johncons

Stikkord: Ellingsrudåsen

  • Det er søstra mi som har en sønn som er neger. Idioter. (Det her må være Berger-folk, tror jeg, ingen andre er så dumme)

    søstra mi har sønn som er neger

    PS.

    Dessuten, (for å få med alt), så sa jeg til Pia, to ganger vel, at hu burde ta abort.

    For han var mer eller mindre kriminell han somalieren, som hu var gravid med, Keyton.

    Han smatta når han spiste osv.

    Og var arbeidsledig, og under kontroll av noen kamerater vel.

    Og jeg sa også det til Christell, da vi var i Drammen, jula 1994, om hu kunne be Pia ta abort, pga. det jeg nevnte.

    Og da hørte Christell på meg, og ba Pia ta abort.

    Men Pia hørte ikke på hverken meg eller Christell, og ville ikke ta abort.

    Så hvem Pia hørte på, det veit jeg ikke, men det var ikke meg eller Christell, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Så får naziene sin informasjon og.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Altså, det var ikke sånn at jeg maste på søstra mi, om at hu burde ta abort.

    Jeg bare sa min mening, en gang.

    Og jeg sa det også en gang til Christell.

    For jeg tenkte at dem ikke hadde råd til å ha unge.

    Men, jeg tenkte jo ikke på alle støtteordningene, som alenemødre får.

    (Selv om søstra mi egentlig har bodd sammen med Negib).

    Så hu klarte seg bra, likevel, (tror jeg), for hu fikk mye støtte fra staten osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    For vi er jo fra Berger, og der er det ikke akkurat vanlig å få en halvt afrikansk unge.

    Der ble det stort oppstyr på bussen, en gang en neger satt på skolebussen vår, eller hva det var, husker jeg.

    Så det er nok en sjeldenhet det, at damer fra Berger, får en afrikansk unge.

    Og dem hadde også dårlig råd.

    Og han Keyton virka ikke så ansvarlig at det gjorde noe.

    Så derfor anbefalte jeg søstra mi å ta abort.

    Men jeg kunne jo ikke alle støtteordningene for alenemødre på rams da.

    Jeg bare forestilte meg det, at søstra mi skulle gifte seg, og få seg et ordentlig sted å bo, før hu fikk unge.

    Så det var ikke for å være rasist, at jeg anbefalte søstra mi å ta abort.

    Det var fordi at søstra mi ikke var etablert, i det hele tatt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Og grunnen til at jeg sa meninga mi, til søstra mi.

    Det var fordi at jeg var nesten som faren til søstra mi.

    For hu hadde mista kontrollen, og hadde ingen steder å bo, sommeren 1993.

    Da jeg var ferdig i militæret.

    Så jeg lot henne bo på en madrass på gulvet, på rommet mitt på Ungbo.

    For jeg syntes jeg måtte gjøre det, siden hu tross alt var søstra mi, selv om vi ikke hadde bodd på de samme stedene, under hele oppveksten.

    Så derfor var jeg nesten som faren til søstra mi, fra sommeren 1993, og fram til 1994, da hu ikke ville høre på meg, og ta abort.

    Og da hu hadde med tre afrikanere hjem fra byen, og noen stjal juice fra meg, og jeg sparka en fotball i veggen, før jeg ennå hadde våkna opp skikkelig, en søndagsmorgen.

    Og søstra mi vekte meg, sommeren 1994, om natta, da jeg skulle på jobb, på min første ledervakt, på Rimi.

    For hu hadde vært ute på byen, natt til lørdag, med kjæresten sin da, vel Keyton, og glemt husnøkkelene sin.

    (For jeg prata med Ungbo-dama, så Pia fikk også sitt eget rom på Ungbo, etter å ha bodd på gulvet på rommet mitt, i et par måneder vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • I 1996, så flytta jeg til sentrum av Oslo. Broren min Axel ble 18 samme året, og ville gå på puber. Vi endte opp på Studenten, hvor en dame sang denne

    PS.

    Broren min var ikke så vant til å drikke, så mens jeg satt og drakk ved pianobaren, hvor det også var mange flyvertinner som stod like ved, husker jeg.

    Så kom en dame bort til meg og sa at broren min var på do.

    Ikke vet jeg hvorfor hu sa det.

    Men han spøy regner jeg med.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå skjønner jeg det. Søstra mi er som Ku Klux Klan

    Søstra mi er vel også Malteserorden da.

    Hm.

    Så at hun er sammen med afrikanere, det er fordi hun ser på de som slaver, som en farmer i Sørstatene, under slavetiden, i USA?

    Hm.

    Jeg tror jeg kan være inne på noe nå.

    Jeg får tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og jeg synes også at dette passer for hvordan søstra mi oppfører seg mot sønnen sin, (selv om dette vel ikke egentlig er min business. Selv om det første søstra mi gjorde, da hu kom hjem fra sykehuset, (til Ungbo, på Ellingsrudåsen), sammen med Christell, var å gi meg ungen sin, (Daniell), så jeg måtte holde han, når han var et par dager gammel, eller noe.

    Enda jeg ikke visste noen ting om unger, så bare gir hu meg Daniell, som jeg må holde da, enda jeg kunne jo fått sjokk, og mista han.

    Så hva det var om, det skjønner jeg ikke).

    Men men.

    Men jeg synes at søstra mi behandler han Daniell litt dårlig noen ganger, og skriker til han, istedet for å prate med han da, enda han er enebarn.

    Så det kan kanskje passe med at Pia er som Ku Klux Klan.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Daniel har visst begynt med boksing nå:

    daniel boksing

    http://www.boksing.no/t2.asp?p=48248&x=1&a=240379

    PS 3.

    Daniell ble født i 1995, mener jeg det må ha vært.

    Så han er tenåring nå da.

    Jeg husker at søstra mi ville at han skulle spille ishockey og.

    Da jeg bodde i Oslo, så i 2002 eller noe, kanskje.

    Men da fortalte jeg han, at ishockey var en sånn ‘tøffing-sport’.

    Og da ble han litt redd, så jeg.

    Så Daniel er nok mer en rolig kar, tror jeg.

    Men søstra mi vil ikke at han skal ha data og sånn.

    Men hu vil at han skal drive med masse sånne tøffe ting da, av en eller annen grunn, som hu ikke forklarte nærmere.

    Men men.

    PS 4.

    Daniel er sønn av søstra mi og Keyton, fra Somalia da.

    Så han ser ganske afrikansk ut.

    Men han oppfører seg ganske norsk, synes jeg.

    Søstra mi og venninna Siv, de besøkte meg i Sunderland, jula 2004.

    Og da hadde de med sønnene sine.

    Så de lånte PC-en min hele tida, (for mødrene dems foreslo det da), på rommet mitt, så jeg bare satt i stua, og prata med de andre studentene som var hjemme i juleferien, og søstra mi og Siv da.

    Men men.

    Men jeg har ikke sett dem etter det.

    (Og søstra mi ville jo ikke være venn med meg på Facebook, så da skjønte jeg at det var noe som har foregått, så er det vel ikke så lurt av meg, å ha noe med henne å gjøre, så hun har jeg kutta ut).

    Jeg har lovt Daniel at jeg skulle kjøpe Mp3-spiller, i julegave, (for mange år siden), men det har jeg ikke fått gjort, for jeg har vært så stressa med det her at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’, og den arbeidssaken mot Microsoft, og at jeg blir tulla med av myndighetene, osv.

    Så sånn er det.

    Men men.

  • Det her er Brynseng t-banestasjon. Her bytta jeg tog, to ganger om dagen, da jeg bodde på Ellingsrudsåsen, og jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter

    brynseng

    PS.

    Jeg begynte å jobbe på Rimi Munkelia, også på Lambertseter, i juleferien 1992.

    Og jeg fikk meg lappen og bil, rundt juleferien 1996.

    Så det var altså i fire år, at jeg pleide å ta t-banen mellom Ellingsrudåsen og Lambertseter da.

    Det tok vel en drøy halvtime, tenker jeg, eller kanskje tre kvarter, med venting.

    Noe sånt.

    Og en kamerat av meg, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, han var sjef på først Rimi Munkelia og så Rimi Karlsrud, begge på Lambertseter.

    Jeg jobba fra høsten 1993, på Rimi Nylænde, som også lå på Lambertseter.

    Men da jobba jeg ikke fulltid, fra starten, så jeg jobba også en del på Rimi Karlsrud, fra høsten 1993, etter at jeg var ferdig med militæret, og Winnem ble butikksjef der.

    Så jeg kjente alle de tre Rimi-butikkene på Lambertseter bra, vil jeg si.

    Det var f.eks. ei dame som het Sophie, (med noe fransk etternavn, tror jeg), som jobba på Rimi Karlsrud, og som jeg ble kjent med såvidt der.

    Og hun dukka noen ganger opp, på samme t-banen, tilbake mot byen, etter jobbing, på lørdager, f.eks.

    Eller noen få ganger, så var jeg på samme t-banen som henne, mot Lambertseter og, hvis jeg hadde seinvakt, og hu var på vei til jobb, fra universitetet i Oslo, hvor hu studerte juss.

    Hu bodde vel på Haugerud, eller noe, tror jeg, så vi byttet mellom de samme t-banene, for det toget som gikk forbi Haugerud, det var 6 Ellingsrudåsen, hvor jeg gikk av på endeholdeplassen da, som var stasjonen etter Furuset, hvor jeg hadde pleid å ta t-banen fra, da jeg bodde et år hos familien til stebroren min, Axel Thomassen, skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.

    Så jeg følte meg ganske hjemme oppe på Ellingsrudåsen og Furuset-traktene da, selv om jeg ikke ble kjent med så mange der.

    Men, det var nærme Lørenskog, hvor tremenningen min, Øystein Andersen bodde, så jeg hang en del sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn Hesler, med flere.

    Så jeg følte meg vel så hjemme, som var mulig for en fra Berger vel, i Oslo, vel.

    Jeg kjente jo som sagt også Magne Winnem, som var butikksjef, på to Rimier, på Lambertseter.

    Og jeg hadde også bodd et år, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo, som er like ved Lambertseter.

    Så jeg kjente meg ganske hjemme, i Oslo der da, selv om jeg ikke flytta til Oslo, før jeg var 19 år, så var det nesten som hjemme en stund.

    For da Glenn og søstra mi flytta fra Ungbo, og Magne Winnem, slutta i Rimi, og flytta til Spikkestad.

    Da ble det litt kjedeligere å bo i Oslo da.

    Men sånn er det vel, det er vel sånn som skjer.

    Men jeg følte meg ihvertfall ganske hjemme der, noen år, på slutten av 90-tallet, etter militæret da, sånn på den tida jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    tbane_kart paint

    Man kan se t-banene stasjonen på Lambertseter.

    Det er Karlsrud, Lambertseter og Munkelia.

    Og alle disse tre stedene hadde sin egen Rimi da.

    (Men på Bergkrystallen, så hadde de to Prix-butikker).

    Men på Lambertseter, ved t-bane stasjonen, så var det en Fakta-butikk, som ble ICA Supermarked.

    Så Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996, og så som butikksjef, fra 1998 til år 2000, (etter å ha jobbet to år som assistent, på Rimi Bjørndal, i to år, i mellomtiden).

    Rimi Nylænde, den lå ned Lambertseterveien, mot Abildsø, så man måtte gå, i fem minutter, fra Lambertseter t-bane, for å komme til den butikken.

    Mens Rimi Munkelia, den lå like ved t-banestasjonen der, og Rimi Karlsrud lå også ganske nærme Karlsrud t-banestasjon.

    Så sånn var det.

    Man kan også se at Helsfyr t-banestasjon, der jeg gikk 2. året, på NHI, den lå også nærme Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde på Ungbo, så det passa meg bra, sånn sett, at NHI flytta fra Frysja, vel Kjelsås og til Helsfyr, siden jeg da fikk kortere skolevei, 2. året jeg gikk der.

    Første året, det gikk jeg to år før, (for jeg hadde et hvileår), og det var mens jeg bodde på Abildsø og mens NHI lå på Frysja, ved Kjelsås, så da hadde jeg veldig lang skolevei.

    Jeg kunne nesten like gjerne ha bodd i Drammen, eller på Berger, ihvertfall hvis jeg hadde hatt bil.

    Det var omtrent så ille.

    Men det var fordi at faren min hadde sagt det, at Abildsø, var like i nærheten av der NHI lå.

    Men det var det altså ikke.

    Faren min hadde blanda med NKI, sa han seinere, som lå på Helsfyr da.

    Så det var upraktisk for meg, som da også bodde på en hybelleilighet, hvor kona i huset, ikke tålte matlukt.

    Så jeg var konstant sulten, det året jeg bodde på Abildsø.

    Så når jeg gikk av bussen fra Abilsø, ved Oslo S., og Oslo City der.

    Da ble det nesten uimotståelig for meg, å gå på burgerrestauranten Wendy vel, på Oslo City.

    Da pleide jeg å kjøpe en burger med grovt hamburgerbrød, til frokost.

    Så pengene mine fløy veldig fort, for jeg pleide å spise pizza, som ‘vomfyll’, da jeg bodde på Bergeråsen, så da ble jeg ikke så sulten der.

    Men jeg fikk ikke lov å lage pizza, (eller annen middagsmat), på Abildsø, av de som leide ut der.

    Så jeg måtte jo bruke mye penger på mat, så studielånet holdt ikke lengre enn til påskeferien, så jeg måtte gå på Ryen sosialkontor, og få penger derfra, i to-tre måneder, på slutten av det første året mitt i Oslo.

    Men så tok jeg meg et friår, og fikk jobb på OBS Triaden, i Lørenskog, som var nærme Furuset og Ellingsrud, hvor jeg bodde fra 1990 til 1996, så da hadde jeg råd til å fullføre NHI da.

    Men, da jobba jeg såpass mye, så det var et par fag, som jeg ikke fikk tatt eksamen i.

    Så jeg fikk ikke noe grad da, fra NHI, som var en data og økonomi-høyskole.

    Så jeg har fortsatt 33 (av 40) vekttall, fra NHI, men ingen grad.

    Men, jeg har jo også studert to år, på HiO, bachelor informasjonsbehandling.

    Så jeg burde klarer å få disse to karakterutskriftene, til å tilsammen bli en grad.

    Det burde holde til enten en toårs-grad, eller kanskje en treårs-grad, på universitetsnivå.

    Men, jeg klarer ikke å få hverken NITH, (som kjøpte opp NHI), eller HiO ingeniørutdanningen, til å sende meg en sånn grad.

    Men men, så det er noen som tuller med meg, vil jeg si, av overvåkingspoliti, eller lignende, antagelig.

    Noe sånt.

    Søstra mi bor forresten på Helsfyr, nå, hvis jeg har skjønt det riktig, men jeg er ikke sikker på nøyaktig hvor på Helsfyr hun bor, men jeg mener at jeg har sett det, i telefonkatalogen online, at hu flytta dit, fra en leilighet hun leide, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, for et par-tre år siden.

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Mer om Norsk Idrettshjelp. (In Norwegian)

    I forrige bloggposten, så nevnte jeg at jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, i 1995, var det vel.

    Det var fordi, at jeg ønska å ta lappen, men min lønn, som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, den var vel bare på 150.000, tror jeg.

    Og det var før skatt.

    Så, etter skatt, så var det ikke så mange tusen, utbetalt, i måneden.

    Og jeg spiste mye ferdigmat, og trøstespiste, siden jeg ikke hadde noen venner, så jeg hadde ikke så mye penger egentlig, for jeg hadde jo husleie og studielån og sånn da, som jeg betalte på.

    Og studielånet, var ganske dyrt.

    Så jeg måtte ha en ekstrajobb, for å få råd til å ta kjøretimer.

    Og da så jeg en annonse, i Aftenposten, eller noe, for Norsk Idrettshjelp da.

    Det var sånn, at vi satt på et call-center, i Dronningens gate vel.

    Og da ringte vi, og sa, at, ‘hei, jeg ringer fra Bækkelaget IF., og vi har nå startet vår dopapir-utkjøring igjen.

    Jeg så at du kjøpte ifjor, skal du ha en sekk eller to nå og eller, og støtte idrettsforeningen?’.

    Sånn foregikk det.

    Også fikk man kanskje en tier, eller noe, for hver sekk dopapir man solgte da.

    De sekkene kosta ca. 200 kroner.

    Noe som var ca. det dobbelte av hva de kosta på Rimi, f.eks., for like mange doruller da.

    Så dette var kun provisjonslønn.

    Og de fleste som jobba der, de var ungdommer fra Oslo Vest.

    Fra 16 år kanskje og oppover.

    Jeg var vel den eldste som jobba der sikkert, jeg var 25.

    Men jeg ville bare ha en ekstrajobb, og jeg jobba jo på Rimi hver dag, så det her var bare noe jeg gjorde, på tirsdager, etter jobben på Rimi, og på søndager.

    Jeg var helt inne i Rimi-verdenen, på den tida her, så jeg brydde meg ikke så mye om at det var bare ungdommer som jobba der osv., jeg bare ville ha lappen, for jeg tenkte at det trengte jeg, for å ha sjangs til å bli butikksjef i Rimi.

    Så det var ikke noe mer enn det, jeg tok ikke den ekstrajobben så seriøst, akkurat.

    Men Rimi-jobben, som assisterende butikksjef, den tok jeg seriøst.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil, så fikk jeg en ny ekstrajobb, å kjøre kinamat, for Chinatown-expressen, som holdt til i Eiksmarka, i Oslo Vest og Bærum.

    Så sånn var det.

    Men, disse ungdommene, fra Oslo Vest, de jugde jo som bare det, for å få salg.

    For de ville jo ha lønn da.

    Det var sånne halv-løgner, kan man kanskje kalle det, hvis man er snill da.

    Men, de fremstilte det, som om dette var noen slags super-doruller.

    Og at det var grunnen, til at de var dyrere, enn de i butikken.

    Men det var jo egentlig bare vanlige doruller.

    Men, til slutt, så skjønte jeg, at man måtte finne sånne skjemaer, hvor kundene hadde kjøpt dopapir, forrige gang.

    For da tok du bare de andre samtalene, sånn vanlig.

    Også når det dukket opp en som hadde kjøpt ifjor, da prøvde du å ta den smørblide stemmen, også spørre om de skal ha denne gangen også.

    Og da svarte de fleste ja.

    Så i begynnelsen, så var den jobben litt slitsom, men etterhvert så hørte man hva de andre sa, så lærte man salgsargumenter da.

    Selv om dette egentlig var litt useriøst vel, hele greia.

    Det var som spilleautomater, vil jeg si.

    F.eks., på spilleautomater, så må det gå til et godt formål.

    Så får det formålet, noen prosenter da.

    Så får automatfirmaet, de får noen fler prosenter.

    Også får de som spiller, kanskje halvparten av pengene tilbake.

    For Norsk Idrettshjelp, de ringte vel da idrettslag, og spurte om de ville ha gratis penger.

    Så fikk kanskje idrettslaget, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    Så fikk kanskje de som kjørte, 10-20 kroner, pr. solgte sekk.

    (Dette tror jeg var Tiny Budbilservice, drevet av han fra Frp., Holstad vel).

    Så sånn var det.

    Også fikk Norsk Idrettshjelp, (som var et vanlig aksjeselskap, og vel ikke hadde noe med Norsk Idrettsforbund, f.eks., å gjøre), de fikk vel kanskje 50 kroner da.

    Også fikk Lilleborg ca. 100 kroner.

    Også fikk de ungdommene, som satt og tok telefoner, de fikk vel da kanskje 10-20 kroner da.

    Så idrettsklubbene, de bare lånte ut navnet sitt de.

    Og ga kanskje søren, i hvordan disse sekkene ble solgt(?)

    For idrettsklubben, de tapte nok litt populæritet, i distriktet sitt, for, disse ungdommene jugde ganske mye da, vil jeg si.

    Hvis kunden sa at dopapiret var dyrere enn i butikken.

    Så sa selgeren, at det var fordi, at våre ruller, var tjukkere, enn vanlige ruller.

    Vi hadde så og så mange meter dopapir på rullen.

    (Men jeg så de sekkene, og det var bare vanlig dopapir, såvidt jeg kunne se, det var ikke noe sånne ekstra tjukke ruller akkurat vel).

    Så dette var nok jug, at det var mer dopapir, på de dorullene vi solgte, enn på vanlige.

    Uten at jeg har målt hvor mange meter, dopapir, som det er på en rull.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, hvis kundene da sa, at, ‘å, da kan ikke vi bruke de dorullene, for vi har sånn dorullholder, som bare vanlige doruller, får plass i’.

    Da, så var det en smarting, som hadde funnet et svar.

    ‘Men våre ruller, de har mindre dorull-kjerne, så hullet i dorullen er mindre, så de får plass i den dorullholderen, som dere har’.

    Men hullet i de dorullene, de var jo helt vanlig dorull, hva heter det, kjerner(?)

    Hvem vet.

    Og sånn var det hele tida.

    Alltid noe ‘jugings’.

    Det var nesten en sånn kamp da.

    Kunden måtte finne på unnskyldninger, for å ikke kjøpe.

    Også prøvde selgerne, å få kundene, til å kjøpe likevel da.

    Men noen kunder kjøpte, for de ville støtte idrettslaget.

    Så de blåste i, om at de dorullene, var dyrere, enn de i butikken.

    Det er mulig at kvaliteten, på de her dorullene, fra Lilleborg, var bedre da, enn de billigste i butikken.

    Det kan jo tenkes.

    For Norsk Idrettshjelp, må vel ha fått en bra pris, siden de kjøpte så mye dopapir.

    Så det er mulig at kundene ikke ble lurt.

    Det var ikke sånn, at vi fikk med en pakke dopapir hjem, for å prøve det selv, akkurat.

    Men det hadde kanskje vært en god ide, så kunne vi forklart bedre, hvordan det dopapiret var.

    For sånn som det funka, så var det sånn, at man bare overhørte, hva sidemannen sa, og hvilke argumenter, som ble brukt.

    Så bare sa man det samme selv kanskje, for de nye der, de visste jo ikke nøyaktig, hvordan det her dopapiret var da.

    Vi bare skulle lese noe fra et ark.

    Og et sted som het Kirkenær, hadde blitt rammet av flom, det året, våren 1995, var det vel.

    (Henning og dem på jobben, på Rimi Nylænde, skulle kjøre opp, og se på flom, husker jeg).

    Og en på Norsk Idrettshjelp, han sa, når han ringte.

    Hei, mitt navn er ‘et eller annet Kirkenær’, hvis jeg hørte riktig.

    Og han solgte mye mer, enn oss andre.

    For da syntes folk synd på han da, siden han het det samme, som stedet som ble rammet av flom.

    Men jeg tror ikke egentlig at han het Kirkenær.

    Så det var sånn, finn på de sleipeste triksa liksom.

    Men Norsk Idrettshjelp-jobben, det var bare en jobb jeg hadde, for å få penger til å ta noen kjøretimer.

    Og jeg fikk jo lønn fra Rimi og.

    Så det var ikke sånn liv og død, om å gjøre, for meg, å selge så og så mange doruller.

    Jeg var vel litt laid-back, og utmerket meg ikke på noen måte vel, vil jeg si.

    Jeg bare herma etter de andre, og var vel hverken bedre, eller dårligere, enn noen av de andre, når det gjaldt å finne på lure salgsargumenter osv.

    Men jeg var nok ikke av de værste, for det var ikke sånn, at jeg jugde direkte akkurat.

    Selv om jeg kanskje sa noen av de lure argumentene, sånn for moro skyld, nesten.

    Det var nesten morsomt, å ta de telefonene, for det ble sånn jovial tone da, så sa man et sånt argument, med litt fleipete tone da, sånn at de skjønte at det var mest for å støtte idrettsforeningen, og at de detaljene om dopapiret, det kom litt mer i andre rekke, vel egentlig.

    Men men.

    Jeg har vel egentlig skrevet om det her på bloggen før, så det vel ikke så artig, kanskje.

    Broren min jobba også med telefonsalg, på samme tida.

    Det var vel i 1995, det her.

    Og alle på Norsk Idrettshjelp, var fra Oslo Vest, unntatt meg, som bodde på Ellingsrudåsen.

    Bare noe jeg kom på.

    Axel jobba i en telefonsalg-jobb, ved Saga kino.

    Det var i 1995, og Axel var født i 1978, så dette var det året som Axel fylte 18 år da.

    Så sånn var det.

    Axel hadde en telefonsalg-jobb, hvor han vel tjente en god del mer enn meg.

    Men jeg tok ikke det telefonsalg-greiene, så nøye, siden jeg jo jobbet som leder i Rimi, og prøvde å få til en karriære der.

    Så ville jeg gjerne ha lappen da, for jeg tenkte at da kunne jeg lettere komme meg fram i Rimi og, hvis jeg hadde lappen og bil.

    For jeg ville gjerne komme meg litt fram i livet da.

    Jeg hadde alltid mye forventningspress på meg, i oppveksten, fra faren min osv., siden jeg alltid pleide å være en av de beste i klassen.

    Men men.

    En gang, så skulle Axel møte meg, i en pause.

    Jeg hadde kjøpt en Alcatel-mobil, så han ringte meg vel på den.

    Det her var før SMS-meldingenes gjennombruddstid.

    Men Axel sender uansett ikke SMS-meldinger.

    Jeg vet ikke om det er fordi han ikke klarer å skrive de, eller hva det er.

    Hvem vet.

    Og da skulle Axel, absolutt sitte sammen med meg, i Karl Johan, ovenfor Burger King der, nederst i Karl Johan.

    Men men, hvem vet, det behøver jo ikke å ha betydd noe det, at han ville sitte, eller oppholde seg der, i den bygningen, som er liksom rundt domkirka-tomta der, ovenfor Burger King og også ovenfor Arkaden.

    Så sånn var det.

    Hvem vet.

    Nå får jeg finne på noe annet her.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var ei jente som jobba på Norsk Idrettshjelp, som jeg prata med, en eller to ganger vel.

    Og vi gikk, etter jobben, mot Oslo S, og Jernbanetorget t-banestasjon, hvor vi skilte lag.

    Jeg husker ikke hva hu heter, jeg var veldig nøye, på å oppføre meg ordentlig, på den tida her, så jeg ble ikke lett kjent med folk.

    Jeg hadde litt dårlig selvbilde, etter militæret også, hvor jeg egentlig ble brutt ned, av troppsbefalet osv., vil jeg si.

    Så årene etter militæret, så hadde jeg ikke så lett for å komme i kontakt med damer f.eks.

    For, jeg så nok litt for gammeldags og norsk ut kanskje, selv om egentlig vel, så mye bedre ut da, enn jeg gjør nå, som jeg har fått noen sånne rare rynker, på haka, og har mista litt hår, i vikene osv.

    Og også mellom øya, hadde jeg noen sånn ganske store rynker, etter en sydenferie, i 1998, var det vel.

    Mer da.

    Jo, også er det en del år, som jeg har vært veldig overarbeida, og hatt skikkelig store ringer under øya.

    Men rundt sånn 1995 og sånn, så var jeg vel ikke så plaga av sånt.

    Men jeg var litt plaga av kviser da, som heldigvis har gått over nå.

    Det var sånn at jeg hadde en eller to kviser da, ikke noe sånn kjempeille.

    Men det var hele tida, så fikk jeg kviser da.

    Selv om det bare var en eller to av gangen.

    Det var ikke sånn superartig, for å si det sånn.

    Men jeg fant noe greier på apoteket som hjalp, som man ikke trengte resept for engang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jo, så gikk jeg og hu jenta eller dama da.

    Vi gikk gjennom den nederste delen av Karl Johan.

    Og vi kom vårs nesten ikke fram.

    Vi måtte gå sikk-sakk, omtrent, eller hvordan det skrives, mellom narkomane, som så helt jævlige ut.

    Jeg har vært i ganske mange byer i Europa nå, men jeg tror ikke at noen andre byer, har sprøytenarkomane, som er så jævlige, som de i Oslo.

    Uten at jeg vet hva det kan komme av.

    Men, jeg bare husker at jeg sa, at de var som zombier, som levende døde.

    Og hu var enig, hu jenta da, som jeg tror jeg bare prata med den gangen.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på, at jeg savner egentlig ikke Oslo så mye.

    Nå som jeg bor i Liverpool.

    Oslo hadde en tøffere tone, vil jeg si, enn den tonen, som er her i Liverpool.

    Og de sprøytenarkomane her, de er høflige, vil jeg nesten si, de er ikke mindre høflige, omtrent, enn resten av folka.

    Det er ikke så mange av dem da, som jeg kan se.

    De er ikke sånn, at de går rundt i heroin-rus, som de i Oslo.

    Og de herion-vraka her, er i bedre stand, eller hva man skal si vel, at de ser ikke så slitne ut.

    Hva nå dette kan komme av.

    Det er kanskje vinteren i Norge som gjør det.

    Men uansett, den Norsk Idrettshjelp-jobben, den har jeg ikke så mange bra minner, forbundet med.

    Kontorene, lå midt i horestrøkene nesten.

    Så en gang, så var det ei ung, pen jente der faktisk, kanskje i 19-20 års alderen, som smilte og lurte på om jeg skulle være med i bingen.

    Men neida, det var ikke min stil.

    Det gikk kolleger bak meg og, husker jeg, som nok må ha lurt på hva jeg dreiv med da.

    Men jeg bare smilte å rista på hue vel.

    Jeg hadde vel ikke hatt noe dame da, siden det året jeg bodde hos Axel og dem.

    Og det var skoleåret 1990/91.

    Og det var ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner.

    Men da jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, da klarte jeg å sjekke opp ei dame, første uka, ei jeg møtte på So What.

    Så den tida jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse, fra 1991 til 1996, så klarte jeg ikke så sjekke opp ei eneste dame.

    Eller, jeg traff ei som het Elisabeth, fra Bærum vel, som jeg klinte litt med, en gang vi gikk ut på byen.

    Men det var vel også alt.

    Selvtilliten min var ikke helt på topp, for jeg hadde vært fattig student, og fattig infanterist.

    Så jeg hadde bare fillete klær omtrent, eller militærtjenesten, for jeg hadde ikke hatt råd, til å kjøpe klær, på et par år da.

    Så ingen damer så på meg, som han Lars Kilevold skrev, var det vel.

    Men på den tida jeg flytta til St. Hanshaugen, da tjente jeg litt mer ihvertfall, og da bodde jeg jo i sentrum, så det var enklere for meg å få kjøpt klær osv.

    Og jeg begynte å kjøpe sånne engelske magasiner, for ungdommer, sånn som FHM osv.

    Og jeg fikk meg internett, så da våkna jeg litt.

    For jeg levde liksom i et vakum.

    Jeg hadde ingen venner e.l., som jeg var ordentlig på bølgelenge med, eller var helt fortrolig med, og kunne prate om alt mulig med da.

    Men på internett, så kunne man jo treffe folk, som man kunne prate med om alt mulig da.

    Og det klarte jeg ikke å treffe på byen, i Oslo.

    Og de på jobben, de ville jeg egentlig ikke ha for nærme.

    For jeg prøvde å ikke miste kontrollen på jobben, for jobben var omtrent det eneste jeg hadde da.

    Jeg hadde vel skamma meg så mye, hvis jeg hadde mista jobben på Rimi, at jeg omtrent aldri hadde kommet meg opp igjen vel.

    Så den jobben prøvde jeg å beholde, så derfor prøvde jeg å ikke blande ‘business og pleasure’, for mye, eller hva man skal si.

    Selv om jeg klarte å drite meg ut noen ganger da.

    Jeg ba ut hun Vanja Bergersen fra Rimi Bjørndal, blant annet, men hun hadde eksamener, så hun kunne ikke.

    Og det var ofte mange damer som jobba i Rimi, så jeg måtte skjerpe meg, noen ganger, for å prøve å klare å holde balansen riktig, mellom at det var tross alt snakk om jobbkolleger, og ikke ‘vanlige’ venner.

    Men jeg prøvde ihvertfall.

    Men men.

    Jeg ville ikke ha jobbkolleger, så nærme, som jeg ville hatt en ‘vanlig’ venn, for å si det sånn.

    I tilfelle jeg sa noe galt, som kunne blitt brukt mot meg, på jobben da, hvis denne ‘vennen’, ikke ville være venn, men vendte meg ryggen, liksom.

    Jeg fikk nok han David Hjort, for nærme, men han inviterte meg på fester o.l., hele tida.

    Og jeg ville ikke at folk skulle bli fornærma heller.

    Men David Hjort ble nok omtrent som en kamerat, en stund.

    Men jeg hadde alltid det i bakhodet, at han var en kar fra Rimi da, så jeg var ikke så åpen, om forskjellige ting, ovenfor kolleger, som hvis dette hadde vært barndomskamerater, for eksempel.

    Jeg hadde det alltid i bakhodet, at jeg måtte prøve å tenke på hva jeg sa og gjorde.

    Unntatt en periode, etter at jeg ble butikksjef.

    Da begynte jeg å røyke igjen osv., og prøvde også hasj, en gang eller to, for jeg ville hva jeg prata om, når folk ville diskutere hasj kontra alkohol-rus osv., på nettet og andre steder.

    Men men.

    For jeg var litt skuffa, over å bli butikksjef på Rimi Nylænde, siden det var en av de minste Rimi-butikkene.

    jeg hadde trodd at jeg skulle bli butikksjef på Rimi Munkelia, siden jeg visste at den butikksjefen der, skulle slutte.

    Men dengang ei.

    Hun som var butikksjef på Rimi Nylænde, skulle begynne der.

    Så da var jeg ganske sikker, på at jeg skulle få Rimi Munkelia.

    Og jeg hadde droppa å søke en datajobb, eller følge opp søknaden, siden jeg var blitt lovet en butikksjef-jobb.

    Ja, nå ble det mye forskjellig her.

    Jeg får se om jeg klarer å ta en pause i skrivingen her nå, så blir det kanskje mer oversiktlig, i de nesten bloggpostene jeg skriver, enn denne bloggposten, som kanskje skeia ut litt.

    Vi får se.

  • Min søster Pia, på midten av 90-tallet: ‘Erik, du er like gammeldags og konform, som bestemor Ingeborg’. (In Norwegian)

    I 1991, så flytta jeg inn, på Ungbo, i Skansen Terrasse, etter å ha bodd et år, sammen med familien til halvbroren min, Axel og hans far Arne Thomassen, som var min tidligere stefar, på 70-tallet, og hans dame i Oslo, Mette Holter.

    Jeg måtte flytte derfra, sa Mette Holter, og jeg så annonser for Ungbo, på T-banen, på vei fra Furuset ned til Sentrum.

    Så jeg syntes det hørtes greit ut, å bo på Ungbo, for de reklamerte med, at man bare måtte ta oppvasken, hver femte uke, siden det var bofelleskap da.

    Og leia var rimelig, det var det viktigste da, for meg, siden jeg skulle begynne å studere igjen, skoleåret 1991/92, etter å ha hatt et hvileår, året før.

    I 1993, så var jeg ferdig med militæret, hvor jeg var hele året ut, i infanteriet.

    Så jeg fikk vernepliktsmedaljen.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og da hadde ikke min søster, Pia, noe sted å bo, så hun ville bo hos meg, på Ungbo.

    De andre der, Anne-Lise osv., ville ikke bo der lengre, hadde jeg overhørt, når jeg var ferdig med militæret.

    Og hun som bodde igjen der, Wenche, begynte å oppføre seg rart, etter at min søster flytta inn, og glemte å passe på katta si, osv.

    Så der var det nok noe raritet, som foregikk.

    Men men.

    (Kan min søster ha stått bak, har hun kontakter i illuminati og/eller ‘mafian’?)

    Hvem vet.

    Min søster sov først, i en tre-fire måneder vel, på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, før hun fikk eget rom der, like før jul, i 1993, var det vel.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes vaskekjeller-ordningen, var tungvint, for man måtte vaske ferdig før klokken 20.

    Så jeg ringte Thorn, eller hva de heter, og jeg fikk med alle som bodde der.

    Det var meg og Glenn Hesler og søstra mi, og ei som het Hildegunn, og hennes type, Rune, som visstnok skulle være homo, ifølge søstra mi og Hildegunn.

    Jeg regna med at de mente bifil, siden han var sammen med Hildegunn.

    Men jeg var fra et lite sted, Berger i Vestfold, hvor det ikke var noen homo-er, så jeg var litt sky for han Rune, så jeg ble ikke så godt kjent med han, men det var søstera mi og Hildegunn, som så gjerne ville at Rune skulle flytte inn, etter at vi fire andre, hadde fått rom der.

    Dette må ha vært på begynnelsen av 1994, da jeg bestilte den vaskemaskinen, fra Thorn vel, som kosta 250 kroner, å leie, i måneden.

    Og da ble alle med på å leie den, så folka betalte meg 50 kroner, i måneden, for å spleise på den da.

    Rune ville at jeg også skulle leie oppvaskmaskin.

    Men da sa jeg, at det fikk noen andre leie, for jeg ville ikke sitte igjen med for mye, i leieutgifter, hvis det skjedde noe.

    Jeg hadde ikke så høy lønn på Rimi.

    Men det som skjedde, var at søstera mi, hun var heller nede i byen, i mange dager, hos typen sin Keyton, osv., istedet for å henge opp sin vask.

    Så da fikk jo ikke jeg vaska klær.

    Så dristet jeg meg da, i 1994, til å fortelle søstera mi, at hun ikke var noe flink til å henge opp klærne sine til tørk, når vaskemaskinen var ferdig.

    Men da våknet feministen i Pia, tror jeg, og det var ikke noe jeg hadde noe med, om hun hang opp tøyet sitt.

    Jeg husker jeg snakka med fetteren vår, Ove, om det her.

    Og han var enig med meg, for han sa at tøyet ble ‘surt’, hvis det ikke ble hengt opp.

    Men søstera mi, oppførte seg da, litt aggressivt, og nesten truende, når jeg turte å nevne dette, at hun hadde latt tøyet ligge, i flere dager, etter at vaskeprogrammet, var ferdig kjørt.

    For da ble jo det dumt for meg.

    Hvor skulle jeg gjøre av hennes tøy, i mellomtiden?

    Hvis jeg ville vaske tøy?

    Det var jo ikke min jobb, å henge opp tøy, etter søstera mi.

    Og vår mor, Karen, hun husker jeg at også gjorde et poeng av det her.

    At når hun besøkte meg og søstera mi, når vi bodde på Ungbo.

    Hun sov vel på sofaen, eller på rommet til søstera mi, vel.

    Så var det meg hun måtte låne reine håndklær av.

    For søstera mi, hun var ikke så flink til å holde styr på sånt, at man måtte ha reint tøy og reine håndklær osv.

    Søstera mi hadde ikke noe rutiner, for vasking av tøy osv.

    Hun bare fylte opp en maskin, en gang i mellom, også lot hun tøyet bare ligge, i flere dager noen ganger, hvis hun var hos kjæresten sin, f.eks.

    Og søstera mi, hun pleide også å glemme nøkla.

    Så hvis hun og kjæresten hennes, Keyton, kom hjem fra byen, natt til lørdag.

    Da vekte søstera mi bare opp meg, midt på natta og kasta stein på ruta mi osv.

    Enda det var natta før jeg skulle jobbe min første ledervakt på Rimi.

    Så jeg måtte ha reint tøy, og dusja hver dag før jobben osv., for jeg jobba jo i matbutikk.

    Og hadde ansvaret for kjølevarene osv., som er en ganske tung jobb, så jeg måtte være renslig, for ellers, så ville det nok lukta ‘hest’, og det som var, på Rimi Nylænde, hvor jeg jobba på den tiden.

    Og søstera mi, hun tok med tre afrikanere hjem fra byen, natt til søndag osv.

    Og lot to av de sove i stua, og lot de ta juicen min, i kjøleskapet, og hun gikk inn på rommet mitt, mens jeg sov, og rappa to røykpakker fra meg, siden det her var før jeg slutta å røyke, som vel var i 1994 eller 95.

    Og når jeg sa til søstera mi, at hun hadde gått fra tøyvasken sin, i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så sa søstera mi, at det var ikke noe jeg hadde noe med.

    Selv om jeg var broren hennes, regna jeg med at hun mente.

    (For søsteren min er ganske feminist da).

    Nei, søstera mi var myndig, så jeg hadde ikke noe med å bestemme over henne, selv om jeg var broren.

    Det var vel egentlig ganske greit for meg.

    Men, som felles beboer, i bofellesskap, så hadde jeg vel rett til å klage, på at søstera mi ikke tok ut klærna sine av vaskemaskinen, på flere dager.

    Så sånn var det.

    Og søstera mi, hu begynte å klage, på at jeg var så gammeldags og ordentlig, som bestemor Ingeborg, som hun sa.

    Men da sa jeg ingenting.

    Men da gikk vel egentlig søstera mi for nærme, for hun hadde vel ikke noe med, hvordan jeg var, jeg hadde jo vært myndig, i mange år, og hun flytta jo ikke opp til meg, før jeg var myndig, på Bergeråsen, og Pia er jo et og et halvt år yngre enn meg.

    Så hun har jo ikke noe med, hvordan jeg er som person.

    Så hun var litt frekk, vil jeg si.

    Og om jeg er konform, som felles beboer, på Ungbo, så må vel det bare være bra, for søstera mi, at jeg er sånn, at jeg tar ut av vaskemaskinen, etter bruk, og ikke er sånn, at jeg bare lot alt flyte liksom.

    Så her møter vel søstera mi, seg selv, litt i døra.

    For for noen år siden, etter at hun fikk unge osv., så begynte hun å bli sånn, husker jeg, at hun alltid skulle lage julemiddag og vaske tak og vegger osv.

    Men sånn var hun absolutt ikke før hun fikk Daniell.

    Da var hun mer som ei sjuske nesten, eller ihvertfall som en hippie.

    Som mora mi klagde på, at ikke hadde reine håndklær i skapene.

    Så det er mye rart her i verden.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog bodde på hospits på ellingsrud’, på Google. (In Norwegian)

    ryktespredning

    http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20bodde%20på%20hospits%20på%20ellingsrud&btnG=Søk&meta=

    PS.

    Dette må nok være eksempler på såkalt ‘ryktespredning’.

    Jeg har ikke bodd på noe hospits, på Ellingsrudåsen.

    Jeg bodde på noe som het ‘Ungbo’, som er i mange norske byer.

    Og det så jeg plakat om på T-banen, at Ungbo hadde rimelige boliger til ungdom.

    Og da var det plass i bofellesskap da.

    Men det er fordi at leieprisene i Oslo, de er ganske høye.

    Og dette var da jeg skulle begynne å studere igjen, andre året på NHI. (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi).

    Så det var derfor jeg flytta inn på Ungbo, fordi jeg var student, og ville ha lav husleie, for data-studier er ganske tidkrevende.

    Selv om jeg alikevel måtte jobbe på OBS Triaden, for studielånet var ikke like høyt, på den tida.

    Så sånn var det.

    Men det var bare tilfeldig at jeg flytta inn på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Hvis jeg ikke hadde sett den plakaten på T-banen, så hadde jeg nok funnet en leilighet i avisa.

    Jeg var også på besøk hos to Rimi-jenter, som en kamerat av meg Magne Winnem kjente.

    Som bodde på Grunerløkka, og som hadde et ledig rom i bofelleskap.

    Men det var litt spesielt, å bo sammen med to jenter, som jeg ikke kjente, på min egen alder.

    Jeg var forsatt litt sjenert på den tida, da jeg var sånn 21 og sånn vel, så det rant ut i sanden, husker jeg.

    Men jeg bodde hos den tidligere stefaren min, fra Larvik, Arne Thomassen, og dem.

    Hvor den yngre halvbroren min Axel, også bodde.

    Jeg leide et rom av dem på Furuset, fra jeg var 20 til jeg var 21.

    Og da sa stemora til halvbroren min, Mette Holter, at jeg måtte finne meg et annet sted å bo.

    Og da så jeg de plakatene for Ungbo da, på t-banen.

    Så da ringte jeg Ungbo da, de reklamerte med at man bare behøvde å ta oppvasken hver femte uke, osv.

    Så hvorfor Ungbo reklamerte på T-banen, det vet jeg ikke, men de gjorde nå det.

    De reklamerte som om de var et firma, vil jeg si, så jeg syntes ikke at det minte noe om hospits akkurat, så jeg kontakta de da, siden jeg var på utkikk etter en billig leilighet eller plass i bofelleskap da, etter at det hos de jentene på Grunerløkka, som Magne Winnem kjente, rant ut i sanden.

    Så sånn var det.

    Og på møte, hos Ungbo, nede i sentrum, med en som het Stig, tror jeg, og ei dame.

    På møte der, så sa jeg, at jeg ville gjerne bo på Vålerenga, for det var nærme Helsfyr, hvor NHI hadde flytta til, i 1991.

    Men, jeg fikk ikke lov å bo der, jeg måtte flytte til Ellingsrudåsen, sa de Ungbo-folka.

    Så med Ungbo, så lurer jeg på om det kan ha vært noe muffens, siden jeg absolutt måtte bo så langt ute i utkanten av Oslo, som det gikk ann omtrent, enda jeg jo ønsket å bo litt nærmere sentrum, på Vålerenga, som nesten var i gåavstand til utestedene i Sentrum vel, og som også var nærme høyskolen jeg gikk på, NHi.

    Men jeg ble plassert vegg i vegg med en barnehage, på Ellingsrudåsen.

    Og, jeg fikk noen gjennomsiktige gardiner, som Mette Holter, stemora til halvbroren min, sa var så kjekke og populære, blant ungdom.

    Noen rød og hvit stripete gardiner.

    Og de gikk det ann å se gjennom, hvis jeg f.eks. hadde på lyset på rommet mitt, så kunne de på barnehagen, se inn på rommet mitt, hvis det var om vinteren og ikke helt lyst ute.

    Så dette kan ha vært noe ‘mafian’-plott fra Mette Holter, som har vært i Ancona mafia-familien i USA på 70-tallet vel, og vel også fra Ungbo.

    Så her er det nok ‘mafian i samfunnet’, som jeg synes at det nesten kryr litt av i Oslo og Norge.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2

    Og jeg har heller aldri vært i fengsel.

    Jeg har aldri vært noe kriminell, eller lignende.

    Det er kun her i England, ifjor, at jeg tilta litt og angrep et monument utafor the Cunard Building der.

    Hvor de har et vikingskip, i en søyle, med Lucifer på toppen.

    Det er fordi jeg ble tulla så mye med på Arvato/Microsoft, og fordi jeg ikke har fått rettighetene mine av britiske og norske myndigheter, hverken før eller etter dette, så tilslutt så bare fløy jeg på veggen her i leiligheten her, og gikk berserk, og skulle rive ned det vikingeskipet, for å prøve å varsle folk om hva som foregår, at norske ikke får rettighetene sine.

    Så da tilta jeg litt.

    Men dette viser bare hvor viktig det er at myndighetene gir folk rettighetene sine, det er fordi at hvis folk blir tulla med for lenge, så kan dem klikke litt til slutt.

    Så sånn er nok det.

    Og da fikk jeg bare en advarsel, for det med det monumentet, siden jeg var 37 år, og aldri hadde gjort noe kriminelt eller lignende, tidligere.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Her er mer om Ungbo.

    Man kan vel ikke akkurat kalle det ‘hospits’.

    Det er vel for unge som ikke har så rike og gavmilde foreldre osv.

    Sånn forstod ihvertfall jeg det, at så lenge man var ung, og hadde Oslo-tilknytning, så kunne hvem som helst leie bolig av Ungbo, uten at det var noe å skamme seg for:

    Ungbo er Oslo kommunes boligtilbud til unge mellom 17 og 23 år som har problemer med å etablere seg på det ordinære boligmarkedet. For de fleste av beboerne er Ungboboligen deres første erfaring med en selvstendig bosituasjon. Alle som bor i Ungbo får booppfølging.

    http://www.storby.oslo.kommune.no/ungbo/

    PS 4.

    Hun Mette Holter, hun likte ikke at jeg kontakta halvbroren min Axel, da jeg flytta til Oslo.

    For da, sa Metter Holter, så følte ikke hun seg som mammaen til Axel lengre.

    Siden hun da bare følte seg som stemoren.

    Noe sånt.

    Så Mette Holter hadde, og har vel antagelig fortsatt, noe følelsesmessige problemer, i forbindelse med meg.

    Og når man tenker på det, at hun har vært i en mafia-familie, (Ancona), i USA, og har tre barn, med en i Ancona-familien, da kan det jo være de som tuller med meg da.

    Det er nok ganske sannsynlig.

    Så sånn er nok det.

  • Mer om adoptiv-tremenningen min fra Korea, Øystein Andersen aka Heihachi aka Jin, som jeg kom på. (In Norwegian)

    På 90-tallet, så bodde jeg og søstra mi, og Glenn Hesler, en kamerat av tremenningen min, Øystein Andersen.

    Vi bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Jeg bodde der fra 1991, var det vel.

    Søstra mi bodde der fra 1993.

    Og Glenn fra 1994 vel.

    Noe sånt.

    Så i 1995, eller noe, kan det vel ha vært, så nevnte jeg vel for Glenn da, at jeg skulle prøve å få meg en ekstrajobb, og få lappen da.

    Dette kan også ha vært et tidligere år.

    For Øystein, han ville jo ikke være kamerat lengre med meg, i 1993.

    Dette kan ha vært mens jeg gikk på NHI, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Da satt jeg på med Glenn Hesler, vi hadde vel vært i Oslo for å kjøpe et eller annet.

    Så ringte Øystein, på mobiltelefonen til Glenn (og Øystein), som var en diger klump av en mobil.

    Sånn veldig gammeldags, som man ikke hadde i lomma, men som var en diger boks, som man hadde i bilen.

    Så sånn var det.

    Og da hadde Øystein nok hørt av Glenn, at jeg hadde dårlig råd.

    Jeg husker ikke nøyaktig hvilket år det her var.

    Men men.

    Og da foreslo Øystein, som ringte, mens jeg satt på med Glenn, på mobilen der, at jeg kunne få en jobb, som ikke var noe stress.

    Å stå ansvarlig for noen spilleautomater.

    Og jeg gikk jo siste året på NHI, og jeg hadde spurt mormora mi, Ingeborg Ribsskog, om hjelp, for jeg gikk på en privat høyskole, så jeg måtte jobbe ganske mye.

    Så jeg tenkte at kanskje mormora mi kunne hjelpe meg å spe på studielånet litt.

    Men dengang ei.

    Så tilbydde Øystein meg, på telefon da, å stå som ansvarlig for noen poker-maskiner, på en pub, eller noe, i Lillestrøm eller Strømmen da.

    Og da sa jeg, at det hørtes jo interessant ut.

    For egentlig så skulle jo jeg og Øystein drive automatfirma.

    Men det ble ikke noe av, det ble Øystein og Glenn, som dreiv automatfirma.

    Så jeg syntes først det hørtes artig ut, med en sånn jobb.

    Jeg regna med at det var noe papirarbeid og sånn, som dem trengte noen til å ordne da.

    At dem hadde nok ting å drive med sjæl, så jeg kunne få en ganske enkel og grei jobb da.

    Men så sier Øystein at det var ulovlige spillemaskiner.

    Men da ville ikke jeg være med på det.

    Så da, så begynte Øystein å kjefte da, eller klage, på meg, og spurte hvorfor skulle jeg være så ‘straight’ alltid.

    Så krevde han en grunn da, for hvorfor jeg ikke ville bli med på det.

    Så dette var nok mens vi fortsatt var kamerater, altså før 1993.

    Og da klarte jeg ikke å komme på noe i farta, annet enn at hva hvis jeg skulle til USA?

    Da kunne jeg ikke ha noe på rullebladet.

    For da ville jeg ikke kunnet dra til USA.

    Så derfor takket jeg nei til den jobben, for jeg ville ikke ha noe på rullebladet.

    Og i 2005, så var jeg fortsatt like straight, og dro til USA da.

    Med fly fra Frankfurt.

    Men det som skjedde var at jeg ikke kom inn i USA, pga. masse GPP. (Generelt Piss-preik), eller ‘bullshit’, som flyplass-myndighetene i Detroit fant på.

    Så måtte jeg kjøpe en ny billett med Air France og dra tilbake til Europa, til Oslo, via Paris, via først Air France da, og så SAS fra Frankrike til Oslo.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke alltid man får noe igjen for å være straight hele livet.

    Så politiet og myndighetene de er nok mer råtne enn det motsatte, vil nok jeg si.

    Politi og røvere, det er nok to sider av samme sak, av ‘undergrunnen’, vil jeg si.

    Undergrunnen, folka som ikke er vanlige, som nok består av kriminelle og politi og etterretning osv.

    Så sånn er nok det.

    Så å være flink og arbeidssom og rettskaffen og snill hele livet, det er det ingen lønn for.

    Du blir bare sett på som en ‘noldus’ av politi og myndigheter, som de kan tulle rundt med.

    Se bare hvis noe skjer en kriminell, som er i en gjeng.

    Politiet er på banen, med en gang, med fullt mannskap, for å finne synderne.

    For politiet er redde for de kriminelle.

    Mens en vanlig, pliktoppfyllende kar, han blir bare sett på som en litt tomsete slave, av politiet.

    Så da gidder de ikke å gjøre, men begynner å tulle, og sender personen tilbake til Europa osv.

    Så sånn er det å leve i vår korrupte verden.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen i Storbritannia søker på min tidligere butikksjefassistent og ‘baksnakker’, på Rimi Kalbakken: ‘kjetil prestegarden vg’. (N)

    prestegarden vg

    http://www.google.no/search?hl=no&q=kjetil%20prestegarden%20vg&meta=&aq=f&oq=

    PS.

    Jeg jobba jo som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    Og sånn som jeg tenker nå, så virker det som at det viktigste jeg ble dømt etter der, det var ikke etter hvordan resultater butikken fikk, som jeg mener jeg egentlig burde blitt ‘dømt’ etter.

    Men, det var sånn at Prestegarden hele tida gikk bak ryggen min, og klagde til distriktsjef i Rimi, Anne Neteland, på at han ikke lærte noe av meg.

    Så det virka som at min hovedoppgave, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, var å lære opp Prestegarden.

    Mens jeg trodde først at det var å få bra resultater.

    Siden Prestegarden tok dette, og annet, med Neteland direkte, uten å ta det med meg først, så hadde jeg egentlig ingen reell kontroll eller myndighet der, som butikksjef.

    Og også siden Neteland hørte mer på Prestegarden enn meg, så ble jeg på en måte umyndiggjort, som butikksjef der.

    Enda resultatene mine ikke var så ille, som at det skulle tilsi at jeg måtte slutte.

    Jeg fikk kontroll på svinnet og andre ting.

    Og Neteland hadde ikke hatt noe møte med meg, før jeg begynte i jobben, så jeg visste ikke hvordan hun ville at jeg skulle lede butikken.

    Og hun lurte meg på lønna.

    Kenneth, som var butikksjef før meg, som var yngre enn meg, og med kortere fartstid i Rimi, han fikk 300.000 i året.

    Mens jeg fikk 260.000.

    Var det fordi jeg var mer norsk og hadde blondt hår?

    Var disse folka, Kenneth, Prestegarden og Neteland i Illuminati/’kabbalist-bevegelsen’, lurer jeg nå.

    Noe av det første Prestegarden gjorde, etter at jeg begynte der, var å dra på en uplanlagt feriereise til Israel med en kamerat.

    Og Israel er vel ‘hjemlandet’ til kabbalist-bevegelsen/mystifismen(?)

    Men men.

    Også distriktsjef Fjellhøy, fra Rimi Nylænde, tulla med meg, i forbindelse med at jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Fjellhøy sa at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, på en måte som gjorde at jeg trodde at dette var klarert med Neteland, min nye distriktsjef, på Rimi Kalbakken.

    Men dette var _ikke_ klarert med Neteland, skjønte jeg et par måneder seinere, når Neteland endelig fortalte om hvordan hun syntes jeg skulle lede/drive butikken.

    Om hva hun syntes var viktig at ble ordnet med der.

    Vi hadde møte om sånne ting da, (som jeg egentlig syntes vi skulle ha hatt, før jeg begynte i jobben, da ville vi unngått mange av problemene mellom meg og medarbeiderne, som oppstod, fordi jeg fulgte Fjellhøys direktiver, i mangel av andre direktiver, og prøvde å drive/lede Kalbakken som jeg gjorde med Nylænde.

    Men på Nylænde så var det f.eks. mye mer fokus på sikkerhet, for det hadde vært en ransbølge, på Lambertseter noen måneder før.

    Så på Rimi Kalbakken så så de på meg som en raring, som skulle følge medarbeiderne inn på tellerommet, med dagsoppgjøret osv., ved vaktskifte.

    Cecilie, ‘kassadama’ der, som vel satt mest i kassa, hun jobba nesten alltid de samme vaktene som Prestegarden.

    Cecilile sa at jeg hadde så mye regler osv., som dem ikke hadde.

    Så jeg gjorde jo ting mye mer omstendelig da, pga. det Fjellhøy hadde sagt, og fikk da problemer både her og der på Kalbakken.

    Og jeg ble jo umyndiggjort, som butikksjef, ved at Neteland hørte mer på min nestkommanderende, Prestegarden, enn på meg, fordi ‘hun kjente Kjetil fra før’.

    Så det var ikke så morsomt for meg å jobbe der.

    Jeg var jo litt kry, siden Rimi Kalbakken var en av Oslo største Rimi-butikker.

    Så jeg stod på og jobba og jobba, og prøvde å ri av stormen da.

    Men dette mattet meg ut da, og gå dag etter dag, og at det var motsetninger på jobben hele tida, mellom meg og nesten de fleste av medarbeiderne og lederne da.

    Var det ikke det ene så var det det andre liksom.

    Det var gjentatte angrep på meg da, som sleit meg litt ut, og jeg fikk ikke noe støtte fra Neteland.

    Og heller ikke fra driftsdirektøren, en høy vestlending, som jeg også tok opp dette med, 17. mai-helga, var det vel, i 2001.

    Så sånn var det.

    Vi hadde en ordning som fungerte, så vi mistet aldri helt kontroll på butikken, den tida jeg jobba der.

    For jeg fikk gjennomført, at jeg og de to assistentene, Kjetil og Monica, hadde vært vårt ansvarsområde, for bestillinger.

    Jeg bestilte kjølevarer, Kjetil bestilte tørrvarer og Monica bestilte frysevarer.

    Så dette gikk egentlig på skinner, og vi var nesten aldri utsolgt for noe.

    Så vi holdt butikken, som var en stor butikk, selv om det var mye konflikter, så kunne jeg nok ha fortsatt å jobbe der ganske lenge, for de rutinene gjorde at butikken nesten drev seg selv.

    For hver av oss måtte få kontroll da, før den neste bestillinga, så varer kom seg opp i diskene og hyllene.

    Så sånn var det.

    Men sånn jeg tenker nå, så var kanskje Prestegardens Israel-tur, det var kanskje for å få meg i et dårlig lys, tenker jeg nå.

    For da måtte jeg ta tørrvare-bestillingene.

    Og da skulle liksom jeg svertes da, for å ha tulla med tørrvare-bestillingene da kanskje, mens Kjetil var i Israel.

    ‘Å butikken var utsolgt for ditt og datt, Erik kan ikke være butikksjef, for han klarer ikke å bestille’.

    Sånn forestiller jeg meg nå, at Kjetils Israel-tur, var del av plott for å angripe meg, på en lignende måte, av dette jeg skrev i den forrige setningen.

    Men jeg var jo vant til å jobbe på Rimi Bjørndal som ligger omtrent på samme omsetninga som Rimi Kalbakken.

    Jeg jobba et par år som assistent på Rimi Bjørndal.

    Og da hadde jeg ansvaret for alle bestillingene, tørrvarer, kjølevarer og frysevarer og tipping mm.

    Så jeg klarte jo den bestillinga, for det var ganske enkelt å bestille tørrvarer på Rimi Kalbakken, for det var ganske mye hylleplass der, iforhold til omsetningen, så vi gikk vel så godt som aldri tom for tørrvarer.

    Så sånn var nok det ment å være, at Prestegardens Israeltur var del av et plott, for å få meg opp i stry da.

    At de brukte vår avtale, om ansvarsområde for bestillinger, som utgangspunkt i et sverte-plott mot meg, som da skulle få klage siden jeg ikke bestilte riktig, når Kjetil plutselig dro til Israel.

    Her hadde de nok sittet i illuminati, rundt et rundt bord, oppe hos Prestegarden, eller noen andre, og hatt nok av penger og disponere, og fått penger av illuminati for å dra til Israel da, og i samme slengen få meg opp i stry.

    Sånn tenker jeg nå, at sånn er det nok at Illuminati fungerer.

    Han Prestegarden var forøvrig sammen med datteren til han som eide Valdresekspressen, husker jeg han sa.

    Prestegarden var fra Furuset/Lindeberg vel.

    Og jeg husker jeg var i en Rimi butikk på Furuset noen år før.

    Jeg og Glenn Hesler bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, i 1994 eller 1995, var kanskje det her.

    Så spurte jeg da, (som var Rimi-leder selv på denne tida), ‘Har dere kjøttdeig’, til Prestegarden, som jeg ikke kjente siden dette var i et annet Rimi-distrikt).

    ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, var svaret.

    Ikke noe beklager, eller noe.

    Neida, dette ble sagt på en ‘Hitler-aktig’ måte.

    Jeg skulle lage Pasta Napoli med kjøttdeig, som jeg pleide å lage innimellom.

    Det var favorittretten min, som jeg tenkte var sunnere enn Pizza Grandiosa, så jeg prøvde å spise mer kjøttdeig osv., for å prøve å legge på meg litt muskler, for jeg jobba hardt på Rimi Nylænde, og la opp mye kjølevarer og andre varer.

    Så sånn var det.

    Men Prestegarden, som jeg tror dette var, sa ikke f.eks. ‘vi har frossen kjøttdeig, der og der’.

    Neida, Prestegarden mista fatningen, og ropte, ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, på en uvennlig måte.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg innrømme, som Rimi-medarbeider selv, og sa fra til Glenn Hesler, om den her dårlige servicen da, husker jeg.

    Så kanskje Prestegarden har funnet ut at dette var meg, og skulle tulle da, eller noe?

    At det er slik det foregår i kabbalist-kretser, som jeg mistenker at dette kan være.

    Hva vet jeg.

    Men man kan vel lure ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde noen fiender, på begynnelsen av 90-tallet, etter militæret osv.

    Untatt kanskje Øystein Andersen, som plutselig dukka opp på irc.

    Men Prestegarden, han må jeg nok si var fienden min, mer eller mindre, etter det som foregikk, med all klagingen hans mot meg, fra dag 1, på Rimi Kalbakken.

    Så her lå det nok noe under, fra tidligere, kan man kanskje mistenke.

    Det er mulig.

    F.eks. den kjøttdeig-episoden på Rimi på Furuset.

    Det kan vel ha vært noe sånt.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog