Jeg fikk en litt spesiell rolle, (ihvertfall i begynnelsen), som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.
Og det var også sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde dratt meg ut, til Rimi Langhus, på en varetelling.
Som hennes assistent der liksom, da.
(Av en eller annen grunn).
Før Thomas Brun ble ny butikksjef der, vel.
(Så den varetellinga må vel ha vært, mens han Jan Ole, var butikksjef der, (på Rimi Langhus).
Han Jan Ole, (som forresten var en ganske svær kar med en lys lugg, som gikk rett ned).
(Og som overtok som butikksjef, på Rimi Langhus, etter meg, sommeren 2002).
Han jobba forresten ikke så lenge, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Bare cirka et halvt år, (eller noe sånt), vil jeg si.
Og jeg er ikke sikker på hva grunnen var, til at han Jan Ole, slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, etter så kort tid.
Men våren 2003, så var altså Thomas Brun ny butikksjef der da, (på Rimi Langhus).
Og han kunne jeg ikke huske å ha sett før engang.
Selv om jeg har lurt litt på nå, (de siste dagene), om det kan ha vært han, som var butikksjef, på Rimi Bjerke, på den samme tida, som jeg butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Nemlig fra høsten år 2000 til våren 2001).
Han som ringte meg en gang, på Rimi Kalbakken, og spurte om vi hadde noen ekstra kasserere å låne bort, noen vakter.
(Og som hadde syntes at Luly var et så ‘gledespike-aktig’ navn, da.
Eller hvilket uttrykk han brukte igjen).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert, at det var samme person.
Men jeg har lurt litt på det ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe igjen, (som låseansvarlig), på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var hadde det ikke engang gått et år, siden jeg hadde slutta å jobbe der, som butikksjef.
(Noe jeg jo gjorde sommeren 2002).
Og iløpet av dette snaue året, så hadde min fetter Øystein Olsen, (fra Son), slutta å jobbe, på Rimi Langhus, da.
(Husker jeg).
Men hva som var grunnen, til at Øystein Olsen, hadde slutta å jobbe, på Rimi Langhus.
Det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg trivdes forresten ikke så bra, med å være assistent, for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på den varetellinga, på Rimi Langhus, høsten 2002 da, (var det vel).
For hva som var min rolle der, det var litt uklart, da.
Så jeg ble for det meste gående rundt der, og se på, at de andre jobba liksom, da.
Og det trivdes jeg ikke så bra med, da.
For jeg pleide alltid å ha en eller annen arbeidsoppgave, å drive med, den tida som jeg jobba, i Rimi, da.
Så å bare gå rundt der, (på Rimi Langhus), og liksom ‘svirre’, det trivdes jeg ikke med, da.
Så hva grunnen var, til at jeg skulle være med på den Rimi Langhus-varetellinga, det veit jeg ikke.
For jeg ble liksom bare gående rundt der, (med noen papirer), klar til å ta imot ordrer, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.
Og det syntes jeg at ble litt rart da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.
Så var min rolle litt spesiell, (som jeg nevnte i begynnelsen på dette kapittelet).
Og det var jo fordi at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde spurt meg, (en gang som hu var innom Rimi Bjørndal, mens jeg jobba, en av min to ukentlige ledervakter der, må det vel ha vært), om jeg også kunne jobbe, noen ledervakter, på Rimi Langhus, da.
Siden det liksom hadde brutt ut ‘krig’ der, mellom butikksjef Thomas Brun, og resten av de ansatte, (med assistent Sølvi Berget i spissen), da.
Så jeg skulle liksom bare være litt greit mot de ansatte der osv. da, (sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).
Og det ble jo sånn, at butikksjef Thomas Brun, spurte meg, om jeg kunne jobbe som låseansvarlig der fast, på seinvaktene, på fredagene.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og jeg hadde jo problemer med samarbeidet, med butikksjef Johan, (fra Telemark vel), på Rimi Bjørndal.
(Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt den vakta, (av butikksjef Thomas Brun), på Rimi Langhus, da.
Og like etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Langhus igjen.
Så skulle det være et personalmøte der, da.
Og siden at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg dit, for å liksom roe ned ‘ståa’ der, da.
(Siden det liksom var en alvorlig konflikt der, (ifølge Anne-Katrine Skodvin ihvertfall), mellom butikksjefen og resten av de ansatte, da).
Så foreslo jeg det, ovenfor butikksjef Thomas Brun.
(I forkant av det personalmøtet).
At jeg kunne skrive et referat, fra det som ble tatt opp, på det personalmøtet, da.
(Som var på Rimi Langhus, våren 2003.
Nede på spiserommet der).
Så jeg skrev notater, til et referat, under det her personalmøtet, da.
Og enten samme dag, eller en av de neste dagene.
Så spurte jeg butikksjef Thomas Brun om det var greit, at jeg førte inn det referatet, på et slags tekstbehandlingsprogram, (eller noe sånt), som var på den kontor PC-en der, da.
Og det sa butikksjef Thomas Brun, at var greit, da.
Så jeg renskrev da det referatet, fra det personalmøtet, på den PC-en som stod inne på kontoret, på Rimi Langhus der, da.
(Noe som jeg brukte en halvtime, eller noe sånt, på å få ordna, vel).
Og så skrev jeg ut det referatet, i mange eksemplarer, da.
Og la disse arkene nede på spiserommet, da.
Sånn at de som ville ha et referat, som viste hva som hadde blitt sagt, på det personalmøtet, kunne få det, da.
For jeg håpet da, at det ville være enklere, å løse de konfliktene, som var der, da.
Siden de som jobba der, da vel fikk kontroll, på situasjonen, siden de da hadde et skriv, som viste hva som hadde blitt tatt opp, på det nevnte personalmøtet, da.
En ide jeg kom på. siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt meg om å prøve, å liksom roe ned den krigen, som foregikk, på Rimi Langhus der, da.
(Mellom butikksjef Thomas Brun, på den ene siden.
Og assistent Sølvi Berget, og resten av de ansatte, på den andre siden, da.
Sånn som jeg skjønte det, på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, (våren 2003), så husker jeg at jeg jobba en tidligvakt, sammen med butikksjef Thomas Brun der, da.
(Dette kan vel muligens ha vært sommeren 2003, siden jeg jobba en tidligvakt, da.
For jeg jobba jo vanligvis seinvakter, mens jeg studerte).
Jeg husker at jeg dreiv og la opp frukta, mens butikksjef Thomas Brun dreiv og la opp noen kjølevarer, (eller noe sånt), ikke så langt unna, (i den trange Rimi-butikken), da.
Og Thomas Brun, han hadde en kjempesvær ‘ghetto-blaster’, med seg på jobben, på Rimi Langhus der, husker jeg.
Som han hørte på en eller annen radiostasjon på, på bortimot full guffe, da.
Og da en ny sang, med bandet Evanescence, som het ‘Bring Me To Life’, (husker jeg, for den sangen, den hadde jeg allerede sett, en par ganger vel, på TV, hjemme i Rimi-leiligheten min), dukket opp, på radioen der.
Så satt Thomas Brun på radioen, på ‘full guffe’ da, husker jeg.
Mens han sa at det var en ‘bra sang’, da.
(Noe sånt).
Før butikken åpnet, klokka ni, en morgen, våren eller sommeren 2003, da.
Men bygget som Rimi Langhus lå i.
Det stod jo for det meste tomt, da.
Bak frukta igjen, så lå jo det ‘skrot-lageret’, som jeg hadde kasta en del skrot fra, sommeren 2001.
Så det er mulig at denne ghetto-blaster-spillinga, (til butikksjef Thomas Brun), på full guffe, ikke sjenerte noen naboer, (eller noe sånt), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like etter at butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), ansatte meg, som låseansvarlig, i den butikken.
(Våren 2003).
Så ansatte han også en ganske kraftig og middels høy kar, med ganske langt, lyst hår, ved navn Espen Sigmund Nornes, som assistent der, (husker jeg).
Men hvor butikksjef Thomas Brun, liksom ‘fant’ han.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde ikke sett han Espen Sigmund Nornes, som ansatt, i noen Rimi-butikk før, ihvertfall.
Så han hadde kanskje ikke jobba i butikk før, da.
(Hvem vet).
For sommeren etter.
Nemlig sommeren 2004.
Så hadde nemlig både butikksjef Thomas Brun.
Og den neste butikksjefen, (på Rimi Langhus), nemlig Stian Eriksen.
De hadde begge slutta, som butikksjefer, på Rimi Langhus, da.
Så jeg måtte jobbe som en slags ‘sommer-butikksjef’ igjen, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da.
Og da måtte assistent Espen Sigmund Nornes, ha med seg en ansatt, ved navn Dennis, (husker jeg).
For å klare å ha tidlig-ledervaktene, den sommeren, da.
Så assistent Espen Sigmund Nornes.
Han funka ikke så bra, i sin rolle, som Rimi-assistent, da.
(Vil jeg nesten si).
Siden han liksom bare klarte å gjøre halve jobben sin, da.
For han måtte jo ha med seg en annen svær kar, ved navn Dennis.
For å klare å gjøre en leders arbeid, sommeren 2004, da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Thomas Brun, han ansatte også ei ung dame, med mørkt hår, fra Kolbotn, (var det vel), som assistent, på Rimi Langhus, da.
(Ei som ligna litt på hu Hildegunn, fra Min Bok 4, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Like etter at han hadde ansatt, assistent Espen Sigmund Nornes, da.
Men hu ‘Hildegunn nummer to’, hu begynte ikke å jobbe der likevel, da.
(Av en eller annen grunn).
Og hvorfor butikksjef Thomas Brun ønsket å plutselig ansette så mange assistenter, på Rimi Langhus, der.
Det veit jeg ikke.
For assistent Sølvi Berget, hu jobba vel der også, på den her tida, vel.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Selv om hu vel muligens var en del sjukmeldt, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus).
Han var forresten veldig glad i noe som het ‘The 5 Percent Community’, (husker jeg).
Så han prøvde å dra med meg.
(Og vel også hu Hildegunn nummer to, mener jeg å huske).
På møter, på Fornebu, i The 5 Percent Community, da.
Men jeg var ikke interessert i å bli dratt med på noe sånt her opplegg.
Som jeg syntes at virka useriøst, da.
Så da svarte jeg det, (husker jeg), at jeg ikke likte pyramidespill, da.
(For jeg huska det, at faren min, hadde tapt en del tusen, på noe slags pyramidespill, som var populært, på begynnelsen av 80-tallet da, var det vel).
Men da sa butikksjef Thomas Brun det, at The 5 Percent Community, ikke var pyramidespill, da.
(Noe jeg hadde fått inntrykk av, etter å ha lest om det her firmaet, i avisene, eller noe sånt, vel).
Men jeg var fortsatt ikke interessert i å bli med, på det her, da.
Selv om Thomas Brun maste på meg, om å bli med, flere måneder seinere også, husker jeg.
(Noe som jeg opplevde som utidig masing, husker jeg.
For jeg var ikke interessert i det her greiene, i det hele tatt, da).
Så jeg ble aldri med på noe ‘The 5 Percent Community-greier’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
