste opptatt av NHI, militæret og jobbing, den tida, som jeg bodde der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, rundt den siste tida, som jeg var kamerat, med Øystein Andersen.
Så var jeg også hjemme hos Bengt Rune og dem, (på Rasta), og spilte biljard, en gang, (husker jeg).
(For Øystein Andersen og Glenn Hesler dro meg med dit, da).
Og mens jeg stod lent over biljardbordet, så dukka Bengt Rune sin fjortis-lillesøster opp, gående opp en trapp, til opp dit vi dreiv og spilte biljard, (var det vel).
(Nina, eller hva hu het).
Også spurte hu, (om meg vel), ‘hvem er det?’.
(Mens hu må ha sett på rumpa mi, vel).
Også så hu hvem jeg var, da.
Også sa hu, ‘åja, han ja’.
(Eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på rundt den tida, som jeg vanka, på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler.
Så var det sånn, at lønninga mi, (fra OBS Triaden), var forsinka, (eller noe sånt).
Siden OBS Triaden gjorde noe spesielt, med lønnsutbetalingene, i sommerferien, (av en eller annen grunn).
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).
Og da, (eller om dette var en annen gang), så var det sånn, at jeg prøvde å låne penger, av Magne Winnem, da.
Og da husker jeg det, at Glenn Hesler og Øystein Andersen, syntes at Magne Winnem, var ‘dust’.
(Eller noe sånt).
Siden Magne Winnem hadde prata om det, (på telefonen vel), at det burde skrives gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne et par tusen av han da, (eller noe sånt).
Og det mente vel jeg også, at kanskje var litt vel formelt, da.
Magne Winnem og jeg, vi hadde jo kjent hverandre, siden russeåret, (tre-fire år, eller noe, før det her), og vært omtrent bestekamerater, siden da.
Så et gjeldsbrev, for et nødlån, på et eller to tusen, siden OBS Triaden tulla med lønnsutbetalingene, i ferien, (eller noe sånt).
(Må det vel ha vært, som var grunnen, til at jeg ønsket å låne penger).
Nei, det virka litt vel formelt, for meg, da.
Og Glenn Hesler og Øystein Andersen, de kjørte meg til Nylænde, på Lambertseter da, (husker jeg).
(Fra Biljardhallen der vel).
Hvor Magne Winnem bodde da, (på den her tida), i en Rimi-leilighet, som lå overfor Rimi Nylænde der, da.
(Hvor jeg senere ble butikksjef forresten, høsten 1998).
Dette var en kveld, (mener jeg å huske).
Og Magne Winnem møtte meg vel nede, ved kiosken der cirka vel, (i Nylænde der, da).
Og Elin fra Skarnes, hu stod vel også der, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall), sammen med Magne Winnem, da jeg dukka opp der, da.
Men Magne Winnem sa ikke noe om gjeldsbrev, da jeg dukka opp der.
Jeg fikk vel bare låne noen penger, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på rundt den her tida.
Så var jeg forresten ‘tredje hjul på vogna’.
Like etter at Magne Winnem hadde blitt sammen med Elin fra Skarnes, (må det vel ha vært).
Vi tre, vi dro på Klingenberg kino.
Og jeg ville se den nye filmen ‘JFK’, husker jeg.
Og jeg klarte såvidt å overtale Magne Winnem og Elin fra Skarnes, til å bli med, å se på den filmen, da.
Og mens vi så på den filmen, så virka Magne Winnem og Elin fra Skarnes rimelig uinteresserte, husker jeg.
Enda vel dette må sies å ha vært en ‘blockbuster’-film, vel.
Og samtidig, så var vel dette også en film, som såkalte intellektuelle kunne se, (uten å føle seg flaue, vel).
(Og dette var vel også en film, som hadde fått veldig gode kritikker vel, i norsk presse).
Men Magne Winnem satt og gjespa, på en tilgjort måte, mens vi så på den her filmen da, (mener jeg å huske).
Men det forstod jeg egentlig ikke, hvorfor dette paret, som begge seinere var på valglister, i Oslo, (Magne Winnem for Høyre, og Elin Winnem for KRF), ikke syntes, at det var noe artig, å se den her filmen.
Det klarte de ikke å forklare for meg, da.
Så det ble sånn, at vi så den her filmen, da.
Siden det var den filmen, som jeg hadde suverent mest lyst til å se, da.
For den filmen, (JFK), den hadde vel nettopp hatt premiere også, (mener jeg å huske).
Når dette kinobesøket vårt var, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
