Stikkord: Frode Kølner
-
Det her er min barndomskamerat Frode Kølner, fra Larvik. Jeg lurer fortsatt på hvorfor Frode og hans kamerat, absolutt ville låne vannsenga mi, da de besøkte meg, på Bergeråsen, sommeren 1988. Er Frode Kølner bifil? Hm
PS.
Sølvi, (som gikk i klassen min, på Torstand skole), hu husker Frode, fra han var så liten.
Det gjør ikke jeg.
For på den tida, så bodde jeg, på Østre Halsen.
(Eller om det var Vestmarka eller Bergeråsen, eventuelt.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men jeg flytta til Larvik sentrum, (til Jegersborggate), da jeg var syv år gammel.
(Våren 1978 var det vel, at vi flytta, til Jegersborggate).
Og da jeg var ni år gammel, så flytta jeg videre til faren min, på Bergeråsen.
(Det var vel høsten 1979).
Men Frode Kølner og jeg, vi holdt kontakten, da.
Frem til på begynnelsen av 90-tallet, (eller noe sånt), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, om somrene.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 39: Bestemor Ingeborg sin 80-års dag
Sommeren 1997.
Så dro mora mi med Pia, Daniel og meg, til Nevlunghavn, husker jeg.
Vi skulle i bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
Og mora vår hadde leid rom til oss, på gjestgiveriet, nede ved havna, i Nevlunghavn, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok toget, fra Oslo til Larvik.
Og fra Larvik, så tok vi en drosje, til Nevlunghavn.
Mora mi eller Pia nevnte at selskapet til bestemor Ingeborg, skulle være, i Gurvika.
Og jeg begynte å prate om det, at det var der, som de ‘hemma’ folka egentlig holdt til, da.
(For jeg huska jo, at jeg var med Frode Kølner og faren, og besøkte tanta til Frode Kølner der, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og da jeg nevnte ordet ‘hemma’, så klikka drosjesjåføren, (husker jeg).
For han hadde en datter, (eller noe), som pleide å bo der da.
(Etter at vi hadde måttet vente lenge, på drosje i Larvik, vel.
Enda det vel var drosjer der.
Så det var kanskje noe lureri?
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ba meg forresten om å kle på Daniel, (som bare var to år gammel), husker jeg, på gjestgiveriet der.
Og da gjorde jeg det, selv om det vel ble litt rart.
Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.
Så jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle si til Pia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi kom opp til Gurvika der, så husker jeg at vi møtte vår kusine Rahel, fra Sveits der.
Rahel hadde også med en pen venninne, fra Berlin eller Sveits.
(Selv om hu kanskje hadde litt kort hår).
Og Sophia Legind, (som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig som meg, som ungjente, sommeren 1990, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var også der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Festen var ganske kjedelig da, (sånn som jeg husker det).
Jeg hadde vært på sommerferie i Hellas, (på Thassos), tidligere denne sommeren.
Så jeg hadde med en halvflaske Vikingfjord-vodka.
Som jeg hadde kjøpt to av vel.
På tax-free-en, på Gardermoen, før flyet mitt gikk, da.
(For der hadde de så billige 0.5 liters plastflasker.
Med 50% Vikingfjord-vodka, (var det vel).
(Hvis jeg husker det riktig).
Som jeg hadde kjøpt med, for å liksom ha en bar, på hotellrommet, nede i Syden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og tante Ellen, hu hadde en mannlig bekjent der, som var fra Steiner-skolen i Moss, vel.
Og tante Ellen, hu hadde fått snusen i det, at jeg hadde tatt med vodka, da.
(Kanskje Pia hadde sagt det).
Så tante Ellen, hu nevnte det, under middagen, at hennes Moss-venn, (som jeg ikke hadde møtt før vel), også kunne tenke seg en knert vodka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så dukka det opp en kar, som ikke hørte til der, husker jeg.
Og det var en fra Sande(!)
Nabobygda til Berger.
(En som hadde campingvogn på Oddane Sand kanskje.
En campingplass som ligger rett over en ganske liten fjellknaus, fra Gurvika der, da).
Og han hadde visst forvilla seg inn på de ‘hemma’ sitt territorium, da.
Og lurte på hva som foregikk, i Gurvika, da.
Og Pia og jeg, vi stod vel utafor forsamlingshuset der, da.
For Pia skulle kanskje ta seg en røyk.
(Noe sånt).
Men da vi hørte at han ‘inntrengeren’ var fra Sande.
Da stakk jeg og henta tre glass, da.
For jeg var jo nesten fra Sande selv.
Ihvertfall fra nabobygda.
Så da fikk han fra Sande en knert vodka da, (husker jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg skulle hente tre glass, i kjøkkenet, i forsamlingshuset, i Gurvika, der.
Så klikka nesten tante Ellen, (husker jeg).
Og spurte om hva jeg skulle med tre glass, (og sånn), da.
Hu lurte vel på hvem som skulle ha det tredje glasset, (tror jeg).
Kanskje hu var redd for at Rahel eller en av venninnene hennes, skulle få en drink?
Men de utenlandske jentene, de var jo i 18-19-årsalderen.
For Rahel er vel født det samme året som Axel.
Nemlig i 1978.
Så Rahel og venninnene hennes, de var vel nesten 20 år gamle, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
Så hvis en av de fikk seg en knert vodka, så var vel ikke det så spesielt.
Men tante Ellen skulle liksom kontrollere meg der da, (virka det som).
(Enda jeg bare hadde sett tante Ellen, en håndfull ganger, før det her, da.
Så jeg kan ikke si at jeg kjente henne så bra, liksom.
Så jeg var nok kanskje litt avventende, når jeg hadde med henne å gjøre, da.
Siden jeg ikke kjente henne så bra da.
For jeg hadde vel bare sett tante Ellen, to ganger tidligere, på 90-tallet.
(Nemlig på det middagsselskapet, på Grunerløkka, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og sommeren 1990, da Rahel, Ellen og Sophia Legind, var på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin var også i bursdagen til bestemor Ingeborg.
Sammen med sin datter Liv-Kristin.
Men de satt mest for seg selv, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg prata ikke noe særlig med Martin da, sånn som jeg husker det.
Siden han satt med sin unge datter, på fanget, sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk heller ikke noe kontakt med Rahel og venninnene hennes, under dette selskapet.
(Selv om jeg satt ved siden av Sophia Legind, under middagen).
Så det var nok derfor, at jeg syntes at det var artig, at en kar fra Sande dukka opp der, da.
For jeg følte meg nok ikke så hjemme der, da.
Siden folka der virka så asosiale da, (eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og maten vi fikk der.
Det var vel antagelig ørret, (eller noe), tror jeg, hvis jeg skulle tippe.
For bestemor Ingeborg pleide ofte å servere fisk, da.
På bursdagene sine, i Nevlunghavn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, (altså søndagen).
Så skulle vi på stranda, i Gurvika, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel leid de hemma sitt sted, for hele helgen, vel.
Noe sånt).
Dette var kanskje ute i august, (eller noe).
Siden jeg allerede hadde vært i Syden, denne sommeren, da.
Og jeg husker det, at Pia sa det, når vi gikk fra gjestgiveriet der.
At hu hadde så lyst på grillet kylling.
Så Pia ville at jeg skulle kjøpe med en halv kylling til henne, i matbutikken, like ved gjestgiveriet der, da.
(Der hvor Pia og jeg hadde spilt på et fotballspill, på 70-tallet.
Som stod rett utafor den butikken cirka, da).
Og da jeg gikk inn i den matbutikken.
Så stod det ei pen tenåringsjente, aleine i ferskvareavdelingen der, husker jeg.
Og jeg ba om en halv kylling, da.
Men hu jenta klarte ikke å ta ut kyllingen, da.
Men jeg hadde jo jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, noen år før det her, da.
Så jeg måtte hjelpe hu pene tenåringsjenta, med å ta ut kyllingen, og dele den, da.
(Og uten at jeg veit hvorfor de tulla sånn, i den matbutikken.
Hva dreiv de som jobba der med, liksom.
Siden de hadde latt ei pen jente, som ikke hadde peiling på jobben sin, stå aleine i ferskvareavdelingen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til Gurvika der.
Så var det vel sånn, at vi stod og prata litt, ikke så langt unna inngangen der.
(Med tante Ellen, eller noe sånt).
Og da, så begynte Daniel å løpe rundt der, husker jeg.
Og han forvilla seg bort til noen ‘Dissimilis-folk’, som var på ferie i en hytte der da.
(Sammen med noen som passa på dem, da).
Og ei sånn hemma dame, i 20-årene vel, skremte Daniel, da.
Så jeg måtte liksom gå mot hu hemma dama, da.
For Pia, hu turte ikke å hjelpe Daniel, da.
(For Pia ble så redd for hu Downs-dama, da).
Men da hu hemma dama så at jeg gikk mot henne.
Så bare ‘frøys’ hu Dissimilis-dama, da.
Og hu turte ikke å løpe etter Daniel lenger, da.
Så da kom Daniel seg unna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Rahel likte mine hverdags-klær, (som jeg hadde kjøpt, etter å ha lest FHM og fått råd av Axel, osv.), bedre enn det tøyet, som jeg hadde hatt på meg, på middagen, dagen før, da.
For Rahel snakka med Sophia Legind, (var det vel), om hvor kul og fin jeg så ut, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at tante Ellen, dreiv og babla, (ut i lufta vel), om hvordan det skulle gå, på stranda, med onkel Martin.
Siden Rahel og hennes venninner, fortsatt var i tenårene, da.
Ellen lurte på om Martin tålte å se nesten nakne tenåringsjenter da, (skjønte jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på stranda der, så hadde Ellen en mannlig, afrikansk venn, (husker jeg).
Hun hadde vel tatt han med fra Sveits, (tror jeg).
Og jeg tror ikke at dette var den samme negeren, som hu var samboer med, da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987.
For han het nemlig Dieter.
Og jeg tror at han Dieter ville ha sagt ‘hei’.
(Siden jeg spilte badminton med han, der nede, da).
Så dette var nok en annen neger, da.
Og han neger-vennen til tante Ellen.
Han hadde gjort noe som virka veldig komisk da, (husker jeg).
For han hadde spikka av noen greiner, av noen trær eller bregner.
Og lagt seg under dem, for å få seg litt skygge, da.
Så det her var jo som noe helt surrealistisk, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi lå på stranda der.
I Gurvika.
Så lå vel Rahel og hennes tenåringsvenninner toppløse der, (mener jeg å huske).
Og jeg kikka sikkert litt på hu pene tyske, da.
(Selv om hu vel hadde litt kort hår).
Og mora mi, hu skrøyt til noen, om at jeg hadde vært i Syden, den sommeren, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så bestemte jeg meg for det, at jeg måtte finne på noe der, da.
For jeg kjeda meg litt, da.
Så jeg fant ut det, at jeg måtte kjøpe noen iskrem.
Så jeg gikk da, over den knausen der, vel.
Og over til campingplassen Oddane Sand, da.
(Der hvor jeg hadde møtt onkel Håkon, sommeren før.
Før jeg dro til Løkken.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte vel en 11-12 iskrem, (eller noe), vel.
(I den lille butikken, på campingplassen der.
Hvor ei litt sur kassadame, ikke sa ‘takk’ og ‘værsågod’, (eller noe sånt), vel.
Sommeren før, da.
Noe jeg klagde på til bestemor Ingeborg på da, (husker jeg).
Men bestemor Ingeborg mente at hu kassadama var ok, da).
Og til og med de toppløse tenåringsjentene, ville ha iskrem da, (husker jeg).
(Når jeg kom tilbake igjen, til Gurvika der, da).
Og Rahel sa vel noe sånt som at ‘Erik er flink’, (eller noe), da jeg heiv til henne en iskrem, der hu og tenårings-venninnene hennes lå toppløse, da.
Men tante Ellen ville ikke ha iskrem, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel alle de andre, (inkludert mora mi), ville ha det, da.
Så jeg spiste en iskrem selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så svømte de tenåringsjentene over til en øy, som lå litt uti bukta der, utafor Gurvika, da.
Men det var en øy, som jeg ikke hadde hørt om før, da.
Så det var ikke aktuelt liksom, for meg, å svømme etter de her tenåringsjentene, da.
(Som jeg tippa at ville være aleine, da).
Ihvertfall ikke siden at tante Ellen hadde vært bekymra for om Martin tålte å se nakne tenåringsjenter, litt før det her, da.
(Før vi gikk ned på stranda der, liksom).
Og ikke veit jeg hva de jentene dreiv med på den øya der.
Men det vet dem vel kanskje selv.
(Hu ganske pene tyske tenåringsjenta.
Hu hadde jo ganske kort hår.
Så det er mulig at noen av de her tenåringsjentene, var mer eller mindre lesbiske, da.
Det er mulig.
Jeg lurte nok litt på om det var sånn, ihvertfall, tror jeg.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, Pia, Daniel og jeg.
Skulle ta en buss, fra nede i havna, i Nevlunghavn der.
Og inn til Larvik, da.
Etter at vi hadde vært på stranda, og pakka tingene våre, på gjestgiveriet.
(Som ikke var helt ordentlig, må man vel si.
For det var sånn, at døra til doen, som var på gangen, ikke gikk an å låse ordentlig da, husker jeg).
Så skulle vi gå på bussen, da.
Og da var det to unge tenåringsjenter, (to brunetter vel), i skikkelig trange klær da, husker jeg.
Som stod og tulla, ved inngangen til bussen da, (husker jeg).
Så det her var litt spesielt da, husker jeg.
For de her to tenåringsjentene var så unge, slanke, smekre og pene, da.
Så de var nesten som to ‘sex-kittens’ da, kan man vel si.
Så hva de dreiv med der, siden de hang der hvor man gikk på bussen.
Det veit jeg ikke.
Men det her virka litt rart for meg da, husker jeg.
At de to tenåringsjentene ikke klarte å gå på bussen liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så måtte jeg ta 71-bussen opp til Rimi Bjørndal da, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For Bjørndal-Hilde hadde hatt ledervakta, dagen før, da.
(Nemlig på lørdagen).
Og hu var bare en reserve-leder, denne sommeren.
For hu likte vel ikke å jobbe som leder egentlig, vel.
Og hu hadde ikke lært å ta melke og brød-bestillinga, (for eksempel), da.
Og hu hadde vel ikke planer om å få seg en leder-karriere, i Rimi, heller, (tror jeg).
(Og hu flytta til ‘Gokk’ ikke så lenge etter det her, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han hadde vel godsnakka litt med henne, da.
Og fått henne til å jobbe som låseansvarlig, noen vakter, den sommeren, da.
Noe sånt.
(For Bjørndal-Hilde, hu kjente jo butikken bra, da.
For hu jobba jo allerede der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da.
Så Bjørndal-Hilde, hu trengte nok ikke så mye opplæring, for å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, akkurat).
Så jeg måtte ta melke og brødbestillinga, da.
På veien hjem fra Nevlunghavn.
Og så møtte jeg han somalieren, (eller hvor i Afrika han egentlig var fra), som så stygt på meg, i Slimeveien, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Etter at jeg hadde tatt de bestillingene, da.
(For Bjørndal-Hilde skulle nemlig jobbe tidlig på mandagen, da.
For seinvaktene der, de var liksom ‘mine’, da).
Og så tok jeg 71-bussen ned til sentrum igjen, da.
Og kjøpte meg en kebab, ved Stortorvet der, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hva jeg kjøpte, til bestemor Ingeborg, i 80-års gave?
Jeg fikk med Pia på å spleise på en flaske cognac, fra Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle ovenfor Kiwi der), hvis jeg husker det riktig.
For Elisabeth Falkenberg, hu lagde jo så spetakkel, da jeg kjøpte en flaske whiskey, til hennes 30 års-dag, (sammen med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud).
Og bestemor Ingeborg var jo ikke lesbisk heller, sånn som Elisabeth Falkenberg.
Så da fikk jeg med Pia på å spleise på en flaske Larsen cognac, (eller hva det merket het igjen), til bestemor Ingeborg da, husker jeg.
Et merke jeg hadde lest om, i en avis, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det husker jeg at bestemor Ingeborg kommenterte om da, (på sitt dansk-norsk), at visstnok var et kjent merke, da.
Mens hu smilte vel.
(Så det var muligens noe som var morsomt.
Hva vet jeg).
Men det var en ganske dyr cognac-flaske da, husker jeg.
Til 400-500 kroner, eller noe sånt, vel.
Men jeg mener at det var det, som Pia og jeg, spleisa på, i gave, til bestemor Ingeborg, på den her bursdagen.
Hvis ikke det var til en annen av hennes bursdager på 90- eller 2000-tallet, da.
(Mener jeg tipper at det var den her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Mer fra sommerferien 1996
Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).
Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.
Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.
Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.
Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.
(Hvis ikke dette var under et senere besøk).
Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.
Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.
Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.
Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.
Siden dette jo var en eldrebolig.
Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.
Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.
(Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).
For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.
Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).
(Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).
Men jeg ikke hadde lyst, da).
Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.
Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.
Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.
Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).
For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.
Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.
Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.
For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.
(Noe sånt).
Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.
(Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).
Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.
Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.
Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.
Men den båten hadde visst slutta å gå, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.
(Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.
Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.
Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.
For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.
For jeg hadde kjempegod tid, da.
Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.
Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.
Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.
Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.
For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.
(Ihvertfall på den veien jeg kjørte.
Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.
Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.
(Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).
De er ganske smale, da.
Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.
Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.
(For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).
Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.
Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).
Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.
(Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk ned mot Hvittensand der.
(Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.
Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.
Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.
Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.
(Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.
Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).
Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.
Mens jeg kjeda meg litt, da.
Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.
(Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.
Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.
Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).
Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.
(Noe sånt).
Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.
Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen
Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.
Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.
(Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).
Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.
Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).
(Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.
Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.
For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).
Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.
Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.
(Noe sånt).
Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.
Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.
Og det fikk jeg og.
Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.
(Med en litt tøff tone, vel).
Og det likte ikke jeg, da.
For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.
Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).
Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).
Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.
For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.
Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.
(Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.
Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.
(På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).
Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).
Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.
Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.
(Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.
Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.
Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.
(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.
For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg fikk meg lappen og bil.
Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.
(For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).
Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.
Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).
Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.
Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.
For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.
Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.
For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).
Og det krysset er liksom i en bakke, da.
Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.
At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.
(Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.
Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.
Så jeg svarte ikke noe, da.
(For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).
Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.
For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.
Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.
(Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).
Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).
Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).
For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.
Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.
Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.
Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).
Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).
Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).
Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.
Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).
Men det gjorde han ikke da, svarte han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 21: Enda mer fra sommeren/høsten 1993
Jeg husker det, at Magne Winnem, sommeren/høsten 1993, dro meg med, på en fotball-trening, med Rimi sitt bedriftsfotball-lag, på Ekeberg, (var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Jeg husker at vi spilte mot noen små mål der, ute på en gressbane, på den her treninga, da.
Og jeg husker det, at jeg fikk ballen, rett foran målet, og en forsvarer var rett bak meg.
Og jeg husker det at jeg liksom la ballen en drøy halvmeter foran meg kanskje, da.
Og så kom forsvareren opp i ryggen på meg.
Og når jeg fikk igjen balansen og kontrollen, (etter å ha fått forsvareren opp i ryggen).
Så bare pirka jeg ballen inn i det lille målet der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen uker/måneder, etter den her fotballtreninga.
Så ble jeg spurt, gjennom Magne Winnem, om jeg kunne være med, å spille en kamp, for Rimi sitt bedriftfotball-lag, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
Kampen gikk i en ganske liten hall, på Voldsløkka, som ligger litt nord for Kiellands Plass, (der hvor jeg bodde i Uelands Gate, de første par ukene, som jeg bodde, i Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg tok T-banen ned til Jernbanetorget, fra Ellingsrudåsen.
Også tok jeg vel den bussen som pleide å hete 18-bussen, (da jeg gikk på NHI, på Frysja, det første året, som jeg bodde i Oslo), opp til ved Voldsløkka der da.
(Banen til Skeid er vel forresten like ved den hallen, hvis jeg husker det riktig).
Jeg var kanskje litt nervøs, siden jeg ikke hadde vært på Voldsløkka før vel.
Og jeg hadde jo bare vært på en trening, og aldri spilt noe bedriftsfotball før.
Og Magne Winnem skulle ikke være med å spille selv, (av en eller annen grunn).
Så jeg husker at jeg hadde veldig løs mage, den her søndagen.
Og måtte finne doen, i garderoben der, før jeg var klar til å spille.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte mot et veldig bra lag, (sånn som jeg husker det).
Og Rimi lå etterhvert under med to-tre mål, uten å ha skapt de helt store sjansene vel.
Men plutselig så var Rimi organisert, med liksom fire-fem folk i angrep, over hele banens bredde, og like foran målet, til det andre laget, da.
Og jeg spilte vel i angrep, (ihvertfall ikke i forsvar, vel).
Og jeg fikk en ide, for jeg tenkte det, at det laget vi spilte mot, det var så bra, at vi måtte prøve å gjøre noe ekstra, for å få mål.
(For han keeperen var så bra da, på motstanderlaget).
Så jeg pekte til han på Rimi, som hadde ballen.
At jeg ville ha ballen, litt foran og til høyre for meg vel.
(Og jeg stod til høyre for målet til motstanderen, og så ut på banen, da).
Og når ballen kom, akkurat der jeg pekte, (må jeg si), som en kort pasning, da.
Så klinte jeg til, alt jeg kunne, med et hardt hælspark.
Som gikk mot det lengste hjørnet, i målet, til motstanderlaget.
Keeperen klarte såvidt å få gitt retur.
Men så var det en annen Rimi-spiller der, som fikk returen i beina vel, og klarte å få sparka ballen i mål, da.
Så da fikk Rimi også et mål, da.
Og spillet jevna seg vel litt mer ut, etter dette.
(Selv om Rimi vel likevel tapte kampen ganske klart, vel).
Og jeg fikk nesten en sjanse, alene mot keeper, en gang, mener jeg å huske.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg tok ballen fra en motstander vel, og begynte å løpe mot motstandermålet, da.
Hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter kampen, så sa jeg det, til de andre spillerne, fra Rimi, der.
(Litt vel fornøyd med meg selv kanskje, etter det hælsparket).
At dem bare kunne si fra, hvis dem trengte noen fler spillere, en seinere gang og.
(Noe sånt).
Men da var det noen der som ikke likte den måten jeg ga beskjed på, (eller noe), virka det som, for meg.
(Jeg mener ihvertfall at jeg overhørte noe ‘surving’ der, må man vel kalle det).
Og det blei aldri til, at jeg hørte noe mer, fra det her bedriftslaget, til Rimi, etter det her, da.
Og jeg husker ikke hva de folka på det laget het heller.
Selv om jeg mener at det var en kar der, med mørk/brun lugg/sveis, (eller noe), som var en slags kaptein, (eller noe), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk forresten flashback, her om dagen.
Og det lurer jeg på, om må ha vært fra tiden, som jeg var på Unge Høyre-møter, i Høires Hus, våren/sommeren 1991.
Det var vel bare et, eller maks to, møter, som jeg var på der.
Men jeg lurer på om det kan ha vært Jan Tore Sanner, som fortalte det, på et møte der, i Høires Hus, om at i Norge så var lovverket så rotete.
Og at det fantes hundrevis av lover som det burde ha vært ryddet opp i.
Men om det var hos Unge Høyre, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Dette kan muligens også ha vært noe som en lærer har sagt, på en skole jeg har gått på, en gang i tida, også.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også to billetter, til filmen Secondløitnanten, i posten, (hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), ikke så lenge etter at jeg var ferdig, i militæret, (må det vel ha vært).
(Hvis det ikke var helt på slutten av militæret, da).
Men da hadde jeg ingen å gå på kino med, husker jeg.
Så jeg gikk aleine, på Colosseum kino, i Oslo Vest, (der hvor klassen min på ungdomsskolen hadde sett Staying Alive, og hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med noen ganger, og vi satt i en kino-bar der en gang, blant annet, husker jeg, mens vi venta på at en kinoforestilling, skulle begynne, vel. Og det jo var også på Colosseum at jeg så Terminator 2, den gangen, som jeg traff Camilla Skriung, på vei til Majorstua T-banestasjon, etter kinoforestillingen, da).
Men jeg fikk bare brukt den ene billetten da, husker jeg.
For på den tida, som Secondløitnanten hadde premiere.
Så hadde jeg ikke så mange folk som jeg omgikks med, da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men jeg husker det da, at jeg satt i en ganske liten kinosal vel, på Colosseum kino der da, mens jeg prøvde å gjenkjenne meg selv, på lerretet, da.
(Noe som jeg ikke syntes at noe særlig lett, for å være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I tida etter militæret, så pleide Glenn Hesler, Magne Winnem, halvbroren min Axel og jeg, å drive mye med sport, på fritida.
På lørdager, om våren/sommeren, så pleide Glenn Hesler og jeg, (dette må vel ha vært i 1994), noen ganger å spille fotball, på et sted, som Glenn Hesler visste om.
Og det var på Skårer-sletta, mellom Metro-senteret og Triaden der, i Lørenskog.
(Men nærmere Metro-senteret enn Triaden, da).
Der var det en ikke så utrolig stor gressbane, som det hendte at vi spilte på, når jeg hadde fri fra jobben, osv.
(Selv om vi dro oftere, vil jeg si, til Lambertseter, hvor vi for det meste spilte tennis.
Jeg fikk en brukt tennis-racket, til bursdagen min, i 1994, (må det vel ha vært), av Glenn Hesler, og den racketen, den var det et så stort hode på, at den smashet jeg vel ikke så bra med, vel.
Så om det var for at jeg skulle spille dårligere, at jeg fikk den racketen.
Hm.
Hva vet jeg).
En gang, en lørdagskveld, (må det vel ha vært), som Glenn Hesler og jeg, spilte fotball, på Skårersletta der.
Så gikk det forbi to tenåringsjenter, (husker jeg).
Og de ville spille litt fotball med oss, da.
Og hu ene av dem, hu kjempa så mye mot meg, om ballen, og ville ikke gi seg, så det var jo nesten som forspill omtrent, (må man vel si).
(Og jeg var kanskje litt sliten fra før da, etter å ha spilt i mange timer antagelig, så jeg klarte kanskje ikke så lett å ta ballen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Axel, Glenn Hesler og jeg, spilte tennis, på Lambertseter.
(Sommeren 1994 eller 1995, vel).
Så var det ei pen, ung frøken der, som spilte tennis mot faren sin, (eller noe), husker jeg.
Og hu hadde noen store, stramme pupper, (husker jeg), som syntes godt, gjennom t-skjorta hennes, da.
Så mens hu og faren gikk forbi Axel, Glenn Hesler og meg, som stod å venta på en ledig tennisbane, eller nettopp hadde dukka opp der vel.
Så smalt det bare, ‘bomber og granater’, fra meg da.
Siden vi vel ikke var helt vant til det, å se sånne skikkelig ‘babes’, (må man vel kalle henne), på tennisbanene der, med skikkelig store pupper og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, noen ganger, på Lambertseter der, at en idrettsforening, (eller noe), lot en dør, til et rom, som det stod en brusmaskin i, stå åpen.
Og det var den samme typen gammeldagse brusmaskin, som de hadde inn en kjellerdør på Larvik sykehus der, på 70-tallet, (og som Frode Kølner vel viste meg, cirka nedenfor det rommet, som hu hjerneskada tanta hans, (som jeg har skrevet om i Min Bok), holdt til, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi fant den brusautomaten, så skulle jeg liksom tøffe meg litt, for Axel og Glenn Hesler, og vise dem hvor sterk jeg hadde blitt, i Geværkompaniet, da.
Så da prøvde jeg det et par ganger, (husker jeg), å bare røske og dra noen brusflasker, ut av den brusautomaten, uten å betale, da.
Men det var bare en gang eller to, at jeg gadd det.
For dette var mest for sportens skyld, for meg liksom, (og jeg fikk vel kanskje også et flashback, til Larvik, på 70-tallet, hvor det ikke var helt uvanlig, for gutter, å prøve å rappe brusflasker, fra brusautomater, selv om det var veldig vanskelig, (husker jeg), og jeg vel aldri klarte å få til det selv, (men noen andre gutter fortalte meg at det var mulig, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Party-dressen’ min, den hadde jo blitt slitt ut, på byen, under studietiden.
Og jeg syntes vel ikke det, at det var så artig, på Radio 1 Club/Hit House lengre, som det hadde vært, på slutten av 80-tallet.
Og garderoben min, den var veldig liten da, etter studietiden og militæret.
Og Glenn Hesler han dro så godt som aldri ut på byen.
Og Axel var jo bare 15-16 år, på den her tida.
Så det hendte mye oftere, at jeg spilte fotball, badminton eller tennis i helgene.
Enn at jeg dro ut på byen og festa og drakk og tulla med damene, på den her tida, da.
For jeg bodde jo så langt unna Oslo sentrum, som man kunne komme omtrent, i Oslo.
I Skansen Terrasse 23 der, da.
Og hvis jeg skulle på byen, så måtte jeg gå aleine, for Magne Winnem, han hadde jo gifta seg med Elin Winnem og blitt ‘tøffel’, (må man vel kalle han).
Og Glenn Hesler, han gikk så og si aldri ut på byen, (av en eller annen grunn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var sånn, at det nærmeste, det å gå ut på byen, som Glenn Hesler, noen ganger ble med på.
Det var at han ble med, noen ganger, til bowlinga, på Strømmen Storsenter der.
Hvor vi pleide å spille bordtennis, noen ganger.
Og det var jo artig det, men så mange damer, det var det vel kanskje ikke der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som Pia liksom skulle være sosial, med Glenn Hesler og meg, av en eller annen grunn, da.
Så fikk hu oss til å dra til Strømmen Storsenter da, for å spille biljard vel.
(I Glenn Hesler sin bil da, siden jeg selv ikke hadde lappen og bil ennå, på den her tida).
Men den ‘seansen’, da Pia liksom skulle ‘finne på noe sosialt’, på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, da.
Det ble som noe kunstig, for meg, vil jeg nesten si.
Dette var liksom ikke som noe Pia selv hadde lyst til å gjøre, (virka det som, for meg).
Det ble som noe påtvunget, da, (må man vel kanskje si).
Så hva Pia mente med å dra med Glenn Hesler og meg, på den her påtvungne og humørløse seansen, (må man vel kalle den), på bowlinga, på Strømmen Storsenter der, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)
Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.
PS.
Og her er det noen som vil bygge bro da.
Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.
Men men.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Enda mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html
PS 4.
Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:
http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642
PS 5.
Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.
Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.
Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).
Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.
Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.
Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.
Enda det var min fest liksom.
Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.
Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.
(Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).
Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.
Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.
Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.
(Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).
Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.
For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.
Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.
Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.
De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.
(Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
