johncons

Stikkord: Frisell (Fra militæret)

  • Min Bok 3 – Kapittel 35: Streifvakt på Terningmoen

    Når man hadde vakt, på Terningmoen, så var man enten portvakt eller streifvakt.

    Jeg husker jeg satt i porten der, en gang, som den troppen jeg var i, (tropp 1), hadde vært ute, på sin første marsj, langs riksveiene, i Elverums-distriktet der da.

    Og da åpna jeg bilporten, husker jeg, for troppen, når de kom tilbake.

    Siden de var så mange da.

    (Og siden jeg hadde sluppet unna den slitsomme marsjen, siden jeg hadde hatt vakt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om en portvakt, som hadde tatt instruksen sin, litt vel høytidelig vel.

    (Det var vel en i en annen tropp, eller noe, som fortalte det her vel).

    Og det var at en vaktsoldat, hadde skutt vaskedama, fordi hu ikke stoppa i porten, når hu kom på sykkelen sin, en morgen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en historie, om at noen soldater, hadde skutt i stykker låven til en bonde, i Elverum, med kanon, ved et uhell da.

    Og da hadde dette blitt dyssa ned, siden bonden var en venn av Forsvaret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var streifvakt.

    Så var det masse garasjer og sånn, som stod åpent.

    Og enda jeg ikke var den første streifvakta, (på langt nær vel).

    Så fant jeg mye som stod ulåst da.

    Og da hadde visst noen stjålet noen biler der, eller noe, den natta, som jeg hadde streifvakt da.

    (Muligens Frisell og Grønvold og de vel.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg mener at dette enten lå litt i dagen, eller at noen babla om noe sånt her vel.

    Men dette tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg ble kanskje litt døsig, av å ha disse vaktene, for man fikk så rart sovemønster.

    (Man hadde to timer på, og så fire timer av, gjennom et døgn da).

    Så jeg husker bare dette her vagt da.

    Så om noen sa at det var Frisell og de.

    Eller om dette bare var noe jeg lurte på selv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke så ofte var den første streifvakta.

    Så fant jeg ofte mye som stod ulåst der da.

    En gang, så stod kontorbygningen til Ski og Vinterskolen, (var det vel), ulåst, og inne på et kontor, (som også stod ulåst), så fant jeg blant annet en skarp AG3-patron, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk streifvakt.

    Så fant jeg et stort depot, (like ved troppsdepotet vårt), stående ulåst.

    Dette var en av de siste månedene, av tjenesten, (mener jeg).

    For vi hadde da fått noen nye walkie-talkier, som vi ikke hadde, i begynnelsen, av dette året, mener jeg.

    Og da, så rapporterte jeg dette, til vaktkommandøren da.

    Og da overhørte daghavende offiser dette, og ba meg vente, til han dukka opp der da.

    Og da sa han daghavende til meg, at ‘vi kan vel ikke la Østerdalsdepotet stå ulåst’.

    (Noe sånt).

    Så dette var visst et depot som ble kalt for Østerdalsdepotet da.

    Og som innehold masse pakksekker og sånn, (av det jeg kunne se, ihverfall).

    Så dette var vel til rep-soldater da, som skulle være i Østerdalen, i tilfelle en krig da sikkert.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde noen sett fotspor, i snøen, som gikk inn i leiren, når jeg hadde streifvakt, (husker jeg).

    Og vi fikk pause, i fire timer, mellom hver streifvakt.

    Og da kunne vi ligge og sove, i et rom, inne i vaktbygningen der da.

    Med klærna på da, sånn som jeg husker det.

    Og jeg mener at en gang, som jeg hadde vakt, så klagde Bø, fra Skotbu, (mener jeg at jeg overhørte), på at jeg hadde lagd så mye lyder, mens jeg prøvde å sove der inne da.

    (Han lå på en annen benk, i det samme rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en TV-stue, inne i den vaktbua.

    Og da hadde jeg sitti med beina på bordet der, en gang, når et befal, (muligens daghavende vel), kom inn der da.

    Og det var ikke lov da, så da fikk jeg litt kjeft vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så var det også noen i en annen tropp, som hadde satt en 12.7, (altså et veldig stort maskingevær, som ble som en maskin-kanon nesten, med den nye multi-purpose-ammunisjonen, fra Raufoss Ammunisjonsfabrikk), på en Volvo Jeep, (var det vel).

    Også begynte de å kjøre rundt på skytterbaneveien, for de skulle jakte på elg, (i fylla vel), ble det sagt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 27: Mer fra Terningmoen

    Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.

    Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).

    (Noe sånt).

    Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.

    Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.

    Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.

    Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.

    Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.

    Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.

    Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.

    Kinoen hadde jo brent ned så.

    Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.

    (Hu som jeg traff på Alexis).

    Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.

    Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.

    Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.

    Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.

    Så prata vi med noen lokale damer da.

    (I en pub, eller hva det var).

    Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.

    Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.

    (Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).

    Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.

    Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.

    Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.

    Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).

    Og ingen sa noe til henne.

    Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.

    Så jeg sa at jeg kunne ta det da.

    Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.

    Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.

    Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).

    Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).

    Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.

    Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.

    Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.

    Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.

    Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.

    Og da svarte jeg ‘Casio’.

    Også fikk jeg klokka mi tilbake da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.

    For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.

    Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.

    Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.

    Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.

    (Sånn som historien lød, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget

    Reservelaget, det var veldig spesielt.

    Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.

    (Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.

    Noe sånt).

    For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.

    USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.

    Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.

    Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.

    Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).

    (Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.

    En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.

    Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.

    Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.

    (Så han dreit tydeligvis ut noen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.

    (For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).

    Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.

    Og da visste ingen hva de skulle svare.

    Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.

    Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.

    Og da svarte ikke Johansen da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.

    Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).

    Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).

    Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).

    Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.

    For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.

    For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.

    Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).

    Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).

    Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.

    (Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).

    Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.

    Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.

    (For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.

    Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.

    En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.

    Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.

    Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).

    For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).

    (Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat

    En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.

    Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).

    Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.

    Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.

    Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.

    (For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).

    Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.

    Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.

    Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.

    Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.

    Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.

    Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.

    Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.

    Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).

    For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.

    Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.

    (Sånne ting).

    Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.

    Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.

    (Dette var i helgen da).

    Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.

    (Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).

    De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.

    Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.

    Jeg sa at det var greit.

    Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.

    Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rommet til ukehavende soldat.

    Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.

    (Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).

    Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.

    Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.

    For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.

    Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).

    For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.

    Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).

    (Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.

    Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.

    (For jeg var litt trøtt selv da.

    Og lurte på hva dem spurte om da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at den neste helgen.

    Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.

    Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).

    Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).

    (For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).

    Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.

    (Noe sånt.

    For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).

    Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.

    Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.

    Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.

    Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.

    Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.

    (Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.

    For maten skal vel være merket vel.

    Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.

    Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende.

    Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).

    De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.

    Så de ringte til meg da.

    Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.

    Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.

    Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.

    Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?

    Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.

    Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).

    Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.

    Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.

    For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.

    Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.

    Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).

    For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.

    Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.

    Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.

    Så jeg var kanskje litt dum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.

    Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.

    Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.

    (Noe sånt).

    Da ville han ikke snakke til meg da.

    For da syntes han vel, at jeg var for militær da.

    Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.

    Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 6: Enda mer fra innspillingen av Secondløitnanten

    På campingplassen, i Kvikne, så skjedde det, (husker jeg), at 1940-lua mi, plutselig ble borte, i teltet, en dag.

    Jeg skjønte det, at noen hadde rappa den da, og skreik ut da.

    At hvis ikke jeg fikk den tilbake, så gadd ikke jeg å leike ‘julenisse’ noe mer.

    (For jeg var omtrent den eneste der, som hadde noe penger, så jeg hadde lånt bort penger, til cola og godteri, osv., til mange av folka, som bodde i det samme teltet da.

    Det vil si Frisell, (fra Drøbak vel), ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og etter at jeg kom tilbake fra kiosken, (eller noe), så lå 1940-feltlua mi, oppå liggeunderlaget mitt, mener jeg å huske.

    Så den var det altså noen som først stjal, og så la tilbake igjen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste kvelden, på campingplassen der, så ble alle soldatene, spurt av kaptein Isefjær, om de ville ha _en_ øl, som filmselskapet, hadde kjøpt, til soldatene.

    (Det var vel en hansa boksøl, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt).

    Isefjær, stilte alle soldatene opp på rekke.

    Og alle ble spurt, en og en, om de ville ha en øl da.

    Jeg sa ‘ja’, men jeg syntes også at det her virka ganske dumt da.

    For jeg var jo tidligere blåruss og NHI-student, så jeg var ikke vant til å ‘spytte i glasset’, for å si det sånn.

    Så hvis jeg skulle drikke alkohol, så syntes jeg det ble for dumt, å bare drikke en øl da.

    Jeg var jo vant til å drikke til jeg spøy omtrent, hver helg, (i begynnelsen ihvertfall), som student i Oslo da.

    Så jeg bare spurte om det var noen som ville ha min øl da, husker jeg.

    Siden jeg syntes at det ble dumt, å bare drikke en øl da.

    Da var det bedre å ikke drikke øl i det hele tatt, syntes jeg.

    For jeg var noen ganger sånn, at jeg fikk lyst på mer øl, hvis jeg hadde drukket litt, da.

    Og på den campingplassen der, i Kvikne, så var det jo ikke noe mulighet, for å kjøpe mer øl, etter at den første var drukket opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den scenen, som jeg var med i, oppe i Kvikne der, som tysk nazi-soldat.

    Det var den scenen, hvor en gruppe på 10-15 tyske soldater, omringet av norske soldater, småløp inn på tunet, på den gården der da.

    Vi som var tyske soldater, vi løp på to rekker da, var det vel.

    Og jeg var en av de to bakerste da.

    Og jeg, jeg var ikke så fysisk sterk, som de andre ‘nazistene’ da.

    Så jeg sleit med å holde følge da, og man kan se det på den filmen, (Secondløitnanten), mener jeg, at den ene nazisten, hang litt etter, inn på tunet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av dem, som måtte være tyske soldater, de ville ikke løpe, med den fæle tyske hjelmen på seg.

    Så den hjelmen, den måtte vi ha, hengende rundt armen, mens vi løp inn på tunet der da.

    Og det gjorde veldig vondt faktisk.

    For den hjelmen, den veide litt da.

    Så når vi da løp der, så hoppa den opp og ned, og det gjorde vondt, i armen, hver gang reima til hjelmen, traff armen igjen da, når hjelmen var på vei ned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, sa forresten til meg, at ‘du kledde den Ribsskog’, etter at jeg hadde tatt på meg den nazi-hjelmen, på gården der da.

    (Etter at det hadde blitt bestemt, at jeg skulle være tysk soldat da).

    Så Dybvig kødda litt da.

    Og vi tok også et bilde, noen av oss ‘nazistene’, hvor vi tulla, og holdt armen til sånn til nazi-hilsen da.

    Et bilde som jeg har sammen med tinga mine, hos City Self Storage.

    (Og som Odd Sundheim, på lag 2, sendte til meg vel, etter militærtjenesten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvorfor jeg syntes at det var morsomt å ha på seg de tyske uniformene, det var vel fordi at det var noe som skjedde da, og som var spennende liksom da.

    Da hadde man noe å fortelle om liksom, fra forsvaret da, syntes jeg.

    Alle vet jo hvordan andre verdenskrig endte, og Tyskland var jo en mye større militærmakt, under andre verdenskrig, enn Norge var da.

    Og det var ekte uniformer, fra krigen da.

    Så jeg syntes at det var litt artig da, historisk sett liksom.

    Jeg hadde også pleid å spille en del krigs-strategi-spill, med Øystein Andersen og Glenn Hesler og dem.

    (Et spill som het ‘Axis and Allies’).

    Og da måtte noen være Tyskland noen ganger der.

    Og en gang tok jeg Russland, som Tyskland da, husker jeg.

    På en spesielt smart måte da.

    (Siden vi spilte med noen nye, spesielle regler vel, som vel Øystein Andersen hadde funnet på vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som norsk soldat der, så husker jeg spesielt at jeg stod inne i en lang stue, (eller noe), på gården der.

    Og en av de norske militær-lederne, holdt en alvorlig tale da.

    Og jeg stod liksom der, og fulgte med på talen da.

    Og da måtte vi late som at vi syntes at den talen var veldig interessant og alvorlig da, og snu oss, og følge han som holdt talen, med blikket da, når han gikk rundt i rommet der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at den siste dagen der, (var det vel), så satt vi bare og slappa av, (og kjeda oss), i en bygning, på den gården der da.

    Staff, fra Hedmark vel, hadde en walkman, med Red Hot Chili Peppers-kassetten i, (‘Blood Sugar Sex Magik’), og etterhvert, så kjeda jeg meg så mye, at jeg spurte om jeg kunne få låne den walkman-en hans litt.

    Og det fikk jeg lov til da.

    (For den kassetten, den hadde jeg vel nettopp kjøpt meg selv og.

    Eller CD-en var det vel, som jeg hadde, hjemme på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i uka, så kjørte vi ned til Terningmoen igjen.

    (Etter at vi var ferdige med å være statister da).

    Men på Terningmoen, så ble vi vel bare en natt vel.

    For da, så skulle vi nemlig være stedfortredere, for Garden, som noen slags statister der og, for reserveoffiserer, som skulle øve seg på å lede en tropp, i området rundt en militærleir, ved Kongsberg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heistadmoen, het vel den leieren, ved Kongsberg, som vi holdt til i nærheten av da.

    (Søkte jeg meg fram til på nettet nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på

    Men men.

    Men vi skulle ikke bo i noen brakker, i militæreleieren.

    Neida.

    Vi skulle ikke engang bo i lagstelt.

    Vi skulle bo i knappetelt, etter å tråkka rundt i ‘fjellheimen’ der, i en god del timer da, ledet av noen, (litt ‘rustne’ kanskje), reserveoffiserer da.

    Laget som jeg var på, vi satte opp et knappetelt, oppe på et fjell som het Barmen, (tror jeg at det var).

    Og jeg husker at årets første snø kom, mens vi var oppå det fjellet der da, og dreiv og skulle sette opp teltet, eller noe.

    Oppå det fjellet, så var det også bra utsikt, og jeg stod og prøvde å speide etter Berger der, husker jeg.

    Men jeg kunne ikke si at jeg klarte å se så langt.

    Jeg så vel sørover, tror jeg.

    Men jeg skulle vel ha sett sør-vestover, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo gått på Gjerdes Videregående, sammen med noen folk fra Kongsberg.

    (Og bestemor Ågot var jo fra Numedalen, som var liksom oppafor Kongsberg der vel).

    Så jeg følte meg nok litt mer hjemme der da, enn oppe i Elverum og i Kongsvinger, hvor vi var på den første øvelsen, nemlig ‘Øvelse Elg 1992’ da, (var det vel).

    Vi var vel ved Heistadmoen der to ganger tror jeg, iløpet av dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Dette var vel egentlig Garden sin jobb, (ettersom jeg skjønte det, ihvertfall), men de var noen ganger opptatt, med andre ting, (uten at jeg vet nøyaktig hva det var), og da måtte vi fra Geværkompaniet dra til Kongsberg, istedet for Garden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi var oppå det fjellet der, så fikk jeg plutselig så vondt i armen.

    Så jeg måtte ned til sykestua, på Heistadmoen der da.

    Og jeg fikk noen smertestillende tabletter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi lå i det teltet, oppå det fjellet der, så var det også stridspause, i et par timer, husker jeg.

    Drillos skulle spille VM-kvalifiseringskamp, (til USA-VM, i 1994, må det vel ha vært), mot Nederland, (eller noe), vel, og vi fikk lov til å høre på den kampen, på radio da.

    Og Norge klarte vel ihvertfall minst uavgjort, (mener jeg å huske, ihvertfall), i den kampen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første dagen der vel, så var det forresten en konflikt, mellom Andresen, fra Vinstra, og han reserveoffiseren da.

    Andresen hadde vært litt smårebelsk, eller noe sånt, kanskje.

    (Og sagt at han ville ha pause, eller noe sånt, kanskje).

    Og da sa han reserveoffiseren, til Andresen, at hvis han ikke likte seg der, så måtte han være dum, siden han ikke hadde klart å dimme enda.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På fredagen, så skulle vi ta bussen ned til Terningmoen igjen, på morgenen/formiddagen.

    Da jeg gikk på bussen, så spurte jeg troppsjef Frøshaug, (som stod ved inngangsdøra i bussen der, av en eller annen grunn), om vi kunne stoppe på veien, sånn at jeg fikk ringt NHI.

    For jeg skulle egentlig ha vært på et ‘karakterklage-møte’, hos NHI, i Oslo, om det her kryssordprogrammet mitt, denne dagen, (var det vel).

    (Men jeg hadde ikke klart å få ordnet meg fri da.

    For dette var en av de første månedene, av tjenesten, og jeg var ikke så flink, til å prate med troppsbefalet og sånn da.

    (Det var jo den episoden, da Frøshaug ble sur på meg, fordi jeg hadde rota bort feltlua mi, blant annet).

    Og tjenesten, den sleit meg vel også ut litt.

    Og det middagsselskapet, til han vennen til tante Ellen, det hadde kanskje tatt litt mye av konsentrasjonen min da.

    Det er mulig.

    Siden det var så sjelden at vi hadde noe sånt, i slekta vår da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug svarte meg, at ‘er det noe viktig da, Ribsskog?’, og forklarte at han ikke hadde noe lyst til at en haug med møkkete soldater skulle vise seg offentlig, (på en bensinstasjon, for eksempel), for det kunne ødelegge ryktet til Forsvaret da, (var det vel).

    Jeg syntes det, at det var litt vanskelig, for meg, å veie opp mitt forhold til NHI, (eller egentlig fremtiden min vel), opp mot ryktet til Forsvaret.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare.

    Og jeg hadde også grua meg litt, til å ha mer med NHI-rektor Ole Øren, å gjøre.

    Siden vi hadde gått så dårlig sammen, da han var min rådgiver, på den kryssord-oppgaven min da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg gikk bare og satte meg ned, på et sete, nesten helt bakerst i bussen da.

    Og tenkte vel noe sånt kanskje, som at det var for mange idioter, i Norge/Verden, (eller noe), vel.

    (Jeg var så lei av sånne autoritære folk som NHI-rektor Ole Øren og troppsjef Sverre Frøshaug da).

    Og jeg tenkte at jeg fikk nok bare prøve å være litt ‘laid-back’, når det gjaldt livet mitt fremover, (siden det virka som at det visst fantes så mange sånne ‘tverre’/autoritære/vanskelige folk, da, som stod litt i veien for meg liksom, (eller hvordan man skal forklare det)).

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at hele livet mitt gikk i grus da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Jussformidlingen, angående fler av problemene under Førstegangstjenesten







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Klage på Forsvaret





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Aug 12, 2011 at 8:24 AM





    To:

    leder@jussformidlingen.no


    Cc:

    vpv.kontakt@mil.no


    Bcc:

    Juss Buss – Daglig leder <leder@jussbuss.no>



    Hei,

    jeg glemte også i farta, at jeg har fler klager på Forsvaret.
    1:
    Troppsjef Frøshaug, han nektet meg å ringe NHI, under rekrutt-tida, da vi var et sted uten telefon, (fjellet Barmen ved Kongsberg), den dagen vi dro derfra tilbake til Elverum.

    Før det igjen var vi på filminnspilling, som statister, under filmen Secondløytnanten, på Kvikne i Østerdalen.
    Det var et lite sted, og det er mulig de hadde telefonkiosk, på campingplassen, som vi bodde på.

    Men jeg var anspent.
    Jeg kom rett fra middagsselskap hos tante Ellens venn, (Didrik Beichmann?), på Grunerløkka, for vi måtte dra til militæret, allerede lørdagen, pga. filminnspilling.

    Det ble tull med toget, og vi fikk kjeft for å komme for seint, en del av oss.
    Men tante Ellen bodde i Sveits og min kusine Rahel fra Sveits og min søster Pia og bror Axel, var også der, og vi var en familie preget av skillsmisser, kidnappinger og rettsaker om rett til å ha barna, så det var som noe skjørt, så jeg måtte nesten bli med på middagsselskap, syntes jeg, jeg var nesten som en far, for Axel, som gikk på spesialskole, på Majorstua, og 'mistet' Axel litt under året i infanteriet, har jeg tenkt seinere. Jeg var nesten som en far for Pia og Rahel og tante Ellen og, kan man nesten si.

    Så jeg måtte nesten bli med der, syntes jeg, så fikk jeg komme litt seint, til Terningmoen.

    Men men.

    Og å gå rundt i 1940-uniform, i kiosken til han gubben på Kvikne campingplass, og ringe NHI og prate om prosjektoppgave kryssordkompilator, klagemøte osv., det ble litt 'far out' der kanskje.

    Jeg bodde også i et telt med reserver, som Ove Grønvoll og Frisell, begge fra Follo vel.
    Og 1940-lua mi ble rappa en stund, i teltet der.
    Og den vanlige lua mi hadde blitt rappa, noen uker før.

    Så jeg ble litt anspent.
    Jeg var også den eneste som hadde penger, og måtte låne Follo-gutta, (som var nesten som kriminelle vel), penger til cola og godteri, osv.

    Og hva var takken?

    Jo, 1940-feltlua mi forsvant.
    Men men.
    Jeg klagde fælt, og plutselig var den tilbake der, noen timer seinere, etter at jeg kom tilbake fra den gubbe-camping-kiosken.

    Men men.
    Så jeg ville klage på at Frøshaug ikke lot meg ringe NHI.
    For da kunne jeg ikke forklare om fravær på klage-møte med rektor.
    Og mistet ansikt hos NHI.

    Og kunne nesten ikke gå dit, og ta ferdig graden min, etter militæret.
    Så jeg begynte å jobbe i Rimi, istedet.
    2.
    Jeg fikk en datajobb, som lærer, på et datakurs, for høyere offiserer, omtrent på samme tiden, under Førstegangstjenesten.

    Så mistet jeg den jobben, etter den første dagen, fordi jeg var 'stridsdyktig', og en som ikke var stridsdyktig, (han laveste i troppen, fra Hedmark/Oppland vel, en liten kar med mørkt hår), fikk jobben.

    Jeg mener det, at jeg ikke kan bli fratatt en jobb jeg hadde fått, på den måten, etter en dag, uten at jeg hadde gjort noe galt.
    Det var nedgangstider, og jeg ville ha jobb-erfaring, sånn at jeg hadde sluppet å jobbe på Rimi, etter militæret.

    Men så ikke.
    Selv om det var i militæret, så burde ha sjekket dette før jeg fikk jobben, om jeg var stridsdyktig eller ikke.
    Dette var noe de fant på etter at jeg fikk jobben, altså en konstruksjon.

    Noen må ha hatt et horn i siden til meg, eller noe.
    (Kanskje fordi min mor, Karen Ribsskog, arvet den siste baron Adeler sin kone, (min mors grandtante), Magna Adeler f. Nyholm, og de ikke fikk noen barn, sånn at jeg muligens er baron Adeler?

    Hm).
    Jeg mener ihvertfall at jeg burde ha fått en sjangse her.
    Jeg fikk en knekk, og begynte å synge anti-krigssanger, i HV-leieren, som vi var plassert i, siden noen rep-befal skulle ha brakkene våre den uka.

    Så jeg var rimelig furten, for å si det sånn, over denne behandlingen.
    Bare et par klager til, fra Forsvaret, mens jeg husker det.
    Det er mulig jeg kommer på mer og.

    Så her burde jeg få millioner i erstatning, mener jeg, for tapt arbeidsfortjeneste, som data-ekspert, etter militæret, og i erstatning for tort og svie da.

    Jeg kunne jo ikke få noe nettverk hos NHI, etter militæret, for jeg var jo flau, fordi jeg 'dreit meg ut', når jeg ikke kunne komme til møtet med rektor, Ole Øren, pga. tull under rekrutten, og øvelse Barmen i Kongsberg.

    Så sånn var det.
    Bare som en oppdatering.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/8/11
    Subject: Klage på Forsvaret
    To: Leder av Jussformidlingen <leder@jussformidlingen.no>
    Cc: Vernepliktsverkets kontaktsenter ved Wenche Molstad <vpv.kontakt@mil.no>

    Hei,

    jeg ringte Jussbuss nå, angående at jeg fikk en frostskade, i militæret, i 1993.
    Men de kunne ikke svare meg, før etter onsdag i neste uke, og jeg står fare for å bli kasta ut, her i England, den dagen.

    Så jeg sa til Jussbuss, (Idun), at jeg heller kontakter dere i Bergen.
    Det gjelder en frostskade, jeg fikk på øret, under Førstegangstjenesten, i 1993, som er som en skavank, vil jeg si.

    Den frostskaden blusset opp igjen, da jeg jobba på Løvås gård, i Kvelde, i 2005, fra påske til juli måned.
    Så dette blir som en skavank, som å miste en finger, eller hånd, eller noe nesten, vil jeg si.

    Jeg kan jo ikke jobbe utendørs, eller sted med fryselager, og knapt bo i Norge, må man si.
    VPV spurte om bekreftelse fra lege på skavank.
    Men jeg fikk han legen i England, (en kineser), til å skrive bekreftelse, han på Marybone Health Centre, bare tulla det bort, og sa jeg hadde vært i slåsskamp.

    Så jeg orka ikke de legene her i England, men sendte noen foto, av øret mitt.
    Men jeg har ikke hørt mer fra VPV.
    Jeg har kontaktet lagfører Marvik Bricen og nestlagfører Ketil Frydenlund, (Bricen jobber i Oslo og Frydenlund i politiet i Follo vel), om de kan sende bekreftelse, om at jeg fikk frostskade.

    Men de har ikke sendt noe.
    Jeg mener at det å være nikker ikke betyr at man er lojal.
    Selv om kulturen i Forsvaret kanskje ofte er å ville ha nikkere, (sånn som jeg husker det fra Førstegangstjenesten), så er ikke det å være lojal, lojal er å være oppriktig, og si fra om problemer i militæret, sånn at rutiner osv., kan forbedres, mener jeg.

    Derfor klager jeg.
    Legen på Terningmoen, (en som ble kalt Mengele), i 1993, ga meg en salve, som inneholdt vann, og som Sundheim, på laget vårt, i infanteritropp, (lag 2), sa at ville gjøre frostskaden værre.

    Og min mor, ble forferdet, da jeg fortalte om frostskaden, og så øret mitt, i 1993 husker jeg, da jeg var ferdig i militæret.
    Hun er død nå, Karen Ribsskog.
    Jeg kan jo knapt bo i Norge nå, når jeg har den frostskaden, hele øret vil jo forsvinne til slutt, for å vise et poeng.

    Kan dere i Bergen gi meg råd om hva jeg skal gjøre.
    Denne klagen har stokket seg, og Vernepliktsverket svarer ikke.
    Jeg mener jeg burde fått erstatning i størrelseorden 100.000 til 1.000.000 for dette.

    Noe sånt.
    Kan dere hjelpe meg å få erstatning for denne skaden og feilbehandlingen av 'Dr. Mengele'?
    Og for tull fra VPV, Bricen og Frydenlund.

    Og for at jeg ikke kan jobbe på gård, (jeg har en del hevd på Løvås gård, i Kvelde), om vinteren/høsten/våren.

    Og også sånn at problemene blir belyst i samfunnet, sånn at Forsvaret kan bli bedre til å takle problemer som den frostskaden, feilbehandlingen og treneringen, og hva man skal kalle det fra Bricen og Frydenlund.

    Håper dette er i orden!
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Til Jussbuss:
    Hvis dere kan stoppe utkastelsen min her i England, som Liverpool County Court sier er onsdag neste uke, så er det fint.

    Har ingen penger og ingen steder og dra.
    Det er opprør her, har ikke lyst til å bo på gata heller.






  • Jeg sendte en e-post til Forsvaret, om de kunne sende resultatlista, for bataljonsmesterskapet i AG-skyting, som jeg var med på, på Terningmoen, 1992







    Gmail – Resultatliste, bataljonsmesterskapet, i AG-skyting, Terningmoen, høsten 1992.







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Resultatliste, bataljonsmesterskapet, i AG-skyting, Terningmoen, høsten 1992.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Jan 17, 2011 at 4:33 AM





    To:

    forsvaret@mil.no



    Hei igjen,

    jeg har bodd mange år i England nå, (i 5-6 år), som flyktning, fra noe 'mafian' i Norge, og siden jeg ikke får rettighetene mine, fra norsk politi.
    Så jeg huska feil ord, om det mesterskapet.

    Det skal være 'garnisjonsmesterskapet' i (AG)-skyting, mener jeg nå', mener jeg nå.

    Beklager at jeg skreiv feil, det er mange år siden jeg var i Førstegangstjenesten, og jeg har aldri vært noe army-frik egentlig.

    Men jeg var sur, som ten-åring, siden min far lot meg bo alene.
    Og jeg måtte sitte aleine, hver kveld, og var ensom.
    Og det gikk utover fugla, på Sand, hvor farmora mi bodde.

    For da plaffa jeg ned småfugler, for å få ut aggresjonen min.
    For jeg likte ikke å bli urettferdig behandla.
    Og jeg var en slags annenrangs medlem av slekta, som ikke fikk så mange fine ting, som min fars stebarn, for eksempel, i hans nye familie, han flytta jo ned til Haldis Humblen.

    Så jeg hadde mye aggresjon.
    Som jeg fikk ut ved å skyte fugler og et par ekorn, med luftgevær, på Sand i Vestfold, sammen med Ulf Havmo i klassen, noen ganger.
    Så derfor skøyt jeg noen ganger bra med AG, (forholdsvis bra, noen ganger), selv om jeg oftest kjeda meg, for jeg hadde forventingspress, fra faren min, om å bli rik, og få en bra betalt jobb.

    Og derfor var bare førstegangstjenesten, et slags hinder for meg, som jeg ikke var så interessert i.
    Jeg ville få meg karriære og bli vellykket i det sivile liv, egentlig.
    Få meg en fin og grei kone, (og etterhvert familie), og stort hus og sånn.

    Det har egentlig vært målet mitt hele livet, fra jeg var guttunge.

    Men det går trått gitt, så jeg skjønner at Johanitterordenen, som min far har i sin nye familie, Humblen, (eller noen andre), nok tuller med meg.

    Bare som en oppdatering.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/1/17 Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei,

    jeg har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', og har blitt forsøkt myrdet, i Kvelde, i 2005.

    Jeg får ikke noen rettigheter av politiet, de vil ikke engang fortelle meg hvem den her 'mafian' er.

    Jeg avtjente førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, Terningmoen.
    Og jeg prøver å skrive på blogg, om ting jeg har gjort, hele livet.
    Jeg var en god skytter, og fikk syv merker under førstegangstjenesten.

    Jeg ble også valgt som en av fem soldater i troppen, til å representere tropp 1, i bataljonsmesterskapet, på Terningmoen, (på den banen med elektroniske treff-skjermer, bane 2 eller hva det var), i AG-skyting.

    Jeg gjorde det ikke så bra, for vi fikk ikke lov å bruke støtte, og jeg hadde så tynne armer, siden jeg ble utsatt for omsorgssvikt, at min far, Arne Mogan Olsen, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, til jeg ble voksen, så jeg spiste nok ikke nok proteiner, ettersom det jeg har forstått om kosthold seinere.

    Det gikk nok mest i karbohydrater, fra pizza og potetgull osv.
    Fotballtreneren min, på Berger I.L., på begynnelsen av 80-tallet, da jeg spilte på fra lilleputt til gutte-lag vel, sa også det, at jeg løp litt treigt, siden jeg mangla litt 'kjøtt på beina', selv om løpsteknikken min var grei, husker jeg at han sa, på 80-tallet, på Berger-banen.

    Skjellsbekk, het han, og var faren til en i klassen min, som het Ole Kristian Skjellsbekk.
    Men men.
    Så jeg kom nok på sisteplass, eller noe, dessverre, siden vi ikke fikk bruke støtte, og hadde så tynne armer, så jeg klarte ikke å holde børsa støtt nok da.

    Frisell, i troppen, på banen ved siden av, hadde kraftige armer, og plukket inn den ene 9-ern og 10-ern, etter den andre.
    Som han også informerte meg om, mens vi skøyt.
    For vi kunne se på blinkene, om vi skøyt bra.

    Så jeg glemte øreklokkene, under et skudd, (om det var Frisell eller at jeg kjeda meg, siden jeg var fra Berger i Vestfold, langt unna, det veit jeg ikke).
    Jeg hadde også noe arm-verk, fra da vi var statister, under Sekondløitnanten, som vi var med i, uka før, eller noe.

    For vi måtte ha tyske hjelmer, rundt armen, da vi løp, for jeg var både norsk og tysk soldat, som statist, i den filmen.
    (Selv om Forsvaret har påstått, i media, at norske vernepliktige ikke spiller tyske soldater, men det måtte vi fra Terningmoen, gjøre, i 1992.

    Husker jeg.

    Men men).

    Men har dere resultatlista, for bataljonsmesterskapet, på Terningmoen fra (høsten) 1992?
    Det hadde vært artig, i såfall å kikka på den.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    n






  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Grønvold fra militæret




    OVE GRØNVOLD

    Mellom Deg og Ove Grønvold

    Ove Grønvold 12. mars kl. 05:51 Rapporter

    hyggelig å høre fra deg.

    venligst fjern alt som finnes på nettet om meg, som du har lagt ut.

    mvh. Ove Grønvold

    Erik Ribsskog 12. mars kl. 11:03

    Hei,

    ja, jeg skal gjøre det når jeg har fått rettighetene mine fra politiet i Norge.

    Sånn som jeg har sagt til advokat Elden og alle andre som har spurt om det samme.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Ove Grønvold 5. april kl. 16:56 Rapporter

    hei!

    Erik, hva mener du med rettighetene mine fra politiet?

    Erik Ribsskog 5. april kl. 18:16

    Hei,

    jeg har spurt dem hva som menes med 'mafian', når folk sier det i Oslo.

    Jeg vil vite hva som foregår, (og har foregått), også vil jeg ta det derfra.

    Jeg mener jeg har rett til å vite hva som foregår.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 5. april kl. 18:32

    Hei igjen,

    hvorfor har du så rart Facebook-bilde da forresten Grønvold?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Ove Grønvold 6. april kl. 03:02 Rapporter

    hei ja, Frisel og jeg har ikke noe med dette mafia greiene å gjøre. titta litt på bloggen din, ikke rart hvis det er noen som er forbanna.

    rart bilde blir det med dårlig kamera, bytter det jeg vettu.

    mvh.Ove

    Erik Ribsskog 6. april kl. 06:25

    Hei,

    har jeg sagt at dere har noe med det da.

    Hvorfor kom dere for seint på avslutningsfesten i militæret da, på Peppes i Stortingsgata?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 6. april kl. 06:36

    Det bildet der kan du sende til Bricen, kanskje han henger det opp på veggen.

    Han vil ikke svare på om jeg han husker at jeg hadde frostskade, på e-post.

    Enda jeg har ringt han to ganger.

    Jeg trenger det, for jeg har erstatningsak mot militæret, og legen Mengele, skreiv ikke opp at jeg fikk frostskade på øret på vinterøvelsen.

    Takk til Frisell som lot meg låne votter, når jeg mista noen slags hansker, i den nedoverbakken om natta, den siste vanlige dagen.

    Han skylder meg ikke for den vaffelen på øvelse i Trøndelag da.

    Da er vi minst skulls, vil jeg si.

    Jeg bare huska ikke det med en gang.

    Mvh.

    Erik Ribsskog








  • Var med i bataljonsmesterskap, i AG 3-skyting, i 1992

    Jeg vil også minne om det, at jeg var i infanteriet, i militæret, som geværsoldat.

    Og jeg var så god til å skyte med AG 3, at jeg fikk skarpskyttermerke i bronse og sølv, og begge på det første forsøket.

    Jeg fikk bronse på første gjennomføring og sølv på andre gjennomføring, den dagen.

    Og det var vel bare to gjennomføringer, den dagen.

    Og dette var første gang vi prøvde å ta det merket, som vi prøvde på to ganger, i løpet av førstegangstjenesten vel.

    Og dette tror jeg var allerede under rekrutten, (altså i løpet av de tre første månedene), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det var ihvertfall med fenrik Brødreskift, som sluttet etter et halvt år vel.

    Så sånn var det.

    Jeg var også blant de fem beste skytterne i troppen, (av kanskje 50 soldater).

    Så jeg fikk være med som en av fem da, fra tropp 1, på bataljonsmesterskapet, i AG 3-skyting, på Terningmoen leir, høsten 1992, like etter at vi hadde vært på filminnspilling i Kvikne vel, for filmen Sekondløytnanten.

    Nå skal det sies det, at jeg var rimelig spinkel, da jeg var i militæret, og veide kanskje noe sånt som 62-63 kg.

    Og i bataljonsmesterskapet, så fikk vi ikke lov å bruke støtte.

    Så da skøyt ikke jeg noe bra, for jeg hadde så tynne armer, å støtte geværet på.

    Men Frisell, fra troppen, han hadde så tjukke armer, husker jeg, og han vant nesten hele greia, tror jeg.

    Han skøyt ihvertfall dritbra, i det mesterskapet.

    Så sånn var det.

    Jeg var helt døsig, så jeg glemte å ta på meg hørselvern, på det første skuddet.

    Så da hørte jeg en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    Som om det var noe krystaller eller noe sånt, som klirra liksom, inni øret.

    Men men.

    Så AG 3-gevær, de bråker litt, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog