johncons

Stikkord: Familie

  • Mer Grand Prix. (In Norwegian).

    Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Muttern synes den her sangen var så bra osv.

    Hun var fan av Grand Prix.

    Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge ‘Halleluja’, i Grand Prix, noen år før.

    Men men.

    Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.

    Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.

    Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.

    Jeg husker mora til Morten.

    Da vi var der.

    Det var vel om sommeren det her kanskje.

    Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.

    Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.

    Men norske lag er ikke så lette å tippe.

    Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.

    Så det var kanskje mitt på sommeren.

    Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.

    Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.

    Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.

    Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.

    Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.

    Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.

    Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.

    Men det fortsatte jeg med, etter det her.

    Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.

    Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.

    Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.

    Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.

    Og da hadde vi så dårlig råd.

    Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.

    Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.

    Og vi pleide å krangle litt.

    Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.

    Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.

    Også pleide vi å sykle der.

    Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.

    Så det var litt flaut.

    Foran alle i bursdagen.

    Men men.

    Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.

    Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.

    Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.

    Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.

    Så sånn var det.

    Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.

    Men etter at broren min ble født.

    Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.

    Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.

    Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.

    Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.

    Som å gå å handle osv.

    Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.

    Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.

    Og hun var ikke noe hyggelig.

    Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.

    Jeg kjøpte det muttern sa.

    Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.

    Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.

    Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.

    For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.

    Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.

    For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.

    Så ble jeg irritert på alt det her da.

    Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.

    Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.

    Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.

    At det hadde forsvunnet mynter.

    Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.

    Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.

    Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.

    Da gadd jeg ikke å være der lengre.

    Og jeg begynte å mistrives på skolen og.

    I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.

    Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.

    Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.

    Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.

    Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.

    For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.

    Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.

    Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.

    Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.

    Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.

    Bare helt vanlig.

    Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.

    Men men.

    Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.

    Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.

    Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.

    Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.

    De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.

    Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.

    Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.

    Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.

    Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.

    Så det var jo litt leit.

    Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.

    Det får man vel regne med at de har gjort.

    Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • Denne sangen fikk null poeng i Melodi Grand Prix, men onkelen min Håkon, han sa at på BBC radio, så hadde de sagt at denne sangen skulle ha vunnet.

  • My steph-mother Haldis, had a thing with older women, it seems.

    I decided that I’ll try to write a more in English on this blog.

    Since this is really my English blog, it was just that my Norwegian blogs, were deleted one by one, some months ago, so I started posting Norwegian posts here as well.

    And Norwegian people usually understand English very well, so then it should be possible for more people to understand what’s written here.

    If anyone are reading this.

    Now, a few minutes ago, I got a flashback to the 80’s.

    My rights, are being bullied with, by the Police and Government, in Norway and Britain etc.

    They wont tell me what’s going on, in connection that I overheard that I was followed by ‘the mafia’, in Oslo, in 2003.

    And with a murder-attempt on my uncles farm in Larvik, in 2005.

    And with problems with mob, or something, on Microsoft’s Arvato-run product-activation, in Liverpool, and other problems in Liverpool, in 2005 and 2006, etc.

    So I try to write about a lot of stuff on the blog.

    To try to find the missing piece, reagarding why I can’t get my rights.

    Now, today, I thought about my steph-mother, Haldis Humblen.

    Haldis, had a thing with old women, that were around 20 years older than her, I started to think about now.

    And wonder a bit about.

    She knew a woman at Bergeråsen, called ‘teskjekjærringa’, or the teaspoon-woman.

    Her real name was Solveig, and she lived at the lower field, at Bergeråsen, by the fjord, Drammensfjorden.

    She always complained if someone used the road by her house, when the wanted to go to the fjord, so people had to walk on a forest track, instead of on the road.

    Haldis also knew another old woman, that lived opposite of the ‘bedehuset’, the prayers-house, (almost like a small church), by the football-field, in Berger.

    By Berger IL’s football-field.

    Berger played in the Norwegian eight division.

    And had green shirts.

    I used to play for Berger, from I was about ten to I was around sixteen.

    Something like this.

    We usually only beat Selvik.

    And lost to the other teams.

    Selvik was the only team, that we considered, to be less good, than us.

    But we occationally won against other teams as well.

    So we weren’t that bad.

    We won maybe each third game, or something like this.

    But we usually struggeled, against Svelvik, Vinn Sande, and the teams from Drammen etc.

    I think I scored three goals, in those five or six years.

    Once against a team from Gothenburg, that our team-leader knew the team-leader of.

    Once against a team from a willage in the mouintains, or something, that came down to our town, in the summer, to play with three teams, the senior-team, the boys-team, and a junior handball-team, our something.

    Then we had a lot of spectators, and I scored, after about five minutes of the game, after a pass by Ole Christian Skjellsbekk, the son of the team-leader, and who was maybe our best player, I think I have to say.

    I wasn’t very good, since I was very thin, and didn’t have any muscles.

    But after I was in the infantry, in 92/93, then I gained some kilos, and then I could notice, that also my football-skills improved from this.

    I also learned a new way of playing football, when I was at summer-shool, in Brighton, and Shoreham-by-sea, in the late 80’s.

    Then I played with the host-family father there, Rick Hudson, and their neighbour, in Gordon Rd, in Shoreham-by-sea.

    And also some German students, that lived there, used to play, in the garden there.

    Even my friend Øystein, from Korea, used to play occationally.

    And we used to drink lager sometimes, a can or two before or while we played football, at least I did, so this was quite fun.

    And in England, people pushed you, with the shoulder etc, to try to get you to lose the ball.

    So you had to focus on were the other players were as well, and push them away, and not only focus on the ball.

    In Norway, everybody focus on the ball, and they don’t shoulder-tackle the other players, almost at all.

    They sometimes kick you instead of the ball, but they almost never tackle you shoulder by shoulder.

    So then I started to play this, in Norway, in the 90’s etc., and then people often started complaining, since they probably didn’t think this was fair.

    If they complained, then I told them, that this was how they played in England, and they didn’t say anything.

    I think they also played football like this in Weymouth, we used to sometimes play against some local people there, and also in Brighton.

    But anyway.

    Haldis also knew a doctors widow, I think she was, in the neighbour-town, Svelvik.

    She lived not far from the comunity-house, Svelvik Samfunnshus, if I remember correctly.

    Something like that.

    I can’t remember the doctor widows name now.

    But Haldis used to stop at her place sometimes, while driving home from work, in Drammen, I remember, from the times I hitched a ride from Drammen, for practical reasons.

    And Haldis also knew, a woman, in Eddaveien, in Holmen, in Oslo.

    Solveig, who used to work as a telegrafer, on the Denmark-ferries, ‘Holger Danske’, and ‘Scandinavian Star’, the ship where many people died of fire, in the 90’s.

    And which I think must have been a mafia-plot, or something.

    From all the problems with finding who owned the ship, at the time of the disaster, that was written about in the Norwegian media.

    And which still isn’t uncovered, I think.

    But anyway.

    My father, by the way, Arne Mogan Olsen, in Tordenskioldsgate, in Drammen, told me, that Bill Gates, sometimes used to stay, in Solveigs neighbours house, in Eddaveien.

    But one can’t always trust what my father says.

    But he claimed that Solveig had told him this, and that it was a secret, and that I shouldn’t write it here.

    But I try to get attiention to the case, against the Police, and Arvato etc., were I suspect that Nordic women were under mob/Illuminati-control etc.

    So I write about this anyway.

    I haven’t thought about this earlier.

    I’ve thought about that Haldis knew a lot of older women.

    But not that she knew as many as four, for some reason.

    Maybe she targeted old women, with no family, for friendship, to try to inherit money from them.

    What do I know.

    Maybe Haldis looked younger than her age, and that eg. Solveig, from Oslo, looked older than her age.

    That could be I guess.

    But the others were definatly older than Haldis, I’d say.

    So I think I have to try to think more about this, or maybe ask my father, if he calls again.

    We’ll see.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Now I started to think about the goals I scored, for Berger IL.

    The goal I described in the text, was video-taped.

    At the end of the season, we were supposed to watch that game, on video.

    But it was only five or ten minutes, of our game.

    And then someone had taped a senior-team game, on the tape.

    But it was possible to see the goal I scored.

    I scored all the three goals, in the same goal.

    The goal that was closest to the prayer-house, and not the one closest to the club-house.

    But at the gathering, at the end of the season, in the club house.

    In 1985 or something maybe.

    Then we watched the game, on the tv in the 1.st floor, in the club-house.

    And then one could see, that Ole, got the ball, alone, in the center of the field.

    I was the left wing.

    It was a counter-attack, so I was at our half of the ground, I think.

    But I knew that Ole, was a very clever footballer.

    So I knew that we had a good chance, of scoring, when he had the ball, against one or two defenders.

    And it was like a special occation, since three teams, from a far away place, had come to town.

    I thought our team had to do our part, in trying to beat this team, so that our town, would win the overall competition, for all the three games.

    So I ran at the left side, of the field.

    Ole didn’t look at me, because he was maybe twenty, or thirty yards, in front of me.

    But when he was close to the goal, then he had to trick the defender.

    And then he saw that I came running, and just kicked an easy pass to me.

    And I was right in front of the goal.

    And the keeper was played out, so it was just for me to tap the ball, in the goal.

    Ole was a clever footballer, and we went in the same class, at Berger, from the third grade.

    So we were quite used to play together, in the breaks from classes etc.

    Even if he lived at the upper field of houses, on Bergeråsen, and that we didn’t hang together at the spare-time, other than when we played football, for Berger IL.

    I lived at the lower field of houses, at Bergeråsen.

    And almost no kids at my age there, played football.

    But some kids, a year or two younger than me, Jørn, Steffan and Daniel, and Kjetil, etc.

    They played football.

    So we would sometimes play, in my garden, in Leirfaret, since I had a house alone.

    This was untill the day my grandfather died.

    He had been ill, with strokes etc, the last years of his life.

    So then he wasn’t like he used to be.

    The last year or so, he got worse and worse, and needed much care, the last months, so it wasn’t like it was unexpected, that he died.

    So, it wasn’t like we had that much griefe.

    Since he almost couldn’t move, and bearly talk, the last months.

    So I think it must have almost been a relife, for him, to die.

    Possibly.

    And I was only 12 years, or something.

    So we played football, the day of his funeral, or the day he died, possibly.

    One of those days.

    And then my father showed up, like he never used to do, in the middle of the day.

    And shouted at us, to be quiet.

    And then the other kids went home.

    We weren’t allowed to play football.

    The neighbour had complained since the football had ended up in their garden, or something.

    After this, we didn’t play that much.

    But my father explained, that he wasn’t himself, since his father had died.

    And asked me if I didn’t understand this.

    I was a bit indifferent maybe, that Øivind had died, since he was a bit strict, an only sat in the coach etc.

    So I was more sad, when my mothers father, Johannes, died a few years before this.

    Since he always just to act fun, and read from books he had written himself, and usually act funny, chasing me around in the garden, for fun, when I was a child etc.

    My fathers father, Øivind, would never had chased me around the garden, or play football, or things like that.

    He only did things that were serious.

    But he expained stuff sometimes, if I asked.

    And when I was nine, and was going by the train alone, to visit my mother and sister, who lived in another town then, in Larvik, then he helped me to memorise, the train-stations, so that I would know when Larvik was the next station, so that I wouldn’t forget to get off the train, and maybe go with the train to Brevik, or Skien, or something.

    So this never happened, I was a bit sceptical, to go on the train alone to Larvik.

    Since I don’t think I had gone by train before this, since my father and mother always used to have cars.

    But it went well.

    And I had lived in the town center, of Larvik, for one and a half years.

    So I knew where to walk, to get to my mothers house.

    So to go by the train to Larvik, every three or four weeks, from I was nine, was really quite fun.

    Since I used to get a lot of pocket-money, from my father.

    And I also like to live in Larvik, it’s not that big town, and it’s fun place to grow up, if you are like nine or ten years etc.

    And I also had some friends in Larvik, that I used to visit.

    And I used to go to all the shops, in Larvik, and buy stuff, for the pocket-money from my father, every Saturday, that I was there.

    So it used to be quite fun going there.

    Even in the atmosphare, in my mothers house, where she lived with my sister, and my steph-father Arne Thormod, and my younger half-brother Axel, and the cat, Pusi, was almost alway very tense, since my mother was very tense etc.

    So I always used to go out, on Friday night, to visit friends, and on Saturday, to go to the shops.

    And on Sunday, to get some air, or to calm down, from being with my mother, and steph-father.

    They were autorotarian, and strict, and tense, and one had to concentrate, when one were in that house, on what one said, and what one did, since if one did something, that showed that you had a weakness, or said something dum etc, then my mother, and sometimes my steph-father, would attack you, and make fun of you, in a sophisticated way.

    So it wasn’t a laid-back place at all.

    So I think it would have wore me out, if I was to live there, longer than I did.

    And I had always wanted to move back to Berger, since my mother, ran away, with me and my sister, when I was three.

    So I was overjoyed, when my mother, when I was eight or nine, started threatening me, that if I didn’t behave, then I would have to move to my father.

    Then I really started to behave bad.

    So within a few months, my mother had asked my father, to help her, since she couldn’t cope with me any longer, so I had to move to Berger, she told my father.

    But anyway.

    The goal I scored against the Swedish team, was from a corner, from the left, I think.

    The penalty-fiels, was packed, with people.

    So I had to kick the ball, in the ground, so that it bounced over the keeper, I think it was, and into the goal.

    And I also think it probably bounced over the defence.

    Something like this.

    It ended up in goal, at least.

    I didn’t think I would have scored, if I had hit it with a regular shot, so I tried to get the ball to bonce, and it tricked the keeper, so it was a goal at least, even if it looked a bit strange.

    The players on the Swedish team, were a couple of years younger than us.

    The only reason that we played against them, was that our team-leader, Skjeldsbekk, knew their team-leader, so they arranged, that we went to Gothenburg, in the automn, or something, and that they went to our town, in the spring, I think it was.

    I also scored a goal, against Vinn Sande, I think it was.

    Or another team from Sande.

    It was also a corner from the left.

    And also in the same goal.

    I got the ball, at the edge of the penalty-area.

    And shoot the ball, in the cross-bar.

    I had been training, to shoot, at the house etc., in the garden, in Leirfaret, so if I had time, and the ball was rolling, then I could sometimes manage to shoot the ball.

    The ‘idiot from High-school’, Odd Einar Pettersen, was also standing in the penalty-area.

    Right in front of me, and he threw himself, to the ground, when I shoot, so that the shoot wouldn’t hit him.

    So he wasn’t bullying me, at the football-field, at least.

    He was a bit idiot, so thought the bullying etc., was just fun, mostly.

    He was probably being bullied a lot at home, or something.

    He had a father, from the north of Norway, that was very strict, and though, I remeber.

    I was in their house, once or twice, for some reason, on the upper field of houses.

    But anyway.

    So he probably was glad just to be out of the house, so that he wasn’t bullied by his father.

    Something like this.

    Then there was a new corner.

    And everybody lined up in the same way.

    And then I shoot the ball, low.

    And Odd-Einar, threw himself to the ground again.

    Then I knew that he would probably do that.

    So then I shoot the ball, right over him, and low, into the right corner of the goal.

    The keeper was a little passive.

    So he probably should have saved.

    But this corner, was almost like a replay, of the corner right before.

    Except for that I placed the shoot low this time, and not in the cross-bar.

    So I knew how to shoot, at least, from practising at home, I think one could say, since the ball usually hit around where I aimed.

    Sometimes in the summer, I was a bit bored.

    Because after my mates’ Petter and Christian’s mother, Tove Grønli, died, around 1980 or 1981, I think it was.

    Then it wasn’t that many people at my age, that lived on the lower field at Bergeråsen, that I went that well with.

    Three people, from class, lived at the lower field.

    It was Karl Fredrik Fallan.

    But he was bully.

    The first thing I remember he did, when I moved to Berger, in the third grade.

    Was in the gym-class, we were running, in the hall, at Berger primary school.

    We were running, in circles, around the hall.

    And then suddently, Carl Frederik Fallan, kicked at my leg, so that I fell to the floor, while running.

    And then I’d been at the new school, for a couple of weeks.

    I was glad, to have moved to my father, and the place we used to live, before my mother took us with her, and moved to Larvik.

    And things went well, with the other people in class.

    I almost got friends with Ole Christian Skjellsbekk, which was the most popular pupil in class possibly, and who knew Erland Borgen etc, and almost dominated the class, sometimes.

    I visited him, once after school, and he even knew a lot of girls, that just hang around, it seemed, in their house.

    I wasn’t that used with girls, from Larvik.

    Other than my sister, but she didn’t count.

    I just didn’t know any.

    Boys wasn’t supposed to play with girls.

    But at Berger, it was more usual, I think, that boys and girls, played/spent time together, after school etc., than in Larvik.

    So this was a bit strange, with the girls, that was in Ole’s house, I think.

    And both me and Ole, were dominant people.

    I’ve relaxed a bit since then, but then I was used with being dominant, over my sister, and younger cousins etc., since I was the oldest, or a like a leader almost, that was how it used to be, since I had so many cousins, that used to be at my grandmothers house, visiting from Vestby, in the weekends and holidays, etc.

    And I also had to cousing, at Bergeråsen, Lene and Tommy.

    And a younger step-sister, Christell, and her friend, that was almost like her sister, Nina.

    Even if I didn’t know them at the time.

    But me and Ole started spying at the girls.

    They were in their cellar living room, I think it was, in their house, at the upper field, at Bergeråsen.

    And one of the girls asked the other girl, who she liked best, me or Ole.

    And the girl answered, ‘han Erik’, he Erik, or something.

    And then I got embarrased.

    Because I wasn’t used with girls.

    And I was a bit terrorrised, by my mother and steph-father.

    Or something.

    So I didn’t have that good self-esteem.

    So I told Ole that she said she like him best.

    So we started argue, and didn’t care about the girls.

    And went into the cellar living-room.

    And the girls probably thought we acted a bit strange.

    So it was like a competition, between me an Ole, about who was to be the one who decided etc.

    So I found out, that being friends with Ole, would be to exhausting.

    So I just decided, to try to not be that close with him, since it probably would have almost only been conflicts.

    So I stayed mostly on the lower field on Bergeråsen, after that.

    So Karl Frederik Fallan, was a bully, and also stronger than me, so I didn’t hang that much with him.

    He also didn’t like me very much.

    Even if I thought he was fun.

    Because he wasn’t boring.

    And he sometimes tolerated me, if I behaved very good.

    But he attacked me for everything, all the time.

    But at least he wasn’t boring.

    But it wasn’t possible, to hang around with him all the time, because he always attacked what I said, and he didn’t like me.

    Espen Melheim, from class, was a calm and quiet guy.

    He lived in Havnehagen, and I sometimes went to their house, and we discussed programming, and things like that.

    He was active in ‘orienterint’, that means, to run in the forest, with a compas, I think it’s called, to find posts in the terrain.

    So I once went with him, and ran around in the forrest, to exercise.

    But I thought football was more fun.

    And to shoot with air-guns etc.

    And to go out with the boat.

    But Espen mostly sat at home, or went running in the forrest.

    But sometimes, on New Years Ewe, then we used to party, at my house etc., when we were 15, 16 or 17.

    We just sat in the living-room, in my flat, and drank some vodka or something.

    Very civilised.

    I thought it was maybe a bit boring or foolish, to drink, but I guess we should celebrate, since it was New Year.

    My sister also sat there then, I remember.

    And we just drank till we got drunk.

    And watched TV etc.

    I wasn’t that found of drinking.

    Even if my father was a refular drinker, so I could get hold of all the alchol I wanted, if I went to their house, before they got back from work etc.

    I lived alone, so noone cared, if I didn’t go to school.

    And I was a lot bullied there.

    So about once a week, I found, that I needed an extra rest-day.

    So then I just stayed home, watching TV etc.

    But I was a fast learer, so I still one of the best pupils in class, I think it’s right to say.

    And on those days, I could go to my steph-mothers house, and rob their house or garage.

    Since they never looked the house.

    We didn’t need to look our houses, my father said.

    But anyway.

    Ulf Havmo, from class, also lived at the lower field.

    But he was a bit strange, he didn’t cut his hair, very often. (Like me).

    And he didn’t cut his nails.

    We went together quite well, for maybe a year or so.

    But then he startet to hang with the boys who smoked again, and then I wasn’t cool or though enough to hang with, I remember.

    My father hated smoking.

    And I though my father was very cool etc., and I didn’t want to dissapoint my father, even if I was sad, since he lived in the other house, with my steph-mother etc.

    But when I was 17, then me and my sister, went to Switzerland, on holiday, to my aunt Ellen (Ribsskog) Savoldelli, and my cousin Rahel Savoldelli, in Aesch, near Basel.

    And then my sister had started smoking.

    I’m one and a half year older than my sister.

    And I didn’t want her to be thouger than me, and to be bullied by her.

    So I also started smoking.

    And I liked smoking then, I remember.

    The nicotin, or what it was, maid me dizzy, almost like I was drunk, I remeber.

    And I wasn’t that close with my father then, much later in the eighties, so I had a youth-rebellion, that started then, in 1987, I think one have to say, since I started smoking, so I got a bit of distance to my father.

    And also a bit more distance to my grandmother, I didn’t go visiting her that often, later in the eighties.

    I wanted to buy food in the shop, pizza etc., and be independant, and grown up.

    Even if I went there, maybe once a week or something, just to check if I had got some letters there etc.

    And because it was a nice house, it was newspapers there etc.

    And my grandmother always made food etc.

    So I used to go there, when I didn’t work after school etc., even if I didn’t go there every day, like I used to, earlier in the eighties.

    But there weren’t really any people, on Bergeråsen, that I went that well with, so I mostly stayed at home, and watched TV etc.

    But I got to know my third-cousin, Øystein, from Lørenskog, right outside of Oslo.

    And he was very cool, and always had the newest computer-games, and Hollywood action-movies etc.

    So we used to hang arround, with a guy called Kjetil Holshagen, in my flat, in the weekends, from 1986 or something, I think it must have been.

    I used to go to England, in the summer-holidays thought.

    On summer-school.

    So this was maybe why I didn’t get that many friends on Bergeråsen, later in the eighties.

    Since summer-school, lasted for three or four weeks, and then much of the summer was gone.

    And we also used to go and visit our mother, and our grandmother, in Larvik, and Stavern/Nevlunghavn.

    So I wasn’t that much at Bergeråsen, in the summer-holidays.

    And I was used with people in Larvik, that were quite cool, one could maybe say.

    So I maybe didn’t think, that the people on Bergeråsen, which is on a bit on the country-side, was that cool.

    So I was maybe a bit bored, living there, sometimes.

    So I spent a lot of time, programming computer-games, and watching TV, since I didn’t think it was that fun, being out with friends there, since there were no shops etc.

    Except for the air-gun stuff, and going out with the boat in the summer, that I though was fun.

    And the football was also quite fun.

    But just to go out there, from my own house, just to hang out.

    When there were no shops, or anything fun to do.

    Just to get bullied really.

    That I didn’t do.

    But I was much in Larvik, and Brighton.

    And also in Drammen, since my father had a shop there, with my steph-mother, selling water-beds etc.

    And also at Sand, visiting my grandmother.

    So I wasn’t that bored.

    But I didn’t hang around with people that much at Bergeråsen.

    But if Tove Grønli, hadn’t died, Petter and Christian’s mother.

    Then I think I possibly would have hang out a lot with then.

    Since them I thought were quite cool.

    But the other people there, I didn’t think were that cool.

    Not that I hated them, or anything, but I just didn’t go that well with them.

    It was sometimes a bit boring there, in the winter etc.

    But I thought it was fun, to go to the shop, at Sand, and buy a lot of snacks, and sweets, and Coca Cola, and newspapers etc.

    And just sit in front of the TV, reading news-papers, drinking Coca-Cola, eating frozen pizza, and crisps, and sweets etc.

    I was a heavy sleeper then, and was tired all day, at school.

    I had problems with getting up in the morning.

    For almost a year at school, in the seventh grade, or something.

    I only slept at the couch, in the living-room.

    Then I had another friend, from class, from northern Norway, Tom-Ivar.

    And he used to go to my house, ten minutes before the bus to school to Svelvik went.

    And tell me, that I had to wake up, when I was sleeping at the couch in the living-room.

    Since the bus was going to school.

    Then I woke up.

    But I was very depressed then, so I didn’t managed to go to sleep in the water-bed, in my fathers old room, or my bed, in my old room. (Both rooms were mine, since my father was never home, so I took over my fathers room, and moved my desk in there, etc).

    So I was so depressed, that I didn’t have the sense to go to sleep in a bed.

    Or to get up in the morning.

    So it was something that tore at me, the years I lived at Hellinga, and Leirfaret, at Bergeråsen.

    So I wasn’t always a jolly person.

    I was angry at my steph-mother, all the time, since I thought she had stole my father, and treated me unfair, since I wasn’t allowed to live with them.

    And I was used with having people around me all the time, from living with my mother, and sister and steph-father, and half-brother, and our cat, in Larvik.

    So I didn’t handle it that well, when I had to live by myself, at Bergeråsen, from I was nine.

    It was a bit depressing in the winter-time etc.

    The winters in Norway, can be a bit cold, and dark.

    So this probably added to this.

    Now I’ll see if I can think of something better to do, than sitting writing on my blog all day.

    We’ll see.

    PS 2.

    Now I remember a strange episode, from the last year, that I lived, in Leirfaret.

    I think it was the night before Norway’s National-day, 17. May, in 1989.

    When I went to school in Drammen.

    But on the 16th. of May, then people always used to have a big party, outside and inside of the community-house, in Svelvik, Svelvik Samfunnshus.

    Then people from Svelvik, Berger, Sande, Selvik, Nesbygda etc., used to gather, in Svelvik.

    Even people from Drammen etc., i think, used to go to Svelvik then.

    And the place outside of the community-house, used to be packed.

    In 1985 or 86, I think it was, then I had made 25 liters of wine, from a wine-set, and wine-baloon, that my father had had.

    So then I got very drunk.

    But, in 1989, than I was much more civilised, because I had been studying, on the office-line, in the upper secondary-school system, in Sande and Drammen, for three years.

    But I used to have a thing, with fireworks etc.

    And that year, or the year before, possibly.

    Then I had a signal-pen.

    Which made a lot of noise.

    So then I fired the signal-pen, up in the sky, in the middle of the crowd.

    So it made a lot of noise.

    So I was probably lucky, that the police, didn’t find me.

    I think someone said that the Police was looking for me.

    But it was just for fun.

    I always thought fireworks were very fun, since New Year 1981, or something, when we were at a woman on Bergeråsen, named Silvia’s house, a family friend, and were allowed to have some firework, and fire them ourselves.

    Me and Christell that probably was.

    We were allowed to do almost anything we wanted, during our upbringing, at least me.

    So I became a big fan of fireworks, and started buying firecrackers, for 100 Norwegian or Swedish krones, when we were in Gothenburg, in 1984 or 85, or something.

    And also in Aalborg, in 1983 or something.

    Etc.

    And once, I went with my uncle, Håkon, to the Tybring-Gjedde shop, before Christmas, around 1987 or 88.

    One had to have a company to shop at that shop, which was in Drammen.

    And my uncle, was part-owner, in the carpenter-factory, that made water-beds etc, that my grandfater built, next to their house, on Sand.

    So we were allowed to shop there.

    And then I bought a signal-pen, and a lot of amunition.

    Some were coloured, in diffenet colours.

    And some, were just exploding, making noise.

    So they were quite fun.

    They didn’t take much place.

    They were safe to handle.

    You didn’t need matches, to lit them.

    It was a ‘knallperle’, its called in Norwegian.

    It’s the same as on a bullet.

    The signal-pan ammunition, has the same principle, as a bullet.

    A metal-pin, in the signal-pen, hit the mantle, or what it’s called, on the ammunition.

    And the signal-bullet, flies, around 100 meters up in the air.

    Eighter with a colour-signal, or a with a sound/explosion-signal.

    The exploding ones, you can’t really see.

    So I just fired the signal-gun.

    And then there is a huge bang, that’s really more noisy that fireworks.

    So everybody, maybe one thousand people or something, must have probably wondered what this was.

    But it was quite fun, I was a bit bored, I was quite used with drinking from the holidays in Brighton etc., so I didn’t really get it.

    What was the point with standing outside of the community-house drinking.

    Hm.

    Anyway.

    I guess the point was to meet girls.

    And this time, I went home with two of the neigbour-girls.

    Lisbeth I think, Rikards sister, and whos father, my father said, was a German-child.

    He had a German father, from the war, when Norway was occupied, by around 300.000 German soldiers, or something.

    So my father, more or less warned me, for him, or they.

    All the houses, around my house, were council-houses.

    The people living there, didn’t work, and my father warned me, for these families.

    So I didn’t have that much to do with the neighbours there, other than bullying the next-door neighbours, in the semi-detached house I was living in, an older couple, who didn’t work, with high music etc.

    But, now, I was eighteen years old, and I was rather interested in girls.

    So then I went with Lisbeth, and ‘Lille Oddis’ sister.

    Lille Oddis, means Little Oddis.

    Oddis means, Odd-Arne, it’s a nick-name.

    But there were two Odd-Arne’s.

    One little, and one big.

    So it was lille-Oddis, and store-Oddis.

    Lille Oddis, had a sister, that had quite recently moved there.

    And I didn’t know the neighbour-kids that well.

    I mostly just argued with them, when they were walking, on a low wall, (to stop landmass falling down on the garden), through my garden.

    Then I chased them away, even if they were used to being allowed, to walk there, from before I moved in there.

    But I was a bit bored, and pissed at my steph-mother etc., so I didn’t tolerate watching the neigbour-children balancing at the wall, so then I ran out on the terrace, and shouted at them.

    So after a while, they stopped doing that.

    But anyway.

    But this time, on the 16th of May.

    Then I didn’t really have any friends to party with in Svelvik.

    I think they thought I was a bit strange, since I was studying in Drammen.

    I think this must have been, in 1988.

    Since in 1989, then I was partying in Drammen.

    This was in 1988.

    The girls, had picked up, two guys, from another town, that they brought home.

    And some other people from the council-houses, was also in the group.

    And they let me join them.

    And then we went to their house, almost next to my house.

    Next to my house’s garden, just up a small hill, three or four meters.

    Something like this.

    We probably took a taxi, or got someone to drive.

    Or something like this.

    Then one of girls, or maybe both, f*cked, I think, with the guys from the other town.

    One of the girls was Lisbeth, I think.

    But the other girl, could have been another girl than Lille-Oddis’s sister.

    I can’t say for sure, who the other girl was.

    But I think it must have been Lille-Oddis’s sister, since we were in their house.

    The parents weren’t home.

    And I don’t think Lille-Oddis was home.

    But I think maybe Rikard was there.

    And some other people, that were younger than me.

    I was a bit drunk, I think.

    And then we ended up.

    Me and the two girls, in my flat.

    And possibly on of the young people.

    And what happens then, after I’ve had the girls there, for about ten minutes maybe?

    Well, Christell, my steph-sister, appears from nowhere.

    In the middle of the night.

    How can she have known, that the girls where there?

    She almost never was in my flat, and never in the middle of the night.

    She was angry at the girls.

    And screamed at them, for having flat hair etc.

    How did you get that hair-do, she said to one of the girls.

    (She had been laying, on her back, in the bed, with one of the guys from another town).

    I tried to ask my steph-sister, what all this was about.

    But she didn’t answer.

    And the girls got scared away, and left.

    And my steph-sister left.

    And I was a bit drunk, and didn’t understand anything.

    And I can’t say, that this is very clear to me, still.

    I liked my steph-sister then, she was very beautiful.

    But she was maybe a bit inpolite.

    She didn’t knock on the door.

    And she started, more or less, harassing the other girls.

    But I can’t say what it was about.

    But it wasn’t that fun, when all the girls left.

    Other than that I had had three girls in my flat.

    But I had really had that many times earlier, some years before, Christell, Nina and Gry, used to go there, all the time, the first years, that I lived there.

    But I just remembered this episode now, and I still wonder what the yelling from my step-sister was about.

    But she doesn’t want to speak with me, about the old-days.

    So I’m not sure exactly, about how I should go forward, to find out about this.

    But maybe I can figure this out, on a later occation.

    We’ll see.

  • Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    Dagens ‘idiot’-kurs. Hvorfor heter det tyttebær-politiet? (In Norwegian).

    I serien av ‘idiot’-kurs, her på johncons-blogg, så har vi i dag kommet til begrepet ‘Tyttebærpolitiet’.

    Jeg pleide også å være idiot, før jeg fikk internett osv.

    Så jeg visste ikke hva det her med tyttebærpolitiet var.

    Det var faktisk laglederen min, i militæret, det siste halve året.

    Jeg var reserve, i infanteriet, etter rekrutten, i tre måneder.

    Paulsen, fikk plassen min, på lag 2, som geværmann 2, sanitets-mann.

    Men etter at en fra Sarpsborg, eller noe, en bryter, skulle overføres til HV, så fikk jeg plassen, som geværmann 1, eller 3, i lag 2.

    Geværmann 1 og 3, har såkalte psycho-rør.

    Det er et anti-panser engangsvåpen, kallt M-72, hvis jeg ikke tar feil:

    To sånne her, var det geværmann 1 og 3, måtte bære på.

    Det er et såkallt ‘bruk og kast’-våpen.

    Det kan bare avfyres en gang, og så må man kaste det.

    Eller man kan la folk som er geværmann 1 og 3, bære rundt på de.

    For det var tomme psycho-rør, som vi bærte på.

    Dette var i tillegg, til en feltspade, bajonett, fire magasin, vannflaske, gassmaske, og AG-3, og feltuniform, truger ofte, feltstøvler, vinterkamuflasje til å ha over den vanlige uniformen.

    Så disse M-72-ene, hang ofte i veien, når man skulle slenge seg ned, i øvelse på fremrykking osv.

    Derav navnet ‘psycho-rør’.

    For da kunne lett bli litt psycho, av disse røra, som alltid hang gæernt.

    Men men.

    Vi fikk bare lov å skyte M-72, en gang, i militæret, for de var så dyre.

    Og da traff jeg en gjennomskutt tanks, på øvingsfeltet, på Terningmoen.

    Hvordan M-72 virker, er at den først sprenger et lite hull i tanksen, og så sprøyter inn noe glødende masse, som brenner opp alle menneskene, som er inne i tanksen.

    Så en tanks, er nok ikke det smarteste stedet å oppholde seg, på en slagmark, vil jeg gjette.

    Det er nok bedre å være vanlig fotsoldat, vil jeg si da.

    Jeg tror det er bedre å få en kule, enn å bli drept av noe sånn glødende masse.

    Men det er hva jeg mistenker da.

    Samme det.

    Videre med idiot-kurset her.

    Det var altså laglederen min, fra januar, til mai vel, Marvin Bricen, som forklarte meg om tyttebærpolitiet.

    Marvin er broren, til Sylvanni Bricen, hun programlederen og sangeren vel.

    Skal jeg se om de er på Google.

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=4164243

    Søstra til Bricen, er visst venninne til Mette-Marit, og har vært med i Mette-Marit videoen.

    Hm. Se det, nå begynner det å henge sammen her.

    Hm.

    VG sier at Mette-Marit-videoen er uskyldig, men en broren til en i klassen min, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskolen, Ronald Lund.

    Ronald, han hadde to tvillingbrødre, som het Arnt og Eirik Lund, som gikk en klasse over oss.

    Og begge de, jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, det året jeg jobbet der.

    Og Eirik Lund, han sa det, at ‘VG juger’.

    Uten å forklare sammenhengen.

    Så jeg tror ikke man helt uten videre kan ta det for god fisk, at Mette-Marit videoen er helt uskyldig.

    Hvor kommer alt rabalderet fra da liksom.

    Men men.

    Det var ganske dårlig idiot-kurs det her i grunnen, for det bare sporer av hele tiden.

    Så sånn er det.

    Skal vi se om vi finner hun søstra til Bricen da.

    Her er hun:

    Jeg tror ikke broren, lagleder Marvin Bricen, er på google.

    Bricen var litt tvilsom, tror jeg, han skulle ha meg med i badstua, i offisersbadstua, etter vinterøvelsen osv.

    Det synes jeg var litt drøyt.

    Men jeg skjønte ikke sånt da.

    Men nå lurer jeg litt, om han var litt tvilsom.

    Jeg ville aldri funnet på å være med på noe sånne tvilsomme greier.

    Jeg bare husker det var litt rart.

    En offiser dukket opp der, og han bare gikk rett ut, da vi satt i badstua, i offiserbadstua, på Terningmoen.

    Men det er ikke min stil, med sånt tull.

    Så jeg skjønte tenkte ikke noe på det, at Bricen var tvilsom da.

    Men jeg synes han sa navnet mitt i søvne en gang, da vi andre var våkne, og etter det, så synes jeg det var litt rart, å ha han som lagleder.

    Men men.

    En fra Brumundal, som var norgesmester i karate.

    Han ga Bricen vannseng.

    Det vil si, at man hiver en bøtte med vann, over personen, mens personen sover.

    Det var fordi, at Bricen skulle jobb-dimme, en måned før oss andre.

    Og da fikk man vannseng da, det var sånn ritual de hadde i miltæret.

    Men men.

    Bricen forklarte meg det her med Tyttebærpolitiet.

    En gang forresten, en fredag, etter endt tjeneste, så tok vi alltid toget tilbake til Oslo.

    Og da var vi på Oslo S, sånn rundt kl 18, eller 19 ca.

    Da var det digg å kjøpe noen bæreposer med mat, og dra hjem og chille.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg søstra mi, Pia, da vi var på vei, ned rulletrappa, ut hovedinngangen, på Oslo S.

    Så da gikk jeg tilbake, sammen med søstra mi.

    Og da traff vi Bricen.

    Da var han på vei ned rulletrappa.

    Mens jeg og søstra mi, gikk oppover den vanlige trappa.

    Da sa Bricen, at jeg var ‘Stjerna Ribsskog’.

    For han likte vel søstra mi da.

    Etter det her, så advarte søstra mi meg, mot å være kamerat, med Bricen.

    Men hun sa ikke hvorfor.

    Men men.

    Bricen sa også det en gang, at det ikke var noe kult, sa han, å ha en så pen søster, som Silvanny Bricen.

    Det var fordi at hun var så fin, eller pen da, sa han.

    Og jeg skjønner hva Bricen mente da.

    Fordi jeg hadde en pen stesøster, må man vel kalle henne, Christell Humblen, da jeg vokste opp.

    Og det var heller ikke så artig.

    Søstra mi, tenker jeg bare på som søstra mi, så hun var det ikke noe problem med.

    Men å ha en så pen stesøster, eller hun var vel ikke det engang, siden vi bodde i to forskjellige hus.

    Men hun var dattra til dama til fattern da, som bodde i et annet hus.

    Det var ikke så artig.

    Så jeg skjønner hva Bricen mente med det.

    En gang, så gikk jeg ned til søstra mi, og Christell.

    De var vel sånn 16 år da, kan jeg tenke meg.

    Og jeg var vel 17-18.

    Det var om sommeren, og Christell lå og slappa av, med en ganske stor genser, på terrassen.

    Så begynte hun å banne, eller skrike.

    For hun hadde fått en edderkopp på seg.

    Så skulle jeg hjelpe henne da.

    Men hun er så sexy og delikat, må man vel si.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tørre, å ta henne på armen, der hvor edderkoppen var.

    Kanksje hun ville ha synes at det var uhøflig.

    Så krabba edderkoppen oppover armen, og under genseren.

    Og hva gjør Christell da, mens jeg er 20 cm fra henne.

    Joda, hun vrenger av seg genseren, og har ikke noe under.

    Så jeg bare står rett foran de peneste puppene jeg noengang har sett.

    Helt perfekte, veldig pene og også store pupper, vil jeg si.

    C-skål, vil jeg gjette.

    Og helt perfekt formede.

    Christell løper inn på badet, og blir der lenge.

    Så kommer hun ut, et kvarter senere, eller noe.

    Jeg sa bare unnskyld jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Men det var kanskje fordi jeg ikke fikk tatt bort edderkoppen da.

    Det er mulig.

    En annen gang.

    Så gikk jeg ned til Haldis.

    Dette her var kanskje høsten etter.

    Så da var hun vel 16 eller 17 da.

    Noe sånt.

    Så banker jeg på døra.

    Så er bare Christell hjemme.

    Så dukker hun opp naken, i vinduet, på rommet sitt, som er i første etage.

    Men hun står sånn, at rompa er i været, så den ser man bare toppen av.

    Og puppene, de gjemmer hun, under vinduskarmen.

    Og smiler hun til og med, hvis jeg husker riktig.

    Jeg bare spørr, om fattern var der.

    Men det var han ikke.

    Så bare går jeg hjem da.

    Så det var ikke så snillt, synes jeg, av Christell.

    For hun er veldig pen og sexy eller deilig, må man vel si.

    Så å ha det bildet av henne med rompa i været, men at man bare så det forfra.

    Og gjemte puppene, og smilte.

    Ja det er ikke et syn man glemmer fort da, for å si det sånn.

    Nå synes kanskje noen at jeg er uhøflig, siden jeg skriver sånn her, om dattra til dama til fattern.

    Men, jeg husker konfirmasjonen, til Pia og Christell, våren 1987, var det vel, på forsamlingslokalet ‘Snippen’, på Sand.

    Christell har så stor familie, så man kunne ikke ha konfirmasjonen i et vanlig hus.

    Det var kanskje 50 folk der, fra hennes familie.

    Eller 30 kanskje.

    Noe sånt.

    Og halvparten fra meg og søstra min sin familie.

    Muttern så så pen ut da, husker jeg de andre sa.

    Hun måtte sitte helt på enden av bordet, sammen med meg, og Martin osv.

    Men men.

    Og da gikk teksten i konfirmasjonssangen til Christell sånn, at ‘hun har det vi kaller sex-appeal’.

    Og hun var vel ikke enda 15 år.

    Så det synes jeg var litt drøyt.

    Onkelen min, Håkon, han skrøyt av søstra mi Pia, etter konfirmasjonen, for hun hadde vært litt høytidelig, osv.

    Mens han likte ikke Christell, for hun hadde smilt, og gjort seg til da, mente han.

    Jeg synes de fikk oppføre seg som de ville.

    Men jeg synes den konfirmasjonsangen, om at Christell hadde sex-appeal, var litt drøy.

    Det var ikke det, at hun ikke hadde det.

    Men å synge sånn om 14-åringer, i konfirmasjonen osv., det husker jeg, at jeg reagerte litt på.

    At, hvordan familie er det her liksom.

    Det virket nesten umoralskt, synes jeg.

    Søstra mi, sa også en gang, at hun ville at Christell, skulle ha mange sex-partnere, for det trodde hun bare var sunt, sa hun.

    I bryllupet, til storebroren til Christell, Jan Snoghøj, halvbroren til Christell, og lillebroren til Viggo.

    Det var vel i sommeren år 2000, tror jeg.

    Da giftet Jan seg, med Hege fra Rødgata.

    Da holdt brudens bror, lillebror, en med mørkt hår, i begynnelsen av 20-årene da vel.

    Også fra Rødgata, på Gulskogen, i Drammen.

    Han holdt tale.

    Med lave og ganske nervøs stemme.

    Da kjefta han på Christell, i den talen.

    Da hadde Christell måttet fortelle han, hvor mange sexpartnere, hun hadde hatt, osv.

    Og det var visst noen og tjue, eller noen og tredve, uten at jeg husker det riktig.

    Det er vel kanskje vanlig for en så pen jente, som ikke hadde hatt noen så veldig seriøse forhold, før hun giftet seg, med Mathias, fra Sverige, var det vel.

    Jeg tror søstra mi, har hatt mange flere sex-partnere, fra hva hun sa selv, rundt 1989, eller 1990.

    Hun parkerte meg i hvertfall.

    Og det vil jeg nok tro at nok gjør fremdeles.

    Men men.

    Men etter at familien har synget at hun har ‘sex-appeal’, i konfirmasjonen.

    Og etter at søstra, eller stesøstra hennes, Pia, altså min søster.

    Etter at Pia aktivt oppmuntret Christell til å få ha mange sexpartnere, og prøvde å påvirke meg og, til at det var sunt for christell å ha mange sexpartnere.

    Etter en sånn oppvekst, så er det vel ikke så gæernt, om hun hadde 20 eller 30 sexpartnere.

    Jeg vet jo godt selv, at mye sånt, kan være sånn petting osv, eller kanksje hun også regna folk hun bare hadde kyssa med osv.

    Hva vet jeg.

    Men det var ikke så galt, tror jeg.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor broren til Hege, skulle si det, i talen, til brudeparet.

    Det var ingen som ville snakke med meg der.

    Så jeg tok kvelden tidlig, det må vel omtrent være den eneste gangen jeg har gjort det.

    Så jeg fikk ikke spurt broren til Hege, hvorfor han kringkastet hvor mange Christell hadde hatt sex med.

    Men hvis noen kjenner han, så kan de jo spørre.

    Så sånn var det.

    Dette idiot-kurset her, skjeier jo helt ut.

    Så jeg får prøve å skjerpe meg.

    Men jeg skjønner hva Bricen mente i hvertfall, da han sa, at han ikke syntes det var bare kult, å ha en så pen søster, som Silvanny.

    Jeg var veldig dårlig, til å gå på ski, i militæret.

    For under oppveksten, så hadde jeg et par gule glassfiberski, som var helt jævlige å gå med.

    De var veldig tråe.

    Så jeg skulka vel ofte skidager og skiturer osv.

    Så jeg sleit skikkelig i militæret.

    Og ble vel ikke så god, til å kjøre for eksempel, ned en bakke, om natta, på vinterøvelse, på Lillehammer, med full oppakning, og AG-3 osv.

    Da tryna jeg mange ganger, ned den bakken, siste kvelden vel, på vinterøvelsen.

    Kanksje ti ganger, på den siste bakken, ned Kvitfjell, eller hvor det var, på Lillehammer.

    Men men, alle kan jo ikke være flinke til å gå på ski.

    Kompanisjef Isefjær, han spurte meg, på siste dagen av vinterøvelsen.

    ‘Har du lært å gå på ski nå da Ribsskog’.

    Jeg måtte jo være ærlig, å si nei.

    Da sa han ikke noe.

    Men det hjalp faktisk litt, med vinterøvelse osv.

    For noen uker etterpå, så klarte jeg faktisk å ta skiskyttermerke.

    Og det var nesten en slags sensasjon, for jeg var den dårligste skiløperen i kompaniet, tror jeg at jeg vil tørre å påstå.

    I hvertfall i nedoverbakker osv.

    Men det her skiskytter-greiene, det var mest i rette løyper.

    Så da var det bare å gå vanlig tempo.

    For noen fra noe stab, eller noe, bare dreiv å subba.

    Og jeg traff på ganske mange av skuddene.

    Så jeg havna på den siste plassen, av de som fikk skiskyttermerke.

    Jeg var litt sliten i militæret.

    Så jeg gikk å la meg med klærna på.

    Som jeg pleide å gjøre noen ganger, hvis jeg var veldig sliten der.

    Og så vekte noen meg, og sa jeg hadde klart merket.

    Så gikk jeg å så på liste, så trodde jeg nesten ikke mine egne øyne.

    Og lagleder, i kanonlaget, Davidsen, mørkt hår, fra Østfold eller Akershus, kanskje.

    Han begynte å surve, da jeg fikk utdelt skiskyttermerke, på troppsoppstillinga, et par uker seinere.

    Da gjorde han et poeng av, at mange av de som gikk oppsamlingsrunden, som jeg var med på, pga. noe vakt eller noe, ikke var så flinke til å gå det de klarte.

    Så jeg husker at han syntes jeg nesten var litt militant.

    Så jeg husker jeg lurte på om han Davidsen var noe nynazist, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ja, hva skrev jeg om nå.

    Jo, en god del år, etter førstegangstjenesten, som var i 92/93.

    Det her var etter jeg flytta til Rimi-hybelleiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    Da dukka det opp et postkort, i postkassa, fra Marvin Bricen.

    Et bilde av noen spor i snøen, etter at en amatør-skiløper, hadde tryna fælt, eller noe.

    Det kortet, så ut som noe noen nesten hadde laget selv.

    Hva vet jeg.

    Men det var det siste jeg hørte fra Bricen.

    Jeg skrev ikke brev tilbake, siden han sa navnet mitt i søvne den gangen, og søstra mi, hadde advart meg, mot han.

    Så sånn var det.

    Jo, det Bricen sa om tyttebærpolitiet da.

    Det var, at det var Securitas da.

    Jeg skjønte ikke hva han mente med tyttebærpolitiet.

    Men det var fordi de hadde sånne røde sirkler, på skuldrene da.

    Og han fortsatte å forklare, at det var de, som ikke hadde kommet inn på politiskolen, som ble tyttebærpoliti, eller Securitas-vektere da.

    Så sånn var det.

    Bricen fortalte også en gang, om noe som skjedde i Oslo, at det var mye rasisme.

    Bricen var jo neger, som de sa.

    Men han fortalte oss, at han var mulatt.

    Så han har vel norsk mor da antagelig.

    Han fortalte også, at en gang, så hadde en nabokone betalt han for sex.

    Kom jeg på nå.

    Jeg forteller jo om alt så.

    I tilfellet noe av dette, er en puslespill-bit, som er den mangler, for at jeg skal få rettighetene mine i Norge, for eksempel.

    Vi får se.

    En medsoldat, kanskje han karatemesteren fra Brumundal.

    Eller en annen.

    Han sa at han hadde lest, at en neger, hadde blitt jaga, med kjetting, av en bil, gjennom gatene i Oslo.

    Hva sa Bricen da?

    Det var meg, sa Bricen.

    Det var litt av et sammentreff.

    Men det skjønner jeg jo, at det er ikke så artig, å bli jaget med kjetting, på den måten der.

    Og selv om søstra mi, advarte mot Bricen, så er det mye hun sier, som man nok ikke bør ta for god fisk, etter årene hennes, med rare venninner, i Drammen osv., og usunne venner, må man nok si, i Oslo.

    Hm.

    Og det kortet Bricen sendte meg, med de skisporene, etter en som hadde fallt på ski.

    Det så litt spesiallaget ut, synes jeg.

    Som et vanlig bilde.

    Det så ikke ut som noe mesterverk av et bilde.

    Jeg synes det så ut som et hjemmelaget kort, omtrent.

    Så det synes jeg var litt rart.

    Så jeg tror kanskje søstra mi, kan ha hatt rett i det her, at man burde kanskje være litt skeptisk til Marvin Bricen.

    I hvertfall nå, som jeg leser, at søstra hans kjente, hun Mette-Marit, som man jo vet har brukt mye dop, og spillt i porno, og vært under kontroll, av en 13 år eldre kar, som visstnok nå er et narkovrak, og som Mette-Marit, måtte ringe politet om, for han brøt seg inn i bilen hennes.

    Var det derfor Mette-Marit ønsket å bli sammen med Kronprins Håkon?

    For å få beskyttelse, mot han 13 år eldre kriminelle og kontrollerende narkokaren, som man vel må si, at det virker som at han er.

    Hvem vet.

    Ikke vet jeg.

    Men det er i hvertfall en mulighet.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg må nesten ta med et PS her og.

    Det var fra da jeg nettopp hadde flyttet, fra Ellingsrudåsen, ned til Oslo sentrum, tror jeg, på midten av 90-tallet.

    På 90-tallet, så skulle alle være så kule, og gå med de riktige merkeklærene, og høre på den riktige musikken, og lese de riktige bøkene, og gå på de riktige clubene.

    Dette var veldig viktig på 90-tallet, i Oslo, fikk jeg inntrykk av.

    Gratisavisen Natt & Dag, var vel som en slags bibel, for de urbane eller wannabe-urbane og kule Oslofolka.

    Som jeg nok også prøvde å være.

    Jeg syntes vel ikke at jeg var like kul som de som var fra Oslo, så jeg prøvde å skjønne meg på sånne ting som klær og kule utesteder og sånn da.

    For jeg ble liksom aldri kjent med noen folk i Oslo, etter at jeg flyttet fra Abildsø, i 1990.

    Jeg ble sjelden kjent med noen på byen.

    Jeg pleide å gå på byen noen ganger, da jeg bodde på Ungbo, på Ellingsrud også.

    Det hendte det ble noen skikkelige pub til pub-runder.

    Eller utested-runder.

    Jeg gikk på steder som So What, Snorre, Barock, Tut og Kjør, Stedet, Apple, eller hva det het, i Kirkegata.

    Og også på et sted i Vika, som het Bollywood, for det hadde jeg lest i Natt og Dag, at var kult.

    Og også på Marylin, før det ble So What.

    Og også på Head On.

    Og Stravinsky, og Tors Hammer, og Manhattan, og det som lå over Manhattan.

    Jeg kom på alle stedene i byen omtrent, vil jeg si.

    Untatt på HeadOn, der hadde jeg noen ganger problemer.

    For de syntes ikke at jeg var kul nok, noen ganger.

    Etter at jeg flyttet til St. Hanshaugen, i 1996, så gikk jeg litt mer på byen, men ikke så mye mer, egentlig.

    En gang, da jeg mistet nattbussen, til Ellingsrudåsen.

    Så var det ganske langt, å ta taxi.

    Så et par ganger faktisk, så gikk jeg til Galleri Oslo.

    Så gikk jeg opp noen trapper der, og fant noen stoler som stod, ganske bortgjemt der.

    Så sov jeg et par-tre timer der, til de første t-banene begynte å gå, på søndag morgen.

    Så jeg var ikke noen pyse, jeg var rimelig kjent med utelivet i Oslo, vil jeg si.

    Selv om jeg ikke kjente så mange der.

    Men jeg var jo i 20-årene, så jeg synes det var greit å sove et par timer der, i fylla, i stedet for å sløse mange penger på taxi.

    Men men.

    Det var aldri noen som begynte å tulle med meg der i hvertfall, det var et ganske lurt sted, vil jeg si.

    Men men.

    Etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, så var det også noen andre steder jeg pleide å gå.

    Det var et par steder på St. Hanshaugen.

    La Boheme, Underwater Pub.

    Selv om jeg ikke gikk på de stedene så ofte.

    Jeg gikk på noen steder på Grunerløkka, med søstra mi, før dette.

    Thorvalds, Schaushallen, Jollys i Storgata, og sikkert fler.

    Jeg gikk med Axel, på Majorstua, et par ganger vel.

    Jeg pleide å gå noen ganger, på Horgans.

    Men det var liksom for sossete, for meg.

    Og noen andre steder, på Majorstua, som jeg ikke husker navnet på.

    Lorry har jeg vært på noen ganger.

    Eilefs landhandleri.

    Blue Monk, mange ganger.

    Seamen, sammen med bruttern osv.

    Studenten, mange ganger sammen med bruttern.

    Baronen, når de andre stedene stengte.

    Et sted med rulletrapp, hvor det pleide å være klesforretnining.

    Rockefeller, på en del konserter og kinoforestillinger osv.

    Og på technoparty, på Rockefeller, ved Blå, på Grunerløkka nesten.

    Technoparty på Chatau Neuf, med David fra Rimi Bjørndal, og vennene hans.

    Og Toro fra Rimi Bjørndal, han var DJ, så vi fikk noen ganger, bli oppført på gjestelista, på techno-fester.

    Så vi kom gratis inn da.

    Selv om Techno ikke var min stil.

    Jeg har alltid likt alternativ Rock osv.

    Så ble jeg med, for jeg hadde ingen venner som likte alternativ rock.

    Så sånn var det.

    Flere steder da.

    Noen steder i Pilestredet, ovenfor Blitz var jeg på.

    Noen steder i lille grensen osv.

    Christiana var jeg vel på en gang.

    Valentinos, sammen med bruttern, og David og dem.

    Stravinsky, sammen med Magne.

    Tiffany og Radio 1 Club og Cats, sammen med Magne osv.

    Cirkus og La Vita, sammen med Magne fra skolen i Drammen.

    Dette var på slutten av 80-tallet osv.

    Ja mange flere steder og.

    Men bare for å prøve å forklare da.

    Men jeg ble aldri kjent med noen folk fra Oslo osv., på de her stedene.

    Selv om det hendte, en fire-fem ganger, at jeg fikk lurt med en dame hjem osv.

    Noe sånt.

    Noen ganger ble jeg kjent med noen folk, men oftest fra steder utenfor Oslo osv.

    Men men.

    En gang, i 1996 ca. kanskje.

    Så gikk jeg på på en utested-runde, eller noe vel, en lørdag.

    Og da, så kom jeg inn på HeadOn, for en gangs skyld.

    Jeg pleide å henge ved den innerste baren der, og drikke halvlitere.

    En gang, så kjøpte jeg en halvliter Fosters, tror jeg.

    Eller en flaske.

    Og da kom det bort en fyr.

    Som sa han hadde vært i Australia, og lurte på hvorfor jeg drakk Fosters, fordi i Australia, så drakk alle XXXX.

    Han spurte på ‘utdritende’ måte.

    Den såkalte Oslo-tonen.

    Så svarte jeg da, at jeg hadde pleid å dra til England, om sommerne, på slutten av 80-tallet.

    Og da hadde jeg pleid å hatt ganske mange penger, så da hadde jeg pleid å kjøpe Fosters øl da.

    Fordi jeg hadde sett noe reklame eller noe kanskje.

    Jeg synes det ølet smakte godt rett og slett.

    Det er kanskje ikke så karakteristiskt, men et helt greit øl, syntes nå jeg da.

    Så var utdritinga ferdig da, og vedkommende gikk tilbake til gruppen sin.

    Jeg traff en dame på HeadOn engang faktisk.

    En lyshåret dame, fra Oslo Vest vel.

    Jeg begynte å prate med henne i baren.

    Og hun tok av seg blusen til og med, og hadde bare en topp på.

    Og spurte hva jeg syntes.

    Men jeg var ikke så frempå alltid, for jeg var vant til å jobbe i butikk, og være høflig og veloppdragen da, så jeg tok vel med meg den instillingen, ut på byen og, så det var ikke så ofte det ble dame på meg.

    Hun dama fortalte, at hun hadde en bestevenninne, og en type.

    Jeg fulgte henne til trikken, sånn var det.

    Natt-trikken.

    Hun fortalte, at hun hadde hatt en bestevenninne, og en type.

    Og hva hadde skjedd.

    Jo bestevenninna, og typen.

    Jeg tror de delte leilighet, alle tre.

    Jo plutselig en dag, så hadde bestevenninna hennes, og typen hennes, fortalt henne, at de ville være sammen, og hun måtte flytte ut.

    Noe sånt.

    Så hun fortalte at det ikke hadde vært noe kult.

    Og det forstår man jo.

    Hun var helt grei, syntes jeg.

    Men jeg var ikke så dreven i å sjekke opp damer da, i hvertfall ikke vestkant, eller Bærumsdamer.

    Så jeg klarte ikke å få telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var vel litt kuet da, etter årene i militæret, og på Rimi.

    Ikke som det første året, etter at jeg flytta til Oslo for å studere, da jeg var ganske frampå.

    Men men.

    En annen gang.

    Det var ganske mange modeller osv., som pleide å gå på HeadOn.

    Så noen ganger, så satt jeg og drakk, og så på damene som dansa.

    Eller jeg stod ved et bord da.

    Og en gang, som jeg var veldig full og trøtt.

    Så så jeg på en pen afrikansk, eller mulatt-dame, som dansa, med åletrange svarte skinnbukser, tror jeg det var, på dansegulvet, innerst på HeadOn der.

    Og da så jeg på henne, mens hun vrikka på rumpa.

    Og det tror jeg er eneste gangen, som jeg har mista kontrollen.

    Jeg var veldig full, mener jeg å huske, nesten som i en døs.

    Og jeg så på rompa, på den her finne afrikanske dama da.

    I midten av 20-årene, vil jeg gjette, og veldig slank og pen.

    Så plutselig, så var det som at jeg ble hypnotisert, av den høye, kule musikken, alkoholen, og rompa, til hun her dama, som gikk rundt, i takt med musikken, og hun hadde som sagt, en sexy, trang bukse, som fremheva rumpa hennes.

    Så jeg gikk inn i en slags trance, og plutselig våkna jeg av, at jeg fulgte etter hun dama, på dansegulvet der, og tok henne på rompa.

    Noe så flaut, tror jeg ikke at jeg har opplevd før, jeg ble hypnotisert av rompa hennes, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Hun dama bare skrek litt, skremt, og gikk bort.

    Men jeg tror nok hun har blitt tatt på rumpa før, så jeg tror hun så at jeg våkna og skjønte hva som skjedde, og slutta å ta henne på rompa.

    Men hun gikk av dansegulvet da, og jeg prøvde ikke engang se hvor hun ble av.

    Men jeg kom til meg selv, og drakk opp ølen, og prøvde å oppføre meg normalt da.

    Men noe sånt, har aldri skjedd meg, hverken før eller siden.

    Så det var dama si, som var flink til å vrikke på rompa si, i takt på musikken, det er første gangen jeg hypnotisert hele mitt liv.

    Så den rumpa tror jeg må ha overnaturlige evner, eller noe.

    Jeg prøver å finne på noe vitser, for det er litt flaut å skrive om det her.

    Men jeg lurer på om hun dama kan ha vært Sylvanni Bricen, og at grunnen til at jeg fikk det kortet, fra Bricen, med skispora på osv., kan ha vært noe i forbindelse med at jeg tok søstra hans på rompa.

    Ikke vet jeg.

    Men det var bare en tanke som fallt meg inn nå.

    Jeg skriver jo om alt som har skjedd omtrent, så jeg tenkte jeg fikk ta med det her og, uansett hvor flaut det er.

    Så da får jeg ta med det her og.

    Så da slipper i hvertfall andre å drite seg ut så mye da, når jeg gjør det.

    Noe sånt.

    Vi får se hva som skjer.

    Så blir det spennende å se hva det neste blir, av flaue ting, som jeg finner på å skrive om.

    Vi får se.

  • Her er skoa jeg hadde på meg, da jeg måtte flykte fra gården til Martin, i 2005. I tilfelle noen ikke tror jeg er meg. (Jeg bruker ikke de nå da).

    Her er skoa jeg hadde på meg, da jeg måtte flykte fra gården til Martin, i 2005. I tilfelle noen ikke tror jeg er meg. (Jeg bruker ikke de nå da).

  • Flashback til begynnelsen av 90-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flasback her, til begynnelsen av 90-tallet osv.

    Først kan jeg jo forklare, at på begynnelsen av 80-tallet, i 1982, eller noe, så fikk jeg en VIC-20 datamaskin, av faren min, som vi kjøpte i Oslo, i en dataforretning, i Vika.

    Men på den tiden her, så var de kassettspillerne, som hørte til VIC-20 og C64, utsolgt, i Norge.

    Men det fulgte med en bok, med programmer, spill, for det meste, som man kunne taste inn selv.

    Men det var ikke harddisk, på VIC-20.

    Så hver gang man skrudde av strømmen, så forsvant spillet.

    Så man fikk etterhvert ganske mye øvelse, i å taste inn de her spillene.

    Og etterhvert så begynte jeg å skjønne hva de forskjellige kommandoene betydde osv.

    Så begynte jeg å lage noen spill selv også.

    Selv om det ikke var alle spillene jeg hadde tid å bli ferdig med.

    Jeg drev med andre ting enn programmering også.

    Jeg spilte fotball, og skøyt med luftpistol og luftgevær, og kjørte båt på fjorden, og var interessert i musikk og film og bøker og sport på TV osv.

    Så jeg satt ikke bare foran datamaskinen.

    Men jeg lærte grunnleggende programmering da.

    Og basisen i programmering, er mye lik, fra et programmeringsspråk, til et annet.

    Så da jeg studerte data på høyskolenivå, på NHI og HiO, så trengte jeg egentlig å følge forelesningene, når det var datafag.

    Det holdt å lese i boka, og herme litt etter det som stod i boka, og så forrandre på det, til det ble riktig.

    Så jeg trengte ikke egentlig å følge alle forelesningene, ved NHI og HiO, for å få med meg pensum.

    Og jeg var også ganske deprimert, pga. av problemer med familien osv. de årene jeg studerte, så det var ikke alltid at jeg hadde ork til å dra på skolen.

    Så sånn var det.

    Mens de 12 årene jeg jobba i Rimi, da var jeg sjelden syk.

    De 10-11 første årene jeg jobbet i Rimi, så var jeg syk bare en dag.

    Da blødde jeg så mye neseblod, som ikke ville stoppe, så jeg måtte gå til lege.

    Men men.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, så var jeg en helg på Sand, i huset til bestemuttern, i forbindelse med noe selskap eller ferie, eller noe.

    Og da var fattern og onkelen min i Son, Runar, der.

    Han Runar, er tannlege i Ås.

    Og han hadde en ide, til et tannlege data-program.

    Så han ville, at jeg skulle flytte inn i villaen deres, i Son, og bo der hos han og familien hans.

    Men da skulle jeg ikke få noe lønn.

    Men jeg skulle prosenter av salget, når programmet var ferdig, om så og så mange år.

    Og det var ikke sikkert at jeg ville få noe penger i det hele tatt.

    Jeg var jo vant til å jobbe på CC Storkjøp i Drammen, og på OBS Triaden, ved siden av studiene.

    Så jeg var vant til å ha penger.

    Dessuten, så hadde jeg jo kontakt med søstra mi, på ferie i Sveits i 1987, og hun flytta opp til leiligheten min, på Bergeråsen, i 1988.

    Og søstra mi røyka.

    Og hadde kanskje litt dårlig inflytelse på meg.

    Jeg er jo eldst, og jeg ville liksom ikke være kjedelig, så jeg begynte å røyke jeg og.

    Så det gjorde jeg fortsatt da, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så å ikke ha noe lønn eller inntekt, det virket helt absurd på meg.

    For jeg var vant til å gå ut på byen osv. også.

    Så jeg takket nei til det tilbudet.

    Jeg husker at jeg syntes det hørtes litt ut som lureri.

    Som at jeg ville være en slags slave, eller noe.

    Onkelen min, og fattern, kikka misfornøyd på hverandre, så de hadde tydelig pratet om det her, på forhånd.

    Men jeg ville bare tilbake til Oslo da, og komme vekk fra folk som skulle prate om merkelige jobbarrangementer.

    Det var bare et flashback jeg fikk her nå.

    Så sånn var det.

  • Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Da vi reiste med fotball-laget, til Gøteborg, i 1983 eller 1984. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, våren 1984, tror jeg det kan ha vært, da forballlaget på Berger, smågutt-laget, eller hva vi het da.

    Vi dro på fotballtur, til Gøteborg.

    Fordi treneren vår, Skjeldsbekk, faren til Ole, på laget, og i klassen, han kjente en kar som var trener for et lag, like utenfor Gøteborg.

    Og da hadde jeg fått et russisk fotokamera, av morfaren min, Johannes Ribsskog, da jeg var på besøk hos han og mormoren min, Ingeborg, sammen med søsteren min, sommeren før.

    Søsteren min fikk også et kamera, de lå på loftet, i huset, i Nevlunghavn.

    Huset som lå på skrått ovenfor bedehuset.

    Jeg skal se om jeg finner bilder.

    Her er fra den ferien, da jeg fikk kamera.

    Mormora mi sendte meg en del bilder, da jeg bodde i Mandeville St., i Walton, av en eller annen anledning.

    Det kamera hadde veldig mange knapper, eller sånne små håndtak, til å skyve noen linser osv.

    Så i bilen, på vei til Gøteborg, så forklarte jeg, at de russiske kameraene, de hadde 30 knapper, mens de amerikanske kameraene, de hadde bare en knapp.

    Så det var ganske artig med det her kamera.

    På Liseberg, så gikk jeg rundt og snakka ganske høyt russisk, eller noe som skulle ligne på russisk, mens jeg tok bilder med kamera, og litt eldre koner, så ganske rart på oss osv.

    Og i en karusell, en sånn sentrifugalkraft-karusell, et slags hjul, som bevegde seg sånn, at man snurret fra bakkenivå, og opp i lufta.

    Det lå mange russiske kamera, på loftet til besteforeldrene mine, i Nevlunghavn.

    Så det kamera jeg hadde, det fikk jeg en sånn kamera-taske til.

    Men det passet ikke helt.

    Den skruen under den tasken, gikk ikke ann å skru inn i kamera.

    Så kamera fallt ut av den vesken.

    Da jeg var på det høyeste i karusellen.

    Så da lurte jeg på om jeg ville få kamera i hue, når karusellen var på det laveste.

    Men kamera traff visst ingen i hue.

    Men det ble helt knust.

    Så en Liseberg-medarbeider, ga meg kamera, da vi gikk ut av karusellen, men filmen var borte.

    Besteforeldrene mine, kledde seg pent, og oppførte seg på det beste, og dro med meg og søstra mi, til Stavern, og kjøpte film, i en fotobutikk, ikke så langt fra havna der.

    Han fant film til begge kameraene, men det var sjeldne kamera for han å se, russiske kamera, i Nato-landet Norge, i 80-årene.

    Mormora mi, sa på telefon, for noen uker siden, at kamera kom fra en fyrvokter, som bodde i huset i Nevlunghavn før dem.

    Og som var gal, sa hun, for han hadde stjålet blomster, og gravd de ned i haven.

    Så da får man vel tro på det da, at det var en gal fyrvokter som stjal og gravde ned blomster, og hadde fem-seks russiske kamera på loftet.

    Det sa i hvertfall bestemora mi, Ingeborg Ribsskog.

    Så da knuste det kamera.

    Men jeg ga egentlig faen, for det var bare noe kommunistdritt, eller noe, uansett, så det var ikke så nøye.

    Det var bare mest for morro skyld, at jeg tok med det kamera.

    Så sånn var det.

    PS.

    Man kan se på bildet, at jeg var ikke så flink til å få klær, av stemora mi Haldis osv.

    De klærna var nok noen år gamle.

    Mens jeg husker søstra mi, Pia, fortalte meg, at stesøstra vår, dattra til Haldis, Christell, hun hadde så mye klær og ola-bukser osv., at hun hadde et helt arsenal av olabukser, i skapene sine, virka det som, på søstra mi.

    Så det var nok ikke bare jeg som ble forskjellsbehandlet, fra ungene til Haldis, det var nok også søstra mi.

    Og det sa også stemora til halvbroren min Axel, Mette Holter.

    Hun var med den gamle stefaren min, fra Larvik, Arne Thormod Thomassen, faren til Axel, på besøk, hos fattern og Haldis og dem, en gang på 80-tallet.

    Og på begynnelsen av 90-tallet, så leide jeg et rom, av Arne Thormod og Mette, og Axel og dem.

    På Furuset i Oslo, mens jeg jobba et år, på OBS Triaden, for å spare opp noen penger til studier osv.

    Og da sa Mette, at søstra mi, Pia, ble behandlet som askepott, eller noe, nede hos Haldis.

    Så hun trodde søstra mi, hadde det værre enn meg.

    Jeg likte ikke å bo aleine oppe i Leirfaret der, så jeg protesterte litt.

    Og en annen gang, så sa hu Mette, at dem hadde visst sagt, Arne og Haldis, at der kommer han jævel-ungen igjen, eller noe, da jeg gikk ned dit, mens Arne Thormod og Mette var der.

    Men Mette sa ikke om det var fattern eller Haldis som sa det.

    Så det kan man jo eventuellt lure på.

  • Tull med lånekassa. (In Norwegian).

    Jeg ringte lånekassa nå, for jeg skulle sjekke opp noe greier, med hvor mye jeg var forsinket hos dem osv.

    Men da sa de at jeg bare kunne vise frem resultater, for tre semestre.

    Men det er løgn.

    For jeg har studert fire år i Norge.

    To år på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Og to år ved Høyskolen i Oslo, Ingeniørhøyskolen, bachelor informatikk.

    Og da hadde ikke hun dama, papirene fra NHI i systemet.

    For jeg tok 33 vekttall, av 40, på to skoleår, 1989/90 og 1991/92.

    Og de papirene lå i kofferten min, som lå igjen hos onkelen min, da jeg ble jaget derfra i 2005.

    Karakterutskrifter fra NHI osv.

    Men de har da antagelig blitt fjernet, fra Lånekassa sitt system.

    For jeg hadde resultater fra fire semestre ved NHI også.

    Og jeg hadde resultater fra tre semestre ved HiO.

    Det ene semesteret ved HiO, høsten 2003.

    Da hadde jeg to jobber, og var overarbeidet etter Rimi, jeg jobba mye sommeren 2003, og kjøpte ny laptop, høsten 2003.

    Men den laptopen ble forsinka, og jeg brukte mye tid, på å installere Unix, på laptopen.

    Og jeg hadde også windows på den laptopen, så jeg hadde en dual-bot, på den pc-en, en toshiba laptop.

    Men den pc-en måtte jeg levere på reperasjon.

    Og det var noe problemer med gruppearbeidet på skolen, i det faget.

    Men jeg lærte unix da, for jeg installerte det på pc-en hjemme.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke lærte noe.

    Men jeg tok det litt roligere det halvåret, fordi jeg var rimelig utslitt etter all jobbingen på Rimi osv.

    Jeg ble drevet som en slave, av han nye butikksjefen på Rimi Bjørndal bl.a.

    Men jeg hadde jo 33 vekttall, fra NHI, fra før.

    Så jeg hadde blant annet, en del av fagene fra 3. semesteret på HiO.

    Og det ble noe kluss med Unix-eksamen, at vi skulle ta den etter nyttår, eller noe, jeg og en kamerat.

    Noe var det.

    Så jeg hadde ingen eksamner et halvår, men det var fordi jeg jobbet mye, i to jobber, og ble slavedrevet, må man si, av butikksjefen på Rimi Bjørndal.

    Og det var liksom bare unix, som var det ordentlige faget, det halvåret.

    Og det ble det noe forsinkelser av, med gruppearbeidet.

    Jeg og Dagga, han vokalisten i en gruppe fra Hamar.

    Rougseth, hva het den gruppa da.

    Jeg fant det ikke på internett nå.

    Men det dukka opp, at han hadde regisert en film, på 90-tallet, sammen med Wam, fra Wam og Vennerød.

    Det visste jeg ikke.

    Men vi var på gruppe i første klasse, med en pen dame, fra Vestlandet.

    Og hun dro tilbake dit, etter første året.

    For kameraten til typen hennes, ble drept med kniv, i Pilestredet, hvis jeg skjønte det riktig.

    Det var i nyhetene da, det var vel våren 2003, kan jeg tenke meg.

    Så vi var egentlig ikke så helt med, da tredje semesteret begynte.

    For da måtte vi finne nye folk å samarbeide med osv., så det gikk litt trådt.

    Så det ble bare sånn alt ikke gikk som det skulle, det tredje semesteret.

    Men jeg tok et eller to fag ekstra, i fjerde semester.

    Så jeg var innenfor grensa, for å få studielån, da jeg dro til Sunderland.

    Og jeg hadde kontroll på utdanningsgraden, for jeg hadde jo 33 vekttall fra datahøyskole fra før, fra NHI.

    Så det var ikke noe krise uansett.

    Men når hun dama hos lånekassa, sier at jeg kun kunne vise til resultater for tre semestre, så var ikke det riktig.

    Jeg kunne vise til resultater for syv semestre fra høyskole, og seks halvår fra videregående, da jeg også fikk stipend osv.

    Så det var bare det tredje semesteret ved HiO, som jeg ikke kunne vise til resultater for.

    Men da var det altså flere ting, som klikka samtidig, men det var altså ikke noe krise, siden jeg hadde så mange vekttall i data fra før osv.

    Så sånn var det.

    Men de papirene fra NHI, de synes litt som synket i jorden.

    For jeg har ikke klart å få tak i de, fra NHI nå, og ikke fra HiO, og ikke fra University of Sunderland.

    Enda alle disse, har fått de papirene, såvidt jeg husker.

    Og heller ikke fra Samordna opptak.

    Og ikke fra familien min, fra morssiden, onkelen min i Kvelde osv., som har kofferten min, med vitnemål og karakterutskrifter fra NHI og HiO osv.

    Så her virker det som at det må være minst en og helt sikkert flere ugler begravet i mosen, eller hva man skal si.

    Så sånn er det.

    PS.

    Her er han Dagga, fra HiO, det han som var vokalisten i det her bandet fra Hamar osv., Autopulver het det bandet:

    (Jeg husker dessverre ikke navnet på hun pene dama som vi var på gruppe med i første klasse, men sånn er det man kan ikke huske alt. Og hun hadde jo type og.

    Og jeg var rimelig nede de første semesterne på HiO, pga. problemene i Rimi osv., så det var ikke alt jeg fikk med meg.

    Så sånn var det).

  • Flashback til 1971. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg sånn flashback her til 1971, eller 1972.

    Jeg ble jo født i 1970, så da var jeg vel ca. to år da, kan jeg tenke meg.

    Det er mulig jeg ikke kunne prate, fra denne episoden, men jeg skjønte hva som ble sagt, så jeg var vel et eller to år da.

    Noe sånt.

    Jeg skrev jo i den forrige posten, at jeg var det eldste barnebarnet.

    Men det var på farssiden.

    På morsiden, så hadde jeg en fetter, Joakim, som var et år eldre enn meg.

    Jeg tror han også var født 25. juli, hvis jeg ikke tar helt feil, men da i 1969, og ikke i 1970, som jeg var født.

    Joakim var mongoloid.

    Det ble sagt, mener jeg å huske, at det var fordi tanta mi, Ellen, brukte for mye narkotika, da hun var hippie i Slottsparken i Oslo.

    Det kan ha vært farfaren min, Øivind, som bodde på Sand, men var fra Holmsbu, sa fattern, som sa det her.

    Familien til mora mi, bodde jo også på Hurum, hvor farfaren min var fra.

    De bodde på Holmsbu, Klokkarstua og Sætre.

    Så f.eks. brøderene til farfaren min, kan nok ha plukka opp en ting eller to, om Ribsskog-familien da, som morfaren min het, siden begge familiene hadde eller hadde hatt tilknytning til Holmsbu.

    Så sånn var kanskje det.

    Det jeg fikk flashback fra da.

    Det var at mutten og Ellen, hadde dratt med meg og Joakim, et sted.

    Kanskje hos foreldrene til muttern, i Sætre, eller på Klokkarstua, kan jeg tenke meg.

    Noe sånt.

    Og da skulle jeg gynge, på en gyngehest, hvis jeg husker riktig.

    Så skulle Joakim se på da.

    Og så var det Joakim sin tur.

    Så skulle Joakim herme etter meg, og gynge sånn jeg gjorde, og bli normal da.

    Sånn var det jeg skjønte det.

    Men tanta mi Ellen, hun skjønte ganske raskt at det her ikke funka.

    Så hun bare sa nei.

    Men det var nok hun som ville prøve det her.

    Men da sa Ellen nei, og da ble de enige om å avbryte det her da.

    Muttern hørte på Ellen da.

    Men det som skjedde seinere, hørte jeg det ble diskutert om, i stua til Ågot og Øivind, på Sand.

    Altså hos farmora og farfaren min.

    Dem sa, at tanta mi Ellen, og mannen hennes Reto Savoldelli, hadde bestemt seg for å få et barn til, kusina mi Rahel.

    Eller Rahel Maria da.

    Hun som er skuespillerinne i Berlin, og som er på Facebook-sida mi.

    Det var, fordi at da, så skulle Joakim, ifølge den samme teorien, vil jeg tippe.

    Da skulle Joakim bli normal, og herme etter Rahel da, etterhvert som hun vokste opp da.

    Og det husker jeg at farfaren min Øivind kommenterte om.

    At han synes det var galt, at de skulle få en ekstra unge, bare for å gjøre et eksperiment, med om Joakim skulle bli normal.

    Det ble han selvfølgelig ikke.

    Da jeg og søstra mi, var på besøk hos Ellen og Rahel, utenfor Basel, i Sveits, sommeren 1987.

    Da levde Joakim fortsatt.

    Han var ofte på noe hjem.

    Men han var hjemme hos Ellen, første dagen vi var der, eller noe.

    Men han døde vel på 90-tallet.

    Han var jo helt mongoloid.

    Så jeg lurer på om noen bare ga han noe greier, for at han skulle styrke med.

    Det har jeg tenkt litt på, i hvertfall, hvis jeg skal være ærlig.

    At han ble for vill.

    For han var veldig vill, husker jeg, i 1987 da.

    Han var ganske sterk, tror jeg.

    Men hadde jo ikke styring i det hele tatt.

    Og kunne ikke prate, og kunne vel antagelig ikke tenke så klart da, siden han var mongoloid.

    Så jeg lurer på om han ble så vanskelig å holde styr på, at de rett og slett bare tok livet av han, da han ble oppi 20-åra.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men jeg har ihvertfall lurt på hvordan det kunne ha seg, at han døde.

    For han så ihvertfall veldig sunn og sterk ut, i 1987, husker jeg.

    Så at han kunne dø en naturlig død, i 20-åra, det syntes jeg hørtes litt rart ut.

    Men det kan jo ha skjedd da, jeg sier ikke det.

    Men jeg bare huska det nå, at jeg har mistenkt tidligere, at noen rett og slett bare har ‘avlivet’ han.

    Men det skal jeg ikke si for sikkert.

    Det var bare en tanke som slo meg, da tanta mi vel, fortalte at han var død.

    Men jeg skal ikke si for sikkert, at det var sånn.

    Men jeg ville ikke sett bort fra muligheten, for at det kan ha vært sånn da.

    Det er det jeg prøver å si.

    Så får vi se om det eventuellt er mulig å finne ut mer om det her, ved en senere anledning.

    Vi får se.

  • More from LiveLeak: It seems to me that I’m being bullied by the Governments of three countries.

    Quoted comment by johncons:

    Quoted comment by johncons:

    Quoted comment by Jambo:

    Quoted comment by johncons:

    Quoted comment by Jambo:

    Quoted comment by johncons:

    Quoted comment by kajidono:

    Quoted comment by fozzy5000:

    Quoted comment by smart99:

    Quoted comment by fozzy5000:

    Quoted comment by smart99:

    Quoted comment by fozzy5000: i would be happy to be searched by police if it means that they are trying to keep gun and knife crime down. i got nothing to hide so why should i give a fuck if 2 mins of my time is waisted. its catch 22 for the cops if they serach too many ppl its harrasment and they get fucked over and if they dont search enogh ppl and someone gets stabbed then they have not donethere job well enough. i am pretty sure cops dont carry crystal balls so they just have to search as many ppl as possible to make sure they get the bad guys. if your inconvienienced then tough shit. rather that than be stabbed on a night out eh!


    Why don’t you move to china then. Here in the USA, I will do everything to protect the rights of myself, and my kids. It’s this kind of attitude that starts the cracks in the system, and next thing you know, you are living under martial law.

    You people have been scared into submission. I pity you all.


    so let me quess, your one of these retards that think we dont need a legal system, dont need cops and so on. are you fucking retarded or what. I have kids aswell and i would rather be stopped and searched and come away clean than see the police not want to stop and searches becasue they are worried some fucking pipsqeek like you is going to get offended that your human rights have been breached by someone that wants to make the streets a safer place for everyone. Its ppl like YOU that ruin our contries, not ppl like me.


    Well, here in America, we have something called probable cause, as well as illegal search and seizure. You brits gave that up years ago, along with your guns. No wonder GB is becoming a muslim state. In 10 years, all your crooked teethed women will be wearing burqas. LOL


    fuck probable cause. just get it over and one with, treat me nice but with saftey first in mind and i dont give a fuck. i got nothing to hide. and as for our crooked toothed women, at least our women have teeth and dont all weigh about half a ton. Crawl back into your hole and stfu. the prob with america is the fact that everyone is too scared to do fuck all about the crims as they are to scared of the repurcusions. here they just get on with it. Although i do agree that we are turning into a muslim state but hopefully something will happen and that will be sorted.


    So you miss or ignore the many stories about criminals getting shot by the ordinary folks over here.


    I probably shouldn’t write this, since I’m from Norway.

    But in Britain, the Police, chased a Brazilian through London, an on to the tube, where they executed him.

    And he was just a normal guy.

    So I’m not sure if everything is like it should be, with the Police here.


    He was not a normal guy, he was an illegal immigrant who refused to stop when armed police asked him to. He then ran onto a packed tube train where he could have set off an explosive device. The idiot who shouldn’t have even been here should’ve stopped when the police asked him to.

    This is not the normal behaviour of British police nor is it a common occurrence. You seem extremely paranoid.


    If he wasn’t a normal guy, why did they let his family come over, and look at the murder-scene etc., like I saw on TV?


    A normal guy in Britain is a British citizen, the man in question was not. His family were invited because his death was a public relations disaster for the authorities.

    My point still stands; this is not the normal behaviour of British police nor is it a common occurrence.


    I’ve thought more about this, in the mean-time, since you haven’t replied yet.

    Did the British Police, tell the Brazilian guys parents, when they were in London, that they thought it was ok to kill him, since he wasn’t a normal person, since he wasn’t a Brit?

    I don’t think they can have told them that, since they didn’t want to press charges, against the British Police.

    So I think something doesn’t add up here.


    I’m maybe being a bit inpolite, since I’m from Norway, writing about the incident, with the Brazilian guy, in London, who was executed on the tube.

    Since noone are answering my comment etc.

    But I’ve wondering about this.

    Could it have been like this, that the British Police, says in Britain, informally, like the person in this tread, that the Brazilian guy, wasn’t a normal person, eg. he wasn’t a Brit, so it was really ok for the Police to do a mistake and kill him.

    But what can the British Police have been telling his parents?

    Because, as I understood it, the only thing that this Brazilian guy did wrong, was not to stop, when some people in civilian clothing, asked him to.

    If some ‘goon’, or ‘hooligan’-looking people had asked me to stop, then I’m not sure, if I wouldn’t have done the same thing, and maybe thought that this was some football-hooligans, or something, and try to run for cover at the tube, to get away from them.

    And, still the Brazilian guys parents, didn’t want to prosecute, against the British Police, even after they executed their son, on the underground.

    If I’ve understood it right.

    Is it like this, that the British Police, are just f*cking everyone around, and are telling different lies, to the people in Britain, and to the victims familiy, and the Brazilian Government etc.

    Could it be, that this is why I’m not getting any help, from the Government in Norway, in my case, where I was chased by some people who wanted to kill me there, in 2005.

    And the Police here, refused to help me.

    And they didn’t help me with the problems at Aravato/Microsoft eighter, where it seemed to me, like there were some mob/mafia-network, that had infiltrated the company, and I think it seemed, controlled the Nordic women there etc.

    Could it be like this, that the British Police and Government, are so powerful, that they are just fucking Governments like the Brazilian and Norwegian Goverments around, and their citizens as well, if they are in Britain.

    I’m sorry if it’s inpolite of me to write this, since I am in Britain.

    But it’s just a thought that came to mind, if the Police and Government here, are good at manipulating other Governments and foreign citizens etc.


    I know I’m writing a lot here now.

    But just to try to explain a bit more.

    The reason that I’m writing about the problems with the British Police and Government, is that I’m having some problems, and that I am, a bit disapointed, with the Norwegian Police and Government.

    From living for some years in Britain, it seems to me, that if British citizens, are in problems, abroad, then they get help, from their Government, and also from normal people living in Britain.

    Where as myselv, I have to deal with a lot of buraucrats, in the Government, in Norway, when I’m trying to get my rights, when I have been chased from Norway, and when I’m trying to cooperate with the Government and Police in Norway, with finding out what it is, that has been going on, in Norway.

    Since I’m a law-abiding citizen, that has been studying and working all my life, and neven been a criminal.

    Even so, I find it impossible, to get my rights in Norway, to get to know what’s going on etc., after I overheard several times, in 2003 and 2004, that I was followed by ‘the mafia’.

    And after an attempted murder on me, on my uncles farm in Larvik, in Norway, in 2005.

    So I’m just trying to figure out, what it is, that is going on, since I can’t manage to get my rights, in Norway, since I am a Norwegian law-abiding citizen.

    So I understand that it’s maybe a bit hash of me, to attack the British Government, and Police, but I’ve also been f-ed around by them, and also by the American immigration control, in Detroit, in 2005.

    And I called FBI, at the American embassy in London, some weeks ago, and they refused to help me, with the problem that a hate-blog, with a lot of lies about me, has been set up, on Blogger.

    And Blogger and Google, aren’t answering my e-mails or letters.

    So I’d say that theres definatly something going on.

    And I feel a bit trapped in a corner here, being bullied by the Governments of three countries, so I get a bit irritated sometimes, and attack almost everything I see, since I’m being a bit much bullied sometimes, I think I have to say.

    So I’m sorry if I sometimes goes to far with these attacks.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

    Posted very recently by "johncons" (R)

    http://www.liveleak.com/view?i=08a_1219564649