Da jeg og søstra mi, og muttern og stefaren vår, Arne Thormod, bodde på Østre Halsen, så pleide vi, som vi også gjorde da vi bodde i Brundlandnes, og i Jegersborggate, i Larvik, å dra på søndagsbesøk, til bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Det her var vel sommeren 1976, eller 77, kan jeg tenke meg.
Vi pleide å spise en middag, som var nesten sermonell, med veldig vekt på maneerer og bordskikk osv., og bestemor brukte veldig lang tid på å spise, så middagen tok gjerne halvannen time deromkring, hvor vi måtte sitte stille da, og være høflige.
Så sånn var det.
Og etter middagen, gikk vi gjerne søndagstur, gjerne langt ut mot Mølen, eller Oddanesand, eller hva det heter igjen, jeg blanda de her navnene, vi bare fulgte etter bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.
Så sånn var det.
En gang, når vi hadde vært og spist middag, og sikkert gått tur, så var det om sommeren, så da kjørte vi ned på havna, etter at vi hadde vært på besøk da, for å se på båtene og fjorden og sånn da.
Og da møtte Arne Thormod og muttern noen folk de kjente, så begynte de å prate med de, like ved brygga der da.
Så stod jeg og søstra mi, og venta på at de skulle bli ferdige.
Så så søstra mi kvælærn da.
Så sa hu ganske lavt til meg, at det er kvælærn.
Men jeg tror ikke muttern og Arne Thormod hørte det, de stod og prata med noen kjente eller noe, de hadde møtt da, om været og sånn sikkert.
Da stod kvælærn på scooteren sin da, like ved kiosken, rundt hjørne av inngangen til butikken nede på havna der da.
Så det var ikke sånn, at kvælærn bare var i Mellomhagen, han dukka opp på scootern sin i Nevlunghavn også gitt.
Nå kom jeg på, da vi flytta til Østre Halsen, på Mellomhagen, i 1975, eller 76, jeg og søstra mi, og muttern, og stefaren vår, Arne Thormod.
Da var det en som bodde nærmere fotballbanen der, i Mellomhagen, som kjørte på scooter osv., og han ble kallt ‘kvælern’, eller ‘kvælærn’ skrives det kanskje.
Så alt var ikke bare bra på 70-tallet heller, det er helt sikkert.
Jeg tenkte litt på det set-upet, som var på Williamsons Sq., idag.
Jeg lurer på om det var noe lokal mob.
Og jeg har hørt tidligere, det har vært mange sånne her set-up.
Så hørte jeg for noen måneder siden, bak ryggen min, inne på St. John senteret, fra en brite, ‘why does the muslims want this guy’.
Jeg har jo jobba en del på, på Rimi Bjørndal i Oslo, siden hun distriktsjefen, Skodvin, sendte meg dit, for å jobbe, to ganger, i 1996, i to og et halvt år, og igjen, i 2002, ved siden av studier, to dager i uka.
Jeg lurer på om det var å få noe mafia etter meg, og Skodvin, var uoffisielt, i politiet eller noe, og at de ønsket å bruke meg som noe target-guy.
Så fikk de vaskefirmaet inn, Kvalitetsrengjøring, som helt klart, var noe mer eller mindre kriminelle folk, May Britt og han mannen hennes, som har kontor, i Sanner gata, i Oslo.
Der jobbet også en kurdisk dame, fra Tyrkia, Hava Özgyr.
Hun var vel to-tre år yngre enn meg kanskje, noe sånt.
Og hun tok samme bussen, og t-banen, som meg, enda hun bodde på Holmlia, og jeg bodde på St. Hanshaugen.
Og hun prata alltid om jenter og litt sånn frekt osv., på bussen og t-banen da.
Prata om at på en fest hun var på, så hadde to personer kledd av seg, og vel da hatt seg osv. da.
Noe sånt.
Og lignende ting, ofte.
Hun hadde vel en voldelig type vel, for hun fikk seg en på tryne, en gang.
Og hun tok med søstra si, Sema, som hun sa, hadde blitt tatt på fersken, med typen sin, da hun vasket for henne, i en butikk i sentrum, eller noe.
Og de i butikken, hadde trodd det var Hava, sa Hava.
Så begynte Sema å jobbe på Rimi Bjørndal og.
Det var butikksjef Kristian Kvehaugen, som spurte Hava, om hun ville jobbe i butikken, siden hun vaska der, og vi trengte folk.
Det ville hun, og hun pleide å jobbe om kvelden, sammen med meg, og mange andre, og hun pleide å legge opp frukta.
Og sitte i kassa, som andremann vel.
Hun sa det, at hun likte ikke å jobbe på samme sted, så lenge av gangen, så hun ville slutte.
Men det var vanskelig å få tak i folk, i 1997 og 98, for nesten ingen ville jobbe i butikk.
Så hun lot seg overtale av Kristian osv., til å fortsette, til assistent Merete, så at noen rappa røyk på tellerommet.
Jeg var ikke så obs på sånt da, jeg var ikke vant til det å følge med på røykpakkene, for det hadde ikke vært noe fokus på det, i de butikkene jeg jobbet.
Et par år, i 97 og 98, så kjøpte jeg restplass, til syden, da ferien dukka opp.
Så også i 98, da sendte de meg til Aiya Napa, jeg visste ikke hvordan sted det var, men det var et partysted for ungdom det fant jeg ut.
Og det var også fotball-VM, så jeg og en kar som også var på ferie der, Nichlas noe, dro på Norway pub, og så Norge slå Brasil osv.
Så dro vi ofte på Nissi beach også, og så på damene, og slappa av på stranda da.
Også dro vi på byen om kvelden.
Vi gikk mest hver for vårs da, vi kjente ikke hverandre fra før, vi bare havnet på samme rom.
Og det var festing hver dag, og det var også basseng ved hotellet, og bar, så det var artig.
Men jeg var nesten mer sliten da jeg kom hjem, enn før jeg dro, på grunn av all festinga.
Og jeg måtte låne penger av stesøstra mi, Christell, fordi lønninga mi, kom ikke før noen dager, etter at jeg dro ned dit, eller kom tilbake, altså feriepengene, for jeg hadde ferie ganske tidlig det året, av noen grunn, fordi Kristian hadde ferie seint antagelig.
Men Christell fikk en halvflaske Vikingfjord vodka da, som takk for lånet.
Selv om det var plastflaske da, men de kosta bare 30-40 kroner, på Gardermoen, men det var 50%, eller noe tror jeg, og en halv liter, så det var vel ikke så værst.
Men men.
Jo, når jeg kom tilbake fra ferie, så fortale Merete meg, at Hava hadde fått sparken, for å rappe røyk.
De hadde hatt kamera, på tellerommet, fortalte hun.
Og da jobba fortsatt lillesøstra til Hava der, Sema.
Og det var vel ikke så kult for henne, tenkte jeg.
At søstra hennes fikk sparken mener jeg.
Så jeg prøvde å være hyggelig mot henne og sånn da.
Hun var jo en veldig pen jente, og gikk kanskje litt nærme henne, men jeg syntes litt synd på henne, for selv om søstra stjal røyk, så behøvde vel ikke det å bety, at hun også gjorde sånne ting, tenkte jeg da.
Så da prøvde jeg å være hyggelig mot henne.
Og hun skulle hjelpe meg, å sette opp kjølevarene og sånn da.
Så det var kanskje litt dumt.
Og hun var jo muslim også, og det er litt kinkig synes jeg, jeg er vel mest vant til at damene ikke er relgiøse, eller muslimer da, selv om de var hyggelige og morsomme å prate med, og sånn, de her, Hava og Sema.
De andre som jobba i butikken, kom jeg ikke så godt overens med.
Men de var så åpne og enkle å bli kjent med, Hava spesiellt da, at de var ikke så kalde, eller upersonlige, som noen folk kan være liksom da, for å prøve å forklare.
Det var jo ikke sånn, at jeg kjente mange folk i Oslo, så jeg synes det var artig å ha noen å prate med osv., jeg da.
Jeg hadde nesten ikke noen sånne venner, som jeg kunne prate med, uten at det ble anstrengt, eller familie.
Så ting var vel ikke så bra.
Så hendte det, at jeg sa til henne, hun Sema da, at jeg synes hun var hyggelig da, eller noe sånt.
Og det som skjedde da, var at da tror jeg hun ringte mora si, for da dukka mora opp, i butikken, fra Holmlia osv.
Det er jo noen kilometer.
Så da hadde vel hun Sema, fortalt det her til mora si da, at jeg hadde sagt, at jeg synes hun var hyggelig eller noe sånt noe.
Og da smilte mora osv.
Jeg synes det var litt flaut, at hun skulle si sånn til mora si, og at mora skulle dukke opp på jobben, like etterpå, sa da synes jeg, at det her kanskje gikk litt vel fort, og kanskje var litt vel flaut.
Så da sa jeg vel ikke så mye til mora.
Så begynte jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter, noen uker seinere.
Jeg visste jeg skulle begynne i ny jobb, så da var jeg kanskje litt mer frempå, enn jeg vanligvis var, på jobben.
Sema jobba vel en eller to dager, på Nylænde og, for jeg ringte Bjørndal, når jeg trengte folk, og fikk telefonnummeret, av Merete vel, eller kanskje Kristian.
Så gikk det et halvt år, kanskje.
Så dukka jeg opp på Bjørndal, for vi var utsolgt, på Nylænde, for noe da, så sa Merete, at nå burde jeg kontakte Sema, for nå var hun i Tyrkia, for å gifte seg, var det vel.
Jeg viste ikke helt, om det var så smart.
Men jeg sendte i hvertfall en kort sms da, ‘går bra?’, var vel alt jeg skrev.
Jeg skrev kanskje navnet mitt og, eller kanskje ikke.
Men jeg tenkte, at hvis hun trengte noe hjelp, så kunne hun bare si fra da, jeg ville ikke blande meg for mye, jeg viste ikke hvor smart det var, så jeg sendte bare en kort sms.
Dette var vel i 99, om sommeren vel, må det vel ha vært.
Så gikk det tre år, til 2002.
Da hadde jeg vært butikksjef på Kalbakken og Langhus, i mellomtiden, med en del problemer, på Kalbakken, så jeg bestemte meg, for å slutte i Rimi.
Så jeg begynte å studere, på HiO, og jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, som Skodvin sendte meg til.
Jeg leide leilighet av Rimi, ganske billig, på St.Hanshaugen, så jeg ville gjerne beholde den leiligheten, så da jobbet jeg på Bjørndal, for å dekke husleia.
Så dukka lillesøstra, til Hava og Sema, hun het Songül opp, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Jeg var ganske deppa, og overarbeida, etter problemene i Rimi, så jeg var kanskje litt dum, og prøvde å bli kjent med henne og, siden jeg kjente søstrene hennes.
Men hun var litt ung hun Söngul, selv om jeg tror hun skulle ha det til, at hun var eldre, enn hun var.
Noe sånt.
Men hun var litt umoden da.
Og jeg, ville fokusere på studiene mine, siden jeg tok den nye karriæren og det, ganske viktig.
Så jeg prøvde å unngå, at det skulle bli noe tull, på jobben.
Det er jo ikke så lett å lede butikken, hvis du kjenner medarbeiderne for godt.
Da kan du havne mellom barken og veden, som dem sier.
Så da bremsa jeg litt, på å bli for kjent, med hun Songül da, for jeg tenkte, at det var kanskje uprofesjonelt, å bli for godt kjent med jenter på jobben, osv.
Da jeg var i Aiya Napa, sommeren 1998, så var jeg nok for mye, på Nissi Beach.
Og jeg hadde jo ikke fått feriepengene, før jeg dro, og da fikk jeg ikke kjøpt solkrem og sånn.
For jeg lånte penger av Christell, like før jeg dro, og rakk vel ikke ordne det da.
Det var bussstreik, fra Mortensrud til Bjørndal, den mai og juni-måneden, 1998, så jeg var sliten av mye gåing og jobbing.
Da pleide jeg å gå ofte, mellom Bjørndal og Mortensrud, sammen med Hava og Sema da, så jeg ble ganske kjent med de.
Men men.
Men jeg hadde noe gammel solkrem, men det var ikke så mye igjen.
Og jeg lånte vel 2500, tror jeg det var, av Christell, og det er egentlig ikke så mye, for en uke, i Ayia Napa.
Og det var så mye festing osv., så jeg fikk ikke rota meg, til å kjøpe solkrem.
Og det var så mange fine damer, på stranda, så jeg lå der litt lenge tror jeg.
Det var så mange fine damer, på jobben, på Rimi Bjørndal og, ikke bare Hava og Sema, men mange andre og.
Therese og Hanna og noen pakistanske og indiske damer, og mange pene damer, må man vel si.
Så jeg pleide, å jobbe kveldsvaktene der, sammen med fire-fem, unge pene damer, i 18-20 års alderen osv.
Så jeg ble litt bortskjemt, med å sjefe over pene damer.
Og på i Ayia Napa, på Nissi Beach, og på byen osv., så var det også mange fine, unge damer osv.
Så jeg og han Nicholas, vi lå kanskje litt lenge på stranda ja, og jeg hadde ikke mer solkrem, jeg trodde det skulle holde, men jeg gikk tom.
Så jeg ble skikkelig solbrent.
Og da jeg kom hjem, så hadde jeg skikkelig rynker, under øya, og også mellom øya.
Og det hadde jeg ikke hatt før.
Men jeg hadde problemer, med at jeg hadde en del kviser osv., antagelig fordi jeg jobba for hardt, som en slave nesten, på Rimi Bjørndal.
Så da synes jeg at jeg måtte prøve, å finne på noe mot de her rynkene og kvisene da, siden jeg var ungkar, og ikke trodde det var så veldig attraktivt osv. da.
Jeg synes ikke jeg burde ha rynker, når jeg ikke var ferdig å ha kviser, for å si det sånn.
Men men.
Så, dette prøvde jeg å finne noe som hjalp mot da, i flere år, etterpå.
Og det var veldig flaut, å gå på sånne Vita-butikker og sånn, og prøve å finne noe som hjalp da.
Men men.
I 2003, så gikk jeg på sånn hudpleieklinikk, og spurte de, siden jeg fikk, i Aiya Napa vel, sånne rynker mellom øya, som var rimelig store, så jeg synes det var litt plagsomt.
Men de misforstod, og begynte å smøre masse dritt i tryne på meg.
Jeg ville bare ha råd, mot rynkene mellom nesa, men det forstod ikke de, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen der.
Eller de lot som at de ikke forstod det.
Så da ble trynet mitt helt rart, og jeg så ut som en jente, må man vel nesten si.
Det var ikke jeg vant til, så det var veldig flaut.
Og det så helt jævlig ut, så jeg prøvde å gå til flere leger, men ingen hjalp.
Uka etter, var det vel, så hørte jeg, at Songül begynte å ta telefoner, for å finne ut hvor jeg bodde.
Og hun blonde dama, som spurte meg, i 1996 eller 1997, om vi ønsket tilbud på nytt vaskefirma, da butikksjefen ikke var der.
Da tok jeg imot telefonnummeret, fra henne, til kvalitetrengjøring, og ga det, til Anne Kathrine, senere.
Hun dama, var der, i desember 2003, og sa til en annen dame, så jeg hørte det, at jeg var forfulgt, av mafian, også.
Så om jeg er forfulgt av en muslimsk, og en norsk mafia da.
Noe sånt.
Og jeg tror, at det som skjedde i dag.
At det kan være, at en lokal mob, her i Liverpool, jobber for en muslimsk mafia da.
At dette i dag, var i forbindelse, med det som skjedde på Bjørndal da.
Det er kanskje noen, som lurer på hvorfor vi, som var fra Norge, var så ofte, i Sverige og Danmark, at man til og med nesten begynte å skjønne hva danskene sier.
Det er fordi, at vi bodde i Vestfold, altså, det landet som er vest for Oslofjorden, skal jeg se om jeg finner et kart.
Nå satt jeg et kryss, der hvor Vestfold er ca.
Fattern bodde jo på Berger, og det er ikke mange timene å kjøre til Sverige, og vi bodde nærme nok svenskegrensa, til å få inn to svenske TV-kanaler.
Og i Larvik, sør i Vestfold, der var det jo danskebåten, Petter Wessel, hvor det kun tok noen timer over til Danmark, i hvertfall på dagtid, når båten vel kjørte litt raskere.
Men jeg vil si, at Vestfold, egentlig er et av de mest sentrale stedene, i Skandinavia.
For det er kort vei, både til Sverige og Danmark.
De sier kanskje at Skagen, er midtpunktet i Skandinavia, men i Danmark, så har du jo ikke landegrense, til noen andre skandinaviske land.
Vi kunne jo bare kjøre over til Sverige.
Jeg vet det er bro over Øresund nå, men de er jo ganske langt fra Norge da, i Skåne.
F.eks. hvis man bor i Vestfold, i Larvik f.eks. nå, så er det bare ca. 3 timer med den nye båten til Danmark, og kanskje 3 timer med bil til Sverige.
Så sånn hadde det seg, at vi var mye i Sverige og Danmark.
Sånn at jeg begynte å skjønne hva dansker sa osv.
Jeg har jo også en dansk mormor, men hun har ikke bodd i Danmark, siden krigen, og da i København.
Så hun prater et dansk, som er mye lettere å forstå, enn moderne dansk, vil jeg si.
Enn f.eks. sånn de prater på Jylland, nå, det er nok vanskeligere for nordmenn å forstå, enn sånn de pratet i København, like etter krigen.
Og vi var også i Tyskland et par ganger, og i Østerrike, og jeg og søstra mi, besøkte tanta vår, i Sveits.
Og kusina vår, Rahel, prater jo tysk, og noe dansk-aktig norsk, for hun har venner i Danmark.
Men jeg og søstra mi, og broren min Axel Thomassen, vi er altså ikke danske, vi er norske.
Moren vår, Karen Ribsskog, er født og oppvokst i Norge, og viste meg skøyteløp, på 70-tallet, vi kjørte opp på en høyde over Larvik, og da kunne vi se ned på EM i skøyter, var det vel, på Fram-banen.
Så sånn er det.
Og hun prøvde også være morsom, å si at hun forstod hva de sa, når det var nyheter på samisk, på radio.
Det var bare en radio-kanal omtrent, på den tiden, på 70-tallet.
Da hendte det hun satt seg ned i en stol, og skulle skjønne hva de sa da.
Hun vokste jo opp i Lofoten, så det er mulig hun lærte eller hørte noe samisk der, hva vet jeg.
Men men.
Og jeg dro jo mange ganger, på språkreise, til England, på 80-tallet.
Og en gang var vi på weekend-tur til Paris og, med STS Språkreiser, i 1985.
Og jeg så mye på Sky Channel, og Super Channel, da vi fikk det på Bergeråsen, i 1987 ca.
Og jeg pleide å høre på Radio Luxemburg, for jeg bodde aleine, på Bergeråsen, og det var ikke så mye på NRK osv. om natta osv., tror jeg.
Det var før nærradioene, med Radio 1 osv., kom.
Men da har jeg altså plukket opp litt språk her og der da, og vært en del på ferie og språkreise osv., i Europa.
Men det er ikke sånn at jeg er ikke er norsk fordet.
Det er jo bare at jeg har vært på ferie, i Danmark og England, osv., så da er jeg ganske vant til å være i utlandet da, kan man vel si.
I tilfelle noen tror at noe er galt, siden at jeg ikke får noe hjelp, fra Norge, selv om jeg er i England.
Jeg er jo norsk statsborger, men jeg ble jaget fra gården til onkelen min, i Larvik, i 2005, og det var noen som skulle skyte meg.
Og jeg hørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av mafian.
Så, siden jeg ikke skjønte hvem det her var.
Så har jeg dratt til England, for jeg vet ikke hvem jeg kan stole på i Norge.
Men planen min, var å kontakte de innen politiet, i Norge, som var eksperter, på mafia, osv.
Kripos, var det, husker jeg Odd Einar Dørum sa, på nyhetene, da han var justisminister, i 2004.
Men det er mulig at Kripos ikke er enig med Dørum da, hva vet jeg.
Men jeg er i hvertfall norsk statsborger, så det burde være mulig å få rettighetene mine, uten å bli tullet med, i Norge, synes jeg.
Men dette virker det ikke som er mulig å få til.
Så hva som foregår, det vet ikke jeg, men jeg prøver å forklare litt på blogg i hvertfall da.
Våren eller sommeren 1984, var det vel, så dro jeg og Pia og Christell og fattern, med fatterns bil. en Mercedes E190 blå metallic, til Danmark, med ferga Larvik – Frederikshavn.
Da hadde jeg tatt opp en kassett, så med denne sangen, som vi hørte på, i bilen, ned til Larvik:
Så kom vi på båten, da hendte det en del rart.
Fattern ble full.
Han hadde på seg hvit dress, og stoppa en slåsskamp, blant annet.
Jeg lurer på om det her kan ha vært i 1986, i stedet, for jeg gikk rundt nesten hele natta, husker jeg, og så fattern satt i korridoren, ved lugarene og prata med noen damer og andre som festa på båten da, som var i 20-åra kanskje.
Fattern stoppa også en slosskamp, på denne overgangen.
To folk begynte å slåss, og fattern roa de ned.
Og de hørte på fattern.
Så kom vaktene, og de spurte fattern om hvem han var, om han jobba på båten, siden han fikk stoppa det.
Men da svarte ikke fattern, som var skikkelig playboy, i hvit dress osv.
Jeg gikk med en rød skjorte selv, som jeg hadde funnet oppi leiligheten, husker jeg, en jeg hadde med til Weymouth, husker jeg, sommeren 1986, så jeg tror det her var våren 1986, kanskje.
Det var kanskje ikke noe plagg jeg hadde gått med nå kanskje, men jeg skjønte meg ikke så mye på klær, jeg bare gikk med det jeg fant i skapet osv.
Jeg tror Haldis kjøpte noe klær til meg, noen ganger, og noen ganger, gikk jeg med fattern sine klær.
Ettersom hva jeg fant.
Så sånn var det.
Jeg begynte å kjøpe klær selv, i 1987, var det vel, da ball-gensere, og syrevaskede bukser, var moderne, og jeg gikk i markedsførings-klassen, så jeg synes jeg måtte være oppdatert med sosseklær osv. da.
Selv om hun Cecilie Hyde, hun forklarte meg, at jeg var ikke noe flink.
Jeg var det værst hun visste, og det var sånne, som prøvde å være sosser, men ikke klarte det.
For jeg hadde ikke mokasiner, men jeg hadde joggesko.
Hun sa det ikke så direkte da, men likevel.
Så sånn var det.
Så jeg tror jeg får skrive, at det her var 1986, for jeg husker jeg var i Brighton, i 1985, og da tror jeg ikke at jeg hadde noe rød skjorte, så jeg lurer på hvor den kom fra.
Men samme det.
Fattern, var dritings da båten kom til Fredrikshavn.
Så sa fattern at jeg måtte kjøre, den dyre Mercedesen, til nesten 300.000, i 1984.
Jeg skal se om jeg finner bilde av bilen:
Det var noe sånt, bare at fatterns bil, så mye bedre ut, siden bilen var jo ny da, mens det her bilde, er tatt, når bilen var gammel, og matt i lakken osv.
Fatterns bil, hadde elektriske vinduer, soltak vel, og air-condition, hvis jeg husker riktig.
Og det var vel den råeste bilen, på Bergeråsen, må man vel si.
Til fattern måtte selge bilen, rundt 1986 kanskje, til rektor Borgen, som stesøstra mi, Christell, sa gikk og glodde på jentene etter gymen, da hun gikk i 6. klasse.
Jeg husker fattern hadde bilen i 1984, for han kjørte meg til konfirmasjonen, med den bilen.
Og jeg tror han henta meg etter at jeg var i Brighton, på flyplassen, og da hadde han den bilen.
I 1985 vel.
Mens, da jeg kom hjem fra Weymouth, i 1986, med Braemar, båten som gikk fra Oslo, til Hastings, da ringte jeg Jan, mener jeg å huske, broren til Christell, men da gadd ingen å hente meg, så da måtte jeg ta toget.
Men men.
Så jeg tror det her var 1985, eller 1986.
Fattern satt bak rattet, mens de andre bilene foran kjørte av ferga, Petter Wessel.
Fattern hadde vært oppe hele natta, og festa.
Han sa at jeg måtte kjøre, for han var så full.
Men jeg var bare 15 år, eller noe.
Men jeg sa hvordan han skulle kjøre.
At han måtte kjøre, før vakta så at han var drita.
For vi synes det var flaut, hvis fattern ikke kjørte, for det var masse biler bak, på ferga, som da ikke ville kommet av flekken, og det ville blitt masse oppstyr.
Vi hadde jo vært i Frederikshavn mange ganger, med Petter Wessel, og også en båt fra Oslo vel, Stena Saga, eller noe, vi hadde vært der med muttern, og aleine en gang, jeg og Pia og Kjetil Holshagen vel.
Da jeg var i Fredrikshavn, med båten fra Oslo, det var en gang, da fattern, og en dame som het Margrethe, fra Bislett, i Oslo, lot meg være med, da jeg var sånn 10 år, eller noe.
Og også en gang, som fattern dro med jobben, Eirik Thoraldson, og ei på utplassering, fra Svelvik Ungdomsskole, vel, i 1983, eller noe.
Og med stefaren vår, Arne Thormod, en gang.
Så vi var ganske kjente, i Fredrikshavn.
Untatt kanskje Christell, som ikke hadde vært med noen av de dansketuren tidligere, hun dro gjerne med Haldis, eller faren sin, så vi var ikke på samme ferier alltid, i hvertfall ikke om sommerne.
Men men.
Så jeg fortalte fattern, at nå måtte han kjøre ordentlig, foran tollerne, osv.
Og så så jeg, at det var skilta, til en parkeringsplass, ved vannet der.
Så jeg bare sa, at fattern skulle kjøre til høyre, for jeg så skiltet.
Og så til høyre igjen, så stoppa han på parkeringsplassen.
Så gikk jeg og Pia og Christell, inn til Fredrikshavn, det er stort sett bare en gate.
Så kjøpte vi pizza osv, på et pizzaria, hvor noen utlendinger jobba.
Selvfølgelig skjønte ikke de hvordan pizza jeg skulle ha, så jeg fikk noe innbakte greier.
Dansker skjønner ikke alltid norsk.
Da hender det, at de sier ‘va beha’.
Som betyr ‘hva behager’, som betyr, hva skal du kjøpe, eller hva lurer du på.
Men det sa ikke han pizza-makeren, han sa vel hæ, men det ble noe misforståelse, så jeg fikk ikke vanlig pizza, så det var litt dårlig.
Så våkna fattern, etter et par timer, og da skulle han kjøre til Skagen.
Så gikk vi ut der, hvor vannet fra Kategat, møter vannet fra Skagerak, hvis jeg har skjønt det riktig.
Da var vi lengst nord, på fastlands-Europa, så det var litt artig.
Man måtte skynde seg, sånn at man ikke ble tatt av tidevannet der, i Skagen, det var sånne sanddyner, som man skulle gå på, for å komme lengst nord da, der de havene møtes, var det vel.
Så dro vi til et gatekjøkken, for jeg var vel sulten igjen, etter den her mislykka pizzaen.
Så kjøpte jeg burger og brus da sikkert.
Og da husker jeg det stod noe reklame, for ‘Danish Dynamite’, eller noe, for is-firma.
Så jeg lurer på, om det her var før VM i Mexico, i 1986, som jeg husker jeg fulgte med på, det var kanskje etter at vi var hjemme fra Weymouth det da, det er mulig.
Det var det nok.
Mens vi var i Weymouth, så var det bare en oppvisningskamp, England mot verdenslaget, eller noe, som vi så på.
Den var samme dag, som Prinsesse Fergie, gifta seg, så jeg og Kenneth, fra Svelvik, og faren i huset, måtte se kampen, på den minste tv-en.
Mens kona i huset, så på det her kongebryllupet, hele dagen da.
De hadde til og med plakater, overalt, hvor det stod navnene, til hun Fergie, og han prinsen da, Andrew, eller hva han heter.
Det var en sånn gammel kirkegård, som vi kjørte forbi med bussen, inn til Weymouth sentrum, og jeg tror det var der det hang plakat, eller like ved, sånn banner.
Den var i gotisk stil, kan man vel nesten si, denne kirkegården, skikkelig gammeldags.
Det var på landet, der vi bodde, nesten, så man kunne se gresskledde åser, med kuer osv., fra der vi bodde, som var et boligområde, med rekkehus og supermarked osv.
Noe sånt.
De ble vel skillt ganske raskt, Fergie og han prinsen, men samme det.
Så da jeg kjøpte burger da, så var vel Pia der og vel, men jeg tror ikke de skulle ha mat.
Men da tror jeg faktisk jeg fikk riktig mat, det var en cheeseburger, eller noe, da sikkert.
Og da sa hun danske jenta, som jobba der, til en lokal fyr da, ungdom, i 18-20 års alderen kanskje.
Da spurte hun, om han kunne gi henne en tomflaske, eller noe, som stod der kundene spiste osv. da.
Og da svarte han dansken, ‘hvis du sur min p*k’.
Så jeg vet ikke om den tonen var så fin, som de hadde der i Danmark.
Men det er kanskje bare jeg som er snobete.
En annen gang, som vi var i Danmark, vinteren 1983, var det kanskje.
Da skulle jeg og fattern og Pia, ned til en møbelfabrikk, på Jylland, i østre del av midt-Jylland, vil jeg tippe, men det var ikke Århus, men det var noen timer sør for Aalborg.
Vi overnattet i Aalborg, og et annet sted.
Vi skulle levere en stol, som hørte til en sofagruppe, som fattern hadde kjøpt for fabrikk-eieren, på en messe, og som fabrikkeieren, skulle dele opp, og kopiere.
Han hadde to sønner, som spurte om jeg skulle spille ‘chess’, som de hadde fått til jul, eller noe.
Det var i romjula det her, og jeg kjøpte masse fyrverkeri.
Sånne hjul, som man tente på, som snurra rundt på bakken, blandt annet, og var veldig morsomme.
Og også sånne kuler, med krutt, pakket inn i papir, twist-pakket, som man kunne kaste på bakken, og som smallt da.
Som de også hadde i Gøteborg, som jeg kjøpte da, når vi var på ferie der, jeg og Pia og Christell og Haldis og bestemor Ågot, og Solveig, som jobba på Scandinavian Star, i 1984, vil jeg tippe, om vinteren.
Ferien med buss til Gøteborg, var seinere, enn den her kjøreturen til Jylland, det husker jeg, for da kjente jeg igjen de kastegreiene, i Gøteborg, fra Aalborg da.
Så sånn var det.
Og på den her turen, så spilte vi på en enarma banditt, på en kro eller vertshus.
Og da fikk vi ikke så mye lommepenger, som vanlig, på den turen.
Men jeg hadde noen danske mynter, igjen fra Jugoslavia-turen, i 1980, eller en senere tur.
Så vant Pia, hundre kroner, eller noe, i danske 25-øringer.
Men jeg tror danske penger var mindre verdt da, så det var ikke så mye som i Norge.
Så sånn var det.
Men det var litt artig.
Men noen av 25-øringene, var sjetonger da, som bare brukes på automater.
Og det var min 25-øring, som Pia spilte for, så vi ble enige om å dele de her 200 25-øringene, eller hvor mange det var.
Litt morsomt var det i hvertfall, selv om vi, eller i hvertfall jeg, var litt skuffa, over at vi ikke fikk så mange lommepenger, som vanlig.
Vi gikk ut, på kvelden, når vi var i Aalborg, og kjøpte noe burger.
Og da så fattern noen lokale damer, i 20-årene vel, som hang i burger-sjappa, husker jeg.
Så var jeg og Pia, på hotellet.
Og Pia ville vel ikke spille bordtennis, selv om de hadde det der.
De hadde sånn kult badekar der også, husker jeg.
Men det var ikke så mye for oss å gjøre, jeg tror vi gikk å så vårs rundt på hotellet, men det var ikke så stort hotell.
Men fattern gikk på byen.
Hva nå han skulle der, om kvelden.
Men samme det.
Jeg bare fikk noe flashback, til noen Danmarksturer, når jeg leste på det danske bodybuilder-forumet, i den tråden om Viggo, i den forrige posten.
Nå har jeg skrevet mye om søstra mi, og ste-søstra mi Christell, og stemora mi, eller dama til fattern, Haldis osv., på bloggen.
Men jeg har ikke skrevet så mye om fettern min Ove og kusina mi Heidi, som jeg var ganske mye sammen med, i oppveksten.
Jeg var jo mye på Sand, hos besteforeldrene min der, foreldrene til faren min, som hadde et veldig sivilisert hjem, må man vel si, abonerte på flere aviser, Drammens Tidende og Aftenposten, så alltid på nyhetene på NRK, og bestemor pleide å ha alle tre ukebladene, Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers, hver uke, og også Donald, og senere Fantomet.
Det var ikke internett eller satelitt-tv, på den tida, så sånt kom bra med.
Mens søstra mi, hun flytta ikke til fattern, før hun var sånn 11 år, kanskje tre-fire år, etter at jeg flytta til Berger.
Og da ble hun hengende sammen med Christell, dattra til Haldis.
Så hjemmet til søstra mi, det var liksom nede hos Haldis.
Så hun var ikke så mye hos bestemor Ågot, som jeg var.
Hjemmet mitt var jo i leiligheten til fattern, hvor han aldri var, og også litt borte hos foreldrene til fattern, vil jeg si, for jeg var der hver dag etter skolen, og fikk middag osv.
Og huset deres, lå like ved siden av verkstedet til fattern.
Så prata jeg med fattern, når han hadde pause og sånn da, og skulle hjem og sånn.
Og jeg kunne også låse meg inn på verkstedet, når alle hadde gått hjem, og plaffe løs med spikerpistoler f.eks., ellers så kunne jeg lage en bane, mellom alle maskinene, og kjøre på jekketralla, det var faktisk ganske morsomt, det var ganske stort verksted, til å være på 80-tallet osv., bygningen var vel noe sånt som femti eller hundre meter lang, kanskje, så det var god plass å kjøre rundt på jekketralla med, f.eks.
Det var også en traktor der, som jeg kunne kjøre hvis jeg ville, som hørte til verkstedet, men det var litt harry synes jeg, så det var ikke så ofte jeg kjørte den, for det var vel egentlig ikke noe poeng å gjøre det, og ingen hadde lært meg å kjøre den traktoren, men jeg skjønte hvordan man kjørte den da, og hvis jeg kjeda meg veldig, så kunne jeg starte den.
Jeg fikk lov å gjøre hva jeg ville omtrent.
Men jeg var ikke så mye nede på verkstedet, mens dem jobba, det var ganske kjedelig egentlig, men jeg var på kontoret der, og hadde jobb, å pakke skruene, til vannsengene og køyesengene, i sånne plastposer, som følger med sengene da.
Og også å trille ved, og hive ned i kjelleren, til huset til bestemor, som hun fyrte med om vinteren.
Så sånn var det.
Ellers så var det en matbutikk der, som jeg var innom minst en gang hver dag, og kjøpte enda fler tegneserier, aviser, og godteri, cola og pizza og sånn.
Jeg maste mye på fattern, om sånne ting, så var nok umulig.
Fattern har også sagt det på telefonen, nå i det siste, at jeg var veldig umulig og utspekulert, så jeg var nok det.
Jeg var vant til muttern, og prøve å takle henne, og Arne Tormod osv., og også søstra mi, og ikke minst foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, hvor det var veldig disiplin, på søndagene.
Mens foreldra til fattern, og fattern, der var det ikke sånn kardaverdisiplin.
Farmora mi, Ågot, var veldig snill, og holdt huset veldig rent og ordentlig og alt sånt, så jeg husker jeg trivedes mye bedre der, enn hos besteforeldrene mine i Nevnlunghavn, foreldrene til muttern, og også enn hos muttern og Arne Thormod, hvor det også var slitsomt å vokse opp, så jeg var veldig glad, når jeg flytta til Bergeråsen, for da kom jeg meg unna muttern og bestemor Ingeborg, osv., og også Arne Thormod, jeg likte slektingene mine på farssida, mye bedre, for dem var mye roligere, og mer laid-back, og ikke så strenge og slitsomme.
Og da hadde vært noen sånne episoder, opp gjennom åra, at jeg og søstra mi, ikke fikk lov å besøke fattern.
Og muttern dytta bestemor Ågot, ned trappa, fra hytta vi bodde på i Brunlandnes, da jeg var fem år, så hu brakk armen.
Og vi var på besøk hos fattern og dem, kanskje en gang i året, fra jeg var tre år og til jeg var sånn ni år da.
Og en gang, så ville jeg ikke tilbake til muttern, så jeg låste meg inn på do, hos bestemor Ågot.
Dette skjedde vel to ganger, tror jeg.
En gang, da jeg var fire år, og en gang, da jeg var syv år vel.
Da lovte muttern meg hund, første gangen, så ble jeg med tilbake.
Og andre gangen, så skulle jeg få sykkel, av bestefar Johannes, så da låste jeg meg ut fra do, etter en halvtime, eller noe, det ble litt dumt, men jeg fikk ihvertfall protestert litt.
Og en gang, så kom fattern og onkel Runar, til Mellomhagen, da jeg var fem eller seks år, og kidnappa meg og søstra mi.
Så var vi hos fattern i nesten to uker, før han tok vårs med tilbake til muttern, i Larvik.
Så det var ganske befriende, synes jeg, å få flytte til fattern da, hos noen folk, som var mer rolige, enn muttern og dem da, hvor det hele tida, var noe slags terror, vil jeg si.
Så da ble jeg vel litt borskjemt da, og jeg var litt fucka opp, fra å ha bodd hos muttern, hu sa, at hvis jeg ikke oppførte meg ordentlig, så måtte jeg flytte til fattern.
Og da oppførte jeg meg dårlig, i flere måneder, før jeg fikk flytte.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt bortskjemt der.
De første månedene, så satt jeg bare i huset til besteforeldrene mine, og leste blader og aviser osv.
Og så TV og sånn da, om ettermiddagen da.
Også dro jeg til leiligheten, på Bergeråsen, om kvelden, og så mer på TV.
Gjerne program fra 2. verdenskrig og sånn, som de sendte ganske mye av, var artig.
Også var jeg medlem i plateklubb osv., og fikk masse plater sendt i posten, hver måned, på postordre.
Dr. Hook osv., var det de sendte.
Så kom muttern på besøk, og da sa hun at jeg måtte begynne på fotball eller noe.
Eller det gjorde jeg kanskje før hun kom på besøk, men hun likte ikke at jeg bare satt inne på Sand der, etter skolen, etter middagen osv. da.
Selv om jeg dreiv jo med andre ting og, når jeg var på Bergeråsen, jeg leika med Christell og Nina Monsen og dem, og Gry Stenberg, og også Petter og Christian, som bodde i Havnehagen.
Så jeg tror muttern misforstod litt, jeg satt ikke bare i huset på Sand der, sammen med bestemor Ågot og bestefar Øivind, men jeg var der ganske mye, før jeg kom i tenårene. Nesten hver dag, for jeg hadde jo ikke noen som lagde mat til meg, hjemme, men bestemor Ågot, lagde alltid middag osv., og hadde hjemmebakt brød og alt mulig.
Så det var ikke dårlig.
Da fikk jeg roet meg litt ned, etter maset, med å bo i Larvik, sammen med muttern og dem.
Så det tror jeg egentlig at jeg hadde godt av, å få roet meg ned litt etter det.
Ellers så tror jeg det hadde blitt veldig slitsomt, og bodd hos muttern og dem, for muttern tilta hele tida, for alt mulig.
Og hun var ikke flink til å lage mat, og å vaske opp og sånn, som bestemor Ågot.
Jeg og søstra mi, måtte vaske opp.
Men sånn var det ikke hos bestemor Ågot, hun gjorde alt husarbeidet, så der var det veldig fint, sånt sett, så det var sånn, at det tok det som en selvfølge nærmest, men det var veldig sivilisert, vil jeg si, så jeg synes jeg var ganske heldig, som fikk lov å gå der for å spise middag osv., hver dag, for da fikk jeg litt ro, i forhold til sånn det var hos muttern.
Og der var det også et kontor, vegg i vegg med stua, så jeg kunne sitte der, og det var nesten mitt rom det, så kunne jeg skrive på skrivemaskin, og leike da, for jeg var bare ni år, da jeg flytta dit.
Men jeg lagde en sånn vitseavis, Vitseposten, på det kontoret, da jeg var sånn ni år, og solgte den, på skolen og sånn, eller også ofte, på toget, til Larvik osv.
Sånne ting.
Og jeg fikk også hjelp av Petter og Christian, til å selge den avisa, når de var inne i Oslo osv., så tok de med en bunke, og solgte de.
De kosta en krone.
Og en gang, var det en som betalte Petter og Christian, 10 kroner, for en eksemplar av Vitseposten.
Men så døde mora til Petter og Christian, og da flytta de til faren sin, i Mexico.
Og da var det ikke noen andre folk jeg kjente der, som jeg kjente så bra, untatt Christell og Nina og Gry da, som pleide å komme opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret, da jeg var 11 år osv. da.
Et år før søstra mi flytta dit vel.
Det som skjedde da, var at jeg spurte søstra mi, om hu ville bo i leiligheten, hvor jeg bodde, i Leirfaret, for det var ikke så artig, om kveldene, fordi det var bare jeg som bodde der, og jeg var litt trist, siden jeg hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, om kveldene og nettene.
Men det ville ikke Pia, hun ville bo nede hos Haldis, sammen med Christell.
Og da ble jeg enda tristere, for jeg hadde trodd, jeg hadde jo hørt det, i noen uker eller måneder, at Pia skulle flytte til Berger, hun og.
Og da trodde jeg, at jeg endelig skulle slippe å bo aleine, men det skjedde ikke.
Så da ble jeg ganske deprimert, etter dette.
Så jeg hadde ikke så mange venner, fra jeg var 12, til jeg var sånn 14-15 vel.
Jeg hadde noen kamerater fra klassen, Ulf og Espen, osv.
Og Tom-Ivar.
Og også en kamerat som het Kjetil, som kjente tremenningen min, fra Lørenskog, Øystein, så da hang jeg sammen med dem ganske, og dreiv med data osv., fra jeg var sånn 14-15 kanskje.
Men onkelen min i Son, Runar, broren til fattern.
Faren min, han hadde jo to brødre, som var noen år yngre, Håkon og Runar.
Og de, de var mye sammen og kjørte bil til Sverige og sånn, og gikk bra sammen, tror jeg.
Og alle fikk jo pene koner osv.
Søstra mi, sa ihvertfall, at muttern var pen, som ung osv., da hun så på bilder osv., fra muttern, da hun var sånn i 20-årene osv.
Og tanta mi Tone, er jo pen, hun ble sammen med onkelen min Håkon, da hun var sånn 15 år, tror jeg muttern sa.
Så muttern nevnte noen ganger sånn ting, for meg og søstra mi, når vi var sånn 5-6 år, men jeg hadde jo ikke så mye greie på sånt, men jeg hørte jo hva hun sa da.
Og de bodde på Bergeråsen, så de hadde to barn, Lene og Tommy, kusina og fettern min.
Men Lene, var døv da, så hun var det ikke så lett å kommunisere med, selv om jeg lærte noe på døvespråk da.
Jeg og Pia og Christell, var på sånn kurs, hvor vi lærte døvespråk, i Holmestrand.
Og Pia og Christell, ble veldig flinke til tegnspråk, de øvde nok mye sammen, nede hos Haldis, siden de bodde der.
Men jeg bodde jo i Leirfaret, så jeg glemte det meste, skal jeg være ærlig.
Men jeg kan alfabetet osv., det kan jeg.
I hvertfall til f.
Og Tommy, var noen år yngre, enn meg, så jeg var ikke så mye sammen med han, selv om jeg ble bedt i bursdagen hans, noen ganger, og da var det litt rart, siden Tommy, var mange år yngre enn meg, og alle de andre der, han var vel født i 1975 kanskje, altså fem år yngre enn meg da.
Noe sånt.
Jeg får sjekke.
Ja, kusina mi Heidi, var født i 1975, og jeg mener de er like gamle, så da er nok Tommy født i 1975 og.
Jeg var liksom voksen, da jeg flytta til Berger, i 1979, synes jeg, så da fikk Tommy alle lekebilene jeg hadde fra Larvik osv da, i 1980, eller noe, kanskje.
Noe sånt.
Og Runar, som er den yngste broren til fattern, han gifta seg med en lyshåret dame, fra Sande, som heter Inger, tanta mi.
Jeg har vært hos foreldra hennes, en gang, med fettern min Ove og dem, og de bor på en gård, langs en gårdsvei, eller en villa var det kanskje, men de dyrker sukkererter og sånn, hvis jeg husker riktig, det er mange år siden dette.
Og fettern min, Ove, han har en fetter der, på morsida, som heter Eskil, som er utviklingshemma da, som bor der sammen med besteforeldra sine da, eller noe.
Eller i hvertfall rundt 1985.
Noe sånt.
Jeg lurer på om det var på Kleiverhagan, i Sande.
Noe sånt.
Og Ove og Heidi, fettern og kusina mi, dem var ofte på besøk, hos Ågot, mens jeg bodde på Berger.
Så når dro til bestmuttern og bestefattern, etter skolen, på fredag, så hendte det, at Runar og Inger og dem, dukka opp da.
Så da hang jeg ganske mye sammen med Ove og Heidi osv., vi gikk ganske bra sammen.
Dem var nesten som søsken, men ikke helt, men nesten vil jeg si, i hvertfall et par år, vi gikk ganske bra sammen, jeg og Ove og Heidi og Tommy osv.
I hvertfall da vi var snørriser.
Vi hadde en klubb, som het Olsenbanden osv., siden vi het Olsen da.
Og også kattene mine var medlem der.
Jeg var veldig trist fordi den ene katta døde da.
Og da hadde vi medlemsnavn, som var navnet vårt bakvendt da.
Jeg var altså Kire, Ove var Evo, Pia var Aip osv, og katta ble da Issup, for noen hadde sagt, sikkert for å være morsomme, at Pusi, ble stavet Pussi, uten at jeg husker hvem det var som sa det, men det skulle ikke forundre meg om det var muttern, hun var alltid veldig morsom, eller ‘morsom’, og det var vel hun som døpte katta.
Men men.
Og en god del ganger, så var jeg på besøk hos onkelen min og dem, først i Vestby, og så I Son.
Og også et par ganger på Kolbotn, før de flytta til Vestby.
Blandt annet en gang, i 1979 eller 1980, da fattern og Runar, skulle til Kiel, med ferja fra Oslo, og da fikk jeg være med.
Og så på at folka spillte rullett og sånn da.
Og vi gikk i et supermarked, i Tyskland, og kikka, i Kiel da.
Også kjørte vi litt rundt, i Tyskland, og skulle finne en kro.
Og da var kroverten dritings, så vi måtte dra et annet sted.
Så kjøpte vi snitzel, mener jeg å huske på en kro da.
Og på supermarkedet, som vi kikka i, for vi synes det var morsomt å se hvordan det var i utlandet, da ble fattern plaga av en butikkdame, som spurte hva han dreiv med hele tida, enda han bare kikka.
De var vel ikke vant med nordmenn, som kikke i butikkene, og ikke skjønte hva alle varene var, og ikke handla hele butikken.
Kiel-ferga, var roligere, enn danskebåtene.
Og egentlig kjedeligere vel, med gamlinger, som stod og spilte hele kvelden, på enarma banditter osv.
Og de maskinene, de behøvde man ikke trykke på.
Så hjula bare gikk rundt, mens gamlingen, stod og glodde på maskinen da, uten at han behøvde å trykke, eller noe.
Så når jeg, som var ni-ti år, gikk forbi, mellom gamlingen, og maskinen da, da ble det bråk og kjefting.
Så sånn var det.
Men jeg klarte å snike meg inn, i baren, og se på rulett-spillinga da, som var med høyere beløp, enn danskebåten, tror jeg.
Det var i hvertfall mange som stod og kikka på rulettbordet.
Og det var egentlig 18 års grense.
Men jeg fikk lov å stå der.
Cupiren, eller hva de heter igjen, de som styrer rulett-bordene, han prata fattern med, dagen etter.
Han lurte vel på om de hadde noen hemlige pedaler, de kunne styre kula med osv.
Da fortalte jeg, at jeg hadde sett på, kvelden før.
Og da sa han, at hvis han hadde sett meg, så hadde han kasta meg ut.
Men det er mulig at det bare var noe han sa, jeg stod ganske rolig der, så det kan jo ha vært, at han ikke så meg, eller så meg, men bare lata som at han ikke så meg.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men Ove, han er et par år yngre enn meg vel, han fikk ikke lov å være med.
De bodde på et byggefelt der, på Kolbotn, før de flytta til et byggefelt, i Vestby, like ved Hvitsten.
I gåavstand fra Hvitsten.
Før de flytta til et villaområde, der fattern og Håkon bygde villaen, rundt 1985 kanskje, i Isdamveien, i Son.
Så jeg var ganske ofte i Son også et par år, mens fattern bygde huset dems der da, en stor villa, så det tok litt tid å bygge.
Og Runar, jobber som tannlege, i Ås, på Åstunet, og tidligere i et annet bygg der, så jeg er også ganske kjent i Ås.
Eller, jeg har i hvertfall hvert der noen ganger.
Og de hadde også en pub der engang, i samme bygget, som det gamle tannlegekontoret til Runar lå vel.
Noe sånt.
Runar sa, rundt 1985, husker jeg, da han og fattern diskuterte religion, at han også begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner da.
Men fra starten av, så tror jeg ikke han var så inne i det, det var vel bare kona hans, som var, eller fortsatt er, Jehovas Vitner, hvis jeg husker riktig.
Så hun lager ikke istand til jul, og heller ikke bursdager.
Så de pleide ofte å være hos bestemor Ågot, i jula.
Fattern hadde jo ofte forklart meg, at det med Gud og sånn, bare var tull, så jeg var litt bekymret, for at Ove og Heidi, skulle bli Jehovas Vitner, de og.
Så etter at de flytta til Son, på midten av 80-tallet, så husker jeg at jeg og Ove og Heidi, hadde vært nede i Son, eller noe, og kjøpt godteri da sikkert, som vi pleide å gjøre.
Og da var tenkte jeg det var best å tulle litt med den her religionen og Jehovas Vitner osv., så jeg forklarte om Cola-guden og sånn da, og bare tulla da.
Så tror jeg de skjønte, at det her med religion, bare var noe tull da, det er mulig.
Men de siste åra, så har fettern min Ove, blitt litt bajas, må man vel si.
Jeg lurer på om han er noe mafia nå.
Jeg husker da jeg bodde på Berger, da tok jeg han med på fotballtrening en gang, den siste treninga før ferien vel, og da var det ikke mange der, så Ove fikk lov å spille da, av treneren Skjeldsbekk, selv om han var et par år yngre.
Og en gang, så ble Ove med å plukke jordbær, på gården til Sand og dem vel, en sommer jeg skulle til England vel.
Jeg hadde plukka jordbær sommeren før jeg da.
Men jeg kan ikke huske om jeg huska å hente pengene da.
Første sommeren, så henta jeg penga, når det nesten var høsten, for jeg hadde alltid masse penger, jeg fikk av fattern.
Så jeg plukka mest jordbær, fordi de andre skulle gjøre det, og hypa det her da, og lurte på om jeg skulle det.
Da fikk man jo spise mye jordbær osv., så det var jo artig, i to dager, før man ble lei av det.
Men jeg skjønte ikke helt det, at vi måtte hente penga, men det måtte vi altså, så jeg fikk fattern til å kjøre ned der, en god stund seinere, og var hun dattra dems der, Turid, som gikk i klassen til søstra mi, og Christell, og hun bare stod der, mens mora henta penga.
Men jeg synes hun mora var ganske streng.
En gang, noen år før, da jeg var nede ved stranda, så skulle jeg gå en vei, tilbake til Bergeråsen.
Men så viste det seg, at den veien jeg gikk den gangen, som så omtrent ut som de andre veiene, det var deres privat vei da.
Og det var jordbærsesong.
Og da traff jeg hun bondekona, på veien, når jeg var nesten oppe ved Svelvikveien.
Og da måtte jeg gå hele veien tilbake igjen, til den offentlige veien da.
Siden de ikke lot folk gå aleine der, i jordbærsesongen, enda jeg ikke hadde tenkt på at det var jordbærsesong, eller noe, jeg var egentlig ikke så glad i jordbær og sånn da, jeg likte mest cola og godteri osv.
Så etter det, så synes jeg hun Fru Sand, var ganske streng da, så da var det ikke sånn, at jeg begynte å prata med dattra hennes, for eksempel, da hun stod der, mens mora henta lønninga osv., det ble det ikke noe av.
Jeg kjente liksom ikke henne, så da bare holdt jeg vel kjeft vel.
Men jeg plukka jordbær der, sammen med fettern min Ove, sommeren etter også.
Men ikke så mye da, da hadde jeg vel penger, tror jeg.
Og den sommeren, så skulle jeg vel til England, Brighton da sikkert.
Jeg husker vi var med fattern til Drammen og.
Og hørte på en sang, på kassett, eller radio.
Noe 80-talls greier.
Hva var det da.
Jeg kom ikke på det nå.
Men jeg husker en gang, som jeg var med fattern, og besøkte Ove og dem, på begynnelsen av 80-tallet.
Da spilte Ove den her, på rommet sitt osv.
Jeg var også hos Ove og dem, i Vestby, den gangen han tyske keeperen, kvesta han franske angriperen, i Fotball-VM, i 1982, var det vel.
Skal jeg se om jeg finner mer om det her:
Skal jeg se om jeg finner den Elvis-sangen:
Da var jeg kanskje 10-11 år da, da jeg var med fattern inn til Runar da.
Og da satt Ove på den sangen her, han var på rommet sitt enda, og ikke våkna, eller stått opp enda vel.
Noe som kanskje var litt rart.
Jeg trodde dem sang ‘devil in the sky’, jeg da.
Og oversatte sangen til norsk, og fikk det til å bli, ‘du er djevelen oppi skya osv.’, men det skjønner man jo seinere, at det ikke var.
Nå driver jeg å tenker, om det kan være noe slags mafia, med Runar og Ove og de her.
Jeg får skrive mer om det seinere.
Vi får se.
Ove kræsja i hvertfall den ene bilen til Runar, i fylla, og de lurte forsikringsselskapet, rundt 1990 vel, og Runar har dobbelt bokholderi, på tannlegekontoret sitt i Ås.
Det er mer og, jeg er bare litt trøtt nå.
Jo, kusina mi, Susanne, sier at fattern, Runar og Håkon, alltid prater med så høy stemme, når dem er sammen, sa hun på begynnelsen av 2000-tallet.
Og fettern min, Øystein, bror av Heidi, Ove og Susanne da.
Han hørte jeg, at ikke hadde noe jobb.
Og jeg trengte folk til å jobbe, på Rimi Langhus, i Ski, ikke så utrolig langt fra Son, i 2001.
Og da ringte jeg å hørte om Øystein ville jobbe da.
Og det ville han etterhvert.
Han satt i kassa, fordi det var i kassa vi trengte folk, og det var ikke så lett å få tak i folk alltid, på Rimi.
Men jeg ville jo ut av Rimi.
Og i bryllupet til fettern min, Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002, så klagde hun Jehovas Vitner tanta mi, Inger, på at jeg skulle slutte i Rimi da.
For, ‘hva skulle skje med Øystein da’.
Men Øystein hadde jo jobben.
Han hadde jo vaktene sine, så han trengte vel ikke meg der, for å passe på han, han var vel 20 år vel, eller noe.
Så jeg skjønte egentlig ikke hvor hu ville hen.
Men, jeg var litt deppa, for jeg skjønner det, at når jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere.
Så visste jo ikke folka der, i familien, som jeg nesten aldri hadde kontakt med, hva det skyldtes, at jeg ville slutte.
Så folk kom sikkert til å tro ting, som at jeg hadde fått sparken, eller noe.
Når jeg ville heller ha en karriære, i et ordentlig firma, eller bransje, og med ‘ordentlige’ kollegaer da, som jeg ikke synes folka, altså lederne, i Rimi, var.
Dette er jo ikke sånn som folk skjønner automatisk.
Så jeg var ikke helt høy i hatten, i bryllupet til Tommy, noen uker etter at jeg slutta som butikksjef, men jeg kom meg da gjennom det, på en måte.
Så sånn er det.
Men planen med utdannelse osv., har gått ganske rett vest da.
Jeg har vel blitt brukt som noe target guy, av politiet, mot noe mafia.
Kanskje siden politiet trodde at jeg var en taper da, og at de derfor kunne kødde med livet mitt, siden jeg da ikke ville jobbe som en slave omtrent, på luselønn, må man vel si (sett i forhold til hvor mye man jobber som butikksjef), på Rimi, resten av livet.
Da jeg studerte i Sunderland, i 2004 og 2005, så hadde jeg blant annet et fag, som het Final Year Project.
Og da skulle jeg lage et kalender-program, som elevene kunne bruke, for å strukturere hverdagen sin, for en psykologi-underviser dame der, siden det var et av de få prosjektene som var igjen, når jeg kom meg dit.
Jeg var jo fra utlandet, så jeg var ikke så hjemme der, mens de britiske studentene der, hadde jo allerede gått på det studiet, i to år fra før, og kjente til hvordan ting fungerte.
Og det begynte jeg på.
Og da hadde de også noe som het, at man skulle gjøre research, på to temaer, som man skulle gjøre nytte av, i forbindelse med arbeidet på oppgaven.
Research skjønte ikke jeg hva var.
Jeg hadde jo laget masse dataprogrammer før, så jeg tenkte at jeg skulle bare programmere et program, and that’s it.
Men så ikke her.
Man måtte gå inn på noe nettverk, som het Athens, var det vel, hvor det lå vitenskapelige forskingsrapporter og avhandlinger osv.
For vitenskaper som data osv. da.
Så måtte man finne noe der, som man kunne gjøre nytte av da.
Forskning, kan man kanskje kalle det.
Dette pratet jeg med ansvarlig for Eramus-programet og Study Abroad osv., på HiO Ingeniørhøyskolen i Oslo, Espen noe.
Han er professor eller doktor i data, jeg skal se om jeg finner mer om han.
Jeg fant ikke han på siden for HiO, avdeling for ingeniørutdanning nå, så det er mulig han har slutta.
Han het Espen noe, var vel i slutten av 30-årene vel, og høy, med lyst hår, briller.
Han lagde problemer for meg, før jeg dro til Sunderland, med søknader og møter osv.
Og da jeg kom dit, så ville han ikke godkjenne fagene mine.
Så dette ødela veldig mye, for studielånet ble fire måneder forsinket, så jeg måtte bruke mye tid på å ringe kreditorer i Norge, og mistet kontroll både på studier og økonomien.
Så sånn var det.
Han var over, og skulle møte meg, om fagene, i Sunderland, høsten 2004.
Han var der egentlig i noen andre ærend, men siden jeg hadde kontaktet han, så ville han ha et møte, i 2. etg., i databygningen, ved University of Sunderland, i oktober eller november 2004, må det vel ha vært.
Og da spurte jeg om det, om man også lærte om ‘research’ i Norge.
Fordi han lurte på hvordan studiene var.
Så svarte jeg, at det var greit, bare at research, det hadde vi ikke hatt noe om i Norge, hverken på HiO, eller NHI (nå NITH), så det var litt uvant for meg, mens de engelske studente, de var godt kjent med dette.
Og det viste seg at heller ikke på master-studiet ved HiO, så lærte man om dette.
Og jeg vet ikke om de gjør det ved Universitet i Oslo heller, fordi jeg mener han Doktoren, Espen, sa det, at i Norge, så var det ikke så mye fokus på dette.
Men da lærer man jo, å finne ny viten, på databaser osv., så det hadde kanskje vært smart.
Og vi lærte også ‘referencing’.
‘References should be strictly Oxford’, sa de.
Da skjønte alle hva foreleserne mente.
Mens jeg skjønte litt mindre.
Men da var altså hvordan referansene skulle skrives, og det var etter en standard som het Oxford da, høyst sannsynlig etter universitetet i byen.
Så selv om jeg måtte avbryte studiene, på grunn av problemene som denne lange forsinkelsen for studielånet medførte, at jeg mistet kontrollen over studiene og øknomien, siden jeg måtte bruke mye tid på å ringe kreditorer, og si at pengene kom neste måned, hele tiden, også fikk jeg ikke studielånet likevel.
Så dette ødela mye.
Søsteren min, kom også på besøk, med en venninne, og deres to sønner, som skulle låne pc-en hele tida, i hele jule og nyttårshelgen.
Så jeg fikk ikke jobbet noe med den researchen, som jeg skulle ha gjort, i juleferien, for jeg måtte underholde søsteren min og dem.
Så det var litt dumt.
Jeg visste ikke at de skulle bruke pc-en min hele tida.
Men det var jo ikke så mye å gjøre for de på campus, i juleferien, så det ble bare sånn.
Så sånn var det jeg mistet kontrollen over studiene.
Så når jeg skjønte at studiene gikk rett vest, og jeg endelig fikk studielånet, så tenkte jeg, at jeg hadde jo så mye datastudier fra før, fra HiO og NHI, så jeg hadde egentlig en toårig høyskole-kandidat grad, fra HiO, som jeg driver å prøver å få dem til å sende nå, så jeg tenkte at jeg burde heller prøve å få en jobb, og et sted å bo, mens jeg hadde penger, istedet for å ende, uten jobb, bolig og noen grad fra Sunderland, noen måneder senere.
Så derfor var det at jeg dro til London, for å få meg et sted å bo, og en jobb der.
Jeg trodde ikke noen ville bry seg om meg der, i en by med mange millioner mennesker, så det regna jeg med, skulle gå bra, smart som jeg var.
Klagebrev til Wrigley chewing gum company and sweets of Scandinavia
Klagebrev nummer en. Vil du lese det? Ja? Virkelig? Trykk da. TRYKK!
Ja, det er helt fantastisk hva dere klarer å gjøre. Jeg har vært fast Extra-tygger i alle år, og alltid vært fornøyd. For ca. et halvt år siden skjedde det noe helt forferdelig. Jeg åpnet min nyinnkjøpte pakke med lilla Extra (lakris), og til min store forskrekkelse smakte den aldeles ikke lakris! Av alle ekle, begredelige smaker var det en melonsmak som vokste seg utover i munnen og tok overhånd på følelsene, så jeg kastet opp. Ja, det er helt sant, jeg har ikke kunnet fordra smaken av melon etter jeg for 22 år siden holdt på å bli kvalt av en bit vannmelon. Jeg tok et skikkelig jafs, og melonen satte seg på tvers i halsen, så jeg ikke fikk puste på et par minutter. Lite visste jeg på den tiden at det grønne, harde området på melonen ikke skulle konsumeres.
Etter den helt uforsvarlige skandalen dere utførte i mine smaksløker, var jeg mildt sagt fly forbannet! Men, som den faste kunden jeg alltid har vært, ga jeg dere i Wrigley chewing gum company of Scandinavia ny sjanse. Jeg er en generøs person sånn sett. Og tror du ikke det er det verste valget jeg noen gang har tatt!?
Jeg satte nesten juleribba i vrangstrupen da jeg julaften 2006 skulle kose meg med en bit Extra Menthol etter maten klokken 1745. Tårene presset på, og min søster var nødt til å hente en bøtte fra vaskerommet til meg så jeg kunne kaste opp uten at det gikk utover den herlige julematen som min mor hadde brukt så lang tid på. Tyggegummien smakte nemlig… Ja, du gjettet nok riktig, MELON!
To av barna rundt bordet begynte å gråte, da de ble skremt av det som skjedde. Jeg spiste ikke verken riskrem eller julenøtter etterpå, og følte meg konstant beglodd av både barn som voksne resten av denne horrible julekvelden. Jeg velger sjelden å klage på varer, spesielt ikke de til under ti kroner, men her om dagen rant begeret mitt over, bokstavelig talt. Ettersom jeg kjøpte min sedvanlige Extra Lakris, og på bussen hjem fra byen tok meg hele to biter på grunn av min dårlige ånde.
Bussen var full siden det var midt på ettermiddagen, og jeg stod ved en barnevogn. I det munnen min blir sprengt av melonsmak, greier jeg det kunststykket å kaste opp, i barnevognen. Mora til barnet reiser seg opp i full fart, og må ta opp det stakkars barnet fra den oppkastdekte barnevognen så barnet ikke skulle svelge noe av oppkastet som lå i ansiktet til den stakkars lille. Jeg skulle da av på neste stopp, og rakk ikke å gjøre opp for "min" tabbe, og jeg fikk huden full av kjeft fra mora til barnet i det jeg gikk av.
Nå har jeg ikke tatt bussen noe mer, jeg tyr heller til beina enn å risikere å møte denne dama, og andre fra samme busstur, igjen. Mitt hovedpoeng med denne mailen er å informere dere om at denne form for skjult og frekk markedsføring av deres elendige Extra Melon-variant skaper reaksjoner dere knapt kan forestille dere. Min tid som Extra-kunde er over, og når jeg kjøper tyggegummi senere, kommer jeg til å dobbeltsjekke at ikke Wrigley-navnet står noen plass som helst på pakningen.
Med en ikke altfor vennlig hilsen Tom H. Forsberg
——————————————————————————-
Svaret:
Hei, Jeg kan ikke annet enn å beklage dine gjentatte uheldige opplevelser. Din beskrivelse er farverik og gir en tydelig beskrivelse av hvor galt det kangå når det pakkes feil smak i pakken. Din reklamasjon ble registert av oss den 20.feb. og sendt videre til fabrikken. De har i sin tur sterkt beklaget detteog har gjennomgått alle relevante rutiner for å unngå at det skjer igjen.
Jeg kan forsikre deg om at din klage ikke er et resultat av "snikmarkedsføring" av en ny smak, men rett og slett en feil vi har gjort. Med din sterke reaksjon på melonsmaken er det helt naturlig at du nå er meget skeptisk og på vakt overfor alt som kan lukte og smake av melon. Det ville jeg også vært. Hvor ille det enn er så er det meget bra at du tok initiativ til å klage til oss slik at vi kan forbedre våre rutiner.
Du får ha en god helg – helt uten melon.
MVH Navn Tattbort Markedssjef Wrigley Scandinavia AS Ryensvingen 15, 0680 Oslo
Jeg husker like etter at jeg hadde flytta inn til halv-broren min på Furuset sin familie, (jeg leide et rom billig hos dem, da jeg hadde et hvileår fra Datahøyskole, for å jobbe).
Så, hadde dem eller jeg, kjøpt noe Minde Sjokolade.
Så var sjokoladen helt hvit.
Og da sendte jeg den tilbake til fabrikken, og da fikk en svær boks, med kanskje 15-20 poser sjokolade.
I hvertfall 10-15.
Så jeg synes de burde gitt deg tyggis for resten av livet omtrent, hvis dem har fått deg til å spy så mange ganger, hvis det var sant da.
