På Rimi Langhus, så foregikk vel mesteparten av skravlinga, nede på spiserommet.
Så det skjedde vel ikke like mye der, (i 2003), som på Rimi Bjørndal.
Men en episode jeg husker.
Det var at to nyansatte ungdommer, som jobba, på Rimi Langhus, da jeg begynte der igjen, som låseansvarlig, våren 2003.
Det var Stian Augestad og Fredrik Karlsen.
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at de her to kara, prata seg imellom, (mens de la opp frysevarer, eller noe sånt vel), om at det var dumt, at jeg, som var en så god butikkleder, (eller noe lignende), skulle jobbe med data.
(Siden jeg hadde forklart dem, da de spurte, at jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, da).
For de her to kara, de mente vel at jeg så flink med mennesker da, (eller noe lignende), hvis jeg skjønte det riktig.
(Noe sånt).
Selv om det vel også er mulig å jobbe som leder, selv om man har utdannelse, innen data.
Jeg hadde jo mål å få meg en jobb, som IT-leder, og tjene mellom en halv million og en million, i året, liksom.
Men det var ikke sånn at de her to kara, prata _med_ meg, om det her.
Det var istedet sånn at de prata _om_ meg, da.
Bak min rygg, må man vel si.
Så jeg fikk ikke forklart dem ordentlig, om hvordan jeg selv så for meg det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Bjørndal, så ville butikksjef Johan der, at jeg skulle slutte å jobbe der, på torsdagene.
(Og bare jobbe der på lørdagene).
Av en eller annen grunn.
(Etter sommerferien 2003 en gang, vel).
I begynnelsen så gikk jeg ikke med på det her, for jeg syntes det var greit å få en del i lønn, da.
Men han Johan, han forlangte så mye, av medarbeiderne.
Så det ble slitsomt å jobbe der, to vakter i uka, da.
For jeg måtte jo liksom fokusere på studiene mine også.
(Som liksom var hovedprioriteten min, på den her tida, da.
For det var jo snakk om heltidsstudier, liksom).
Så jeg gikk etterhvert med på å bare jobbe på Rimi Bjørndal, på lørdagene, (fra klokka 14 vel, til cirka klokka 19), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lars Boye, fra Rimi sin sikkerhetsavdeling.
(Som jeg også har skrevet om, fra ‘Rimi Kalbakken-tida’.
Tidligere i den her boken).
Han begynte etterhvert istedet å jobbe som distriktsjef, i et distrikt i Oslo Vest, (var det vel).
Og Lars Boye, han bodde vel på Bjørndal, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).
Og han kom en gang, (i år 2003, må det vel ha vært), innom Rimi Bjørndal, en lørdag ettermiddag, som jeg jobba som låseansvarlig, da.
For å handle, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Ihvertfall så huket Lars Boye tak i meg, (husker jeg).
Og ville at jeg skulle gjøre ditt og datt, inne på flaskerommet, da.
Men da viste jeg Lars Boye en lapp, (husker jeg), som butikksjef Johan hadde skrevet til meg, dagen før, (eller noe sånt), da.
Om ting som skulle gjøres, i butikken, da.
Og så forklarte jeg Lars Boye det, at jeg hadde mer enn nok å gjøre, fra før, da.
(For Rimi Bjørndal er en veldig travel butikk, da.
Spesielt på ettermiddagene, på lørdagene.
Selv om jeg for ikke så lenge siden, mener å ha sett det, på Google Maps, at de nå i tillegg også har fått seg en Rema-butikk, oppe på Bjørndal der.
Men på den her tida, så var Rimi Bjørndal den eneste kjede-matbutikken, på Bjørndal, da).
Så jeg sa til Lars Boye det, at han måtte ta det her ordreveien, da.
(Altså med butikksjef Johan, da.
Hvis Lars Boye var hans distriktsjef, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).
Og det mener jeg at jeg hadde rett til å si, da.
For jeg kunne jo ikke ha to direkte overordnede, på den samme vakta, liksom.
For det mener jeg at bare hadde blitt tull og tøys, (for på si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men.men.
Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, (husker jeg), at det var vanskelig å se hvem som var muslimer der, (må man vel si).
Og med det, så mener jeg det, at Fredrick og Toro.
De fikk butikksjef Johan til å bestille en type frossenpizza, som ikke var i Rimi Bjørndal sitt sortiment.
Nemlig Mia Pizza med kylling.
Denne var frossenpizzaen, den var vel i ICA sitt supermarked-sortiment, så Hakon sitt grossistlager på Skårer, (som Rimi Bjørndal fikk varer fra), de førte dette pizzaslaget, da.
Men dette slaget frossenpizza, det gikk jo ikke inn i kassa, da.
(Ihvertfall så stod det vel ikke noen ordentlig label, for denne varen, på pizzadisken, til Rimi Bjørndal).
Men Fredrick og Toro, de spiste tydeligvis bare halal-mat, (eller noe sånt), da.
Så de fikk lov til å ha sin egen frossenpizza, i frysedisken, til Rimi Bjørndal, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel denne pizzaen ikke gikk inn i kassa.
Men nå satt vel ikke jeg noe særlig i kassa, på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så hva de gjorde i kassa, når noen ville kjøpe denne Mia Pizza med kylling.
Det veit jeg ikke.
Men sånn som jeg husker det, så ble ikke disse pizzaene priset, da.
(Selv om de vel ikke gikk inn i kassa).
Så man må vel si at Fredrick og Toro, de var så vanskelige, at de skaffet plunder for Rimi Bjørndal, da.
Siden de var så kresne i matveien, da.
Sånn at Rimi Bjørndal måtte føre varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe lignende, som skjedde, da jeg kom tilbake fra sykmelding, som butikksjef, på Rimi Langhus, våren 2002, (husker jeg).
Assistent Sølvi Berget der, hu hadde da, (mens jeg hadde vært sykmeldt), begynt å selge lomper og lefser, (som stod i to sjokkselgere, av papp), fra Skoga Brød.
(Hennes tidligere arbeidsgiver, da).
Disse lompene og lefsene, de gikk jo ikke inn i kassene, på Rimi Langhus.
For de var jo ikke i Rimi sitt sortiment.
Og jeg prøvde å si fra, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at assistent Sølvi Berget, hadde tatt inn disse varene, som ikke gikk inn i kassa, da.
(Og som vel var fra en leverandør, som Rimi ikke hadde noe kontakt med offisielt, vel).
Men distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu bare lo det bort, da.
(Må man vel si).
Hun svarte ihvertfall ikke noe ordentlig, (sånn som jeg husker det), da jeg gjorde et poeng av det, at det stod noen varer, (like utafor kontoret, var det vel, at disse to pappdisplayene stod), som Rimi-butikker egentlig ikke skulle selge, da.
Og det var litt dårlig, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (syntes jeg).
For varer som ikke er i sortimentet.
De skaper adskillig krøll, i kassa, da.
Siden de ikke går inn der.
Og siden butikker flest hadde skannere, i kassa, på den her tida.
Så var det nesten ingen, i Rimi, som visste hvordan man skulle bruke en prismaskin, da.
Så varer som ikke gikk inn i kassa, de ble det vel ganske ofte gjettekonkurranse om, når det gjaldt å finne den riktige prisen, når de kom fram, til kassa, da.
Og jeg hadde jo selv jobbet som heltidskasserer, på OBS Triaden, fra høsten 1990.
Så jeg visste hvor mye heft det ble, av sånne varer, som ikke gikk inn i kassa, da.
Samtidig, så kan også kasserere få sparken, (hvis jeg ikke tar helt feil), for å slå inn feil pris, i kassa, da.
Så sett fra en kasserers synspunkt.
(Et synspunkt som jeg ganske lett klarte å se, som butikksjef, (må jeg vel si).
Siden jeg jo hadde jobba som kasserer, (på Matland/OBS Triaden), cirka 10-12 år tidligere).
Så var varer som ikke gikk inn i kassa, en fæl uting, da.
(For å si det sånn).
Men dette var visst ikke distriktsjef Anne-Katrine Skodvin enig i, da.
Og hva assistent Sølvi Berget tenkte på, det veit jeg ikke.
Men hennes dømmekraft, den hadde jeg vel ikke så høye tanker om, fra før heller, (tror jeg).
Så hu gadd jeg vel ikke å prate med, om det her, engang.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For hu hadde jeg vel nesten gitt opp, tror jeg.
(For å si det sånn).
Siden hu var så skjør, da.
(Som jeg har skrevet om, tidligere i den her boken).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
