johncons

Stikkord: Familie

  • Mer om bestefattern osv. (In Norwegian).

    Mer om bestefattern osv. (In Norwegian).

    Her er jeg og morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, hvor han og bestemuttern bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Jeg bodde jo hos muttern i Larvik, fordi foreldrene mine skilte seg, på begynnelsen av 70-tallet, så fattern bodde på Bergeråsen, i Svelvik, helt nord i Vestfold.

    Jeg hadde jo en stefar, som het Arne Thormod, men han synes jeg var streng, og han ga meg juling en gang, og truet en del ganger med at han skulle gå ut i skogen og hente bjørkeris osv.

    Men han morfaren min, han var alltid veldig morsom, husker jeg.

    Han gikk med six-pence, var det vel, og litt sånne snobbete klær vel, men pluteslig, så begynte han å jage meg rundt, når vi skulle gå tur, og leke sisten osv., og det var veldig morsomt.

    Og han skrev også en bok, som het mannen i skogen, som var veldig morsomme eventyr, som han fortalte til meg og søsteren min, når vi var små.

    Det var veldig morsomt.

    Og på 70-tallet, en dag før jeg skulle på skolen i Larvik, så satt muttern på radioen, og da holdt bestefar morgenkåseri, på NRK da.

    Og han kjøpte også en del kule bursdaggaver til meg, på 70-tallet.

    Han kjøpte fotball, så ellers hadde jeg nok ikke begynt å spille fotball.

    Han kul apache-sykkel, det var skikkelig rått husker jeg, den sykkelen var jeg skikkelig stolt av.

    Han ga meg tinnsoldat til bursdaggave en gang, og muttern ble så glad da, jeg synes vel den var artig, men kanskje litt kjedeligere enn fotball og sykkel.

    Men men.

    Og han lærte vårs også å spille sjakk, selv om det også var litt kjedelig, så kunne både jeg og søstra mi, spille sjakk, da vi var sånn 7-8 år.

    For vi spilte på biblioteket i Larvik, det som var ved siden av Munken kino, i helgene, når vi kjeda oss, noen ganger, så kunne man lese Lucky Luke og Astrix osv. på biblioteket der.

    Men men.

    Farfaren til bestefattern, bodde i Flatanger, og var fisker, sa bestemuttern.

    Så jeg lurer på om det var faren til bestefattern, som flytta ned til Skedsmo, og lengta tilbake hele livet visstnok.

    Til Flatanger osv.

    Og da traff moren til Johannes på lærerhøyskolen, og da måtte flytte til Rællingen eller Skedsmo, kanskje fordi mormoren til Johannes, var i indremisjonen, som bestemuttern nevnte.

    Noe sånt.

    Men brødrene til farfaren til bestefatten.

    Han som var fisker i Flatanger.

    To av brødrene hans, ble ganske kjente, ettersom jeg har skjønt så var det brødrene til farfaren hans.

    Han ene, ble kjent pioneer innenfor pedagogikk, og jobbet med normalplanen for folkeskolen osv., i mellomkrigstida vel, og het Bernhof Ribsskog, var det vel.

    Og han andre, het vel, Ole Konrad Ribsskog, og var stortingsrepresentant, for Arbeiderpartiet, fra Trondhjem eller Trøndelag da.

    Og også borgermester, var det vel, i Trondheim, i noen år i hvertfall vel.

    Og han andre var også i Arbeiderpartiet, han Bernhof Ribsskog, sa bestemuttern.

    Johannes, bestefaren min, han var også i Arbeiderpartiet.

    Han var rådmann i Lofoten, jeg lurer på om det kan ha vært i Pollen, eller noe, men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    De bodde i Stokmarknes, mener jeg å huske.

    Og muttern sa at de bare hadde en gate der.

    Og, ‘hvis havet brenn, ka kokfesk vi får’.

    Sånn sa muttern noen ganger, selv om hun prata veldig pent bokmål, vanligvis.

    Og muttern, sa det var veldig fint der oppe, i Lofoten, og jeg tror alle i familien til Johannes trivdes der, så hvorfor de flytta sørover igjen, det vet jeg ikke.

    Kanskje bestemuttern ikke trivdes, eller at det var noe med jobb, eller noe, det er vanskelig å si.

    Bestefattern, hadde problemer med alle barna sine.

    Det har jeg hørt oppigjennom åra.

    Det er altså muttern, og onkelen min, og tanta mi.

    Og jeg husker at bestefattern, da jeg gikk i 2. eller 3. klasse, på Torstrand skole, i Larvik.

    Da kjørte bestefattern forbi meg, i Herregårdsveien, eller hva den bakken heter, der hvor de skriver i fjellet, i Larvik, for hver gang det er kongebesøk osv.

    Så stoppa jeg bestefattern, i Mazdaen, eller hva det var, en lys blå bil.

    Og da var bestefattern helt fjern husker jeg.

    Og var deprimert, fortvilet vel.

    Enda, at han da var pensjonert.

    Så noe må ha foregått tror jeg, hvis ikke han var veldig humørsyk, eller hva man skal si da.

    Noe var det vel.

    Jeg får ta en pause her.

    Nå skal jeg skrive om problemene bestefattern hadde med barna sine da.

    Tante Ellen, hun var jo hippie, inne i slottsparken osv., og gikk på forsøksgym der.

    Bestefattern, måtte gå å leite etter henne, inne i slottsparken osv. i Oslo da.

    Og en gang, så farfaren min, en gang, så traff Johannes en mann, og da sa han andre, at jeg leiter etter begge mine, sa han.

    (Jeg lurer litt på om det kan ha vært noe galt med farfaren min, kan han ha prata om seg selv, på noen måte da?).

    Veldig rart.

    Men men.

    Onkelen min, Martin, sa i 2005, før det kom noen og skulle drepe meg på gården der.

    At, en gang hadde Johannes, sagt til han, i Sætre i Hurum vel, hvis det ikke var Holmsbu, eller Klokkarstua.

    At hvis han, Martin, satt barn på noen av jentene han tulla med, så skulle bestefattern ta livet av seg.

    Det klagde Martin på, at bestefattern hadde sagt, husker jeg.

    Han sa noen ganger, Martin, at bestefattern var en drittsekk, eller noe.

    Men jeg husker bestefattern, mest fra jeg var sånn 7-8 år osv., og også fra når vi besøkte dem fra begynnelsen av 80-tallet, selv om da var han en del eldre, så da var han litt roligere da.

    Men fra den tida jeg bodde i Larvik, hos muttern, fra 73 til 79, så var vi ofte i Nevlunghavn, og jeg synes ikke bestefattern pleide å gjøre noe galt.

    Men men.

    Muttern, etter at jeg og Pia og Axel, flytta til våre fedre. Jeg og søstra mi, har samme far.

    Axels far, er han Arne Thormod, som jeg skrev om.

    Det som skjedde da, var at en stund senere, så ble muttern borte, og var i København, uten at noen visste nøyaktig hvor hun var.

    Men da satt bestefar inn annonse, under ‘etterlyst’, i Aftenposten.

    Og da muttern dukka opp igjen, en del måneder seinere, så viste jeg henne den avisa, og da fikk hu litt sjokk, men hu kom såvidt over det vel.

    Så noe må ha foregått.

    Det er rart at han skulle få problem med alle barna da.

    Muttern var jo tvangsinnlagt, eller ihvertfall innlagt, noen ganger, pga. at folk sa hun var sinnsyk osv.

    Men jeg lurer litt på, hvor mye som var at hun lot som, eller at folk tulla med henne, og at det ble for mye press kanskje.

    Eller det kan godt være at hun også var sinnsyk, det er vanskelig å si.

    Bestemor Ingeborg, og tante Ellen, smilte vel, må man vel si, og var nesten triumfatiske, i begravelsen, til muttern, i Moss, på 90-tallet, husker jeg.

    Så om noe har foregått, i forbindelse med noe der, det er nok ikke umulig.

    Selv om sånne ting vel ikke er så enkle å finne ut av.

    Jeg lurer på om søstra mi, kan ha vært i noe plot da.

    Fra noe mafia eller noe.

    Da vi skulle kjøre til begravelsen til muttern, i Moss krematorium.

    (Jeg jobba som butikksjef, så jeg hadde ikke tid til å ordne med begravelse osv., så det var vel bestemuttern som ordna med det).

    Da sa søstra mi, at onkel Martin, hadde forklart henne veien.

    Og, da vi kjørte, jeg og Axel og Pia, i min bil, i rettning Moss, og så skulle vi til krematoriumet da.

    Da forklarte bare Pia en tullevei.

    Hun visste ikke veien i det hele tatt.

    Og jeg måtte stoppe overalt, rundt Moss der, og spørre, og ingen kunne forklare ordentlig.

    Men det som redda meg, var at vi kom tilbake til Moss der.

    Og da parkerte jeg bilen, og gikk til Taxisentralen i Moss der.

    Hvor vel også mannen til kusina mi, Heidi, jobber vel, selv om jeg ikke huska det da.

    Så spurte jeg de da, om hvor Moss krematorium var.

    Veldig stressa da, for det var like før begravelsen starta.

    Så da, så skjønte jo de, siden jeg stod der i dress, og spurte etter hvor krematoriumet var, at jeg var seint ute til begravelse.

    Så da, kjørte en av de drosjene, foran meg, til krematoriumet, og skulle ikke ha betalt, eller noen ting.

    Så det synes jeg var veldig bra.

    Ingen andre klarte å forklarte, å forklare veien, men de på Taxiene der da, de kjørte til og med foran, så da rakk vi det akkurat.

    Og jeg er jo eldste sønnen til muttern, så det var vel noe sånn da, skjønte jeg, at jeg skulle gå inn først der, eller noe.

    I hvertfall virka det sånn, og da hjalp hun kusina mi meg, Rahel, som er skuespillerinne i Berlin osv., dattra til Ellen, hun hjelp meg og trøsta osv. da, så det var snillt gjort.

    Så hun var i hvertfall ikke så kald som søstra mi, uten at jeg kjenner hun kusina mi så bra egentlig heller.

    Fattern var der også, og klagde på at eksospotta var løs på bilen min.

    Og jeg var vel slem mot han, for han ville liksom komme på talefot med meg igjen da.

    På et sånt kunstsenter, utenfor Moss, hvor bestemor, hadde betalt for noe å spise osv., da, i forbindelse med begravelsen.

    Men jeg synes ikke det var riktig sted, for å bli på talefot, med fattern, i begravelsen til muttern.

    Jeg vet ikke hvorfor.

    Men da så jeg fattern var trist, når han dro derfra.

    Men, det er så mye som har foregått.

    Og det er noe slags mafiagreier i familien, med jeg tror det med Pia som skulle vise veien, var noe tull, for at jeg skulle drite meg ut.

    Og det med at tante Ellen og bestemor Ingeborg, virket som at de var glade, eller i triumf nesten, for at muttern døde da.

    Det er så mye i familien, som jeg ikke skjønner, så hvordan man kan få ting riktig da, det er ikke så enkelt, når ingen sier hva som foregår.

    Men sånn er det vel.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er sånn Apache-sykkel, som jeg fikk av bestefattern, på slutten av 70-tallet.

    Det var vel da vi flytta til Jegersborggate, i Larik, i 1978, hvis jeg husker riktig.

    Nå så vel den her sykkelen litt matt ut i lakken osv.

    De så egentlig kulere ut de sykklene, sånn som jeg husker det i hvertfall.

    Nå hadde ikke jeg gir, på min sykkel, men jeg kjøpte speedometer, husker jeg, i G-sport, eller hva det heter, i Larvik, og satt på.

    Da jeg flytta til fattern, i 1979, så tok jeg med sykkelen, selv om muttern ikke ville det.

    Men jeg mente det var min sykkel da, og at jeg bestemte.

    Og da, skulle onkel Håkon, kjøre ved siden av, da jeg sykla, fra huset til bestemuttern, og til Bergeråsen, i Peugoten sin, for å sjekke om speedometeret på sykkelen, viste riktig da.

    Noe det ikke gjorde.

    Og jeg kjøpte også noen sånne reflekser, som man kunne feste på sykkelen.

    Så det var artig med sånn sykkel.

    Men jeg tror speedometeret, var til 18-ramme, og at jeg hadde 17-ramme, eller noe, på sykkelen, så da viste speedometer litt feil da.

    Noe sånt.

    De her sykklene, het egentlig DBS Apache-sykkel.

    DBS, stod for Den Beste Sykkel vel, og var en norsk-produsert sykkel da.

    Uvennen min på Berger, eller Sand da, Geir Arne Jørgensen. (Fatteren sa at Jørgensen ikke var noen man burde ha kontakt med, så han sa jeg måtte holde meg unna han Geir Arne, for han visste hvem faren hans var da, selv om jeg satt på med dem, på fotballtur til Gøteborg en gang, og dem oppførte seg ordentlig da, selv om dem bodde i ei et hus, som var mer som en hytte og sånn da, og vel ikke hadde så ny bil, men dem var kanskje kommunister eller noe da, det er mulig, noe var det vel, jeg vet ikke hvorfor fattern ikke likte dem, men han Geir Arne, tror jeg det må ha vært, sa fattern i hvertfall, brøyt seg inn på det ene lageret til fattern og dem, og dreit på gølvet der, i noe gammelt skjul/lager, like ved der Jensen Møbler, er nå).

    Men han Geir Arne, hadde sånn Tomahawk-sykkel da, i samme serien.

    Det ble tullet litt, med det her DBS-navnet.

    Noen sa at det betydde ‘Dritt bak setet’.

    Og noen sa, at det betydde, ‘Dritt bak styret’.

    Men det var bare sånn man lo av.

    Det var vel egentlig ikke noe vondt ment, de vitsene tror jeg, det var bare sånn man syntes var artig, og lo av osv., i hvertfall i Larvik da, som jeg kan huske.

    Tonen var kanskje litt mindre jovial, på Bergeråsen, selv om jeg også hadde uvenner i Larvik, husker jeg.

    Det var en som het, eller ble kallt, Tin-tin, og som søstra var i the Girls, seinere, på 80-tallet vel, et Larvik-band.

    Også var det også ei jente, som var et år eldre, som het Laila, eller noe, kanskje.

    Som alltid skulle banke meg opp, hun og Tin-tin da.

    De var begge et år eldre.

    Jeg husker like etter at muttern fødte halvbroren min, Axel.

    Det var vel i 1978.

    Da måtte jeg fly og gjøre innkjøp for muttern, i hele Larvik.

    Og en gang, da jeg gjorde det, så traff jeg Tin-tin og hu jenta, Laila, eller hva det var, på Domus-senteret, i Larvik.

    Det var det Domus-butikk, som senere ble noe Coop/Mega, noe sånt vel.

    Og kafe i 2. etasje.

    Og heis, og parkering oppå taket.

    Så da måtte jeg rømme i heisen, opp på taket der.

    Så gjemte jeg meg oppå der, for jeg bærte på noen poser og sånn for muttern da.

    Så så jeg hu Laila, i hvertfall, dreiv å speida etter meg, oppå taket der da.

    Hu tok vel heisen, etter at den kom ned igjen.

    Men hu så meg ikke.

    Så gikk vel jeg hjem da.

    Eller hvordan det var.

    Så jeg kom meg unna dem da.

    Og det var ganske bra, for begge var et år eldre, og jeg hadde masse greier jeg hadde kjøpt for muttern, og dem dreiv og jakta på meg, inne på domus-senteret der, med mobbing i blikket, så jeg bare rømte når jeg så dem.

    Så sånn var det.

    Det her var vel året før, at jeg flytta til fattern, på Bergeråsen, og fikk nye uvenner der, først og fremst Geir Arne og dem, som jeg vel også hadde vært uvenn med, fra jeg var på ferie på Sand og Bergeråsen, mens jeg fortsatt bodde i Larvik.

    Så da hadde man i hvertfall noen fiender som man kunne ha uvennskap med da, i det minste, så manglet man i hvertfall ikke det.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Og, når jeg var på ferie hos fattern, og besteforeldrene mine der, så synes jeg at farmora mi, Ågot, var så snill, i forhold til muttern og dem, som var strenge, og muttern var ofte litt hysterisk osv., må man vel kalle det.

    Og en gang, så låste jeg meg inne på do der, hos farmora mi, når muttern og Arne Thormod, kom for å hente meg.

    Da sa muttern, at jeg hadde fått sykkel, av morfaren min, så da låste jeg meg ut, etter en halv time, eller noe da.

    Eller om det var hund, vi hadde fått da.

    Det skjedde vel et par ganger, det her.

    Så, tingene var litt anspent, i forhold til muttern osv.

    For jeg synes stefaren min var streng, og fattern sa at muttern var gæern osv.

    Og en gang, like før jeg flytta til Bergeråsen, så fikk jeg masse gaver, fra Tante Ellen, i Sveits.

    Og da dytta muttern meg ned trappa, og var hysterisk, for hun skulle se gjennom, hva gavene var da.

    Så om muttern ikke var gæren, men ble tulla med, og/eller at tante Ellen (Savoldelli, født Ribsskog), var noe mafia, eller noe?

    Siden tante Ellen da sendte noe Nougat, som var uten merke, men noe sånn suspekt, gammeldags produsert ting da.

    Som jeg la igjen nesten halvparten av, til Pia, da jeg flytta til fattern.

    Noe sånt.

    Men det endte med, at jeg ofte sykkla rundt i Larvik, og panta tomflasker osv.

    Også samla vi klistremerker, vi gikk i alle butikkene i Larvik, og spurte om de hadde klistremerker.

    Da jeg var 6-7 år, så fikk fattern meg til å åpne konto i Svelvikbanken, med navnet Erik Mogan Olsen, mens han var på Terian, og tok seg en halvliter vel.

    Og jeg fikk en sparebøsse da, hvis jeg husker riktig.

    Og i Larvik, var det mange banker, for alle nabokommunene, og DnC osv., mm.

    Siden Larvik har mange jordbruk/skogbruk nabo-kommuner osv.

    Så jeg synes det var artig å gå rundt i alle bankene, og få sparebøsser.

    Vi bodde så og si midt i Larvik, i Jegersborggate, som var omtrent så midt i Larvik man kunne komme, uten at det var i handlegater, men det var tre-fire kvartaler fra der de fleste butikkene var, og to kvartaler fra politistasjonen, og like ved frelsesarmeen, og også nærme Herregården, og Torstrand skole, og også nærme sykehuset.

    Så det var ganske midt i Larvik, vil jeg si.

    Så det var bare å slenge seg på sykkelen, eller gå, i to minutter, så var man midt sentrum.

    Så det var litt artig.

    Så panta jeg og en kamerat, Frode, i parallell-klassen.

    Vi panta flasker og sånn da.

    Og da synes jeg det var artig, å gå i bankene, også veksle til ruller med 5-øringer.

    Det var veldig morsomt, for man slapp å betale avgift.

    Og en rull med 5-øringer, kosta vel kanskje 2.50, eller noe, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    Så, etter en uke eller to, så hadde vi spart opp 20-30 kroner da, og da kjøpte vi masse godteri, og hadde fest osv. da.

    Og i matbutikken, i Domus-bygningen der.

    Der hadde de en sånn litt gammeldags flaskeautomat.

    Og den gikk det ann å lure litt.

    Hvis du lot tomflaska, gå forbi en sensor, og så ta den ut igjen.

    Og så la den rulle forbi en gang til, så kunne man få mer penger, faktisk, for tomflaskene.

    Og det prøvde jeg et par ganger, helt til en gang, hvor det kom en sinna kar ut fra flaskerommet, og da fikk jeg ikke beholde pantelappen, husker jeg, så det var litt nedtur.

    Men det som var rart med Domus der, i første etasje.

    Det var, at dem hadde et slags kontor der.

    Hvor man kunne oppbevare vesker, eller hva det kunne ha vært.

    Da vi bodde i Brunlandnes, rundt 1975, så pleide muttern å kjøre inn til Larvik.

    Da pleide vi å handle der.

    Og da, måtte man gå til det kontoret, for å kjøpe pastill-esker.

    Som vi pleie å få, de sjeldne gangene vi var i Larvik.

    Det var ikke noen butikker, i Brunlandnes, men vi var vant til, fra Østre Halsen, hvor vi bodde i 1973/74, å gå i butikken.

    I hvertfall jeg, for jeg var fire år, og det var mange butikker, og ikke så mange biler, så jeg pleide å få tak i en 50-øring, noen ganger, og gå i butikken og kjøpe karameller og sånne ting.

    Men, i Brunlandnes, der bodde vi ute i skogen, så der var det ingen butikker.

    Så når vi var i Larvik, så var det så morsomt.

    Så en gang, gikk jeg litt berserk, og lagde en del støy, på Torfinns, en butikk i Jegersborggate ca., ved svaneapoteket osv vel, en butikk som nå er Rimi vel.

    Og da fikk jeg juling av stefaren min, Arne Thormod, når vi kom hjem.

    Og muttern var vel litt nervøs, på disse turene til Larvik, så om det var noe mafia-greier, og at det var derfor vi bodde i skogen, og at det var derfor jeg fikk juling, for å skråle litt og løpe inn og ut av dørene til Torfinns der, for jeg synes det var morsomt med litt liv da, i stedet for å være i skogen.

    Så om det var noe muttern og Arne Thormod var redd da?

    Hm.

    Den kiosken, i Domus-bygget der, solgte stupe-dama og salmiakk-patiller, noen sånne finske pastiller, med noe ruter-ruter på, som spillfargen ruter.

    Noe sånt.

    De synes jeg var morsomme, for de smakte sterkt.

    Men muttern ville jeg skulle kjøpe stupedama da.

    Men jeg skjønner ikke hvorfor de skulle selge pastiller i en egen kiosk, som ligna mest på et informasjons-kontor, etc, når de hadde en stor matbutikk der, noen meter unna.

    Så det kom jeg på nå, når jeg huska den jaginga til Tin-tin og Laila vel, at det var noe litt rart med den kiosken, synes jeg, eller kontoret, at de skulle selge pastiller i en sånn kontor-kiosk.

    Men det var vel forbrukersamvirke da.

    Og de hadde sikkert sine egne rutiner.

    Så sånn var vel det.

    Det får man regne med.

    Dette var vel også på 70-tallet, så alt var vel ikke som på 90-tallet osv., når jeg jobbet i butikk selv.

    Men det kan man vel heller ikke regne med alltid.

    Det er vel bare sånn det er.

    Det får man regne med.

    PS 3.

    Pastiller, fra domus ‘kontor-kiosken’, i Larvik:



    Stupedama er tilbake
    En førtiåring i rød badedrakt dukker opp igjen i butikkene.NINA LØDEMEL Første gangen stupedama dukket opp var hun iført stroppeløs badedrakt og badehette. Senere dukket hun opp i rød, heldekkende badedrakt på saltpastilleskene. Når bikinimoten kom på 1970-tallet fikk også stupedama et mer dristig uttrykk. Håret var lyst og flagrende og blikket var rettet oppover. Mange kioskeiere rev seg i håret og syntes bikinidamen var litt for mye av det gode. Kritikken prellet av og hun holdt stilen i 18 år før hun slo helt om og ble en muskuløs aerobicdame. I 1997 skulle det stupes ned i solnedgangen i en sporty bikini.

    Nå skal stupedama igjen stupe i medvind og ha rød badedrakt. Akkurat som i 1965
    – Det er morsomt å kunne relansere denne klassikeren med et 40 år gammelt design i vårt jubileumsår sier Flemming Andreassen som er produktsjef i Brynild Salg. Brynhild Fabrikker feirer 110 års jubileum i år.

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1073863.ece

    PS 4.

    Dette høres kanskje rart ut, og jeg synes det er rart å skrive og.

    Men at disse stupedama-pastillene, kan være for å ‘programmere’ norske/nordiske, til å reagere, på de blonde damene i bikini da, når man fikk sånne pastiller av mødrene sine, når man bodde i skogen.

    Og at ‘kommunistene’, på forbrukersamvirke ‘kontor-kiosken’, registrerte dette på noen måte.

    Jeg husker også at det var set-up når jeg datt på isen, og Pia spurte mamma, hva de skulle gjøre nå, som Erik var død.

    Jeg var vel i koma, og ble så sinna siden mamma var på samvirkelaget, ved Mellomhagen, og spurte Pia hvordan sjokolade hun skulle ha, tror jeg, mens jeg lå i koma, og såvidt hørte det.

    En gang, husker jeg vagt, var jeg på sykehuset, hvor de registrerte hva jeg var allergisk mot, uten at dette var noe i regi av skolen, eller noe.

    En gang, fikk en dame, muttern til å gi meg så råtten melk i Jegersborggt., at jeg ikke tåler melk enda omtrent.

    En gang, så skulle muttern ha med meg, og ikke Pia, til Hvalen resturant i Østre Halsen, da vi bodde i Larvik, for at jeg skulle spise den nye retten Pizza, i den nye pizzaresturanten deres, innendørs, der.

    Så jeg lurer på om dette har vært noen slags programmering, fra kommunistene da, som muttern var med på.

    Jeg husker da jeg bodde på Østre Halsen, så tok to venninner av søstra mi, to brunetter vel, som var et par år eldre enn meg, jeg var fire år.

    De tok meg med, og besøkte en jente på min alder, i en gate et par hundre meter fra der vi bodde.

    Og det var en jente med lyst hår, på min alder som sagt, som kanskje het Lise eller noe.

    Så, noen uker etterpå, så gikk jeg tilbake dit.

    Så ropte jeg på hun jenta da.

    Så dukka moren hennes opp i vinduet.

    Så gikk vi tur til skolegården, borte ved der hvor jeg bodde.

    Og da fant hun jenta en tyggis-klyse på fortauet.

    Så vaska hun den, i drikkefontena, på Østre Halsen skole da.

    Så fikk jeg halvparten jeg da.

    Jeg var egentlig mer vant til å kjøpe karameller og sånn i butikken jeg da, enn å plukke opp de her tyggisklysene.

    Men jeg synes nesten ikke jeg kunne være uhøflig.

    Og det var en som så på oss tror jeg, en mann, når vi gikk til skolegården osv., mener jeg å huske.

    Det må ha vært i 1974 det her tror jeg.

    Så det er nok en krig mot de nordiske, tror jeg, fra kommunister osv., hvis jeg skal si hva jeg tror.

    Men men.

    Så fulgte jeg hun et stykke på veien hjem da.

    Men hun var veldig blid og munter, så jeg var ikke sikker på om jeg trengte å følge henne hjem, for hun var jo like gammel som meg, og hun så ut som at hun visste hvor hun var.

    Så spurte jeg om hun fant veien hjem selv osv.

    Og det sa hun at det gjorde hun.

    Men etter det her, så ble bikkja vår overkjørt av bussen.

    Og jeg og Pia ble nesten overkjørt av bussen.

    Og vi flytta ut i skogen, i Brunlandnes.

    Men jeg vet ikke om det hadde noe sammenheng.

    Jeg gikk ikke tilbake til hu jenta, men jeg tenkte på det mange ganger.

    Jeg hadde nok gått tilbake, det var kanskje blant annet derfor, at jeg ble litt skuffa, da jeg så en lastebil rygge inn i oppkjørselen vår.

    En flyttebil.

    Da bare sa jeg, til noen lekekamerat, eller noe, at ‘å nei, vi skal flytte’.

    Det trodde jeg da, og det viste seg å stemme.

    Vi hadde allerede flytta et par ganger, før det her, som vel var i 1974.

    Og på Østre Halsen, der var det veldig fint å bo, i Storgata der.

    Så der, og i Jegersborggt. i Larvik, vil jeg si, at var de beste stedene vi bodde.

    Også i Vestmarka, i Larvik var det rolig, men der var det litt kjedelig.

    Og på Bergeråsen, kjente jeg jo alle, men der var det litt mindre jovial tone, enn på Østre Halsen og i Jegersborggate.

    Da vi bodde på Østre Halsen, i Storgata, så tror jeg ikke at jeg hadde en eneste uvenn, så sånn sett, så var det i hvertfall best å bo der.

    Så sånn var det.

    Disse her hadde de også i ‘kontor-kiosken’, på Domus, i Larvik, på 70-tallet, selv om det vel da var en annen pakning.

    Og poenget da, med å ‘programmere’ de nordiske, med stupe-dama pastiller, var at når de bodde i skogen, og en sjelden gang, fikk pastiller, så ble de veldig glade, og så reagerte de sånn, når de så sånne pene damer, som stupedama, med langt blondt hår, og så trodde de, at de blonde menna, var pervoer, også fant de seg en som ikke var blond.

    Som er ledd i krig mot de nordiske/blonde.

    Jeg vet det her høres sykt ut, men jeg synes det er så mye som peker i den retningen nå, så jeg synes nesten jeg må skrive det jeg tror.

    Så sånn er det.

  • Staten driver å tuller med tante Ellen. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på noe bestemor sa på telefonen her om dagen.

    Og det var, at tante Ellen, som er født og oppvokst i Norge, og som har en far, som har vært rådmann, i lofoten osv., og advokat under landsvikrettsakene, like etter endt utdannelse osv., og kontorsjef i Sætre kommune, i Hurum osv.

    (Det er bestefaren min, Johannes Ribsskog, som døde i Spania på begynnelsen av 80-tallet).

    Så skal ikke datteren hans få arbeids og oppholdstilatelse i Norge.

    Enda hun bodde i Norge til hun var i 20-åra vel.

    Og gikk på noe forsøksgym og var hippie i slottsparken, på 60/70-tallet osv.

    Jeg tror hun kanskje traff noen usunne folk inne i Oslo, og at det kanskje var derfor at hun flytta til Sveits, det er mulig.

    Men i hvertfall, moren hennes, bestemor Ingeborg, bor jo i Nevlunghavn, like ved, og hun har en mann, eller samboer, fra Oslo, som heter Diderik, som hun har flytta sammen med, til Stavernveien osv.

    Selv om det visstnok var mye støy fra biler osv., så det er kanskje noe som tærer på dem da, siden dem ikke får sove om natta.

    For jeg husker det, fra da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, og det var problemer med lureri fra distriktsjefen osv., samtidig med at det var vel noe man kan kalle bakholdsangrep, eller angrep bak ryggen, fra diverse assistenter osv. der.

    Da husker jeg, at da hørte jeg støyen, fra bilene i Waldemar Thranes gate om natta.

    Og spesiellt et sånt kumlokk osv., som ikke var satt ordentlig på plass, så det bråka hver gang en bil kjørte over det.

    Men sånt kan være fordi, at de problemene på jobben, tærer på en, på en måte.

    Så da er man mer var for sånn støy fra biler utenfor osv.

    Så kanskje det kan være noe slikt, at problemene med oppholds- og arbeidstilatelse osv., gjør at man bli var for støy fra trafikk osv.

    Så var det noen som hadde knust et vindu hos dem og.

    Så det var vel ikke så kult.

    Men jeg skjønner ikke at folk som har norsk familie, og er født og oppvokst i Norge, og har slekt fra Flatanger, og er i slekt med Bernhof Ribsskog osv., også skal ikke tanta mi få lov å bo og jobbe i Norge, fordi hun har bodd i Sveits, på 80- og 90-tallet osv.

    Det synes jeg var litt rart.

    Men det er vel mye som er rart.

    Så sånn er det vel.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Skjedd noe i Detroit i 2005. (In Norwegian).

    Jeg tror det må ha skjedd noe, i Detroit, på flyplassen der, i 2005.

    For da, sa Imigrasjonspolitiet der, at jeg ikke hadde noen ‘bonds’, i Norge, så de ville ikke slippe meg inn i USA.

    Og de holdt meg der lenge.

    Så kanskje de har ringt alle i familien min, og spurt om de kunne bruke meg som ‘target-guy’?

    Siden de sa at jeg ikke hadde noen ‘bonds’?

    Noe er det nok.

    Hm.

  • Ringte bestemor igjen. (In Norwegian).

    Ringte bestemor igjen. (In Norwegian).

    Nå ringte jeg bestemor igjen, for jeg glemte å spørre om noe greier fra krigen osv., som jeg tenkte jeg skulle spørre om, da jeg ringte første gangen.

    Bestemor sa hun var bekymret for Martin og Ellen, men ikke Pia.

    Jeg trodde det var en general som het Hedegaard, som var i familien hennes, men det var det visst ikke.

    Det var en general som het Nyholm, Anders Gjedde Nyholm, tror jeg, og han hadde vært kurer i Russland, for danskene da sikkert, og sa at de lå hundre år etter Danmark, når det gjaldt veier osv.

    Det var morfaren hennes det.

    Og han, han var alltid veldig flink, og var ekspert på å bygge fort osv., og hadde visst hjulpet til med noe slik bygning i København osv.

    Og han var visst øverstkommanderende general da.

    Og broren hans, bestemors grandonkel, han hadde vært dommer, i Kairo, da engelskmennene styrte der, og også i Haag.

    Det var egentlig bestemors grandonkel, som skulle dømme, i striden mellom Norge og Danmark, i Haag, angående Grønland.

    Men så døde grandonkelen hennes, noen dager før, dette skjedde.

    Så det var litt hell i uhell, sa bestemor, for ellers så hadde hun nok blitt mobbet fælt i Norge, siden hun har bodd i Norge i over 60 år.

    Hun ble blant annet mobbet av en vaskekone i Stokmarknes, om at hun skulle holdt seg i Danmark, og i Nittedal så ble hun mobbet, (antagelig av noen kommunister), som sa, du mistet en hanske din dumme danske, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mer og, men jeg får skrive det senere.

    Så var det om faren til bestemor sin familie.

    Han het Hedegaard, tror jeg det skrives.

    Og faren hans, startet med noe isenkram-firma, i Samsø.

    Så gjorde han det bra i forretningene, også flyttet han driften til Frederiksværk, eller Frederiksverk, og bygget en fabrikk der, med tre hundre ansatte eller noe, rundt 1850, tror jeg det var bestemor sa.

    Og de hadde de første arbeiderboligene.

    Og arbeiderne betalte 4 kroner, i måneden i leie, og det var fordi, at da trodde de, at de eide husene selv, og da tok de bedre vare på dem, enn hvis de hadde vært gratis.

    Så det var sånn luretriks, kan man vel si.

    De bygget også en havn det, i Frederiksværk, og ga den til byen visstnok, fordi da slapp de problemene med å frakte materialene med toget osv.

    På den fabrikken, så lagde de ovner, jærngryter, granater og kirkeklokker.

    De hadde landturer, hvor alle arbeiderne fikk bli med, og da var det et utrykk, som het smid kluden moder, eller noe, som stammet derfra.

    Men men.

    Faren til bestemor, havnet i noe diskusjon med en svoger, og de ble uenige, og det ble aksjeselskap, og faren til bestemor, og bestemor og dem, flyttet fra byen, og først et år til Tyrol, for der var det billig å bo osv.

    Det firmaet heter Danske Jærnstøperier, tror jeg det var, i dag.

    Faren til bestemor, ble så representant for noen veldig store tyske firmaer, i Danmark.

    Og de bodde i København, og hadde stort hus, og en dame som spilte på piano der om kveldene, og kjente mange som var adelige osv.

    Og bestemor gikk visst på slottsball osv. der, det har bestemor fortalt tidligere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Johannes, morfaren min, han var fra Skedsmo der.

    Og farfaren hans, var fisker, oppe ved Namsos der.

    Og brødrene til farfaren hans, var ganske kjente.

    Han ene het Bernhof Ribsskog, og ble kjent reformator av pedagogikken i skolen i Norge.

    Og en annen bror, ble ordfører i Trondheim.

    Begge disse var i Arbeiderpartiet.

    Moren til Johannes, het Dørumsgård.

    Og hun hadde en kjent bror, som het Asbjørn, og som skrev masse kjente dikt, fra Romerike osv.

    Men moren til Johannes, mente at han Asbjørn-karen, muligens hadde rappa et dikt eller to fra henne da, sa bestemor da.

    Men men.

    Faren til Johannes og moren til Johannes, møttes på lærerhøyskolen.

    De var begge fra ganske fattige kår, i forhold til forholdene bestemor var vant med i Danmark, men de kom seg fram.

    Det å bli lærer, var en av de få mulighetene, for vanlige folk, å komme seg fram på, på den tiden.

    Hvis de hadde en god artium osv., så kunne man gå et år på lærerhøyskole, og bli lærer, hvis man hadde gode karakterer.

    Og begge foreldrene til Johannes ble lærerere.

    Mormoren til Johannes, var visst i indremisjonen, så det var visst såvidt at moren hans fikk lov å gå på lærerhøyskolen.

    En annen i slekten til moren til Johannes, heter eller het, Arne Dørumsgård, og han er visst kjent komponist.

    Men han oversetter visst bøker først til engelsk, og så til norsk fra engelsk.

    Så det er nok et eller annet som har skjedd der, siden han er vel norsk.

    Moren til Johannes, var litt for vanlig, synes bestemor, hun hadde ikke så bra manerer, som de hadde i København osv.

    Men hun ble lærer da, jeg har også hørt en bekjent av faren til halvbroren min, at han hadde henne som lærer, i Skedsmo der.

    En eldre kar, som stefaren min, Arne Thormod, dro med til leiligheten deres i Høybråtenveien, da jeg leide et rom hos dem der, et år, på begynnelsen av 90-tallet.

    Så sånn var det.

    PS.

    Bestemor hadde ringt Martin, og Martin sa han skulle sende kofferten.

    Martin var visst melankolsk for tiden, sa bestemor.

    Så noe er det vel som foregår, for jeg har jo bodd tre år i England, siden jeg var i Norge sist nå.

    Så det er vel litt rart at ingen tenker på at jeg kanskje kunne trengt tannbørsten min, og klærna mine, og papirene mine fra jobb og skole, og også en oppgave jeg holdt på med, Final Year Project, ved University of Sunderland.

    Det er vel sånn som folk burde skjønne av seg selv, at andre folk gjerne ønsker å ha sånne ting.

    Men det er jo ting som har foregått, men hva nøyaktig det er, det vet jeg ikke, og myndighetene har ikke lyst til å hjelpe meg å finne det ut.

    Så hva som skjer, det vet jeg ikke, men noe er det vel.

    PS2.

    Her var mer om Frederiksværk.

    ‘I 1857 købte fabrikant Anker Heegaard (1815-93) en del af anlæggene og drev disse som maskinfabrik, jernstøberi og emaljeværksted.’.

    http://da.wikipedia.org/wiki/Frederiksv%C3%A6rk

    Det må være bestemors farfar.

    ‘Hjemsted København. Anker Heegaard var fabrikant, jernstøber og legatstifter (1815-1893). Hans jernstøberi lå, hvor Blågårds Plads ligger i dag og ved købet af de statslige fabriksanlæg i Frederiksværk i 1857 blev Heegaard en af landets største industriherrer. I en årrække var han formand for Industriforeningen og 1868-85 medlem af Københavns Borgerrepræsentation.’.

    http://www.jernbanen.dk/dsb_zvogn.asp?Aar=1893&Navn_ID=50

    Her er mer om morfaren til bestemor:

    ‘Generalkommandoen (1922-1950) (English: the General command) is the first combined command of the armed forces of Denmark, though neither with unified administration and operational control of all forces. [..] 1926 1931 Lieutenant General Anders Gjedde Nyholm’.

    http://static.wikipedia.org/new/wikipedia/en/articles/g/e/n/Generalkommandoen.html

    http://runeberg.org/salmonsen/2/26/0844.html

    Den verdenskrigen, tror jeg må ha vært første verdenskrig, og bestemor, har en sånn rapport, med noen tegninger av noe tyske håndgranater osv., så den tror jeg kan ha vært fra den studiereisen osv., som det står om der, kom jeg på, når jeg leste om det her nå.

    Under første verdenskrig, så var vel Danmark nøytralt, så hva de gjorde på studiereise der, det vet ikke jeg.

    Men sånn er det vel.

    Bestemors grandonkel:

    ‘Permanent Court of International Justice (PCIJ)
    Individual Judges in Alphabetical Order

    [..]

    Nyholm
    Didrik Galtrup Gjedde
    Denmark
    1858
    1931
    Judge 1922-1930′.

    http://www.indiana.edu/~league/pcijindjudges.htm

    Her er bestefar Johannes grandonkel:

    ‘Bernhof Ribsskog (født 1883 i Flatanger, død 1963) var en norsk pedagog, dr. philos. i 1931. Ribsskog var skoleinspektør i Skien i perioden 1919-29 og i Oslo fra 1929 til 1953. Han var formann i Lærerskolerådet i årene 1936-57. Ribsskog var en foregangsmann innenfor den såkalte aktivitetspedagogikken og drev utstrakte forsøk med nye undervisningsmetoder på 1930-tallet. Resultatene ledet fram mot Normalplanen for folkeskolen av 1939.’.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Bernhof_Ribsskog

    Her er han andre grandonkelen hans, som var ordfører, eller borgermester, var det kanskje, i Trondheim:

    ‘Ole Konrad Ribsskog (born 8 December 1886 in Flatanger) was a Norwegian politician for the Labour Party.

    He was elected to the Norwegian Parliament from the constituency Trondhjem og Levanger in 1913, and served one term.

    On the local level he was elected to Trondhjem city council in 1907. From 1917 to 1919 he was mayor.[1] He also chaired the local party chapter.

    Outside of politics, he worked as a school teacher. He had studied in Sweden , Denmark and Germany , worked as teacher in Flatanger, Spydeberg and Drøbak before moving to Trondhjem in 1893. From 1911 he was headmaster at Trondhjem public school.’.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Ole_Konrad_Ribsskog

    Han her er også i familien til bestefar, på morssiden:

    ‘Arne Dørumsgaard (født 7. desember 1921 i Fredrikstad, død 13. mars 2006 i Varese, Italia) var en norsk komponist, gjendikter og samler, bosatt i Marzio, Italia. Han er mest kjent som gjendikter av over 20 bind poesi fra Kina, Japan og Korea, og som samler av musikk. Dørumsgaard var statsstipendiat siden 1975.

    Hans virke som komponist utspant seg i perioden 1941-1951. Dørumsgaard flyttet fra Norge til Paris i 1950 i et «selvpålagt eksil», i protest mot norske myndigheters behandling av Kirsten Flagstad. I Paris studerte han sang, og arbeidet som akkompagnør, plateprodusent og sanger.’.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Arne_D%C3%B8rumsgaard

    Onkelen til bestefar Johannes:

    ‘Rælingen Viseklubb med utspring fra RKF sang bl.a. Fedrejord av dikteren Asbjørn Dørumsgaard, Rælingens første ordfører!’.

    Det var søstra hans, moren til Johannes, som bestemor klagde litt på da, at manerene ikke var like bra som i København, men sånn er det vel.

    Men men.

    PS 3.

    Bestemor sa forresten, at en av slektene på morssiden hennes, Gjedde, det var en veldig gammel dansk adelsslekt, som var før de tyske adelsslektene, sa hun, som het Løvenskiold osv.

    Nå var det jo en i troppen min, i militæret, som het Løvenskiold, så da blir kanskje han litt sur, hvis han leser det her, men han heter jo tross alt det til etternavn, så da blir vel det finere uansett.

    Det skulle man tro.

    Han mobba meg forresten fordi jeg gikk av bilen, da jeg satt på med dem hjem fra militæret en fredag.

    For da gikk jeg av for å handle på Rema på Furuset senteret, og da blei det mobbing, for der gikk det ikke ann å handle eller bo da.

    Men jeg bodde jo på Ellingsrudsåsen da, på Ungbo der, men jeg hadde jo bodd i Høybråtenveien og, hvor Furuset-senteret, er nærmeste senter og t-bane osv., så jeg kunne nesten ikke si, at jeg ikke bodde der, siden jeg bodde jo bare ti minutter å gå derfra cirka.

    Så det er mye rart som skjer.

    Men da tok jeg vel toget de neste gangene tror jeg, men det var jo kult av dem at jeg fikk sitte på uansett, uten at jeg husker nøyaktig hvem det var som kjørte, men sånn er det vel.

    Vi får se.

    PS 4.

    Bestemor klagde på, at jeg ikke hadde redd opp senga, da de folka jagde meg fra gården til Martin, på bursdagen min, i 2005.

    Men den senga, på den hytta jeg bodde i, var jo nesten som en hems.

    Den var som en 2. etasje, i en køyeseng, med en vel litt ustødig stige ned fra osv.

    Så, at man skulle re opp den senga, det synes jeg hørtes litt rart ut, for da hadde man kanskje falt ned fra den stigen.

    Det var i hvertfall en sjangse for det.

    Og ingen kunne se opp i den senga uansett, for den var ganske høyt oppe.

    Så dette virka litt rart, når jeg tenker tilbake på det.

    Og jeg kunne jo ikke akkurat bestille tidspunktet, for når Thor kom hjem, med han ene karen, osv., som gikk ned til gården, altså for når de angrep og skulle drepe meg da.

    Jeg hadde jo ikke noe avtalt tidspunkt for dette, da ville vel noe av poenget med aksjonen deres, hva nå det var fra før, fallt bort.

    Så dette får ikke jeg til å henge sammen.

    Bestemor gjorde også poenger av, at Pia ikke var innvolvert.

    Og bestemor, kvakk litt til, når jeg begynte å snakke om alle brevene, som hun sendte da jeg bodde i Walton, at Martin skrev bak på et av de brevene, men ikke nevnte tingene mine, i det hele tatt, enda han visste at klærna mine, og papirene mine, osv., lå hos dem.

    Og de brevene jeg fikk fra bestemor.

    Mange av de, så ut som om de var skrevet av en annen person, enn bestemor, med en tilgjort gammeldags stil.

    Skal jeg se om jeg finner et av de brevene:

    Ellen gjorde forresten et poeng av, at mor, altså bestemor, ikke hadde noe med dette å gjøre.

    Det trodde ikke jeg heller.

    For hun er jo over 90 år.

    Men at det er noe med de brevene, det mistenker jeg litt.

    Skal jeg se om jeg finner noe brev her da:



    Jeg husker mye av det jeg har sagt, og jeg pleide ikke å si ting som, at jeg synes jeg var fin med mitt gule hår, som bestemor mener at muttern har fortalt henne, at jeg har sagt.

    Det tror ikke jeg, at jeg har sagt.

    Ettersom jeg kan huske, så pleide jeg ikke å si sånne ting, det synes jeg hørtes rart ut.

    Og mye av det andre som står i brevene, synes jeg ikke ligner på bestemors skrivestil.

    Så her tror det kan eventuellt ha vært noe lureri.

    Men bestemor, er veldig flink, til å lede telefonsamtaler, inn på det sporet hun ønsker osv., så det er ikke så lett å ta opp alle tema.

    Og hun er jo ganske gammel nå, så vi får se om det er mulig å finne ut mer om det her, ved senere anledning eventuellt.

    Vi får se.

    PS 5.

    Bestemor har noe problemer med synet på det ene øyet osv., og hun er ganske ofte, hos Dr. Ness, eller Dr. Næss, i Helgeroa, i Larvik.

    Da jeg flyttet til gården til onkelen min, ved påsketider 2005, så sa onkelen min, at han ikke trodde på det her med at jeg var forfulgt av noe mafia osv., men at jeg måtte gå til Dr. Næss i Helgeroa, for å få sykmelding, for tiden jeg var på flukt i Europa osv., for da kunne jeg få penger for det osv., for jeg hadde planlagt å dra til Kanada, eller Australia, eller noe.

    Så sa Dr. Næss etterhvert, og også Martin, at jeg gå til en psykolog i Larvik, fordi de trodde ikke noe på det her mafia-greiene da, de ville få det klarlagt, om det var noe jeg innbilte meg, eller om det var reellt.

    Og jeg ville jo få onkelen min, til å se alvoret i situasjonen, så jeg sa det var greit, for da tenkte jeg, at da ville han vel tro meg, hvis psykologen kunne bekrefte det, at det var reellt.

    Men jeg vet at psykologen og Martin, må ha pratet sammen, bak min rygg, for jeg fant noe brosjyre, som Martin må ha fått av psykologen, om psykiske problemer, som var gjemt mellom forsetene, i bilen til Martin.

    Og, psykologen, tok meg med til møte med en lege, på sykehuset i Larvik, den for psykiske sykdommer, hvor jeg dro på møte til psykologen, den i bakken ned til Torstrand skole der, hvor jeg gikk i 2. og 3. klasse.

    Og da bare så legen på meg, en kar i 40/50-åra vel.

    Også sa han en medisin da.

    Så jeg fikk en resept på en medisin, som het Rivendel, eller noe.

    Og den ville psykologen at jeg skulle ta.

    For psykologen, fant ut, at jeg hadde symptomer, på en psykisk sykdom, schizofreni, eller noe, siden jeg noen ganger tok pauser, i arbeidet på gården, fordi jeg fikk noe flashback osv., til situasjoner, som hadde skjedd, da jeg ble forfulgt rundt i Europa, i månedene før osv.

    Jeg mener det kan ha vært noe post-traumatisk stress, eller noe, jeg da.

    Uten at jeg er noe ekspert.

    Men jeg tror ikke de folka på det sykehuset, var helt på høyden.

    Og det var bare snakk om, at jeg skulle prøve den her medisinen, for å sjekke om de oppfatede symptomene, som hun refererte til, ble borte da.

    Det var det det var snakk om.

    At jeg skulle tenke igjenom det her.

    Jeg avtalte ikke at jeg skulle ta medisinen.

    Men jeg måtte avtale, at vi skulle kjøpe medisinen, på apoteket, for ellers, så ble det ikke noe fortgang i søknad om sykepenger osv.

    Hun psykologen, en tysk dame som het Silke, trenerte det, og de pengene ville jeg gjerne ha, for jeg hadde tenkt meg til Australia, eller Kanada, for å prøve å komme unna det her mafia-greiene da.

    Så jeg tok ikke den medisinen.

    Jeg søkte på internett.

    Skal jeg se om jeg finner det nå:

    Jeg tror det var den her:

    Antipsykotikumet Risperdal (risperidon) er nå godkjent for behandling av alvorlige adferdsforstyrrelser hos pasienter med demens hvor aggresjon, agitasjon eller psykotiske symptomer er uttalte og fører til økt lidelse, økt grad av invaliditet for pasienten eller at pasienten representerer en fare for seg selv eller andre.

    Behandlingen er kun indisert i alvorlige situasjoner når andre tiltak ikke fører til målet. Ikke-medikamentell behandling må alltid vurderes først, og adekvate tiltak må eventuelt iverksettes. I enkelte tilfeller, kan medikamentell behandling likevel være nødvendig. Tradisjonelt har konvensjonelle antipsykotika vært brukt ved adferdsforstyrrelser og psykologiske symptomer hos personer med demens, men atypiske antipsykotika har færre ekstapyramidale bivirkninger. De antikolinerge egenskapene ved risperidon er lite uttalte sammenlignet med konvensjonelle antipsykotiske legemidler. Det er observert tre ganger høyere risiko for cerebrovaskulære hendelser (CVA) hos demente eldre pasienter (gjennomsnittsalder >80 år) som har blitt behandlet med risperidon sammenlignet med placebo, og det er viktig at både behandlende lege og pasient/pårørende er klar over denne tilleggsrisikoen. Oppstart av behandling bør kun skje når legen har en plan for evaluering av effekt og bivirkninger, i tråd med generelle retningslinjer for bruk av psykotrope legemidler. Forventet effekt er begrenset, og det er viktig at medikamentet seponeres hvis effekten er usikker eller uteblir.

    http://www.legemiddelverket.no/templates/InterPage____58820.aspx

    Psykologen, sa at hun trodde, at jeg måtte være sinnsyk, siden moren min var det.

    Og da arver, en av tre sykdomen, sa hun.

    Og siden, som hun sa, at broren og søsteren min, var friske.

    Så måtte det nesten være sånn, forstod jeg av henne, at jeg måtte være sinnsyk.

    Og legen han bare sa en medisin, uten å prate med meg engang, i møte.

    Så hva som har foregått der, det er ikke godt å si.

    Men jeg tror jeg vil advare folk å ha for mye kontakt med helsevesenet i Norge, i hvertfall ikke noe som har med psykologer osv., som er ansatt i kommunen eller fylke.

    Det tror jeg at jeg hadde stått over, hvis jeg hadde visst hvordan opplegg det var.

    Hun ville også ha meg til å dra en helg på sånn behandlingshjem osv., uten at jeg skjønte hvorfor, annet enn at jeg noen ganger fikk flashback, etter alt stresset i månedene før, når jeg jobbet på gården, meg jeg gjorde egentlig ganske mye arbeid der, ryddet masse skog og gravde grøfter og alt mulig, så selv om jeg brukte litt tid, på å tenke på det her mafia-greiene, så ville jeg jo nesten vært som en struts, som bare tok hodet ned i sanden, hvis jeg ikke hadde gjort det.

    For når man blir forfulgt, i forbindelse, med noe mafia-greier, så er det vel dumt å late som at ikke noe foregår.

    Så at man da, fordi man bruker litt tid, på å prøve å tenke igjennom situasjonen, i pauser fra arbeidet osv.

    Så at man pga. at dette, blir sagt å være sinnsyk osv., hvis det er det som har blitt sagt, det synes jeg er veldig rart.

    Så jeg kan altså ikke si, at tilliten min, til helsevesenet, i Norge, er helt på høyden.

    Så bare for å gi et lite varsko om det.

    Så skal jeg lese hva det står om den medisinen.

  • Telefon til bestemor Ingeborg. (In Norwegian).

    Jeg ringte bestemor Ingeborg nå, og hun sa, at hun trodde kofferten min lå på låven, og at Martin ikke hadde så god kontroll.

    Men Martin hadde sagt til bestemor, at jeg ikke hadde redd opp senga engang, da de folka kom for å skyte meg på gården.

    Så hvis han visste at jeg ikke hadde redd opp senga, da er det vel rart, hvis han ikke så at kofferten min, med papirer fra jobb og skole, klær og tannbørste osv., lå der.

    Det var litt rart.

    Hun lurte på om hun kom til å se det sølvkruset fra Danmark, så lenge hun levde.

    Og om jeg kom på besøk, i sommer.

    Jeg sa, at jeg fikk heller komme på besøk neste sommer, fordi jeg trengte de papirene mine, for å få bedre jobb, sånn at jeg kunne betale regninger osv.

    Hun ville ikke at jeg skulle skylde på at jeg var for sent med husleien.

    Jeg sa at det kruset lå med tingene mine fra militæret (HV), i Oslo, og at jeg betalte en gang i måneden, for leia.

    Den regningen er jeg litt forsinket med og, så jeg vet ikke helt hva som skjer med de tingene.

    Og, en nøkkel, til der hvor de tingene er, lå i kofferten min hos Martin.

    Og den kofferten, har nok blitt tatt, av noe mafia, eller ‘dirty cops’, i Norge.

    Så, det kan jo være, at noen har stjålet de tingene mine i Oslo og, for alt hva jeg vet.

    Det er vel ikke umulig.

    Men bestemor har ikke fem øre, og det har ikke tante Ellen heller.

    Hun og Diderik, har kjøpt hus like ved Stavernveien, og det angrer de på, for det er så mye bråk.

    Og, det er noe tull med den ene doen, og noen har knust vinduet dems osv., så det var ikke så greit der.

    Så sånn er det.

    Men søsteren min Pia, var visst den flinkeste, for hun var det aldri noe tull med.

    Jeg synes ikke jeg kunne si meg enig i det, for jeg synes hun løy litt ofte, så det synes jeg nesten at jeg måtte si fra om.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

  • Sånn som jeg skjønner det. (In Norwegian).

    Sånn som jeg skjønner det, så var det noe slags mafia, som kan være internasjonal, som dreiv å tulla med meg før.

    (F.eks. da Christell skulle ha meg til å bli med ut på balkongen å røyke, jula 94, så var det muligens et set-up fra noe mafia, for at de ikke ville at jeg skulle få kontroll på livet mitt.

    Siden jeg hadde slutta å røyke, et års tid tidligere.

    Samme julen 95, var det vel, da sa Christell, at jeg burde få meg bil, da fikk jeg sikkert masse venner, eller dame, eller hva det var hun sa.

    Så jeg lurer på om det er noe sånn, at noe mafia, ikke vil at jeg skal få kontroll på livet mitt.

    Eller at det var sånn, men at de har blitt tatt ned, eventuelt, i forbindelse med det som har skjedd de siste åra).

    Men nå, nå virker det som at det er politiet, som driver å tuller med livet mitt, og ikke vil at jeg skal få kontroll.

    Da bare viser jeg til det som står på bloggen min, om at alle tuller med rettighetene mine og ingen vil fortelle meg hva som har skjedd osv.

    Det er vel egentlig to sider av samme sak dette, mistenker jeg.

    Politi og mafia.

    Noe New World Order sak.

    Og det at jeg ikke skal vite hva som foregår, er vel del av noe cover-up da, fra noen kurrupte New World Order myndigheter.

    Noe sånt.

    Men uansett.

    Uansett hvem som tuller med meg, så blir det ett fett for meg.

    Ingen, hverken mafia eller politi, har noe rett til å tulle med mitt liv, og mine rettigheter.

    Hvis jeg finner ut hvem det er som tuller, og får kontroll på livet mitt, så er det ikke umulig at de her vil komme til å angre på det.

    Jeg har hørt, av en norsk-amerikaner, som sier at hvis noen tuller med livet ditt, så har du en moralsk rett til å drepe dem.

    Og jeg vil ikke se bort fra at det kan være riktig.

    Bare så jeg har sagt fra om det, sånn at disse tullebukkene og de andre tullingene, hvem de nå er, er klar over dette.

    Sånn at det ikke er noen misforståelser.

    Så får man håpe det er i orden.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • ‘Phoney-e’ ting fra fattern. (In Norwegian).

    Noen ganger, så gjorde fattern en del rare ting, når jeg var med.

    – En gang, så møtte han en kar, rundt et av stedene vest for Oslo.

    Og kjørte en veldig dyr Mercedes, verdt kanskje nærmere en million, i hvertfall mer enn en halv milion, til et annet sted i Oslo.

    Rundt 1980 kanskje.

    Jeg tror det var en Mercedes 600, eller noe.

    Den så ut, som de vanlige Mercedesene, E230 osv., bare at den var mye større.

    En mellomting mellom E230 og en liten limosin kanskje.

    Noe sånt.

    – Og en gang møtte han en kar på et hotell i Sandefjord, og prata i baren der, når han hadde henta meg i Larvik.

    Og han karen virka vel ikke helt som en vanlig forretningsmann, men kanskje mer som en kriminell, det er mulig.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    – En gang kjørte fattern en stol, til en sofa-gruppe, til et møbelverksted på Jylland.

    For at han danske kollegeaen av fattern, skulle kopiere denne stolen da.

    Mens andre ganger, så fattern sagt, at den og den personen er kjeltring.

    Så hva som har foregått, det er vanskelig å si.

    Men noe har nok foregått.

    Og når jeg ringer fattern nå, så prater han mye i kode osv., og sier Co2 og sånne ting, så det er nok noe som foregår enda.

    Det er nok ikke umulig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Ja det stemmer.

    Kusina mi, Susanne, hu sa en gang, på begynnelsen av 2000-tallet vel, at fattern og brødrene hans.

    Runar og Håkon.

    Dem prata alltid så høyt, når dem møttes.

    Så om det var noe slags hint da.

    Jeg har ikke hatt så mye med familien min å gjøre, siden jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og før det, så bodde jeg aleine, på Bergeråsen, fra 1979 til 1989, med untak av noen måneder som søstra mi bodde der og, i 1988 og 1989.

    Og før det igjen, så bodde jeg sammen med muttern og stefaren min da, Arne Thormod, og søstra mi, i Larvik.

    Så jeg er ikke akkurat noe fast medlem av familien min, for å si det sånn, så det kan nok være en del som har foregått, som jeg ikke vet om.

    Så sånn er nå det.

  • Julaften i Tordenskioldsgate, i Drammen, på 90-tallet. (In Norwegian).

    Julaften i Tordenskioldsgate, i Drammen, på 90-tallet. (In Norwegian).

    Nå skal jeg skrive om en julaften, hvor jeg var innbudt til faren min, og dama hans Haldis, i Drammen.

    Dette var mens jeg og søstra mi fortsatt bodde på Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen, i Ungbo-kollektivet der.

    Det var vel før Pia fikk Daniel, tror jeg.

    Så dette kan kanskje ha vært i 94, vil jeg tippe.

    Pia, var hos bestemor Ingeborg, tror jeg, på denne julaften, men hun dukka opp i Drammen på første juledag, hvis jeg husker riktig.

    Halvbrødrene til Christell, Jan og Viggo Snoghøj, og Christell da (Humblen), var også der.

    Og Viggos sønn, med en dansk flyvertinne fra Køge, Greta (?), noe sånt, Simon.

    Viggo, bor nå i USA.

    Da jeg var 12 år, så var klassen min på klasseleir, på Barnas Gård, i Akershus vel.

    Fra mandag til fredag eller lørdag.

    Men familien min, fattern, Haldis, Christell, Jan, og noen kamerater av Jan og dem, skulle ned til København, eller Køge da, fordi Viggo, skulle være med, i Nordisk Mesterskap, i bodybuilding, i København.

    Og da hadde Viggo bodd der, i Køge, i noen år allerede, sammen med hun danske flyvertinna.

    Jan og Viggo er halvt danske, fordi ex-mannen til Haldis, som vel heiv henne gjennom et vindu, slik at hun ble lam i den ene armen, er dansk.

    Jeg har aldri møtt han.

    Men jeg husker fra da Jan bodde på Bergeråsen, hos Haldis og dem, at han hadde masse Shu-bi-dua plater. Det er dansk band.

    Og Jan hadde også mange ‘gammel Dansk’ flasker.

    Så Jan var nok ganske ofte hos faren sin, i Danmark, vil jeg tippe.

    Tilbake til Køge da.

    Eller Barnas Gård kanskje.

    På torsdagen der, så hadde vi orientering, og læreren min Allum, var så sur.

    Men, han sa jeg skulle gjøre det og det, løpe og finne noen orienteringsposter, eller noe.

    Så sa jeg ‘nei’.

    Så ble han helt rar i tryne da, klasseforstanderen vår.

    Så spurte han vel, hvorfor ikke, eller noe.

    Eller jeg sa bare, nei for der kommer fattern.

    Og da kom fattern og dem, i den svære amerikanern til fattern.

    En Ford Lincoln continental, var det vel, han hadde vel to sånne biler.

    Skal jeg se om jeg finner et bilde av en sånn bil:

    Det var en sånn bil, bare at fatterns bil, hadde noe greier klistra på, som skulle se ut som tre da.

    Og som så ganske kult ut egentlig, i hvertfall da, i 1980, eller 1982, som vel det her var.

    Så da ble jeg jo jeg glad, når jeg så fattern og dem dukka opp.

    For noe av det morsomte jeg visste, det var å dra på ferie til utlandet, det synes jeg var kjempegøy, for det var så mye artige godteri i butikkene, og jeg synes bare det var gøy å dra på ferie da, for da fikk vi alt vi ville omtrent, og det var gøy å se at noen ting var forskjellige fra i Norge da.

    Så da holdt Allum kjeft, for han kunne ikke si noe mot det.

    Fordi jeg hadde allerede avtalt med skolen, at jeg skulle bare være der til og med torsdag, og så bli med fattern og dem til Danmark da.

    Så da dro vi til Køge.

    Så bodde vi på et hotell der, jeg og Pia og fattern og Christell og Haldis.

    Jeg og Pia og Christell, hadde vel samme rom da, på det her hotellet.

    Vi var dem en gang når Greta og Viggo gifte seg og, så det er mulig jeg husker feil, om når vi bodde på det hotellet.

    Det er mulig vi bodde hos Greta og Viggo den her gangen.

    Jeg var med fattern og Viggo og dem, i videosjappa, og da leide Viggo en kul film, som het ‘the thing’.

    Så den så vi på lørdag da, mens Viggo og dem, var i utdelingssermonien for Bodybuilder-mesterskapet i København.

    På dagen, så var jeg og Christell og Pia med, og så på konkurransen da, i en hall i København.

    Så kjørte vi tilbake til Køge, så ble Viggo stoppet av en politi på motorsykkel, og fikk fartsbot.

    Så var vi i butikken, og der hadde de cola uden farve, og det synes jeg var artig, siden jeg var coca-coliker.

    Så var vi i video-butikkene og.

    Og, da leide Viggo også en tysk XXX-film, som han forklarte var veldig bra da, til fattern.

    Sånne filmer var det jo ikke i Norge da.

    Så derfor, når Viggo og fatter og Haldis og dem, var i medaljeutdelingssermonien, i København, så hadde jeg og Christell og Pia, fått en barnepike der, må man vel kalle det.

    Det var naboens 14-15 år gamle datter, som var veldig pen, husker jeg, at jeg syntes da.

    Men det var litt vanskelig å skjønne hva hun sa.

    Så så vi på ‘the Thing’ da, og den var veldig kul, det er en sånn skrekk-film, med noe greier fra verdensrommet.

    Det er jo en kjent film, fra begynnesen av 80-tallet.

    Så begynte jeg å mase om å se den XXX-filmen da, for det hadde vi jo ikke sett så mye av i Norge.

    Så til slutt så ble både Christell og Pia og hun barnevakten, med på å se den filmen da.

    Og den var skikkelig rå, det var noe med en sånn strippe-pole, og noen sånne marinesoldater osv.

    Og det var bare de føste 10 minuttene.

    Og hun dama var skikkelig flink til å danse rundt den pole-n, eller hva det heter, så Viggo hadde peiling på sånn filmer osv.

    Så fikk hun barnevakten etterhvert nok, så hun slo av filmen da.

    Jeg var bare 12 år da, så jeg var vant til å få kjeft osv., for alt mulig.

    Så jeg var ikke noe redd for å kjeft for det her.

    Men etterhvert så skulle hun barnevakten absolutt ha meg med inn på badet.

    Det skjønte jeg ikke så mye av, må jeg innrømme.

    Jeg var bare 12 år, så jeg var mer opptatt av Cola uden farve, osv.

    Selv om jeg også synes den filmen var rå da.

    Men jeg trodde hun var sur på meg for et eller annet, men sånn kan det gå.

    Jeg var litt sent i puberteten, så jeg synes det var litt flaut osv.

    Men men, sånn er det.

    Videre.

    Jo, Søstra mi, Pia, hu sa for noen år siden, (nå er jo Viggo skilt fra Grete).

    Pia sa, at nå, bor Viggo, hos en amerikansk dame, som en slags gigolo.

    Unødvendig å si, at Viggo vel har blondt hår, hvis jeg husker riktig.

    Men samme det.

    Jo, jeg tror det her må ha vært, da vi var på Viggo og Gretas bryllup.

    Rundt 1984, kanskje.

    Enten det, ellers så var det i 1982, da vi var å så på Viggo, i den bodybuilder konkurransen.

    Jeg tror Viggo vant gull i Nordisk mesterskap forresten, den høsten i 1982, hvis jeg husker riktig.

    Så han trente veldig mye.

    Og jeg husker han var veldig opptatt av hva man skulle spise osv.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, så husker jeg vi var med, da han holdt foredrag, om trening osv., på treningsstudioet, på Stover Senter, i Oslo.

    Men men.

    Jo, da jeg og Christell og Pia, hadde samme rommet, på hotellet i Køge, i 1982 eller ca. 1984, da dukka Christell opp på rommet, hun er litt mer enn to år yngre enn meg, og søstra mi er nesten et og et halvt år yngre enn meg.

    Så vi var vel ikke jevngamle, men vi var ikke så langt unna å være jevngamle da.

    Selv om jeg husker fattern og Haldis, var bekymret for at jeg skulle lure penger fra Christell osv., da vi dro til Jugoslavia, i 1980, for hun var vel litt sånn, at hun var treg med å lære å lese undertekstene på tv-en osv.

    Så jeg skjønte det, at dem var redde for at jeg skulle lure henne med penger osv., så det gjorde jeg ikke, jeg prøvde vel egentlig ikke heller på det, det var bare for å finne på noe i bilen, og spille sånn kron og mynt osv.

    Men men.

    Men så dukker Christell opp på hotellrommet vårt da, så sier hun, at Arne sleiker tissen til mamma.

    Så driver dem å har seg, innpå hotellrommet sitt da, med døra stående på gløtt, mener jeg å huske, for da gikk jeg ut i gangen å så da, og da mener jeg å huske, at døra stod oppe der enda.

    Og sånn var det vel, da jeg og Pia og fattern og Haldis, var i Gøteborg, på begynnelsen av 80-tallet og.

    Da jeg og Pia kom tilbake fra Liseberg, så måtte vi vente i to timer, på å komme inn på rommet dems, for dem var så opptatt med å ha seg der inne.

    Og da var vi kanskje 12-13 år, eller noe, så det var litt rart.

    Dem var litt uansvarlige da.

    Men da blir man kanskje litt liberal, når det gjelder sånne ting, når man har sånne hippie-aktige foreldre.

    Selv om vel ikke noen av dem, var hippier akkurat, men dem var vel litt prega av det da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jula i 1994 ja.

    Der skjedde det noen rare ting.

    På julaften, var det vel, så måtte jeg være julenisse, fordi Viggo hadde med sønnen sin da.

    Og da skulle Christell ha meg med ut på verandaen for å røyke.

    Men da hadde jeg slutta, et års tid tidligere, så jeg lot henne gå ut og røyke aleine.

    Grunnen til at jeg var der forresten, i jula, var at jeg hadde ikke så mye familie.

    De her folka, hadde jeg ikke hatt så mye med å gjøre, på en god del år da.

    Men jeg ble invitert da, til å være der julaften, og jeg hadde ikke noen andre steder å dra.

    Så begynte Viggo, det var kanskje første juledag det.

    Å ringe Greta da.

    Og da sa han sånn, ‘vi har det så hyggelig her, så jeg drøyer noen timer til, før jeg kommer tilbake til hotellet’, eller hvor det var.

    Og da sa Viggo, at sånn måtte man behandle damene, for elles så mista de interessen.

    Og Christell, begynte å prate om hvordan hu likte det i senga, mens Jan og Viggo og jeg satt der.

    At ‘bare drit i dama, hu klarer seg selv’.

    Så det var ikke en vanlig jul, men det var sjelden en vanlig jul i min familie, egentlig.

    Mer som skjedde.

    Første juledag, dukka altså Pia opp.

    Og da spurte fattern og Haldis, Pia, om hvorfor hun bare skulle være sammen med afrikanere.

    Og da sa Pia, det er jo bare to da.

    Dette var ved første juldag middagen.

    Og da synes jeg nesten at jeg måtte begynne å hoste.

    Så det gjorde jeg da.

    Jeg fikk sånn skikkelig anfall.

    For jeg hadde nemlig sett, at Pia tok med en tredje afrikaner, hjem fra Baronen, noen måneder tidligere vel, en natt til søndag, når jeg satt opp å så på TV, eller noe.

    Jeg pleide å se på noe greier på MTV, real life, eller real world, eller noe, så var det sånn maraton weekend for det, så det var kanskje derfor jeg satt oppe.

    Så det var i hvertfall tre afrikanere da.

    Keyton og Negib, var vel de offisielle.

    Men jeg vet at Keyton hadde masse kamerater osv., som Pia fortalte spiste med henda osv.

    Så jeg vet ikke helt hva det riktige tallet kan være, men det får man spørre Pia om vel.

    Mer da.

    Joda, Jan skulle absolutt kødde med meg, første juledag, eller julaften.

    Så tok han kvelertak på meg.

    Dette var ikke så lenge etter at jeg hadde i militæret.

    Og Jan er ikke like stor som Viggo, body-builderen, selv om vel Jan har trent en del også.

    Så da tok jeg armen bak ryggen, og fikk tak i nakken til Jan, og lente meg forover, på stolen, og da gikk nesten Jan på ryggen over middagsbordet.

    Men så satt jeg han ned igjen da.

    Men så synes jeg det var litt kjedelig.

    For han hadde drivi og kødda med meg mer den julehelga, så jeg løfta han opp en gang til da, men jeg satt han ned igjen da.

    Så da slutta han å kødde.

    Men Haldis og dem her så jo på da.

    Men jeg synes ikke man kan la folk bare ta kvelertak på en, sånn ut videre, så det reagerte jeg litt på.

    Og Viggo, fikk sønnen sin Simon, til å kline til meg i tryne.

    Eller hvorfor han Simon gjorde det.

    Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor han gjorde det.

    Men Viggo var skikkelig stolt da, husker jeg, så husker jeg trodde, at det kanskje var Viggo som hadde bedt Simon om å gjøre det.

    Men hvordan det hang sammen, det skal jeg ikke si.

    Men det er i hvertfall mye rart som skjer i de julemiddagene i familien min.

    Så det er vel kanskje like greit å være i England i jula.

    For butikkene osv. er jo åpent på julaften her, for her feirer de jo ikke jul før første juledag.

    Og første juledag, er jo omtrent som en søndag omtrent i Norge, synes jeg, så da blir det ikke det samme som være i Norge i jula, synes jeg, så det er kanskje like greit å være i England.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg får ta med noe mer jeg kom på også.

    Om Allum var så sur, han var jo kristen, og hvorfor jeg var så gira på å se den XXX-filmen, hos Viggo, og dem, i Køge, i 1982, var det vel.

    Det var fordi, at en kveld, på Barnas Gård, så var det to jenter, fra Grünerløkka, vi fra Berger skole, var der sammen med en klasse fra Grünerløkka.

    Og de kom ut på besøk til oss, våren 1983, må det vel ha vært.

    Og de fra Oslo, de så vi noen av på TV og, husker jeg, på halv-sju osv.

    Men men.

    Og faren min hadde en kamerat fra Grunerløkka.

    Og han fikk en sånn ‘phoney’ kvittering, for noe greier, noen uker før jeg dro på Barnas Gård.

    Da sa han kameraten, at han hadde skrevet kvittering, på en serviett og en tegning, osv. da.

    Så hadde dem en datter, på min alder, og jeg var litt anti-sosial, fordi jeg var vel vant til at man burde være litt forsiktig med å prate med jenter, i tilfelle foreldra osv. ikke likte det.

    Det var vel kanskje sånn jeg trodde Haldis var, ovenfor Christell osv.

    Eller ihvertfall Jan.

    Så jeg prata ikke så mye med hu.

    Men jeg husker hu bare fikk lov til å være på Grunerløkka, av mora, og ikke bort til det gatekjøkkenet, for det var på Ila.

    Eller noe sånt.

    Men men.

    Så da visste de jentene fra Grünerløkka, som var på Barnas Gård, hvem hu jenta var, for hu gikk i parallell-klassen dems visstnok.

    Så sånn var det.

    Men det skjedde mye rart der, en av guttene fra Oslo datt ned i møkkakjellern blant annet.

    Og en av de siste dagene, som jeg var der, da var det to av jentene fra Grünerløkka, som hadde strippeshow, i huset til jentene da, dem løp fram og tilbake i nettoen, dem skulle vel vise at dem hadde kommet i puberteten osv., da., med lyset på da, så alle som var utenfor, dem så jo de her jentene, som løp fram og tilbake inni dusjen der osv., med gardinene trekt fra.

    Og da husker jeg Allum ble sur.

    Så alle måtte leke kyss, klapp og klem, husker jeg.

    Men det kan jo være, at jeg huska de her, ganske uoppdragne jentene fra Grünerløkka da, når jeg var hos Viggo og dem, to-tre dager senere, og at det var derfor jeg maste så mye om å se den her XXX-filmen da.

    At det kan ha vært noe sammenheng ute og gikk her, det er nok ikke umulig.

    For det virka som om hun danske barnepiken ble litt irritert, eller hva hun ble, men sånn er det.

    Jeg var vel ganske villstyrlig, så jeg fikk vel oftest viljen min, da jeg var snørris, for jeg bare maste og maste, og fant på nye og nye grunner, til de jeg maste på ga opp, så folk skjønte vel at det var best å bare gjøre som jeg mente.

    Noe sånt.

    Men jeg var litt fucka opp, av at foreldrene min skilte seg, og at fattern lot meg bo aleine, fra jeg var ni, og også skjemte meg bort ganske mye, med at jeg fikk nesten alt jeg ville, av tv-spill og data, og godteri og video-spiller og penger og alt mulig.

    Det er nok ikke umulig.

    PS 2.

    Det må ha skjedd noe med hun barnepiken i Køge, kom jeg på.

    Fordi dagen etter bodybuilder-konkurransen, hvor Viggo vant gull osv, så tror jeg Viggo må ha fått noe klage fra naboen osv.

    For da hørte jeg han sa til fattern, at du må passe på sønnen din Arne.

    Det var det jeg hørte.

    Og at det var noe med hun jenta da.

    Men de forklarte aldri hva det var.

    De var bare sure, må man vel si.

    Så noe var det vel.

    Uten at jeg vet hva det var nøyaktig.

    Men man kan vel ikke vite alt.

  • Lurings fra Dörte Gensow? (In Norwegian).

    Jeg ringte Dörte Gensow nå, som studerte i Sunderland samtidig med meg.

    Hun studerte vel media, mener jeg å huske.

    Jeg ringte hun nå, for hun sender så mye søte/rare meldinger til meg, ‘girlfriend’-musikkvideoer, og søte bilder av pusekatter osv.

    Selv om jeg selv ikke visste at vi var så gode venner.

    Men men.

    Og jeg har sendt henne flere meldinger da, på Facebook, som hun ikke har svart på.

    Så ringte jeg BT number enquieries da, så klarte de å finne mobil-nummeret hennes i Tyskland.

    Ikke dårlig.

    Så sier jeg hei da, og forklarer hvem jeg er.

    Men selv om hun sender sånne søte bilder osv., så virket hun ikke så glad over at jeg ringte.

    Hun begynte å klage over, at hun og noen venner, skulle gå ut på byen, om 10 minutter.

    Jeg spurte henne om hun hørte noe fra Julian og Iwo, to andre tyske studenter, fra Sunderland.

    Julian, bodde i samme leiligheten, som søstra mi og venninna hennes, Siw, bodde i, da de var på besøk i Sunderland, jul og nyttår, 2004.

    Og da var Julian i Sunderland i juleferien.

    Det samme med Iwo.

    Mens f.eks. Dörte, dro hjem til Tyskland, i juleferien der.

    Den siste kvelden, som søstra mi, og Siw, var i Sunderland, så ville de ikke spise middag, sammen med meg.

    Men de spiste sammen med Julian, virka det i hvertfall for meg.

    Noe var det vel de gjorde i den leiligheten.

    Søstra mi kom inn i vår leilighet, og spurte om jeg hadde noe mat, som de kunne låne, etter at de vel hadde spist middag, eller at tiden for middag var ferdig.

    Så ga jeg henne en pose chicken-nuggets.

    Og dagen etter, så fikk jeg tilbake denne.

    Men da var de chicken nuggetsene, så vasne, så jeg la de vel i frysern, men jeg spiste de ikke.

    Men plasten var ikke åpna, så søstra mi hadde vel tint dem litt da.

    Av en eller annen anledning.

    Sånn virka det.

    Men men.

    Tilbake til samtalen med Dörte.

    Hun prata med Julian, på telefon, fra tid til annen.

    Men Iwo ville hun ikke prate noe mer med, etter at han gjorde det slutt.

    Hun forklarte at hun var egentlig fra den østre delen av Tyskland.

    Men ca. det siste halve året, så hadde hun bodd i Munchen, i forbindelse med at hun fikk en jobb der.

    Mens nå er hun arbeidsledig igjen, ettersom jeg har skjønt det.

    Jeg prøvde å spørre henne, hvorfor hun sendte så mange søte bilder og girlfriend videoer osv.

    Men da skjønte hun ikke hva jeg sa.

    Hun har studert i Sunderland, et halvt år, men hun prata vel mest med de tyske medstudentene sine der, som det var ganske mange av, så det ble vel så som så, med engelsk-læringen, da kanskje.

    I Sunderland, så pleide hun noen ganger å snakke til meg på tysk.

    Så svarte jeg på engelsk.

    For da funka kommunikasjonen.

    Jeg har ikke hatt tysk på skolen, men jeg har besøkt tanta mi, i den tysk-talende delen av Sveits, i 10-12 dager, sommeren 1987, sammen med søstra mi.

    Og da gjorde tanta mi litt narr av meg.

    Hun spurte om jeg skjønte hva hun og datteren hennes Rahel, sa, når de pratet sammen på tysk.

    Og da måtte jeg innrømme, at jeg ikke prøvde å skjønne det engang.

    Det hørtes rimelig uforståelig ut for meg.

    Men da prøvde jeg i hvertfall, så lærte jeg et par ord i hvertfall da.

    Vi hadde meg geitost, eller noe, vel.

    Og lærte jeg, at det het käse, eller hvordan det skrives.

    Så da skjønte jeg noen ord etterhvert da.

    Og året etter, så var jeg og tremenningen min, på språkreise i Brighton.

    Og der var det også noen tyske språkstudenter, som bodde i samme hus da.

    Hvis det ikke var, da vi var der i 1990.

    Det var mange språk-studenter der da, jeg tror det var tyske studenter der hvert år.

    Og da plukker man jo opp noen ord, når man prøver å kommunisere med de.

    Det var en dansk språkstudent der og, fra Kjøbenhavn.

    Men han skjønte ikke norsk, så jeg og tremenningen min, måtte prate engelsk til han.

    Så sånn er det.

    Og i Sunderland lærte jeg litt tysk og.

    Så jeg klarer meg ganske bra, hvis jeg er på ferie, eller reiser, i Tyskland, for de fleste tyskere, snakker jo ganske bra engelsk og.

    Men sånn er det.

    Jeg beklagde til Dörte, eller Dorte, som jeg kaller henne da, etter Dorte Skappel, eller Dorthe Skappel, eller hvordan det skrives.

    Men han bulgarsk-tyske typen hennes i Sunderland, Iwo.

    Han gjorde et poeng av, at Dörte, på engelsk, uttales ‘dirty’.

    Mens jeg sa ‘Dårte’ da.

    Og hun het vel egentlig ‘Dørte’, på tysk.

    Men men.

    Hun sa at hun ikke skjønte hva jeg sa på engelsk.

    Hun sa også, at jeg tenkte for mye.

    Men jeg synes ikke det er så rart, når man uten videre, får sånn søte bilder, og girlfriend-videoer, uten noen foranledning, på Facebook-siden sin.

    Jeg beklagde, at jeg ikke kunne tysk noe bra, og at jeg skulle prøve å bli flinkere.

    Så sa jeg ‘Auf Wiedersehn’, osv., eller hvordan det skrives.

    Og ‘habe eine gote Freitag’.

    Jeg vet ikke om det er riktig tysk.

    Det er nok ikke det.

    Men jeg prøvde i hvertfall.

    Og jeg beklagde igjen, at jeg ikke var noe flink i tysk.

    Da sa hun, at jeg prøvde i hvertfall.

    Hun var ikke helt fornøyd.

    Og jeg synes ikke hun var så hyggelig.

    Og i Sunderland, så fulgte hun med på alt jeg gjorde, og tror det var derfor hun satt foran pc-en hele tida, i loungen der, for da skrev hun det, i meldinger, på pc-en, til noen, mistenker jeg, at hun rapporterte hva som skjedde der, f.eks. hva jeg gjorde da, muligens, til noen, på pc-en.

    Det er mulig.

    Men det skal jeg ikke si for sikkert.

    Jeg synes det er rart ihvertfall, at hun poster sånne meldinger, også er hun ikke noe hyggelig, og heller ikke fornøyd, når jeg ringer.

    Så tror jeg det er noe lureri ute og går her.

    Så får andre finne ut hva de tror.

    Men det tror i hvertfall jeg.

    Så får vi se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er de bildene og den videoen, som hun Dörte har sendt meg den siste uka, eller noe:

    Frame1

    Dörte Gensow wroteat 8:52pm on June 18

    x

    ForwardWrite on Dörte’s Super WallDelete

    Dörte Gensow wroteat 8:52pm on June 18

    x

    ForwardWrite on Dörte’s Super WallDelete

  • Eriks koffert med klær og viktige papirer, sporløst forsvunnet? (In Norwegian).

    Nå ringte jeg tanta mi, Ellen, som pleide å bo i Sveits, men det siste året cirka, har bodd i Norge, sammen med sin nye ektemann, Diderik.

    Først bodde de over et halvt år vel, på gården til onkelen min, på Løvås, i Kvelde, i Larvik.

    Og så flytta de til eget hus, når de fikk ordna det, i Stavernveien, eller noe, i Stavern eller Larvik.

    Det som er, at jeg bodde også på den gården til onkelen min, fra påske til slutten av juli, i 2005.

    Og da var gården eiet av dama til onkelen min, på den tiden, Grethe Ingebrigtsen, eller hvordan det staves.

    Nå har de flytta til Østfold.

    Faren drev vel å produserte filmer i Moss, eller noe, og søstra bodde i Skedsmo, eller noe vel.

    Faren hadde visst også vært noe innen etterettning, det husker jeg ikke helt, hvordan det var.

    Men samme det.

    På bursdagen min, i 2005, så hadde Grethe og Martin, dratt på motorsykkelferie, til Danmark.

    Og jeg skulle passe på gården.

    Så kom det folk, som jeg hørte skulle skyte meg.

    Som jeg hørte fant papirene mine, for jeg hørte dem sa, at det til og med var brev fra Stein Erik Hagen der.

    Så de fant papirene mine, som var i hytta da.

    En liten hytte som jeg bodde i, mens jeg jobba der, som vel ikke var en vanlig hytte, men en som dem hadde satt opp selv, uten så bra isolering osv., men det var jo ikke vinteren det her da.

    Men om vinteren, så kunne man nok ikke ha bodd der.

    Det var ikke vann der f.eks., og strøm måtte man ta fra låven.

    Men jeg kunne nesten ikke klage, jeg ba dem jo om hjelp, for jeg prøvde å komme unna mafia-greier i Oslo osv.

    Men samme det.

    På bursdagen min, så ble jeg jagd til Farris-vannet der, for det kom noen hunder dit og, hørte jeg.

    Og da bare slapp jeg det jeg hadde med av mat osv., og løp til Farris.

    For jeg skjønte på onkelen min, og dama, at noe kom til å skje.

    Så jeg hadde tenkt å sove under en gran, og observere hytta til naboen Thor, som dyrka mariuana, sa Martin, og som leide en annen, mye større hytte, av dem.

    Og som kom hjem fra ferie den dagen, og det var noe av det siste de nevnte før de kjørte på motorsykkelen til Danmark, og at jeg måtte se opp for banditter.

    Og jeg hadde hørt onkelen min prate, noen dager før, at det var ingen sjangs for at jeg skulle slippe unna, for de hadde folk der og der.

    Men jeg sendte noen tekstmeldinger da, til kameraten min, Magne Winnem, og til psykologen, som onkelen min, fikk meg til å gå til, for han trodde ikke noe på, det jeg sa, om mafia-greier, i Oslo.

    Jeg sa det var greit, for jeg prøvde å roe ned onkelen min, og få han til å høre på det jeg prøvde å si.

    Så jeg fant en robåt, og rodde til en hytte, og fikk hjelp til å forklare en drosje hvor den skulle kjøre, og så dro jeg til Larvik, Kristiansand, og Hirtshals, leide en bil, kjørte litt rundt, for jeg merka jeg ble gjennkjent faktisk, nede i Europa, så det må ha vært en stor mafia, det her.

    Det var noen albanere, på Schipol, blant annet, så det var vel en albansk/muslimsk mafia da, kanskje.

    Men de som jagde meg fra gården, var norske.

    Så hva som foregikk, det er vanskelig å si.

    Men nå ringte jeg tanta mi nå da.

    Så spurte hu, ‘har du aldri ferie’.

    Så forklarte jeg, at det var derfor jeg ringte, jeg trengte å få meg en bedre betalt jobb, at jeg hadde noen papirer, i en koffert, på gården til onkelen min, og at jeg trengte de, hvis jeg skulle søke jobb osv.

    Så spurte hun hvordan jobb.

    Så sa jeg datajobb, og at jeg hadde papirer, fra dataskolene, i den kofferten, i den lille hytta, på gården til onkelen min da.

    Så spurte hun hvilken farge det var på kofferten, og den var grå.

    Så sa hun, at hun hadde ikke sett noe grå koffert, det halve året, eller hvor lenge det var hun var der.

    Så sa jeg, at noe var galt, fordi, de sendte meg masse brev, bestemor Ingeborg, (og Martin også, et brev), mens jeg bodde i Walton, for et par år siden.

    Men de nevnte ikke kofferten min, enda de visste at jeg dro uten klærna og papirene mine.

    De må ha visst at jeg trengte dem.

    Så sa Ellen, at Ingeborg, kunne vel ikke ha visst dette.

    Og det må jeg si meg enig i, at bestemor Ingeborg, visste nok antagelig ikke om dette.

    Men jeg fikk et brev fra Martin og, som lå sammen med et av brevene sendt fra bestemor Ingeborg.

    Og han nevner ikke noe om kofferten min, med alle klærna mine, og alle viktige papirer, fra jobb og høyskoler/unversitet osv.

    Jeg hadde også noen papirer, fra ‘the final year project’, fra 3. året, på bachelor computing, som jeg gikk i Sunderland, siden jeg hadde tenkt å fullføre det prosjektet, da jeg flyttet til London, i begynnelsen av 2005, men det ble ikke noe av, av forskjellige anledninger.

    Jeg forklarte Ellen, at jeg skjønte at det ikke var så kult for henne, at jeg skulle prate dritt om broren hennes, Martin, siden han ikke sa noe om tinga mine.

    At noe måtte være galt.

    Men vi ble enige om, at jeg skulle fortsette å kontakte høyskoler og jobb osv., og høre om de hadde noen av papirene mine.

    Så fikk vi se hva som skjedde osv.

    Så det får vi se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Skal jeg se om jeg finner det brevet fra Martin, jeg tror jeg skal ha det på pc-en her.

    Her var det, han har skrevet bak på et av brevene fra bestemor, jeg tror det må være fra mai i 2006.

    Ikke et ord om tingene mine, klærne jeg hadde fra Sunderland og papirene mine fra jobb og skole osv:

    http://www.facebook.com/photo.php?pid=4072&id=1059338080#pid=33632