Nå ringte fattern angående noe ligningsattest osv.
Nå skal Christell gifte seg, med han svenske samboern sin da, sa fattern.
Mathias, heter vel han.
Jeg trodde dem var gift fra før jeg da.
Men da skal dem i hvertfall gifte seg nå.
Så da får kanskje Jan slutte å kikke på henne i dusjen nå da.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Jeg tror de som har tatt trygdesvindel på meg, mens jeg har vært i England.
Det tror jeg er onkel Martin, søstra mi Pia, tante Ellen, og han legen i Helgeroa, muligens.
Og hvem vet.
Jo, naboen til Martin, Thor, han er en kriminell, som dyrker marijuana osv., på hytta si, i Kvelde der.
Og kameraten hans, Trond, som var dørvakt, på Fritzøe Brygge.
Jeg mistenker at de kan være innvolvert.
Om kusina mi Rahel, og broren min Axel er innvolvert, det veit jeg ikke.
Jeg kan jo ikke si det her sikkert, men noe rart er det nok.
Og hun dama, eller ex-dama til Martin, Grethe Ingebrigtsen, som nå bor i Østfold.
Jeg vet ikke hvilken rolle hun har i det her.
Vi får se.
De vil jo ikke engang sende meg papirene fra jobb og skole, som ligger i kofferten min, på gården til Martin.
Og ikke klærna mine, eller noe.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå ringte jeg tante Ellen, i Stavern, men hun var ikke hjemme.
Så ringte jeg bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, og da svarte tante Ellen.
Det var litt rart.
Men men.
Tante Ellen, trodde ikke at noen kunne ha levert selvangivelser i mitt navn.
Og ble litt forrvirret av det her, at jeg nevnte både England og Norge.
Det forstod hun ikke helt.
Hun trodde ikke at noen kunne ha levert selvangivelser i mitt navn i Norge, siden folk såvidt ikke gadd å levere sine egne selvangivelser.
Det er greit, nå er jo jeg i utlandet, så har jeg egentlig nok å stri med her, om jeg ikke skal få selvangivelsene mine tullet med i Norge også.
Men jeg spurte hvorfor hun svarte telefonen til bestemor.
Det var fordi hun satt nærmest.
Så fikk jeg etterhvert snakke med bestemor.
Og hun hadde hatt maleriutstilling, i det gamle biblioteket, i Nevlunghavn, og solgt masse malerier.
Jeg sa jeg hadde funnet uniformen, til morfaren hennes, generalen Anders Gjedde Nyholm, på internett.
Og det trodde hun ikke noe på.
Så jeg måtte si at jeg skulle prøve å få printet ut det, og sende det i posten.
Vi får se.
Det er ikke tull, jeg skal finne linken.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er linken til det debattforumet:
http://forum.axishistory.com/viewtopic.php?f=52&t=112310&st=0&sk=t&sd=a&start=15
Jeg skrev jo om det igår, at en i klassen min, fra tredje klasse, og helt til andre klasse på videregående, på handel og kontor, Linda Moen.
Hun gikk jeg altså i klasse med, i ni år.
Det er mulig hun gikk i parallellklassen, første året på videregående.
I såfall var det åtte år, som jeg gikk i samme klasse som henne.
Men i løpet av de årene, så prata jeg aldri ordentlig med henne, hun bare gliste stygt, hver gang det var noe.
Hun var litt ufordragelig, vil jeg si.
Så hun ble jeg aldri på godfot med, eller hva man skal kalle det.
Så det var litt merkelig for meg, hver gang hun dukket opp, og ble kjørt av faren sin, for å hente sagflis til kaninen sin, i siloen, som stod mellom Strømm Trevare, firmaet til fattern, og huset til bestemora mi, hvor jeg spiste middag hver dag etter skolen.
Etter middag, så pleide jeg å slappe av, og lese avisene.
Aftenposten, Drammens Tidende, Svelvik-Nytt.
Og også Donald og Fantomet og sånn, avhengig av hvor gammel jeg var, jeg spiste middag der i flere år.
Og også masse annet lesestoff osv.
Hvis ikke jeg skulle sende noe brev eller noe, fra kontoret der da.
Eller ringe noen om noe.
Jeg fikk lov å gjøre som jeg ville der.
Se på TV, men det var bare NRK, så etter middagen, så var det bare prøvebilde, stort sett.
Så sånn var det.
Før ettermiddagsnytt begynte, klokken 17.55.
Så sånn var det.
Men faren til Linda, Leif Moen.
Han var trener på fotballlaget, på Berger IL, det første året.
Før Skjellsbekk og faren til Anders i klassen over, tok over.
Røkås het vel dem.
De bodde i huset, som jeg og fattern og muttern og søstra mi, bodde i.
I Toppen 4.
Før muttern, ifølge fattern, sa at det bodde bare arbeiderfolk på Bergeråsen, og dro med meg og søstra mi, til Larvik, i 1973.
Eller hvordan det kan ha vært.
I 1979, så var jeg i hvertfall tilbake på Bergeråsen, nå i Hellinga 7B, og vi hadde vel han Leif Moen som trener, rundt 1980, eller 1981, eller noe.
Og da var også Linda med, sammen med Lene Andersen, og spillte fotball, en sesong.
Men det ble vel mest bare tull, tror jeg.
Selv om jeg husker et lag fra Oslo.
I noe cup.
Manglerud Star.
Smågutt-laget, eller noe, på 80-tallet.
De spilte vi mot i en cup, på Berger.
Og da hadde de en jente på laget.
Så var det noen som hadde kikka inn i garderoben dems etter kampen.
Og da sa dem, at hun jenta dusja sammen med gutta.
Men det gjorde ikke Linda Moen og Lene Andersen.
Så frigjorte var vi ikke på Berger.
Så sånn var det.
De var vel bare med på noen treninger tror jeg, og ikke noen kamper, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Men selv om jeg gikk veldig dårlig overens med hun Linda Moen, på skolen.
Så spurte jeg sikkert fattern, om det var nødvendig at hu kom der og henta sagflis.
Ja, dem hadde pleid å gjort det sånn da, at folk fikk hente sagflis gratis osv.
Og han Leif Moen, eller Leiv Moen, han var jo tremenningen til fattern.
Hvis ikke det var mora til Linda Moen som var det.
Linda Moen var i hvertfall firemenningen min, sa dem.
Men det tror jeg ikke hun Linda Moen visste.
Og farmora mi, hun var sånn, at hu var mye på kjøkkenet osv.
Og når det kom en bil, så fløy hu til vinduet.
Og da sa hu sånn som, at nå er hu dattra til Moen her, for å hente sagflis til kanin sin igjen.
Sånne ting.
Og jeg ville jo ikke lage noe spetakkel, av det her uvennskapet, eller hva man skal kalle det, med Linda Moen.
Så da satt jeg bare å leste avisa osv., når hu var der.
Det var jo folk på verkstedet der, og i huset, hele tida, så det var ikke så spesiellt at hu dukka opp.
Men jeg lot hu bare stå i siloen der i fred da, jeg så kanskje på hu, i vinduet en gang, mens hun holdt på å grave i flisa der.
Men jeg ville liksom ikke begynne å krangle med henne der.
For selv om vi var uvenner på skolen, så var jo faren kjent med faren min, så da kunne ikke jeg lage noe spetakkel da, tenkte jeg.
Så da lot jeg henne være i fred, selv om jeg ikke likte hu.
Men hvis fattern ikke hadde kjent foreldra hennes, da hadde jeg nok gått ut, og spurt hva hun dreiv med, siden hun dreiv å rappa flis i siloen til verkstedet til fattern.
Men faren hennes var med, så da kunne jeg ikke gjøre det.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå fortalte jeg jo onkelen min, Martin, i Larvik, i 2005, at jeg hadde hørt, at jeg var forfulgt av noe mafia osv., da jeg jobbet i Oslo, på slutten av 2003.
Men han trodde det hadde klikka for meg, og krevde at jeg måtte gå til psykolog, så kunne jeg bo og jobbe på gården da.
Jeg hadde ikke noe annet sted å dra, så jeg gikk med på det.
Men nå ser jeg, jeg fikk journalen tilsendt i dag.
At onkelen min, og dama hans da, Grethe Ingebrigtsen.
De hadde møter med psykologen, bak ryggen min.
Og det har ingen sagt til meg.
Jeg vet ikke helt hva de kan ha sagt da.
Det synes jeg var litt rart.
Og det er også masse andre feil.
De sa at de dro til Danmark et par dager.
Men de skulle være borte en uke minst, sa de.
Og de sa også at jeg skulle passe hestene.
Men det står bare hund og katt, i journalen.
Så hvor de hestene ble av, det synes jeg var rart.
Hester kan vel ikke bare forsvinne sånn uten videre.
Så her er det så mye humbug, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Så det var ikke så artig.
Men sånn er det.
Alt kan ikke være like artig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Datoene var også feil.
De dro på 35 års dagen min, på MC-ferie til Danmark.
Men i journalen, så stod det at de dro 18. juli, (og ikke på bursdagen min, 25. juli).
Hele journalen er full av sånne feil.
Nå er ikke jeg ekspert på sånne journaler.
Men det skal vel være riktig det som står der, skulle man tro.
Så det her synes jeg var litt rart.
Det likte jeg ikke helt.
Sånn som jeg tenker nå, så er det at politiet betaler fattern, og andre, for at dem skal prøve å få meg, til bli sjokka, og miste kontrollen, eller noe.
For å dekke over at dem har gjort noe idiot-greier.
Så prøver dem å torturere meg, for å dekke over hva dem har gjort.
Sånn tenker jeg nå.
Så får vi se om det er mulig å finne ut hva som har skjedd.
Vi får se.
Fattern ringte nå, og jeg tror noe var galt, siden han var edru.
Men men.
Han fortalte at en av hans beste venner, Ernest Eastwood, fra Berger, var død.
Jeg husker nesten ikke han.
Men jeg husker vi var på båttur, nedover mot Tjøme der, i 1976, sa fattern.
Og da husker jeg at i hvertfall hun dattra hans, med rødt hår vel, Anne, var med, og mulig også sønnen hans.
Dem hadde en trebåt.
Og fattern hadde en plastbåt, som han hadde bygd selv da.
Og vi møtte ikke dem før lenger sørover i Vestfold.
Første kvelden, så dro fattern på pub, i Holmestrand.
Og jeg og Pia, var igjen i båten.
Hvis det var i 1976, så var det sommeren jeg fyllte seks år, og Pia var fire og et halvt år.
Så kom det en mann, utpå kvelden.
For vi stod opp, fordi vi lurte på hvorfor fattern ikke kom tilbake.
Så gikk det en mann på brygga da.
Så spurte han oss, om noe var galt da.
Så sa vi ikke visste hvor fattern var da.
For da hadde fattern vært på puben, i flere timer.
Og det var en stund, siden vi hadde vært hos fattern, før det her, og vi dro rett ut med båten omtrent.
Så det var litt merkelig det her, å plutselig være aleine i en båt i Holmestrand, for det var første gangen vi var ute med båten.
Så kom fattern, og sa at en mann hadde kalt han for idiot på puben, og prata litt, og gikk tilbake til puben da.
Så sånn var det.
Og fattern nevnte også det, at vi gikk i land på en strand, men ble jagd vekk, av ei sint dame.
Jeg trodde det var fordi det var nudiststrand.
Men fattern sa at det var fordi det var noe kristne greier.
Da lurte jeg på om det kunne ha vært Smiths venner.
Fattern sa at han hadde vært hos Smiths venner, mange ganger, med køyesenger.
Jeg lurte på om han trodde at alt foregikk riktig der, eller om det var noe hjernevasking osv.
Fattern visste ikke.
Jeg lurte på om det var som i Kina, eller noe.
Eller kanskje Nord-Korea, hadde vært riktigere.
Men men.
Fattern sa også, at han hadde funnet en katt, som var overkjørt, i gata, i Drammen.
Med blod rennende ut av øya osv.
Eller noe sånt.
Han hadde hivd katta i søplebøtta.
Han lurte på om jeg huska, fra da jeg var ca. 12 år, eller noe, da han hadde kommet opp, fra Haldis, og jeg sa fra badet, at katta ikke kom når jeg ropte.
Så sa fattern, at katta var der nå.
Så gikk jeg for å se.
Så var kjeven knust, og tarmen hang ut osv.
Fattern sa at katta var overkjørt.
Jeg spurte hvordan han visste det.
Han sa at noen kunne også ha slått katta.
Så la han katta i en eske, sa han, og vi dro til dyrlegen i Sande, men han sa at det ikke var noe å gjøre for katta.
Jeg sa at katta lå på et rødt pledd, fra Berger pledd.
For det husker jeg enda.
Men men.
Fattern sa han hadde kjørt over en katt, engang, på Hurumlandet, men at katta ikke døde, så han måtte rygge, og kjøre over katta en gang til.
Jeg fortalte, at en gang, da jeg kjørte til jobben, på Rimi Bjørndal, så hadde bilen foran meg kjørt over en katt, og klørna, til katten, klorte seg inn i dekket, mens katta ble overkjørt.
At katta angrep dekket, som kjørte over den.
Fattern lurte på om katta overlevde.
Jeg sa at jeg kunne ikke stoppe på Europaveien, for det kom mange biler bak, og jeg måtte på jobben.
Men jeg tror ikke katta overlevde.
Så sånn var det.
Jeg spurte fra Holmsbu, og fattern sa, at foreldra til faren hans, hans besteforeldre, på farssida, de bodde på et sted der, som het Støa.
Fattern hadde en båt, bygget av finer, på slutten av 60-tallet da.
Muttern, bodde like ovenfor Holmsbu sentrum.
Så møtte fattern muttern, i Holmsbu da, da han var der med båten.
De begynte å prate, og muttern var hyggelig osv.
Så dro muttern til England.
Kanskje som au-pair, for det vet jeg hun var.
Så kom hun tilbake til Holmsbu.
Og da ringte hun fattern, og fortalte at hun var tilbake igjen da.
Så var dem sammen da.
Så måtte dem gifte seg, for muttern ble gravid med meg.
Men jeg ble født i ekteskap, sa fattern, så det var jo noe å ta med seg.
Jeg spurte hvorfor muttern flytta.
Fattern sa, at dem ble uvenner, men han visste ikke hvorfor.
Så sa muttern at det bodde bare arbeiderfolk, på Bergeråsen, etter at vi hadde bodd på Toppen der, i et års tid.
Fattern sa, at det bodde også noen skippere der osv.
Muttern sa hun ville bo nede i Tønsberg.
Fattern fant det huset i avisa, nede i Vestmarka, i Larvik, som kosta 500 kr. i måneden.
Men fattern ville ikke jobbe nede i Larvik der, han hadde jo snekkerverksted på Sand.
Men han var ofte å besøkte meg og Pia, nede i Larvik.
Så møtte muttern Arne-Thormod.
Og da fikk ikke fattern lov å besøke oss mer.
Men, da vi bodde i Mellomhagen, i Larvik, så dro han og Runar dit, og var mafia-karer, og kidnappa meg og Pia.
Fattern sa han kunne ha kommet i fengsel for det.
Men at lendsmannen i Svelvik, var en fornuftig kar, så det gikk greit.
Jeg lurte på hvorfor muttern ville flytte til Tønsberg-traktene osv., om hun var sinnsyk.
Men fattern trodde ikke det.
Like før muttern døde, på Moss sykehus, så hadde fattern spurt muttern, om hvorfor de ble uvenner.
Men muttern ville ikke svare.
Men men.
Fattern sa jeg skulle skrive om at kameraten hans døde, og at den katta døde, på bloggen.
Jeg spurte hvorfor, for jeg har aldri kjent han Ernest, annet enn at jeg har hørt at fattern har fortalt om han, at han var kameraten hans, da han vokste opp osv.
Jeg spurte om de var fra USA, for fattern fortalte, at sønnen hans, hadde vært soldat for USA, i Sør-Amerika osv.
Men dem var fra England, sa fattern.
Så sånn var det.
Presten hadde sagt at han døde av høyt blodtrykk, pga. noe løsemiddelskader, eller noe.
Det var det presten sa i hvertfall, sa fattern.
Jeg vet ikke hva poenget med å si det her var.
Men jeg husker en jul, i 2002 eller 2003.
Så fikk jeg kulepenn og lighter-sett, fra fattern, i julegave.
Og det lurte søstra mi fælt på, hva jeg syntes om.
Jeg røyka vel ikke fast da.
Så det er mye rart.
Og man kunne ofte få samme julegaver, flere år på rad, av Haldis og fattern.
Så hva dem driver med, det kan man ikke skjønne like enkelt alltid.
Men jeg får se om det er mer jeg lurer på, fra gamle dager osv., om familien osv.
Så kanskje jeg ringer og spørr om det.
Jeg kommer ikke på allting alltid, med en gang, når fattern ringer, for det er del som foregår.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
På begynnelsen av 80-tallet, så pleide jeg å være en del nede hos Haldis, selv om jeg var mye mer i Hellinga og Leirfaret, og i huset til bestemuttern på Sand osv.
Og på slutten av 80-tallet, så var jeg bare nede ved huset til Haldis og dem, hvis jeg hadde lite mat i huset i Leirfaret, og robba noe mat i garasjen dems.
En gang på begynnelsen av 80-tallet, da Christell hadde vært hos noe familie på Vestlandet, da kom hun tilbake og sang på den sangen her:
PS.
Christell har eller hadde vel familie i Bergen, Stavanger og Ålesund.
Og også en venninne på Stovner, mener jeg å huske.
Jeg pleide å gjøre innbrudd i huset dems og snoke i tinga dems, og da fant jeg et brev hu hadde fått fra en venninne på Stovner, som likte Duran Duran, husker jeg, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Noe sånt.
Men men.
Christell har en onkel og tante i Bergen, og muligens også en halvbror som heter Bjørn, eller noe(?)
Jeg tror tanta heter Lete, eller noe.
Hvis ikke det er hun i Stavanger.
Jeg tror Christell pleide å dra til familien sin i Bergen om sommerne, for jeg husker hun pleide å komme tilbake fra ferie.
Og da sa hun ikke godteri, da sa hun at hun hadde lyst på noe snop.
Så sånn var det.
Nå har jeg laget middag her.
Jeg lærte å lage mat, da jeg bodde sammen med søstra mi, og en kamerat som het Glenn, på Ungbo, på Ellingsrudåsen, i 1993 og 94, var det vel.
Søstra mi lærte meg, for da slapp hu vel å lage selv.
Noe sånt.
Hu hadde lært av somalierne, å lage spagetti.
For Somalia pleide å være italiensk koloni, så det gikk det mye av der, sa søstra mi.
Måten å finne ut, om spagettien var ‘al dente’, eller hva det heter.
Det var, at man skulle hive en bit spagetti, på kjøkkenskapet.
Og hvis spagettien hang fast, så var den ferdig kokt da.
Så sånn var det.
Nå lagde ikke jeg spagetti nå da.
Men en engelsk, eller indisk, rett, som heter Curry.
Det pleier dem å selge på indiske take-away resturanter osv. her.
Men det er bare å kjøpe en boks og, det er løk og tomater osv., i karrisaus.
Som koster kanskje 8 kroner.
Også koster to kyllingfileter, ca. 20 kroner.
Jeg er litt opptatt av priser, for jeg har jobba på Rimi i 12 år, så jeg har aldri hatt så særlig god råd.
Så sånn er det.
Så skjærer man opp kyllingfiletene i biter.
Man kan nok også bruke biff eller kjøttdeig.
Man tar panna på den sterkeste varmen.
tar oppi litt matolje.
Tørker bort med papir, hvis det blir for mye olje.
Det er noe sånn teflon-greier, tror jeg, så man behøver egentlig ikke så mye olje.
Også tar man et par dråper vann, fra fingrene, og legger oppi panna.
Når de dråpene er borte, så er panna varm nok.
Så legger man oppi de oppskjærte kyllingbitene.
Del hver filet, i 5-6 biter, eller noe.
Så stek de bitene, sånn at de blir stekt på hver side.
men ikke inni.
Så når dem er stekt på hver side, så hel oppi boksen med curri.
Så skru varmen, på det laveste eller nest laveste.
Så kan man etterhvert prøve å kutte kyllingbitene, i mindre deler, med en sånn stekespade.
Som om det var kjøttdeig omtrent.
Så ser man om kyllingen er gjennomstekt.
Men det her skal stå å putre, i ca. et kvarter da, stod det på boksen.
Og da blir kyllingen skikkelig mør.
Så gadd ikke jeg å lage ris da.
Jeg er litt lei av ris, for noen dager, når jeg har hatt dårlig råd, så har jeg bare spist ris, med soyasaus osv.
Så det er jeg litt lei nå.
Men men.
Så jeg bare smørte noen sånne engelske brødskiver, med hvitt brød, og smør eller margarin da.
For det brødet er veldig billig her.
Og det grove brødet i England, er ikke noe særlig bra alikevel.
Ikke halvparten så bra som det norske, Birkebeiner-brød osv., synes i hvertfall jeg.
Så da er det like greit å kjøpe det billige hvite brødet, det smaker egentlig ikke loff, for det er ikke så søtt.
Og det er ferdig skjært opp.
Så det er bare å hive fire brødskiver, på en tallerken.
Kline på noe margarin, noe sånn solsikkeolje-margarin, eller noe.
Og så helle over kylling og curri.
Og det var digg, for brødet var ferskt, og kyllingen var mør, så det var ikke vanskelig å spise den maten.
Det er sikkert.
Så den som hadde hatt penger og tid.
Da kunne man ha laget sånn mat hver dag omtrent.
Men man kan ikke ha alt.
Så sånn er det.
Så hvis det er noen som vil ha tips om mat, så bare skriv kommentar, for man lærer vel litt av å jobbe i matbutikk i 15 år og, får man vel håpe.
Selv om det nok er å overdrive, at man stille spørsmål om det.
Jeg kan vel bare noen få retter, det er ikke sånn at jeg skjønner hvordan man skal lage alt mulig.
Men broren min Axel er kokk, så han veit det, så han kan man kontakte antagelig, han jobber på en resturant som heter Oscar Braathen, eller noe, på Torshov.
Hvis han ikke har slutta.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nå husker jeg, i 1994, tror jeg det var, for det var under USA-VM, i fotball.
Da dro Christell og ei venninne, jorda rundt.
Og de hadde hengt med noen svenske musikere, eller noe sånt, i Los Angeles, og kjørt i en bil, som ble brukt, i noe musikkvideo, eller noe, for den svenske fotball-VM sangen, ‘graver gull i USA’, eller noe.
Og i Australia, så hadde Christell og venninna jobba i bar.
Noe strippe-bule, eller noe(?)
Noe sånt.
Men Christell og venninna hadde bare servert da, visstnok.
Men jeg mener å huske at fattern ikke var så veldig fornøyd, med den her strippe-bar jobbinga, eller hva det var.
Men det er litt rart, at alle de norske damene skal til utlandet og jobbe og studere og dra jorda rundt, når de er i begynnelsen av 20-årene.
Er det noe Illuminati-plott og tro?
Hvem vet.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
De hadde vært i India, eller Afrika, eller noe sånn.
Og da måtte de bruke venstrehånda, som do-hånd.
Så ble Christell så vant til det.
Så hu fortsatte å bruke venstehånda, også etter at de kom til siviliserte land, hvor de hadde vannklossett osv.
Så det er vel derfor folk hilser med høyrehånda.
Så sånn var det.