johncons

Stikkord: Ellingsrudåsen

  • Min Bok 4 – Kapittel 2: Øystein Andersen vil ikke være kameraten min lengre

    En av de første ukene, som Pia bodde hos meg, på Ungbo.

    Så kommer plutselig tremenningen min, Øystein Andersen, på besøk hos meg, der.

    Pia og jeg, vi sitter i stua der, og ser på TV, vel.

    Og Øystein bare står der vel, (etter at jeg har sluppet han inn), og forklarer det, at han ikke vil ha noe mer, med meg å gjøre.

    Uten at han gir noe forklaring, på dette.

    Mens Pia hører på, og jeg ikke klarer å få sagt så mye vel.

    Og så drar Øystein igjen, like raskt som han dukket opp.

    Og det er omtrent det siste jeg har sett av Øystein.

    Bortsett fra at vi har spilt fotball sammen, en par ganger, når jeg har vært med Glenn Hesler og spilt fotball, sammen med Tom, (en kamerat av Øystein Andersen), med flere.

    Og bortsett fra at jeg jobba litt, for automatfirmaet, til Øystein og Glenn, under The Gathering, påsken 1994, i Rykinnhallen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen hadde forresten fått skade på beina sine, i militæret.

    (Mener jeg at Glenn Hesler, eller noen, må ha sagt da).

    Så det er mulig at Øystein Andresen klandret meg for dette.

    Siden vi hadde hatt en diskusjon, om hvem av oss som kom til å klare å fullføre militæret, da.

    (Noen uker før jeg dro i militæret.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Øystein klarte ikke militæret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det er mulig at det ble for mye for han da, at jeg klarte det.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo fortsatt annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.

    Men det var også sånn, at hvis det var noen butikker, som hadde folk som var syke, for eksempel.

    Så kunne jeg jobbe der da, hadde jeg sagt, til Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Munkelia, da.

    Så jeg jobba blant annet en uke, på Rimi Skullerud, (husker jeg).

    (Hvor jeg for det meste satt i kassa, da).

    Hvor ei som het Cille, var butikksjef, husker jeg.

    På veien dit, med T-banen, så traff jeg forresten Thomassen, fra lag 1, i Geværkompaniet, en gang, husker jeg.

    Han bodde på Bøler, og gikk av T-banen noen stasjoner før Skullerud da, hvor jeg skulle av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang som Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, hadde vært ute på byen.

    På Manhattan vel.

    Så traff jeg også Thomassen, husker jeg.

    Dette var kanskje utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Winnem var litt sur på meg.

    Og jeg hadde fått problemer, med magen, (eller noe), i militæret.

    Og hadde fått sånn uvane, at jeg spytta hele tida.

    Noe jeg ikke hadde pleid å gjøre, før jeg var i militæret.

    Så Winnem var sur på meg, og sa at han ikke likte at jeg spytta, (eller noe).

    Og han var kanskje sur, fordi jeg ikke hadde fått fler folk, til å dukke opp, i utdrikningslaget hans.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nemlig fått i oppdrag av Magne Winnem, like etter at jeg dimma, fra militæret.

    Å være forlover for han, når han skulle gifte seg, med Elin fra Skarnes, høsten 1993.

    Winnem spurte meg om det her, en gang jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, da.

    Winnem gjorde et poeng av det, at vi hadde mye med hverandre å gjøre.

    Altså at han var sjefen min, og jeg var hans forlover og at vi var tidligere klassekamerater, fra Gjerdes videregående, da.

    Uten at han forklarte noe mer om hva han mente med det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med å finne jobbvakter, det gikk ganske i et, med det å arrangere utdrikningslaget, til Magne Winnem, husker jeg.

    Det var sånn, at butikksjefen på Rimi Manglerud, i 1993.

    Nemlig en som het det samme, til etternavn, som Rimi-Hagen sin ‘favoritt-direktør’, mener jeg å huske.

    Nemlig Ruzicka vel.

    (Fant jeg ut når jeg søkte på nettet, ihvertfall).

    Han ringte meg, og hørte om jeg kunne jobbe en dag, på Rimi Munkelia, den ene uka.

    Og så ringte jeg han, den neste uka, og hørte om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem, da.

    Og dette gjorde også han Ruzicka et poeng av da, husker jeg.

    (Så han trodde kanskje at noe var galt.

    Siden han begynte å gjøre et poeng av det, at han først hadde ringt meg, uka før da, angående jobbing).

    Men grunnen til at jeg spurte han, om han ville være med, i utdrikningslaget, til Magne Winnem.

    Det var fordi, at Winnem selv foreslo at jeg burde invitere Ruzicka, under en samtale om utdrikningslaget hans da, på Rimi Munkelia, en lørdag, eller noe, vel.

    Winnem foreslo vel også at jeg skulle invitere Andre Willasen vel.

    Og Leif Jørgensen, (assistenten til Winnem), på Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke noe erfaring, med å være forlover, akkurat.

    Men jeg hadde jo tatt opp den filmen, som het ‘Ungarsfesten’, med Tom Hanks, på video, da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og Andre Willassen, han hadde jo prata om, at han pleide å kjøpe horer, når han, Elin fra Skarnes, Magne Winnem og jeg, festa sammen, nyttårsaften 1991, var det vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg tenkte det, at når det var utdrikningslag, så burde det være med horer og sånn da, som i den filmen Ungkarsfesten.

    Men Leif Jørgensen, han var ikke sikker på det, at Magne Winnem hadde lyst på ei hore, engang.

    Så det ble til at jeg droppa det da.

    Men ikke før jeg hadde kjøpt Søndag-Søndag, og ringt på noen annonser, for å sjekke hvor mye det kosta, fra telefonkiosken, like utafor Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23 da, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje en litt feil forestilling av hvordan vanlige, norske utdrikningslag var.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde jo ikke vært på noe utdrikningslag før, for å si det sånn.

    Jeg hadde bare sett den filmen Ungkarsfesten, (hvor ei dame vel til og med hadde sex med et esel, på hotellrommet, som de festa på, mener jeg å huske), en del ganger, da.

    Så det var kanskje ikke så lett for meg, som ikke hadde vært med på noe utdrikningslag før engang, å arrangere det her utdrikningslaget, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 4.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten

    Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).

    Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.

    Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.

    Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.

    Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.

    Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).

    Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.

    For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.

    Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.

    De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.

    Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.

    (For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).

    Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).

    (Uten at jeg husker hvem som fant på det.

    Men det var ihvertfall ikke meg.

    Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.

    Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).

    Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.

    Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.

    Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.

    I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.

    Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.

    Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.

    Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.

    Og at ihvertfall Øverland var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg drakk en del halvlitere, til maten.

    Og jeg måtte på do der, husker jeg.

    Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.

    Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.

    For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).

    (Og som vel Thomassen visste om vel).

    Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.

    Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.

    Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.

    Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).

    Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.

    Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.

    Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.

    (I fylla da).

    Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.

    Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.

    Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.

    (En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.

    Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.

    Og TV-en stod ved pipa liksom, da.

    Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.

    Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).

    Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.

    Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.

    Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.

    Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).

    Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.

    (Så det var litt pinlig, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.

    Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.

    Jeg var der en time eller to for seint vel.

    Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.

    Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.

    Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.

    Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.

    Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.

    (Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.

    Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 102: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VIII

    En av tingene som var rimelig dumt, med å bo på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Det var at rett utafor vinduet, på soverommet mitt, så var det en barnehage.

    Og det hendte at jeg våkna til Kaptein Sabeltann-sangen, husker jeg.

    Og jeg hadde jo fått noen, (mer eller mindre), gjennomsiktige røde og hvite gardiner, av Mette Holter, da jeg flytta fra det rommet jeg leide av henne og Arne Thomassen.

    Og en søndag, (eller noe), som jeg husker at jeg runka i senga mi, med lyset på, på rommet.

    Så hørte jeg at noen mødre, i barneparken utafor, begynte å prate om dette da.

    Og at de kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene da antagelig.

    Sånn virka det som for meg ihvertfall.

    Så jeg kunne jo ikke runke der engang, (unntatt under dyna, om natta da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI en gang, det siste året, som jeg gikk der.

    (Da NHI lå på Helsfyr).

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at noen sa at jeg var ‘skikkelig dust’, (eller noe).

    Og jeg overhørte også svaret.

    Som var at ‘bra at han er smart da’, eller om det var, ‘bra at han har god selvtillit da’, ‘siden han er så dust’.

    (Noe sånt).

    Men hvem det var, som sa at jeg var dust.

    Og hvem som sa det svaret.

    Og hvem som hadde satt ut rykter om at jeg var dust.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Det fant jeg aldri ut, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen faren min prata til meg, om militæret.

    Så nevnte han forresten også, at i en annen ingeniør-tropp, enn den han selv var i.

    Så fikk de kun være fire karer, som bar båten.

    (Mens det i troppen til faren min, kanskje hadde vært dobbelt så mange folk, om å bære en båt, da).

    Så da fikk disse i den andre troppen lange armer da, forklarte faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, så fant jeg plutselig ikke nøklene mine.

    Dette var en gang, det første året vel.

    Og da dro jeg bare ned til Ungbo, i Møllergata, og prata med Stig der, (het han vel), og fikk nye nøkler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så begynte den yngre halvbroren min Axel, (som også bodde der), med karate, husker jeg.

    Og han hadde da med seg en hel heiagjeng omtrent, (fikk jeg fortalt da), når han skulle gradere.

    (Det vil si Mette Holter og dattera hennes Kirsten vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og få gult belte og sånn da.

    Men jeg ble ikke invitert, til å være med, når Axel skulle gradere da.

    Så jeg vet ikke helt hvor Axel trente karate, engang.

    Men jeg husker at jeg så i karateboka hans en gang.

    Og at jeg vel såvidt hjalp han kanskje, med å forstå noe greier der vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så hadde Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, fest, på Grorud.

    Hu bodde sammen med typen sin der.

    Og hu inviterte meg og masse Svelvik/Sande-damer, på en fest.

    En dag som typen hennes ikke var hjemme vel.

    Jeg var ganske overarbeida, fra OBS Triaden, husker jeg.

    Og spøy i hagen dems der, husker jeg.

    Men det var om vinteren, så jeg fikk tatt snø over spyet vel.

    To tjukke Svelvik-damer, som var venninner av søstera mi vel.

    Og som jeg lurer på om var kommunister.

    De prata sånn at ‘vi finner vel alltids noen som harver over oss, på byen’.

    Og da begynte jeg å si sånn ‘drøm videre’, eller noe.

    For jeg tenkte kanskje litt høyt da.

    For de var skikkelig slappe i fisken, og sånn, de her Svelvik-jentene da.

    Men hu fine Lise fra Sande, (som jeg hadde rota med en gang tidligere), var også der.

    Men det ble bare sånn, at jeg nok syntes at jeg hadde driti meg ut nok, på den her festen da.

    Så jeg ble ikke med de her damene, ut på byen.

    Jeg tok bare en taxi hjem, til Furuset, (eller om det var på Ellingsrudåsen, at jeg bodde, på den her tida).

    Selv om hu Lise fra Sande, begynte å bable om at hu ikke hadde villet være med meg, ut på kino, osv.

    Et eller to år før det her da.

    Den gangen vi rota sammen, og jeg ba henne med ut på kino da.

    Hu hørtes ut som at hu angra seg kanskje, mens vi gikk bort til taxiene der da.

    (Noe sånt).

    Men jeg ble bare enda surere, siden jeg da ble minnet på, at hu ikke hadde villet være med ut på kino da.

    Så jeg bare dro hjem til der jeg bodde da.

    (Det vil si enten til Furuset eller Ellingsrudåsen da).

    I min egen taxi.

    Det hadde vel ikke blitt plass til alle, i en vanlig taxi heller så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på NHI, (og også noen av årene etter vel).

    Så pleide jeg å klippe meg, på en frisørsalong, som lå på Fyrstikktorget der, forresten.

    Det var en frisørsalong, hvor forretningsfolk ofte gikk og klipte seg vel.

    Så der pleide jeg nok å bli seende ganske vanlig og konform ut, etter å ha klippet meg da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var litt som Oslolosen kanskje, allerede helt på begynnelsen av 90-tallet.

    Hu mente at det ikke het Grønland, men Vaterland, da.

    Og det het heller ikke Helsfyr, (sa hu seinere), det het Etterstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom på noe som hendte, da Pia og jeg, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Og vi var på besøk, hos farmora vår Ågot, på Sand da.

    Så var det noen gjester der, det vil si ihvertfall en mann, som var i den samme generasjonen, som bestemor Ågot da.

    (Dette var kanskje en av brødrene til bestemor Ågot?).

    Som sa det, husker jeg, at Pia og jeg, vi var så høflige og veloppdragne.

    For vi pratet ikke i munnen på hverandre da, (husker jeg at han mannen sa til bestemor Ågot).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, før jeg dro i militæret.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.

    Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.

    På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.

    Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.

    Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.

    Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.

    Sikkert fordi at søstera mi ville dit.

    Siden hu kjente både hu Siri og meg da.

    På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.

    Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.

    Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.

    Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.

    Det her var en torsdagskveld vel.

    Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.

    (Når jeg spurte da).

    Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.

    Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.

    Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.

    Under bordet på Last Train der da.

    Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.

    Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.

    Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg skulle dra.

    (For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).

    Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    En fredag vel.

    Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).

    (Noe sånt).

    Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.

    Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.

    Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.

    For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.

    Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.

    (Som het O39/49 vel).

    Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.

    Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).

    Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.

    For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).

    Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).

    For han var samtidig ansvarlig for faget da.

    Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.

    Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Og dreiv med programmering, (på fritiden).

    Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.

    Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.

    For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.

    Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.

    (Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.

    Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).

    Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.

    (Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).

    Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.

    Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.

    (Som var vegg-i-vegg med mitt da).

    En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.

    Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.

    Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.

    (Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.

    Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.

    For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).

    Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.

    Og da skrudde jeg av pornofilmen.

    Og Wenche lurte på hva vi så på da.

    Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.

    Så sånn var det.

    Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.

    En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.

    Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.

    Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.

    (Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).

    Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.

    Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).

    Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.

    Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.

    Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.

    (Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).

    Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.

    Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.

    Og ned en gangvei der da.

    (For jeg var vel ganske sliten da).

    Og nesten under en gangbro og vel.

    Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.

    Da våkna jeg vel litt.

    Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.

    Så det var litt komplisert, husker jeg.

    Men det gikk greit da.

    Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.

    Muligens en Golf, kanskje.

    (Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.

    Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.

    Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.

    Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.

    Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.

    Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.

    Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.

    Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.

    Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.

    Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.

    Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.

    Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.

    Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.

    Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.

    Kanskje en eller to ganger i uka bare.

    Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.

    (Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).

    For jeg var så trøtt, om morgenene.

    Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.

    Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.

    Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.

    Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.

    Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.

    For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

    Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

    Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

    (Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

    Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

    Men men).

    Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

    Men det var vel ikke så ofte kanskje.

    Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

    Oftere enn Winnem vel.

    For eksempel, så mener jeg å huske det.

    At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

    Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

    Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

    Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

    Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

    Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

    Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

    Også dro vi til Ungbo da.

    Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

    Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

    Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

    Men da klikka Øystein og Glenn.

    De ble drit forbanna på meg.

    De bare reiste seg opp og dro derfra.

    Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

    Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    I et halvt år, eller noe, etter dette.

    Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

    Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

    Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

    (Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

    For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

    Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

    At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

    For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

    (Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

    Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

    For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

    (For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

    Noe sånt).

    Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

    Men det ville hun ikke gi meg da.

    Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

    Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

    Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

    Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

    Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

    Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

    (Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

    Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

    For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

    Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

    Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

    Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

    (Hele kvelden/natta da).

    I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

    Jeg var vel selskapssyk kanskje.

    Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

    Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

    Noe sånt tenkte jeg vel.

    Vi tre var liksom en gjeng da.

    Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

    Som Trivial Pursuit.

    Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

    Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

    Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

    Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

    Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

    Så kom plutselig Wenche inn døra.

    Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

    I 40-50-åra vel.

    For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

    Men han var jo ikke min kamerat liksom.

    Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

    Og jeg sa heller ikke noe da.

    For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

    (Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

    For å ha sex da sikkert.

    Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

    Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker/måneder etter det her.

    Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

    Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

    Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

    Noe sånt.

    (Og dette sa hun ikke på en trist måte.

    Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

    Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

    Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

    Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

    I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

    Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

    Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

    Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

    Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

    Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

    Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

    For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

    Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

    Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

    Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

    I januar 1992 da.

    Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

    Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

    For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

    Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

    (Og ikke 22-års-festen).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

    Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

    Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

    Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

    Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

    Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

    På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

    At, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

    Så da ble jeg litt sur husker jeg.

    For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

    Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

    Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

    Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

    Før den hadde begynt.

    Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    De andre som var på festen.

    Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

    Også var det Tim da, og meg.

    Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

    Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

    For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

    Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

    Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

    (For å være litt slem).

    Hvis han ikke kødda da.

    Han Unge Høyre-lederen.

    Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

    Som het Knut Mørk vel.

    Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

    Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

    Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

    Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

    Så ble det straks verre.

    Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

    Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

    Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

    Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

    Han gutten var kanskje full eller dopa.

    Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

    Mens jeg prata noen ord med Pia da.

    For jeg klarte ikke helt å koble det her.

    Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

    Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

    Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

    Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

    Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

    Nemlig spedalskhet.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

    Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

    Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

    Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

    Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

    Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

    Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

    Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn var det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

    At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

    Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

    Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

    Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    Og en gang, et par år etter det her.

    Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

    På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

    Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

    Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

    For den gikk sikkert dårlig da.

    Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

    Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

    For døra til butikken var stengt da.

    Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

    Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

    Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

    Så om Tim var homo?

    Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

    Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

    Men han har jo samboer og sånn nå så.

    Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo

    Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.

    Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.

    (Bak ryggen min da.

    Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.

    Noe sånt).

    Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.

    Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.

    ‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.

    (For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.

    Og vi satt hele gjengen og så på TV da.

    (Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).

    Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.

    For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.

    (Mens vi alle satt og så på TV der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.

    Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.

    Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).

    (Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.

    Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.

    For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.

    Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.

    Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.

    En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.

    Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).

    (Som en vits da.

    Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).

    Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.

    Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.

    Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).

    Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.

    Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.

    Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.

    Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.

    (Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.

    Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.

    Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.

    Kanskje 62-63 kilo, (da og).

    Noe sånt

    Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.

    Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.

    For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.

    (For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.

    Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).

    Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.

    Og da ni-leste jeg da.

    For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.

    Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.

    (Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.

    For det var cirka ti minutter å gå vel.

    (Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).

    Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).

    For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.

    Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.

    Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.

    Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.

    Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.

    Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.

    Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.

    Noe sånt).

    Selv om det var rimelig dyrt der.

    Men jeg ville spare tid da.

    Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.

    Noe sånt.

    (Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).

    Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.

    Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.

    Og det gjorde jeg da.

    Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.

    For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.

    (Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).

    Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.

    For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.

    For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.

    Men de satt mye i stua der da.

    Uten damene sine ofte.

    Om kveldene da.

    Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.

    (Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.

    (Som ikke lå så langt unna.

    Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.

    Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.

    Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).

    Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.

    (Noe sånt).

    En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.

    Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.

    Og han hadde vært på sykehus.

    Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.

    Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.

    (For dem hadde snakka om at han var så tynn da).

    Så svarte han 68 kilo.

    Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.

    Så da ble det jo som en vits omtrent.

    At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.

    Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.

    Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.

    Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.

    Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.

    I Arups gate, mener jeg at det het der.

    De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).

    Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.

    Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.

    Nemlig 500 kroner, (var det vel).

    Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.

    Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.

    Så jeg avtalte da med Pia.

    At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.

    Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.

    Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.

    (Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).

    Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.

    (I cirka et halvt år da).

    For å vaske gulvene der da.

    Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.

    Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.

    Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.

    Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.

    Men det ble ikke sagt noe mer.

    Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.

    Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.

    For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.

    Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.

    Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.

    Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.

    Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Trekant-Pia, det er ikke noe. Søstera mi Pia, hu er firkant-Pia. Hu hadde med seg tre afrikanere hjem fra byen, en gang, da vi bodde på Ungbo

    trekant pia det er ikke noe

    http://www.seher.no/893169/pia-dailey-christoffersens-dramatiske-foedsel

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 83: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    For kundene, på Matland/OBS Triaden, så var det nok ikke så lett å forstå det, at ferskvareavdelingen, på Matland, (og cirka det første året, når det het OBS Triaden vel), var et eget firma.

    Ferskvareavdelingen var eiet av en kar, i 40/50-åra vel, med et litt langtrukkent, (eller om det heter pløsete), ansikt, og med ringer under øya, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om det var dette som grunnen.

    Men jeg hadde reservasjoner, når jeg satt i kassa, mot å ringe ferskvaren og for eksempel spørre om en pris, husker jeg.

    De folka i ferskvaren, de var gjerne litt mer ‘tøffe i trynet’, må man vel si, enn de som jobba i ‘vårt’ firma da.

    Så sånn var det, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten spesielt hu Anka, (ble hu vel kalt), og hu dama i 50-åra.

    (Som begge jobba i ferskvareavdelingen da).

    Som jeg hadde problemer med, i begynnelsen der.

    Begge de gikk jo i kassa mi, på travle vakter, (for eksempel lørdager da), når jeg var ny på Matland/OBS Triaden der.

    Og henta seg røyk, et par ganger cirka, hver av dem vel.

    Og de sa da, at de henta røyken nå, også skulle de betale seinere på dagen.

    Siden det var lang kø, eller noe, da.

    Men de kom aldri og betalte, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg sa fra om det her, en gang, på spiserommet.

    Til hu Anka, (var det vel), at hu måtte komme og betale røyken sin.

    Men hu kom ikke og betalte da heller, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men etter at jeg sa fra, til hu Anka, på spiserommet, om det her da.

    Så slutta vel både hu Anka og hu eldre dama, å gå til kassa mi, for å be om røyk, uten å betale da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Jeg tror at de slutta å gå i kassa mi punktum, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Noe sånt).

    Så de fikk kanskje ‘et horn i siden til meg’ da, etter at jeg sa fra om at hu ene på ferskvareavdelingen der, måtte huske å betale røyken sin da.

    På spiserommet den gangen.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også at jeg overhørte en samtale, mellom han med mørk blond hockey-sveis vel, (som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2), og hu Anka, (var det vel), på spiserommet der da.

    Mens jeg hadde pause da.

    (Disse folka fra ferskvaren, de hadde vel ofte et ganske høyt lydnivå, inne på det spiserommet, (og sikkert ellers og), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da sa vel hu Anka, til han med hockey-sveisen, at hu eldre dama, (som jeg ikke husker navnet på nå), hadde vondt i armen, eller noe, da.

    ‘Å, da er det ikke bare hue det er noe gæernt med da’, svarte han med hockey-sveisen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ferskvaren ble lagt ned.

    Så var vel grunnen som ble sagt, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall, selv om vel dette kanskje høres litt rart ut. Men jeg satt jo bare i kassa, så jeg kan nok ha misforstått dette og).

    Og det var noe med de runde fiskepuddingene.

    Som var prisa, til 14.90.

    At de gikk inn til 9.90, i kassa.

    Fløtepuddinger, het vel de.

    Men om det bare er jeg som husker feil, det er mulig.

    Men jeg husker at han tidligere eieren, skula stygt på meg, (vil jeg si).

    Den siste dagen han jobba vel.

    Mens han gikk rundt i butikken sammen med butikksjef John Ellingsen, var det vel.

    Så sånn var det.

    Et sånt skulende/stygt blikk, fra en ganske tøff kar vel, i 40-50-åra, som så herja ut, med ringer under øya og med et litt pløsete ansikt vel.

    Det blikket husker jeg enda, at jeg fikk, en gang jeg bare satt i kassa der, på OBS Triaden, husker jeg.

    Men hva det blikket skulle bety, det veit jeg ikke.

    Men de brukte kanskje meg som syndebukk da, for at ferskvareavdelingen gikk konkurs, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På CC Storkjøp, i Drammen, så hadde vi jo ikke hatt skanner-kasser, men bare PLU-kasser.

    Men på Matland/OBS Triaden, der var det scanner-kasser da.

    Og da var instruksen sånn, at vi som satt i kassa, vi skulle slå inn alle tallene, på EAN-koden, på varen, hvis ikke varen gikk an å scanne, i kassa da.

    For hvis trykket, på etiketten, til varen, var utydelig.

    Så hendte det, at varen ikke lot seg scanne, i kassa da.

    Og etiketten på de fløtepuddingene, som var runde.

    (Altså de var ikke pølseformede, som fiskepuddingene.

    Men de var runde hvis man så på de ovenfra da, mener jeg å huske).

    De etikettene, de var sånn, at strekkoden var trykket utydelig da, (eller noe).

    Sånn at de sjelden gikk inn i kassa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da, så var instruksen, til oss i kassa.

    At vi skulle slå inn hele EAN-koden da.

    Som var på elleve siffer, eller noe, (var det kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var instruksen sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at hvis det stod forskjellig pris.

    På varen.

    Og på kassa, når vi scannet varen/slo inn EAN-koden.

    Så skulle vi i kassa, ta den prisen, som var lavest.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi i kassa, vi kunne jo ikke vite det, hvilken pris, som stod på for eksempel fløtepuddingen, borte i ferskvareavdelingen.

    Og det hendte ganske ofte, at prisen som stod på varen og prisen som varen ble skannet til, var forskjellig.

    Og vi i kassa, vi kunne jo ikke gå rundt i butikken, hver gang dette hendte, for det hendte rimelig ofte da.

    Og det var jo heller ikke sånn at jeg pleide å kjøpe fiskepudding, og spise det til middag selv, liksom.

    Så det er mulig at det stod 9.90, på labelen og, til fløtepuddingen, det er mulig.

    Det her er bare noe jeg tenkt på, og nesten hatt mareritt om vel, i forbindelse med at han eieren av ferskvareavdelingen, som gikk konkurs, på OBS Triaden der, så så stygt på meg vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg tenker på det her, så husker jeg også hva han Per, som bodde i samme Ungbo-leilighet som meg, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (fra sommeren/høsten 1991), jobba med.

    (Noe jeg ikke kom på, i det kapittelet, jeg skrev, om da jeg flytta inn på Ungbo der).

    Og han jobba nemlig i Nordfjordkjøtt, (mener jeg å huske), som sjåfør, eller noe, vel.

    For jeg husker nemlig det, at jeg sa fra til han Per, om at det var det samme problemet, med mange av Nordfjordkjøtt sine pålegg-pakker.

    Som med den tidligere nevnte fløtepuddingen da.

    Nemlig at de påleggene fra Nordfjordkjøtt, ofte ikke scannet, i kassa da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg jobba ganske mange vakter, i de travleste kassene, på OBS Triaden.

    Så jeg hadde det problemet, kanskje hundre ganger, eller noe.

    (Hvis ikke enda fler ganger da.

    Hvem vet).

    Det året jeg hadde det halvt år heltidsvikariatet blant annet der, på OBS Triaden da.

    Så jeg burde vite hva jeg prata om, (mente jeg ihvertfall).

    Men han Per, han nekta da.

    Han sa at det hadde de aldri hørt noe om tidligere.

    Så han ville ikke helt tro på meg, tror jeg.

    Men jeg mener helt bestemt, at det ofte var sånn da, at etikettene til Nordfjordkjøtt-pålegg-pakkene, var dårlig trykket da.

    Sånn at varen ikke skannet i kassa da.

    Og da måtte kassereren slå inn alle de elleve sifrene da, (eller hvor mange sifre det var igjen), for å få varen til å skanne da.

    Og da ville kanskje folk som var nye i kassa, osv.

    Eller som var veldig stressa eller slappe/giddalause kanskje.

    De ville nok da muligens bare slå en pris, på de varene.

    (Inn på ‘kolonial’-knappen, eller noe).

    Sånn at salget ikke kom inn på data-systemet, til butikken da.

    Så jeg prøvde å gi han Per og Nordfjordkjøtt, et nyttig tips da, til hvordan varene deres kunne bli bedre da.

    Men dette rådet mitt, det kom nok ikke helt fram til Nordfjordkjøtt, tror jeg.

    Det rådet mitt, det stoppa nok hos han Per, som mente han visste bedre da.

    Enn meg, som hadde sitti mer en tusen timer sikkert vel, i kassa på OBS Triaden der da.

    (Noe sånt ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.