Stikkord: Fra Rimi Langhus

Det var forresten sånn en gang.

Høsten 2001.

Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

(Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

(For å si det sånn).

Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

(Andersen, het han vel).

Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

Og jeg dro litt på det.

(Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

Noe sånt).

For å skøye litt liksom, da.

For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

(Noe sånt).

Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

(Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

Hvem vet.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

(Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

Og var stressa da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

(Av en eller annen grunn).

Noe jeg ikke skjønte så mye av.

Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

Mens han smilte lurt liksom, vel.

(Eller hva man skal kalle det).

Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

Men der tror jeg ikke at han var.

For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

For å komme meg til Rimi Kolbotn.

Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

For jeg kjente ingen der.

Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

(Noe sånt).

Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

Så satt jeg opp julekampanjene, da.

Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

(Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

(For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

(Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

Og han var nedbrutt.

For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

(Noe sånt).

Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

Og på veien, tilbake til Oslo.

Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

(Av en eller annen grunn.

Som fortsatt virker litt uklar for meg).

Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

(Noe sånt).

Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

(Vil jeg si).

Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

(Eller om det var søndagen, den samme helgen).

At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

(Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

(For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på Rimi Langhus.

At assistent Sølvi Berget.

Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

(Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

(Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

Og på å også øke snitthandelen en god del.

Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

Men det som var rart, med det brevet.

Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

(Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

(Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

(Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i etterkant av dette.

Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

Hu sa det til meg.

At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

(Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

(Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

Bare et drøyt halvår tidligere.

Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

(Fra den tida jeg jobba der.

Nemlig fra 1993 til 1996.

Og så igjen fra 1998 til 2000).

For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

Men det er det dem sier, om nordmenn.

At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

(Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.