Stikkord: Familen Sand på Sand
-
Min Bok – Kapittel 70: CC Storkjøp
Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.
Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.
Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.
Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.
Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.
Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.
For å kjøpe et par bøker litt billigere da.
Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.
Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.
Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).
Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.
Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).
Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.
(Dette var jo løgn.
Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.
Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.
Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.
Så derfor bare fant jeg på noe da).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.
Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.
Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.
Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.
Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.
Som det også stod Nike Beaverton på da.
Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.
(Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.
Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.
Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.
Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.
Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.
Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.
Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.
Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.
For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.
Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.
Noe sånt.
Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.
Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.
Noe sånt.
Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.
Nancy var afrikaner eller mulatt.
Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.
Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Så det var kanskje mannen til Karin.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.
Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.
Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.
For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.
Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.
Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.
Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.
(Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).
Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.
Så sånn var det.
Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.
Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.
Om meg da.
Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).
Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.
Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.
Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.
Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.
Siden det jo var fellesgarderobe der da.
Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.
Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.
Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.
I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.
Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.
Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.
Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.
En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.
Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.
(På en lørdag!).
De skulle se på noe inne i garderoben.
Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.
Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.
Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.
Men jeg hadde bare åpne døra litt.
Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.
Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).
Jeg bare hørte henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hendte det etter dette.
Et par ganger.
At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.
Og stod der i bare boksershortsen vel.
‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.
(Den andre gangen hu gjorde det vel).
‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.
Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.
(Vil jeg si).
Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.
Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.
Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.
Det var ikke scanner der.
Og ikke alle varene var prisa.
Så jeg måtte lære prisene utenat.
Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.
Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.
Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.
Men når jeg tenker over det nå.
Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.
Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.
Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.
Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.
Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.
Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.
Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.
Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassene der var også litt spesielle.
Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.
En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.
Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.
Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.
Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.
Men jeg fulgte ikke så godt med.
For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.
Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.
Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.
Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.
Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.
Selv om det var kunder der.
(Noe som virka veldig rart for meg.
Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.
Så dette var liksom et brudd på den regelen da.
Siden kundene da måtte vente.
Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).
Så jeg gikk inn på kontoret.
Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.
Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
(En Securitas-vakt vel).
Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.
Ut noen elektriske dører der.
Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.
Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.
Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.
Og lot resten av kundene der handle da.
Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.
Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.
Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.
Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.
(At hu kanskje kjente de her gutta).
Hvem vet.
Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.
For hvis jeg hadde vært uansvarlig.
Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.
Og bare latt som ingenting.
Og begynt på neste kunde.
Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.
Selv om jeg var ganske ny der da.
Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.
Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.
Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.
Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.
Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.
Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.
Eller om det var Circus.
For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.
(Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.
(Der hvor det senere ble Møllers vel.
Eller ved siden av der.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn).
Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.
(At dette kanskje var en mandag da.
Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.
Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.
Kanskje noe sånt?
Hvem vet).
Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.
Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.
Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.
Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.
Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.
(Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.
Tenkte jeg vel på seinere.
Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.
Men det er mulig at Nancy gjorde det.
Hva vet jeg.
Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).
Men men.
Nancy fortalte også det en gang.
Til noen, mens jeg hørte på.
At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.
Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.
Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.
(Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).
Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.
Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.
Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.
Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.
(Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.
Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.
Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.
Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.
Jeg møtte dem på Berger-kafeen.
Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.
I tillegg til 220 kroner, (eller noe).
For det luftgeværet da.
Og det sa jeg at var greit.
Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.
(De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).
Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.
Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).
Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.
Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.
På Berger da.
(Må man vel si).
Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.
Noen år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.
De sa ‘Tomba la bomba’, osv.
Og syntes at han var kul da.
Eirik sa også en gang.
Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.
At ‘VG juger’.
Uten at jeg skjønte hva det var om.
(Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.
Hvem vet).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.
Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.
Det funka helt greit.
Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.
Den jobben hadde jeg ganske ofte.
Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.
Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.
Men jeg fikk det til da.
Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.
Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.
Selv om man satt i kassa.
Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).
Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.
Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.
Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.
(Var det vel).
Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.
Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.
Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.
Det var en ganske grei jobb.
Som jeg kunne klare.
Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.
(Noe Christell pleide å dra meg med på).
Dagen før da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.
Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.
Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.
Men men.
Så sånn var det.
En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.
Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.
Og skulle formane da.
(Det var vel noe med abort, tror jeg).
Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.
Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?
Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.
Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.
Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men.
Men Tove sa også det en gang.
At hvis jeg ikke var flink.
Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.
Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.
Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.
Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.
En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.
(Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).
Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.
Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.
Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.
Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.
Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.
Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.
Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.
Men men.
Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).
Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.
Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.
(Etter at vi var ferdige med å telle kassa).
Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.
Før vi fikk lov å gå hjem.
Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.
Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.
(Etter at faren min hadde mast på meg da).
Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.
Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.
Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.
Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.
Så derfor skapte denne masinga fra faren min.
Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.
For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.
Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.
Men hvordan kunne jeg forklare om det.
Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.
Nei, det ville jo virka dumt.
Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.
Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.
Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.
Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.
Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).
Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.
Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.
Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.
Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.
Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.
For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.
Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.
Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.
Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.
Jeg var flink med kundene.
Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.
Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.
Men hva mente de med ‘kø’ liksom.
Var det to kunder i køen?
Tre kunder?
Fire kunder?
Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.
Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).
Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.
Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.
Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.
Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.
Det var det jeg for det meste dreiv med der.
Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.
CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.
Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.
Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.
Det tror jeg ikke.
Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.
Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.
De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.
En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.
Da jeg henta vogner, på CC.
Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.
Inne i hallen vel, tror jeg.
Det var vel en bakke der og, tror jeg.
Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.
Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.
Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.
Og delte det liksom inn i henteturer da.
Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.
Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.
Det tok vel en halvtime cirka kanskje.
Noe sånt.
Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.
Og da var det også vanligvis roligere i kassa.
Så da var det ikke så ofte kø da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.
Så lå det en brekkhylle.
Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.
Også kunne folk spise av den da.
En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.
At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.
(Som ganske ofte lå der).
Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.
Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.
En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).
Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.
De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.
Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.
Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.
Når hu bodde i Leirfaret 4B.
Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.
Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.
Dette var ikke lov i Rimi, forresten.
Der ble sånt bare kastet.
Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.
For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.
Noe sånt.
Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.
(Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.
Et skrin vi måtte telle, tror jeg.
Før vi satte oss i kassa da).
Så sånn var det.
Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.
Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.
Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).
Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.
(Kanskje unntatt bestemor Ågot).
Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.
(Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.
Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.
Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.
Sånne ting.
Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.
Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).
Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.
En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.
Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.
Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.
Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.
(Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.
Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.
Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).
Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.
Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.
Hvis jeg skjønte det rett.
Men men, det kan jo være at jeg tok feil.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå er klokka over 21, her på hosteller.
Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.
For en Web Developer-jobb, i Gateshead.
I morgen tidlig da.
Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.
Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 30: Brighton
En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).
(Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).
Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.
Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.
Jeg ringte til STS og bestilte reise da.
Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.
Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.
(Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.
Men men).
Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.
Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.
Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.
Men men.
(Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.
Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.
Vil jeg nok tippe på.
Men men).
Vi tok fly, fra Fornebu vel.
Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.
Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.
Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.
Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.
Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.
Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.
Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.
Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.
Så sånn var det.
Men men.
Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.
Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.
Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.
Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.
Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.
Men men.
Så dukka min vertsfamilie opp.
De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.
Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).
De kjørte en liten bil vel.
Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.
Som gikk på barneskolen sikkert.
Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.
Men men.
Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.
Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.
To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.
Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.
Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.
Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.
For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.
Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).
(Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.
Men men.
(Den gikk sånn her:
‘Agadir push pinapple shake the tree’.
Noe sånt.
Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.
Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.
Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.
(Men jeg bodde hos mora mi da).
Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.
En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.
(Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.
Men men).
Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.
Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.
Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.
Så jeg prøvde å huske veien tilbake.
Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.
Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.
Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.
Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.
Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.
Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.
Han stod parkert der, mens han spiste vel.
Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.
Det fikk jeg.
Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.
(De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.
Noe sånt).
Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).
Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.
Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.
(Så da skjønte jeg det nok feil.
Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.
Men men).
Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.
For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.
Av en eller annen grunn.
Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.
Så sånn var det.
Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.
Da svarte faren min i telefonen der vel.
Han sa ihvertfall hva adressen var da.
Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.
De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.
Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.
Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.
Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).
Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.
(Siden jeg ikke hadde noe penger).
Men det ville han ikke.
Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.
Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.
Så han behøvde ikke å få penger, sa han.
Men men.
(Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.
Eller av vertsfamilien da).
Noe sånt.
Men men.
Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.
Sånn at dette ikke skulle skje igjen.
Så sånn var det.
Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.
Eller nei, sånn var det vel ikke.
Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.
Dagen etter.
Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.
Men det var langt unna der vi norske holdt til.
For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.
Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.
Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.
Så sånn var det.
Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.
Og det var vel på Churchill Square.
Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.
Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.
Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.
Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.
Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.
Men men.
Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.
Noe sånt.
Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.
(Sønnen hans var vel for ung kanskje.
Hvem vet).
Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.
Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.
Noe sånt.
Men men.
Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.
Men men.
Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.
Så sånn var det.
Men men.
Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.
Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.
De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.
Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.
Og jeg syntes at maten der var så god.
Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.
Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.
Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.
Det var han Fredrik Axelsson.
Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.
(Han var vel hårdrockare, tror jeg.
Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.
Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.
Før jeg tok opp.
Hvem vet).
En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.
Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.
Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.
Hu jenta prata med han gutten husker jeg.
Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.
Mens for jenter, så var den 15 år.
Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.
Husker jeg.
Noe sånt.
Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).
Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.
Men det gadd jeg ikke.
Så sa hu jenta at jeg var dum.
Også spurte jeg henne, om hvorfor det.
‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.
Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.
Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.
Men men.
Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.
De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.
Så sånn var det.
Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.
Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.
Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.
Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.
Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.
Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.
Men men.
Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.
Men men.
Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.
Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.
Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.
(Noe som ikke var helt sant men).
Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.
Der solgte masse elektronikk, osv.
Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.
Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.
Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.
Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.
Det var ikke så populært.
Men men.
Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.
Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.
De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.
(Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).
Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.
Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.
Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.
Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.
Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.
Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.
(Jeg var litt full da).
Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.
For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.
Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.
Men han var på vei tilbake hjem igjen.
Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.
Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.
Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.
I fylla da.
(Eller jeg var ihvertfall pussa).
Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.
Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.
Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.
Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.
Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.
Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.
Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.
Så sånn var det.
Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.
Så sånn var det.
Men men.
På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.
Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.
Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.
For de ville falle ut.
Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.
Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.
(Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.
Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.
Men men).
Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.
Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.
Men men.
Så jeg fikk jo skylda for det da.
Jeg lo litt av henne, mener jeg.
Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.
Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.
Og da lo vel de jentene, tror jeg.
Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.
Ihvertfall en.
Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.
Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.
(De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).
Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.
Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.
Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.
Så sånn var det.
Men men.
Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.
Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.
Men det er mulig jeg husker feil.
Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.
Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).
Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.
En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.
Sånn som jeg husker det.
Men men.
Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.
Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.
Noe sånt.
Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.
Jeg kjøpte øl der, husker jeg.
(Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.
Noe sånt).
Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.
Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.
Så det var ikke dårlig.
Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.
Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.
Med at jeg mista mynter, på bakken.
I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.
Og sparka til den.
Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.
Men men.
Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.
(En ti-pence mynt, eller noe.
Altså en mynt som ikke var verdt så mye).
Også ropte en prest.
‘Who lost his money’, osv.
Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Men men.
Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.
(Jeg husker ikke hva det heter der nå.
Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).
Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).
Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.
Noe sånt.
(Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).
Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.
Så sånn var det.
Men men.
Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.
De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.
Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.
De jentene klagde, dagen etter vel.
For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.
For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.
Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.
Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.
‘Horer’, sa hu ene jenta.
‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.
Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.
Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også på restaurant, den kvelden.
Før vi dro til den kirken vel.
Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.
Når vi skulle betale for maten.
Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.
For vi hadde bare sedler da.
Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.
For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.
Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.
Så sånn var det.
Men men.
Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.
Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.
Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.
For moderne kunst.
Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).
Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.
(De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.
Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.
Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.
En slags klokkeradio, eller noe, vel.
Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.
Men men.
Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.
(En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).
Men men.
I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.
Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.
Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.
Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.
Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.
Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.
Hvem vet.
Men men.
Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.
Så jeg glemte hvor bussen stod.
Så jeg fant ikke bussen vår.
Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.
Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.
(For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).
Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.
Så sånn var det.
Men men.
Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.
Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.
Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.
Noe sånt.
Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.
Dette var i en annen del av Brighton.
Men fortsatt i sentrum da.
Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.
Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.
Noe sånt.
Den nye familien var en større familie.
Og de hadde unger, som var på min alder.
Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.
Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.
Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.
Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.
Noe sånt.
Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.
Sånn at noen jenter lo vel.
Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.
Hva vet jeg.
Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.
Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.
En kveld, så så jeg på TV, etter middag.
Det var Bislett Games.
Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.
Noe sånt.
Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.
Eller kanskje de sov.
Hva vet jeg.
Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).
Også gikk jeg og la meg da.
Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.
Men men.
SÅ sånn var det.
Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.
Og kanskje en onkel eller bestefar og.
Noe sånt.
Så jeg ble aldri helt husvarm der.
Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.
Noe sånt.
Jeg fikk også en telefon fra han svensken.
Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.
Disse hadde havna i kofferten min.
Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.
Jeg innrømte at de lå i kofferten min.
Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.
For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.
Så sånn var det.
Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.
Men men.
Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.
Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.
Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_
Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?
Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?
Men men.
En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.
Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.
Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.
Så sånn var det.
Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.
Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.
Men var ganske kraftig.
‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).
‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.
Også var det han karen.
Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.
Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.
Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.
Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.
Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.
Jeg svarte, at jeg hadde vært det.
(For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).
Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.
Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.
Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.
Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.
Dette var jo sommeren jeg fylte femten.
Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.
Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.
Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.
Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.
(Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.
Men men).
Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.
Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.
Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.
Nede i skrekkammeret vel.
Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.
(Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).
Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.
(Det er mulig at det var like før og).
Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For jeg tok dem vel egentlig ikke.
Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.
Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.
Men men.
Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.
Og da drakk jeg opp dem.
Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.
Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.
For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.
Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.
For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).
Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.
Men men.
Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.
Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.
(En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.
Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).
Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.
Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.
Noe sånt.
(For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).
Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.
Og da sa jeg det til han Axelsson da.
Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.
(Nemlig ‘cancer’).
Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.
Men da skjønte ikke svensken noe.
Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.
Men da skjønte heller ikke svensken noe.
Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.
Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.
Eller kanskje han ikke ville skjønne det.
Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Men men.
Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.
Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.
At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.
Og at faren hans, var leder for et av dem.
(Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.
Men det var kanskje noe kriminelt.
Hvem vet).
En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.
Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.
Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.
Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.
Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.
De spurte hvor jeg var fra.
Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.
De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.
Så sånn var det.
En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.
Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.
Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).
Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.
Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.
Noe som gjorde rimlig vondt.
Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.
Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.
Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).
Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.
Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.
Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.
Og da slutta de vel å slå, mener jeg.
Så det var ganske slemme, må jeg si.
Så sånn var det.
Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.
Så sånn var det.
Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.
Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.
For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.
Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.
Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.
Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.
Men de fikk ikke liv i han.
Kona hans gråt husker jeg.
Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.
En kar i begynnelsen av 20-årene vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.
Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.
Så sånn var det.
På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.
Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.
Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.
Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.
Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.
Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.
Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.
Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).
Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).
Så sånn var det.
(Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.
Det lurte jeg på ihvertfall.
Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.
Men men).
Jeg spurte om de sokkene da.
Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.
Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.
Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.
Så sånn var det.
Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.
(Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).
Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).
Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.
Sånn som jeg gjør her på hostellet.
Hm.
Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.
Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.
Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.
Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.
Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.
På engelsk da.
Husker jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.
Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.
Så det er helt sikkert.
Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.
Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.
Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.
(Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.
Noe sånt).
Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.
Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.
Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.
Og det klarte jeg ikke, husker jeg.
Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.
Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.
Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.
Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.
Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.
At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.
Noe sånt.
Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.
Men det gadd jeg ikke da.
Så sånn var det.
Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.
Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.
Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.
Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.
Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.
Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.
Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.
Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.
Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men det veit dem vel kanskje selv.
Det får man vel håpe på.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Sånn her ser tremenningen min Øystein Andersen ut. Jeg trodde han skulle vokse av seg den stilen, når han vokste opp, men han ser enda tøffere ut nå
PS.
Hvis noen lurer på hvorfor Øystein har et så norsk navn, enda han er fra Korea, så er det fordi han ble adoptert av kusina til faren min, og hennes ektemann, Kai, som bodde på Lørenskog og jobba på Tetra-Pack.
Øystein var ikke bare tremenningen min, han var også kamerat med kameraten min fra Nedre felt på Bergeråsen, Kjetil Holshagen.
Så det var ikke så lett for meg å unngå å bli kjent med han.
Fetteren min Ove, skulle absolutt plukke jordbær, en sommer, på Sand.
Og da måtte jeg være med han og plukke, sa faren min, hos familien Sand, enda jeg ikke var motivert for å plukke, den sommeren.
Det var vel i 1985, kanskje?
Enten sommeren 1985 eller sommeren 1986, mener jeg.
Og da var Øystein også og plukka i jorbæråkeren, til familien Sand, sammen med Kjetil Holshagen da.
Uten at jeg skjønner nå, hva de gutta der gjorde i jorbæråkeren, til familien Sand, på Sand.
For Kjetil Holshagen, han jobbe også på Aass bryggeri, i Drammen, med å stable tomflasker, om sommeren, siden mora hans jobba der.
Og Øystein, han er så kresen og bortskjemt, så å plukke jordbær, det må ha vært som en tullejobb omtrent, vil jeg tippe, for han.
Og han dreiv mye å kasta jordbær på folk osv., hvis jeg husker riktig.
Og jeg kjeda meg da, siden jeg måtte plukke jordbær, bare for å holde Ove med selskap.
Så det kan tenkes at familien min satt opp dette.
At det var en plan.
At de fikk Ove til å plukke jordbær, for at jeg skulle bli kjent med Øystein, sånn at familien min skulle ha kontroll på meg, når jeg flytta til Oslo, for å studere etterhvert, som var planen.
Noe sånt.
Øystein og dem hadde sommerhus, på Sand, (eller det var et gårdshus, og vel også en låve, borte ved Bergeråsen, nedafor Nedre felt på Bergeråsen).
Og en gang, på høsten 1988, (da hadde jeg vært kamerat med Øystein, i et eller to år vel, siden jeg og han og Kjetil Holshagen, var som en gjeng, i helgene, hvor vi hang oppe hos meg, som hadde egen leilighet, og så på video og spiste Pizza Grandiosa, og dreiv med data osv.).
Så så jeg bilen til Kai, midt i uka en gang, som jeg hadde vært hjemme fra skolen i Drammen kanskje.
Jeg husker ikke helt.
Så kjeda jeg meg, så gikk jeg langs fjorden, bort til farmora mi på Sand, istedet for å gå langs veien.
Så så jeg bilen til Kai der.
Så ringte jeg på, for jeg kjente han, siden han var faren til Øystein.
Så spurte jeg om Øystein var der.
Så var det en ung neger der.
Kanskje 18-19 år da.
Noe sånt.
Så spurte negeren på engelsk, om jeg skulle være med.
Og Kai med svetteperler i panna, sa nei.
Så her var det noe homo-orgie på gang, sånn som jeg skjønte det.
Så han Kai, han driver kanskje og tuller med meg, siden jeg ferska han med en ung negergutt en gang.
Hvem vet.
Det er mye rart, ihvertfall.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Oppdatering fra Mogan-familien og Sand, osv. (In Norwegian)
PS.
Det er litt flaut å si, hva som skjedde, da jeg fikk penger av Margit og Anne, til bussen.
Da jeg var sånn 14-15 år, og hadde vært i Drammen.
Men det var, at de hadde sagt til Ågot, at jeg hadde sett ut som en jente, eller noe, virka det som, for meg.
Så det syntes jeg var veldig flaut.
Så det var siste gang, at jeg oppsøkte Margit og Anne.
Det kan kanskje ha vært at de reagerte fordi jeg hadde lyst hår?
Hva vet jeg.
Men jeg er litt var for Margit og Anne.
Jeg tror de hadde en sjef, som styrte bedriften deres, men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.
Og jeg var vel ikke så velkommen, innendørs, i hytta dems, nede ved Snippen.
Så jeg lurer på om de var noe Illuminati, eventuelt, eller hva som kan ha forekommet.
Ågot var jo glad i stjernetegn og i å legge kabal.
Men var ellers kristen og gudfryktig.
Men jeg skal ikke si noe sikkert.
Det var også ei dame, som het Liv, som jobba på kiosken.
Som var bygget av tre, med et overbygg, hvor folk kunne sitte, og som var malt lys blå vel.
Hvor folk fra hyttene, på Krok, som ofte dro ut fra Drammen og kanskje helt fra Oslo, om sommerne.
De hytteturistene, de dro sikkert på kiosken til Liv, for å kjøpe godteri osv., på 70-tallet.
Men det kiosken, stengte sånn rundt 1975 kanskje.
Noe sånt.
Og den ble revet sånn rundt 1980, eller noe, da Sandbu Tepper, ble bygget på tomten.
Men Ågot besøkte hun Liv, noen ganger, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
