PS.
Man må vel nesten være litt kritisk, overfor onkel Runar her.
For det kan nesten virke som, at taksteinen ikke har blitt gjort noe med, siden 80-tallet.
For taksteinen ser veldig gusten ut.
(Må man vel si).
Så man må vel muligens si, at onkel Runar, driver med noe slags vandalisme (eller ghettoisering) i Son.
Siden at han ikke gjør noe, med det stygge huset sitt.
(For å si det sånn).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=420973241293418&set=o.266282843489204&type=3&theater
A:
Dette er Tage, som jobba for faren min, på Strømm Trevare.
Han måtte jeg jobbe sammen med, den siste dagen, (som han jobba).
Og da, så skulle vi sette sammen sidene, til noen enkle vannsenger.
Og det var ganske tjukke treplanker, som skulle presses, i en ramme, som presset plankene sammen, med trykkluft.
(Etter at vi hadde tatt lim, på noen spor, som var på den ene sida, av plankene, vel).
Men Tage var lei, og sa det ikke gjorde noe, at en planke, lå opp-ned, da.
Men det kjefta onkel Håkon på meg for, seinere, (husker jeg).
Enda jeg ikke jobba med denne arbeidsoppgaven, til vanlig, da.
Og jeg fikk inntrykk av det, at jeg måtte gjøre denne jobbinga, fordi at Tage liksom var som utstøtt der, (på Strømm Trevare), da.
(Muligens fordi at faren min og onkel Håkon, ikke likte det, at Tage skulle slutte, da.
Hva vet jeg.
Noe sånt).
Jeg ble vanligvis aldri bedt om å jobbe, inne på selve verkstedet.
Mine tre ‘hovedjobber’, det var å pakke skruer, (inne på kontoret).
Og det var å kjøre ved, (i en trillebår), bort til ‘Ågot-huset’, og så hive veden, ned i kjelleren, til Ågot, (gjennom et kjellervindu).
Og det var å være hjelpegutt, når faren min skulle levere køye- og vannsenger, inne Oslo, (og noen ganger i Tønsberg-distriktet), osv.
Så det at jeg ble bedt om å hjelpe til, med selve vannseng-produksjonen.
Det var noe som bare skjedde hvert skuddår; (eller noe sånt), da.
(Det at jeg ble bedt om å jobbe, inne på selve verkstedet, da).
Men jeg ble aldri bedt om å hjelpe faren min, med å ‘mekke’ biler.
Så dette; (at jeg jobba med vannsengene), det var ikke _så_ rart, da.
Det ville vært rarere, hvis faren min hadde bedt meg, om å hjelpe han, med å mekke biler, liksom.
(Eller om han hadde bedt meg, om å hjelpe han, med å bygge havseileren, som han jobba med.
Eller om han hadde bedt meg, om å hjelpe til, med å bygge huset, til onkel Runar).
Så dette med ‘Tage-jobbinga’, det var en rimelig rar episode, da, (må jeg si).
(Så den arbeidsøkten der.
Den husker jeg enda.
For å si det sånn).
Det var også sånn, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
At Jan Snoghøj, Christell og Pia.
De dro meg med, til diskoteket Madonna, i Holmestrand, (en gang).
(Før jeg ble russ, vel).
Og dressen min, den var sånn, at det var nupper på den, (eller noe sånt), vel.
Og de nuppene, (eller hva det var), de syntes godt, i sånt ‘strobo-lys’, (eller hva det heter igjen), som de hadde, på det diskoteket, da.
Så det er mulig at jeg ble dratt med, til det diskoteket, som noe slags subtil mobbing, (av meg), liksom.
For Christell, Pia og Jan.
(For at jeg liksom skulle se dum ut, da).
Jan, Christell og Pia, de var ikke noe sosiale, (med meg), mens vi var, på det diskoteket, ihvertfall.
Men Tage, (fra Berger og Strømm Trevare), han var også på det her diskoteket, da.
Så han gikk bort til meg, mens jeg stod aleine, (inne på et rommene der), da.
Og så sa Tage det, at Christell, (som da hadde rukket å bli femten-seksten år, kanskje).
Hadde blitt så pen, da.
Og Tage, (som var to-tre år eldre, enn meg, vel), han ba meg om å spørre Christell, om han hadde ‘sjangs’, da.
(Noe sånt).
Og jeg måtte nesten si dette videre, (til Christell), syntes jeg.
For jeg kjente ikke han Tage så bra.
Men han var en som kjente mange folk, på Berger, da.
(Han var vel en av gutta, på selve Berger, liksom.
Og han bodde vel like ved Berger-kafeen, mener jeg å huske).
Men Christell, hu var ikke interessert, i han Tage da, (husker jeg at hu sa).
(Noe sånt).
Og dette måtte jeg si videre igjen, til han Tage, da.
(Noe som var rimelig flaut, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå lurer jeg forresten på det, om punkt ‘A’, muligens er faren til han Tage, (eller noe sånt).
Hm.
Men men.
Så jeg tar et lite forbehold om det.
Det var så mange kjente, på det bildet.
Så det er mulig at det ble litt surr her.
For jeg kjenner ikke han Tage så bra, da.
For å si det sånn.
For han bodde cirka en kilometer sør for Bergeråsen, da.
Og jeg kjente best folka på Sand og Bergeråsen Nedre, da jeg bodde, i Søndre Strømm.
Men jeg får prøve å finne ut mer, om dette, seinere.
Og heller gå videre, til punkt ‘B’.
Vi får se.
B:
Dette er Jan Snoghøj sin kamerat Frank.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Jeg mener å huske det, at han Frank, ganske ofte var på besøk, (hos Jan), i ‘Haldis-huset’, på begynnelsen, av 80-tallet.
Det var bare de første årene, på 80-tallet, at jeg pleide å være noe særlig ofte, nede hos Haldis.
Så om han Frank pleide å være på besøk der, på den siste halvdelen, av 80-tallet, også.
Det veit jeg ikke.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også han Frank.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5.
At kom som sistemann vel, til bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, i Geilo, (var det vel), sommeren 2000.
Og det var han som hjalp til, å roe ned situasjonen litt, når Tom Bråten, ble aggressiv, mot meg, da.
Siden jeg reagerte på det, at han Tom Bråten, råflørta, med søstera mi Pia, mens jeg, (og faren min), satt ved det samme bordet, (som dem), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
C:
Dette er han Erik Thorhallsson, som jeg har skrevet mye om, i Min Bok.
Han jobba mye for faren min, på Strømm Trevare.
Jeg intervjuet han, for skoleavisa, (på barneskolen), for han gjorde det bra, i Donald Duck-lekene, i kule.
(Gikk praten i, i skolegården).
Han gikk en eller to klasser, over meg, vel.
Han gikk i klassen, til storebroren til Turid Sand, (fra Sand), husker jeg.
(For jeg intervjua også storebroren til Turid Sand.
For han gjorde det også bra, i de samme Donald Duck-lekene, da.
Og begge disse kara, satt i det samme klasserommet; (da jeg skulle intervjue dem), husker jeg).
Og Erik Thorhallsson, han jobba også mye, på huset til onkel Runar, i Son.
(Erik Thorhallsson jobba heltid, for faren min og Strømm Trevare, i mange år.
Sånn som jeg husker det.
Fra da han var i 14-15-års alderen, kanskje
Noe sånt).
Og Erik Thorhallsson, han var med på den Strømm Trevare-Danmarksturen, da hu ungdomsskolejenta, fra Svelvik, (som jobba som praktikant, for faren min), ble omtrent bortført, av noen karer, som fulgte etter bilen til faren min, (like etter at vi hadde kjørt av danskebåten, som muligens kan ha vært Stena Saga), i Oslo.
Erik Thorhallson, han var også på den russekroa, på den gamle brannstasjonen, på Bragernes, som noen på Gjerdes videregående, (som jeg ikke husker hvem var nå), fikk meg til å dra på.
(Enda Erik Thorhallsson ikke var russ, vel).
Og Erik Thohallsson, han lå over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen.
(Akkurat som jeg gjorde).
Etter den nevnte russekroa, da.
Og dagen etter den russekroa, så sa Erik Thorhallsson, at han hadde fått nøkkelen, (eller ‘nøkkelen’), til Hege Rønjom.
(Hva han nå mente, med det).
Og Erik Thorhallsson, det var han, som Pia sin venninne Heidi, (som seinere begynte å jobbe som hotell-direktør, sa Pia), i Depeche-gjengen.
Sa at så ut som en ‘gresk gud’.
Etter at Erik Thorhallsson, hadde dukket opp, i Jan Snoghøj sin leilighet, (på Gulskogen), med en six-pack øl, til søstera mi.
Så Pia kjenner Erik Thorhallsson bedre enn jeg kjenner han, da.
Siden Pia fikk Erik Thorhallsson, til å kjøpe øl for henne, osv.
Og Erik Thorhallsson, han var også sammen med Monika Nebell.
Som gikk på Gjerdes videregående, i Drammen, det samme året, som jeg gikk der, da.
(Selv om hu egentlig var fra Vestfold.
Nemlig fra Svelvik, vel.
Og vel begynte noen dager for seint, på skolen, det skoleåret.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Så skulle jeg se filmen, ‘Erik the Viking’, (aleine), på Eldorado, (husker jeg).
Og da var Erik Thorhallsson også der, (husker jeg).
Sammen med en litt eldre kar, som jeg lurer på, om kan ha vært faren hans.
Og da ble jeg litt overraska, (husker jeg).
For jeg visste ikke, at Erik Thorhallsson, pleide å være så mye, inne i Oslo, da.
Og jeg mener å ha funnet ut det tidligere, (og skrevet om det på bloggen), at dette er den samme Erik Thorhallsson, (som har kjøpt Tybring-Gjedde aksjer osv., enda det er jeg som har en tipptippoldemor, som het Gjedde, til etternavn da, nemlig Maren Gjedde. Hm.):
http://www.imarkedet.no/Article.aspx?id=46882
D:
Dette er Dag Furuheim
Den eldste sønnen til Ruth Furuheim, (som jo den yngste sønnen til, døde, i en snøhule-ulykke, i hagen, til Petter og Christian Grønli, helt på begynnelsen, av 80-tallet).
Dag Furuheim, han var noen ganger på onsdagsklubben, (selv om han vel var ferdig på barneskolen), og spilte bordtennis, (mener jeg å huske).
Jeg pleide å dra på onsdagsklubben, (på Berger skole), og spille bordtennis, (og fotball/ishockey-spill og også kurong), med blant annet Karl Fredrik Fallan, (i klassen min), husker jeg.
(Det var vel muligens Karl Fredrik Fallan, som fortalte meg, at det fantes en sånn onsdagsklubb, (tror jeg).
Hvis ikke det kan ha vært Ronald Lund, (for eksempel).
En eller annen i klassen min, var det nok ihvertfall, som fortalte meg det, at det fantes en sånn klubb, da).
Dette var vel på den tida, som jeg gikk i fjerde-femte klasse, (tror jeg).
(Noe sånt)
Og jeg husker også hu Martha Haugen, (i klassen over meg vel), fra onsdagsklubben.
(Hu satt bare på ei gym-matte, ikke så langt fra garderobene, (en gang), husker jeg.
Noe Karl Fredrik Fallen ikke likte, (av en eller annen grunn), husker jeg).
Og Dag Furuheim, han jobba også for faren min, (en del), borte på Strømm Trevare, (husker jeg).
Det var egentlig fire Furuheim-brødre.
Det var Dag, som var eldst.
Og så var det Erik.
Og så var det Per, (som gikk i klassen over meg, vel).
Og så var det Thor, (som døde i den nevnte snøhule-ulykka, på begynnelsen av 80-tallet).
Og Erik Furuheim, han var i en bilulykke, noen år etter, at Thor Furuheim døde, (husker jeg).
Og jeg husker det, at Karl Fredrik Fallan, dukka opp, på døra mi.
(I Leirfaret, må det vel ha vært).
Og fortalte meg det, at storebroren hans, (Ole het han vel), hadde kunnet se, rett inn i hjernen, til Erik Furuheim, da.
Siden Erik Furuheim, hadde kræsja, med bil eller moped, (oppe ved riksveien, ved Berger skole), da.
Så to av Ruth Furuheim sine sønner, gikk det ille med, da.
For Erik Furuheim fikk hjerneskade.
Og han gikk konstant, med ‘rørlegger-sprekken’ synlig, etter den bilulykken, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg husker at Dag Furuheim, nevnte det for meg.
(Mens han jobba, på Strømm Trevare).
At han likte å dra inn til Oslo, for å sjekke damer.
Men han sa også det, at hvis man fikk noen muslimer etter seg.
Så fikk man ikke bare en kar etter seg.
Man fikk også etter seg onkelen deres, og fetteren deres, og hele slekta, da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor Dag Furuheim fortalte meg det her.
Og faren min, han pleide en del ganger, å dra innom Ruth Furuheim, (i begynnelsen av Olleveien), for å skravle, (etter jobben), husker jeg.
Og da var det sånn, at jeg måtte sitte i bilen og vente, (hvis jeg satt på), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den tida, som jeg begynte å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde, (på Lambertseter).
Så pleide Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, å ta den samme T-banen, hjem fra jobben, (hvis vi jobba samme skift), da.
Og en gang, (dette må vel ha vært sommeren 1994, tror jeg).
Så dukka plutselig Ruth Furuheim opp, på Lambertseter T-banestasjon, (husker jeg).
Og hu virka litt brisen, (husker jeg).
(Hu hadde kanskje drikki vin, eller noe sånt.
Mener jeg å huske, at jeg tenkte).
Og da, så fortalte Ruth Furuheim meg det.
(Mens jeg venta på T-banen, sammen med hu assisterende butikksjef Hilde, (fra Rimi Hellerud), da).
At hu hadde solgt leiligheten til Dag.
Og jeg skjønte ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke.
Jeg visste ikke engang at Dag Furuheim hadde kjøpt seg leilighet, i Oslo.
For faren min solgte jo leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i juni 1989.
Så etter det, så hadde jeg jo ikke noe hjem, i Søndre Strømm, for å si det sånn.
Så det var veldig lite, av nyheter, som jeg hørte, fra Søndre Strømm.
Etter at jeg flytta, til Oslo, (høsten 1989), da).
Jeg håper forresten ikke at det hadde skjedd noe tragisk, med Dag Furuheim og.
Og at dette var grunnen, til at han ikke solgte leiligheten sin selv.
(Når det hadde skjedd tragiske ting, med to av Ruth Furuheim sine sønner, (før det her), mener jeg).
Og jeg syntes det, at jeg måtte unnskylde Ruth Furuheim litt, ovenfor hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.
Siden at Ruth Furuheim hadde vært full da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Men Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, til meg.
(Enten den dagen.
Eller noen få dager seinere).
At hu syntes ikke at hu Ruth Furuheim, hadde virka noe rar, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.
Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.
Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).
Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).
Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).
Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.
(Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).
Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.
Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.
Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.
(En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).
Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).
Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.
Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).
(For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.
Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.
Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).
Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).
Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.
Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).
Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
(Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).
Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.
Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.
(Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).
Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.
For det var helt kaos der, da.
Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.
Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.
Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).
Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.
Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.
For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.
Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.
Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.
Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.
Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).
Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.
Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.
(Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).
Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.
Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).
(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).
Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.
For jeg kjeda meg fælt, da.
Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.
Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).
(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.
Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.
Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.
Sånne ting.
Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.
(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.
For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.
For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.
Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.
Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.
Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.
Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.
Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).
Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.
Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.
Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.
Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).
Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.
Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.
En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.
(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.
Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.
Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?
Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.
(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).
Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.
(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.
Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.
Det er mulig.
Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).
Hvis det var hu da.
Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).
Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.
Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.
Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.
Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.
Da Christell stod der og pekte på meg, da.
(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.
Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.
(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.
For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.
Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).
Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.
Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.
Men det ville hu ikke.
Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.
Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.
(Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, da.
Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.
For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.
Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).
Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).
(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.
At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.
Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.
For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.
Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.
Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.
Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).
Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.
Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.
Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Etter at jeg fikk den jobben, på CC Storkjøp, om ettermiddagene og på annenhver lørdag, så sa min far det en gang, at jeg kunne få lov til å bruke Jan sin leilighet, på Gulskogen litt, når jeg skulle jobbe lørdager i Drammen, osv.
Så enkelte fredager, så tok jeg bussen, til Rødgata, fra Rutebilstasjonen på Strømsø.
Jeg visste ikke helt hvor Rødgata var, men jeg fikk det forklart da, av Christell blant annet, som bodde der ganske fast, må man vel si.
Dette huset, som de brukte første etasjen til, som lager, og andre etasjen, det var Jan sin leilighet da.
Dette huset, det hadde tidligere vært et slags meninghetshus, eller bedehus da.
Eller kanskje en frikirke.
Noe sånt.
Faren min og Haldis leste om at det skulle selges, i Drammens Tidende, og kjøpte det, et par år før det her, var det vel.
Så første etasjen, som ble brukt som lager, og hvor det også stod en solseng.
Den etasjen hadde vel vært en kirke da antagelig, noen år før det her da.
Og i andre etasje, hvor Jan bodde.
Den etasjen hadde nok vært prestens bolig da antagelig.
Noe sånt.
Vi hadde gym i Drammenshallen, dette skoleåret.
Og etter at jeg ble kjent med Magne Winnem, så pleide jeg å få sitte på med han, til gymtimene.
Siden Drammenshallen lå på den andre sida av Drammenselva.
Winnem pleide å parkere ved Aass Bryggeri der, siden de hadde mange parkeringsplasser da.
Winnem kjørte en blå Volvo bybil, (som jeg ikke husker navnet på modellen på, men det var liksom Volvo sin versjon av Golf da.
Noe sånt).
Gymlærerinna, det var forresten ei ganske ung dame, i 20-åra, som noen sa at hadde hatt seg med tidligere elever, på dansketur, osv.
Og som en gang klaska meg på rumpa, i en gymtime, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Winnem spurte også om jeg skulle være med på en russekro, oppe i Hokksund, eller noe.
Astrid, (fra Hallingdal vel), og Jarne Hallingstad, (fra Geilo vel), skulle også være med.
Hallingdal ligger i Buskerud, så hvis folk fra Hallingdal ville gå på datalinja, så måtte de gå på skole i Drammen, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Og da, så dro jeg ikke tilbake til Berger, den dagen.
Men jeg dro opp til Jan, på Gulskogen.
Jan hadde en kameratgjeng, fra Berger, som hang der.
Så også denne dagen.
De satt og drakk der.
Det var vel Tom Bråten, Erik Thorhallsson, og en som så ut som om han var med i Bros, som Christell syntes var ‘kjekk’, var det vel.
Jeg ble sittende og drikke, sammen med de her Berger-folka da.
Og så skulle jeg ta bussen til Drammen sentrum, for å møte Magne Winnem og dem, på Rutebilstasjonen da.
Men, de bussene på Gulskogen, de kjører liksom i ring da.
Jeg skjønte ihvertfall ikke hvilken buss, jeg skulle ta, tilbake til Drammen.
For jeg var jo fra Berger, og var litt forrvirra, når jeg var i Rødgata der.
For jeg hadde skjønt hvordan jeg tok bussen til Gulskogen.
Og jeg klarte å ta bussen til Drammen sentrum, når jeg skulle på jobb, på CC Storkjøp, på lørdagsmorgenene.
(Det var ikke hver gang jeg skulle jobbe lørdag, at jeg sov over der.
Men kanskje en gang i måneden, eller noe.
Siden min far hadde sagt det, (utenom sammenhengen), at jeg kunne sove over på Gulskogen en gang i blant da.
Siden jeg hadde fått meg jobb i Drammen).
Så sånn var det.
Jeg kjente jo ikke Magne Winnem så godt.
Han var tillitsmann og en litt sånn myndig type.
Han hadde kommet for sent, den første dagen, fordi at hans motorsykkel, hadde brutt sammen, på Hardangervidda, eller noe sånt.
Han var noen måneder eldre enn meg, men han hadde både bil og MC-lappen da.
Og kom på skolen i hel MC-drakt, den første dagen, mener jeg det var.
Så jeg var litt sky, for han, må jeg innrømme.
Han var liksom veldig voksen og alvorlig da.
Ikke noe sånt typisk festmenneske kanskje.
Men men.
Men de folka fra Berger de var det jo ganske greit å feste med, vil jeg si.
Vi satt der i sofaen, hjemme hos Jan, og drakk da.
Og Christell var jo der også.
Ei jente som jeg hadde et godt øye til, selv om hu også var en slags stesøster da.
Det ble jo synget om henne, i hennes konfirmasjon, et drøyt år før det her vel.
At hu ‘hadde det som kaltes sex-appeal’.
Og det hadde hun vel, må jeg vel si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg ga opp det med å skjønne noe av de bussene, på Gulskogen.
Også gikk jeg tilbake til leiligheten til Jan.
(For jeg var litt full da).
Også satt jeg der og drakk, istedet.
Og blåste i den russekroa da.
For det russegreiene skjønte jeg egentlig ikke så utrolig mye av.
Jeg hadde vært på en russekro, i Holmestrand, før det her.
Og der var det rimelig kjedelig, må jeg si, at jeg nok syntes.
Men men.
Men da hadde visst Jarle Hallingstad og Astrid, (som sa at hu var fra Nardo, mener jeg, et sted hu sa var ‘Verdens navle’).
De hadde visst skriki fælt på meg, på Rutebilstasjonen da.
‘Erik Ribsskog’, hadde de visst ropt fælt, i fylla.
Fra ved bilen til Winnem da.
Noe sånt.
Dette fortalte Bergen aka. Arve meg, noen måneder etter det her.
Mens han gliste da.
Så sånn var det.
Men men.
Dagen etter, så ble jeg med de Berger-folka på Gulskogen Senteret, som var like ved der Jan bodde.
Gulskogen-senteret var et stort kjøpesenter.
De hadde en stor matbutikk, hvor vi kjøpte mer øl da.
Også drakk vi vel på lørdagen og, mener jeg.
(Selv om jeg ikke kjente de folka her så bra.
Men dem kjente nok faren min.
Så det var kanskje derfor at det ble sånn, at jeg drakk med dem.
Hvem vet).
Vi tulla litt med Jan.
Han hadde en kassettspiller, på soverommet, hvor han drev med noe som het ‘selvsuggesjon’, tror jeg.
Jan hadde talt inn en kassett, hvor han sa sånne ting som at ‘Jan er snill’.
‘Jan er flink’.
‘Jan er super’.
‘Jan er alltid snill mot kameratene sine’.
Sånne ting.
En kassett som gikk sånn, i en halvtime kanskje da.
Som han spilte for seg selv, mens han skulle sove da.
Dette var vel fra en bok, som faren min hadde kjøpt, tror jeg.
Som het ‘Elsk deg selv’, eller ‘Hvordan bli millionær’, eller noe.
Og som hadde havnet oppe hos meg en gang og, av en eller annen grunn.
En bok som tok for seg alle hindringene, som kunne hindre en, fra å bli millionær da.
Så sånn var det.
Det var veldig 80-talls, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da kom Jan hjem, mens jeg spilte den her kassetten da.
Og tulla med Jan.
Og da sa Tom Bråten, (var det vel), til Jan, at han visste om ei dame, som likte Jan.
Og da spurte Tom Bråten alle i leiligheten, om dem ville det, at Tom Bråten skulle si til Jan, navnet på hu jenta, som likte Jan da.
Og jeg ville først ikke det, for jeg syntes det var artig, å kødde med Jan, som var en slags hatfigur for meg, fra oppveksten.
En 7-8 år eldre stebror, som løp etter meg på krykker en gang, husker jeg, nede hos Haldis, da jeg var sånn 9-10 år.
Men men.
Så sånn var det.
Men Jan sa sånn, ‘kom igjen da’, til meg, ‘du kan vel si at du vil at jeg skal få vite navnet på hu dama’, ‘kom igjen da, vær litt grei da’.
Jan spurte pent for seg da.
Så da sa jeg også at det var greit.
Selv om jeg ikke skjønte så mye av settingen her.
Dette var bare som noe chatting cirka, for meg.
Og da sa han Tom Bråten, at hu som jobba der og der, i Drammen vel, at hu likte Jan da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
En annen gang, som jeg skulle sove over hos Jan der.
Så var det noen tenåringsjenter, som prata om meg på bussen, og sa at jeg var kjekk da, eller noe.
Dette var vel den første gangen, som jeg lå over i Rødgata, tror jeg.
Christell møtte meg på bussholdeplassen, mener jeg.
Så gikk hun bort til ei venninne, som jeg mener var Hege Lund.
Og da kjeda jo jeg meg, så jeg ringte kontakttelefonen da, fra Jan sin telefon.
Men det fikk jeg visst ikke lov til.
Christell kjefta når hu kom hjem, og jeg satt i kontakttelefonen da.
Så det var visst meninga at jeg bare skulle site aleine der og kjede meg.
Jeg ble sur, da Christell kjefta, og måtte ut en tur, for å kjøle meg ned.
Og jeg gikk bort til ved noen slags jernbaneskinner, som de hadde der.
Uten at jeg så noe tog der, tror jeg.
Men det er mulig at jeg husker feil.
Så gikk jeg tilbake.
Også våkna jeg av av Christell stod over meg, i stua der, (hvor jeg lå på en madrass), og bannet og svertet og sa noe sånn som at ‘jeg driter i om du hører meg’, eller noe.
Men bare lot jeg som at jeg ikke hørte, for jeg var jo ikke ordentlig våken.
Og jeg skulle kanskje på jobb, eller noe.
Det kostet jo bare en krone og, å ringe til kontakttelefonen, en hel helg, hadde Tom-Ivar Myrberg forklart for meg, da han bodde på Bergeråsen, og jeg hadde telefon selv, i Leirfaret 4B da.
Så hvorfor Christell ble så sur, fordi at jeg ringte kontakttelefonen, når jeg satt aleine i leiligheten til Jan der.
Det veit jeg ikke.
Det var jo ikke hennes leilighet heller.
Jeg hadde jo fått lov til å bruke den leiligheten av faren min.
Men det var komplisert da.
Var dette Jan sin leilighet, eller faren min sin leilighet, eller Haldis sin leilighet?
Bodde Christell der?
Kunne Christell bestemme over meg der liksom?
Det var jo helt kaos.
Det var ingenting som var normalt, i Haldis/Arne-familien, vil jeg si.
På en fest der, da den Berger-gjengen var der.
Så stod Christell ute og røyka.
Og da prata hu og han som så ut som om han var med i Bros, om sex vel.
Og da spurte jeg om hvorfor hu ikke hadde hatt sex, eller noe.
(Som var temaet som Christell og han unge mannen prata om, da jeg også gikk ut for å ta meg en røyk der da).
Også svarte Christell, ‘av samme grunn som deg’.
(Hu mente at jeg var jomfru da).
Men dette var etter at jeg hadde hatt sex, i en nesten en hel natt da, med Nina Monsen.
Så Christell tok feil, jeg var ikke jomfru.
Men jeg gadd ikke så si noe.
Jeg ville ikke være åpen om sex-livet mitt, ovenfor Christell.
Så jeg bare lot som ingenting.
Selv om jeg kanskje lo litt inni meg da, av at Christell ikke visste at jeg hadde knulla med venninna hennes liksom.
Men men.
Så sånn var det.
Christell, som fylte 16 år, på den her tida.
Hu jobba i en butikk som het Casa, (italiensk for ‘hus’ vel), på Gulskogen Senteret.
I helgene og sånn da.
En gang, så skulle jeg være med dit, av en eller annen grunn.
Dette var en butikk som solgte pyntegjenstander.
Som skulle stå i stua da.
En ganske eksklusiv butikk, må man vel si.
Med dyre pyntegjenstander da.
En livstilsbutikk eller designbutikk, kan man vel kalle det.
Christell skulle telle kassa.
Og forklarte meg det, at de ikke telte myntene der.
De telte bare sedlene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men nå så lurer jeg på, om dette var faren min sitt verk.
Han pleide jo å mase på meg noen ganger, om at jeg brukte for lang tid, på å telle kassa, på CC Storkjøp.
Vakta slapp han inn i Hallen der, og han stod utafor gitteret, utafor CC Storkjøp, og klagde på meg da.
At jeg brukte så lang tid.
Og at jeg måtte telle fortere.
Enda jeg vel var en av de som telte kassa raskest og hadde minst diff der.
Og enda jeg ikke hadde bedt faren min om å hente meg der.
Så kanskje faren min, liksom skulle vise at han hadde rett da.
Ved å få Christell til å vise meg, at på Casa, så telte de ikke myntene.
Så kanskje faren min prøvde å få meg til å slutte å telle myntene, i kassa, på CC Storkjøp?
At dette var en snedig plan, som fra Baldrick i Black Adder?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke sånn at jeg noen gang hadde jobbet for dem, i Vannsengbutikken, med å telle kassa der, eller noe.
Så dette var noe jeg lærte, fra grunnen av, på CC Storkjøp da.
Men om de telte myntene, i Vannsengbutikken, det tviler jeg nok litt på.
Uten at jeg skal si noe sikkert.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro og på Cubus.
Og der telte dem vel antagelig myntene.
Så det er mulig at hu gjorde det i Vannsengbutikken også.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Pia pleide også å henge en del, i leiligheten til Jan, på Gulskogen.
Hu viste meg det, at Jan hadde en dildo, gjemt i et skap, ikke langt unna TV-en.
(Av en eller annen grunn, så viste Pia meg det).
Men men.
Og Pia pleide også å ta med venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, opp til Jan da.
En gang så hadde Pia med hu Heidi dit.
Og da viste jeg den dildoen til hu Heidi da.
For jeg skulle være morsom.
Og akkurat da, så kom faren min inn døra der, mens jeg dreiv og viste den dildoen til Jan, til hu Heidi da, (som muligens var en gutt, som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapitellet. Hvem vet).
Pia hadde også med de nazistene dit, en gang.
Kjetil og Noah, som de het.
De skulle tulleringe, og det var jeg vant til, fra Bergeråsen, fra da jeg hadde telefon der, i Leirfaret 4B, hvor jeg bodde aleine da.
De fikk meg til å ringe ei jente, som hadde gått i klassen deres.
Ut mot Krokstadelva, eller noe, for å spørre om hu var ‘jomfru’ da.
Jeg tulla og sa sånn, dette er fra VG/Scanfact, vi har en anonym undersøkelse, er du jomfru’.
Og hu jenta sa ‘nei’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg ringte også en del tilfeldige telefonnummere og spurte andre folk om det samme da.
Voksne folk og sånn.
Så det var bare tull, for jeg var kanskje litt redd for de her nazistene, som Pia kjente, så jeg skulle liksom tøffe meg litt da.
Også ville disse nazistene, (Og muligens også en som het Kenneth Ek, som var der), at jeg også skulle ringe til hu jenta de kjente da, og høre om hu var jomfru, eller ikke.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg tenkte på det her som noe slags uskyldig moro.
Omtrent som å ringe noen i telefonkatalogen, (som Ulf Havmo prata om vel).
‘Goddag er det hos Grønn?’.
‘Nei det er hos Brun’.
‘Å beklager jeg må visst ha blitt fargeblind’.
Noe sånt.
Så jeg syntes ikke at det her var noe alvorlig.
Men jeg mener at jeg leste om det her, i Drammens Tidende, borte hos Ågot, en gang, noen dager etter det her.
At noen hadde ringt rundt sånn da.
Så etter det her, så var jeg ikke så ofte hos Jan og dem, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også en annen russekro, ved den gamle brannstasjonen, i Drammen, som noen folk på Gjerde, (som jeg ikke visste helt hvem var vel), fortalte meg om.
Jeg dro dit, og der var Hege Rønjom, som hadde gått i klassen min, i tredje klasse, på Berger skole.
Og som jeg hadde solgt lodd sammen med, i Svelvik, også sammen med Ole Christian Skjellsbekk.
(Men det var ingen i klassen min der, av en eller annen grunn).
Hege Rønjom, (som så flott ut, hun var frodig for alderen, må man vel si. Hun hadde store bryster, virka det som, ganske langt blondt hår, og et pent ansikt).
Hun ville kjøpe en øl til meg, og fikk meg til å sette meg ned sammen med henne, ved et rundt bord der.
Så prata hun om det, at hu trodde det, at jeg kom til å få meg ei ‘pen dame’, eller noe.
Det kom kanskje til å ta litt tid, sa hun, men hu trodde at jeg kom til å få meg ei pen kjæreste da.
Men men.
Det var også ei jente der, som trengte hjelp.
Hu hadde blitt angrepet på do, av en kar.
Og vakta hjalp henne ikke.
Så jeg gikk litt sammen med henne der.
Ei venninne av henne gratulerte henne med ny type.
(Meg altså).
Noen spurte om jeg ville sitte sammen med Svelvik/Berger-folka der.
Det var et slags avlukke, eller en bås.
Hvor det satt noen folk fra Berger/Svelvik.
Det var Line Nilsen, fra klassen min i Sande, året før.
Det var Erik Thorhallsson, (selv om han ikke var russ vel).
Og muligens Randi Espelien, (selv om jeg ikke husker det helt sikkert).
Og noen fler da, som jeg ikke husker navnene på nå.
Jeg hadde visst brukt Christell sin bluse, sa hu seinere, under dressjakka, denne kvelden.
For jeg fant ikke noen skjorte, på Bergeråsen, da jeg skulle kle meg, for å dra på den russekroa.
Men Christell sin gule og hvit-stripete bluse, lå visst der.
Og den brukte jeg da.
Men jeg trodde at det var faren min sin skjorte.
Jeg vet ikke hvordan Christell sin bluse hadde havnet der.
Det må ha vært noen som hadde tatt den med, opp fra Haldis.
Noe sånt.
Kneppingen var på den andre siden, i forhold til andre skjorter, som jeg hadde brukt tidligere.
Så jeg skjønte vel egentlig det, at det var en bluse.
Men jeg hadde ikke noen annen skjorte, som passet, med den dressjakka.
Som jeg kunne finne, ihvertfall.
Så derfor ble det sånn, at jeg brukte Christell sin bluse da, på den russekroa.
(Som var en litt spesiell russekro kanskje).
Jeg tok en taxi, opp til Jan sin leilighet, på Gulskogen.
Det var en Volvo, og sjåføren leste Dagbladet, var det vel.
Jeg hadde jo gått Markedsføringslinja, så jeg var vant til å tenke sånn i merker, og sånn.
Jeg spurte sjåføren, (i fylla da, selv om jeg dro derfra ganske tidlig vel), om han stemte Arbeiderpartiet.
For han var liksom typen til det, syntes jeg, og jeg var vant til å tenke litt sånn, på å sette folk i bås, fra Markedsføringa, osv.
Og han taxisjåføren sa det da, at han stemte Arbeiderpartiet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så lå jeg over hos Jan der da.
Og dagen etter, så var det en hel gjeng der.
Erik Thorhallsson, han sa det, at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom.
Da sa jeg det, at Hege Rønjom hadde spandert en øl på meg da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Erik Thorhallsson og dem, (det var vel kanskje Tom Bråten, som spurte), spurte Christell, om ei blond jente i klassen hennes, i Holmestrand, (som Christell hadde gym sammen med da), barberte musa.
Christell ville visst ikke si noe.
Jeg syntes jeg måtte si noe jeg og, siden Christell liksom var stesøstera mi da.
Så jeg spurte Christell om at ‘er hu ekte blondinne da?’.
Og da bare smilte Christell vel.
Og det ble ikke sagt noe særlig mer, om det her vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Søstera mi, Pia, hu sa seinere det, at den her gjengen.
Med Erik Thorhallsson, Tom Bråten, osv., at de hadde ei dame i Sande, som de ‘ikke var noe snille mot’, (var det vel), og ‘pulte i rumpa’, var det vel.
De bare brukte henne da, skjønte jeg på Pia.
Noe sånt.
Uten at Pia sa hvem dette var.
Men men.
Jan lot denne gjengen fikse badet sitt.
Jan skulle på en lang ferie, på nyåret, i 1989.
Og da fikk den her Berger-gjengen, de fikk 25.000, eller noe, av Jan.
For å pusse opp badet hans, sånn at det så fint ut, da han kom tilbake.
Og en gang jeg var der, så babla Erik Thorhallsson, (var det vel), til Jan.
Om at søstera hans, Christell, begynte å bli 16 år, osv.
Så han måtte ikke bli så overraska/sur, om en av dem, i den gjengen, hadde tatt jomfrudommen på henne, når han kom tilbake fra den ferien, sa han.
Jeg sa ikke noe.
For Christell var jo ikke min søster, hun var bare min stesøster.
Mens hun var Jans halvsøster da.
Så hu var liksom i blodsbånd, med Jan da.
Men ikke med meg.
Og jeg vet ikke hva som skjedde.
For jeg slutta som sagt å være så mye hos Jan, etter at jeg leste om den tulleringinga mi derfra, i Drammens Tidende, borte hos Ågot, den gangen.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell fylte jo 16 år, dette skoleåret.
Og hennes venninne, Hege Lund vel.
Hu var på samme alder da.
Hege Lund, (jeg tror hu het Lund ihvertfall, selv om Christell bare sa Hege).
Hu bodde også i Rødgata, (sånn som jeg skjønte det).
Og 10-12 år, etter det her, så var jo jeg i bryllupet, til Jan og Hege, i Gol, (som søstera mi Pia, dro meg med på).
Og da ble det sagt, av Tom Bråten vel, at Hege hadde liggi i ei seng, hos Jan, og at hu da bare var 15 år, også hadde hu blitt vekt av at Jan, (som da var 24-25 år kanskje), kyssa henne, (mens hu lå i senga der, siden hu var venninne av Christell da).
Men jeg så aldri hu Hege, hos Jan.
Den første gangen, som jeg var i Rødgata der.
Så var det Christell som besøkte hu Hege, og ikke omvendt.
Så jeg så aldri hu Hege der, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan sa også det en gang, at når kameratene hans, fra Berger, lå over der.
Så pleide han å finne sædflekker, på dynetrekkene, osv.
Pia sa det, at den gjengen, utnytta Jan, visstnok.
Men men.
Men Erik Thorhallsson, (som var i den gjengen), han jobba jo for faren min.
Og jeg var jo vant til å bli kuet og utfryst, av Haldis/Arne-familien.
Så jeg hadde liksom ikke noe med det her, tenkte jeg.
For jeg var jo uvenn med faren min og Haldis og dem, siden de behandlet meg værre en Askeladden da, for å si det sånn.
Så hvordan forholdet var mellom Jan, (som var 7-8 år eldre enn meg), og min fars arbeider Erik Thorhallsson, og dem.
Det var liksom som noe som var mer min fars business, sånn som jeg så det.
Så det blanda jeg meg ikke oppi, for å si det sånn.
Det hadde jeg heller ikke overskudd til.
Jeg var ganske ung, og hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Så jeg var ikke helt på topp da, og var også en tynn gutt, på cirka 62 kilo kanskje.
Så jeg kunne liksom ikke gjøre noe med de her folka, som var mye eldre og større enn meg.
Som Tom Bråten, Jan Snoghøj og Erik Thorhallsson.
Det så jeg på som umulig, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ei i klassen min, som bodde på Konnerud, og het Giske.
Hu satt ikke så langt unna meg, i klasserommet, så vi chatta litt en gang, i et friminutt, husker jeg.
Hu jobba i en videobutikk, på Gulskogen, fortalte hu.
(I Rødgata vel).
Og da hu sa det, så fortalte jeg det, at jeg hadde en bror, (eller om jeg sa stebror), som bodde i Rødgata, på Gulskogen.
Som het Jan Snoghøj da.
(Jeg gadd ikke å fortelle om alle konfliktene i Haldis/Arne-familien da.
Så jeg sa bare bror/stebror da).
Og da hadde Giske prata med Jan, sa hu seinere.
Og spurt han, (når Jan var der for å leie en film).
Om ‘har du en bror som heter Erik?’.
‘Nei’, hadde Jan sagt da.
Også måtte Giske forklare en del og sånn da.
Også hadde Jan sagt.
‘Åja, han ja’.
Så jeg gikk tydeligvis ikke for å være et menneske, i Haldis/Arne-familien.
De behandla meg bare som dritt, og som en som de gjemte bort, i Leirfaret 4B der, og som de hadde glemt bort litt da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå får jeg ta en pause her, i skrivinga, her på hostellet, for jeg må få vaska noen klær også.
Siden det er søndag.
Jeg pleier å vaske klær, på søndager.
Jeg vil ikke ha noe med han svære Manager-en her å gjøre.
Han er homo, tror jeg, og en gang, så kilte han meg, når han stod bak meg, da jeg stod i døra til kontoret her.
Så dette hostellet er fælt, vil jeg si.
Jeg hater etterhvert Norge og nordmenn, som ignorerer den uretten jeg blir utsatt for og ikke hjelper meg mot noe av denne uretten.
Norge er et kaldt og inhumant land, og burde nedlegges, syntes jeg.
Ingen har noen respekt for folks rettigheter heller.
Norge er en uting, vil jeg si.
Så sånn er det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Gjerdes Videregående var forresten en skole, som var halv-privat, eller ihvertfall ganske nylig hadde vært privat, da jeg gikk der, i 1988/89.
Det var nok derfor at den skolen hadde et så gått rykte, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.
Men når jeg tenker tilbake på det, så var jeg litt skuffet, over lærerne, osv.
Engelsklærerinna, det var ei dame i 60-årene vel, som gikk rundt med en gjennomsiktig bluse, som man kunne se hennes kanskje ikke så veldig attraktive bryster gjennom da.
Så det var vel litt spesielt, må man vel si.
Ei dame fra Svelvik, som jeg ikke kjente fra før, men som het Monika Nebel, (og som jeg vel hadde hørt navnet på), hun gikk også på den skolen.
Men hun gikk i andre klasse da.
Jeg røyka jo på den her tiden, og pleide noen ganger å stå sammen med hun Monika Nebel da, og røyke, ute i skolegården der, på Gjerdes Videregående.
Hun Monika Nebel, (som gikk for å være en av de peneste jentene i Svelvik vel, med langt lyst hår, og hun var vel også høy og slank), hun klagde på noe med engelsklærerinna, husker jeg.
Også prata hu med meg igjen seinere, og da hadde visst engelsklærerinna sagt at jeg var flink i engelsk.
Men jeg hadde jo også vært på tre språkreiser, i England, så jeg syntes vel ikke at jeg fikk for bra karakter i engelsk, ihvertfall.
Jeg hadde jo fått 93 av 100 poeng, på den avsluttende engelskprøven, på EF sitt språkkurs, (med Paul Wilkie som leder), i Brighton, noen uker før.
(Hvor jeg dro sammen med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen).
En annen kar som var på den språkreisen, (en med mørkt hår, fra Drammen), han gikk også på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Han sa hei til meg en gang, og da ble jeg så flau, (fordi at jeg hadde jo sagt at jeg var homo, til de jentene fra Hammerfest, (som også var på det språkkurset), for jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem, når de var på ‘fjortis-fylla’, for dem var litt sånn rølpete og vulgære kanskje da. Men men).
Så da han med den mørke piggsveisen vel, sa hei til meg, utafor Gjerdes Videregående, (hovedinngangen der), en gang, mens jeg gikk på Gjerde, så dreit jeg meg ut, for jeg ble litt forfjamset over at noen i andre klasse der, kjente meg, og så tok jeg fram en røyk, og klarte å sette den feil vei, inn i munnen, sånn at jeg prøvde å tenne på filteret da.
(Siden jeg ble så forfjamset).
Og da lo han fra språkreisen til Brighton av meg, husker jeg.
Men men.
Det var vel den siste gangen som jeg prata med han, tror jeg.
Gjerdes Videregående, den skolen hadde heller ikke kantine, av en eller annen grunn.
Men skolen lå helt i sentrum av Drammen, (må man vel si).
Og vi kunne spise enten ved pultene våre, eller vi kunne gå til en av kafeteriaene, i Gågata.
(Noe som Fred Bing, i dataklassen, og meg, pleide å gjøre).
Vi pleide å dra på kafeterian i Risto-sentert, og spise noe mat der, husker jeg.
Vi kunne også spille på kronespillene, som var der, som var sånn at man noen ganger kunne vinne 10 kroner, i alle vinnerlukene.
Men men.
En gang, som Fred Bing og jeg stakk dit, så satt Monika Nebel der, (sammen med noen i klassen sin vel), oppå en pute(!).
Hvorfor sitter du på en pute, sa jeg.
Jeg har fått underlivsbetennelse, sa Monika Nebel da.
(Noe sånt).
Ja vel, sa jeg.
Monika Nebel var sammen med min fars arbeider Erik Thorhallsson, fra Berger, (som var med å jobbe på huset til onkel Runar, blant annet).
Erik Thorhallsson hadde mørkt, krøllete hår, og var fra Island vel.
Og han var populær blant damene.
Men en gang, på den her tiden, som jeg satt på med faren min, etter skolen vel, i Drammen.
Så sa Erik Thorhallsson det, at han måtte til legen, for han hadde fått noe ‘vridning i pungen’, eller noe.
Så dette nevnte jeg for Fred Bing da, husker jeg, at Monika Nebel og Erik Thorhallsson nok må ha vært rimelig ville.
Siden de begge fikk problemer med underlivet osv., mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Fred Bing han hadde vært et år, i USA, før dette skoleåret.
Og han var en sånn sportsfrik da.
I USA, fortalte han, så var du enten skolelys, sportsfrik eller frik.
Noe sånt.
Og da ble han sportsfrik da, skjønte jeg.
Men men.
Jeg hadde jo hatt litt kleptomane tendenser, under mine første tenåringsår.
Og jeg rappa en blå adressebok, på bokhandelen på varemagasinet Lyche, husker jeg, den første tiden, som jeg gikk på Gjerde.
(Mest av gammel vane vel).
Og det fortalte jeg til Fred Bing, husker jeg, en gang vi var på kafeteriaen, på Risto-senteret da.
Og da skrev Fred Bing seg opp i adresseboka mi, husker jeg, som den første personen da.
Den adresseboka ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage, i Oslo, (tror jeg ihvertfall, hvis dem ikke har flytta det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg stod også noen ganger sammen med Fred Bing, som også røyka, i skolegården på Gjerde der, i friminuttene da, og chatta mens vi hadde en røykepause da, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var ikke tilrettelagt for samarbeidsavtalen, når det gjaldt bussene.
Skolebussen min, den gikk ti på syv, om morgenen, eller noe.
Og den var full av tøffe arbeidsfolk, husker jeg, som stirra på meg, når jeg gikk på bussen.
Så den bussen, den gadd jeg sjelden å ta.
Da måtte jeg også vente, i nesten en time, i klasserommet, før skolen begynte.
Og da kom så Kongsberg-folka, som var noen storvokste folk, nesten alle av de.
Og så ville de kanskje si noe ‘piss’ da.
Og jeg var dette skoleåret like høy som jeg er nå, altså 1.85.
Men jeg veide bare litt over halvparten av det jeg veier nå.
Jeg veide vel cirka 62 kilo, eller noe, tror jeg.
Så jeg var nok den tynneste gutten i den klassen jeg gikk på, på Gjerdes Videregående, vil jeg nok si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det gikk en buss, som passet bedre, men den gikk bare fra Svelvik.
Og det var 6-7 kilometer nærmere Drammen, så det hjalp ikke meg så mye.
Så den samarbeidsavtalen, den var ikke tilrettelagt for folk fra Berger, fant jeg ut.
Men men.
Så jeg pleide ofte å haike.
Og de jeg haika mest med, det var foreldra til Espen Melheim.
De satt jeg vel på med en 20 ganger, eller noe, kanskje, inn til Drammen.
Jeg satt også noen ganger på med mannen til ei av Førstedamene, (en slags lav sjefstittel), på CC Storkjøp.
Hu Førstedama, hu bodde på Bergeråsen, i Petter og Christian og dem sin gamle leilighet, (der mora Tove døde, og Thor Furuheim døde i hagen, året før det igjen, i den snøhule-ulykken), i Havnehagen 4 der.
Hu pleide jeg å få sitte på med, tilbake til Bergeråsen, etter kveldsvakter på CC Storkjøp, de gangene hu jobba de samme vaktene da.
Hu kjørte veldig, veldig sakte, på Svelvikveien, så det tok kanskje en time, å komme seg hjem, etter jobb, hvis jeg satt på med henne.
Bussen brukte nesten like lang tid, men den gikk bare annenhver time, så da ville jeg ofte ikke komme hjem, før i 22-23-tida.
Hvis jeg jobba på CC.
Og da var det bare å hive en Pizza Grandiosa, inn i steikeovnen.
Og så opp igjen klokka 6-7, for å prøve å komme seg på skolen igjen.
Så jeg pendla i cirka to timer hver dag da.
Så det var et hektisk år, det er helt sikkert.
Men jeg var bare 18 år, og da er kroppen ung, så da tåler man vel et sånt tempo bedre, enn når man blir eldre.
Det er mulig.
Mannen til hu fra CC Storkjøp, som bodde i Havnehagen 4, han jobba innen IT, i Oslo.
Han pleide noen ganger å kjøre innom bensinstasjonen, ved Kafeteriaen, i Svelvik, og kjøpe et par Prince-pakker.
Så han var storrøyker da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det hendte også, 2-3 ganger vel, at jeg fikk sitte på med faren til Anne Uglum, (som jeg har skrevet om tidligere såvidt).
Han jobba vel i Drammen, og han var en myndig person, husker jeg.
Så jeg satt meg vel bare i baksetet da, mener jeg å huske, når jeg satt på med han.
Men men.
Han var i Arbeiderpartiet forresten, husker jeg.
Jeg nevnte at jeg jobba på CC Storkjøp etter skolen.
Og da nevnte han det, at Annika Horten, hu hadde begynt å jobbe på Hennes og Mauritz, i Gågata, i Drammen.
(Av en eller annen grunn, så nevnte han det).
Det visste jeg fra før, for jeg pleide noen ganger å kjøpe olabukser osv., på Hennes og Mauritz.
Og da pleide Annika noen ganger å jobbe i dame-avdelingen der, i første etasje.
Og jeg så kanskje på henne, mens jeg stod i rulletrappen opp til herreavdelingen i andre etasje der da.
En gang, husker jeg, så nikket jeg ikke engang til henne, men bare så på henne da, mens hun også så på meg, og uten at noen nikket eller sa et ord vel.
Hun så ikke så blid ut da, husker jeg.
Jeg vet ikke om hun kjente meg igjen heller, kanskje hun trodde det var noen hun ikke kjente.
Hva vet jeg.
(Annika gikk ikke på skole, i Drammen, det skoleåret, såvidt jeg vet, ihvertfall.
Men hu tok kanskje bussen inn fra Sande Videregående da, og inn til Drammen, etter skolen.
Det er mulig at det var sånn det var.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
De gangene jeg tok bussen, og var tidlig ute, så var det en kiosk, i Gågata, som jeg måtte gå forbi, på veien til Gjerdes Videregående.
Det gikk ofte dårlig.
Det var sjelden at jeg klarte å gå forbi den kiosken.
Der pleide jeg heller å gå innom, og kjøpe VG eller Dagbladet, og noe godteri da, og sikkert cola og.
De hadde også sånne små metallbokser, med noen små, runde lakrisgodteri i, husker jeg.
Noe sånt gammeldags godteri da.
Og de hadde vel også toffee og, tror jeg, (uten at jeg vel noengang kjøpte det, for å si det sånn).
(Dette var forresten uvant for meg, at jeg kunne kjøpe avis og godteri og sånn, før skolen.
Jeg hadde jo gått på Sande Videregående, de to foregående årene, og den skolen, den lå liksom inni skogen der, (som noen sa), og var ihvertfall et par kilometer unna nærmeste butikk eller kiosk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Dette var en tippekiosk, og en gang, som Tim Jonassen, Fred Bing, og meg, gikk til Lauritzen bokhandel, for å kjøpe disketter, i en datatime, eller noe.
(Vi hadde det ganske fritt, klasseforstander Arne Karlsen, han var sjelden nede i datasalen, hvor vi satt nesten halvparten av timene vel.
Så vi kunne gå og gjøre noen ærend, i skoletiden, nesten som vi ville, vil jeg si.
Hvis jeg ikke husker det helt feil da.
Men men).
Vi gikk innom den tippekiosken i Gågata da.
Og så la vi merke til at de hadde et tippeprogram der.
Så kjøpte vi en diskett, (av den gammeldagse typen, det vil si en 5 1/4-tommers diskett), hos Lauritzen Bokhandel, som var rett over gata, for den tippekiosken da.
Så kopierte vi tippeprogrammet til kiosken, og så på det, på Gjerdes Videregående, husker jeg.
Jeg hadde jo laget tippeprogam selv, på Bergeråsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.
Men dette her var en helt annerledes type tippeprogram da, (og også av en litt mer omfattende type, må jeg innrømme), som vi bare studerte litt da.
Men vi lurte jo han eieren av tippekiosken, for vi fikk vel egentlig ikke lov til å kopiere det programmet.
Men vi var liksom dataeksperter da, og regna med at han i tippekiosken ikke skjønte så mye.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg lagde også et spill, i datasalen der, mens jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Jeg kunne jo ganske mye Basic-programmering, siden jeg hadde hatt data som hobby, i mange år, før jeg begynte, på datalinja.
Så jeg tok Pascal-programmeringen ganske lett, må jeg vel si.
Så jeg hadde en god del dødtid, det skoleåret, siden jeg gjorde ferdig alle oppgavene ganske raskt da.
Så jeg lagde et hesteveddeløp-spill, som var inspirert av en type spilleautomat, som jeg hadde sett, i automathallene, i Brighton og i Weymouth, da jeg hadde vært på språreise der, noen år tidliger da.
Det var sånn, at noen hester, løp bortover.
Og så skulle man vedde på en av hestene da.
Men jeg fikk til å forrandre fart, flere ganger, under løpet.
(Ved å bruke en litt komplisert algoritme, eller hva man skal kalle det).
På samme måte som disse spilleautomatene, i England, fungerer.
At hestene liksom forrandrer farten, under løpet, sånn at det blir spennende.
Hvis hestene hadde hatt den samme farten, hele tiden, så kunne man jo sett hvem som vant, med en gang nesten.
Men så ikke i det spillet, som jeg lagde da.
Så sånn var det.
Og jeg lagde det også sånn, at man kunne kjøre en av de hestene selv.
Da måtte man trykke fort som søren, på to knapper.
Og så ville den hesten løpe da, og vinne, hvis man trykket veldig fort.
Man kunne også vedde på seg selv da, husker jeg.
Så det spillet var kanskje et av de artigste spillene, som jeg har laget, vil jeg nok si.
Kryssordkompilator-programmet, som jeg lagde når jeg gikk på NHI, det var kanskje mer imponerende.
Men hestevedeløpspillet, (som jeg kalte for Kentucky Derby, etter et hesteveddeløp, i USA, som jeg hadde sett om på TV vel), det var nok det morsomste spillet, som jeg har fått tid til å lage.
Ellers har jeg vel laget mest nytteprogram, vil jeg vel si.
Men men.
Fred Bing, han lagde et musikkprogram, som spilte en artig, randomisert lyd, (må man vel si), på rundt den samme tiden, som jeg lagde det hestespillet mitt da.
Så jeg spurte Fred, om jeg kunne få bruke den lyden, i spillet.
Og det sa Fred Bing, at var greit.
Så det spillet hadde også musikk da, faktisk.
Så det spillet, det var nesten klasse-spillet, for vår datalinje da, på Gjerdes Videregående, i 1988/89, kan man kanskje si.
Det var flere i klassen, som prøvde spillet, husker jeg.
Og jeg fikk vel ganske bra tilbakemeldinger på det også vel.
Magne Winnem, i klassen, nevnte det, husker jeg, at han syntes det, at mitt spill, hadde ‘ganske avanserte random-algoritmer’, eller noe sånt.
Så sånn var det.
(Magne Winnem, han laget forresten også en type spill, (som jeg ikke husker helt hvordan var nå), etter dette da.
Som han hadde laget hjemme, eller noe, og viste for klassen vel.
Noe sånt).
Men klasseforstander Karlsen, han var nesten aldri i datasalen.
Der fikk vi sitte i fred, i kanskje 90% av tiden, vil jeg si.
Karlsen tok det meste i klasserommet, og satt vel mye i klasserommet da, og drakk kaffe, (var det vel), for seg selv, mens vi elevene var i datasalen da.
Men noen ganger, så dukket Karlsen opp, i datasalen.
Og en gang, så ble han sur, fordi jeg dreiv med det Kentucky Derby-spillet, etter at jeg var ferdig med de oppgavene vi hadde, den dagen da.
Og så ropte han ut, sånn at jeg nesten ble skremt.
Jeg ble paff ihvertfall, og klarte ikke å si noe, når han konfiskerte det spillet mitt da.
(Han konfiskerte disketten, som spillet jeg hadde laget, var på da).
Jeg skjønte ikke det, om Karlsen skjønte det, at det var jeg som hadde laget det spillet.
Det var ikke lov å spille spill.
Det hadde vi fått opplyst.
Men nå var jo dette et spill, som jeg hadde laget selv, når jeg var ferdig med skoleoppgavene, som vi ble tildelt.
Det måtte da være lov å _lage_ spill.
Når man hadde litt dødtid.
Men å _spille_ spill, det var ikke lov.
Men for å _lage_ spill, så må man jo teste det, og få tilbakemeldinger, osv.
Og det var det jeg holdt på med.
Jeg testet et spill, som jeg selv hadde laget.
Så jeg drev egentlig med testing, og ikke med spilling.
Men klasseforstander Karlsen, han var så brysk, og brølte ut, når han så det, at jeg drev på med det spillet.
Så jeg klarte ikke å forklare det, at jeg bare testet det spillet.
Jeg ble helt paff, og klarte ikke å si noenting.
Men men.
Så det fikk jeg aldri forklart meg om da.
Men helt på slutten av skoleåret, så dukka Karlsen opp, i datasalen igjen da, (hvis det ikke var i klasserommet), og ga meg den disketten tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå er klokka egentlig over 4 om natta, her på hostellet.
Men jeg sovna, en time ellet to, etter at jeg kom hjem fra møte hos Ingeus, tidligere i dag.
Så jeg er ikke så trøtt nå akkurat.
Men jeg hører at noen driver å går i noen dører osv., utafor døra til rommet mitt her.
Så det er mulig at det upopulært at jeg driver å taster på tastaturet her, såpass seint.
Det er vel ganske lydt her, tror jeg.
Så jeg får ta en pause, med skrivinga, nå vel.
Men jeg får se om jeg eventuelt klarer å få skrevet noe mer i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Report of crime/Fwd: idiot
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 12, 2011 at 9:23 PM | |
|
To: Matrix.disruption.team@merseyside.police.uk | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
https://johncons-blogg.net/2010/03/en-gang-jeg-var-med-faren-min-arne.html
http://forbruker.dt.no/eiendomsbasen/searchresult/display/s/leirfaret%204%20b/datesort/desc
PS.
Og det var så hektisk på den tida her.
Og jeg bodde også hos Cecilie Hyde og dem, en del, i russetida.
Så da Magne Winnem dro med meg og en som het Stein, på Danmarkstur, var det vel.
I begynnelse av juni 1989 da.
Så kjørte dem meg hjem, til Bergeråsen da, (de kjørte om Svelvik til Drammen, for vi var med Petter Wessel, (dvs. Larvik – Fredrikshavn-ferja), til Danmark, for Magne Winnem og dem hadde noen aksjer i det firmaet, var det vel).
Så sa jeg i bilen, etter at vi tok av fra Sande vel.
At vi kan jo dra innom hjemme hos meg, og spise noe pizza og sånn.
Også fikk jeg dem til å stoppe, på butikken i Selvik vel, for å kjøpe en grandiosa, eller to, da.
Også kjørte dem meg hjem til Bergeråsen da
(Det var vel Winnem antagelig som kjørte, jeg hadde ikke bil og lappen på den tida).
Men så kom vi fram til Leirfaret 4B.
Så smeller det fra meg, ‘å faen, faren min har jo solgt leiligheten’.
Det hadde jeg glemt i all russe og eksamensstria gitt.
Så faren min fikk meg nesten til å miste litt ansikt der, må jeg si.
Også kjørte dem meg bort på Sand da, til Ågot.
Men hu var litt sånn ‘atal’, eller hva man skal kalle det.
At hu var litt slitsom da, og hadde vel kanskje ikke tålt det, at jeg dro innom henne, på vei hjem fra en russekro, for å låne 300 kroner, i russetida, på vei til Cecilie Hyde og dem da.
Hva vet jeg.
(Det var vel på vei hjem fra den russekroa i Hokksund/Vikersund, som Hyde var med meg på.
Det er mulig).
Så jeg turte ikke å ta med Winnem og Stein inn til Ågot, (og Pia vel).
For Ågot hadde kanskje blitt litt redd da.
For hu gikk vel bedre med unger enn med mannfolk, tror jeg.
Jeg vet ikke om jeg hadde klart å forklare hvem Winnem og Stein var.
Ågot hadde kanskje blitt litt engstelig, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Og sånn var det jo nå og.
Farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.
De diskuterte med sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.
Om hvordan de skulle gjøre det, med arv og forskudd på arv.
Det ble tidlig bestemt, (mens begge min fars foreldre var i live).
At faren min og Håkon, skulle arve verkstedet.
Og Runar skulle arve huset.
Men man kan se at min far og hans samboer Haldis.
(På tross av at min søster Pia, har fortalt meg, at vi alle ungene til faren min og Haldis skal arve likt, ifølge hva hu hadde blitt fortalt på 90-tallet, vel).
De bare tuller med meg.
For, (som man kunne se i den forrige bloggposten), så har de solgt eiendommen, i Rødgata 8, på Gulskogen, i Drammen, uten engang å si fra til meg.
Noe sånt kunne aldri Ågot og Øivind ha funnet på å gjøre.
Så det viser at jeg ikke er faren min og Haldis sin sønn, på samme måte som faren min var Ågot og Øivind sin sønn.
Så faren min og Haldis de bare kødder med meg, vil jeg si.
Og får meg til å miste ansikt, hele tida.
Andre ting min far har gjort:
– Kidnappet meg og søstera mi, fra mora vår, da vi var små.
– Lot meg bo alene fra jeg var ni år, (og var heller nede hos Haldis).
– Ville ikke være med i konfirmasjonen min, (hverken i kirka, eller på middagen).
– Solgte leiligheten jeg bodde i, midt i eksamenstida, i russeåret.
– Da jeg flytta til Oslo, så lurte han meg til å leie hybel i en del av Oslo som var kjempelangt unna Frysja, hvor høgskolen jeg gikk på, NHI, lå.
– Faren min skal visst også ha misbrukt søstera mi seksuelt, som barn, ifølge søstera mi og Christell.
– Faren min har også drevet med telefonterror mot meg, i de senere åra, (og har sendt mye uønskede e-poster).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
