Stikkord: Fredrick (fra Rimi Bjørndal)

Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

(Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

(Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

(På Østensjøbanen, da.

Som også er kjent som linje 3.

Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

Noe sånt).

Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

Hvem vet.

Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

Hva vet jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

(Noe sånt).

For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

(Noe sånt).

Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

(Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

(Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

Like ved Egertorget cirka, vel.

Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

(Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

Må man vel si.

Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

(Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

(Noe sånt).

Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

For hvis jeg skjønte det riktig.

(Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

(For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

(Like ved utestedet Broadway der, vel.

Noe sånt).

Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

(Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

(Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

(At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

(Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

Noe sånt).

Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

Der var det dansegulv, (husker jeg).

Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

(Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

(For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

Noe sånt.

For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

Noe sånt).

Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

(Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

(Noe sånt).

Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

(Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

Noe sånt).

Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

(Noe sånt).

Uansett, så bare stakk jeg av, da.

For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

(Noe sånt).

Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

Og så ble jeg litt slem.

For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

(Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

For han var så fotballinteressert, da.

Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

(Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

Så ble jeg litt slem, da.

(Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

Så jeg var litt slem, da.

Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

Det er mulig.

For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

(Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

(Cirka utafor Scotsman, vel).

Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

(Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

(Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

Og jeg, jeg var jo full.

Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

(Noe sånt).

Og da ble hu sur, (husker jeg).

For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

(Noe sånt).

Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

(Noe sånt).

Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

(Noe sånt).

Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

Som gjorde meg flau, (husker jeg).

For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

For jeg ville ikke trenge meg på, da.

(Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

(Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.