Stikkord: Facebook

https://www.facebook.com/photo.php?fbid=530706590288782&set=oa.274457776005044&type=1&theater

PS.

De siste månedene, som jeg bodde, i Søndre Strømm.

(Mens jeg bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

Fra juni til august, i 1989, var det vel).

Så pleide jeg ganske ofte, å gå bort, til den rønna, som lå her, midt i Sandsveien.

(Se bildet ovenfor).

For å prøve å finne tingene mine, fra Leirfaret, da.

For faren min og Erik Thorhallsson.

De hadde tømt Leirfaret 4B, i fylla, da.

(Virka det som, for meg, ihvertfall).

Ihvertfall så fant jeg ikke ting, som tinnsoldaten jeg hadde fått, av bestefar Johannes, da jeg bodde, i Mellomhagen.

Og Bamse Brakar, som jeg hadde fått, i dåpsgave, av Meme aka. Magna Adeler, vel.

Og stilene mine, fra ungdomsskolen, osv.

Og mange sånne ting, da.

(Togbanene mine, osv.

Ting som jeg ikke brukte lenger, men som jeg gjerne ville vite hvor var, da).

Og det amerikanske flagget, som hadde hengt på det største rommet mitt, i Leirfaret, det fant jeg heller ikke.

Ei heller plakatene mine, (som jeg syntes at var kule).

Og ei heller det treskrinet, (som egentlig var faren min sitt), som jeg pleide å legge hundrelapper oppi.

Og hvor salongbordet og reolen og sofa-gruppen og ‘konge-stolen’ og sånt ble av.

Det veit jeg ikke.

Faren min hadde masse lagre, ‘overalt’, i Vestfold og Buskerud, da.

Men jeg fant bare Everton-vimpelen min, (som hadde hengt ved siden av det amerikanske flagget, på det største soverommet mitt, i Leirfaret), husker jeg.

(Den Everton-vimpelen, som jeg hadde kjøpt i London, sommeren 1985, vel.

Som det stod ‘treble honours’ på, (husker jeg)).

Men den Everton-vimpelen, den hadde fått en brett, som om noen hadde stappa den opp mellom rumpeballene, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

Så her ble jeg kødda fælt med, av faren min da, (vil jeg si).

Faren min solgte også min del, av de Donald-bladene, som han hadde funnet, cirka ti år tidligere, på loftet, i den kassefabrikken, til Philip Eastwood og farfaren min, (Øivind Olsen), på Sand.

I Drammen, for et par hundre kroner vel, (som han ga til meg, like før han solgte Leirfaret 4B), da.

Så han var kanskje nære å gå konkurs, allerede i 1989, da.

(Hvem vet).

En gang, etter at jeg hadde vært og leita etter tinga mine, i den rønna.

Så satt ‘Sand-gjengen’, utafor butikken på Sand, (husker jeg).

(Da jeg skulle gå tilbake, til farmora mi sitt hus, da).

Som en gjeng ‘narvere’, (som man vel sier, inne i Oslo).

Og Åse Stadheim, (som bodde i huset ved siden av butikken).

Hu fortalte en vits, da.

Ei dame, hadde sitti på fanget, til en kar, på toget, til Geilo.

Og så hadde hu ridd han karen, da.

Og så spurte hu alle, i tog-vogna, om: ‘Skal du til Geilo?’.

Mens hu reiste seg opp, da.

(For å få litt mer glede ut av sex-en, vel).

Og så til slutt, så hadde hu dama sagt, (mens hu hoppa opp og ned da), at: ‘Alle skal til Geilo, Alle skal til Geilo’. osv.

Så hu Åse Stadheim, hu fortalte en grovis, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Det byggeprosjektet, i Sandsveien.

Det hadde faren min egentlig planlagt, at skulle bli til seks boliger.

Men familien Sand, (som hadde Sand gård, og som jeg plukka jordbær for, et par somre, tidligere, på 80-tallet).

De protesterte, til kommunen, på byggplanene, da.

For de mente at det kom til å bli for mye trafikk, i Sandsveien.

(Selv om de bodde lenger ned i Sandsveien, da).

Så faren min, han fikk bare godkjent, å bygge fire boliger der, da.

(Selv om det kanskje ser ut som at det er bare to boliger der).

Så er dette fire boliger, (mener jeg å huske, ihvertfall).

(Hvis ikke det var sånn, at faren min bare rakk å bygge ferdig to boliger, før han gikk konkurs, da.

Det er mulig.

Hm.

Det var ihvertfall sånn, (mener jeg å huske), at Svelvik-banken plutselig ikke ville låne faren min noe mer penger, (til dette prosjektet).

Så faren min fikk ikke bygget ferdig, alle de fire boligene, da.

(Men gikk konkurs istedet, da).

Noe sånt).

Og på baksiden, av bygget, så hadde alle boligene en slags ‘fancy’ garasjeport, da.

Som var elektrisk, (mener jeg å huske).

(Disse garasjeportene var bygget, som larveføtter, omtrent.

Så når man trykket på en knapp, så forsvant en og en bit, av garasjeporten, inn i veggen liksom, (over garasjen), da.

Til hele garasjeporten, var oppe, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

En seinere gang, (må det vel ha vært).

(Dette kan kanskje ha vært sommeren 1991.

Da Axel var med meg, på besøk, hos bestemor Ågot og Pia.

I ‘Ågot-huset’.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så dro faren min meg med, til dette bygget igjen, da.

(Av en eller annen grunn).

Og en ‘Hitler-type’, (eller hva man skal kalle han), hadde kjøpt det første bygget, (det til venstre vel), viste det seg.

Faren min dro meg med opp til badet, i andre etasje der, da.

Og Hitler-typen, (en med lys frisyre vel), han klagde på det, at baderomsgulvet, ikke lå i vater, da.

(Eller at det ikke hellet riktig.

Sånn at vannet ikke rant ned, i sluket, da.

Noe sånt).

Og faren min, han mumla fram noen korte setninger, (til svar), vel.

Og sa at han skulle fikse det, vel.

(Noe sånt).

Og ute i bilen, så fortalte faren min meg det, at han ikke orka, å ha en sånn Hitler-type, som nabo, da.

(Noe sånt).

Så faren min ville ikke bo, i den siste boligen, (i dette rekkehus-bygget), likevel da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For faren min hadde sagt det, (et år tidligere, (eller noe sånt), vel).

At ‘vi’ skulle ha en av boligene, i dette bolig-prosjektet, da.

Men hvem han mente med ‘vi’.

Det veit jeg ikke.

For faren min bodde jo hos Haldis.

Men det er mulig, at faren min mente det, at dette skulle være en slags ‘feriebolig’, for Pia og meg, da.

(Mens vi bodde inne i Oslo).

Men faren min ville ikke bo der, da.

(Selv om han ikke hadde bodd sammen, med Pia og meg, i tiden før det her.

Faren min bodde jo hos Haldis.

Så hva faren min egentlig mente, det var ikke helt klart, for meg, da.

Må jeg innrømme).

Og faren min gikk jo konkurs også.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så jeg regna med det, at faren min bare brukte han naboen, som en slags unnskyldning.

For at Pia og meg, ikke fikk noe nytt hjem, da.

(Etter at faren min solgte Leirfaret 4B).

Siden at faren min fikk dårlig råd, (eller noe sånt), da.

Siden det var nedgangstider, på den her tida.

Så det var vanskelig å få solgt nye boliger, (på den her tida), da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Jeg ser nå, at det er noe slags ‘harry’ tilbygg, på det rekkehuset, også.

Men hvem som har bygget det, det veit jeg ikke.

Da jeg var der, og jobba, med å legge parkett, (i tre-fire dager, eller noe sånt, var det vel), sommeren 1990.

Så fantes ikke det harry tilbygget.

(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

Så jeg har bare skrevet om de to rekkehus-boligene, som er til venstre, (inni rammen), i bloggposen ovenfor.

PS 5.

Her er mer om dette:

PS 6.

Den sommeren, som faren min kjøpte denne rønna.

(Det kan vel ha vært sommeren 1988, kanskje).

Så dro han med sin yngre bror Runar.

Og meg.

Og noen av ungene til Runar, vel.

Bort til den her Rønna, da.

Og det stod et kirsebærtre, i hagen, bak den rønna, (husker jeg).

Og faren min sa til meg, (og noen av søskenbarna mine), da.

At vi måtte spise kirsebær, (eller om det var moreller), da.

Enda vi ikke var noe sultne, vel.

Men faren min tenkte økonomisk da, (eller noe sånt), ‘babla’ han vel om, til Runar, da.

(Noe sånt).

Man kunne ikke la alle disse bærene være uspiste da, (sa han).

(Noe sånt).

Men da reagerte jeg litt, (husker jeg).

For faren min behandla liksom oss søskenbarna, som om vi var noen kyr, som  han dro med ut, for å beite, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

‘Nå må dere spise moreller, da’.

(Eller noe sånt).

Sa faren min, da.

(På en ganske nedlatende måte, da.

Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 7.

Magne Winnem, han dro meg med på to Danmarksturer, det året, (nemlig russe-året), som vi gikk i samme klasse, i Drammen.

Og den andre Danmarksturen, den må vel ha vært, i juni, i 1989, vel.

(Noe sånt).

Og jeg var sur, på faren min, fordi at jeg ikke fant tinga mine, fra Leirfaret, i den rønna, i Sandsveien, da.

(Hvor faren min sa at de lå).

Så jeg dro bort til faren min, hos Haldis, (på Bergeråsen).

(Dette var mens jeg bodde, hos Ågot, på Høyen/Sand).

Og da hadde jeg en grunn til å kjefte, på faren min.

For jeg skulle jo til Danmark.

Så da sa jeg det, at jeg måtte ha noen ting, som lå i den rønna, i Sandsveien, da.

Og jeg måtte ta bussen, som gikk ti minutter seinere, (eller noe sånt), da.

Siden jeg måtte rekke en buss, (som Magne Winnem og jeg, skulle ta), som gikk fra Drammen og til Larvik, da.

(Magne Winnem og jeg.

Vi skulle møtes.

På Strømsø Torg, i Drammen, da.

Hvor den her ‘Larvik Line-bussen’, gikk fra).

Og da, så var faren min full da, (husker jeg).

(På søndagsettermiddagen.

Han og Haldis var på verandaen til Haldis, og solte seg,  mener jeg å huske).

Så jeg, (som ikke hadde lappen, men hadde hatt en del kjøretimer, i Drammen), jeg måtte kjøre en rød varebil, (en Hyundai, eller noe sånt, vel).

Bort til den rønna, da.

Og der lot jeg vel, (mer eller mindre), som at jeg fant noe greier, da.

Og når jeg kom til ved Gamlehjemmet der.

(Med faren min, i passasjersetet, da).

Så var bussen rett foran meg, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.

Så jeg tuta på bussen, da.

Og da stoppa bussen.

Og så satt jeg fra meg bilen, (med faren min, som var full, inni).

Men faren min pleide å drikke, mens han kjørte hjem, fra vannsengbutikken, i Drammen.

Så jeg regna med at faren min klarte seg, (det siste stykket, hjem til Haldis), da.

For jeg måtte jo rekke den ‘danskebåt-bussen’, i Drammen, liksom.

Så jeg tok en buss, som gikk rundt Sande, til Drammen, da.

En buss, som var i Drammen, like før den ‘danskebåt-bussen’ gikk, da.

Men Magne Winnem sin kamerat Stein.

Han skulle også være med, til Danmark, da.

(Og Stein kjørte bil, ned til Larvik, da.

Av en eller annen grunn).

Og dette var rett etter russetida.

Så jeg var kanskje litt ør i hue ennå da, (etter russetida).

(Noe sånt).

Så jeg glemte at faren min hadde solgt Leirfaret 4B, da.

(På hjemreisen).

Da jeg satt på med Stein, (og Magne Winnem), tilbake igjen, til Søndre Strømm, da.

Så etter at Stein, (fra Røyken vel), hadde tatt av E18, ved Sande.

(For å kjøre meg hjem, da).

Så ba jeg Stein, om å stoppe, på Samvirkelaget, i Selvik.

(Som lå langs riksveien, da).

Og så kjøpte jeg en Grandiosa, da.

(Hvis det ikke var to).

Som jeg hadde tenkt, at Stein, Magne Winnem og meg.

Liksom skulle spise, da.

Hjemme hos meg, i Leirfaret.

Men da vi kom fram til Leirfaret.

Så huska jeg det, at faren min jo hadde solgt den leiligheten.

Så jeg dreit meg jo skikkelig ut, da.

For jeg var så vant til å bo, i Leirfaret 4B der, liksom.

(For jeg bodde jo der, fra 1981, og til 1989.

For å si det sånn).

Og jeg skulle jo flytte til Oslo, for å studere, to-tre måneder, etter det her.

Så jeg hadde nok det, fremst i hue, da.

Så det tok litt tid for meg, før dette med at Leirfaret 4B, var solgt, gikk helt opp for meg, da.

(Må man vel si).

Og da vi like etter dette, kom fram, til ‘Ågot-huset’.

(Etter den bomturen, ned til Bergeråsen).

Så stod bestemor Ågot og glante, ut av vinduet, i ‘Ågot-huset’, da.

Så jeg turte ikke å med, Stein og Magne Winnem, inn i ‘Ågot-huset’, for å spise Grandiosa, da.

For jeg vet ikke om Ågot hadde likt det, hvis vi hadde brukt kjøkkenet og stua hennes, liksom.

(For å lage noe mat, og sånn, da).

For Ågot var jo ei husmor, som hadde hatt full kontroll, over hjemmet sitt, siden like etter krigen, da.

Så jeg var ikke helt sikker på, om det hadde gått så bra, da.

Å sagt til Ågot, at vi bare skulle spise en Grandiosa, (og kanskje prate litt), der.

Det veit jeg ikke om Ågot hadde begynt å liksom ‘steile’ av.

Og Pia var også der.

Og Pia hang vel bare inni huset til Ågot, tror jeg.

Så disse kvinnefolka, de kunne kanskje blitt litt ‘mannevonde’, da.

(Mistenkte jeg vel kanskje).

Så jeg måtte bare unnskylde meg, ovenfor Stein og Magne Winnem, da.

For at jeg ikke ba dem med inn.

For å spise pizza, da.

For jeg syntes at Ågot og Pia virka litt vel urolige, (eller noe sånt), for å være ærlig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.