Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så er det en del mer, som jeg har kommet på, som kanskje burde ha vært med, i de tidligere kapitlene.
Jeg skrev det, at farfaren min Øivind, var direkte etterkommer, av Iver Huitfeldt, (den norsk-danske sjøhelten).
Iver Huitfeldt, giftet seg med en Gyldenløve-frøken.
Gyldenløve, det er ‘bastardene’, til danskekongene.
Hver gang en Fredrik eller Kristian fikk en lausunge, med en hoffdame, (eller hva det kan ha vært).
Så fikk disse navnet Gyldenløve.
Dette har visst skjedd, ved 3-4 anledninger ihvertfall, på 1800-tallet osv., mener jeg å ha lest om, på Wikipedia.
Så min farfar Øivind Olsen, var også direkte etterkommer av Oldenburg’ene.
Og Oldenburg’ene er jo også, (som min mormor), direkte etterkommere av kong Christoffer II, av Danmark.
Og han var jo etter Odin, farao, cesar, osv., som jeg har skrevet om på bloggen.
Og Ågot og Øivind, de hadde også noe egyptisk kunst, (eller kanskje ‘kitch’), av noe slag, på den ene stueveggen, over TV-en vel, der den pleide å stå, rundt 1980, (altså mot pipa/sentralfyringa).
Det var bilde av en farao, eller noe, og noen hieroglyfer vel.
Så sånn var det.
Uten at jeg vet om det har noen sammenheng, med det, at Øivind var direkte etter noen faraoer, fra det 14. dynasti, (eller hva det var igjen. Jeg har skrevet mer om dette, på min blogg, johncons-blogg, men har dessverre ikke internett, her jeg sitter nå, på et hostell, i Azaela Terrace North, i Sunderland. Men men).
Øivind lagde forresten, (i tilegg til køyesenger, osv.), elementer for madrassene, til Jensen Møbler.
(Det vil si innmaten, eller ramma, av tre, som var inni madrassene.
Så sånn var det).
Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik Kroa, nord i Svelvik sentrum.
(Jeg husker at jeg var med faren min dit, et par ganger, og gikk rundt i et lagerrom, i 2. etasje der vel, (med noen høye hyller i), mens faren min snakka med Jensen, eller en annen kar, på begynnelsen av 80-tallet, en gang).
Men faren min var ikke så begeistra, for å produsere de elementene, for Jensen Møbler.
Han ville heller lage vannsenger, osv., som var moderne, på den tiden, (på begynnelsen av 80-tallet).
Men nå i våre dager, så ser man jo det, at Jensen Møbler, (som har flytta til like ved siden av verkstedet til Øivind, som nå huser bilverkstedet Berger Bil), nå er hjørnesteinsbedriften, i Svelvik kommune, (må man vel kalle den), og de selger vel til og med Jensen-madrassen, på Harrods i London, mener jeg å ha lest, på nettet.
Så hvis faren min hadde fortsatt å lage de elementene, så hadde kanskje Strømm Trevare vært en kjempebedrift, i våre dager, med mange ansatte.
Hvem vet.
Kanskje jeg har en slags hevd på å lage de elementene, siden min farfar lagde de?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Hos Ågot og Øivind, så spiste de forresten middag, klokken 13, hver dag.
(Kanskje borsett fra i helgene).
Så det var kanskje litt tidlig middag.
Og så jobbet de til klokken 16.
Så dro onkel Håkon hjem, til kona si, Tone, på Bergeråsen.
Mens faren min gjerne jobba en time eller to ekstra, (av en eller annen grunn. Han var vel mer ansvarlig da kanskje. Han var jo den eldste sønnen også. Hvem vet).
Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han dro hjem allerede klokka 16.
‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte han.
Det var vel det samme, som bestefar Øivind, sa, da han ble spurt, under krigen, av Gutta på Skauen, om han ville være med på skauen.
‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Øivind da.
Det er mulig at Håkon var litt vrang da, (eller ikke ga maks, på verkstedet), på grunn av noe med krigen?
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens Pia og jeg, bodde hos mora vår i Mellomhagen.
Så dukka plutselig onkel Martin, (vår mors lillebror), opp, uten at dette var noe han pleide å gjøre så ofte vel. Vi kjente ikke Martin så bra.
Men men.
Han hadde med sin kone, (eller om de var forlovet, på den tiden), Ann vel, fra Sætre.
Og de dro med Pia og meg, til Hvittensand, (også på Østre Halsen), hvor vi lekte med en drage.
Det blåste fælt, så det var vel Martin som holdt den dragen, for det meste.
Men men.
Så dette var kanskje om høsten, siden det blåse fælt.
Hvem vet.
En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så tok mora mi meg ned, på politistasjonen, som var like nedenfor Jegersborggate der.
(På hjørnet, i en parallellgate, to gater nedenfor).
Men men.
Jeg måtte sitte på trappa, utenfor politistasjonen, i mellom en halvtime, og en time, mens mora mi prata om noe, med politiet.
Men men.
En kar i sivil, (som jeg har lurt på om var politimann da), kom ut, og kikka såvidt på meg vel, og gikk inn igjen, mens jeg satt på trappa der, og venta på mora mi.
Men men.
Pia og jeg måtte legge oss tidlig, i Jegersborggate også, og jeg var ofte tidlig ute, på skolen.
En dag, så var jeg den første eleven, på skolen, husker jeg.
(Alle elevene pleide å gå til den skolen, så fem minutter seinere, så var det nok tjukt av elever der.
Men men).
Det var jeg også en gang, på Østre Halsen skole, husker jeg.
De hadde noe som het ‘halv dag’, som mora mi og jeg ikke skjønte.
Det betydde at vi skulle begynne klokken 11 eller klokken 12.
Men jeg trodde det betydde, at vi skulle begynne klokken 9, og gå hjem tidlig.
Så jeg gikk rundt på skolen, og det var ingen noen steder, og jeg var litt ‘fjern’ da.
Men men.
Frøken dukka opp der, tror jeg, og fortalte meg det, at det var klokka 11, eller klokken 12, som skolen begynte.
Men men.
Faren til Frode Kølner jobba i Larvik E-verk, forresten, har jeg skrevet et notat om her.
Men men.
Og den kjente maleren, Henrik Sørensen, var lærermester for min farfars bror, Gunnar Bergstø, som var Holmsbu-maler da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Ihverfall så sa Idar Sandersen det, (da jeg ringte han, mens jeg bodde i Liverpool), at Henrik Sørensen, hadde vært gjest i huset der, på Bergstø.
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg gikk på Torstrand skole, så hadde vi idrettsdag, i Bøkeskogen.
Det var artig, husker jeg, for meg som var fra Halsen.
Skolen min, på Halsen, gikk jo også inn til Bøkeskogen, for å feire 17. mai.
Og jeg feiret jo også 17. mai der, da jeg gikk i Ulåsen barnehage, i 1976, var det vel.
Så Bøkeskogen var et spesielt sted for meg nesten.
Men men.
Jegersborggate var jo sånn, at den nesten band Larvik sammen til en by.
(Hvis man overdriver litt).
Den forbandt liksom området rundt Torstrand med området rundt Bøkeskogen, Torget og Nansetgata.
Jegersborggate gikk fra toppen av Herregårdsbakken og fram til Nansetgata da.
Så Pia og jeg, vi gikk forbi herregården, og det fjellet, hvor man i Larvik, hogget inn en tekst, for hver gang, som en dansk-norsk, og senere norsk, konge, hadde vært på besøk i byen.
Den seneste innskriften, var vel fra da Kong Olav, åpnet den nye Vestfoldbanen, eller noe, noen år før.
Og da hadde mora vår tatt med Pia og meg, som stod og vinket fælt, med noen norske flagg, da kongen gikk forbi, husker jeg.
(Nede vel Larvik Togstasjon).
Men men.
Så vi hadde en litt snobbete skolevei, for å si det sånn.
Selv om vi også måtte gå forbi fengselet, på veien.
Fengselet i Larvik, lå på tomta ved siden av Torstrand skole.
Og en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), så brøt det ut snøballkrig, mellom fangene, i luftegården, og elevene på barneskolen, husker jeg.
(Det husker jeg, for jeg herma etter noen som kasta.
Og var med litt på den her krigen da.
Så sånn var det.
Selv om fengselet begynte, for å ta med om det og.
Plutselig kom det bare en snøball over muren.
Og så flere.
Men men).
Jeg får også skrive en takk, til Rollag bibliotek, som sendte meg, på e-post, noen skannede bilder, fra Rollag Bygdebok, hvor det blant annet stod det, at Ågot sin mor, Bergit, var oppvokst som fosterbarn, i Amerika.
Men men.
Noe annet som jeg har kommet på, som skjedde, den vinteren vi bodde i Skreppestad-blokkene.
(Det var mens vi egentlig bodde i Mellomhagen, og før jeg begynte på skolen.
Så det må ha vært vinteren 1976/77, mener jeg).
Så kjøpte mora mi ferdig marsipan og konditorfarge, på Samvirkelaget, like ved.
Vi bodde ganske høyt opp i en av de blokkene, husker jeg.
Så farga vi marsipanen rød og grønn og gul og sånn da, var det vel.
Og lagde figurer, av marsipanen.
Dette må vel ha vært i juleferien, fra barnehagen.
Og det husker jeg som noe artig.
Jeg syntes at marsipan var veldig godt, og mora mi kalte meg ofte for ‘Erik Marsipan’, etter dette, (av en eller annen grunn.
Men men).
En gang, så spiste jeg også på en brødskive, opp/ned, i det kjøkkenet, husker jeg.
Og da klagde mora mi.
(Det var vel leverpostei, eller noe, som ikke falt av skiva.
Så jeg kjeda meg kanskje litt der.
Men men).
Noen andre ting jeg husker derfra, er at jeg fant et kronestykke der vel, da vi flytta inn.
(Jeg tror det må ha vært ferdig møblert.
Og av vi bare lånte det, eller leide det, av noen Arne Thomassen kjente, antagelig).
Jeg lærte også å snyte nesa mi der, (og slutte å være snørrunge, da kanskje).
Mora mi fikk Arne Thomassen, til å forklare meg det, at man måtte blåse luft ut, av nesa, i noe papir da.
Jeg skjønte ikke det med at man måtte blåse luft ut, før det her.
(Så Arne Thomassen var vel ganske flink til å forklare, må man vel si.
Flinkere enn mora mi, som ikke klarte å forklare meg dette, av en eller annen grunn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så var Pia og jeg, med mora vår, og Arne Thomassen, (som kjørte), til Sandefjord, (for å besøke noen, eller noe, vel).
Og da sa Arne Thomassen et eller annet.
‘Se her’, eller noe, til meg.
Og jeg skjønte ikke noe.
Men det var et eller annet spesielt med det området av Sandefjord da, skjønte jeg.
(Men jeg så bare noen vanlige trehus).
Men men.
Hm.
Pia og jeg, vi sykla som sagt rundt, den første tiden, vi bodde, i Jegersborggate.
Vi ble også kjent med Willy, som også bodde i Trygves gate.
(Men han var vi bare på besøk hos en gang vel, siden vi fikk nye kamerater/venner.
Men men).
Da jeg gikk i andre klasse, på Torstrand skole, så hadde vi en stavekonkurranse, som gikk på hver rad.
Og frøken sa en gang, i andre klasse, at etter at jeg begynte på Torstrand skole, så vant den raden jeg var på, alltid stavekonkurransene.
Så sånn var det.
Så jeg var en av de beste i klassen, også på Torstrand skole, (som jeg hadde vært det, på Østre Halsen skole), vil jeg si.
Men men.
En gang, så snakka frøken, (hun var litt eldre vel, og litt strengere, enn hun jeg hadde hatt, som klasseforstander, på Østre Halsen skole), at skoleelver kunne få kjøpe en billett, til skolekino, (som var på Munken kino, like ved siden av det gamle biblioteket, i Larvik).
Det var tre billetter, som man fikk rabatt på da, (til halv pris, eller noe, kanskje).
Jeg spurte mora mi, om jeg kunne kjøpe en sånn skolekino-billett, og det fikk jeg lov til.
En av filmene var Zorro.
(I svart/hvitt vel.
Men men).
Den andre filmen husker jeg ikke hva var.
Og den tredje filmen, den fikk jeg ikke sett.
For da dro plutselig mora vår med Pia, Pusi og meg, til Rauland, i Telemark.
Her jobbet Arne Thomassen, som sjef vel, for noe hyttebygging.
Døra holdt på å falle av bobla vel, (til passasjersetet foran), på veien opp, (etter at vi fikk et snøras på taket vel), og jeg måtte sitte å holde på døra, hele veien opp, til Rauland.
Men men.
Mora vår savna Arne Thomassen så fælt.
Og jeg husker det, at han jobba sammen med mange karer, et sted, hvor det lå Glava isolasjon, eller noe, på gulvet, på noen halvferdige hytter da.
(Den isolasjonen hadde jeg vært borti før, når Arne Thomassen bygde hytta, i Brunlanes kanskje, og den klør fælt, å ta på, husker jeg.
Men men).
Vi ble boende, på et hotell, i Rauland da.
Pusi fikk noe kaffefløte, som var gått ut på dato, (men som var helt fin, sa hun ene som jobba på hotellet, en hyggelig, ganske ung dame vel).
Men men.
En gang, så gikk Pusi inn i spisesalen, og gikk bort til en mann der, og hoppa vel opp på bordet og tror jeg.
Ihvertfall gikk den bort til en mann da, som ble litt plaga.
Så jeg måtte rushe etter Pusi, og bære den ut av spisesalen.
Men men.
Mora vår dro også med Pia og meg, og sto på langrenn der, en dag, på leide ski.
(Selv om det var utafor sesongen det her.
Jeg skulle jo egentlig ha vært på skolen).
Men men.
Vi var også hjemme hos en eldre kar, og venta, før vi fikk rom, på hotellet.
Noe sånt.
Det var hyggelig på Rauland.
Det stod ‘mjølk’, eller noe sånt rart noe, på melkekartongene.
Men men.
Men jeg skulle jo egentlig vært på skolen, den dagen.
Og jeg var litt skuffet over, at jeg ikke fikk sett den tredje filmen, av skolekino-filmene.
(En film jeg jo hadde billett til).
Men men.
Pia skulle ikke ha vært på skolen.
For hu dumpa, allerede den første dagen, i første klasse, husker jeg.
Pia var i klasserommet, den første dagen.
Men det ble bestemt, av Torstrand skole, at Pia skulle vente et år, med å begynne i første klasse.
(Av en eller annen grunn.
Pia begynte kanskje å gråte, eller noe, i klasserommet.
Hva vet jeg).
Men men.
Pia ble riktignok født sent, i 1971, (25. desember), men hu er 71-åring.
Likevel så gikk hun på skolen, sammen med for eksempel min fars stedatter Christell, etterhvert, som er 72-årgang.
Så Pia dumpa en klasse, allerede den første skolendagen, på Torstrand skole.
Så hva som skjedde der, det veit jeg ikke.
Jeg fikk ikke oppgitt noen grunn, til at Pia dumpa.
Selv om jeg syntes det var rart da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg hadde 2-3-4 Hardy-bøker, da jeg bodde i Jegersborggate.
Jeg hadde vel fått de til jul, eller i bursdaggave, eller noe.
Jeg pleide å lese de, under dyna, med lommelykt, noen ganger, husker jeg.
(For mora vår la oss rimelig tidlig.
Og Pia lå jo i det samme rommet, i køyesenga over meg.
Så jeg kunne vel ikke ha på lyset da.
Så sånn var det).
Den første sommeren, i Jegersborggate, så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, på telttur, til Danmark.
Vi bodde på en campingplass, ganske sentralt, i København.
Vi dro på Tivoli og Zoo, husker jeg.
Jeg hadde vel vært hos faren min, på Bergeråsen, like før denne sommeren.
Og mora mi og Arne Thomassen, ville en gang, at jeg skulle kjøpe kaffe til dem, for noen sparepenger, som jeg hadde fått av faren min, og som jeg hadde på en sparebøsse, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, eller faren min vel, til jul, litt før det her vel.
Så sånn var det.
Og de pengene ville mora mi og Arne Thomassen, at jeg skulle kjøpe kaffe for, til dem.
(For de var tomme for både penger og kaffe da).
Jeg ble liksom befalt å gjøre det, av Arne Thomassen, så jeg turte ikke å si nei, men klagde i butikken til fru Landhjem da.
Jeg kjøpte en karamell til meg selv da.
Og da stod det jo en sladrekjærring der da, som sa at det fikk jeg ikke lov til, eller noe.
Men så sa jeg det, som det var, at det var mine penger, så det gjorde jeg som jeg ville med.
Så skulle jeg liksom få tilbake, pengene som de skyldte meg, i Danmark da.
Så jeg fikk fire kroner, i Tivoli.
Jeg spilte på flipperspill, for to av kronene.
Og kjøpte et kandisert eple, til Pia, for en av kronene.
(Den siste krona, husker jeg ikke hva jeg brukte til.
Men jeg fikk ikke så mye penger, som de skyldte meg, så jeg var fortsatt litt irritert, husker jeg).
Men den siste dagen, i Danmark, så dro Arne Thomassen oss med, på en galloppbane, like ved København.
Jeg maste, og fikk lov å spille fem kroner, på en hest.
Jeg spilte på en hest, som hadde en kusk, som het Olsen.
Min far het nemlig Olsen, og jeg var sur på Arne Thomassen og mora mi da, siden de var strenge, syntes jeg, og jeg gikk ikke så bra sammen med de da.
Men men.
Så vant den hesten da, som han danske Olsen-kusken kjørte.
Og jeg hadde plutselig mange fine danske sedler, (kanskje 20-30 kroner), som jeg vekslet i en bank vel, når vi kom tilbake, til Larvik.
Vi var vel også på en campingplass, i Sverige, på veien tilbake, mener jeg å huske.
Det syntes jeg var litt kjedelig, husker jeg.
Det var ikke som i København, hvor vi fant på ting å gjøre, hver dag.
Mora mi sa, på campingplassen, i København, at noen hollendere, i naboteltet, skrek ‘nei’, hele tida.
Mora mi sa det, at de herma etter meg, som alltid skreik ‘nei’.
Men men.
(Jeg var nok litt sur den ferien, fordi jeg hadde blitt lovt alle pengene, som mora mi og Arne Thomassen, skyldte meg, men de ga meg bare fire kroner, i Tivoli.
Og jeg fikk ikke mer penger i Zoo, sånn som jeg husker det.
Jeg husker bare at de viste meg en stor gorilla, eller orangutang, eller noe der, som stod inne i et forholdsvis lite glassbur vel.
Så den nesten ikke fikk beveget seg.
Det var nok ikke som hos Julius og de, i dyreparken, i Kristiansand, på langt nær, vil jeg tro.
Så dansker er kanskje ikke så snille, hvis man skal dømme fra hvordan de behandlet den store, gamle apen, som bare måtte stå der, hele dagen vel, omtrent.
Men men).
Da vi kom tilbake til Larvik, så var det enten i 2. eller 3. klasse, noen svenske barn, som hadde begynt på Torstrand skole.
Og de mente at jeg var svensk, husker jeg at de sa, til noen andre barn.
De hadde kanskje sett meg, på den campingplassen, i Sverige da, kanskje.
Så det var veldig flaut husker jeg, og jeg klagde til Arne Thomassen og mora mi da, på at det var noen svenske barn, på skolen, som sa jeg var svensk da.
Men men.
(Faren min likte for eksempel ikke Sverige.
Han pleide ihvertfall å si det, at ‘Volvo er ikke bil’.
Når han kjørte mellom Larvik og Bergeråsen, med Pia og meg.
Da ville han noen ganger, be meg, om å si hvordan bilmerker, som alle bilene vi møtte, var.
Så han lærte meg det, å gjennkjenne de forskjellige Volvoene, Mercedesene, osv., da.
Av en eller annen grunn.
Men men).
En gang jeg var hos faren min, mens jeg bodde hos mora mi.
Så sa faren min, at jeg kunne lese i de pornobladene, (Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.), som han hadde liggende, i stuereolen, hos seg, i Hellinga 7B.
Jeg var alene hjemme der, noen dager, og leste sex-historiene, som leserne hadde sendt inn, og sånn, da.
Så en gang, da jeg kom tilbake, til Jegersborggate.
Så skulle mora vår bade Pia og meg, samtidig, i badekaret.
(Enda jeg var vel åtte år, og Pia 6-7 år vel).
Og da var jeg blitt interessert i sex da, og nakne jenter/damer, fra å ha lest de pornobladene, (eller hva man skal kalle de), til faren min.
Så jeg reagerte på Pia, og tok tåa borti underlivet hennes, i badekaret, osv., husker jeg.
(Men da kjefta mora mi).
En annen gang, så spurte jeg Pia, om hun kunne suge tissen min.
(For det hadde jeg lest om, i bladene til faren min, at var så godt da).
Det ville ikke Pia, sa hun.
Jeg prøvde å tilby henne, at jeg kunne sleike på tissen hennes.
(For da tenkte jeg det, at da ville hun gi seg).
Så jeg sleika litt da, må jeg innrømme, med tungespissen, på tissen til Pia, oppafor trappa, i 2. etasje, i Jegersborggate, en gang.
Det smakte litt, nettopp piss vel.
Så det var ikke så artig.
Men men.
Men Pia ville fortsatt ikke sleike meg på tissen, husker jeg.
Men men.
Så jeg ble litt gæern, av å lese de pornobladene, til faren min, som 7-8 åring, husker jeg.
(Jeg hadde vel såvidt lært å lese, på skolen, da jeg fikk lov å lese de bladene, med sex-historier og nakenbilder av damer i 20-årene osv., av faren min).
Men men.
Men etter den siste episoden der, så skjedde det ikke noe mer sånt, i Jegersborggate, husker jeg.
Men men.
Jeg husker da jeg fylte ni år, (sommeren 1979), så lå den en dag, en gave til meg, fra tante Ellen, i Sveits, som postmannen hadde klart å få gjennom brevsprekken, i døra.
Mora mi ville ikke at jeg skulle få den gaven, (av en eller annen grunn).
Og dytta meg ned trappa.
Likevel fikk jeg tak i gaven først, og det var nougat, blant annet.
Jeg spiste noen av disse, før jeg flytta til faren min, men lot Pia få de siste.
(Så jeg sparte de lenge da, for bursdagen min var jo 25. juli, mens jeg flytta til faren min, i oktober).
Men men.
Faren til Frode Kølner, fikk meg til å begynne å samle på frimerker.
Frode gjorde dette, og jeg fortalte det, at jeg hadde fått noen førstedagsbrev, av faren min.
Men jeg samlet ikke på ‘vanlige’ frimerker, men faren til Frode Kølner, forklarte hvordan man skulle gjøre da.
Man måtte legge frimerkene i vann, og så tørke de, på noe papir, for å få av restene av konvolutten.
Men kunne kjøpe små flasker med bensin, på apoteket, for å se det, om det var vannmerke, på frimerkene.
(Om det var vannmerke, eller ikke, kunne avgjørde det, om frimerket var verdifult, eller mindre verdifult.
Men men).
Man brukte en pinsett da, til å ta i frimerkene med, og en dråpeteller, til å dryppe bensinen med, på frimerkene, og det fantes også en spesiell, svart, plastskål, til å la frimerkene ligge i, mens man dryppet bensin på dem.
Men men.
Faren til Frode Kølner, tok også med Frode og meg, på en frimerkeauksjon, i DNC-bygget, ved Larvik Torg.
Jeg hadde bare 3-4 kroner, og klarte å by 3.50 da, for en pakke, på auksjonen.
Det var bare lov å by i hele kroner, så da lo folk fælt, på frimerkeauksjonen, husker jeg.
Men men.
Jeg ble også med, på en frimerkeklubb, som var på Torstrand skole, husker jeg.
Det var kanskje litt kjedelig, (og nesten som på skolen), noen ganger.
Men men.
Noen dager, så kunne man vinne, noen frimerke-premier, som ble trukket, tror jeg.
En gang, så fikk jeg et stort frimerke-ark, som bestod av flere frimerker da, som var ustemplede, og som sammen dannet et ark da.
Det var russisk, og forestilte det russiske romfartsprogrammet.
Pia syntes det frimerke-arket var spesielt artig, husker jeg.
Jeg hadde vel lært det, av faren til Frode og Frode, at russisk og andre utenlandske frimerker, ofte ikke var så mye verdt.
Men men.
Men det var fint å se på da.
‘Glansbilder’, kalte vel faren til Frode, sånne frimerker, som det med Sputnik, osv., på.
Men artig var det, å se på, husker jeg.
Så det frimerke-arket, det ligger fortsatt sammen med noen førstedagsbrev og et kort fra danskekongen, til min tippoldefar, som bestemor Ingeborg ga meg en gang, på City Self Storage, i Oslo.
(Hvis de ikke har tulla med det da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Atle Farmen og Jakob, (sønn av en advokat vel, mente mora mi), og en til, i klassen min, på Torstrand skole, skulle ha frimerkeklubb, husker jeg de sa.
Jeg hadde jo da samlet frimerker, en stund allerede, og lurte på om jeg også kunne få være med.
MOra mi sa at Pia skulle bli med meg.
Jeg sa vel at det var greit.
Og når vi kom til Atle og dem, så satt de gutta bare der, i stua til Atle Farmen og dem, i en time kanskje.
Ikke mye ble sagt.
Men, Atle Farmen og de, de hadde også en utendørs grus-fotballbane.
Så vi spilte litt fotball der, ihvertfall, husker jeg.
Men men.
(De bodde på Torstrand, og hadde en båtbutikk, eller noe, mener jeg å huske.
Men men).
Neste gang, så sa de gutta i klassen det, at frimerkeklubben, skulle være hos Jakob.
Jeg gikk dit, og da sa mora til Jakob, at frimerkeklubb-møtet, var hos Atle Farmen og dem, den gangen også.
Så fikk jeg en bolle, eller to, som mora til Jakob, hadde bakt selv vel, og gikk ned til Atle Farmen og dem, igjen da.
Det møtet ble vel som det forrige, det ble ikke sagt eller gjort stort.
Men men.
Så det var vel noe slags utfrysing av meg da, må jeg vel kanskje si.
Men men.
Atle Farmen, gikk for å være den beste i klassen, til å sparke fotball.
Bestefar Johannes, i Nevlunghavn, spurte meg en gang, hvordan jeg gjorde det, i sport, osv.
Jeg svarte det, at jeg hadde scoret et mål, i en fotballkamp, i skolegården.
(Det var oftest veldig mange som spilte, så det var ‘mølje-fotball’, som det vel ble kalt, og ganske vanskelig å score).
Men den gangen jeg scorte, så begynte de andre bare på nytt.
(Av en eller annen grunn).
Bestefar Johannes, spurte meg om hvorfor det.
Og jeg svarte bare, at det visste jeg ikke.
Men men.
(Jeg spilte nok bedre, når vi spilte på gresset, oppe ved blokkene ved sykehuset der, for der var vi oftest færre som spilte.
Så da ble det ikke så møljefotball.
Men men).
Mora mi ble gravid igjen, i Jegersborggate.
Hu spurte meg en gang, hva jeg ville, at ungen skulle hete.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
Men jeg huska det, at Atle Farmen, i klassen, var best i fotball.
Så jeg svarte det, at ‘hvis det blir en gutt, så burde han hete Atle, for da blir han god i fotball’.
Så sånn var det.
Nå ble ikke ungen kalt Atle da, men Axel.
Mora mi forklarte aldri det, om hvorfor ungen skulle hete Axel.
Men kanskje hu valgte et navn på A, siden jeg foreslo Atle?
Hvem vet.
Så det er ihvertfall en mulighet for, at (halv)broren min Axel, er oppkalt etter Atle Farmen.
Hvem vet.
Men men.
Bestemora til Frode Kølner, (antagelig farmora), bodde i 2. etasje, i det samme huset, som Frode og dem.
Men hu så jeg aldri noe til, enda jeg var der ganske mye.
Frode hadde et leke/gjeste-rom, eller noe, i 2. etasje, (hvor vi pleide å leke butikk, mm.), men han sa ikke noe om at farmora, bodde i rommene ved siden av, før etter at hu var død, (et godt stykke ut på 80-tallet vel).
Da viste han meg rommene til farmora, (som fortsatt var møblerte), og jeg fikk litt sjokk, over at hu hadde bodd der, hele tiden, mens jeg hadde vært på så mange besøk hos de, uten at jeg hadde sett hu hos dem, eller utafor rommene sine der.
Så det var litt spesielt, det er helt sikkert.
Men men.
Mora til Frode, var fra Kristiansand, eller ihvertfall Sørlandet vel.
Hu hadde mørkt hår, husker jeg, og litt pløsete ansikt kanksje vel, og snakka fortsatt sørlandsdialekt da.
Hu var husmor, og dro noen ganger på ferie, alene, hjem til Sørlandet.
Da hendte det seinere, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, at jeg ble invitert til Frode og de, når de skulle på hytta i Brunlanes, (ikke langt fra Lyshus-stranda, og der hvor Pia og jeg bodde det halve året vel, sammen med mora vår og Arne Thomassen).
Men men.
I huset vårt, så var det TV-stue, og en liten spisestue vel, (som vi sjelden brukte).
Det var et kjøkken, og soverommet til mora vår og Arne Thomassen.
(For å komme fra TV-stua, til kjøkkenet, så kunne man både gå gjennom spisestua og soverommet.
(Noe som kanskje var litt spesielt, at det var dør mellom kjøkkenet og soverommet til mora mi og Arne Thomassen).
Men men.
TV-en stod i TV-stua da selvfølgelig, men en radio, stod på soverommet, til mora mi.
Så hvis jeg ville høre radio, (noe som var artig, hvis det var landskamper i fotball osv., som vel ikke alltid ble TV-sendt, på 70-tallet. Ihvertfall husker jeg at jeg hørte på en landskamp, i fotball, mellom Norge og Skottland, i det rommet. Men men).
Vuggen til Axel ble også plassert i det soverommet, til mora mi og Arne Thommassen.
Vugga, som de kjøpte ny, var i brunmalt tre.
Jeg sa vel noe sånt, som at det ville gjort seg, med noen utskjæringer osv., i treet.
Det neste som skjedde, var at søstera mi, (en gang jeg var ute med mora mi og Arne Thomassen), dreiv og skar i vugga til Axel, med en kjøkkenkniv, når vi kom inn utgangsdøra.
Pia var nok mora mi sitt favorittbarn, (som aldri gjorde noe galt, liksom), så Pia fikk ikke kjeft, men trøst, av mora vår, siden søstera mi begynte å grine, da vi kom hjem.
Men men.
Arne Thomassen, dreiv og jobba inne i Oslo, på den tida, som Axel var nyfødt, og han sa til meg, at jeg måtte være mannen i familien.
Så jeg måtte handle masse mat og sånn, for mora mi, i mange butikker, i Larvik.
Jeg fikk penger og handlelapp da.
Jeg var vant til, (fra før jeg ble interessert i kronespill), at jeg fikk lov å spille en krone, på kronespill, når vi var på kafeteria, og sånn, med mora mi.
Så jeg telte etter, når jeg var på supermarkedet Thorfinns, om jeg hadde råd å spille en krone, på kronespill.
(Som en slags betaling for handlerunden, men kanskje mest fordi jeg kjedet meg litt.
Noe sånt).
Og da spilte jeg en krone da, og kanskje mer, hvis jeg vant på det spillet.
(Men ikke uten å holde oversikten, over hvor mye jeg kunne spille for.
Jeg spilte aldri for så mye, at jeg ikke fikk råd, til å kjøpe tingene, på handlelappen).
Den andre gangen, som jeg handla for mora mi, eller noe sånt.
Så dukka Pia opp på Thorfinns, og så på at jeg spilte på kronespillet.
Jeg vet ikke om noen sendte henne.
Hvem vet.
Ihvertfall, så var det sånn, at når jeg dro på Domus, en gang, for å handle, for mora mi, så ble jeg angrepet av to eldre unger, (Egil aka. Tin-tin og Laila, som var begge et par år eldre enn meg vel).
De løp mot meg, og jeg fløy, med handleposer og alt, inn i heisen, på Domus.
Jeg tok så heisen først ned i første etasje vel, og så opp på taket, der hvor parkeringsplassen var.
Da finta jeg ut Tin-Tin og Laila litt.
Jeg gjemte meg, på parkeringplassen på taket, og så at hue til Laila, stakk ut, fra der trappa opp til parkeringsplassen var.
Så gikk jeg hjemover, den veien, som bilene kjørte, ned fra Domus-bygget, og videre hjem til Jegersborggate da.
Men hvorfor de to ungene angrep meg der, det veit jeg ikke.
Men jeg fikk rimelig sjokk, for begge de ungene var eldre enn meg.
Var det mora eller søstera mi som skulle gi meg en moralistisk lærepenge?
Det var uansett mora mi som hadde fått meg hektet, på de Røde Kors-automatene, så det blir bare som noe inbisilt for meg, isåfall.
Men men.
Så sånn var det.
Frode Kølner hadde også en kar, som gikk i klassen sin, som het Morten, og hadde rødt hår.
Han bodde noen få hundre meter, i retning Tagtvedt, fra der Frode Kølner bodde.
Jeg var litt sånn ‘needy’, på den tida, tror jeg.
(Jeg var ikke så vant til å ha kamerater, etter å ha bodd i Mellomhagen, og hatt de tre nabogutta som uvenner, osv).
Så jeg pleide noen ganger å spørre Frode Kølner, om jeg var bestekameraten hans.
Og da svarte han i begynnelsen ihvertfall, at Morten, nok var bestekameraten hans.
Men han skifta mening, mener jeg ihvertfall, etter en del måneder, og da sa han vel at jeg var bestekameraten hans.
(Hvis jeg ikke husker helt feil da).
Men men.
Jeg var også noen ganger hos han Morten, og ble også bedt i bursdagen hans, husker jeg.
Da hadde dem godteposer, gjemt over hele huset, husker jeg.
Vi skulle også ha gjettekonkurranse, og en på laget mitt, sa at den tegneseriefiguren, vi skulle gjette navnet på, var Sølvpilen.
Men jeg sa Månestråle.
Men han på laget mitt, var eldre, og fikk viljen sin.
Men svaret var Månestråle da.
(Så jeg hadde egentlig riktig).
Men men.
En gang jeg var hos dem, så fikk jeg rabarbera, i en kopp sukker, av mora til Morten, husker jeg.
Men men.
Seinere en gang, en gang Kjetil Holshagen, fra Bergeråsen, (da ihvertfall), og jeg, dro på Danmarkstur, og lå over, hos Frode Kølner, så så vi filmen Gjøkeredet, (med Jack Nickelson), hos Morten og dem, mener jeg, (kanskje rundt 1986, eller noe. Hvem vet).
(Ihvertfall så husker jeg det, at jeg så den filmen hos Morten og dem, sammen med Frode Kølner da, rundt den tida).
Så sånn var det.
Mora mi kjente noen som bodde, opp mot det stedet, i Nansetgata, hvor det pleide å være tivoli, osv.
(Like nedenfor der Larvik Bibliotek er nå).
Sønnen i huset, var et eller to år eldre enn meg.
Og like etter at vi flyttet til Jegersborggate, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedebuset, på noe kristelige greier da, for gutter.
Så sånn var det.
Mora mi ville at jeg skulle bli med.
Og det var jo litt artig, i begynnelsen.
Jeg var yngst der vel.
Dette var om vinteren.
(Det må ha vært vinteren 1978/79 da).
Og lederne dro med oss kanskje cirka 15-20 guttene, bort til ved Tollerodden der, (en badestrand, like ved Larvik kirke).
Det var kanskje 20-30 centimeter, med snø.
Så det ble gått opp ganger, som vi skulle løpe, og leke sisten i.
Jeg syntes det var artig, og fryda meg, for jeg syntes det var litt gjevt, siden jeg var yngst da, og fikk være med, å leike, med alle de eldre guttene da.
Så jeg hoppa noen ganger ut av sporet, må jeg innrømme, for jeg syntes det var så artig der.
(Men jeg tok det ikke så særiøst da kanskje.
Men som å leike med kamerater kanskje.
For jeg hoppa jo noen ganger ut av de spora, for å slippe unna de som ville gi meg sisten.
Mens jeg lo kanskje.
Men men).
Vi fikk også noen blokker, til å samle inn penger på.
Dette var vel første gangen min der.
Jeg gikk aleine gjennom gatene i Larvik, og ringte på hos folk, og samla inn penger, uten at jeg visste, hva den organisasjonen het, osv.
Så ringte jeg på hos mora mi og Arne Thomassen da, og spurte om de ville støtte.
Arne Thomassen ble sur, og sa at dem hadde dårlig råd.
(Men jeg bare ringte på, for å forklare for dem, hva jeg dreiv med mest.
Mest for morro skyld da, for å vise at jeg hadde fått ansvar.
Men men.
Så han behøvde jo ikke å gi penger, jeg ville ikke ha sagt noe jeg, for å si det sånn.
Men han ga en femmer da.
Men men).
Så gikk jeg videre.
Noen steder fikk jeg kanskje et glass vann, eller et glass saft.
To eldre damer, som bodde i en leilghet, i noen blokker, nærmere sentrum, i Jegersborggate, spurte meg nøyere, om hvilken organisasjon det var, osv.
Men jeg klarte ikke å gjøre rede for det.
(For dette var jo den første gangen jeg hadde vært på møte der, og jeg var yngst).
Men jeg mener jeg overhørte, den neste gangen der, at noen hadde skrevet leserinnlegg, i Nybrott eller Østlands-Posten, om at den organisasjonen da, (som jeg nå lurer på om var Statskirken, for den bygningen vi hadde møter i, det heter visst bare Bedehuset, har jeg skjønt, og ligger ovenfor Herregården, like nedenfor der, som man hogger i fjellet, i Larvik, når en dansk eller norsk konge, har vært på besøk.
Jeg gikk også i de blokkene, ovenfor sykehuset.
(De blokkene, som hadde den fine, (dog lille), parken, (på skrått ovenfor der Frode Kølner og dem bodde), hvor vi pleide å spille fotball).
Et sted, så hørte jeg bare noe jamring.
Da skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
Så jeg ringte på, tre ganger vel, tilsammen.
Og da, så kom det til slutt ei ung dame ut, som var skikkelig sjuk.
Åja, sa jeg, og gikk videre da.
Jeg var ikke vant til å ringe på, på så mange dører, for å si det sånn.
Men men.
(Det var noen andre gutter, som hadde fått en donering, fra en blind mann.
Før vi andre hadde fått begynt ordentlig, å samle inn penger.
Derfor ble vi så gira da, på at vi også måtte samle inn penger.
Derfor var jeg ganske ivrig da.
Så sånn var det).
Jeg fikk vel samlet inn et sted mellom 150 og 200 kroner, mener jeg å huske.
Noe som ikke var så dårlig, i 1978 vel.
Men, Arne Thomassen, og muligens også mora mi.
De konfiskerte/lånte de pengene.
(Antagelig fordi de hadde dårlig råd).
Og de fra bedehuset måtte masse på meg, etter at jeg hadde slutta der, om de pengene.
Da måtte jeg mase på Arne Thomassen da.
Og etter et halvt år kanskje, eller noe.
Så fikk bedehuset endelig de pengene da.
Så sånn var det.
Jeg maktet ikke å gå der mer, etter det andre møtet, var det vel.
For på slutten av møtene, så måtte vi ned på alle fire, for å be.
Og en av lederne, begynte å tale i tunger.
Da ble det for mye for meg, (som egentlig ikke trodde på Gud, skal jeg være ærlig).
Men men.
Så jeg bare så meg rart rundt der, mens jeg smilte og nesten lo vel, (mens vi stod på alle fire da), mens han ene lederen talte i tunger.
Etter det, så orka jeg ikke å dra dit mer.
(Selv om vel mora mi og han gutten, (som gikk i 4. klasse, eller noe vel), som mora mi kjente mora til, maste).
Så sånn var det.
Pia begynte på turn, og mora mi ville at jeg også skulle gå der.
Jeg var ikke noe flink i turn.
Jeg var for stiv i kroppen, etter å ha spilt mye fotball vel og syklet rundt i Larvik.
Så jeg var bare med, et par ganger, der og.
Pia ville dusje der, som den eneste, av alle guttene og jentene vel, og kringkastet det, foran alle guttene, i guttegarderoben.
Men men.
Den siste gangen, som vi gikk fra turninga, (som var på Torstrand skole, like ved bedehuset).
Så fant vi en rar mus, like ved siden av det fjellet, hvor det hugges inn, hver gang, som en dansk eller norsk konge, hadde besøkt Larvik.
Den musa så ikke ut, som den musa, som Pia og jeg, hadde funnet, i Vestmarka, noen år før.
Denne musa, stod på bakbena, omtrent som en kenguru.
Og den så veldig søt/morsom ut, husker jeg.
Plutselig, så dukka det opp en gutt, fra ved bedehuset der.
(Han var vel 2-3-4 år eldre enn meg, kan jeg tenke meg).
Han begynte å jage oss, og sa at vi var slemme mot musa da, eller dyret, eller hva han sa.
Så det var en rimelig spesiell episode, husker jeg.
Men men.
Noen gutter, i klassen min, babla om at de skulle på fotball-trening.
Jeg spurte om jeg kunne få bli med.
Og jeg var så på en trening vel, og en kamp, for Fram.
Vi spilte mot Nanset.
Vi var vel bare tredjelaget, tror jeg.
Og det laget fra Nanset, det var gutter, som var et par år eldre enn oss.
Så vi tapte 5-0 eller 6-0, eller noe.
Jeg var vel reserve, men fikk spille litt etterhvert.
Det gikk trått, mot store og ‘gampete’ Nanset-forsvarere.
Men men, det eneste jeg fikk til, var å kline et skudd, rett i reklameskiltene, kanskje 10-15 meter, til side for målet.
Men det smalt ihvertfall litt.
Jeg hadde ingen å sentre til, og en forsvarer helt inni meg, så jeg måtte bare gjøre noe, liksom.
Det var vel det nærmeste vi kom mål, i den kampen, hvis jeg ikke tar helt feil.
Så glemte jeg vel det her med fotballtrening.
Og de gutta sa vel heller ikke noe.
Så det ble ikke noen flere treninger, eller kamper, på meg, etter dette.
Seinere, så ble det vel gjort om, sånn at ikke lag, hvor aldersforskjellen var så stor, møtte hverandre, i knøtte/lilleputt-kamper, eller hva det var.
(Mener jeg å huske, fra da jeg spilte på Berger, utover 80-tallet, osv).
Frode Kølner og jeg, vi sykla rundt, mange steder, i Larvik.
Jeg fortalte vel det, at jeg pleide å pante flasker, på travbanene, når jeg var med Arne Thomassen.
Frode Kølner, dro meg med til Mesterfjellet, (het det vel, forbi varemagasinet til Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), der).
Vi så ned mot Larvik, fra jernbanestasjonen cirka, og langs Farriselva, (heter den vel), et stykke mot Farris da.
Vi så den delen av Larvik, kanskje 50 eller 100 meter under oss da.
Noe sånt.
Og Frode Kølner sa det, at rundt der, så pleide det å være fylliker.
Og man kunne finne tomflasker da.
Så sånn var det.
Vi fant vel noen tomflasker da.
Men seinere, så var jeg der mange ganger, men fant vel aldri så mange tomflasker der, etter det.
Men men.
Jeg var ikke så mye hjemme, hos mora mi og Arne Thomassen, i Jegersborggate, på den her tida.
For de var så strenge og anspente og masete, må man vel kanskje si.
Så jeg var mest ute, sammen med kamerater, eller Pia, eller at jeg sykla rundt aleine kanskje.
Jeg samla flasker da, som jeg panta, og tulla i de mange bankene som var i Larvik, og spurte om de hadde gratis sparebøsser og veksla pengen jeg fikk, fra pantinga, i ruller med 5-ører, osv.
(For jeg syntes at de rullene var artige.
Det var kanskje Frode Kølner, som fortalte meg det, at man kunne få mynter, i ruller da.
Hvem vet).
Pia dumpa jo et år, men når hun endelig fikk begynt på skolen, (det året jeg gikk i tredje klasse), så hadde hun plutselig en dag, med en eller annen gutt hjem.
Som hun hadde møtt, sa hun.
Og han stod bare i hagen vår, (ved det morelltreet, som jeg skrev om, i det forrige kapitellet), rett opp og ned, uten å si noe.
Det såret meg kanskje litt, at søstera mi bare fant en gutt, som hun tok med hjem, (en med lyst hår vel), sånn helt uten videre.
Men men.
Søstera mi sa vel så til han gutten, at han kunne gå hjem igjen, tror jeg.
Noe sånt.
Søstera mi tærte også på meg litt, på denne tiden.
Hu kunne plutselig si til meg, at ‘du er stygg’.
Noe jeg ikke hadde tenkt så mye over, egentlig om jeg var stygg eller pen.
Så hvorfor søstera mi, Pia, sa det her, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje for å få meg nedstemt da, og for å liksom få et ‘overtak’ på meg da.
Hva vet jeg.
Men men.
En gang, mens Pia og jeg, var alene hjemme, en kveld vel, i Jegersborggate.
(Før Axel ble født vel).
Så kom plutselig politiet på døra, og spurte om det var vi, som eide en boble, som stod, (uten skilt muligens), utafor huset vårt da, på en parkeringsplass, i Jegersborggate.
Jeg forklarte det, at det var vår boble.
(Selv om jeg ble litt skremt da, av de her to politifolka, i uniform, som kom på døra vår da, når vi ungene var aleine hjemme).
Så sånn var det.
De lurte visst på hvorfor den bobla, stod på det samme stedet, så lenge, (eller noe).
Så sånn var det.
Men men.
Mora vår var veldig glad i soft-is, som kosta sånn cirka 3 kroner kanskje, på den her tida.
Pia og jeg, vi pleide også å få soft-is.
Og noen ganger, så kunne mora vår ta oss med, til Tollerodden, som var en strand, nede ved Larvik kirke.
Tollerodden var ikke en sandstrand, sånn som Hvittensand, men et basseng, som var fylt med sjøvann da.
Så sånn var det.
Jeg likte vel bedre å bade på en vanlig strand, kanskje, og mora mi ønsket å inspisere, at jeg kunne svømme.
Den første eller andre sommeren, i Jegersborggate, vel.
Jeg skjønte ikke poenget med det.
Jeg hadde fortalt mora mi det, at jeg kunne svømme, så jeg skjønte ikke poenget liksom.
Jeg gadd ikke bare å bade, på kommando liksom.
Det ble for dumt liksom, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da Axel ble født, så var mora vår ekstra spesiell, vil jeg si.
Hu sa til Pia og meg, at vi ikke fikk lov å si, på skolen, at mora vår skulle føde.
Så glemte jeg meg, og sa det, til svømmelærerinna vel, (som var vikar i norsk, eller noe, vel).
Så sa jeg det til mora mi, at jeg hadde glemt meg.
Og da mora mi skulle føde, så sa hu det, at jeg måtte ligge i dobbeltsenga, sammen med henne, i første etasje.
Så dukka Arne Thomassen opp, (som egentlig jobba i Oslo, på den her tida).
Han spurte meg ‘skjønner du hva som skjer’.
Jeg regna med at mora mi skulle føde, og svarte ‘ja’.
Mora vår hadde fortalt meg hvor det lå noen mynter, som Pia og jeg, kunne kjøpe godteri for.
Men, jeg måtte også kjøpe Nybrott, dagen etter, eller noe.
(Så det var litt komplisert).
Jeg tenkte på å roe ned Pia, så etter at jeg kom hjem fra skolen, (dette var mens jeg gikk i 2. klasse).
Så dro jeg med Pia, til kiosken, og vi kjøpte masse godteri.
Dette var en kiosk i Øvre Jegersborggate vel.
Og der fant jeg ut, at det fantes artigere godteri, enn karameller, (som jeg var så glad i, da vi bodde i Storgata).
Dunder salt, til 10 øre, var en stor favoritt, som jeg begynte å kjøpe, i den kiosken der.
De smakte salmiakk og lakris og samtidig søtt vel, og var vel favorittgodteriet, til både Pia og meg.
Sammen med Hubba Bubba, som man fikk i både rød pakning og med lakrissmak vel.
Og også Shake-tyggegummi, med lakrissmak, syntes vi var gode.
Potetgull med paprika, var også en favoritt.
Og brus da, selvfølgelig.
Vi likte også potetmos, som de solgte, for 1.50, eller noe vel, pr. beger, i en kiosk, nederst i Nansetgata, ovenfor busstasjonen vel.
Så sånn var det.
Men men.
Så kom bestefar Johannes, og henta oss, og kjørte oss til Nevlunghavn.
Der skulle vi bo, mens mora vår var på sykehuset, og fødte Axel da.
Så kjørte de meg, på skolen, dagen etter.
(Pia hadde jo dumpa, så hu slapp skolen.
Men men).
Bestemor Ingeborg, spurte meg, på en omstendelig måte, (må man vel si), når skolen min sluttet, dagen etter.
Jeg er sikker på at jeg sa riktig klokkeslett.
(Hun spurte like omstendelig, om hvor de skulle møte meg, og jeg svarte, ved Televerket der, øverst i Herregårdsbakken).
Likevel, så klarte de å rote med tidspunktet.
Jeg husker jeg gikk samme vei, som han Jakob, fra frimerkeklubben til Atle Farmen, (og sønn av en advokat vel, ifølge mora mi), hjem fra skolen, den dagen.
(Det var en annen vei, som gikk nesten parallelt, med Herregårdsbakken, på den andre siden av skolen.
Selv om den veien, var en omvei egentlig, for den gikk litt bue vel, mens Herregårdsbakken gikk ganske rett opp).
Så jeg kom fram til Mazda-en, til bestefar Johannes, fra baksiden, av der de stod vel.
De så vel kanskje etter meg ned Herregårdsbakken.
Hvem vet.
Så kjefta bestemor Ingeborg på meg, og sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett, og at de hadde stått der i 2-3 timer, eller noe.
Men, jeg gikk jo bare i 2. klasse.
Vi hadde vel ikke så mange skoletimer.
Så det tror jeg kanskje må ha vært en røverhistorie, fra bestemor Ingeborg, (av en eller annen grunn).
Men men.
(Hvis ikke, så hadde hun nok surra fælt.
men men).
Vi kjørte så til Nevlunghavn vel, og så kjørte bestefar Johannes, Pia og jeg, til Tønsberg sykehus(!), hvor mora vår hadde født Axel da.
Selv om vi bodde et steinkast unna Larvik sykehus, så fødte mora vår Axel i Tønsberg.
Det var spesielt, må jeg si, og det har jeg vel aldri fått noe forklaring på akkurat.
Men men.
Mora vår kom ut med Axel på armen, mener jeg å huske, og virka som å være i fin form vel.
Så kjørte bestefar Johannes oss, til Jegersborggate, og mora mi ‘gura’ for jeg hadde brukt opp de to kronene, til Nybrott, på godteri.
(Så hu må ha hatt veldig dårlig råd).
Men jeg hadde kontrollen egentlig.
For jeg huska det, at i en skrivebordsskuff, eller noe, i stua, så lå det to kronestykker.
Så jeg viste mora mi det.
så måtte jeg gå i den kiosken, nederst i Nansetgata, å kjøpe Nybrott da.
(Den ovenfor busstasjonen, hvor de hadde Shake tyggegummi og potetmos i beger da).
For mora mi sa at det var så viktig, med den avisa.
Så viste det seg det, at noen hadde satt inn fødselsannonse, for Axel, i den avisa.
(Eller, Axel hadde vel ikke fått noe navn ennå da.
Så det stod vel bare at Karen Ribsskog og Arne Thomassen, hadde fått en sønn.
Noe sånt).
Men men.
Arne Thomassen var ikke der da, han var vel på jobb, i Oslo, eller noe.
Men men.
Det var enda mye mer. som skjedde, i de et år og fem månedene, som jeg bodde i Jegersborggate.
Jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
