Jeg husker før søstra mi, Pia, begynte å henge sammen med frikene i Drammen og Svelvik.
Sånn som Cecilie Hyde og hun Camilla Skriung, som er leder for universitetsavisa ved universitetet i Oslo.
Og mange andre da, som hørte på musikk som ikke var Stock, Aitken & Waterman-musikk, som mye av musikken var, et par på på slutten av 80-tallet.
Den kommersielle musikken, ble nesten masseprodusert på 80-tallet, med artister som Rick Ashley og Kylie Minogue osv.
Så man ble ganske lei av den musikken etterhvert, hvis man hørte på det som ble spillt på radioen.
Det var ikke som på 90-tallet, når band som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden osv., var ‘mainstream’-musikk.
Så søstra mi, begynte å henge sammen med frikene i Svelvik og Drammen da, som hørte på Depeche Mode og The Cure osv.
Det var vel egentlig ingen friker på Bergeråsen, untatt kanskje søstra mi ja, etterhvert.
Men før hun begynte å henge sammen med frikene da, så hang hun sammen med Eva Olsen og Tina, som ble kallt Tina Turbo.
Og de hørte på heavy.
Og jeg var med søstra mi, og Eva Olsen en gang, på Skyline, et diskotek i Drammen.
Ungdomsdiskotek, var det vel.
Og når dem spilte Bon Jovi, osv., da skulle dem ‘head-bange’ da.
I hvertfall hun Eva, men jeg tror søstra mi også dreiv med sånn head-banging.
Så det bare kom jeg på nå, siden jeg skriver om nesten alt jeg kommer på, så kan jeg jo ta med det her og, når jeg tenkte på det her.
For jeg funderer litt på hu søstra mi, om hun er så veldig oppegående osv.
Jeg husker da vi hadde katt, hos muttern i Jegersborggate, og hun fikk også en katt, da hun flytta til Haldis, så fikk hun en ganske gammel katt, som jeg ikke vet helt hvor kom fra, men den skulle være Pia sin katt da.
Jeg vet ikke om det var noe mobbing av Pia, at hun skulle ha den gamle katten, siden Christell hadde Susi.
Det er vanskelig å si.
Men Pia var ikke sånn, at hun brydde seg så særlig om de kattene, tror jeg.
Sånn at hun tok seg av de og sånn.
Da den katten hennes, ble borte, på Tagtvedt i Larvik, noe som også var min skyld, siden jeg var treig å løpe for å finne den, siden de skreik sånn på meg, å løpe å finne katta.
Så var katta borte gitt, da jeg endelig kom meg uti skogen der.
Men det virka ikke som at søstra mi ble så bedrøvet akkurat.
Og da dem bodde på Stenseth Terrasse, ut mot Solbergelva vel, noen år før.
Da var det en annen familie, som tok til seg katta vår fra Mellomhagen, på Østre Halsen i Larvik, Pusi.
Dem turte ikke å gå hente katta igjen, Pia og muttern og Arne Thormod.
Enten det, eller så brydde de seg ikke.
Så jeg måtte gå å hente katta, da jeg var på besøk, på Stenseth Terrasse.
Hos noen som bodde en gate bortafor, eller noe.
Og etter det, så hadde jeg katta, på Bergeråsen.
Til den ble borte da, den ble vel drept.
Fettern min, Tommy, sa at katta lå nedafor bussholdeplassen, ved gamlehjemmet.
Og der lå det en død katt, som så lik ut som Pusi da.
Pusi var veldig fin norsk skogkatt.
Den hadde ikke rosa nese da, nesa var hvit, sa da var ikke jeg sikker på om det var riktig katt.
Og jeg bodde jo aleine der, i Hellinga, da jeg var ni år og til jeg var elleve, når jeg flytta til Leirfaret, for fattern kjøpte større leilighet, selv om det var bare meg som skulle bo der.
Jeg husker er dame spurte hvorfor vi skulle flytte, og da sa fattern at det var fordi det var ikke plass i skapene til alle klærna våres, i Hellinga, sa fattern, til ei dame som bodde på Bergeråsen da.
Men den katta var jo nesten som et familiemedlem for meg, som hadde bodd hos oss, i Larvik osv.
Det var kanskje litt slemt av meg, å ta med katta fra Drammen osv., det er mulig, men det var vel fordi jeg bodde aleine osv.
Og det var så mye bråk i Drammen, hos muttern, så jeg trodde ikke katta fikk ordentlig mat, eller at den fikk roa seg ned, for det var skriking hele tida.
Og katta trivdes bra på Bergeråsen.
Den satt på trappa, til leiligheten, i Hellinga, og venta, til jeg kom hjem fra skolen osv., for da fikk katta mat da.
Veldig fin norsk skogkatt, og veldig klok katt.
Og snill.
Vi fikk katta, da den var bare noen uker gammel.
Så, en kveld, i Mellomhagen, så var katta borte.
Så måtte jeg gå ut om kvelden, og leite etter katta.
Katta ble født, av noen skogkatter, som det var i Mellomhagen, i kjellern til naboen.
Som hadde tre sønner, som jeg krangla og var uvenn med da, hele tida.
Men men.
Så gikk jeg ut da, jeg var kanskje seks år eller noe da.
Så fant jeg katta, oppå et fjell, som var bak hagen våres.
Der hvor skogkattene pleide å være.
Og da klarte ikke katta å komme seg hverken opp eller ned da.
For katta stod på en sånn fjellhylle da.
Og kom seg ikke av flekken.
Og mjaua da.
Så etter det, så tror jeg katta trodde at jeg var mora dens, eller noe.
For den skulle alltid sutte på t-skjorta mi, osv.
Jeg begynte liksom å ta litt vare på katta da, etter at jeg fant den ute, i skogen nesten, bak hagen vår.
Før det, så var liksom katta noe som tilhørte muttern og søstern min.
Men etter at jeg fant den på den hylla i fjellet der, så ble den liksom min katt og da.
Så den katta var nesten som en i familien, så det var veldig trist når den døde.
Så sånn var det.
Det var også sånn med katta, da vi bodde i Jegersborggate.
Da var ikke muttern så flink til å ordne med mat til meg og søstra mi, og katta, alltid.
Men like ved der vi bodde, så var det en dame som het Fru Landhjem, tror jeg, som hadde en gammeldags kolonialforretning, på et hjørne i Jegersborgate, et par hus nærmere sentrum, enn der vi bodde.
Det kunne man få kjøpt nymalt kaffe osv., som jeg en gang måtte kjøpe for muttern og stefaren min, med mine penger da, husker jeg, for dem var blakke.
Men men.
Men hu dama, hu tok vare på katta, og den fikk lov å komme inn på pauserommet der osv.
Og hun dama, Fru Landhjem, hun dro også ut til Bergeråsen en gang, etter at jeg hadde fortalt at katta bodde der, en gang jeg var på ferie i Larvik.
Så da hilste hu på katta, som satt på trappa vår da, og så at katta hadde det bra da.
Hu ble med inn og så i leiligheten osv. da.
Så da var hu fornøyd.
Men når jeg fortalte hu, at katta til Pia hadde flitt borte, noen år seinere.
Da ble hu helt rar, og kom opp på Tagtvedt, å skulle sjekke at vi leita etter katta i skogen osv.
Jeg hadde en kamerat i Larvik, som het Jarle, som var broren til Sølvi, som var venninna til søstra mi, og som hadde gått i klassen min.
Sølvi var ikke der da, uten at jeg vet hvorfor.
Men jeg og Jarle, vi spillte fotball, i hagen til muttern.
Så så Jarle, at der kom fru Landhjem, eller hva hun het.
Da måtte jeg løpe inn i leiligheten, hvor søstra mi satt inne, av en eller annen grunn.
Og si, nå er fru Landhjem her, gå ut å let etter katta i skogen.
For da, når fru Landhjem fant huset til muttern, da lurte fru Landhjem på hvor Pia var da.
Og da kunne jeg si, at Pia var ute i skogen og leita etter katta.
For hu var helt rar, og skikkelig sinna, hu fru Landhjem.
Så hu hadde kanskje angrepet søstra mi, hvis hu hadde sett at hu satt i sofaen.
Hvem vet.
Så tok kanskje det katte-greiene, litt for alvorlig, like før hun ble pensjonist osv.
Men, før det, så var hun helt fin, da vi bodde i Jegersborggate osv.
Det er i hvertfall sånn jeg husker det.
Hun fortalte det, at når hun skulle kjøre fra Larvik, til Drammen, eller Oslo.
Da pleide hun ofte, å kjøre omvei, om Berger og Svelvik, altså å kjøre Svelvikveien, istedet for E18, mellom Sande og Drammen.
Og den veien er vel kanskje 2 mil, mellom Sande og Drammen, hvis man kjører E18.
Men hvis man kjører Svelvikveien, så er den veien minst 4 mil, hvis ikke fem, og med mye svinger.
Men hun synes det var så fint å kjøre om Berger og Svelvik, langs Drammensfjorden, for Svelvikveien, går nesten langs Drammensfjorden, hele veien mellom Sande og Drammen, og når jeg tenker tilbake, så kan jeg jo være enig i det, at selv om den veien er veldig svingete, så ser fjorden veldig fin ut, på sida av veien, så det finnes nok veier som har dårligere utsikt da, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på noe mer om den butikken til Fru Landhjem i Larvik.
Og det var, da jeg bodde i Jegersborggt. der da, fra 1977 til 1979, før jeg flytta til fattern.
Da ble jeg jo kjent med hun fru Landhjem, som hadde kolonialbutikken.
Så et par ganger, så ble jeg sent på postkontoret, i Larvik, for å hente pakker, som hu hadde fått.
Det var ofte bare reklame-plakater osv., så det var egentlig ikke ordentlige pakker, husker jeg at jeg syntes.
Med da fikk jeg en is eller noe da.
Men jeg var glad i å samle tomflasker, for stefaren min, Arne-Thormod, han tok meg med på travbanen, og da ble jeg lært av sønnen til en kamerat av han, at man kunne gjøre det der da.
Så det begynte jeg å gjøre i Larvik og, hvis jeg fant noen tomflasker da.
Men da tok ikke fru Landhjem mot de flaskene, hvis ikke man kjøpte noe.
Og det var egentlig ganske kjedelig butikk hun hadde, så da gikk jeg vel heller å panta dem andre steder.
En gang, så fikk jeg en fotball pocket-bok, av Fru Landhjem, som hun ikke klarte å selge.
Og det var, hva het den serien igjen da, Super-Mac, eller noe?
Noe sånt.
Og da husker jeg at jeg klatra opp i det gamle og store morelltreet, som vi hadde i hagen der, i Jegersborggate, som jeg hadde bygd hytte i, og leste det hefte der da.
Da var det vel sommeren da antagelig.
Så det var nok værre steder å vokse opp, enn i Jegersborggate i Larvik, selv om muttern var litt sprø, som man vel må si.
Jeg kan ikke si at det var like artig, på Bergeråsen, selv om det også er veldig fint på Bergeråsen, med fjorden osv., og jeg hadde jo besteforeldra mine der osv.
Så det var ikke så ille, jeg slapp muttern, og skrikinga hennes, men jeg måtte bo aleine der da, og jeg likte meg også bra i Larvik, men jeg pleide å dra å besøke muttern og Arne Thormod, og søstra mi, og Axel og katta da, hver tredje eller fjerde uke da.
Så sånn var det.
