johncons

Stikkord: Faren til Frode Kølner (Som jobba i e-verket i Larvik)

  • Mer om søstra mi Pia aka. Pipa

    Jeg tenkte på hva grunnen var til at faren til Frode Kølner i Larvik, kalte søstra mi Pia, for ‘Pipa’, på 70-tallet.

    Nå lurer jeg på om det var fordi at han var litt på kanten, og at mente at søstra mi alltid hang i hælene mine, og oppførte seg som en gutt da.

    At faren til Frode Kølner mente at søstra mi oppførte seg som om hu hadde ‘pipe’.

    Hvem vet.

    Dette var da jeg var 7-8 år, og søstra mi 6-7 år da.

    Og hu hang mye i hælene mine, da vi bodde på Vestmarka, Østre Halsen, (med alle butikkene og bilene og bussene, vi bodde jo i Storgata der), og i Brunlanes, ihvertfall til dels, på den hytta ute i skogen der.

    Men i Mellomhagen, så leika hu mye med en gjeng jeg ikke ville leike med.

    Men den første tida, så hang hun med meg.

    Og det samme i Larvik da.

    De første månedene vi bodde der, så hang søstra mi i hælene mine, som om hu var lillebroren min kanskje.

    Før hu fikk seg noen venninner da, etterhvert.

    Men ikke før hu hadde blitt kalt ‘Pipa’ av faren til Frode Kølner.

    Og også vinteren etter at vi flytta dit.

    Så gikk jeg og søstra mi i Jegersborggate, og kasta snøballer, eller noe sånt, kanskje.

    Så kom det to fylliker forbi.

    Og de sa ‘hei guttær’.

    Eller ‘hallå guttær’, eller noe sånt.

    Så søstra mi så nesten ut som en gutt, ihvertfall om vinteren, med masse tjukke klær og lue på seg, osv.

    Og mora vår, hu oppdro oss likt, vil jeg nesten si.

    Søstra mi arva vel klær, som jakker, fra meg, mener jeg.

    Og vi lærte ting som å knytte skolisser, og å snyte oss, og å tegne og å skrive navna våre.

    Sånne ting lærte vi omtrent på den samme tida.

    Men jeg begynte jo i barnehagen og skolen, før søstra mi.

    Og søstra mi skulle jo egentlig begynne på skole, et år etter meg.

    Men Torstrand skole sendte henne hjem, så hu begynte to år etter meg.

    Så søstra mi dreiv dank i et år, i Larvik, hvor hu hverken gikk på barnehage eller skole.

    Så hva hu dreiv med da, det kan man kanskje lure på.

    For jeg synes hu blei så slem, etterhvert, av det friåret, og kalte meg ‘stygg’ og det som var.

    Men men.

    Så det var artig å få i trynet, som 8-9 åring.

    ‘Du er stygg’, liksom, fra søstra si.

    Og jeg husker også at søstra mi dro med en gutt, i klassen sin, vel, (når hu endelig fikk begynt i første klasse), som bare måtte stå i hagen vår, (og som søstra mi nok hadde full kontroll på da).

    Så søstra mi var nesten som ei bøllejente, (eller nesten som en bølle-gutt), som 7-8 åring, må jeg vel si.

    Og seinere, så har jeg merka det, at søstra mi har vært litt sjuskete.

    Når vi har vært og besøkt mormora mi, i Nevlunghavn, så synes jeg at jeg har merka, at hu ikke vasker seg så særlig.

    Og da hu bodde hos meg, og etterhvert fikk egen hybel, i Ungbo-leiligheten jeg bodde, i på Ellingsrud, på 90-tallet, så merka jeg at søstra mi, hu kunne la vasketøyet ligge igjen i vaskemaskinen, i flere dager.

    (Til sjenanse for oss andre som også bodde der, og som kanskje skulle bruke vaskemaskinen i mellomtiden da.

    Før søstra mi klarte å få hengt opp tøyet sitt.

    Og hu tålte heller ikke at jeg sa fra om det.

    For jeg hadde ikke noe med hvordan hu levde sitt liv, sa hu til meg, året før hu fikk Daniel vel.

    Men, jeg hadde noe med det, fordi jeg også var med på å leie den vaskemaskinen, (det var jeg som leide den fra Thorn faktisk. Det var vel en sånn autogiro, fra min bankkonto, på 250 kroner i måneden. Også betalte de andre meg 50 kroner i måneden hver. Så det kostet 50 kroner pr. person da, i måneden, å leie den vaskemaskinen. Og Thorn sa til meg, før jeg leide, at det var greit å ha vaskemaskinen i bofelleskap, det ble ikke noe dyrere leie, av den grunnen, forklarte de. Så det syntes jeg egentlig var ganske greit, å ha den vaskemaskinen der. Men han Rune, typen til Hildegunn, han ble sur, for da ville han at jeg skulle leie oppvaskmaskin også. Men jeg ville ha kontroll på økonomien min, for det var nedgangstider osv. Så jeg sa da, at om kanskje en av de andre, kunne leie den oppvaskmaskinen i sitt navn, så fikk vi spredd ansvaret og risikoen, mente jeg. Jeg syntes ikke det ble riktig, at jeg skulle ha alt ansvaret. Men det ble det ikke noe av da. Antagelig fordi at ingen av de andre, hadde noe særlig kredittverdighet. De hadde kanskje hatt inkasso osv. Og da tror jeg at han Rune la meg for hat. Bl.a. så falt utløpsslangen, til vaskemaskinen, ut av sluket, på en snodig måte, vil jeg si, og hele vaskerommet ble oversvømmet, så jeg måtte tørke der, før vaktmesteren kom. Så det kan eventuelt ha vært noe sabotasje/hevn, fra han Rune, tenker jeg nå. Men men).

    Så derfor hadde jeg rett til å si fra om, at hu okkuperte den lengre enn hu behøvde å gjøre, mente jeg.

    Alle de andre hang opp tøyet sitt, etter at maskinen var ferdig.

    Og det gjorde de også i vaskekjelleren, som vi måtte vi bruke, før jeg foreslo å leie vaskemaskin fra Thorn, for da kunne vi vaske når vi ville, og ikke bare på noen få tidspunkter i uka, og før kl. 20 vel, som det var i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23 osv., der.

    Og seinere, så har bestemor Ingeborg, kjefta på meg, fordi at søstra mi fikk en farga unge.

    Men det syntes jeg var urettferdig, at mormora mi kjefta på meg for det.

    Men jeg klarte ikke å forsvare meg ordentlig.

    For jeg hadde ikke tenkt på det sånn, i det hele tatt.

    Men nå husker jeg jo det, at søstra mi sa klart fra til meg, at jeg ikke bestemte over hennes liv, den gangen hu lot tøyet sitt ligge i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så søstra mi var egenrådig, og hørte ikke på meg.

    Selv om hun flytta inn hos meg, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så var det ikke sånn at hu hørte på meg.

    Hu hørte bare på seg selv.

    Ihvertfall ikke på meg.

    Men hu var ikke så krass mot meg, den tida hu sov på en madrass på rommet mitt.

    Men etter at hu fikk eget rom der, av Ungbo, så kunne hu være krass mot meg.

    Og hu nekta også en gang for det, husker jeg, ovenfor hu Hildegunn, som også bodde der, på Ungbo, at hu i det hele tatt hadde bodd på en madrass på gulvet på rommet mitt.

    Men det hadde hu faktisk.

    I nesten et halvt år vel.

    Fra sommeren 1993 til like før jul 1993 vel.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke husker de datoene helt nøyaktig, så var det ihvertfall snakk om flere måneder, som hu bodde på gulvet på rommet hos meg.

    For hu var bostedsløs, og jeg tenkte at jeg måtte nesten hjelpe henne, siden foreldra våres var så uansvarlige.

    Men men.

    Men etterfikk begynte jeg å jobbe mer, og fikk bedre råd.

    Og det gjorde søstra mi og.

    Og vi leide vaskemaskin selv, og abonnerte på Aftenposten, osv.

    Så etterhvert så ble søstra mi selvstendig der da, og amper da, og hadde ikke lyst til å bo på samme sted som meg lenger.

    Enda jeg redda henne, fra å bo på gata, må man vel nesten si, i 1993.

    Men et par år senere så var hu helt forstyrra da og hissa seg stadig opp da.

    Pga. et eller annet tull.

    Og søstra mi er jo så aggressiv og amper.

    Så hu er jo umulig å diskutere ting med, på en sivilisert måte.

    Vi var kanskje som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland.

    Søstra mi hissa seg opp som Gro da.

    Og Willoch var rolig, og prøvde å få til en saklig diskusjon.

    Men det skjedde jo sjelden.

    Og sånn var det med meg og søstra mi og, at vi ble som Kåre og Gro, vi klarte ikke å diskutere ting rolig og saklig.

    Det ble mye skriking fra søstra mi, osv., og forstyrrethet, (må jeg vel nesten si), fra henne, så det funka dårlig, å kommunisere med henne, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og hu kunne også forsvinne i flere dager, uten å si hvor hu var.

    Så jeg ble bekymra, husker jeg, og dro ned til Oslo Sentrum, i 15 kuldegrader, vinteren 1994 vel, for å leite etter henne, på favorittbula hennes Jollys, og hos ei venninne av henne, fra Røyken, eller noe.

    Og søstra mi synes vel kanskje også å ha et umettelig behov, for sex, med unge afrikanske menn.

    For en gang, så hadde hu med seg tre unge afrikanske menn, hjem fra byen, en lørdagskveld, da vi bodde i samme bofelleskap, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så søstra mi er nok mer som en gutt, eller mann, enn som en jente, eller dame, vil jeg si.

    Men men.

    Det var kanskje også derfor, at søstra mi Pia, (aka. Pipa), og stesøstra mi Christell Humblen, dro meg med på utestedet ‘Tre Brødre’, (hvor jeg aldri pleide å dra, av en eller annen grunn), i Karl Johan, på 17. mai, år 2000, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var 1999.

    Hvem vet.

    Og da kom typen til Christell, som var svensk og het Mathias, med toget fra Sverige, senere på dagen.

    Så vi drakk øl to steder på Oslo S., av en eller annen grunn, etter at han Mathias kom med toget da.

    For Christell ville at vi skulle flytte oss til et annet serveringssted på Oslo S., av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor at faren til Frode Kølner, begynte å kalle søstra mi Pia, for ‘Pipa’.

    Fordi at han mente at hu var som en gutt, (altså et ordspill på at hu oppførte seg litt som om hu hadde ‘pipe’).

    Hvem vet.

    Det er mye rart.

    Bare noe jeg tilfeldigvis begynte å tenkte på, for jeg fikk noe flashback til 70-tallet, osv., her.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Broren min Axel, er nok litt oppkalt etter Atle Farmen, fra Torstrand i Larvik, som gikk i klassen min

    axel

    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/124275_gamle-forretninger

    PS.

    Jeg skreiv på Origo, om forretninger i Larvik, og kommenterte det, som noen hadde skrevet, om butikken til noen som het Farmen der, det samme som en i klassen min het.

    Så tenkte jeg, at jeg kunne skrive om en historie fra Larvik, fra like før broren min ble født.

    Så ville mora mi vite, hva jeg syntes at vår nye søster eller bror skulle hete, hvis det ble en gutt.

    Dette må ha vært høsten 1978 da, like før Axel ble født.

    Og da sa jeg, at da måtte han hete Atle, for da ble han god i fotball, for det var en i klassen min som het Atle (Farmen), og han var god i fotball.

    Jeg måtte jo svare noe, syntes jeg, og dette kom litt bardus på meg.

    Så jeg tror at det var kanskje derfor, at de kalte Axel noe på ‘A’, og som var på fire bokstaver.

    Men mora mi og Arne Thomassen, de syntes kanskje at Atle ble litt for norsk.

    Så valgte de Axel da.

    Så jeg tror at Axel er litt oppkalt etter Atle Farmen, fra klassen min i Larvik, kan det virke som ihvertfall.

    Mora mi sa ikke noe om hvorfor hun ikke valgte Atle, eller hvorfor hun spurte meg, i det hele tatt.

    Men men.

    Jeg var også med i tre frimerkeklubber, i Larvik, for jeg hadde en kamerat, som samla frimerker, som het Frode Kølner.

    Dem var jeg mye hos, i Trygves gate, nesten mer enn jeg var hjemme.

    Og der var det mye roligere, enn i Jegersborggate, hvor vi bodde.

    For ingen var hysteriske der, sånn som mora mi kunne være.

    Så da fikk man litt ro på sinnet da, når man var der.

    Og faren til Frode, han jobba i E-verket, i Larvik, og han spurte flere ting, som hva er hovedstaden i Sverige, og sånn.

    Han skulle vel sjekke, hvor smart jeg var, tror jeg.

    Og så, så fikk han meg til å begynne å samle frimerker.

    Så bytta jeg frimerker med Frode osv. da.

    Men det er mulig at jeg ble lurt, men jeg skjønte det vel ganske raskt.

    Men på Berger, så var det vel ingen som samla frimerker, tror jeg, så det var ikke så morsomt på Berger.

    For i Larvik, så var det en frimerkeklubb, for voksne, ved torget, i samme bygget som DNC vel.

    Og der tok faren til Frode, med meg og Frode da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var der en gang, ihvertfall.

    Det var auksjon, og jeg bydde på en pakke frimerker da.

    Men jeg gjorde det feil.

    For jeg hadde ikke så mye penger.

    Så jeg bydde 3.50, kanskje det var.

    Det var ihvertfall noe med 50 øre.

    Og det var egentlig ikke lov.

    Så da lo alle i frimerkeklubben, som var folk som jobba med å selge frimerker osv.

    For man skulle bare by i hele kroner da, altså enten 3 kroner eller 4 kroner.

    Men da var det ingen andre som bydde, så da fikk jeg kjøpe den da.

    Så sånn var det.

    Så var det frimerkeklubb, på skolen, som var nesten arrangert gjennom Torstrand skole vel.

    Der var det konkurranser, og en gang vant jeg et russisk frimerke, med satelitter og sånn på da, et ark, som bestod av flere frimerker da.

    Men det var vel mest som glansbilde kanskje, men det så kult ut da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så hadde Atle Farmen og en som het Jacob, i klassen, de hadde også frimerkeklubb.

    Og da spurte jeg om jeg fikk være med da, og det var greit, sa de.

    Men jeg tok med søstra mi, Pia, (for mora mi ville at jeg skulle ta med henne, tror jeg det var, det var ikke min ide ihvertfall), og da skjønte jeg det, at de ikke likte meg da.

    Pia var vel også med å spilte fotball og tror jeg, for de hadde egen fotballbane.

    Men men.

    Men neste gang, som de hadde møte, så lurte de meg da.

    De sa at møte var hos Jacob.

    Men så var det hos Atle.

    Og da fikk jeg noen boller, av moren til Jacob da, siden jeg hadde blitt lurt.

    Hun mora til Jacob, forklarte meg at møte i frimerkeklubben, var nede hos Atle den her gangen og da.

    Men da var det litt trykket stemning, på det her frimerkeklubbmøte, så jeg dro ikke på noen fler møter der.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at vi ikke hadde så god råd, eller noe, det er mulig.

    Søstra mi begynte også på Torstrand skole, og da, så skulle jeg se hvordan det gikk med henne, for hun var sånn at hun begynte et år seinere.

    Hun skulle egentlig ha begynt året før, men lærerne sa, at hu ikke var voksen nok til å begynne på skolen, det året hun skulle ha begynt.

    Pia var også født helt på slutten av året, 25. desember, så bestemte de seg for det, at søstra mi skulle begynne året etter.

    Og da leika jeg sisten, med søstra mi, og en litt tufsete gutt, i skolegården.

    Så falt han gutten, og mista brillene sine, for jeg bare slo han på ryggen, for det var sisten.

    Og da, så hadde visst jeg vært slem da, sa søstra mi og venninnene hennes.

    Enda vi bare leika sisten.

    Så kom mora til han gutten, i skolegården, og kjefta på meg.

    Og det var ikke vanlig kost, når man var ni år.

    Men da var de i klassen ganske greie, for da bare kom de og prata til meg, og sa at jeg måtte bli med å spille fotball, på fotballbanen.

    For jeg hadde jo gått første året, på Østre Halsen skole, for vi bodde der ute, før vi flytta til Jegersborggate, så jeg hadde gått på Torstrand skole, et år mindre enn de andre da, så jeg var liksom nykommeren i klassen jeg da, selv om jeg kjente masse folk, fra oppe ved der jeg bodde, og Sølvi i klassen og, som var venninna til søstra mi.

    For, jeg bodde i Larvik, i 2-3 måneder, før skolen begynte, så det var ikke sånn, at jeg ikke kjente noen på skolen, før jeg begynte der, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til Larvik på 70-tallet. (In Norwegian)

    Jeg var jo mye og sykla og spilte fotball i Larvik, fra den første dagen vi flytta til Jegersborggate omtrent.

    For jeg hadde fått ny Apache-sykkel av bestefar Johannes, og søstra mi hadde vel fått den gamle sykkelen min, tror jeg.

    Og vi flytta til Jegersborggate, på våren, i 1978 da.

    Fra Mellomhagen på Østre Halsen.

    På Østre Halsen så hadde jeg ikke noen bestekamerater egentlig.

    Det var tre nabogutter der, som jeg var uvenn med, må jeg vel si.

    Men i Larvik, så fikk jeg fler kamerater enn uvenner, vil jeg si.

    Jeg og Pia sykla rundt de gatene i Larvik hvor folk bodde da.

    Ikke handlegatene.

    Men rundt sykehuset der og sånn.

    Og da ble vi kjent med nesten alle folka på vår alder da, som bodde i nabogatene.

    Jarle og Sølvi, Willy, Frode da, ‘Tin-tin’ (som var broren til ei i gruppa ‘the girls’ seinere), Laila vel, og flere jeg ikke husker navnet på.

    Så jeg syntes egentlig det var artigere folk i Larvik enn på Østre Halsen.

    Kanskje på grunn av de naboguttene i Mellomhagen.

    Men men.

    Frode sa at seinere så flytta det noen folk, inn i et hus, i gata mellom Trygves gate og Jegersborggate, som jeg krangla litt med da.

    Det var visst noe med dem.

    Dette var da jeg bodde på Berger, og var på besøk i Larvik.

    Så jeg var skikkelig høy på pæra, når jeg kom tilbake til Larvik, mens jeg bodde på Berger.

    For da hadde jeg mye penger, og det hendte jeg hadde med kamerater som Petter og Christian osv. da.

    Så sånn var det.

    Men tilbake til 1978 da.

    Da var jeg på besøk hos Frode og dem.

    Og da spurte faren til Frode meg hva morfaren min, i Nevlunghavn het.

    Og da sa jeg, at han het Johannes.

    Og da sa faren til Frode, at han hadde vært rådmann han.

    Men det var jo oppe i Hadsel, heter det vel, i Lofoten.

    (Og det visste ikke jeg, på den her tida, hva bestefar Johannes hadde jobba med).

    Så hvordan kunne faren til Frode Kølner, som jobba i e-verket, i Larvik, og hadde kone fra Kristiansand vel.

    Hvordan kunne han vite at morfaren min, hadde vært rådmann i Hadsel?

    Jeg tror han trodde han hadde vært rådmann på Hurumlandet kanskje.

    Men det stemte ikke, sa bestemor Ingeborg ifjor.

    Johannes var bare kontorsjef, i Sætre kommune, i Hurum, som også er en del mil fra Larvik.

    Så er det her sånn som folk vanligvis har i hue, mener jeg.

    Faren til Frode var i frimerkeklubben, han var ikke i politikk, ikke så vidt jeg visste ihvertfall.

    Og han hang mye med Frode, vil jeg si.

    Han var nesten som kameraten til meg og Frode.

    Jeg var med dem på hytta i Brunlandnes, en sommer etter at jeg hadde flytta til faren min og, mens mora til Frode var på Sørlandet da.

    Så det kom jeg på nå.

    At så snart jeg hadde sagt at morfaren min het Johannes.

    I 1978, i huset til Frode og dem.

    Så visste faren til Frode, at morfaren min hadde vært rådmann.

    (Han var førtidspensjonist, morfaren min Johannes, så han var pensjonist allerede da, i 1978.

    Og da Ingeborg og Johannes bodde i Hurum, så var vi der ikke så veldig ofte.

    Og det var alltid mye folk der, så jeg prata nesten ikke med Johannes, da dem bodde på Sætre.

    Ikke langt unna en kiosk, på et byggefelt.

    Dem var mer slitsomme dem, Ingeborg og Johannes, enn bestemor Ågot, så jeg likte bedre å være på Sand, da jeg var guttunge da).

    Jeg husker en episode fra da jeg og Pia og mora vår besøkte Ingeborg og Johannes på Sætre.

    Og da leika vi med noen unger som bodde der da, i hagen til Ingeborg og Johannes.

    Og da var Ingeborg sånn at hun observerte leken vår da, og observerte hvordan jeg og Pia samarbeida med å tulle med en lokal unge vi ikke likte da.

    Eller ta igjen litt, når vi leika i sandkassa omtrent der.

    Så sånn var det der, vi kom ikke så innpå Ingeborg og Johannes, når vi var små.

    Mens bestemor Ågot på Sand, hun prata til oss, som om vi var vanlige folk nesten og gikk tur og tok oss med i kiosken og sånn.

    Så det var flaks, vil jeg si, for det var mye mer slitsomt å være i hus med mora vår eller Ingeborg, enn med Ågot, så jeg var heldig som i noen ferier og sånn, kunne være hos Ågot, på Sand, for da fikk jeg litt pause og litt fred, under oppveksten, fra mora mi og Ingeborg og stefaren vår Arne Thormod, som kunne være ganske strenge og slitsomme.

    Så da fikk jeg litt fred på sinnet, litt pause og litt ro, når jeg var på besøk hos faren min og besteforeldrene mine på Sand, for de var ikke så masete.

    Så derfor var det at jeg heller ville bo der.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog