johncons

Stikkord: Espen Sigmund Nornes (Fra Rimi Langhus)

  • Mer fra Skandinavia

    På mandag 20. november i fjor, så dro jeg til København, med Pearl Seaways.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    I Bekkestua sentrum, så er det alltid minst et bygnings/vei-arbeid (som de driver med) for å si det sånn:

    PS 2.

    Inne på senteret, var det fullstending kaos (i/ved rulletrappa):

    PS 3.

    Ark-butikken hadde ikke ‘mitt’ slag syvende sans-bok (Grieg Gemini):

    PS 4.

    Meny hadde visst ikke bestilt ekstra med Snickers (selv om den varen var på tilbud):

    PS 5.

    Søppelkassene til Meny hadde ikke blitt tømt på år og dag (kunne det virke som):

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    PS 7.

    På Burger King Klingenberg så kom det ikke ut noe kvittering av bestillingsautomaten:

    PS 8.

    Hos frisøren (Cutters Klingenberggata) så var det ekkelt/homsete, for det var en gubbe som hang jakka si inntil min:

    PS 9.

    Her er mer om dette:

    PS 10.

    Det var også sånn, at jeg måtte purre, for å slippe å få kant i nakken (‘jente-frisyre’):

    PS 11.

    På Extra Pilestredet Park så så det nesten ut som (her og der) at det var unntakstilstand igjen (som i 2020):

    PS 12.

    Blitzerne får visst gratis strøm (av kommunen/staten) og så setter de opp døra, sånn at de ikke skal få mindre penger neste år (eller noe i den duren):

    PS 13.

    På veien bort til ferja, så spilte de inn en ny film, hvor kråkene har tatt over jorda (for å fleipe litt):

    PS 14.

    På danskebåten så koster et brett brus 145 danske.

    Det vil si mer enn 200 norske.

    Så det er nesten dobbelt så dyrt, som på Kiel-ferja.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 15.

    Her er mer om dette:

    PS 16.

    TV-en (på lugaren) hadde ‘mensen’ (må man vel si):

    PS 17.

    Da jeg gikk til nattklubben (cirka klokka et om natta) så var det visst ingen i resepsjonen (for det var ingen som hjalp ei gammal dame der):

    PS 18.

    Da jeg skulle bestille en halvliter.

    (I Columbus Club).

    Så var det sånn, at to kvinnfolk stod ved bardisken.

    Og bartenderen brukte kjempe-lang tid, på å lage to drinker, til disse.

    (Noe sånt).

    Og mens jeg stod der.

    Så var det sånn, at en gal svensk DFDS-ansatt.

    (Må man vel kalle han).

    Han begynte liksom å praie meg.

    Og lurte på hvor jeg satt der, osv.

    (For han skulle liksom kommet med øl-en til meg.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vorsa.

    (Noe som er ganske vanlig i Norge.

    Må man vel si).

    Så jeg hadde ikke noe bord der enda.

    Så derfor ble det bare dumt.

    Og som noe jeg ikke har opplevd på nattklubber tidligere.

    (Enda jeg var Oslo/nattklubb-russ (dratt med av mine Gjerde/Drammen-klassekamerater).

    Og jeg gikk mye på nattklubber/diskoteker, som NHI-student (i Oslo) på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet.

    Og som språkreise-elev i England.

    (Tre sommere på 80-tallet).

    Og som Rimi-ansatt/butikkleder (bosatt i Oslo).

    (I tolv år, på 90/00-tallet).

    Og som vernepliktig (dratt med av mine medsoldater).

    (I Elverum, på begynnelsen av 90-tallet).

    Og som student i England (University of Sunderland).

    (Studieåret 2004/05).

    Og som Arvato-ansatt og ungkar i Liverpool.

    (fra 2005 til 2014).

    Osv., osv.).

    Så dette ble som noe ekkelt/klamt/uønsket (fra han svenske DFDS-gubben) må jeg si.

    Det å stå ved bardisken, er jo litt som å mingle.

    (Må man vel si).

    Og det er også noe ved det, å finne seg et bord (vekke fra gangstere og homser og denslags).

    (For å si det sånn).

    Så her var det snakk om, en svensk gubbejævel, som tulla/kødda.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 19.

    Her er mer om dette:

    PS 20.

    Her er mer om dette:

    PS 21.

    Enda mer om dette:

    PS 22.

    Og enda mer om dette:

    PS 23.

    Det var ikke sånn, at jeg fikk sitte i fred, mens jeg skreiv om det angrepet/tullet, fra den svenske homse-jævelen (må man vel kalle det) på den gammeldagse mobilen.

    (For å si det sånn).

    Neida, en norsk homse-jævel begynte å kødde, mens jeg skreiv opp (logget) køddet fra han svenske gubbe-jævelen.

    Han norske karen (i 20/30-åra) tok meg først på beinet.

    Dette var en slags råner.

    Som minna litt, om Espen Sigmund Nornes, fra Rimi Langhus.

    (Noe sånt).

    Og sånn som jeg husker det, så forsvant han råneren (inn på dass eller noe) sammen med ei veldig pen tenårings-blondine.

    (For å si det sånn).

    Og disse kom tilbake, noen minutter seinere.

    (Var det vel).

    Men jeg hadde ikke hatt den ‘nerde-aktige’ Sony-mobilen (som noen ganger gjør åndssvake ting, som å ta burst-bilder osv.) så lenge.

    Så det var vel sånn, at jeg ikke fikk tatt noe bilde, av dette paret (dette var en homse og et ‘fag-hag’, som begge var kledd i hvitt).

    (For å si det sånn).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 24.

    Her er mer om dette:

    PS 25.

    Enda mer om dette:

    PS 26.

    Så jeg må si, at denne nattklubben.

    (Columbus Club).

    Var som nattklubben i Helvete.

    (For å si det sånn).

    Det krydde av gjennområtne/teatralske/’russiske’ homse-jævler der.

    Som liksom kasta seg over folk.

    (Må jeg si).

    Så dette Pride-greiene har gått alt for langt, må jeg si.

    Med utagerende homser overalt.

    Så de hetero folka, har snart ikke noen fler arenaer (må jeg si).

    De hetero folka (som ikke er fargede) får visst ikke lov å ha noe liv.

    (Vi får ikke lov å være i fred, et sekund.

    Kan det virke som).

    Jeg husker at det var sånn, rundt årtusenskiftet.

    At min tidligere klassekamerat Magne Winnem, prøvde å forklare om ståa, for de norske menna (som var hetero/’vanlige’).

    Og det var sånn (hadde Winnem hørt i et foredrag på IT-akademiet, hvor han jobba som foreleser).

    At alle de norske menna, enten satt hjemme foran PC-en eller var i fengsel.

    (Alle var liksom incel.

    Som de seinere har begynt å kalle det).

    Og det var ingen som lo at dette.

    (Fortalte Winnem).

    Så det var tydelig, at dette utsagnet, var noe som folk ble truffet av.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var visst det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 27.

    Også det med smart-telefoner har jeg blogget om tidligere.

    Det var sånn, at mens jeg bodde i Liverpool sentrum.

    (Hvor jeg bodde fra 2006 til 2011).

    Så kjøpte jeg et digitalt kamera (av merket JVC) på nettet, fra Debenham sin nettbutikk.

    For noen blogg-lesere hadde donert et Debenhams-gavekort (på £50).

    (Av en eller annen grunn).

    Og dette kameraet var på tilbud, til halv pris.

    (Det vil si cirka £50.

    Sånn som jeg husker det).

    Og det kameraet var veldig brukervennlig.

    (Sånn som jeg husker det).

    Det var bare å trykke på en knapp.

    Og så tok kameraet bilde.

    (Mer eller mindre).

    Men som jeg har blogget om tidligere.

    Så er ikke smart-telefoner spesial-laget, for noe.

    (De er vel ikke engang spesial-laget for å ringe.

    Må man vel si).

    Smart-telefoner er som små PC-er.

    Med operativ-systemer, CPU-er, hard-disker og RAM, osv.

    (For å si det sånn).

    Men smart-telefoner er ikke så bruker-vennlige, som PC-er.

    (Må man vel si).

    Og når det er sånn, at man liksom skal gjøre alt mulig, med smart-telefonen.

    (Smart-telefonen er kamera, browser, telefon, nøkkel, lommebok, GPS, osv., osv.).

    Så går dette litt på bekostning, av bruker-vennligheten.

    (Må man vel si).

    Men man slipper ikke unna å ha smart-telefon.

    (I Norge).

    Smart-telefon må man ha (mer eller mindre) for å hente pakker, for å reise med t-banen, for å bruke nettbanken (Nordea har sluttet med kode-brikke) osv., osv.

    Så her er samfunnet degenerert.

    (Må man vel si).

    Alt skal inn på de hersens smart-telefonene.

    Som noen selvfølgelig elsker.

    De ble kalt ‘yuppie-naller’ (jappe-teddybjørner) i Sverige, på 90-tallet.

    Og nå er det sånn, at alle skal ha en sånn ‘yuppie-nalle’.

    Og det skal helst være den nyeste/dyreste iPhonen-en (og til nød en dyr Android-telefon).

    (Noe sånt).

    Og å klare seg uten disse, er vel ikke noe særlig aktuelt.

    (Ihvertfall ikke i Norge).

    Og man skal helst ha Vipps og mail og nettbank og mobil-lommebok, og alt mulig, på mobilen.

    Så hva som skjer, hvis man mister mobilen.

    Eller hvis man blir frastjålet mobilen.

    Det er vel som noe, som folk har mareritt om muligens (hvis jeg skulle tippe).

    Ihvertfall de som er single/enslige.

    Mobilen forsvarer man vel med sitt liv nesten.

    (På grunn av at man har så mye viktig på de).

    Og dette blir som noe degenerert, vil jeg si.

    Folk tørr kanskje ikke, å gå ut døra nesten.

    (Og når de er ute.

    Så har de kanskje ‘ryggsekk’.

    Som folk sier).

    I tilfelle noen da rapper ens mobil.

    Og uten smart-telefon, så er det vanskelig å reise med t-bane, bruke nettbank, osv., osv.

    (Jeg husker at på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi (i desember 1992).

    Så hadde de billett-automat, på Munkelia t-banestasjon (på Lambertseter, ganske langt fra Oslo sentrum).

    Men under pandemien, så fjernet man alle sånne billett-automater.

    Med det resultatet, at folk da begynte å kjøpe billetter, på smart-telefonen (ettersom at det systemet som Narvesen osv. har, for å selge billetter (det kalles visst Cobra) er så dårlig/ustabilt).

    Noe sånt).

    Jeg husker da jeg flytta tilbake til Norge (i 2014) etter ti år i England.

    Da var det en fra Nav Østensjø (en kar i 30-åra) som mente at jeg måtte få meg smart-telefon (med kjempemye data).

    (Sånn at jeg kunne sende mailer, fra t-banen, osv.

    Var det vel).

    Og det er jo også sånn, at Google (og ens tele-operatør) alltid vet, hvor man er (mer eller mindre) hvis man har smart-telefon.

    Smart-telefoner har GPS (som regel).

    Og sim-kortet er visst alltid sporbart/peil-bart.

    (Og hvis man betaler med kort (eller Apple Pay osv.).

    Så legger man alltid igjen digitale spor etter seg.

    For å si det sånn).

    Og jeg lurer på om det er sånn, at man fra tele-operatøren, kan gå inn på mobilen, og koble seg til mikrofonen (og se mobil-bilder/mailer) osv.

    (Her burde kanskje nerdene vært flinkere.

    Til å foklare ‘vanlige’ folk.

    Hvordan dette er).

    Og det er visst mulig, å gå inn på en hvilken som helst smart-telefon (hvis man vet I.

    Selv hvis folk har tatt ut sim-kortet.

    (Hvis man vet mobilen sitt IMEI-nummer.

    Eller hva det heter igjen).

    Så Orwell ville vel garantert, ha snudd seg i graven, hvis han hadde visst om, hvordan det var i Norge nå (at myndigheter og banker osv., baserer ser veldig, på at folk skal ha smart-telefoner med seg hele tida, i stedet for å gå for mer jordnære/robuste løsninger, som man ikke behøver å blakke seg (en iPhone kan vel koste ti-tusenvis av kroner) for å bruke).

    Man må vel nesten si, at det er sånn, at nordmenn legger seg for Putin.

    Nå de (Posten, PostNord, Ruter, Nordea og Rema/Æ) velger å gjøre samfunnet, så lite robust.

    (Ved å nærmest forlange, at folk _må_ bruke smart-telefon.

    For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 28.

    Her er mer om dette:

    https://no.wikipedia.org/wiki/IMEI

    PS 29.

    Mer om det som skjedde på nattklubben:

    PS 30.

    Her er mer om dette:

    PS 31.

    Det var sånn, at det var homser/gubber (og ikke spreke bardamer) som vaska bordene der osv.

    (For å si det sånn).

    Og dette var del av en slags ‘stenge-rutine’.

    (Kunne det virke som).

    Og dette begynte de med, nærmest før de hadde åpnet.

    (Hadde jeg nær sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 32.

    Her er mer om dette:

    PS 33.

    Motene i Danmark, bruker ofte et par år, på å komme seg til Norge (hadde jeg nær sagt):

    PS 34.

    Den norske ambasaden, ville ikke hjelpe meg, våren 2015, da jeg måtte leve som flaskesamler i København, etter å ha rømt fra ‘lobotomi-trusler’ i Norge (på Drammen sykehus, hvor min stesøster Christell (som jeg ikke vet hvor jeg har) jobbet).

    Det var sånn, at danske myndigheter (det internasjonale jobcenter i Gyldenløvesgade).

    De nekta meg dansk personnummer (fordi at jeg bare hadde med meg førerkort, som legitimasjon).

    (Selv om det finnes en nordisk passunion.

    Som sier at man ikke skal trenge pass, i Danmark.

    Som nordmann).

    Og uten dansk personnummer, så få man visst ikke dansk bankkonto, osv.

    Ifølge ei Nordea-filial ved Søtorvet.

    Var det vel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 35.

    Her er mer om dette (han på bildet er muligens en norsk turist, som har blitt frastjålet sine bukser (uten at han får noe særlig hjelp) kan det virke som):

    PS 36.

    De danske kongelige er etterkommere av Gange-Rolf/normannerne/Plantagenet (som meg) og danskene har derfor tre løver i riksvåpenet (som britene):

    PS 37.

    Her er mer om dette:

    PS 38.

    Danskene har også slutta med plast-sugerør (som i Norge).

    Så dette er nok EU sitt verk.

    (For å si det sånn).

    Og dette er muligens noe de har funnet på, for å være jævlige.

    Det må da gå ann å drive med miljøvern, uten å snu opp-ned nærmest, på samfunnet.

    Man får ikke den samme kjølende ‘slush-effekten’, av McDonalds-brusen, når man drikker den fra berger (uten sugerør).

    (Må man vel si).

    Og McDonalds snyter da også folk, for bortimot en desiliter med cola/brus.

    (Kan det virke som).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 39.

    Her er mer om dette:

    PS 40.

    Dette hotell-navnet (Hotel D’Angleterre/’Hotell England’) hinter vel også til normannerne (som snakket fransk, selv om de egentlig stammet fra norske vikinger):

    PS 41.

    De tre løvene symboliserer England (som nevnt overfor) harpen symboliserer Irland og Skottland sitt våpen er også med (mens Wales sin drage, visst ikke fikk lov å være med, men de tre løvene er med to ganger, og det skal da muligens symbolisere England og Wales):

    PS 42.

    McDonalds-restauranten (på Kongens Nytorv) hadde en slags ‘Roskilde-aktig’ felles-do (eller hva man skal kalle det) hvor de ansatte dreiv med et eller annet:

    PS 43.

    Det er ikke stort man rekker å gjøre i København (nå som ferja også kjører innom Frederikshavn) så jeg begynte å gå tilbake til ferja igjen (via Østerbro).

    Og på seinere cruise, så har det vært sånn, at når jeg har gått opp i nattklubben.

    Så har Frederikshavn-folk ligget, og sovet, her og der (på resepsjons-dekket).

    Så det er sånn, at jeg har lurt på, om det har vært forlis (og at ferja har plukket opp passasjerer, fra sjøen).

    For disse Frederikshavn-folka har som regel ikke lugar.

    Og da er det visst sånn, at DFDS har gitt de tepper/dyner.

    Og så har de liksom gjort om ferja, til en slags sovesal.

    (Nesten som noe lignende av en flyktning-leir).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 44.

    Her var det rot:

    PS 45.

    På vei til Østerbro, så fant jeg plutselig et Visa-kort (ved Søerne, som det heter) og som den tidligere butikksjef jeg er, så prøvde jeg å rydde opp i dette (ettersom at jeg er vant til å rydde opp i sånt (uten å tenke nærmest) hvis for eksempel Rimi Nylænde sine kunder, glemte sine Visa-kort, i kassene):

    PS 46.

    Det kjørte en politibil forbi.

    Men jeg er ikke så vant med danske politibiler.

    (Må jeg si).

    Så det så jeg, litt for seint.

    (Til å gi de Visa-kortet).

    Da jeg vokste opp, så var norske politibiler svarte og hvite.

    Og så ble de vel hvite, med rød og blå striper.

    Og nå er de vel hvite, med gule og svarte striper.

    Og hvordan det er i Danmark og Sverige, det har jeg ikke helt oversikt over.

    (Må jeg innrømme).

    Men de engelske kjenner jeg igjen, med en gang.

    (Vil jeg si).

    Men det er vel fordi at jeg bodde der så lenge.

    (Fra 2004 til 2014.

    Pluss høsten 2017.

    For å si det sånn).

    Så sånn er vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 47.

    Politibilene har visst bytta farger, enda fler ganger:

    https://www.politiforum.no/nyheter-politibil-uniformering/ny-endring-av-biluniformeringen/108392

    PS 48.

    Jeg fant etterhvert en bank (Jyske Bank) hvor jeg tenkte, at jeg kunne levere Visa-kortet.

    (Før noen beskyldte meg, for å prøve å stjele det.

    For å si det sånn).

    Men det var sånn, at da jeg gikk inn banken.

    Så var det ingen folk, bak resepsjonsdisken.

    (Selv om ei dame i 50-åra (eller noe) etterhvert dukka opp der.

    Husker jeg).

    Og det var også kaos der.

    (Må jeg si).

    For det stod en gubbe der.

    Men om han stod i kø (eller ikke) var ikke så lett å skjønne.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke som, da politibilene (i Norge) var svarte og hvite.

    (Må jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 49.

    Rett over gata nærmest, for Jyske Bank.

    Så ligger Elgiganten (Elkjøp) Trianglen.

    Og jeg tenkte, at jeg kunne sjekke, hvor mye Philips tannbørste-hoder kosta der.

    (For de er ganske dyre (enkelte steder) i Norge.

    For å si det sånn).

    Og det var visst sånn, at disse kosta 299 danske, for to tannbørste-hoder.

    Det vil si cirka 450 norske.

    Og det vi si mer enn 200 NOK, per tannbørste-hode.

    (Som kanskje varer i en uke eller to.

    Må man vel si).

    Så dette må vel nesten kalles svindel.

    Siden at disse tannbørste-hodene, er mye billigere (cirka 25 kroner per tannbørste-hode) hvis man bestiller de, fra AliExpress (i Kina).

    Og da sier kanskje noen, at det ikke er ordentlige greier.

    Men de jeg fikk i posten (i forrige måned) så ut som, at de var original-varer (såvidt jeg kunne se).

    Og for 450 norske.

    Så kan man vel få mer enn 50 kopi/EMV-Philips-tannbørste-hoder fra Kina (fra AliExpress eller Temu).

    (Hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 50.

    Her er mer om dette:

    PS 51.

    På Netto Nordre Frihavnsgade, så var de utsolgt for et slag italiensk salat (kunne det virke som):

    PS 52.

    De hadde også litt melk på gulvet der:

    PS 53.

    Nivea-deo manglet prismerking:

    PS 54.

    Epleskiver (som danskene visst pleier å spise (med blant annet melis på) i jula) var billig, men iskremen var dyr (til å være i en dansk budsjett-butikk) må man vel si (selv om det kanskje er sånn, at danskene ønsker å kjøpe ekstra fin/god iskrem, til jul):

    PS 55.

    Her var det rot:

    PS 56.

    Her er mer om dette:

    PS 57.

    Mer om det i banken:

    PS 58.

    Det med Visa-kortet blogget jeg om, da jeg kom hjem fra cruiset:

    https://johncons-blogg.net/2023/11/enda-mer-fra-facebook-2/

  • Enda mer fra Facebook

  • Mer fra Facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Enda mer om dette:

  • Mer fra Facebook

    • Samtale startet 26. november 2012
    • Espen Sigmund Nornes
      26.11.2012 14:56
      Espen Sigmund Nornes

      kan
      du være så snill å fjerne alt du har skrevet om meg på google å sånt?
      det har du ikke rett til. å det som står der er jug. liker ikke det
    • 2. desember 2012
    • Espen Sigmund Nornes
      02.12.2012 23:03
      Espen Sigmund Nornes

      får du fjernet det?
    • 11. desember 2012
    • Espen Sigmund Nornes
      11.12.2012 00:31
      Espen Sigmund Nornes

      Hei
      Erik. så du hadde rapportert en eller annen Daespen n på twitter. du
      skal vite at det ikke er meg. hadde aldrig skriv sånn til en venn å
      gammel kolega:) Tenkte du ville vite det iallefall
      trist hvis noen driver å tar navnet mitt/ eller lignende å sender sånt.
      jeg tenker å gå til politiet med det i morgen så de får funnet dette
      ut. håper du har det bra
    • 12. desember 2012
    • Erik Ribsskog
      12.12.2012 06:43
      Erik Ribsskog

      Hei,
      det er en ting, men jeg likte ikke at du sa at det jeg skriver er jug.
      Jeg har noe som kalles ytringsfrihet, så derfor skriver jeg mine memoarer, om ting, sånn som jeg husker dem.
      Jeg
      har blitt tulla med cirka 50 ganger nå, på Twitter, (lignende av det du
      nevner), men jeg har heller ikke mulighet til å finne ut hvem det er
      som tuller.
      Så jeg bare hiver disse klagene på bloggen, sånn at folk ser at det er noe som foregår, ihvertfall.
      Hvordan går det ellers i Langhus.
      Jobber hele gjengen fortsatt på Brødrene Dal, (eller hva det het)?
      Du skylder meg noen penger fra sommeren 2003, forresten.
      Det var vel ikke så mye men.
      Det var vel mellom en femtilapp og en hundrelapp.
      (Hvis jeg ikke husker helt feil).
      Hvordan går det med Ica Langhus?
      Jobber noen av de ‘gamle traverne’ der?
      Hva driver svære Dennis med?
      Er det VIF-kamper som gjelder enda?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • lørdag
    • Erik Ribsskog
      26.04.2014 23:13
      Erik Ribsskog

      Hei,
      lånte ikke du 70-80 kroner av meg, på jobben en gang, på Rimi Langhus, sommeren 2003?
      Kan du sende de på PayPal, (eribsskog@gmail.com)?
      Jeg er blakk skjønner du.
      Jeg bor i England, men the Jobcentre tuller med meg, så jeg får ikke penger til mat en gang.
      På forhånd takk for hjelp!
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • I dag
    • Espen Sigmund Nornes
      11:35
      Espen Sigmund Nornes

      Kan jeg ikke huske desverre. Å betaler da alltid tilbake det jeg har lånt da. Får du ikke noe stønad penger da?
    • Erik Ribsskog
      12:01
      Erik Ribsskog

      Nei,
      jeg gjør ikke det.
      Britene snyter meg for trygda mi, må jeg si.
      Sleipe jævler.
      Jeg
      mener å huske at dama di var innom, på Rimi Langhus der, da du spurte
      om å låne pengene, (det var i kassaområdet liksom, mellom kassene og
      vindfanget).
      Jeg pleier ikke å juge jeg, da.
      Det ser ut som at du har fått deg ny dame nå?
      Hu du hadde i 2003 hadde litt lysere hår, tror jeg.
      Noe sånt.
      Hvis
      du husker dette, og kan låne meg penger, så får du de tilbake, med en
      gang jeg får pengene, som the Jobcentre skylder meg, (har ikke fått
      arbeidsledighetstrygd siden begynnelsen av mars, og i februar, var det
      vel, så fikk jeg heller ikke noe).
      Anders Karlsson har visst blitt forsker ved Universitetet i Tromsø, forresten.
      Dattera til Jobcentre-rådgiver Sarah Bamber her i Liverpool, ville studere marine-biologi, sa Bamber.
      Og jeg kontakta Karlsson om det.
      Men jeg vet ikke om hu skal teame opp med Anders Karlsson i Tromsø og studere der.
      Litt rare folk hos arbeidsformidlingen her, som begynner å prate om døtrene sine osv., i møtene.
      Så det er vel sånn at de spiller, eller noe sånt, tror jeg.
      Hvis det gir noe mening.
      Mvh.
      Erik Ribsskog

  • Og enda mer fra Facebook

    espen sigmund

  • Pengene Espen Sigmund Nornes, (fra Rimi Langhus), skylder meg, er verdt cirka 84 kroner, i dagens verdi. (Noe sånt)

    espen sigmund nornes

    http://www.smartepenger.no/kalkulatorer/939-inflasjonskalkulator

  • Min Bok 5 – Kapittel 236: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IX

    Det var også sånn, en gang, sommeren 2004.

    At assisterende butikksjef, (var han vel), Espen Sigmund Nornes og jeg, en gang gikk sammen, fra Rimi Langhus og i retning av Vevelstad togstasjon, (hvor jeg skulle ta toget mitt tilbake til Oslo), da.

    (Jeg vet ikke hvorfor vi slutta på jobben, på rundt den samme tida, denne dagen.

    For vanligvis den her sommeren, så hadde jo Espen Sigmund tidlig-ledervaktene.

    Og jeg hadde sein-ledervaktene.

    Men det er mulig at jeg hadde jobba med å lage vaktlister, (noe som var ganske komplisert, på Rimi Langhus, for alle de ansatte der, ønsket å ha en litt innviklet turnus da, husket jeg, fra den tida jeg begynte som ‘vanlig’ butikksjef der, drøye tre år tidligere).

    Og jeg hadde kanskje fått Simen, (eller en annen låseansvarlig), til å ta min vakt, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall, så var det sånn, at assistent Espen Sigmund Nornes sa til meg det.

    (Husker jeg).

    At det hendte noen ganger, at det kom utlendinger, til Langhus.

    Med toget fra Oslo.

    Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    (Siden at Espen Simund Nornes gjorde et poeng av dette, da).

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg lurte jo på om dette kunne være den albanske mafiaen, (eller noe sånt), da.

    (Og dette var jo en av grunnene, til at jeg hadde slutta, i den andre Rimi-jobben min, på Rimi Bjørndal, cirka et halvår tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en del uker, før jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så la jeg merke til at noen folk, på irc-kanalen #Oslo, på ef-net.

    (En kanal som jeg pleide å hange på.

    I tilfelle jeg ble lei av de andre kanalene, som jeg ‘hang’ på.

    Som #blablabla og #quiz-show).

    De begynte å chatte, med en norsk kar, i 20-årene, (var han vel antagelig).

    Som studerte, ved University of Sunderland.

    (Som jo nettopp var det universitetet, som jeg selv hadde planlagt, å studere ved).

    Og jeg husker at han utenlandsstudenten.

    Han skrev det, (på #Oslo), at han hadde sin egen leilighet, i Sunderland.

    For han ønsket ikke å bo sammen med masse kinesere, (mener jeg å huske, at han sa).

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk inntrykk av det, at det var ganske vanlig, at studentene ved University of Sunderland, hadde egne leiligheter, da.

    (Sånn som jeg selv jo var vant til å ha, i Oslo.

    For jeg hadde jo hatt min egen Rimi-leilighet, i drøye åtte år, på den her tiden.

    Siden jeg flyttet fra Ungbo, i 1996).

    Så jeg syntes at det virka greit, å studere i Sunderland, da.

    Men jeg sendte ikke noe til universitetet, om dette, (at jeg ville ha egen leilighet), før jeg flytta, til Sunderland.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville liksom lage minst mulig blest, rundt den her flyttinga mi, da.

    Så derfor, så sendte jeg færrest mulig brev, til University of Sunderland, før jeg dro over, til England, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 224: Enda mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.


    Så var de ansatte ‘alltid’ ivrige, med å hjelpe, hvis det var noen som stjal, i butikken.

    De ville spole på overvåkingssystemet, sånn at vi fant video-opptak av stjælinga, osv.
    Men sommeren 2004.

    Så var det ikke noe ‘futt’ liksom, i medarbeiderne, (husker jeg).


    Det var ingen som liksom gadd, å spole på overvåkingssystemet, en gang det skjedde et tyveri.

    Og da jeg ringte politiet, (eller om det var hovedkontoret), om dette tyveriet.

    Så var de ikke interesserte, (husker jeg).

    Vi måtte printe ut et bilde, av forbryteren, (husker jeg).

    Men dette med at Rimi-butikker skulle ha printere tilkoblet overvåkingssystemet.

    Det var nytt for meg.

    Det hørte jeg aldri noe om, den tiden jeg jobba heltid, i Rimi.

    (Nemlig fra høsten 1993, (må man vel si), til høsten 2002).
    Men jeg fikk bestilt en sånn printer, ihvertfall.

    Men jeg fikk dem ikke montert på, da.
    For det var mye annet å gjøre der og.

    Men dette var ting som burde ha vært oppe å kjøre, før jeg som sommervikar tok over, mener jeg.

    Dessuten så var det det samme overvåkingssystemet, som vi hadde hatt, da jeg var butikksjef der.


    Så politiet, (eller om det var sånn at det var Rimi sin sikkerhetsavdeling, som ville det, at vi skulle printe ut et bilde), de hadde forandret rutinene sine, da.

    Så man kunne ikke gjøre dette på ‘gamlemåten’ lenger da, (husker jeg).

    Men jeg fikk ihvertfall bestilt en sånn printer, da.

    (Fra Rimi, eller hvem det var igjen).

    Sånn at den bare var å montere på.

    Ikke verst av en ‘sommer-butikksjef’ det, mente jeg da.

    Selv om det vel ble noe mumling der, fra Espen Sigmund Nornes, (eller hvem det kan ha vært igjen), da jeg sa det.

    Men ingen virka interessert i å bidra, med å bevise tyveriet, denne sommeren, (mener jeg å huske).

    Det var liksom jeg som måtte gjøre alt selv, da.


    Men så ble det likevel klaging, hvis jeg ikke var verdens mest oppdaterte Rimi-butikksjef, (med verdens best oppdaterte Rimi-butikk), liksom.

    Og ting som det var den forrige butikksjefens feil, at ikke hadde blitt gjort.

    (At en printer ikke hadde blitt bestilt og montert, på video-overvåkingssystemet).

    Det ble liksom til en klage på meg da, (fra mine ‘undersotter’, som trodde at de var som mine sjefer da).

    Noe sånt.

    Så det ble liksom som noe slags bakvendt-land da, (må man vel si).


    (Men dette var ikke formelt, da.

    Men jeg mener at jeg oppfattet noe surmuling og mumling liksom, blant medarbeiderne, da.

    Som jeg tolket sånn som jeg har beskrevet det ovenfor, da.
    Så man kan kanskje lure på hvordan innstilling disse ‘guttehvalpene’ hadde, siden de liksom satte seg over meg, på denne måten, (i sitt eget hode), da.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg tenkte vel sånn, at mitt hovedansvar, denne sommeren, det var å få butikken til å se bra ut, for kundene.

    Og det med å koble en printer på overvåkingssystemet, det ble liksom som et prosjekt, (for meg), da.

    Og det likte jeg ikke å gjøre, med han Espen Sigmund Nornes, liksom hengene over skulderen, da.

    Men jeg kunne jo ha fått noen til å ta vakta mi, hvis jeg hadde vært butikksjef der.

    Og så kunne jeg ha tatt en vakt, hvor jeg gjorde sånne ting, som å montere på en printer, på overvåkingssystemet, osv.

    For det visste jeg ikke at var mulig engang, å gjøre.

    Så da måtte jeg nok hatt en bruksanvisning, for eksempel.

    Eller, hvis jeg hadde vært butikksjef der, (på heltid), så hadde jeg nok spurt distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om dette, når hu kom tilbake, fra ferie.

    Og så kunne jeg ha blitt oppdatert, om hvordan det var meninga, at dette skulle være.

    For her var det noe jeg ikke hadde blitt informert om, da.

    Og det var muligens sånn at noen utenfor Rimi tulla med meg, siden jeg ikke kunne gjøre dette, på gamlemåten, liksom.

    Så her ville jeg ha ønsket å sjekket dette, med distriktsjefen, før jeg bestemte meg, for hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg var ikke butikksjef der.

    Og jeg skulle jo flytte til England, noen uker seinere.

    Så dette fikk bli som noe den nye butikksjefen måtte ordne med, (tenkte jeg).

    Og denne stjelinga, den var bare et engangstilfelle, (denne sommeren).

    (Ihvertfall såvidt jeg visste).

    Så jeg tenkte nok det, at jeg hadde så mye ansvar fra før, (med alle bestillingene osv.), så jeg lot han vanlige butikksjefen, (som skulle begynne der, noen uker seinere), få ordne opp i problemene med det her overvåkingssystemet, da.

    (For han nye butikksjefen, han ville jo da også ha distriktsjefen tilgjengelig.

    Og det hadde jo ikke jeg, midt i fellesferien.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var mer sånn, (denne sommeren), at det var mangel på ledere, (enn omvendt).

    Jeg måtte jo få han Simen til å jobbe noen ledervakter.

    Enda han egentlig hadde slutta.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke bare ansvaret for alle bestillingene.

    Jeg hadde også ansvaret for frukta, og svinnet, og å telle safen, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ansvaret for å lage vaktlister.

    Noe som var komplisert, for denne butikken.

    For de som jobba der, de ble sure, hvis man ikke fulgte et intrikat system, når man lagde disse vaktlistene.

    (For de som jobba der, de ønska ikke å jobbe de samme dagene, hele tida, da.

    Hadde jeg fått vite, (av assistent Sølvi Berget vel), da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001.

    Må det vel ha vært).

    Så å begynne å surre med å montere på en printer, på overvåkingssystemet.

    Før jeg hadde fått noe informasjon, om hvordan det var meninga, at dette egentlig skulle være, (fra distriktsjefen).

    Nei, det ble som noe som det var greiere nesten, at den nye butikksjefen dreiv med, syntes jeg.

    Ihvertfall så lenge det ikke var noe stort problem, med stjæling, denne sommeren.

    (For dette var et engangstilfelle da, sånn som jeg husker det).

    Og før vi fikk den printeren, i posten.

    Så hadde det jo gått mye tid.

    Så da ble det nesten som noe dumt, å anmelde denne stjælinga da, (må man vel si).

    Og jeg husker at jeg hadde så mye annet å gjøre der, så jeg hadde ikke tid til å se ordentlig på dette, med å montere på printer, på overvåkingssystemet, da.

    Og det var kanskje meninga at jeg skulle ha ringt en tekniker om dette.

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble kanskje litt irritert, over at dette ikke hadde vært i orden, før jeg begynte der, som ‘sommer-butikksjef’, da.

    Hvis dette ikke hadde blitt gjort før ferien.

    Så gjorde det vel ikke noe, om det ikke ble gjort, før etter ferien, tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    For det var vel ikke sånn, at Rimi hadde endra på rutinene sine, når det gjaldt anmeldelse av stjeling.

    Midt i fellesferien, liksom.

    Nei, det ville isåfall vært som noe idiotisk, mente nok jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn denne sommeren, (sommeren 2004).

    At David Ulriksen.

    (Som jeg jo hadde ansatt, for å vaske noen hyller der, på den tida jeg jobba som butikksjef, i den butikken, (nemlig Rimi Langhus).

    Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Han hadde i mellomtiden blitt forfremmet til låseansvarlig, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Og jeg vet ikke hvem som gjorde David Ulriksen til låseansvarlig.

    Men jeg husker det, at han ihvertfall fikk en fast vakt, i uka, (som lagerhjelp vel), på den tida, som jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Nemlig sommeren 2002).

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu ville ikke at Trond Berget skulle få den lagerhjelp-vakta, da.

    Siden Trond Berget var sønnen til assistenten, i den butikken da, (nemlig Sølvi Berget).

    Og de butikksjefene, som var etter meg, på Rimi Langhus.

    Det var Jan Ove, (eller hva han heter igjen).

    Og han var butikksjef der, fra sommeren 2002 til våren 2003, vel.

    (Noe sånt).

    Og så var det Thomas Brun.

    Og han var butikksjef der, fra våren 2003 til høsten 2003, vel.

    (Noe sånt).

    Og så var det Stian Eriksen.

    Og han var butikksjef der, fra høsten 2003 til sommeren 2004, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Langhus hadde jo fire butikksjefer, fra sommeren 2002 til sommeren 2004, da.

    Nemlig meg selv, Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen.

    Så dette var kanskje en problembutikk, da.

    Siden det var så stor gjennomtrekk, (av butikksjefer), der.

    Men jeg vet ikke grunnen, til at noen av disse tre butikksjefene, som etterfulgte meg der, (nemlig Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen), slutta.

    Så det tørr jeg ikke å uttale meg sikkert om.

    For å si det sånn.

    Eller forresten, Stian Eriksen, han slutta jo som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å jobbe, i et ingeniørfirma.

    Men hvorfor Jan Ove og Thomas Brun slutta som butikksjefer der.

    Det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, fra denne sommeren, (sommeren 2004).

    At det skjedde en rar episode.

    Som involverte en liten gjeng av disse ‘guttehvalpene’, som jeg jobba sammen med, (på Rimi Langhus), denne sommeren, da.

    For disse guttehvalpene, de begynte å ringe Thomas Brun, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Fra telefonen, inne på kontoret, på Rimi Langhus, da.

    (En dag etter stengetid.

    Må vel dette antagelig ha vært).

    Og jeg husker det, at disse guttehvalpene, de informerte Thomas Brun, om at jeg jobba, som en slags butikksjef der, denne sommeren.

    (Av en eller annen grunn).

    Og dette virka veldig rart for meg, at disse guttehvalpene skulle ringe Thomas Brun, (som jo ikke jobba på Rimi Langhus lenger), om noe med meg, da.

    Og dette stusser jeg over enda, (hvis jeg skal være ærlig).

    Hva var det egentlig som foregikk her, tro?

    Hm.

    Men den av guttehvalpen som ringte.

    Det lurer jeg på om kan ha vært David Ulriksen.

    Og jeg lurer på om det var Fredrik Karlsson, som var den, som liksom fikk David Ulriksen, til å ta denne telefonen, da.

    (I samarbeid med noen av de andre guttehvalper der, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, denne sommeren, (sommeren 2004), på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    (Som enten var sykmeldt eller hadde mye ferie denne sommeren, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu fortalte meg det.

    (Før hu ble sykmeldt.

    Eller om det var sånn, at hu hadde en rimelig lang ferie.

    Hm).

    At inne på kontoret, (på Rimi Langhus), så lå det en ‘haug’ med mobiler, da.

    (For det meste Nokia-mobiler, vel).

    Og disse mobilene, de var priset ned, til halv pris, da.

    For dette var mobiler som hadde vært på aktivitet.

    Og som Rimi Langhus ikke hadde fått solgt alle av, da.

    (Selv om de mobilene vel var ganske billige).

    Og selv om disse mobil-tilbudene, vel ble annonsert om, i Rimi sine landsdekkende kundeaviser, da.

    (Noe sånt).

    Og Sølvi Berget, hu fortalte meg også det.

    At de hadde ringt, til Rimi sitt hovedkontor.

    Og fått godkjent det, at de satt ned prisen, på de her ‘rest-mobilene’, til halv pris, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, som tiden nærmet seg, for at jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så tenkte jeg det, at det hadde kanskje vært kjekt å ha, en sånn ekstra-mobil.

    (I tillegg til den Sony Ericsson-mobilen, (med kamera), som jeg hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.

    Og siden jeg jo hadde planlagt å ringe, til noe slags spesialister, (i politiet), innen mafia-kriminalitet, etter at jeg hadde klart å flykte, til utlandet, da.

    Så jeg bestemte meg etterhvert, for å kjøpe en av disse Nokia-mobilene da, (var det vel), som lå inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    Og det var David Ulriksen, som satt i kassa, (da jeg betalte for den mobilen), husker jeg.

    Og jeg husker at jeg fikk nesten sjokk, da jeg skulle betale for den mobilen, til David Ulriksen.

    For David Ulriksen, han begynte å åpne esken, som den mobilen lå i, da.

    Og han begynte vel også å åpne selve mobilen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Samtidig med at han hadde et ansiktsuttrykk, cirka som han Herr Flick, i ‘Allo, Allo’, da.

    (Noe sånt).

    Altså, David Ulriksen, han hadde et slags alvorlig steinansikt, da.

    Samtidig med at han ikke sa noe.

    Så han kunne jo sikkert ha jobba i Gestapo, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så fikk jeg nesten sjokk, av det å kjøpe mobil, i kassa til David Ulriksen da, (husker jeg).

    For han var liksom som en purk, eller som en av Hitlers nazister, (eller noe sånt), da.

    Må man vel si.

    (For å prøve å forklare, liksom).

    Og det syntes jeg at ble litt rart.

    Siden jeg jo liksom var David Ulriksen sin overordnede, da.

    Og siden jeg jo var den, som hadde ansatt David Ulriksen, (i Rimi-systemet), i sin tid.

    Dette ble jo som at David Ulriksen mistrodde meg, syntes jeg nesten.

    Når han var så nøye og alvorlig, da jeg kjøpte meg, den her mobilen.

    Noe som ikke var en stor handel, for meg.

    (Må jeg si).

    For jeg hadde jo en mye bedre og dyrere mobil, fra før, (for å si det sånn).

    (Som jeg jo hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere.

    Og jeg hadde jo også kjøpt meg en Nokia 3210, ikke så lenge etter det, at mora mi døde, (høsten 1999).

    Da jeg fikk noen slags livsforsikrings-penger, etter henne.

    Og det var jo da en mobil, som kosta cirka 2000 kroner, på den her tida.

    (Nemlig på begynnelsen av år 2000, var det vel).

    Og det var jo fem-ti ganger mer, enn denne ‘rest-Nokia-mobilen’, fra Rimi Langhus kosta, i 2004, da.

    Og funksjonene på den ‘rest-mobilen’, de var vel cirka de samme nesten, som på den Nokia 3210-mobilen, som jeg hadde kjøpt meg, 4-5 år tidligere, da.

    Så dette var som et kjedelig innkjøp, for meg da, (må jeg nok si)).

    Så dette å handle mobil, fra David Ulriksen, det rystet meg nesten da, (må man vel si).

    Og jeg lurte vel kanskje på, hvordan David Ulriksen var, ovenfor de andre kundene, som handla, på Rimi Langhus.

    Og det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Selv om det selvfølgelig var bra, at David Ulriksen gjorde jobben sin, på en nøye måte.

    Men jeg hadde vel ikke fått med meg det, at det var meninga, at vi skulle sjekke de mobil-eskene så nøye, når vi satt i kassa.

    Den instruksen hadde ikke jeg fått med meg, (for å være ærlig).

    Og uansett, så syntes jeg det, at David Ulriksen var unødvendig morsk, da.

    (Mens jeg kjøpte meg den her mobilen).

    Han kunne vel ha prøvd å være litt hyggelig, (eller jovial), ihvertfall.

    (Mens han gjorde dette ‘Hitler-greiene’ sine, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    For å si det sånn.

    Jeg var jo tross alt den fungerende ‘sommer-butikksjefen’, i denne butikken.

    Og jeg hadde jo hadde fått mye tillit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, siden jeg ble bedt om å ta på meg denne jobben, (et par måneder tidligere).

    Og jeg var jo også en tidligere Rimi-butikksjef, (fra blant annet denne butikken).

    Så jeg hadde vel regna med det, at jeg skulle bli møtt med mer respekt der, kanskje.

    Enn det en nazist ga en jøde, i en konsentrasjonleir liksom, (for å si det sånn).

    (For å ta et stygt eksempel, kanskje.

    Men likevel).

    For rimelig spesiell, syntes jeg at denne episoden var, da.

    Selv om det er vanskelig å sette fingeren på noe, som David Ulriksen gjorde feil, da.

    Men jeg husker ihvertfall denne mobil-handlinga ganske godt enda.

    Og det var nesten sånn at jeg jeg grøsset, over hvor kald David Ulriksen var, mens han inspiserte mobilen min, (husker jeg).

    For å si det sånn.

    Det var nesten som at David Ulriksen hadde fått en ordre, (fra en eller annen), om å sjekke mobilen nøye, hvis jeg kjøpte meg en da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Rundt månedsskiftet august/september, i 2004, vel).

    Så jobba jeg vel tidligvakt, (eller mellomvakt), tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg gikk av toget, på Nasjonalteateret stasjon.

    Og at jeg lurte på om hu Selma, (fra Rimi Nylænde), så meg, mens jeg gikk forbi den Narvesen-kiosken, som hu jobba i, på den togstasjonen.

    Og at mens jeg gikk, fra Nasjonalteateret stasjon.

    Og i retning av der jeg bodde, i Rimi-bygget.

    Så fikk jeg en telefon, (husker jeg).

    (Mens jeg gikk opp Ullevålsveien.

    Et steinkast fra der jeg bodde, cirka).

    Og det var disse guttehvalpene, (fra Rimi Langhus), som ringte meg, da.

    Det var Fredrik Karlsson, og to-tre til, av denne gjengen, med guttehvalper, da.

    Og grunnen til at de ringte meg, (på mobilen).

    Det visste seg å være det, at de ville si hadet til meg, på en barnslig måte da, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Selv om jeg vel måtte ha sagt hadet allerede, til de fleste, i butikken, (tror jeg).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertall).

    Så hvorfor de folka ringte meg, på en sånn rar, (eller skrullete), måte.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var like etter at den samme gjengen, (må det vel ha vært), hadde ringt om meg, til han Thomas Brun, da.

    (En episode som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapittelet).

    Så det er mulig at dette, (at de ‘guttehvalpene’ ringte meg, på mobil, på veien hjem, den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus), hadde noe med den samtalen, (da den samme gjengen ringte Thomas Brun om meg), å gjøre, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 223: Mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

    Det er mulig at den skøyinga mi, (sommeren 2004), tok litt vel mye av, på Rimi Langhus.

    For jeg husker at en dag, i begynnelsen av sommerferien, i 2004.

    Da jeg dukket opp på jobben der.

    Og gikk ned i kjelleren, for å skifte, i garderoben.

    Så satt assistent Espen Sigmund Nornes og medarbeider Dennis Libråten, inne på røykerommet, på Rimi Langhus der.

    Når man kom ned i kjelleren der, så kom man inn i spiserommet.

    (Et rom som også ble brukt som møterom, hvis det var personalmøter, for eksempel).

    Og i tilknytning til spiserommet, så lå det tre rom.

    Og det var herregarderoben, damegarderoben og røykerommet.

    Så før jeg kunne gå inn i garderoben, for å skifte.

    Så havna jeg i spiserommet, da.

    Og da måtte jeg nesten kikke innom røykerommet.

    (Siden jeg liksom var ‘sommer-butikksjef’, da).

    Og si hei til de som satt der.

    (Og vi brukte vanligvis røykerommet, som møterom, sommeren 2004.

    For det var liksom på røykerommet, at det var kult å sitte, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg dukka opp, nede i spiserommet der.

    Før vakta mi begynte og jeg skulle skifte, vel.

    Så stod det en hest og kjerre, utafor butikken, (husker jeg).

    Og fra spiserommet, så var det vinduer, (altså noen slags kjellervinduer da), ut mot parkeringsplassen, til butikken.

    Så jeg kunne se den hesten, fra spiserommet, da.

    Og Espen Sigmund Nornes og Dennis Libråten, de hadde sagt noe greier til meg, vel.

    Og stemningen var vel litt anspent, (mener jeg å huske), kanskje siden dette var i begynnelsen av sommerferien.

    Og jeg var kanskje litt irritert, siden disse to ‘slampene’, for det meste bare satt nede på røykerommet liksom, da.

    (Og fordi at disse to kara, liksom måtte våre to folk, for å gjøre arbeidet, for en Rimi-leder, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tulla, og lot som jeg liksom var fra Arendal igjen, da.

    Og sa noe sånt, som at: ‘En hestings’.

    For jeg hadde jo begynt å tulle sånn, å si ord som møtings, tullings, irriterings osv., denne sommeren.

    For jeg hadde jo lest det, at å bruke humor som ledelsesmetode, var den ledelsesmetoden, som ga best resultater, da.

    Men dette med skøyinga tok kanskje litt av noen ganger

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen, (som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi), tror at jeg forstår alle dataprogram, med en gang, siden jeg har studert IT og informasjonsbehandling.

    Men der jeg studerte, så lærte vi å lage dataprogrammer, og ikke å bruke de, liksom.

    Uansett, så har ihvertfall ikke jeg fått kursing, i bestillingsprogrammet, til Rimi.

    (Et program som Rimi begynte å brukte, på rundt den tida, som jeg var sykmeldt, for å være overarbeidet, rundt første kvartal, i 2002).

    Og jeg tror ikke at assistent Espen Sigmund Nornes, heller hadde fått opplæring, i å bruke det bestillingsprogrammet.

    Han klarte ikke å bruke det ihvertfall, (sånn som jeg husker det).

    Så det jeg gjorde, var at jeg ikke rørte det bestillingsprogrammet.

    Men jeg bare brukte den gamle bestillings-scanneren, for å bestille de varene, som bestillingsprogrammet liksom glemte, da.

    Og det funka greit.

    Det var ikke ofte vi var utsolgt for varer, sommeren 2004, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da skjønte jeg liksom hva jeg dreiv med.

    I motsetning til hvis jeg skulle begynne å ‘surre’, med Ica sitt bestillingsprogram, da.

    (Med han assistent Espen Sigmund Nornes liksom hengende over skulderen, da.

    Noe jeg ikke syntes at virka noe særlig artig.

    For å si det sånn).

    Da var det bedre å bare gjøre det sånn som jeg gjorde det, synes jeg.

    For det fantes jo en risiko, for at det bare hadde blitt surr, hvis jeg hadde begynt å skulle fikse noe, på det bestillingsprogrammet.

    (Uten å ha fått opplæring i det, liksom).

    Så derfor, så bare gjorde jeg det, sånn som jeg har forklart ovenfor, da.

    For da var det ikke noe risiko, for at det skulle bli kaos, når det gjaldt bestillingene, (sånn som jeg så det).

    Så jeg lot bare Ica sitt bestillingsprogram få lov til å surre og gå i fred, hele sommeren, uten at jeg stilte noe på det, da.

    Og så justerte jeg de automatiske bestillingene, ved å sende tilleggs-bestillinger, fra bestillings-scanneren, da.

    Og ved å eventuelt sende tilbake varer, som vi ikke ville ha fått solgt, før de gikk ut på dato, da.

    (Ved å bruke Ica sitt returskjema.

    Og sende varene tilbake, når det dukka opp en Ica-varebil, neste gang.

    Men det var sjelden at vi sendte tilbake varer, sommeren 2004.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For den butikkdataen var ganske bra tunet, vel.

    Må man vel si.

    Selv om det var en del varer, som jeg måtte huske å bestille manuelt, da.

    Sånn som engangsgriller og bæreposer.

    Kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Og det var alltid jeg som måtte ta bestillingene, (både når det gjaldt Ica-varer, brød, melk og vel også veksel, osv.), sånn som jeg husker det.

    For assistent Espen Sigmund Nornes, han hadde ikke fått noe opplæring, i å ta bestillinger da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var et problem i Rimi, at ledere ikke fikk relevant opplæring, må man vel si.

    (Sånn som det virker som, for meg, i hvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også litt rart, at det var jeg som liksom skulle være ‘sommerbutikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Siden Espen Sigmund Nornes vel var over meg, i rang, (i butikken).

    (Han var vel assisterende butikksjef, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg var låseansvarlig, da).

    Og jeg lurer nå på om Dennis Libråten også lurte på det her.

    For da Dennis Libråten plutselig ville lekeslåss med meg.

    (Sommeren 2004).

    Og jeg måtte klage på at jeg hadde et dårlig kne.

    Så husker jeg at Dennis Libråten sa at han ikke kunne banke meg, (må det vel ha vært), til Espen Sigmund Nornes, (som stod og så på den her ‘slåsskampen’ da), for: ‘Det er jo sjefen’, (som Dennis Libråten sa).

    (Noe sånt).

    Og da svarte ikke Espen Sigmund Nornes noe, (husker jeg).

    Men man kan kanskje stille spørsmål, ved Espen Sigmund Nornes sin rolle, (på Rimi Langhus), den sommeren.

    Siden han jo ikke tok noen bestillinger.

    Og siden han måtte ha hjelp av Dennis Libråten, for å gjøre det som var på stillingsinnstruksen liksom, for den lederen, som jobba tidligvaktene, da.

    Men dette har jeg jo skrevet om, i et tidligere kapittel.

    At jeg undrer meg over hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes hadde fått.

    Siden han liksom ikke klarte å gjøre noenting, (av lederoppgaver), da han og jeg skulle lede Rimi Langhus sammen, sommeren 2004, da.

    Men dette kan vel muligens ha hatt med opplæring å gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes fikk.

    Av de to butikksjefene, som han jobba under, på Rimi Langhus, før sommeren 2004.

    (Nemlig Thomas Brun og Stian Eriksen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det satt også ei lita, mørkhuda jente, (i 11-12 års alderen kanskje), utafor Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).

    Og hu satt der og solgte jordbær.

    (Fra en eller annen lokal gård i Follo, vel).

    Og hu hadde visst fått lov, til å sitte der, å selge jordbær, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men hvem som hadde gitt hu jenta lov til å sitte der, og selge jordbær.

    Det veit jeg ikke.

    For Rimi solgte jo også jordbær.

    Så det ble vel litt rart vel, (må man vel si).

    At Rimi lot en slags konkurrent, få holde til, på Rimi sin eiendom.

    For å bedrive en virksomhet, som man vel må si, at konkurrerte med Rimi sin egen virksomhet, da.

    (Selv om Hilde fra Rimi Hellerud, jo hadde sagt det, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren ti år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    At jordbær var noe Rimi kun hadde, som en slags service, ovenfor kundene.

    (Noe sånt).

    Hva nå det egentlig skulle bety).

    Men jeg hadde skjønt det sånn, (fra handel og kontor vel).

    At hvis for eksempel Stian Eriksen, hadde gitt hu ‘jordbær-jenta’ lov til å sitte der, før han slutta, som butikksjef.

    Så var Rimi bundet av den avtalen, da.

    Så det var ikke noe jeg kunne gjøre, for å forandre dette, etter at den avtalen hadde blitt inngått.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Selv om jeg undret meg over dette da, (må jeg innrømme), og lurte på hvordan dette egentlig hang sammen.

    Men Stian Eriksen, han hadde jo slutta i Rimi.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (og assistent Sølvi Berget, med flere), de var jo borte, på sommerferie, osv.

    Så derfor, så lot jeg bare hu jordbærjenta få sitte der, (og selge jordbær), i fred, da.

    Og jeg tenkte vel at Rimi fikk heller ha bedre lykke med seg, når det gjaldt å ha informerte butikkledere, osv.

    Den neste sommeren.

    Dette var liksom Rimi Langhus sin ‘harry-sommer’.

    Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta, like før sommerferien.

    Og siden at det ikke skulle begynne noen ny butikksjef der, før etter at skoleferien var ferdig, (var det vel).

    (Eller om det var i begynnelsen av september.

    At det skulle begynne en ny butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, (fra 1998 til 2002).

    Så lærte jeg jo, (på diverse kurs og møter), at Rimi ville at butikkene skulle prioritere frukta.

    (Siden det var høyere fortjeneste på frukta, enn på de andre varene, fikk vi høre).

    Og jeg hadde jo vært på masse fruktkurs, og jobba mye med å legge opp frukt, (i Rimi), i årene før det her.

    Mens de andre som jobba, i den her butikken, denne sommeren.

    De var noen ufaglærte guttehvalper da, (må man vel si).

    (For å prøve å forklare, liksom).

    Så jeg jobba mye i fruktavdelingen, denne sommeren, (husker jeg).

    For å prøve å få den avdelingen til å bli bra og selgende, og for å sørge for at det ikke lå mye frukt, av dårlig kvalitet der, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg stod i fruktavdelingen og jobba.

    Så dukka det opp to pene jenter, i 17-års alderen der, (husker jeg).

    Og de jentene, de stirra, vekselvis på meg, og på de ‘guttehvalpene’, som la opp frysevarer, like ved, i den ganske lille butikken, da.

    (Og da var Dennis Libråten plutselig med, og la opp frysevarer, mener jeg å huske.

    Noe han vanligvis ikke ville gjøre, vel.

    For det var vel ikke jobben til assistent Espen Sigmund Nornes, på tidligvaktene liksom, mener jeg.

    For å si det sånn).

    Så disse jentene, de oppførte seg rart da, (må jeg si).

    Siden de glante så mye, på oss som jobba der, da.

    Og plutselig så så jeg det, at det lå en stor pose moreller, i morell-kassa.

    (Som noen bare hadde lagt fra seg).

    Så disse to jentene, de hadde bare tulla, i butikken, da.

    (Det sjekka jeg på overvåkingssystemet, til butikken.

    Inne på kontoret.

    For jeg liksom ‘spolte tilbake’, på video-opptaket, da).

    For jeg syntes at disse to jentene oppførte seg så rart, da.

    Så jeg lurte på hva som foregikk liksom.

    For jeg hadde jo jobba i Rimi, i tolv år.

    Og med frukta i bortimot ti år, vel.

    Og jeg hadde aldri sett at noen oppførte seg så rart, når de skulle handle frukt, liksom.

    (Men jeg må innrømme det, at jeg fortsatt ikke skjønner, hva de tenåringsjentene dreiv med.

    For de morellene var rimelig dyre.

    Så den posen med moreller, den ville vel ha kostet mellom 50 og 100 kroner, vel.

    Og som erfaren butikkleder, (jeg hadde jo vært ‘øverstkommanderende’, i mange butikker, i mange sommerferier og i fire år som butikksjef), så var jeg vant til å følge med på, hvor mye de forskjellige fruktslagene solgte osv., da.

    Så dette syntes jeg at var som noe slags underlig oppførsel, (husker jeg).

    Kanskje dette var noe slags ‘gate-teater’ undrer jeg meg litt over nå.

    Var dette kanskje noe som var iscenesatt av noen av de nevnte guttehvalpene?

    Hvem vet)).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sommerruter, på toget, mye av den tida, som jeg jobba som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).

    Så hvis jeg akkurat ikke rakk det toget, som gikk cirka klokka 19, på lørdagskvelden.

    Så var det en time, til det neste toget gikk, da.

    Og da, så var det sånn, at jeg ihvertfall en gang, begynte å gå på en slags ‘sight-seeing’, rundt på Langhus der, (husker jeg).

    (For det ble så kjedelig, å stå i en time og vente på toget.

    For å si det sånn).

    Og da, så gikk jeg bort til Langhus senter der, da.

    (Som er like ved Langhus togstasjon, vel.

    Jeg tok toget fra Vevelstad togstasjon.

    For det var den togstasjonen som lå nærmest den butikken jeg jobbet i, (nemlig Rimi Langhus), da).

    Og en gang.

    Mens jeg gikk forbi en pub, eller noe sånt, (som var drevet av noen utlendinger vel), på Langhus senter.

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at Fredrik Karlsson, (som jobba på Rimi Langhus).

    Sa det, (til noen kamerater av seg vel), at han ikke likte det, at jeg også var på senteret der, (i tillegg til at jeg jobbet på Rimi-butikken, på Vevelstad), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 220: Mer fra sommeren 2004

    På Rimi Langhus, så var det sånn, sommeren 2004, (husker jeg).

    At medarbeider Dennis Libråten en gang ville leikeslåss med meg, (husker jeg).

    (Mens Espen Sigmund Nornes så på).

    Og Dennis Libråten, han er en svær kar, da.

    Og jeg har en kneskade.

    Så det gikk ikke så bra, (husker jeg).

    Jeg måtte skylde på kneskaden min og gi meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg skulle hjem, fra jobben, (denne sommeren).

    Så pleide jeg å gå noen litt ‘rare’ veier, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg tok for eksempel toget til Nasjonalteateret, (istedet for til Oslo S.).

    Og på den togstasjonen, så fant jeg ut det, at det fantes en ‘rar’ utgang, som endte oppe ved den amerikanske ambassaden cirka.

    Og så pleide jeg å gå den veien hjem, da.

    Og det ble jo da cirka den samme veien, som jeg noen ganger hadde pleid å gå hjem, fra ingeniørhøyskolen.

    (Hvor jeg jo studerte, fram til våren 2004).

    Og jeg pleide noen ganger, (denne sommeren), å kjøpe med meg mat, på den McDonalds-restauranten, som lå i Frognerveien, (blir det vel).

    Men det slutta jeg med, etter at en av de burgerne, som jeg kjøpte med meg derfra, var helt uspiselig, (når jeg kom hjem), må jeg si.

    Og etter det, så pleide jeg å kjøpe noen slags kylling-nuggets, på forskjellige 7-Eleven kiosker, i Oslo Vest, (etter jobben), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske at hu unge Kine, som jeg ansatte, som lagerhjelp, da jeg jobbet som butikksjef der, to-tre år tidligere, var innom, for å si hei, (eller noe sånt), denne sommeren.

    Og Ingvill Storø var også innom, (mener jeg å huske), og fortalte det, at hu hadde vært på Quart-festivalen, og sett på the Cumshots, (med Christoffer Schaug), og Fuck For Forest.

    Og hu Ingvill Storø sa at det hadde vært litt ‘far out’ da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, (denne sommeren), så begynte jeg å dra en enda rarere vei, hjem fra jobben, (husker jeg).

    For jeg begynte istedet, å gå av toget, på Skøyen stasjon, (husker jeg).

    Og så gikk jeg gjennom Frognerparken.

    Og så gjennom Bogstadveien.

    Og så bort Josefinegate, (blir det vel).

    Og så var jeg ved Bislett stadion, (som lå bare cirka et steinkast, fra der jeg bodde), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte også å handle mat, (noen ganger ihvertfall), i en Bunnpris-butikk, (var det vel muligens), som lå like ved Skøyen togstasjon, da.

    Og jeg husker at jeg denne sommeren, en gang så en Saab cabroilet, (med to unge, norske karer i vel), som stod utafor denne butikken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk av toget, (etter jobben), på Skøyen togstasjon.

    Så var det to albanere, (tror jeg at det må ha vært), i 20-åra, som prata om meg, (husker jeg).

    De ‘babla’ om, (seg imellom), om jeg hadde noe våpen, (mener jeg å huske at det var).

    (Noe sånt).

    Og de smalt også med døra, til trappa, som gikk ned til bakkenivå, (husker jeg).

    Og da ble jeg veldig sint, (husker jeg).

    For jeg var veldig anspent, på den her tida.

    Så da de to albanerne gikk en annen vei.

    Så fulgte jeg etter dem, etter et minutt eller to, da.

    For jeg var så forferdelig sinna, på den her tida, (husker jeg).

    For jeg syntes ikke at det var riktig, at jeg som nordmann, i Norge, skulle bli forfulgt av noe ‘mafian’, da.

    (Bare fordi at jeg var norsk, liksom.

    Eller hva grunnen kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da jeg gikk fra Skøyen togstasjon og hjem, etter jobben.

    Så så jeg det, at det stod fire karer, (var det vel), nede på parkeringsplassen, der Waldemar Thranes gate 3 hadde vært, (før den bygningen ble revet, på slutten av 90-tallet, var det vel)

    (Dette var et stykke ut på kvelden.

    Så det begynte å bli litt mørkt, da).

    Og disse karene, de speida opp mot Waldemar Thranes gate 5, (nemlig bygget som jeg bodde i), da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Jeg ble ihvertfall nysgjerrig, og lurte på hva de her folka dreiv med, (husker jeg).

    Og det viste seg det, at disse karene, de var noen svære albanere da, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og de begynte å gå ganske sakte etter meg, da.

    Og da ble det jo fire mot en, (må man vel si).

    Og han ene av disse karene sa ‘vent’, (eller noe sånt vel), til de andre karene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg vet ikke om de andre venta.

    Jeg bare låste meg inn, (i Rimi-bygget), og snudde meg ikke for å se, liksom.

    For jeg var litt i sjokk, da.

    For hele situasjonen ble liksom så uvirkelig.

    Hele situasjonen ble som noe rart da, (må man vel si).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.