johncons

Stikkord: Fahkar (fra Rimi Bjørndal)

  • Min Bok 5 – Kapittel 260: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIII

    I min andre periode, som Rimi Bjørndal-medarbeider.

    (Nemlig da jeg jobba som låseansvarlig der, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så jobba det også ei ganske ung negerdame der, (husker jeg), som jeg dessverre ikke husker hva heter lenger nå.

    Og som jeg vel ikke har skrevet så mye om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at søstera mi Pia og meg, var på julebesøk, hos Christell, i Drammen, (da hu bodde på Strømsø), på den tida, som søstera mi var gravid, (med Daniel), vel.

    (Dette må vel ha vært jula 1994, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og da, så prata Pia med Hege fra Rødgata, (som delte leilighet med Christell vel), om omskjæring, (av alle ting), husker jeg.

    (Mens jeg var i stua der, da.

    Og Hege fra Rødgata, var på kjøkkenet.

    Men det var åpen løsning der, (det vil si at kjøkkenet og stua var i et), liksom.

    Så jeg hørte jo hva de snakka om da, for å si det sånn).

    Pia prata om at damene i Afrika ble så fælt omskåret.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hu negerdama, på Rimi Bjørndal, hu tror jeg at må ha vært veldig omskåret, da.

    For jeg har lest det, i en avis, (må det vel ha vært), at når noen av negerdamene blir omskåret, så blir de sydd igjen sånn, at de bare har et lite hull, som menstruasjonblodet, kan passere gjennom.

    (Noe sånt).

    Og sånn tror jeg at hu Rimi Bjørndal-negerdama, må ha vært omskåret, da.

    (Noe sånt).

    For hu gikk liksom og subba, på jobben, noen ganger, da.

    Og det var nok mens hu hadde mensen, (tror jeg).

    Og da ble hu liksom uglesett, av de andre folka, som jobba, (på Rimi Bjørndal da), husker jeg.

    (Siden at det da gikk ganske tregt med henne, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, husker jeg.

    Før en halloween.

    (Enten like før halloween, i år 2002.

    Eller om det var like før halloween, i år 2003).

    At hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Var innom, på Rimi Bjørndal, da.

    For å vise seg fram, (eller hva det kan ha vært).

    Hu sa ihvertfall ‘hei’ til meg, (som var på jobb, som låseansvarlig), mener jeg å huske.

    Og jeg visste vel ikke hva jeg skulle snakke om.

    Men hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu nevnte vel antagelig det, at det snart var halloween, da.

    (Noe sånt).

    Og da spurte jeg om hu skulle gå ‘trick or treat’, (husker jeg).

    (For halloween var jo en ny skikk, i Norge, på den her tida.

    Så jeg bare sa noe liksom, da).

    ‘Jeg er ikke så ung da’, svarte hu Rimi Bjørndal-negerdama da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Rimi Bjørndal-negerdama.

    Hu begynte også en gang å ‘bable’ om, (til meg), på jobben, (husker jeg), at på en arbeidsplass, så burde alle oppføre seg bra, mot hverandre, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu begynte å bable, om det her, det forklarte hu ikke.

    (Men det var vel antagelig fordi at hu liksom ble uglesett, da.

    Siden hu jobba litt treigt, noen ganger.

    Når hu hadde mensen, eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang.

    At Fakhar, (fra Pakistan), sa ordet ‘neger’, på tellerommet, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da sa hu Rimi Bjørndal-negerdama det, at det ikke var pent, å si ordet ‘neger’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Men da sa Fahkar det, (husker jeg), at: ‘Kommer du fra Nigeria?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså etter at jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    Men før jeg slutta som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, i desember 2003).

    At jeg dro innom Oslo City, etter at skoledagen var ferdig, på ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU).

    (Eller om dette var en lørdag).

    For å si hei til Kristin, fra Rimi Lambertseter.

    (Siden hu hadde råflørta litt med meg, (for å si det sånn).

    Den siste dagen sin, på jobb, på Rimi Lambertseter, i år 2000, (altså et par år før det her), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For hu Kristin, (fra Rimi Lambertseter), hu hadde sagt til meg, (før hu slutta, på Rimi Lambertseter), at hu skulle begynne å jobbe, på dyrebutikken, på Oslo City, (husker jeg).

    (Og at dette var grunnen, til at hu ville slutte, i Rimi, da).

    Og jeg visste jo godt, at den dyrebutikken, lå i tredje etasje, på Oslo City der.

    For det første året, som jeg bodde, i Oslo.

    (Nemlig studieåret 1989/90, da jeg leide en hybel, på Abildsø).

    Så prata noen i ‘Abildsø-gjengen’, om å kjøpe seg en stor edderkopp, (eller noe sånt), i den dyrebutikken, (på Oslo City), mens vi satt utafor Abildsø-kiosken der og prata, (som vanlig nærmest, det studieåret), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom opp, i tredje etasje der, på Oslo City.

    Så la jeg merke til det, at noen unge negerdamer.

    Dreiv og hang.

    Mellom den rulletrappa som kom opp ved der Radio 1 pleide å holde til tidligere og dyrebutikken der.

    Og jeg så kanskje litt på de damene, (av en eller annen grunn), da.

    (De hang jo bare der, liksom.

    Det var ikke sånn at de satt på en cafe, eller noe sånt, liksom).

    Og jeg mener at hu ene av de innvandrerjentene.

    Var hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’.

    Og jeg mener også at hu sa til ei venninne, at jeg hadde sett på den ganske breie rumpa, til ei av venninnene hennes, (som hu vel må ha satt opp i været, eller noe lignende, da).

    (Dette mener jeg ihvertfall at jeg overhørte.

    Mens jeg gikk forbi disse innvandrerdamene, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Men jeg var vel kanskje litt anspent, da.

    (Når jeg gikk mot den dyrebutikken der).

    Siden jeg ikke var helt sikker, på hvordan jeg skulle tolke, den oppførselen, til hu Kristin, den siste tida, før hu slutta, på Rimi Lambertseter der.

    Men hu var jo innom der, (på Rimi Lambertseter), sammen med noen kjempesvære karer og, (en gang), husker jeg.

    (Ikke så lenge før hu slutta, vel).

    Så jeg lurte vel kanskje litt på, om noe var galt, (for eksempel at disse svære kara var noen kriminelle, eller noe sånt), da.

    Og hu Kristin fra Rimi Lambertseter, hu hadde jo også råflørta med meg, den siste dagen sin, på jobb.

    For hu spurte om vi var aleine der, (husker jeg).

    Og dette mistenkte jeg ihvertfall, at nok var noe råflørting, da.

    For å si det sånn.

    Men jeg svarte ikke noe.

    Jeg låste henne bare ut, da.

    For jeg ville ihvertfall ikke ha noen sex-skandale, (eller noe sånt), som butikksjef, i Rimi, for å si det sånn).

    Og etter at jeg forstod det, at jeg var gjenkjent, på Oslo City der.

    Så gikk jeg vel ikke inn på dyrebutikken likevel, (for å se om hu Kristin fra Rimi Lambertseter var på jobb), tror jeg.

    For da hadde vel ikke dette blitt som noe morsomt, (tror jeg, at jeg syntes).

    (Å hilse på hu Kristin fra Rimi Lambertseter der, mener jeg).

    Hvis hu ‘Rimi Bjørndal-negerdama’, (og venninnene hennes), liksom skulle følge med på meg, fra der de hang, borte ved den ene rulletrappa, da.

    (De satt vel bare på gulvet der, tror jeg.

    Ved en bjelke, eller noe sånt, kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 152: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at Songül, fra Rimi Bjørndal, en gang sa til meg det.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu også hadde en annen jobb, hvor hu var sjef for noen folk, som jobbet på et kontor, (eller noe sånt).

    At hu passa på at de gjorde jobben sin, da.

    For en kar som var over henne igjen, vel.

    (Noe sånt).

    Noe som virka litt rart for meg, (husker jeg).

    At hu Songül hadde to jobber.

    Og at hu, (som var så spe og så så ung ut), passa på at masse kontorfolk gjorde jobben sin, osv.

    For hu studerte vel heltid også, (sånn som jeg husker det).

    (For hu ville jo bli politi, var det vel).

    Men etter det her, så ble det vel sånn, at jeg et par ganger brukte hu Songül, som en slags ‘nestsjef’, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig at jeg bare sa til henne, hva den og den medarbeideren skulle gjøre, da.

    (Noe jeg selv hadde fått beskjed om, av butikksjef Johan).

    For hu Songül, hu kjente alle som jobba på Rimi Bjørndal, for hu var liksom en nøkkelmedarbeider der, da.

    Siden hu både pleide å ta frukta og jobbe i posten.

    Og hu jobba også ganske mye der.

    Men da tok kanskje Songül dette lederansvaret litt for alvorlig.

    For jeg mener å huske at hu seinere sa det, at hu syntes at det ble slitsomt, å passe på at alle gjorde jobben sin.

    Så da ba hu om å få slippe å ha det ansvaret da, (mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for da bare snakka jeg med de medarbeiderne selv, istedet.

    (Noe som jeg jo var vant til, fra før, liksom).

    Men jeg var også vant til å delegere, fra da jeg jobba som butikksjef, osv.

    Så når jeg da hørte at hu Songül, var vant til å få folk til å gjøre jobben sin, i en annen jobb.

    Så prøvde jeg å delegere noe ledelsesansvar, (eller coaching, eller hva man skal kalle det), til henne, da.

    Siden hu var vant til å ha lederansvar, mener jeg.

    (Og siden det kanskje ble litt kjedelig, hvis alle gjorde det samme der, hele tida.

    Så det her var kanskje litt for å motvirke kjedsomhet og.

    Hvis det ikke var fordi at han butikksjef Johan la så mye press, på oss, at jeg tenkte at jeg kunne se om Songül var flinkere, enn meg selv, til å få folk til å jobbe der.

    Noe sånt).

    Og det funka bra, (at Songül hadde leder/coaching-ansvar der), sånn som jeg husker det.

    For medarbeiderne der, de jobba veldig bra, (sånn som jeg husker det ihvertfall), når hu Songül sa hva de skulle gjøre, da.

    Og jeg selv, jeg hadde vel nok å gjøre fra før av, (for jeg fikk jo sånne lapper av butikksjef Johan, hvor det stod hva jeg skulle gjøre, osv).

    Og etter at Songül hadde vært sånn ‘nest-sjef’.

    Så syntes jeg at det virka som at folka, på Rimi Bjørndal, jobba bedre, enn før jeg spurte hu Songül, om hu kunne være litt sånn ‘låseansvarlig-nestsjef’ liksom, da.

    Men etterhvert, så synes jeg at arbeidstempoet, på Rimi Bjørndal.

    (Under butikksjef Johan).

    Det ble nesten sinnsykt høyt.

    Så når jeg  kom hjem, etter en fem timers lørdagsvakt, (fra klokka 14 til cirka klokka 19, var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg så sliten, at jeg nesten ikke klarte å gjøre noe skolearbeid, før på tirsdagen, (eller noe sånt).

    For det var nesten helt vanvittig, hvor mye jobb det ble for meg, (og vel også for de andre som jobba på Rimi Bjørndal, på den her tida), da han Johan var butikksjef der.

    For han Johan, han ville ikke høre på hva vi som jobba der mente.

    Men han skrev bare noen lapper, hvor det stod hva som skulle gjøres, da.

    Og han Johan, han forlangte at hele butikken skulle se strøken ut, omtrent.

    På mandag morgen.

    Enda lørdagsettermiddagene, på Rimi Bjørndal, de var veldig hektiske.

    Så vi som jobba der, måtte samarbeide og jobbe veldig smidig og effektivt da, (må man vel si).

    Og vi måtte jobbe så raskt vi klarte omtrent da, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For å få butikken så bra, (og for å få gjort så mye), som han butikksjef Johan ville at vi skulle gjøre, da.

    (Så å jobbe på Rimi Bjørndal, under han butikksjef Johan.

    Det var ihvertfall på grensen til galskap, vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fahkar, (fra Pakistan).

    Han fortalte at han hadde en bror, som drev bilforretning, på Ensjø, (mener jeg å huske).

    Og Fahkar var også sur på Mullah Krekar, (som det stod om i avisene, på den her tida), en gang, (husker jeg).

    For jeg husker at Fahkar sa at navnet Krekar hørtes ut som ‘krek-kar’, (eller noe sånt).

    (Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For det der ville jeg ikke bli blanda opp i da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under Ramadan.

    (Det må vel ha vært i 2003).

    Så dro Songül med meg, til assistent Ivan, (husker jeg).

    Og så sa Songül det, (til Ivan), at under Ramadan, så burde de muslimene som jobba i butikken, få lov til å ha pause samtidig, når sola hadde gått ned.

    Og det sa Ivan at var greit, da.

    Men dette var noe som ikke hadde blitt nevnt, under tidligere år, mens jeg jobba som leder, i Rimi, (husker jeg).

    Men i 2003, så ble det sånn.

    At alle muslimene fikk ha pause samtidig, mot slutten av arbeidsdagen, da.

    Noe som vel funka greit, egentlig.

    For da ble de som var muslimer fornøyde.

    For da kunne de spise mat på jobben.

    Og de jobba vel kanskje bedre da, siden de slapp å ha pause, før sola gikk ned, liksom.

    Det hadde kanskje ikke vært så mye vits i, det da.

    Hvis de ikke kunne spise likevel, liksom.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang mens jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og studerte ved ingeniørhøyskolen.

    Så dro jeg innom Oslo City en tur, etter skolen.

    Og i rulletrappa opp fra første etasje, til andre etasje.

    (Like ved klesbutikken JC der).

    Så møtte jeg plutselig Diana, som hadde jobba på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som assistent der, (fra 1996 til 1998).

    Og hu Diana, hu oppførte seg kjemperart, da.

    Hu sa det til meg, (mens jeg gikk forbi henne).

    At: ‘Du er favorittmannen min’, osv.

    (Sånne ting).

    Så hu var jo helt spesiell, (må man nok si).

    Men hvordan hu Diana mente det her, det veit jeg ikke.

    Dette må nok ha vært ironi, tror jeg.

    Altså at hu Diana mente cirka det motsatte av det hu sa, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av de muslimske vaskerne, (som pleide å vaske butikken om kvelden, og som noen ganger tok T-banen, ned til sentrum, (etter jobben), sammen med lederkollega Fredrick og meg).

    Han sa en gang til meg det, (på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    At hu Songül, hu sa at hu var tyrkisk.

    Men egentlig så var hu kurdisk, da.

    Men hu ville ikke prate kurdisk, bare tyrkisk eller norsk, vel.

    (Noe sånt).

    Sa han muslimske vaskeren, da.

    Som vel antagelig var mer ‘muslimsk’, enn det hu Songül var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det her ville jeg ikke bli blanda inn i, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.