johncons

Stikkord: Familie

  • Hvem lager hat-blogg? (In Norwegian).

    Jeg lurer på om det er Annika fra Bergeråsen, som lager hat-blogg.

    Jeg skreiv bare det Christell sa jeg da.

    På 80-tallet, en gang.

    Hun sa det, at rektor Borgen, gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse på barneskolen.

    Så hadde Annika løpt fram og tilbake og vifta med fordelene sine, sa Christell.

    Utafor huset til Haldis der, i Havnehagen.

    Men det er mulig, at det ikke er sant.

    Men Annika skreiv jo på Facebook, at hu kunne bekrefte, at rektoren kom inn i garderoben dems, mens dem skifta osv.

    Så det er nok sant.

    Om hun vifta med fordelene eller ikke, det er vel ikke så viktig, hva hun gjorde, for hun var så ung uansett, så det er hva rektoren gjorde som har noe å si, i såfall.

    Og grunnen til at jeg tok opp det.

    Det er fordi, at Christell og Pia, dem driver å beskylder fattern først, for å ha misbrukt Pia.

    Det sa dem i Kristiansand, i 1989, må det vel ha vært, da vi var der i bryllup.

    Christell sa, at fattern hadde fingra Pia.

    Det synes jeg hørtes så ille ut, at jeg kutta kontakten, mer eller mindre, med fattern.

    Jeg flytta til Oslo, og dro nesten aldri på besøk til Berger eller Drammen eller Sand.

    Nå, i 2008, så sier Pia, at fattern var klåfingra.

    Det er ikke det samme som Christell sa, i 1989, at fattern hadde fingra Pia.

    Så det er tydelig at dem driver med noe lureri, for Pia satt ved siden av Christell, da hu sa det, i 1989.

    Jan og Christell og Pia, og meg, var på resturant i Kristiansand.

    Som dem dro med meg på, av en eller annen anledning.

    Så det mulig det her, var en del av en plan.

    For jeg var den eneste som begynte å skjelle ut fattern, og si at jeg ikke ville ha noe mer med han å gjøre da.

    Dem andre sa ikke noe sånt.

    Jeg synes det vanlige ville vært, å bli enige om hva vi skulle gjøre med det her.

    Men jeg var den eneste som sa noe.

    Så at de tre andre, Jan, Pia og Christell, hadde planlagt det her, for å få meg til å bryte kontakten med fattern, eller noe.

    Sånn at dem fikk arve mer, eller noe, for dem er ganske luringer de her.

    Ei dame, som Jan Snoghøj, var sammen med.

    Hu har jeg møtt et par ganger seinere.

    Hu er en sånn 5 år eldre enn meg kanskje.

    Jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men hu er skikkelig forbanna på han Jan.

    Og hu anbefalte meg, å flytte vekk, og ikke ha noe med dem å gjøre osv.

    Så hu hadde vel litt fornuft i hue.

    Men jeg husker ikke hva hu heter nå.

    Men at Jan kanksje driver å manipulerer og sånn.

    Det er mulig.

    Uten at jeg vet det sikkert.

    En 17. mai, i Oslo, mens jeg jobbet som butikksjef.

    Det må ha vært i år 2000 eller 2001, vil jeg tippe.

    Da tro vi tre, jeg og Christell og Pia, på tre brødre, i Karl Johan, for å drikke øl.

    Jeg har ikke sett så mye til Christell, siden jeg flytta fra Bergeråsen, i 1989.

    Jeg har kanskje sett henne en gang annehvert år, eller noe sånt, i gjennomsnitt, siden da.

    Og hu er litt sånn vanskelig å komme innpå, litt aggresiv noen ganger vel, i hvertfall ikke så enkel å kommunisere med da.

    Ikke så lett å komme inn på.

    Synes jeg i hvertfall da.

    Og hu er vel heller ikke, den skarpeste kniven i skuffen, som de sier.

    Hun er vel mer sånn, den siste i klassen, som lærte å lese undertekstene på TV-en, før de ble borte fra skjermen.

    Det er mitt inntrykk, i hvertfall.

    En rar ting, kom jeg på nå.

    Det var, i bryllupet, til Jan Snoghøj, og Hege, fra Rødgata, på Gulskogen, på Geilo, i 2001, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Da skulle broren din bruden, lillebroren til Hege, holde tale.

    Foran 100 bryllupsgjeseter, eller 50 kanskje, noe sånt.

    Og da begynte han å prate, nervøst, om hvor mange, som Christell hadde hatt seg med.

    Og jeg skal ikke si hvor mange det var jeg.

    Da dukker det vel opp en hat-gruppe til.

    Eller, det var vel ikke så mange som antall bryllupsgjester, men det var vel ikke så langt unna.

    Kanskje halvparten.

    Sa han luringen da.

    Jeg vet ikke, hvorfor de prater om sånt i taler i bryllup osv., men det er kanskje sånn som er vanlig i Rødgata.

    Hva vet jeg.

    Etter middagen, var det ingen som ville prate med meg der.

    Så jeg måtte bare ta kvelden.

    Alle var helt usosiale, inkludert min kjære søster, som jeg har fått nok av å ha kontakt med.

    F.eks. det med tigginga i Karl Johan, under bursdagen til Magne, på begynnelsen av 90-tallet.

    Når hun var slavedriver, overfor han stakkars flat-mate’n sin, som det heter i England, kollektiv-samboeren sin, en kar fra Røyken med lyst hår, som jeg ikke husker hva heter.

    Hun slavedrivde han, opp og ned Karl Johan, for å tigge om mynter.

    Skikkelig bitch og slavedriver.

    Jeg vet ikke hvordan det hang sammen.

    Men han virka litt kua, han karen.

    Så kom bursdagen til Magne forbi da, med unge Høyre ledere, klassekamerater fra Gjerde Videregående i Drammen, og en distriktsjef i Rimi, eller noe.

    Da var det artig å møte søstra si, slavedrivende på en kar, for å få han til å tigge penger i Karl Johan.

    Og det er mye mer og, jeg gidder ikke å skrive alt.

    Så jeg tror jeg kutter ut dem to der, Pia og Christell.

    Det er vel ikke noe håp uansett, for noen av dem, dem er vel ikke så oppegående, noen av dem.

    Så dem er det nok like smart å kutte helt ut.

    Så det har jeg herved gjort.

    Ikke noe mer kontakt med dem fra nå.

    Da vi var på Tre Brødre der, i 2001, eller når det var.

    Når Christell venta på typen sin, Matthias vel, fra Sverige.

    Sa tok dem opp det.

    Da spurte vel Christell, var det vel.

    Skal du ikke ha normalt forhold til fattern da.

    Så sa jeg, ja men hva med det dere sa i Kristiansand da.

    Om at fattern hadde fingra Pia.

    Da sa Christell, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og det mener jeg, at ikke er sant.

    Det var jeg og Petter og Christian, som kjeda vårs, og skulle ha sånn strippe-show lek osv., i 1980, eller 81, var det kanskje.

    Når jeg var sånn 10 år da.

    Og det var fordi jeg var vant til at Christell og Nina Monsen, pleide å komme på besøk, der jeg bodde aleine, i Hellinga.

    Når jeg var sånn 10 år.

    Dem var på besøk der, kanskje 3-4 ganger da.

    Og en gang, så klinte jeg med begge to husker jeg.

    Jeg spilte for dem på blokkfløyte.

    Noe vi hadde lært på skolen, i 4. klasse, var det kanskje.

    Morgenstemning, av Grieg.

    Og det likte dem, så da satt jeg i den grønne 70-tallssofaen til fattern, med Christell på ene sida, og Nina Monsen på andre sida, og klinte med dem annenhver gang da.

    På den tida, var jeg ikke så upopulær.

    Men da jeg begynte på ungdomsskolen, da ble jeg så mye mobba, så da var jeg ikke så sosial.

    Men samme det.

    Nina Monsen er død nå, i hvertfall, og tok selvmord.

    Det sa Pia, når vi kjørte opp til bryllupet til Jan og Hege, på Geilo i 2001, eller når det var.

    Men det som skjedde.

    Var, at jeg og Petter og Christian, ble enige om at vi skulle ha sånn strippe-show lek, når søstra min kom på besøk.

    Jeg hadde vel lest for mye i Alle Menn bladene og Aktuell Rapport og sånn, som fattern hadde.

    Og jeg var jo vant til at Christell og Nina kom opp dit.

    Og jeg og Christell, da jeg fremdeles fikk lov å være nede hos Haldis.

    Vi pleide å ta av madrassen til senga til Haldis, og så ta bort sengebunne, også ligge under der og kline.

    Når vi var sånn 8-9-10 år.

    Jeg var vel to år eldre enn henne vel.

    Men det likte ikke Jan.

    Jan var vel sånn 17-18 år kanskje.

    Og han ble sur på meg da.

    Og lurte fælt på hva vi gjorde under senga.

    Men vi gjorde ikke noe alvorlig.

    Men jeg ville ikke prate med han om det.

    For jeg synes han var såpass mye eldre, at han ikke hadde noe med det.

    Men da ble han litt sinna gitt, så det ut som, i blikket hans osv.

    Men men, samme det.

    Det som skjedde var at Petter og Christian strippa da, når søstra mi var der.

    Og dagen, så skulle jeg få søstra mi til å strippe.

    Og det gjorde hu.

    Da var ikke Petter og Christian der.

    Men hu Pia, hu begynte å skulle vise hva venninnene hennes i Larvik, hun Desire, eller hva hun het, hadde lært henne om anatomi osv.

    Men det her var det søstra mi som begynte med.

    Så det var hu som begynte å leke doktor istedet for strippe-lek.

    Så det synes ikke jeg var min feil.

    Men da sa Christell, at det hadde jeg gjort.

    Jeg hadde misbrukt Pia da.

    Så det var jo kult å få høre.

    Jeg fikk helt sjokk, når jeg hørte hu sa det.

    Så da klarte jeg ikke å si noe.

    Og hu er sånn skråsikker.

    Så det er ikke så lett å komme med noe argumenter.

    Eller å få noe ordentlig kommunikasjon.

    Og jeg var i sjokk, og sånne ting, er ikke noe artig å prate om.

    Så jeg gjorde ikke det.

    Jeg var i sjokk, så da klarte jeg ikke å prate om det.

    Og jeg trodde ikke mine egne ører, at jeg skulle få høre noe sånt.

    Så når jeg kom meg, etter sjokket, så var det noe annet som ble snakket om, så da var det nesten, som at det var noe, som man hadde drømt, så da bare fortsatte men å prate om noe annet.

    Eller, jeg sa vel ikke så mye.

    Jeg var vel sånn halv-sjokka, resten av dagen.

    Og de her Pia og Christell, dem er sånn skråsikre og vel opptatt mest av seg selv, og vi har vel ikke så mye felles interesser osv.

    Untatt å ta noen øl da.

    Så, sånn var det.

    Men jeg synes også, at det Annika skrev.

    At hun ikke hadde fått noe ubehag, av det her, med rektoren.

    Kunne tyde på at det kanskje var noe mer som hadde foregått.

    Men det var vel ikke så klart, det hun skrev.

    Men det er vel sånn det er.

    At damer ofte, ikke skriver så direkte om sånt.

    At når dem sier, at en ikke var noe snill mot noen.

    Så betyr det at dem voldtok hu, eller noe sånn da.

    Så det er vel ikke så lett, å skjønne seg på, hva dem mener alltid.

    Når dem driver å prater sånn.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Men men, samme det.

    Fattern sa, at han trodde at han hadde vært klåfingra på Pia, da hu var fem år, eller noe, var det her da, fordi han hadde drømt, at han lå ved siden av en dame.

    Og det her, var mens vi bodde i Larvik.

    Og da var vi på besøk hos fattern, en gang i året, kanskje.

    Og da, hadde han bare to senger.

    En dobbeltseng, og en enkeltseng.

    Og da, sov jeg i enkeltsenga.

    Mens Pia som i dobbeltsenga, med fattern.

    Og da husker jeg, fra den gangen, at Pia sa, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga.

    Men fattern sa, jo du skal sove i dobbeltsenga.

    Men det var jo ikke noen andre steder å sove.

    Men da var hu kanskje 4-5 år.

    Det var i Hellinga.

    Men hvorfor hu sa det, det veit jeg ikke.

    Men det er noe rart rundt alt det her.

    At Christell sier i 89, at fattern fingra Pia.

    Og Pia sier i 07, nesten 20 år etter, at det plutselig ikke var riktig, han var klåfingra.

    Og fattern sier at det bare var noe som kan ha skjedd i søvne.

    Altså, det er jo stor forskjell, på, at fattern kanskje hadde vært borti Pia, tilfeldig, i søvne, og det Christell sa, i Kr.sand, i 89, at fattern hadde fingra Pia, da hu var sånn fem år da.

    Men, mellom at jeg fikk høre fra Pia, at han var klåfingra, og ikke hadde fingra.

    Det var nesten 20 år, i mellom at de forskjellige versjonene ble fortalt.

    Det er ikke sikkert, at jeg hadde brutt all kontakt med fattern, i 89, hvis Christell hadde sagt, at fattern var borti Pia, tilfeldig, i søvne.

    Da hadde jeg kanskje ikke reagert så sterkt, og skjellt ut fattern, og foreslått, at vi skulle bryte kontakten med han, på de fleste områder.

    Noe ingen svarte på.

    Og Pia satt jo ved bordet der, og presenterte dette, hva fattern hadde gjort, sammen med Christell.

    Jan sa nesten ikke noe.

    Men hvis det var sånn, som Pia sa, i 2008, at fattern, var klåfingra.

    Hvorfor, retta hu ikke på Christell da, når hu, i 89, sa at fattern hadde fingra hu.

    Det mener jeg at det er forskjell på, i hvertfall.

    I hvertfall, hvis det var noe som skjedde i søvne.

    Så at dem, kan eventuellt ha fått det her, til å høres mye værre ut, eventuellt, enn det var.

    For å få meg ut fra familien, sånn at dem fikk fler fordeler, og arva mer, for eksempel da.

    Eller hva de hadde i tankene.

    Sånn kan det virke for meg nå i hvertfall.

    Og grunnen til at jeg hørte med hun Annika, om det var sant det med Borgen, at han gikk inn i garderoben dems.

    Det var, for å prøve å finne ut, om Christell pleide å juge om sånne ting.

    Da kom jeg i hvertfall litt nærmere en løsning.

    Og da var det enklere, å ta opp det her, med fattern og Pia og.

    Ellers, så hadde jeg vel ikke kommet noen vei.

    For jeg tror nemlig, at jeg ville stolt mer på, hva Annika sa, enn hva Pia eller Christell, eller fattern sa.

    Jeg husker Christell og Annika, var jo venninner, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Haldis, hun hadde en sånn liten, blå Mazda, eller noe.

    Og en gang, jeg var ikke så populær der nede hos Haldis og dem.

    Men en gang, så skulle jeg være med til Drammen, av en eller annen anledning.

    Og da skulle hun Annika være med og.

    Siden hun var venninna til Christell.

    Og jeg var sur på Haldis.

    Fordi fattern pluteslig flytta dit, uten å si fra.

    Så en gang, da jeg var ni, så kom plutselig ikke fattern hjem.

    Og det var litt sånn sjokk.

    At han ikke kom hjem, han pleide jo alltid å komme hjem fra jobben osv.

    Det hadde sikkert vært greit, hvis han hadde sagt fra.

    Men det gjorde han ikke, han bare unngikk å komme hjem.

    Han var hos Haldis da.

    Og jeg var jo vant til, å bo sammen med muttern og Pia og Arne-Thormod, og Axel og katta, i Larvik.

    Så jeg var ikke vant til å være aleine i huset, når jeg var ni år osv.

    Det hadde nok vært greit, hvis han hadde sagt fra, at han ikke kom hjem.

    Da kunne jeg ha forberedt meg.

    Men når han ikke kom hjem, så var det litt rart husker jeg.

    Det var vel fordi, at jeg var litt traumatisert enda da, fra å ha bodd hos muttern, som var helt hysterisk, og ropte og skreik, og dytta og var ikke helt god da.

    Og sa masse rart.

    Så det var slitsomt å bo der.

    Så jeg hadde sikkert hatt godt av, å bodd sammen med noen ansvarlige, og tålmodige foreldre/steforeldre, et par år i hvertfall.

    For å komme meg, etter det kaoset, det var å bo, med muttern i Larvik.

    Men det skjedde ikke.

    Fattern flytta ned til Haldis.

    Og der fikk ikke jeg lov å bo.

    Så det ble ikke sånn som jeg hadde venta det, å flytte til Bergeråsen.

    Men bestemor Ågot på Sand osv., var jo veldig snill da.

    Så det var vel flaks.

    Og fattern, pleide å ta meg med, når han skulle levere køyesenger og vannsenger, til folk som hadde svart på annonse i Aftenposten osv., i Oslo, Holmestrand, Tønsberg.

    Men mest i Oslo.

    Men tilbake til Mazdaen til Haldis.

    Haldis, jobba på en elektrisk forretning, var det vel, på CC.

    Seinere, så jobba hu på Hennes & Mauritz, på Bragernes.

    Etter det, så begynte dem vannsengbutikk, på Strømsø, ved Grans der.

    Og så, noen år etter, så flytta dem butikken, til Tordenskioldsgate, ovenfor brannstasjonen på Strømsø.

    Men hun Annika ble skikkelig sur på meg da.

    For jeg hadde vel ingen som sa til meg, at jeg ikke skulle pelle meg i nesa.

    Da jeg satt der bak i bilen, sammen med hu.

    Så da begynte hu å klage på det da.

    Og Haldis bare stønna, og var oppgitt da.

    Og Christell, sa vel ikke noe.

    Men men.

    En annen gang, det var vel, når vi var litt eldre.

    Kanskje midt på 80-tallet, eller noe.

    Da var Annika og ei venninne vel, nede i Havnehagen der.

    Og da hadde søstra mi flytta dit da.

    Og da klagde hu, Annika, på Christell da, (som ikke var der).

    Vi var like ved postkassa til Haldis der, jeg og søstra mi.

    Og Annika var der sammen med ei venninne da, av en eller annen anledning, for hu var vel ikke så ofte der nede, på den tida, for dem bodde i en annen gate der.

    Men da sa hu, om Christell, til søstra mi da, sånn at jeg hørte det, at hu var ikke noe flink til å vaske håret, Christell da.

    Jeg vet ikke hva hu mente med det.

    Jeg hadde ikke merka noe til det.

    At Christell ikke vaska håret.

    Begge de jentene var av de peneste jentene på byggefeltet der, mener jeg å huske.

    Så at det var noe galt med håret til en av dem, det skjønte jeg ikke helt.

    Men hvis Annika sa det, så skjønte vel hu seg mer på sånne ting, enn meg.

    Og, grunnen til, at jeg prøvde å spørre hu, om det her med Borgen osv.

    Før jeg hørte med fattern og Pia, f.eks.

    Det er fordi, at jeg tror egentlig at Annika, er mer pålitelig, og oppegående, enn dem, selv om dem er i familien min da.

    Eller i hvertfall mer ordentlig da.

    Selv om jeg ikke kjenner hu så bra, så er i hvertfall det inntrykket mitt.

    Så det var derfor, at jeg hørte med hu først da.

    Om det Christell hadde sagt, var jug, eller ikke.

    Så tenkte jeg vel det, at det var noe galt på Bergeråsen der, siden det virka som at det var så mye sånn tull der.

    Det var masse greier med onkelen min osv., uten at jeg gidder å gå i detalj om det nå.

    Men jeg tenkte, at det virker som at noe er galt i Norge osv. da.

    Og i familien min.

    Og på Bergeråsen da, med han rektoren osv. da.

    Og det virka som at de venninnnene hennes, Anne og Turid, som alle de tre, hadde bra rykte, på stedet der, hvis jeg husker riktig, at de bakka henne opp da.

    At det var sant, det som Christell hadde sagt om rektoren da.

    Så da tenkte jeg, at kanskje det var noe sånn, gjeng eller noe sånt, som hadde kontroll på stedet, siden rektoren kunne holde på sånn.

    Siden onkelen min, mener jeg å huske, gjorde mye rart.

    Og siden jeg selv, kunne bli boende alene i en leilighet der, fra jeg var ni år til jeg ble myndig, uten at noen av naboene varslet myndighetene f.eks.

    Så tenkte jeg, at det smarteste ville være, å poste om det her, på blogg osv. da.

    For ingen av de, Christell eller Annika, osv., hadde jo gjort noe galt.

    Og da Christell fortalte meg det her.

    Om at rektoren gikk inn i garderoben dems, i 6. klasse, mens klassen hennes skifta.

    Da lå fattern, på terrassen, like ved.

    Og han må ha hørt hva Christell sa.

    Men han ble ikke sånn at han reiste seg opp, å begynte å bli forferda osv.

    Neida, han sa ikke et ord.

    Men bare lå der.

    Jeg ble sjokka.

    Og gikk hjem.

    Og jeg fortalte vel et par klassekamerater, hva Christell hadde sagt da.

    Borgen, sluta jo som rektor, noen år seinere vel.

    Og begynte formidling av salg av fritidsbåter.

    Uten at jeg vet hva årsaken var til det.

    Men jeg tenkte, at hvem vet, det kunne kanskje ha vært, at en kamerat-gjeng, som var i 30-40 åra da, hadde ganske god kontroll på stedet da.

    Det kunne jo ha vært en mulighet.

    Siden rektoren bare kunne gå rett inn i garderoben sånn, og det også kunne virke som, at det kanskje kunne ha skjedd noe mer.

    Så da bestemte jeg meg, for å poste om det, i tilfelle, at det var noe sånn lureri, som foregikk.

    Og også, for å prøve å finne ut mer, om hva som har foregått i familien osv.

    Med at Christell og Pia, jugde, må man vel si, i Kristiansand i 89 da.

    Så sånn var det.

    Så da har jeg prøvd å forklare litt mer om det i hvertfall.

    Så får folk heller skrive kommentarer eventuellt, hvis det er noe dem er uenige i.

    Så har i hvertfall jeg prøvd å bidra til å være ansvarlig, og forklare hva jeg vet.

    Ettersom det virker som at det er mye rart som har foregått i familien, og på Berger osv.

    Så får man håpe at det er i orden.

    Vi får se.

  • Oppdatering fra Facebook-gruppen: Jakten på sannheten om mordet på den norske kvinnen som ble drept i London. (In Norwegian).

    Frame1

    Frame2

    Frame3

    Frame4

    Frame5

    http://www.facebook.com/wall.php?id=11372532766

  • Kan noe av nøkkelen til det som foregår, ligge her? Hm. (In Norwegian).

    Kan noe av nøkkelen til det som foregår, ligge her? Hm. (In Norwegian).


    Alle indisier tyder på at bibelens israelitter, Abrahams etterkommere, tilhørte den “nordiske rase”, med lys hus, klassiske trekk, lyst hår og blå øyne. Egyptiske relieffer viser bl.a. fanger fra Kanaan, som viser utseendet til israelittene/judaittene. De avbilder dem som høyvokste mennesker med alle europeiske trekk. Naturligvis var det også variasjoner blant dem. Har noen egentlig tenkt nøye over hvem som opp gjennom historien og fram til denne dag utgjør Abrahams etterkommere? Han skulle jo bli til “en mengde folkeslag (nasjoner)”. Det er ikke afrikanere, heller ikke asiater, men den hvite, europeiske rasen som befolket Den vestlige verden. Så enkelt er det.

    I sitt verk The Passing of the Great Race (1916) påpeker historikeren Madison Grant at sacai (skyterne, israelittene) var blonde, lyse mennesker som antropologisk sett var langskaller. Han nevner også at historikeren Strabo kaller disse menneskene for skytere og sakasener.

    Romerske forfattere omtalte germanerne som “høyvokste, blonde og blåøyde” (Aschehoug/Gyldendals ettbinds-leksikon, art. germanere.)

    Både essenerlitteratur og andre kilder forteller at israelittene, og Jesus selv, var høye, lyse, blonde, blåøyde mennesker. I en rapport som Pilatus sendte til keiseren, beskriver han Jesus slik:

    “En dag da jeg gikk forbi Siloa, så jeg mange mennesker som var samlet. I midten av denne gruppen la jeg merke til en ung mann som lente seg mot et tre og stille og rolig talte til forsamlingen. Det ble meg fortalt at dette var Jesus. Det kunne jeg egentlig ha tenkt meg, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga ham et nærmest himmelsk utseende. Han så ut til å være rundt tredve år gammel. Aldri før hadde jeg sett et så mildt ansikt med en slik opphøyd ro. Hvilken kontrast mellom ham og hans tilhørere, med deres svarte skjegg og svartmuskete utseende.” (Uthevelser tilføyd.) Dette manuskriptet befinner seg i Archo-bindet i Konstantinopel som kap. VIII, Valleus’ anmerkninger — Acta Pilati, eller Pilatus’ rapport til keiseren om Jesu arrestasjon, rettssak og korsfestelse.

    I Archo-volumet finner man også et intervju med Gamaliel, som beskriver Jesus slik:

    “Josef er en tømmermann. Han er svært høy. . . .Håret hans ser ut til å ha vært kastanjebrunt i yngre dager. Øynene hans er grå. . . .Jesus. . . .Han er et bilde på sin mor, men har ikke hennes myke, runde ansikt. Håret hans er noe mer blondt enn hennes, noe som også kan skyldes solen. Han er høy. . . .Øynene hans er store og blå.” (Uthevelser tilføyd.) Denne beskrivelsen faller sammen med den beskrivelsen Pilatus ga.

    Enda en beskrivelse av Jesus finner vi fra Publius Lentrelus i et brev til keiseren i Rom. Publius Lentrelus bodde i Judea på keiser Tiberius’ tid. Dette brevet dukket først opp i skriftene til erkebiskop Anselm av Canterbury i det 11. århundre:

    “På denne tid bor det i Judea en mann av helt spesiell moral. Hans navn er Jesus Kristus. Hans etterfølgere elsker og tilber ham som Den udødelige Guds Sønn. . . .Han er en høy, velproporsjonert mann med et vennlig og ærverdig utseende. Håret hans har en farge som knapt kan etterlignes, og som faller i elegante krøller. . . .kinnene hans er lytefrie, med en frisk rødfarge. . . .Skjegget hans har en farge som passer til håret. . . .Øynene hans er tindrende blå, klare og rolige.” (Uthevelser tilføyd.)

    Det skal nevnes, at da den engelske maleren William Holman Hunt i 1840-årene fikk i oppdrag å male Jesus, “Verdens lys”, gjorde han grundige forundersøkelser for om mulig å finne ut hvordan Jesus hadde sett ut. Var han mørk, eller var han lys? Holman Hunt reiste bl.a. til Jerusalem for om mulig å komme på sporet der. Etter alle sine forundersøkelser malte han Jesus, Verdens lys — lys og blond, med blå øyne.

    http://www.innsyn.com/artikler/israel2.html

    Jeg har tidligere lest om ashenazi-jødene.

    Kan de være sure, fordi de ikke egentlig er ‘ekte’ jøder.

    Så derfor vil de gjerne drepe alle lyshårede, sånn at ingen er finere, eller mer ‘Guds folk’, enn dem?

    Kan det være sånn det henger sammen?

    Skal jeg se om jeg finner en link til:

    https://johncons-blogg.net/2008/03/httpwww.html

    Og for å linke dette opp til våre dager.

    Kan hun norske dama som ble drept i London, ha vært et offer, for f.eks. et internasjonalt mafia/Illuminati-nettverk, som har blandt en av sine agendaer, å utnytte/redusere andelen folk med lyst hår?

    Jeg sier ikke at det var sånn.

    Men hun hadde en nabo, Hallvard Flatland, som vel må kunne kalles kjeltring.

    Og jeg husker bestefaren min på Sand, Øivind Olsen, han sa at alle de travbanefolka, var for det meste kjeltringer, når jeg nevnte, at han tidligere stefaren min, som var sammen med muttern i Larvik, Arne Thormod, pleide å ta meg med på travbanen, hvor jeg for det meste gikk rundt å samla tomflasker, sånn at jeg kunne kjøpe noe godteri osv.

    Men er det mulig at han bestefaren min hadde rett da?

    Han stolte ikke på legene heller, han ville svært nødig dra til legen, dem stolte han ikke på.

    Han nevnte også dette her, for meg og fattern, like etter at jeg flytta til Berger, i 1980 ca. vel.

    At han hadde ikke så trua på den her hydrogenbomba, som var en bombe dem hadde funnet opp, etter atombomba.

    Den bomba, skulle visst være sånn, at den ikke reiv ned husa, men at den drepte menneskene.

    Det trodde ikke han bestefaren min noe på.

    Han pleide å lese mye i leksikon, og aftenposten, og så alltid på dagsrevyen osv.

    Og løste mye kryssord.

    Så han må vel sies å være klok og kunnskapsrik, i hvertfall i forhold til den tida.

    Men han slukte ikke alt han hørte rått.

    Han var sånn, at han var litt skeptisk, til og med, til hva amerikanerne dreiv med.

    Men han var enda mer skeptisk til russerne da, husker jeg, så han var nok ikke noe kommunist av den grunn.

    Han sa han hadde sett russere, nede på Høyen, som skulle fiske, eller ‘fiske’.

    Det her sa han rundt 1980 da.

    Og da hadde russerne hatt walkie talkie eller radio, med lang antenne osv., så da hadde han sett at dem hadde radioer da, når dem skulle ‘fiske’.

    Dette her var jo før internett.

    Og jeg og fattern, synes vel han var litt snål, siden han ikke trodde på det her med hydrogenbomba osv.

    Men vanligvis synes vi ikke han var snål.

    Vi regna han for å ha peiling på hva han prata om.

    Men det med hydrogenbomba, når han sa det var tull, da synes jeg han var litt snål.

    Og også, da han sa det, med at han ikke stolte på legene.

    Men han var ganske klok og smart osv., så det var ikke sånn, at man kategorisk avviste, at han kunne ha hatt rett.

    Det var sånn, at man lot det være igjen noen få prosent mulighet, for at han kunne ha hatt rett da.

    For det var ikke sånn at han vanligvis prata tull liksom.

    Han var sånn.

    At han fulgte med nyhetene, også likte han ikke et nytt ord som hadde dukka opp på nyhetene da.

    Det var ‘monitor’.

    Og da hadde han kikka i leksikon da.

    Og da stod det, at ‘monitor’, var et krigskip egentlig.

    Det husker jeg han viste fattern da, i leksikon da.

    Men jeg var der jo, hver dag etter skolen, for å spise middag, som bestemuttern lagde, og pleide å sitte på tilbake til Bergeråsen, med fattern, når han var ferdig med jobben, i 5 tida ca.

    I hvertfall de første åra, de neste åra, gikk jeg oftest selv tilbake da.

    Men om det kan ha vært sånn, at han bestefaren min, hadde rett om de her tinga da.

    Det med ‘monitor’, hadde han nok ikke rett med, fordi det sjekka jeg vel på internett, og da var det vel sånn, at det kom noe av annet enn det skipet.

    Men han kan jo hatt rett med det med legene og hydrogenbomba, og russerne med radioene som skulle fiske nede på Høyen osv.

    Fordi han var ikke sånn, at han prata tull til vanlig, for å si det sånn.

    Det var ikke ofte han var useriøs, for å si det sånn.

    En gang, så sa han, mens jeg og fattern og bestemuttern var der.

    At, gutta på skauen, hadde spurt han, om han skulle være med.

    Så sa han, at han kunne ikke, for jeg har kone og unger jeg, sa han.

    Eller kone og barn, kan han ha sagt.

    Da hørtes han litt bitter ut.

    I hvertfall litt.

    Og da ble bestemuttern og dem andre sure på’n.

    Det var nesten, sånn at bestemuttern sa, fy da.

    Jeg lurer på om hu kan ha sagt det.

    ‘Nei men, fy da’.

    Han sa han pleide å stemme arbeiderparti.

    Men fattern ble jo født, høsten 44 vel.

    Og han var eldst av tre søsken.

    Og Håkon ble jo født etter krigen.

    Bestefaren min, hadde ikke bil og sånn.

    Men fattern og onkla mine, hadde det.

    Jeg lurer på om det kan ha vært noe som skjedde seinere f.eks., i forbindelse med det, at han ikke være med gutta på skauen.

    Dem var jo ofte kommunister, har jeg hørt.

    Om han kan ha bli plaga av kommunistene på noen måte(?)

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det huset, virka det som, at kan ha blitt brukt til noe tortur-greier, eller noe, i kjellern f.eks.

    Fordi det røyk av pipa, hele året, husker jeg en lærer, eller noe sa.

    Og bestemora mi, hadde sånn trillevogn til å bruke i butikken.

    Og sjekka lappen veldig nøye.

    Hm.

    Jeg skal ikke si nøyaktig hvordan alt det her henger sammen.

    Men jeg tror det kan ha vært noe rare greier her.

    Det er nok ikke umulig.

    PS.

    Nå kom jeg på et par andre ting, om han bestefaren min på Sand, Øivind Olsen.

    En gang, det var før han fikk slag, alle de episodene jeg skriver om her da.

    Så det var vel de første årene på 80-tallet.

    En gang, så prata han om bestefaren min i Nevlunghavn, Johannes Ribsskog.

    Og han, før han ble pensjonert, han ble vel førtidspensjonert, så jobbet han som Rådmann i Sætre i Hurum.

    Og han også vært rådmann oppe i Stokmarknes der, i Lofoten, uten at jeg husker nøyaktig hva kommunen het.

    I Stokmarknes, så hadde dem bare forresten en gate, husker jeg muttern sa.

    Men det har dem vel forresten nesten bare i Fredrikshavn og, i hvertfall med butikker.

    Men kanskje hu mente med hus og alt da.

    Det er mulig.

    Men tilbake til da bestefaren min Johannes, var rådmann i Sætre.

    Det må vel ha vært for Arbeiderpartiet, det da.

    Da sa han andre bestefaren min, Øivind Olsen.

    Han sa at bestefaren min, Johannes, han var sånn, at han kunne fremme forslag, om et måte å gjøre en ting på da.

    Men når det ble avstemning, så kunne han stemme mot det forslaget.

    Så rista han litt på hue, og virka oppriktig, og virka som han ikke gikk god for han da.

    Så det var vel litt rart kanskje ja.

    Men hvordan han visste det her, det veit jeg ikke.

    Kanskje det hadde stått i Drammens Tidende.

    Men han sa det, at Johannes, hadde gått inne i Oslo, og leita etter dattra si, Ellen, hu søstra til muttern, med lyst hår, som flytta til Sveits, og som nå bor hos onkelen min i Kvelde, sammen med en som heter Didrik.

    Men hun kan ikke jobbe, for hun er sveitsisk statsborger.

    Så sånn er det.

    Og da, når han leita etter Ellen i Slottsparken osv., han gikk vel og så blandt hippiene da, om han kunne finne hu.

    Da møtte Johannes en annen mann da, sa Øivind.

    Og da hadde han mannen spurt Johannes, hva han gjorde.

    Jeg leiter etter dattra mi, hadde Johannes svart.

    Jeg leiter etter to jeg, hadde han mannen sagt tilbake da.

    En gang, så gikk han bestefaren min Øivind, han gikk bort på jordet til Lersbryggen.

    Da stod fattern og bestemuttern i kjøkkenvindu, og kikka og lurte fælt på hva han gjorde borte ved den gamle saga der osv.

    For han bestefaren min, han satt alltid i stolen sin, eller en toseter skinnsofa da, i stua og løste kryssord osv., når han ikke jobba.

    Og i begravelsen, så begynte hu kusina mi Heidi, å grine høyt.

    Enda jeg tror ikke noen av vårs barnebarna, var så begeistra for han bestefaren vår da, fordi han hadde jo to-tre slag, de siste åra, så han var jo litt prega av det.

    Han hadde to hjerneslag vel, så han var ikke helt sånn helt 100% de siste åra.

    Og vi barnebarna, var vel fra 13-14 år kanskje, jeg var jo eldst, og yngre, når han døde.

    Og kusina mi, Heidi, var vel 8-9 år da kanskje, da hu grein høyt i begravelsen.

    Men jeg skjønte ikke helt hvorfor, for hu virka ikke som at hu tok så tungt på sånne ting.

    Da fattern og onkel Runar, kidnappa meg og søstra mi, når vi var sånn 6-7 år, og bodde hos muttern og stefaren vår, Arne Thormod, i Mellomhagen, så satt Heidi der, og drakk Solo, som hu trodde var saft.

    Og da grein hu ikke.

    Men det var ingen av vårs som grein egentlig da.

    Så det var rart at hu grein i begravelsen da, når hu ikke grein når jeg og søstra mi ble kidnappa.

    Men sånn er det vel.

    Presten hadde også en dårlig dag.

    Han sa ‘Eivind Olsen’, istedet for ‘Øivind Olsen’.

    Og Jensen Møbler, var sterkt representert der, med en skikkelig svær krans, som det stod Jensen Møbler på.

    Som var mye større enn kransene fra familien da.

    Så det husker jeg enda, at så litt rart ut.

    Så det var litt rart.

    Så fikk jeg en mynt med jord på, en minnemynt, av bestemuttern, noen uker etter at han bestefaren min døde da.

    Så fikk jeg en hel haug med et-øringer og to-øringer, og gamle kronestykker med hull i osv., rundt samme tida omtrent vel, og som jeg ga til halvbroren min Axel, når han var med ut der en gang, mens jeg bodde hos dem i Oslo vel, i 1991 må vel det ha vært da.

    Ja, jeg kommer sikkert på noe mer og, vi får se.

  • Rar gubbe fra ute i Skedsmo der. (In Norwegian).

    På den Facebook-gruppen, for hun norske dama, som ble myrdet i London.

    Så forklarte jeg noe jeg visste, om naboen hennes, Hallvard Flatland.

    Jeg fortalte, at jeg selv, bodde i Larvik på 70-tallet, sammen med muttern og søstra mi og stefattern, Arne Thormod, og halvbroren min Axel, han ble født i 78, men flytta derfra i 79, men jeg dro jo å besøkte dem sånn en gang i måneden omtrent, fram til 82 ca. når søstra mi flytta til Berger.

    Jeg flytta til Berger i 79, og bodde der til 89.

    Fattern plasserte meg i en leilighet for meg selv.

    I 89 flytta jeg til Oslo, for å studere på høyskole, NHI.

    Jeg var litt skolelei, det var ganske tørt programmering og systemutviklingsteori osv.

    Så jeg trengte et hvileår, når jeg ville jobbe, for å få litt fri fra kjedelige studier, og forhåpentligvis spare opp litt penger.

    Da søstra mi, flytta fra muttern, til faren vår, i 82, så flytta Axel, til faren sin, Arne Thormod, og Mette, i Parkveien i Oslo vel.

    Da jeg flytta til Oslo, i 89, for å studere, så bodde de i Høybråtenveien, med Furuset T-banestasjon, som nærmeste T-bane, i Oslo.

    Jeg tenkte jo, at siden jeg bodde i Oslo.

    Og jeg visste jeg hadde en yngre bror, eller halvbror i Oslo, Axel.

    Og siden jeg egentlig ikke kjente noen i Oslo.

    Untatt tremenningen min Øystein, som bodde i Lørenskog.

    Så da dro jeg å besøkte bruttern og dem da.

    Han var jo mye yngre enn meg, jeg var vel 19 og bruttern var vel 10.

    Og vi hadde ikke hatt så mye kontakt.

    Men han var vel ute oss vårs på Bergeråsen, en ferie, noen år før, mener jeg å huske.

    Så han kjente igjen meg da.

    Så prøvde jeg å hjelpe han med lekser osv. da.

    Foreldra hans var vel på bingoen eller travbanen.

    Men jeg dro dit kanskje en gang i måneden eller noe da, og hilste på dem, mens jeg studerte, siden jeg ikke hadde noe særlig familie eller venner i Oslo.

    Så når dem fikk vite at jeg skulle ta et friår da.

    Så nevnte dem, at dem hadde tilbudt søstra mi, Pia, å få bo hos dem, hvis hu passa på Axel.

    Axel hadde MBD, og var hyperaktiv, så han var litt slitsom.

    Dem hadde jo dårlig råd, for Arne Thormod, hadde jo gått konkurs, på slutten av jappe-tida, som var like før, som veldig mange i Norge hadde gjort egentlig.

    Så jeg foreslo, at kanskje jeg kunne leie det rommet, som søstra mi skulle ha bodd i da.

    For 1000 kr. månenden, eller noe, så kunne jeg sikker prøve å passe litt på Axel innimellom og, i hvertfall prøve å hjelpe med leksene.

    Fordi jeg hadde jo tenkt å spare opp penger, til 2. året på høyskolen.

    Og jeg hadde jo ikke noe jobb enda da, så det var fordel for meg, å ha et sted det var billig å bo.

    Så gikk jeg på arbeidsformidlinga da.

    For det var litt nedgangstid, fordi jappetida var nettopp ferdig, og det hadde vært børskrakk, et par år før vel.

    Dette var høsten 1990.

    Jeg fikk en praksisplass, i Norsk Hagetidend, med forskjellig kontorarbeid, på Grønland.

    Og jeg jobba også en del på lageret dems på Tøyen, og hjalp en ganske artig, litt eldre kar, fra Østfold vel, som dreiv og sendte pakker og sånn der.

    Så jeg lærte litt om drive sånn lager nesten, for han forklarte alt mulig.

    Ikke så mye da, men jeg lærte litt.

    Også var jeg med å satte opp standen, til Det Norske Hageselskap, på landsbruksmessa, ute på ei slette, Hellerudsletta, ute i Skedsmo vel.

    Men han jeg var med der, han var veldig sur, så det var ikke så artig.

    Og jeg var på Stortinget, for å hente statsbudsjettet, før pressen fikk det, høsten 90.

    Siden de her på Hageselskapet, kjente noen på Stortinget da, dem hadde sine kontakter.

    Og jeg var på Botanisk Hage, for å hente noe kamera og sånn, som Norsk Hagetidend, hadde lagt igjen der da.

    Og da trodde vel alle at jeg var fotograf da, når jeg gikk gjennom byen med det proffe kamera.

    Men samme det.

    Men det var variert og artig jobb da.

    Men det var sånn praksisplass, og da fikk man bare 4000 i måneden.

    Og jeg pleide å lage middag til meg og Axel osv.

    Og jeg hadde jo den uvanen fra russetida osv., at jeg hadde begynt å røyke.

    Og vi festa fælt i russetida, og året etter, så jeg var vant til å ha masse penger.

    Det var en kar som var ofte gjest i huset på Furuset der, som het Svein Martinsen.

    Og som ofte vanka mye på travbanen.

    Og Axel var jo 10 år, og de som kjenner han, de veit hvordan han er.

    Han er litt frekk i kjeften noen ganger.

    Han har det vel etter Mette, tror jeg, stemora hans.

    Da fikk jo jeg høre om Svein Martinsen, at når han var på Matland, på Triaden-senteret.

    Som nå heter OBS Lørenskog.

    Da kjøpte han vel alltid hele vogna full.

    Og så gikk han til kjøttdisken (hvor jeg seinere jobba en del lørdagsvakter).

    Så sa han, til slutt, og så noen hekto roastbiff til katta osv.

    Så han kjøpte hele butikken, og roastbiff til katta og.

    Og han hadde en datter som het Angelica.

    Som Axel gjorde et poeng av navnet da.

    Det er visst blitt populært i det siste det navnet.

    Og på travbanen, når dem satt i resturanten på Bjerke der, sa Axel, så ga han alltid mye driks, og var stor mann, og ga Axel, som var snørris en seddel da, så han kunne kjøpe seg noe is eller brus eller noe da.

    Og Martinsen og kona, var ofte gjester der dem bodde.

    En gang, så fortalte Martinsen.

    Noe om forbrukersamvirke.

    Døtrene hans, Angelica og hu andre, var forresten innom OBS en gang, når jeg jobba der, og så veldig rart på meg, når jeg satt i kassa.

    Hu så litt sur ut hu Angelica, eller om det var hu andre.

    Samme det.

    Noe om forbrukersamvirke ja.

    Jo, det var en sjef der, som hadde slutta da.

    Så hadde det blitt kaos på fryselageret eller kjølelageret, eller hva det var, hvor de dyreskrottene, hadde hengt.

    Så de hadde mista kontrollen, og strømmen hadde gått.

    Og ingen kontrollrutiner hadde vært oppe og kjøre, av en eller annen anledning.

    Så det hadde gått mark i skrottene.

    Så da sa den ene Forbrukersamvirke-sjefen, til de andre.

    Ikke tenk på det, jeg skal ordne det.

    Og uka etter, så var det tilbud på godt krydret grillkjøtt, i alle forbrukersamvirke-butikkene.

    Og han her Martinsen, han kjøpte en klesforretning, rundt 1990.

    Harda Klær, i Lillestrøm, var det vel.

    Og han begynte å sponse Hallvard Flatlands program, Casino.

    Så på slutten av Casino, som vi pleide å se på, så kunne man se, at Birgitte Seyfarts klær, var sponset av Harda Klær.

    Og jeg tror Arne Thormod, kanskje kjente han Kjells Markiser karen.

    Og jeg mistenker, at Svein Martinsen, og Flattland, kan ha møtes på Bjerke f.eks.

    Og Flatland, ble jo senere avslørt for noe kriminalitet, med hester eller noe, tror jeg, så han måtte slutte om tv-presanterer.

    Så jeg lurer på, om hun norske jenta, som ble drept i London, kunne ha vært fanget i noe nett, i forbindelse med noe internasjonalt kriminelt nettverk, noe New World Order greier, f.eks. som Flatland kan ha vært med i.

    Det var rart, synes jeg, at de brunette-døtrene, var dem vel, Angelica og hu andre.

    Axel likte ikke hu Angelica, tror jeg.

    Det var rart at dem kikka så rart på meg, da jeg jobba i kassa på OBS.

    Det var Martinsen, som sa til meg det, at dem trengte folk der.

    Jeg hadde jo jobba deltid på CC Storkjøp i Drammen.

    Fordi når jeg begynte i 3. klasse på VGS.

    Så kom jeg inn på en sånn spesialordning.

    De ti beste søkerne fra Vestfold, kunne få lov å gå på studier i Buskerud.

    Fylkene hadde en samarbeidsavtale.

    Jeg hadde jo bra karakterer fra Markedsføringslinja, bare 4-ere og 5-ere.

    Så jeg kom inn på Datalinja, på Gjerde i Drammen, siden jeg var en av de ti beste fra Vestfold fylke, som søkte skole i Buskerud fylke.

    For dem hadde ikke datalinje på Sande VGS, hvor jeg gikk 1. og 2. året.

    Men siden jeg kom inn på den her ordninga, så fikk jeg gratis busskort også til og med, fra Drammen til Bergeråsen, så det var ganske kult.

    Ei annen, fra Svelvik i klassen, det var en delt markedsføring og dataklasse.

    Monica Johansen, eller noe vel.

    Datter av ei lærerinne, fra Nord-Norge, som jeg hadde i data, på Svelvik Ungdomsskole.

    Og hu mora, var blidere enn datra, synes jeg.

    Men samme det.

    Men hu, Monica da, hu måtte melde adresseforrandring til tanta si i Drammen, for å få studere på Gjerde.

    Men jeg hadde så bra karakterer, selv om jeg ikke tok skolen så alvorlig, jeg skulka nesten en dag i uka.

    For jeg bodde aleine, og var mye nedfor, og var litt upopulær, og sleit litt med at jeg var pinglete og ble litt mobba og sånn da.

    Selv om det var mye værre på ungdomsskolen.

    Og jeg hadde masse andre interesser, enn skole, data, elektronikk, fotball, kjøre båt på fjorden, skyte med luftgevær i skogen, og mye forskjellig da.

    Men pleide alltid å være en av de to-tre beste i klassen, selv om jeg stort sett ga faen.

    Så for å skryte litt da.

    Så kom jeg inn på Gjerde, uten at jeg behøvde å melde adresseforrandring, til vannsengbutikken til fattern og Haldis, på Strømsø, f.eks.

    Selv om de lappene, hvor man fikk beskjed om at man var kommet inn, havnet nede i postkassa til Haldis, så det var bare flaks jeg fant dem, en fra Sande og en fra Gjerde.

    Jeg tulla litt med de i Sande, så jeg meldte ikke fra, at jeg skulle gå 3. året i Drammen, jeg måtte ha det litt artig med dem synes jeg.

    For jeg fant alltid på masse vitser osv. hele tida, jeg prøvde å være morsom da.

    I 2. klasse der.

    Og hun Kristin Sola, hun fortalte meg seinere, mener jeg å huske, at da dukka Trond Gurrik, fra Holmestrand, opp i klassen i Sande igjen, siden jeg ikke tok plassen.

    Han gikk der i 2. klasse og.

    Han var vel ikke så skoleflink da, men han var god i idrett, og spilte håndball osv.

    Og jeg husker en gang, som jeg finta meg forbi han, når vi spilte fotball i gymtimen.

    Det var artig, for han var dobbelt så stor som meg da, så det var gøy.

    Jeg bare tråkka på ballen, og stoppa opp, og så spilte ballen fram igjen, og løp etter ballen da.

    Så jeg var vel kvikkere i beina enn han da.

    Men skuddet gikk ikke inn.

    Men samme det.

    Men da jeg skulle kjøpe bøker på Gjerde.

    Så så jeg en lapp fra Arnt Lund, tvillingbroren til Eirik Lund, og broren til Ronald Lund, i klassen min, på Berger og i Svelvik, fra 3. til 9. klasse.

    Og Arnt og Eirik, var et år eldre enn meg.

    Og dem, i hvertfall Eirik, hadde jeg spillt fotball med, på Berger IL, siden jeg spilte der, på lilleputt, og smågutter og guttelaget vel.

    Og jeg kjøpte også luftgeværet dems, som dem hadde skutt Odd Einar Pettersen med i beinet.

    Jeg tror det var før 16. mai, i 8. eller 9. klasse.

    Da alle trengte penger, til å feste i Svelvik, for da var det stor fest.

    Og jeg fikk alltid masse penger av fattern, til mat osv., siden jeg bodde aleine, så jeg hadde alltid masse 100-lapper, liggende, i et tre-skrin, som fattern hadde lagd, på rommet.

    Kanskje i gjennomsnitt 10 hundrelapper da, minst, pleide det å ligge der.

    Det var før jeg begynte å røyke osv.

    Og det var aldri tomt.

    Jeg hadde sånn buffer-lager.

    Jeg veit ikke om fattern visste om det her men.

    Samme det.

    Ulf Havmo, fra klassen, visste om det her.

    En gang, så skulle han låne 300.

    Jeg sa det var greit.

    Vi var egentlig uvenner da.

    Han skulle banke meg opp.

    Og lå med ryggen mot veggen i gangen, i leiligheten min.

    Og sparka meg i magan, skikkelig hardt.

    Jeg lurte på om han prøvde å ødelegge noen involler eller noe.

    Nå da.

    Da trodde jeg bare det var noe slåssing, som jeg ikke skjønte noe av.

    Vi slåss skikkelig før det.

    Han var kraftigere, men jeg pleide ikke å gi meg så lett.

    Men så fikk han overtaket til slutt, likevel.

    Og da sparka han meg i magan, som jeg forklarte da, skikkelig hard.

    Han lå med ryggen mot veggen, og dytta beina inn i magan min, så hardt han kunne da.

    Så det gjorde rimelig vondt.

    Jeg mistenker nå, at det kan ha vært noe plan, om å prøve å kverke meg, eller noe.

    Siden det virka rart, at han plutselig skulle kaste seg over meg, og banke meg, når jeg skulle sleppe han ut døra.

    En gang på Bergeråsen, i 79 må det vel ha vært.

    Like før jeg flytta dit vel, eller på samme tida.

    Så hadde Petter og Christian Grønli, leika i hagan dems, i Havnehagen 4, eller 6, eller hva det var.

    Med yngste sønnen til Ruth Furuheim, eller Furuset, eller hva dem heter.

    Så hadde Petter og Christian, gått inn for å spise, eller noe.

    Så hadde snøhula rast sammen.

    Over han sønnen til Ruth da.

    Så han døde, for han lå under snøen lenge.

    Og mora til Petter og Christian, hu døde et års tid kanskje vel, etterpå.

    Som jeg har skrevet om før på bloggen.

    Jeg ble kamerat med Petter og Christian, et års tid, før mora dems døde, og dem flytta til faren sin i Mexico.

    Og da bygde dem snøhule, husker jeg, utafor huset til bestemora mi.

    Like ved de sure rips, og de sure plommene.

    På nordsida av huset da, mot Svelvik osv.

    Og da mener jeg å huske, at dem skulle ha meg til å gå inn i snøhula.

    Men jeg ville ikke inn den der trange, ganske lange gropa av ei snøhule med huet først.

    Nei det stod jeg vel over ja.

    Så det ble ikke noe av.

    Jeg mener klart at det var sånn.

    Selv om jeg ikke har tatt det opp med noen før.

    Det her må vel ha vært vinteren 80, kan jeg tenke meg. Eller muligens 79, eller 81, selv om jeg ikke husker om jeg kjente dem så tidlig som vinteren 79, og jeg tror mora dems døde vinteren 81, selv om jeg ikke skal si det her for sikkert da.

    Men samme det.

    Jeg så lappen til Arnt, som han like utafor klasserommet vårt vel, på Gjerdes VGS.

    At Arnt skulle selge handel og kontor bøkene sine, fra året før, når han gikk 3. klasse på gjerde.

    Så jeg kjente jo igjen navnet hans, Arnt Lund, så jeg ringte han vel da.

    Så sa han, at jeg måtte gå bort på CC Storkjøp, for der jobba han.

    Så kunne jeg få bøkene der.

    Så gjorde jeg det.

    Så synes jeg det så artig ut.

    Onkelen min, Håkon, hadde vel fortalt om en som gjerne ville bli butikksjef osv. da, og klarte det.

    En på Berger, om det var Arnt, eller en annen kar.

    Så jeg synes vel det måtte være grei jobb.

    Så jeg spurte Arnt, om dem trengte folk da.

    Jeg hadde jo handla på CC, med fattern, noen ganger, i åra før.

    Både på Storkjøp, og matsenteret.

    Og da prata jeg med hu Karin da, en dag eller to seinere kanskje, eller samme dagen kanskje.

    Så fikk jeg jobb der, 2-3 dager i uka, ved siden av datalinja på Gjerde.

    Dette var høsten 88.

    Så dette sa jeg til Klara, på Matland/OBS Triaden, høsten 1990.

    Og da fikk jeg et 6. måneders heltids-vikariat der da.

    Og der trengte dem folk til å jobbe mye i jula osv.

    Så der, fikk jeg vel utbetalt, opp til over tre ganger så mye, som i jobben i Det Norske Hageselskap da.

    Selv om jobben der var kjedelig, på OBS/Matland.

    Så trengte jeg jo penger, for jeg synes det var stusselig, med bare 4000 i måneden.

    Jeg var vant til å bruke penger fra russetida, hvor jeg jo hadde jobb på CC, og bodde gratis på Berger.

    Så da synes jeg ikke det var så særlig, å bare ha 4000 i måneden på kontor-jobben.

    Og hadde jo bare et hvileår, mellom årene, på datahøyskolen.

    Så jeg hadde jo ikke tenkt, egentlig, å ha en karriære, innen hverken kontor, eller butikk.

    Så praksisen, den tenkte jeg egentlig ikke så mye på.

    Siden det jo var data, jeg hadde planlagt å jobbe med uansett.

    Jeg tenkte bare å få en jobb, for å prøve å spare opp litt penger det friåret, og få kontoll på økonomi og bosituasjon osv.

    For jeg kunne jo ikke bo hos familien til broren min hele livet heller.

    Mette Holter, stemora til Axel.

    Hu hadde ei amerikansk venninne, Vicky, eller Victoria, het hu vel egentlig, fra Trondheim.

    Hu hadde med datra si, som jeg har glemt navnet på.

    Og hu datra, visste jeg, hadde en forlovede, eller type eller noe.

    Alikevel, så spurte hu Vicky meg, om jeg kunne ta hu med ut, og varte opp henne da, på byen da.

    Når mora og dattra, var på besøk hos Arne Thormod og Mette og dem.

    Hvor jeg også bodde, tidlig sommeren 91, tror jeg det må ha vært.

    Men jeg tenkte jo, at sånne 50-åringer og sånn.

    De sier mye rart.

    Jeg husker jo fattern og muttern og Haldis osv.

    Man måtte ikke ta hva dem sa for høytidelig.

    Man måtte høre på hva dem på sin egen alder sa, for det var ofte ting man kunne stole mer på.

    De her hippie-generasjonen, eller 68-er generasjonen, dem er ikke sånne man kan stole så mye på.

    Dem har vel aldri vokst opp.

    Det var i hvertfall mitt inntrykk på den tida.

    Så jeg tok ikke det her hu Victoria sa, så utrolig høytidelig.

    Det var noe sånn 68-er skrål, tenkte jeg.

    Men jeg fikk høre seinere, av broren min da, at hu jenta, hadde venta et jeg skulle ta hu med ut på byen da.

    Ganske pen, mørkhåra jente på min alder, fra Trondheim da.

    Men jeg visste jo at hu hadde type/forlover, og mora var jo venn av foreldra til bruttern, så jeg prøvde meg jo ikke på hu i det hele tatt.

    Jeg tenkte mora ikke ville ha likt det.

    Men nå veit jo ikke jeg hvordan mødre vanligvis tenker om sånt, så da måtte jeg vel bare gjette.

    Men samme det.

    Så jeg hadde vært å spillt biljard osv. med kamerater, etter jobben, på biljardhallen til Bengt Rune, som kamerat, av Øystein, tremenningen min, fra Lørenskog, som er like ved Skårer, hvor Matland eller OBS Lørenskog, som det heter nå, ligger.

    Så jeg og Øystein og Glenn, vi pleide å møtes på Biljarhallen til faren til Bengt Rune, som lå ovenfor Triaden-senteret der, ovenfor veien som gikk bort til Skårer, eller Solheim, eller hva det het der, retning Maxi Skårer.

    Men samme det.

    En dag, etter jobben på OBS Triaden, som før det het Matland, og nå heter OBS Lørenskog, men butikken ligger fortsatt i den nederste etasjen i Triaden-senteret.

    Så dro jeg hjem, til Høybråtenveien da.

    Da hadde den gamle stefaren min, da jeg bodde hos muttern, faren til Axel, Arne Thormod, dratt med seg en gubbe fra Skedsmo.

    Det var en skikkelig rar gubbe.

    Jeg ville tippe han var kanskje 80 år jeg.

    Arne Thormod fikk han til å fortelle om lærerne herr og fru Ribsskog, som hadde vært lærere, ute i Skedsmo da.

    Han sa bare bra ting.

    Han hadde visst hatt fru Ribsskog som lærer tror jeg.

    Det var altså oldemora mi det da.

    Det her var i 1990 vel.

    Så hvis han var 80 år, så var han født i 1910.

    Bestefaren min, Johannes, han var jo fra Skedsmo, eller Rælingen, eller noe.

    Stefaren min, Arne Thormod, mener jeg det var, sa at han hadde dårlig råd, så han pleide å gå på ski, eller noe, tre mil inn til Oslo, for å gå på jus-studiene der.

    Hvis ikke det var fattern som sa det.

    Så det her må ha vært foreldra til Johannes, bestefaren min.

    Som vel også bodde i Nittedal, en periode tror jeg.

    I hvertfall bodde bestemuttern der, Ingeborg fra Danmark, sammen med Johannes.

    Og Ingeborg fortalte, at en gang, når hu skulle føde Karen, mora mi, på sykehuset.

    Eller en av de yngre søskenene til muttern, må det ha vært.

    Så kom hu tilbake.

    Så hadde mora til Johannes da, hu lærerinna, passa huset.

    Og Karen, mora mi da, sikkert.

    Og da var det møkkete gryter og sånn på hele kjøkkenet, sa bestemuttern.

    Så hu var visst ikke helt god, hu mora til Johannes, altså oldemora mi da.

    Og oldefaren min, han var vel fra oppi Flatanger han da, der Ribsskog navnet var fra.

    Og han lengta visst tilbake dit.

    Så døde han vel da.

    Eller, mora til Johannes, skreiv et ganske kjent dikt.

    Om at hu hadde vært slem mot faren til Johannes, og at han lengta tilbake til Nord i Trøndelag, hele livet, og ikke likte seg nede hos hu, i Skedsmo, litt på innlandet der.

    Men det her, sa ikke han gubben noe om.

    Han sa bare høflige og veloppdragne ting, om Ribsskog, og la på en del bra ting, virka det som, og var jovial, og ville ikke si noe gæernt da.

    Det var noe ekkelt over han gubben synes jeg.

    Ikke at han var uhøflig, eller møkkete, eller noe sånn.

    Eller at han feis, eller noe, sånn som gamle gubber sikker gjør.

    Neida, men hva virka litt, som at han var så redd at han nesten pissa på seg.

    Han prata om alt på befaling, som Arne Thormod, ba han prate om.

    Som en robot, eller maskin nesten.

    Og han virka som at han var sånn, at han var sånn alltid.

    At han hadde blitt kua, i massevis av år, så nå hadde han ikke noe personlighet, eller karakter igjen.

    Så han bare var som en kua robot, som sa alt, som f.eks. Arne Thormod ba om da.

    Selv om vel nok ikke Arne Thormod kjente han så bra.

    Det var noen andre, som Arne Thormod antagelig kjente, på en eller annen måte, som hadde kua han.

    Noe var gæernt i hvertfall, det var skikkelig ekkelt, å se hvordan han var han karen.

    Ikke for å si noe stygt, men det eneste jeg kan tenke på, for å forklare.

    Det er sånn kuet slave, fra sørstatene, som er jovial og sier alt den hvite herren ønsker da.

    Eller en narr, som må si ting, som kongen mores av, hvis ikke, så blir han halshugget f.eks.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig ekkelt husker jeg.

    Jeg lurer på om han karen kan ha f.eks. blitt tulla med av noe mafia hele livet?

    Noe sånt.

    Han var ikke vanlig i hvertfall, som besteforeldra mine, og venna dems på Sand f.eks.

    Så det var ikke fordi han var en gammel gubbe.

    Det var fordi det var noe gæernt.

    Det var i hvertfall sånn det virka for meg.

    Så det kom jeg på, når jeg skreiv om det, om Flatland osv., på den gruppa, om hu norske dama som ble myrda i London da.

    Så sånn er det.

  • New World Order. (In Norwegian).

    Jeg overhørte onkelen min, Martin, prate til datra si, når jeg jobba på gården til Martin og Grethe, sommeren 2005.

    Hva sa Martin?

    Joda, han sa, at de hadde trodd, at jeg ikke hadde noe driv.

    Men det var feil, siden de hadde sett at jeg hadde driv, når jeg hadde dratt fra land til land, med mafia eller politi etter meg, eller hva det var.

    Så sa han, at jeg var jo den som skulle få denne familien (Ribsskog), opp av grøfta.

    Jaha, det var nyhet for meg.

    Ingen har sagt det til meg.

    Kanskje noen skulle gitt meg støtte da, og kanskje vi skulle hatt noe familie-samhold i familien.

    Jeg tror de ble oppgitt over meg, da jeg sluttet som butikksjef, for å få en ordentlig karriære.

    Tenk hvis jeg hadde fått en bachelor grad fra HiO, og vært ferdig våren 2005.

    Når arbeidsmarketed var på det beste, sånn jeg forutså det?

    Jeg hadde erfaring fra ledelse, som butikksjef.

    Jeg kunne f.eks. fått en lederjobb i et datafirma, eller startet eget firma, som jeg og en studiekamerat delvis planla.

    Jeg kunne fått en veldig bra lønn da.

    Men nei da, familien min trodde jeg hadde mista drivet mitt, siden jeg ikke ville råtne i en jævla Rimi, som krevde all min tid og krefter omtrent, og hvor firma mer eller mindre eide en.

    Neida, da fikk ikke Erik familien opp av grøfte. (Som ingen har prata med meg om).

    Så da solgte de kanskje Erik til politiet da.

    For noen blodpenger?

    Sånn at politiet kunne bruke meg som noe spion/target guy?

    For hva skulle dem med meg, hvis de ikke trodde jeg skulle få en veldig bra jobb, sånn at de kunne snylte på meg osv?

    Er det dette som har foregått?

    Fy faen for en gjeng av svin altså.

    Er det fordet jeg har blondt hår?

    Jævla faens slavedrivere og new world order fuckere hele gjengen.

  • Terian i Svelvik. (In Norwegian).

    Og mer jeg kom på i forbindelse med Odd Einar.

    Det var vel da jeg vi gikk på Ungdomsskolen det her og.

    Så tok jeg bussen inn til Drammen da.

    Og da var Odd Einar også på bussen, og ei jente fra Svelvik da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært hu jenta han fikk til å ringe.

    Når jeg gikk av bussen, jeg tror det var ved Grans på Strømsø, for da lå vannsengbutikken til fattern og Haldis der.

    Da lo Odd Einar av meg, og dreit meg ut ovenfor hu jenta, siden foreldra mine, eller fattern og Haldis, hadde vannsengforretning da.

    Dette var jo flaut, siden det var senger osv. da.

    Så det gjorde Odd Einar det klart for meg, og hu jenta, og resten av bussen omtrent, at det her var flaut da.

    Men han forrandra seg litt.

    Noen år seinere.

    Det var like etter 18-års dagen min.

    Da var vi nede på stranda på Sand der.

    På den tida, så pleide jeg å gå rundt å se om det var noe fester osv., noen ganger.

    For det pleide å være det noen ganger på sommeren.

    Da krangla Odd Einar, med en som var typen til Annika Horten vel.

    Og da sa Odd Einar til han karen, at det slår ikke 900 m/s.

    Så skjønte ikke han karen noe.

    Så sa jeg at det var ei kule.

    Og da sa Odd Einar at jeg var smart da.

    Så da mobba’n ikke.

    Så det er mulig han forrandra seg litt etter ungdomsskolen.

    Men den dagen som han Ingebretsen, sønnen til han i The Kids, vant VM i hopp, med ny bakkerekord osv.

    Den dagen, var jeg og fettern min Ove, på besøk hos bestemuttern på Sand.

    Det var på midten av 90-tallet vel.

    Jeg får sjekke det med Google, siden jeg er nerd.

    [rediger] Stor bakke K 120
    Plass Land Utøver Poeng
    1 Tommy Ingebrigtsen 272,6
    2 Andreas Goldberger 269,5
    3 Jens Weißflog 229,9
    4 Lasse Ottesen 224,4
    5 Kazuyoshi Funaki 218,3
    6 Nicolas Jean-Prost 216,0
    Dato: 12. mars 2005

    Ja, det var lørdag 12. mars 2005.

    Da gikk jeg og fettern min Ove, bort på puben, i Fossekleiva, etter hopprennet.

    Og da møtte vi fettern vår Tommy.

    Og da mener jeg at jeg så Odd Einar og Sten Rune fra klassen der.

    Men jeg fikk liksom ikke kontakt med dem.

    Jeg stod like ved dem, og omtrent gnei meg i øya, for det var litt rart å plutselig se dem igjen.

    For jeg hadde hørt at det var bare den eldre garden som gikk dit.

    Noen år før.

    Sa vel onkelen min eller noe, var det kanskje.

    Så jeg hadde ikke forestilt meg å møte noen fra klassen der.

    Så da fikk jeg litt sjokk.

    Det hadde jeg ikke forberedt meg på.

    Men det var vel rimelig korttenkt av meg.

    Men jeg stod like ved dem da, men jeg fikk ikke noe kontakt.

    Dem var opptatt av hverandre, og hadde vel kanskje drikki en del.

    Så jeg sa ikke noe.

    Jeg satte meg bort til fettern min.

    Og da satt vel søstra til Espen i klassen der og.

    Så fortalte hu, at han var i Belgia og studerte eller noe.

    Så da sa vel jeg at hu skulle hilse tilbake.

    Så kom Tommy og dro vårs med til Terian i Svelvik.

    I underetagen der.

    Og der traff jeg lillesøstra til Heidi i klassen fra markedsføringslinja på Sande VGS, mener jeg det var.

    Og hu skulle hjem og hente noe.

    Eller noe.

    Så var a ikke sosial lengre.

    Så dro vi hjem etterhvert da.

    Jeg traff hu jenta (og broren hennes vel), fra parallellklassen, som jeg huska fra klassetur til vikingeskipmuseet der.

    Dem som var fra utlandet et sted.

    Jeg husker ikke hvor.

    Men dem var omtrent dem eneste jeg kjente igjen der.

    Hva het dem igjen da.

    Vanskelig å si.

    Men dem het vel noe dem og.

    Men det var litt rart at vi plutselig havna i Svelvik.

    Men Tommy skjønner vel det.

    Selv om han bor i Fredrikstad nå.

    Og jobber i forsikringsselskap vel.

    Men samme det.

    Jeg prøvde å drikke noe kaffe for å gjort noe jobb her.

    Og det skjønner folk kanskje.

    Når dem ser hvor mye poster jeg skriver.

    Hvis det er noen som leser det her da.

    Så jeg får se om jeg klarer å konse litt om jobbinga her osv. da.

    Vi får se.

  • Pia kontrollerte Christell? (In Norwegian).

    Jeg husker da jeg bodde på Bergeråsen, så var det sånn krig omtrent, mellom meg og Haldis og fattern og dem.

    Haldis sa blandt annet, at jeg ikke fikk lov å bruke båten, siden Christell og Pia ikke var gamle nok til å bruke båten.

    Så jeg, måtte vente til Pia og Christell ble 16 år, da jeg var 18 år da, før jeg fikk lov å bruke båten, ellers ble det urettferdig.

    Så de bare fucka med meg, generellt sett.

    Så jeg var ganske i krigstilstand.

    Og jeg bodde jo aleine, og noen ganger trengte jeg en pause fra det skolemaset, for det var ganske mye mobbing og tull på skolen osv. innimellom.

    Og det var egentlig ganske kjedelig også noen ganger.

    Og jeg var egentlig mer eller mindre traumatisert noen ganger, når jeg bodde der, husker jeg.

    Det var sånn, at jeg kunne sitte i sofaen, og se på undervisnings-tv, hele formiddagen, og ikke orke å gå ut døra.

    Men det er mulig at det var fordi jeg egentlig skulle ha vært på skolen, og ikke hadde lyst til å gå i butikken, eller bort på Sand, til bestemuttern og verkstedet osv., for da hadde det vel dukket opp spørsmål om hvorfor jeg ikke var på skolen.

    Men jeg fikk sånn vane, at jeg raidet frysern til Haldis, som stod i garasjen dems.

    Og døra dems stod alltid åpen, til huset, selv om dem var på jobb og skole osv.

    Så noen ganger, så raidet jeg huset dems.

    Og et en eller to ganger, så raidet jeg romma til søstra mi eller Christell.

    Det her må ha vært like etter at jeg begynte på videregående.

    Så det var vel da jeg var sånn 16 år, i skoleåret 86/87 da.

    Jeg tror det her må ha vært den siste gangen jeg raida huset dems, jeg begynte å bli litt gammel for å gjøre sånne ting.

    Og da fant jeg en boks av noe slag, på rommet til Pia.

    Og da hadde Pia tatt vare på en lapp fra Christell.

    Som Christell hadde skrevet til henne, og kanskje lagt under døra da, før dem dro på språkreise til Bournemouth, sommeren 86.

    Så det var når dem var sånn 14 år da.

    Og da stod det vel noe som var litt komprimerende for Christell da.

    Men da hadde søstra mi tatt vare på den lappen.

    Så om hu brukte den lappen for å kontrollere Christell da.

    Og si sånn at jeg viser lappen til Haldis, hvis du ikke gjør sånn og sånn.

    Det er mulig.

    For det så ikke ut som noen lapp som var ment å taes vare på.

    Så hva poenget var.

    Jeg kan ikke skjønne at det kan ha vært noe annet poeng.

    Hvis hun ikke bare samlet på lappen, for å ha den i bakhånd, hvis noe skjedde.

    Men husker jeg at det var feil år.

    Det her var sommeren før vi var på EF fest på sjølyst.

    Som var vinteren 88/89.

    Så det var sommeren 88.

    Og da var dem sånn 16 år da.

    Det var samme sommeren jeg og Øystein var i Brighton.

    Jeg blanda med den sommeren jeg var i Weymouth med noen folk fra parallell-klassen på ungdomsskolen.

    Da var jeg kanskje litt gammel til å raide rommet til søstra mi ja.

    Men kanskje jeg kjeda meg.

    Det var ikke så mye å gjøre på den tida.

    Det var ikke internett osv.

    Så hvis man skulka skolen, så var nesten det eneste man kunne gjøre, var å se på undervisnings-tv, eller raide huset til Haldis og dem.

    Jeg vet ikke om det var noe bra unnskyldning men.

    Men dem var i huset mitt også, minst et par ganger, når dem gikk inn vindu for eksempel, og også en annen gang, som Store Oddis, fortalte meg at Pia, eller i hvertfall Christell hadde vært der.

    Så det var sånn krig da, men det er kanskje dårlig unnskyldning.

    Men det er mulig jeg hadde en bedre unnskyldning da, men at jeg har glemt det.

    Men det må ha vært det siste raidet jeg hadde der.

    For det var ikke så ofte jeg turte å gjøre det, og det i hvertfall ikke når jeg begynte å gå på videregående osv., da prøvde jeg vanligvis å oppføre meg i hvertfall.

    Untatt at jeg raidet barskapet dems, når vi skulle ha fest hos meg da.

    Men noen folk fra handel og kontor klassen osv, i 86/87 osv. da.

    Men men.

    Jeg skriver om det uansett, selv om det kanskje ikke var så bra oppførsel.

    Siden det kanskje kan ha vært noe tull fra Pia sin side her.

    Det er mulig.

  • Leirfaret. (In Norwegian).

    Og det er mulig familien min, tror at jeg er sånn, som jeg var, når jeg bodde aleine på Bergeråsen, når jeg var snørris, og dem lot meg bo der aleine, hele gjengen, inkludert søstra mi, som også ville bo nede hos Haldis.

    Selv om hu ikke forklarte hvorfor.

    Men da ble jeg boende der aleine da, i alle de åra.

    Så det var vel ikke så artig.

    Men det var vel meg det var no galt med da.

    Det virka ikke som at Christell og Pia, skjønte det her, at det forskjell på meg, som var ni år, og Haldis og Fattern, som var i førtiåra osv.

    At da var de voksne og jeg barn.

    Det virka ikke som om de fatta det her.

    Men det var min feil at jeg bodde aleine osv.

    Noe sånt.

    Og dem mener vel det da, at det var meg det var noe galt med, siden jeg bodde aleine der, fra jeg var ni.

    Dem skjønner kanskje ikke det, at det var fattern og Haldis det var noe gæernt med.

    At dem var uansvarlige, siden dem lot meg bo der oppe aleine.

    Det mener jeg er logisk, når dem er i førtiåra, og jeg er ni år.

    Men Christell og Pia, virka det som, skulle ha det til, at det var meg det var noe gæernt med.

    Og mener kanskje det enda, at det var meg det var noe gæernt med, siden jeg bodde aleine fra jeg var ni år.

    Dem tenker vel kanskje ikke så langt alltid.

    Dem er vel ikke så oppegående.

    Og dem tenker vel sånn enda sikkert, at det måtte ha vært noe gæernt med meg, siden jeg ikke hadde noen foreldre som passa på at jeg pussa tenna og gikk med sosse-klær osv.

    Noe sånt?

    Og dem tenker vel sånn enda.

    Men jeg har jo jobba som butikksjef osv.

    Og vært i infanteriet osv.

    Så selv om jeg ble forlatt av fattern og Haldis, oppe i leiligheten i Leirfaret.

    Så har jeg jo drevet med en del ting etter det.

    Og bodd i bokollektiv i Skansen Terrasse, i mange år.

    I militæret i et år.

    Hos broren min og dem, på Furuset, i et år.

    I Sunderland, sammen med utelandske studenter, i et halv år.

    Og i Walton da, selv om det var mye tull der, i et ‘shared house’ i et år.

    Og jeg bodde jo hos muttern til jeg var ni år, og hos muttern og fattern til jeg var tre år.

    Og har vært på mange ferier, og bodd hos mange engelske familier på språkreise.

    Og vært på ferie hos bestemuttern og dem i Nevlunghavn, og tanta mi i Sveits, og onkelen og tanta mi og dem, som har bodd i Vestby og Son osv.

    Så det er jo ikke sånn, at jeg bare har bodd aleine i Leirfaret.

    Hvis det er sånn dem tror.

    Men det er kanskje sånn det virker for dem.

    Kanskje dem er litt innskrenka.

    Det er mulig.

    At dem har sagt til politiet, at Erik han har bare bodd aleine hele livet, så han er helt nerd, og kan ikke bo sammen med andre mennesker.

    Så han er det bare å ofre som target guy mot mafiaen.

    Det er mulig at det sånn dem har gjort da.

    Så hvor det passer med menneskerettigheter, det veit ikke jeg.

    Men det kan være at politiet ikke bryr seg om folks rettigheter da, og later som at jeg ikke har noen.

    Det er mulig.

  • Pia og Siv dukker opp i Sunderland, jula 2004. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, da jeg studerte på University of Sunderland i 2oo4 og frem til februar 2005 vel.

    Da dukka søstra mi, og venninna, Siv, og ungene dems opp, i juleferien.

    Og dem blei i ti dager eller noe, så jeg fikk ikke gjort så mye på prosjektoppgaven min, men jeg synes ikke jeg kunne si nei, til at dem kunne komme dit i jula.

    Men det jeg skulle skrive om, var at jeg synes jeg gikk greit overens med de folka som bodde der.

    Jeg hadde vel ikke konflikter noe særlig, med de tyske, italienske og spanske studentene som bodde der.

    Jeg hadde jo jobba som fungerende butikksjef omtrent, på Rimi Langhus, før jeg dro over, selv om jeg var formelt låseansvarlig.

    Altså jeg passa på butikken i sommerferien 2004 da, sammen med en assistent der.

    Og jeg hadde jo problemer med at tryne var ødelagt, på den tida her.

    Så jeg så rar ut i tryne.

    Men jeg trengte penger for å komme meg til utlandet, pga. det her mafia-greiene, så jeg sa ja til å lede butikken i sommerferien da.

    Da hu Skodvin på Rimi spurte meg.

    Og da hadde jeg en uformell ledelsesstil.

    Fordi, jeg stolte ikke på, og kjente nesten ikke, han assistenten Espen, tror jeg han het.

    Og jeg kjente ikke så godt alle de andre som jobba der, som de fleste var greie.

    Jeg kjente en god del av dem, men jeg hadde jo ikke noen kollegaer oppover i systemet, å støtte meg til.

    Skodvin var på ferie.

    Og regionsjefene, de hadde jeg dårlig erfaring med, fra alle problemene tidligere i Rimi, så jeg ville ikke begynne å kontakte de, for jeg hadde så dårlig inntrykk av Bekkevold og han fra Østfold, som jeg ikke husker hva heter, som hadde jobba i Nord-Norge, for Rimi systemet der. Het han Arne eller noe?

    Samme det.

    Så jeg tok en sånn uformell og fleipete tone.

    Men jeg hadde kontroll, for vi hadde møter, hvor vi ble enige om realistiske mål for dagens arbeid osv.

    Så det gikk greit.

    Untatt han Espen, han klagde så mye.

    At dette klarte ikke han å gjøre på vakta si.

    Så han måtte ha hjelp av Dennis.

    Og jeg hadde ikke klart å styre butikken uten assistent, hele sommeren.

    Så jeg sa det var greit at han fikk bruke Dennis, til å hjelpe seg.

    Siden han begynte nesten å sippe da.

    Og han hadde jo egentlig en høyere stilling enn meg.

    Han var assistent, og jeg var låseansvarlig.

    Og jeg kjente jo ikke til hvordan opplæring han hadde fått.

    Så hvis han sa, at han var usikker, og trengte Dennis, sånn at han ble rolig, og klarte å lese bestillinger, og andre ting han stressa med.

    Så synes ikke jeg, at jeg kunne mistro han.

    Dette var vel noe som skulle vært ordnet av butikksjefen.

    Men han hadde slutta.

    Og jeg visste at det hadde vært mye tull, med butikksjefen, som var før han igjen, Thomas Bruun.

    Så jeg synes ikke, at det var min jobb, å prøve å lære opp Espen, midt i sommerferien.

    Fordi, jeg hadde alle bestillingene og alle kveldsvaktene vel.

    Så da måtte jeg i såfall hatt noen til å ta mine arbeidsoppgaver.

    Og det hadde jeg ikke.

    Så jeg konsentrerte meg bare om å få butikken til å gå rundt.

    Så fikk heller den nye butikksjefen, og distriksjefen, ordne dette, når de var tilbake, etter ferien.

    Men det var jo ganske sosialt der da.

    Så selv om jeg hadde ødelagt tryne, så var folka greie der, så jeg var i ok humør, når jeg dro til Sunderland.

    Og jeg oppførte meg på samme måte, ovenfor de andre utenlandsstudentene, som jeg delte leilighet med der, som jeg gjorde på jobben på Rimi Langhus da.

    At jeg prøvde å være litt smidig, og ikke for steil, og jeg sa det var greit å ta oppvasken en dag i uka for eksempel, enda jeg hadde kjøpt papptallerkner.

    Typisk meg.

    Så jeg orka ikke at det skulle bli for mye konflikter der da.

    Jeg var vant til å tenke sånn fra jobben, de siste månedene fra Rimi Langhus.

    Siden jeg synes selv jeg var omtrent den eneste oppegående personen, som hadde kjennskap til butikkdrift, som var i butikken, den sommeren.

    Så jeg ville ikke risikere, at folk skulle bli borte pga. mistrivsel, pga. frykt/problemer med den nye butikksjef-vikaren.

    Som jeg merka da jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, at det er fort gjort, at folk, heller blir hjemme osv., hvis ikke butikksjef Irene er på jobb, men en raring dem ikke har sett før.

    Og da måtte jeg jobbe dobbelt nesten hele sommeren.

    For det var en ambulerende, som het Njål, og som også bodde i W. Thr. gt.

    Og når jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Så kom det plutselig 25 bur med varer eller noe.

    Sent om kvelden, på mandag, eller noe.

    Så hadde Njål tidligvakta tirsdag.

    Og da dro han bare til Trondheim.

    Han sa han var sjuk, og dro til Trondheim, var det vel.

    Og da var det også sånn at butikksjefen og distriksjefen var på ferie.

    Så da måtte jeg jobbe 14 timer om dagen, eller noe, i 2-3 uker, eller noe da.

    Enda jeg var utslitt fra butikksjef-jobbene, på Langhus, Nylænde og Kalbakken.

    Men jeg kom meg igjennom det.

    Men når studiene mine begynte, på HiO Ingeniørhøyskolen.

    Da ringte hun Irene og kjefta på meg, på mobilen, en dag jeg og en studiekamerat, gikk gjennom byen etter skolen.

    Hvor er fakturaen?

    Skikkelig uhøflig og stressa.

    Så det var den stilen der, med Irene som sjef.

    Og han nye, som kom etter, han var like nedlatende og autoritær han og.

    Så det var enveis-kommunikasjon, med kommandering, og ignorering av hva man sa/mente selv, på begge to.

    Dem var ikke interessert i hva man mente, dem bare kommanderte.

    Men men.

    Så det var ikke noe sånne møter, hvor man kunne si hva man mente.

    Og hvis man prøvde å si hva man mente, så ble det bare ignorert.

    Man skulle bare ta imot kommandoer.

    Så sånn var det.

    Men nå skreiv jeg meg bort.

    Men jeg synes det gikk ganske greit å bo der i Sunderland.

    Det var ikke sånn at noen dominerte ovenfor meg, eller at jeg dominerte overfor noen andre.

    Jeg lurer litt på om det var noe tull med forholdet mellom Ivo og Dorthe.

    Om han Ivo kan ha vært noe mafia og tvunget henne eventuelt, til å ha et forhold.

    ‘De hadde et seksuelt forhold’, sa han Brusk, fra HiO, i januar 2005 en gang, tror jeg det må ha vært.

    Rundt den tida, når de to dro tilbake til Tyskland.

    Og jeg husker jeg prøvde å spørre han Ivo, om de var sammen, eller ikke.

    Men han ville ikke svar ordentlig.

    For dem hadde vel sitti oppe, seint om natta.

    Så hva dem hadde blitt enige om, det veit jeg ikke, men dem ble i hvertfall sammen etter det.

    Men søstra mi kom da.

    Og jeg ble helt paff, og fikk bakoversveis, over hvordan hu oppførte seg.

    Hu begynte å klage på meg, til ei jente som bodde der, som het Leyla vel, om at jeg aldri gjorde noe kjøkkenarbeid, og var helt umulig.

    Søstra mi, hadde jo ikke bodd sammen med meg, siden ti år ca. før det her.

    Og gjorde da husarbeid på Skansen Terrasse, jeg vaska gulvet et par ganger i måneden, f.eks.

    Og rydda hele kollektivet der, etter militæret.

    Rydda og shina opp hele kjøkkenet og alt mulig, og hu Ungbo dama, sa at hu hadde aldri sett en ungbo-leilighet så shina.

    Men søstra mi bare klistra en sånn merkelapp på meg, at jeg aldri gjorde noe husarbeid, og var umulig, og en dritt da, kunne man skjønne av hu.

    Så jeg var nesten i sjokk jeg.

    Og hu er så dominerende og ignorerende, og skulle liksom hevde seg da.

    Men jeg synes hun var bare en bitch jeg.

    Også snakka hu engelsk, på sånn der agressiv måte, som hu snakka med typen sin kanskje.

    Sånn der ufordragelig, jeg vet ikke hva man skal kalle det.

    Men sånn gangster-aktig nesten da.

    Så jeg ble bare helt paff, og jeg prøvde ikke å overdøve henne, eller noe.

    Jeg lot hu bare holde på, samtidig som jeg begynte å prøve hva den her typen av oppførsel kunne komme av.

    Så jeg må innrømme at jeg skamma meg over hvordan hu oppførte seg.

    Men jeg tok det ikke opp, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle presantere det.

    Og jeg hadde problem med trynet, så jeg skamma meg litt over det og.

    Og jeg hørte søstra mi, var jo helt sånn i, hva heter det.

    Hu var helt sånn hysterisk, overhørte jeg, at hu prata med venninna si om, fordi jeg hadde problem med tryne da.

    Så det var ikke snakk om noe støtte til meg.

    Det var snakk om at hun ble nedbrutt, og trengte støtte, siden jeg hadde problem med tryne.

    Så det er den stilen der.

    Så jeg synes, at sånn er det, med begge søskenene mine.

    At støtten går bare en vei.

    Og det er ingen åpen kommunikasjon.

    Jeg prøver kommunisere, og komme på bølgelengde, og finne en tone da.

    Men både søstra mi og broren min er sånn, at de skal være tøffe, og de er inneslutta, eller lukkede, og kommuniserer ikke åpent.

    Så det er litt mareritt-aktig, å prøve å få til noe særlig familie-samhold med dem to.

    Så det hadde jeg mer eller mindre gitt opp på forhånd.

    Men jeg så det skikkelig, når jeg så hvordan hu oppførte seg i Sunderland, ovenfor hun Leyla og Ivo osv. da.

    Og meg selv da.

    Men særlig når hun satt der sammen med alle sammen, ved bordet, sammen med 4-5 stykker, da synes jeg hu var skikkelig ufordragelig.

    Så da ble jeg litt skuffa, trist og oppgitt, og skamma meg dessverre, det må jeg innrømme.

    Jeg tar med det her og, for det virker som at det er noe som foregår i Norge.

    Så da tenkte jeg, at jeg fikk ta med det her og da.

    Siden det virker som at det er noe som foregår.

    Med politiet osv., som virker som er mer eller mindre forvirrede.

    Så får man ønske god bedring, mer eller mindre mot alle odds, til søstra mi og politiet og resten av gjengen.

    Vi får se.

  • Ungdomsskolen osv. (In Norwegian).

    Som jeg skrev i en annen post, så pleide hun Melissa fra Mandeville St., å gå inn i trusa på rommet mitt osv:

    http://www.blogger.com/posts.g?blogID=407973739067553285&searchType=ALL&txtKeywords=&label=Mandeville+St.

    Men jeg stolte ikke helt på hu.

    For det første så visste jeg at det var noen mafia-greier som foregikk i Norge.

    Og jeg skjønte at jeg ble spionert på uansett hvor jeg gikk i byen.

    På jobb, og av hu Melissa og andre i leiligheten osv.

    En gang rappa hu mobilen min, og jeg fikk den ikke tilbake før dagen etter.

    Så jeg mistenkte at dem kunne ha prøvd å finne ut hvem jeg hadde ringt osv.

    Men jeg skrev det, at jeg stolte ikke på damer alltid, at det kunne være noe lureri med dem, hvis dem bare la seg i trusa og bh-en i senga og lot som dem sov, og ikke sa noe.

    Sånn som hu Melissa gjorde, en av de første månedene i Mandeville St.

    Og det er blandt annet av noe som skjedde i 8. eller 9. klasse.

    Jeg var jo veldig upopulær og ble mye mobba i klasse osv. da.

    Jeg bodde jo aleine siden jeg var ni år, så jeg hadde jo bare sånne stygge 70-talls klær osv.

    Og jeg kom jo seint i puberteten, og var veldig pinglete, og ble mobba av hu tre, eller fire-menningen min Linda Moen, husker jeg blandt annet, i tillegg til omtrent alle gutta i klassen.

    Og Odd Einar, han dukka opp i klassen vår i 7-klasse, og var allerede så kraftig som en fullvoksen mann.

    Han satt seg oppå meg en gang husker jeg, og leika at han var dame og skulle flørte med meg eller noe.

    Og han veide sikkert 80 kg i 8. klasse.

    Så prøvde jeg å hive ranselen på’n.

    Men han var umulig å få bort.

    Da bare stakk jeg hjem fra skolen.

    Jeg synes ikke jeg behøvde å være på skolen, hvis jeg ble behandla sånn der.

    Men sa det ikke til fatteren eller bestemuttern eller noe.

    Jeg bare gikk av bussen på Bergeråsen.

    Så gikk jeg bort til bestemuttern.

    Og da var Nina Monsen fra Oslo på besøk hos onkelen sin.

    Så hu var vel på vei tilbake til Bergeråsen, fra butikken på Sand.

    Så spurte hu meg om, skulka skolen nå da.

    Jeg bare sa nei og gikk videre.

    Hu hadde vel fri fra skolen i Oslo hu da, av noen anledning.

    Men han Odd Einar da.

    I 8. eller 9. klasse.

    Så fikk han ei jente fra Svelvik til å ringe meg, mens jeg var hos bestemuttern for å spise middag.

    Og hu jenta skulle liksom flørte med meg da.

    Jeg skjønte med en gang at det var noe av Odd Einars verk det her.

    Så jeg var ikke med på flørtinga.

    Så hørte jeg hu prata lavt til noen da, at jeg skjønte opplegget.

    Så hørte jeg Odd Einar sin stemme da.

    Så avslutta vel hu dama den ‘flørtinga’.

    Men da var det jo noe sånn lureri.

    Dem fikk ei dame til å ringe lureri-samtale, til meg.

    Så etter det, så jeg alltid hatt det litt i bakhodet, at du må være litt forsiktig når du driver med damer, for det kan være en sånn Odd Einar-aktig luring i bakgrunnen, som trekker i trådene.

    Selv om jeg kanskje glemmer meg en gang i blandt.

    Og da han Odd Einar på 80 kg eller noe, satt seg på fanget mitt i 8. klasse, eller når det var.

    Da observerte jeg han, da han gikk bort mot der jeg satt, ved pulten min, i friminuttet.

    Og da fikk jeg med meg, at det var Ditlev og Geir Arne i klassen, som liksom ga startsignal til Odd Einar.

    Så dette var nok noe dem hadde planlagt på forhånd.

    At han skulle sette seg på fanget mitt, og oppføre seg som ei dame som var klar og flørta.

    Så sa jeg det seinere vel, fordi læreren lurte på hvorfor jeg dro hjem fra skolen.

    Og da sa jeg det at Geir Arne og Ditlev var med på det.

    Men jeg var vel ikke så flink til å forklare alt.

    Lærer Åkvaag, eller hvordan man skriver det, sendte meg til ei sånn dame, som var mora til en i parallell-klassen.

    Som var noe ansvarlig for miljøet på skolen eller noe.

    Men det ble ikke noe bedre etter dette.

    Jeg snakka såvidt med hu.

    Men det var i 9. klasse, det her tror jeg.

    Så det ble nesten sånn at det ble en isfront, mellom meg og resten av klassen.

    De Geir Arne og Ditlev, dem klagde på at jeg hadde skyldt på dem da.

    Dem leika uskyldige.

    Så dem jugde muligens om meg osv. da.

    Noe foregikk.

    Og jeg var dritt lei den mobbinga dems.

    En sommer, etter at bestefar Johannes var død.

    Men Ingeborg fortsatt bodde i huset ovenfor bedehuset i Nevlunghavn.

    Det var kanskje sommeren mellom 7. og 8. klasse, eventuelt 8. og 9. klasse.

    Så hadde jeg kjøpt metalldetektor på postordre.

    Fordi Sand og Berger, det ligger litt sånn 40 minutter med buss til Drammen osv.

    Så postordrekataloger er ganske spennende.

    Så søkte jeg i hagan dems i Nevlunghavn, som det har vært bilder av i Aftenposten osv., for bestefattern var flink til å få hagen til å se bra ut.

    Han ville egentlig bli bonde, men han kunne ikke, for det var noe odelsrett lover osv., som umuliggjorde det husker jeg noen sa.

    Og da fant jeg en lommekniv, som var enten bestefattern eller Martin sin.

    Så fant jeg en nøkkel, til en lås, til en bod.

    Som bestefattern hadde leita mye etter, så bestemuttern ble trist, når hu så jeg hadde finni den.

    Fordi bestefattern hadde nettopp daua.

    Et år eller to før, eller noe.

    Men jeg fikk den lommekniven da.

    Og jeg ble nesten helt gæern av den mobbinga i klassen.

    Så jeg tok med kniven på skolen.

    Og stod i et friminutt, like ved hovedinngangen til Svelvik Ungdomsskole.

    Og da tok jeg fram den lommekniven til bestefattern da.

    Jeg var nesten helt fra meg av raseri.

    Jeg tror Geir Arne og Ditlev stod der, og Rune Bingen.

    Og Rune Bingen, daret meg, at jeg skulle stikke han da.

    Men han var ikke av dem som mobba mest, så jeg bare trua han litt.

    Jeg var i en sånn tilstand, så jeg stakk han ikke.

    Han var ganske tøff.

    Og det kom ikke noen inspeksjonslærer, enda jeg stod der med kniven i 5 minutter eller noe.

    Men etter det, så var det nesten ingen som prata med meg.

    Og jeg synes det var greit, for jeg synes dem var stort sett idioter hele gjengen uansett.

    Neida, ikke så ille da.

    Men, jeg visste jo at ungdomsskolen snart var slutt.

    Så om jeg ikke prata med noen idioter på skolen de siste månedene, så spilte ikke det så stor rolle.

    Men Åkvaag, han kjefta på meg, på slutten i 9. klasse, at jeg hadde meldt meg ut av klassen.

    Men det var jo sånn, at jeg meldte meg inn i klassen, og prøvde å være normal.

    Så endte jeg opp med å få Odd Einar på fanget osv.

    Så det var ikke så artig.

    Men jeg tror ikka han Åkvaag skjønte helt det her.

    Og han hadde ikke så respekt i klassen.

    Han prøvde å skremme klassen til å være redd han, og forklarte at han hadde hatt en vanskelig klasse før.

    Så første dagen i 7. klasse, så heiv han en bok, så den landa flatt, på pulten, foran en som satt forrerst da.

    Ulf eller Ronald, kanskje.

    Fordi den personen var litt uoppmerksom da.

    Så da skvatt jo personen skikkelig.

    Så da ble klassen vår skikkelig tøff.

    Vi hadde jo hatt Allum som lærer i 5. og 6. og muligens 4. og.

    Og vi fikk høre en gang, når vi skulle i kirken, på Berger.

    At vi var den snilleste klassen på skolen.

    Så vi kunne sitte i 2. etage i kirken, eller hva det heter.

    Siden vi var den mest veloppdragne klassen.

    Etter det, så ble klassen bare værre og værre.

    Ingen hadde lyst til å være englebarna til alle lærerne på skolen.

    Sånn skjønte jeg at det var.

    Så vi skjønte vel det, at vi var for englebarn.

    Så da justerte vi oss litt vel.

    Og med Åkvaag, som prøvde å skremme vårs.

    Så skjønte vi vel etterhvert, at han ikke dreiv å banka opp folk og sånn, selv om han kasta bøker.

    Så det var nok ikke så lurt av Åkvaag, å ha den terror-strategien der, for han mista til slutt all respekt, og ingen brydde seg så mye om hva han sa.

    Så om jeg hadde forklart han, hvorfor jeg ikke var så sosial, og meldte meg ut a klassen, mer eller mindre, så tror jeg ikke han hadde fått gjort noe med det, uansett hvor mange bøker han hadde kasta.

    Så da svarte jeg ikke han engang.

    For jeg synes han hadde spillt seg ut.

    Så jeg synes ikke han var den riktig personen til å begynne å prate om å bidra til mijøet i klassen, sånn som posisjonen hans var, og sånn som oppførselen hans var.

    Så da blei det bare sånn.

    Men det er jo sånn med 9. klasse, at til slutt, så blir det jo juni, og sommerferie, og man kan dra til Brighton, eller Weymouth osv.

    Og det skjønner man jo av seg selv.

    For man har jo gått i alle de andre klassene før, og da skjønte man jo det, at når 1-8 klasse tok slutt, så ville nok 9. klasse ta slutt en gang og, så det husker jeg, at det skjønte jeg godt.

    Og de Ole og Erland og Stig og dem, i klassen, som begynte på Almenn.

    Jeg synes ikke de var så muntre osv. alltid heller.

    Så jeg hang ikke akkurat med de.

    De var vel liksom sånn litt snobbete, kanskje, eller hva kan kalle dem.

    Sånn så jeg dem i hvertfall.

    Og det hørtes kjedelig ut, med tre år til, med tørre teori-fag, og sammen med de Ole, Erland og Stig osv., som jeg kanskje synes var litt kjedelige.

    Og at tre år med sånn skole, virka litt kjedelig.

    Så da vi var på Sande VGS., på omvisning i 9. klasse.

    Så synes jeg handel og kontor så artig ut.

    For da hadde dem skrivemaskiner og det var ikke så tørre fag da.

    Så det virka litt artigere, enn sånn ungdomsskolen var da.

    Jeg forestilte meg, at almenn, var akkurat som ungdomsskolen, bare med vanskeligere teori.

    Og jeg kjeda meg ganske mye i de ungdomsskole-timene.

    Og jeg skjønte det, at man kunne gå på Universitetet osv., selv om man hadde gått på handel og kontor.

    For man fikk artium osv.

    Og i huset til bestemuttern på Sand, så var det jo et eget kontor, av noen anledning.

    Selv om det var kontor nede på verkstedet og.

    Men det kontoret var mest til å svare telefonen osv.

    Men i det kontoret oppi i huset til bestemuttern, der var for å skrive brev og sånn.

    Da måtte man vel være rein på henda.

    Og ikke ha masse trelim og greier på henda, fra køyesengene osv.

    Så jeg var jo hos bestemuttern hver dag etter skolen.

    Og når jeg var på besøk der, når vi bodde hos muttern i Larvik, så leika jeg jo i hele huset der.

    Så jeg satt ganske ofte inne på kontoret der, og synes det var artig med elektrisk skrivemaskin og elektrisk regnemaskin osv.

    Det var ikke så vanlig på 70-tallet, med sånne maskiner.

    Og det dukka opp kopi-maskin der på 80-tallet.

    Og jeg lagde sånn avis der, som het vitseposten, fra 79/80 vel.

    Men fattern hadde noe sånn aktuell rapport og alle menn osv.

    Så klipte jeg ut vitsene der da.

    Men i noen Vitseposten, så hadde jeg vitsene fra bladene til bestemuttern, det vil si Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad.

    Og bestefattern abonerte på Aftenposten, og Drammens Tidende.

    Så jeg leste ganske mye.

    Og bestefattern og fattern diskuterte nyhetene hele tida.

    Så jeg var ikke sånn at jeg leika med Geir Arne hele tida, som var nærmeste mulige lekekamerat på Sand vel.

    Fattern advarte meg mot Jørgensen familien, så jeg burde ikke leike med han Geir Arne, skjønte jeg.

    Så i stedet for å sykle rundt på Sand, så satt jeg mye å leste Aftenposten og Drammens Tidende, og lagde Vitseposten osv, på kontoret der, rundt 79/80 osv.

    Jeg var jo vant til å sykle rundt i hele Larvik sentrum, fra da jeg bodde der,
    og jeg var jo på besøk hos muttern, i Larvik, og da var jeg jo mye ute med kamerater osv.

    Og jeg gikk jo på fotball, og skøyt med luftgevær i skogen osv.

    Og kjørte med båten til Haldis og fattern på fjorden osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var helt nerd, og bare satt og leste avisa.

    Men jeg hadde vel et ganske variert liv da, til å være 9-10 år, siden jeg hadde jo egen leilighet på Bergeråsen og.

    Og det var kanskje ikke så kult for meg, som hadde bodd mitt i Larvik sentrum, å sykle rundt med noen sånne folk jeg ikke likte på Sand osv.

    Så de ble bare sånn.

    Men jeg hadde alltid nok å gjøre.

    Og jeg var jo ofte med fattern inn til Oslo for å levere køyesenger osv.

    Og jeg hadde jo noen kamerater borte på Bergeråsen osv.

    Så det var ikke sånn at jeg bare satt hjemme.

    Og jeg fikk jo datamaskin, som jeg lærte å programmere på.

    Og video og TV-spill, jeg fikk alt mulig sånt.

    Og var ofte på ferie i Larvik, Nevlunghavn, Stavern, Brighton osv.

    Så det var ikke sånn at jeg bare satt hjemme heller, jeg hadde vel et ganske variert liv og interesser da.

    Det var egentlig mer variert da, enn da jeg f.eks. jobba på Rimi i Oslo alle de åra på 90-tallet.

    Det var egentlig mer som skjedde på 80-tallet da, enn 90-tallet.

    I hvertfall midten av 90-tallet.

    Men det er klart, med familie som lar deg bo aleine fra du er ni år.

    Så er dem ikke så ansvarlige.

    Selv om du får mye penger og blir bortskjemt.

    Og med sånne folk i klassen, som Odd Einar, Geir Arne osv., og det var ganske tøft mijø der da.

    Da frister det jo litt å flytte til Oslo osv.

    Så da blei det sånn.

    Og i Larvik bodde jo muttern, og hu var jo sinnsyk, sa dem, og oppførte seg vel sånn og., så der var det ikke så fristende å være for mange dager av gangen, for det ble slitsomt.

    Og det var jo sånn, da stefaren min, Arne Tormod, måtte selge huset vårt på Østre Halsen, i 74 vel.

    Så flytta vi ut på ei hytte, i Brunlandnes, uten do og dusj, i 74 da vel.

    Da kom bestemor Ågot på besøk, men muttern dytta hu ned trappa så hu brakk armen.

    Året etter kom fattern på besøk, men muttern sa at jeg og søstra mi, måtte gå inn i hytta, og fikk ikke lov å prate me’n.

    Der var det ikke dusj og do, så vi dro til besteforeldra våre i Nevlunghavn, for å bade hver 14. dag.

    Og når vi var på besøk hos fattern, seinere, i Hellinga, så sa’n at det lukta møkk av vårs.

    Og da måtte vi dusje husker jeg, og det likte vi ikke, for det var vi ikke vant til.

    Og da vi flytta til Mellomhagen på Østre Halsen, i 75 eller 76, så kom fattern og onkel Runar, og kidnappa meg og Pia, og kjørte vårs til Bergeråsen, i bilen til Runar, tror jeg det var.

    Og da satt kusina mi Heidi, i bilen, og drakk Solo, som hu kalte saft, så jeg husker jeg skjønte at hu var litt dum.

    Men samme det.

    Men da var jeg kanskje ikke den i klassen som var flinkest til å dusje og pusse tenna osv.

    Og få nye sosseklær fra foreldra mine osv.

    Jeg skjønte meg ikke så mye på klær og sånn.

    Jeg ga faen og gikk med det samme hele tida.

    Så da ble jeg vel ikke så populær da.

    Men når jeg begynte på markedsføringslinja på handel og kontor i 86/87 da, så begynte jeg vel å kjøpe sånne sosseklær noen ganger, som Ball-gensere osv.

    Selv om jeg ikke gadd å kjøpe en garderobe akkurat.

    Men jeg begynte å skjønne litt at det var en del sossemerker osv da.

    At det gikk ann å kjøpe noen litt kulere klær i Drammen osv.

    Selv om jeg ikke hadde noe gjennomført sosse-stil akkurat.

    Men jeg tenkte jeg måtte ha noen sosse-gensere, siden jeg gikk på markedsføringslinja.

    Og når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, på begynnelsen av 90-tallet.

    Da begynte jeg jo å komme litt opp i 20-åra osv., så da skjønte jeg jo, fra dem andre som bodde der osv., at det var sikkert smart å dusje hver dag osv.

    Jeg var jo pinglete før jeg var i militæret osv., og da lukter det vel ikke så ført ille, som hvis man er litt mindre pinglete.

    Men jeg begynte å skjønne at dem andre som bodde der, dusja hver dag da.

    Og jeg jobba jo i matbutikk, Obs Triaden, så da begynte jeg å prøve å få til det jeg og.

    Så det er jo sånn, at selv om man ikke lærer ting av foreldra sine, så kan man jo lære ting sjæl, seinere osv.

    Det virker som at det er en del rare ting som foregår i Norge osv., så jeg tar med den del forskjellig.

    Så kanskje det er noen som skjønner mer av det enn meg.

    Og jeg skjønner jo det, at jeg ble mye mobba på ungdomsskolen, når jeg hadde gule tenner av all colaen, og aldri dusja omtrent og alltid gikk med de samme klæra.

    Og alltid var trøtt, fordi jeg satt oppe så lenge jeg ville, og så på TV og video osv da.

    Så det skjønner man vel da.

    Men sånn er det vel.

    Det er mulig, det får man håpe.

    Så skal jeg se om jeg får gjort noe jobb her.