johncons

Stikkord: Frognerparken

  • Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.

    Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.

    Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.

    At de tok den første bokstaven, i fornavnet.

    Og de syv første bokstavene, i etternavet.

    Og så genererte en e-post-adresse, da.

    Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.

    (Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.

    Var det vel).

    Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.

    Så jeg tok ikke det så nøye, da.

    Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.

    Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.

    En gang i 1996 eller 1997.

    For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.

    Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.

    Men ikke studert for, da.

    Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.

    Men det ble litt useriøst.

    For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.

    For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.

    (Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).

    Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.

    Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.

    Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.

    Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.

    Samt det at mora mi var sinnsyk.

    Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.

    Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.

    For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.

    Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).

    Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.

    (Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller altså.

    De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.

    De var ikke useriøst ment, fra starten av.

    Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.

    Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.

    (For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.

    Må man vel si).

    Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.

    Ved Den Polytekniske Høgskole.

    For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.

    Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.

    Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.

    Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).

    Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).

    Og så muligens bli butikksjef, da.

    For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.

    (Og det hørtes fornuftig ut for meg og.

    Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).

    Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.

    Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.

    Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.

    Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.

    For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).

    Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.

    (På hjørnet av Grensen og Torggata der).

    For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.

    Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.

    Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.

    For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.

    De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.

    (De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).

    Så det var nesten som at de jobba der, da.

    Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.

    Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.

    Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.

    Hvem vet).

    Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.

    Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.

    For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.

    Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.

    For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.

    Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.

    Nei, det var veldig rart, husker jeg.

    Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?

    (Og fått han til å tulle med meg?).

    Hva vet jeg.

    Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?

    Nei, det er vanskelig for meg å si.

    Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).

    Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.

    Men jeg ble litt satt ut, da.

    For disse nazistene, de var så små og lave, da.

    Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.

    Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.

    At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.

    Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.

    Så fra å være hooligan, til å bli nazist.

    Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.

    Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.

    Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.

    For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.

    Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.

    (Noah og Kjetil, osv.

    Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).

    For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.

    For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.

    Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.

    Det likte jeg nok ikke.

    Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.

    Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.

    Siden han først var på Blåbussen som hooligan.

    Og så ble nazist, liksom.

    Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.

    Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)

    (Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).

    Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).

    Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.

    Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.

    Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.

    Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.

    Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.

    (Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.

    Som hu sa, i Min Bok).

    Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.

    På stereoanlegget, da.

    Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.

    For kvaliteten på disse nye musikkfilene.

    De var jo nesten like bra som CD, da.

    Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).

    Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.

    At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.

    Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.

    Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.

    (Som jeg mangla, i musikksamlingen min).

    På nettet, da.

    Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.

    (Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.

    (Som jeg kan huske, ihvertfall).

    For mp3-filer var noe helt nytt, da.

    Som bare var morsomt liksom, da.

    Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.

    Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.

    Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).

    (For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).

    Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.

    (Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.

    Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).

    Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.

    Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.

    (Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.

    Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.

    Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).

    Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.

    Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).

    Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.

    (For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).

    Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.

    For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.

    Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.

    (Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.

    Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).

    Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.

    For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.

    Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.

    Magne Winnem, han fortalte meg vel det.

    At det gikk an å ringe et telefonnummer.

    (Hos Ving, eller noe sånt).

    Å be om restbilletter, da.

    Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).

    Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).

    For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.

    (Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).

    For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.

    Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).

    Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.

    Men at den ble bedre utover i sangen, da.

    (Noe sånt).

    Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.

    Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.

    Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.

    Og jeg syntes at han var litt negativ, da.

    Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.

    Mens jeg passa butikken, da.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.

    Sommeren 1995 vel, antagelig.

    For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.

    (Mente jeg selv ihvertfall).

    Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.

    (Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.

    (Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.

    For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.

    Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.

    Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.

    Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).

    (Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

    Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.

    Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).

    (Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.

    Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.

    (Noe sånt).

    Og det gikk ganske greit, da.

    Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).

    Etter at frukta var ferdig flytta.

    Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.

    Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.

    Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.

    Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).

    Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.

    (I den grønnsaksdisken).

    Og som han liksom ‘blåste opp’, da.

    (Må man vel si).

    Og som jeg ikke engang husker hva var nå.

    Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.

    (Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).

    Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.

    Hvis jeg skal overdrive litt.

    For å prøve å vise et poeng, da.

    At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.

    Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.

    Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.

    Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.

    Mens han prata med meg, i telefonen.

    Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.

    Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.

    Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.

    Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.

    Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.

    Så å få med Magne Winnem på noe sånt.

    Det tror jeg at er vanskelig.

    Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.

    Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.

    Det er mulig.

    Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.

    Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.

    Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.

    Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.

    Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.

    Mener jeg ihvertfall, da.

    Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.

    Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.

    Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.

    Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.

    Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.

    Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.

    Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.

    Så det ble jo litt rart, må jeg si.

    Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.

    Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.

    For TV-kikking og barnepass.

    Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.

    Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 81: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XX

    Det var forresten også sånn, at Magne Winnem, Glenn Hesler, Øystein Andersen, (og muligens Kjetil Holshagen vel), og meg, vi dro ned til Oslo sentrum en gang.

    (Før jeg dro i militæret, vel).

    For å dra på puben Elm Street, (i Kirkegata, eller en av parallell-gatene vel), for å spille flipperspillet ‘Terminator 2’, (husker jeg).

    Da vi gikk gjennom sentrum, (for vi parkerte ved Youngstorget, (eller noe), vel).

    Så dukka to unge damer opp, og spurte Magne Winnem og meg, om vi visste om noen kule diskoteker.

    Jeg svarte bare at vi ikke visste om noen.

    (For vi var jo på vei, til den puben, for å spille flipper).

    Men da ble Magne Winnem sur på meg.

    Etter at de damene hadde gått, igjen.

    For det var jo sånn, som han og jeg, hadde prøvd å sjekke damer, det første året, som jeg bodde i Oslo, (sa han).

    (Ved å spørre dem, om de viste om noen bra utesteder osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Elm Street, så ble vi kasta ut, akkurat da jeg skulle gå for å kjøpe meg en halvliter.

    Av en som jobba der.

    Siden, (som han sa), at ‘vi ikke bare kunne stå der og spille flipper’.

    (Noe sånt).

    Og enda jeg hadde stått borte i baren der, for å kjøpe meg en halvliter, vel.

    Men køen gikk kanskje litt treigt, da.

    Så det er mulig at jeg hadde gått litt tilbake, til flipperspillet, igjen, da.

    Men jeg hadde ihvertfall tenkt å kjøpe meg en halvliter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde, på Ungbo.

    (Når jeg skulle hjem fra NHI, jobb, eller militæret, (eller hva det kan ha vært, igjen)).

    Så gikk jeg fra Ellingsrudåsen T-banestasjon, da.

    Og i retning av Skansen Terrasse.

    Og like etter at jeg kom ut fra T-banestasjonen.

    Så stod det ei norsk tenåringsjente og en pakistansk tenåringsgutt, nesten i veien for meg, da.

    (Selv om den gangveien vel var ganske brei, på det stedet).

    Og da sa han pakistanske gutten, til hu jenta, noe lignende av, at hu var interessert i meg da, eller noe.

    (Ei jeg ikke engang visste hvem var.

    Og dette var mens jeg bare gikk forbi der, på vei hjem fra jobb, eller noe, da).

    Også svarte hu tenåringsjenta, til han pakistanske tenåringsgutten, (husker jeg), at ‘tror du jeg har grønn truse, eller?’, (noe hu sa rimelig høyt, da).

    (Av en eller annen grunn).

    Mens hu vel smilte også, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg gikk forbi, på cirka det samme stedet.

    (Mens jeg skulle til T-banen, da).

    Så hadde jeg på meg en lilla t-skjorte, (husker jeg), som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, eller noe, da.

    Siden jeg var en ‘fattig’ student, på den her tiden, da.

    Og da var det en pakistansk gutt der, husker jeg.

    (Kanskje lillebroren til han pakistanske tenåringsgutten, som jeg skrev om, ovenfor).

    Og han sa det, til noen andre, (mens jeg gikk forbi der da), at ‘sånn t-skjorte har jeg også’.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo der.

    Så var Glenn Hesler og Øystein Andersen innom, husker jeg.

    (Dette var vel muligens etter at Glenn Hesler hadde flytta inn der.

    Ihvertfall så mener jeg å huske det, at det her var etter militæret).

    Og da fortalte Glenn Hesler og Øystein Andersen, om en ide, til et spill, som jeg hadde fått, (en dag tidligere, eller noe sånt), da.

    (Siden jeg noen ganger dreiv og programmerte spill, og andre programmer, som det kryssord-programmet, som jeg lagde, noen få år, før det her, da).

    Og det spillet, det skulle liksom være sånn, at man kunne se meldinger, fra forskjellige steder, på jorda, da.

    Meldinger fra folk, som etterspurte ditt og datt, da.

    Også kunne man selv, liksom prøve å få tak i de her tingene, som noen etterspurte, og få fortjeneste, og sånn, da.

    (Litt som web-en kanskje, (som jeg vel ikke hadde hørt om, på den her tida)).

    Jeg leste også en bok, (da jeg bodde på Abildsø vel), som het ‘Neuromancer’, av William Gibson.

    (Jeg kjøpte den boka i science-fiction-hylla, på Tanum bokhandel, i Karl Johan, mener jeg å huske).

    Så det var kanskje derfor, at jeg fikk ideen, til et sånt her spill, da.

    For det var vel i den boken, at utrykket ‘cyberspace’ oppstod, (med mere).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En sommer, (sommeren 1995, var det vel antagelig).

    Så hadde jeg vel ferie, fra Rimi, da.

    Og da, så prøvde jeg vel kanskje å finne veien, fra Majorstua og ned til sentrum, da.

    (Etter å ha vært i Frognerparken, og liggi i sola kanskje.

    Og muligens spilt litt fotball, da).

    Og da, så fant jeg veien, til Slottsparken der da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel Bogstadveien ned til Hegdehaugsveien, og videre ned til Slottsparken der da, (antagelig).

    Og like nedenfor Slottet der.

    Så var det et sted det gikk an å sitte, (husker jeg).

    Et sted hvor man liksom kunne drømme seg tilbake, til 1800-tallet, (eller noe sånt), da.

    For derfra, så kunne man se Stortinget og Nasjonalteateret.

    Og man kunne også se det gamle universitetet, (i Karl Johan der).

    Og Slottet da, selvfølgelig.

    Og disse fire ‘hovedbygningene’, i Oslo sentrum.

    De var liksom bygget i den samme stilen da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Og de var gule, (og muligens litt hvite vel), alle de her fire bygningene, da.

    (Om dette var mursteinsbygninger, med malt murpuss utapå, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som veit).

    Og mens jeg satt der da, og så på disse gamle bygningene, og tok en hvilepause osv., på veien min gjennom byen, da.

    (For jeg kjeda meg vel kanskje litt, siden jeg ikke hadde råd til å dra vekk fra Oslo, i sommerferien.

    Siden jeg dreiv og tok kjøretimer, da).

    Så dukka det opp ei jente, i slutten av tenårene der vel.

    Som gikk på rollerblades eller rulleskøyter da, husker jeg.

    Hu begynte å prate til meg, siden det var St. Hansaften, (eller noe sånt), tror jeg.

    Hu var fra Sørlandet, vel.

    Det var ikke så vanlig, å ha mobil, på den her tida.

    Men hvis det hadde vært et par-tre år seinere, så hadde jeg vel spurt om mobilnummeret hennes, ihvertfall, tror jeg.

    Men det ble ikke til det, da.

    Jeg skjønte ikke hvorfor hu kule, rollerblades-jenta, ville prate med meg, da.

    (For jeg syntes nok selv at jeg var litt kjedelig, kanskje).

    Så jeg ble kanskje litt satt ut, av det her, da.

    (For det var litt spesielt, at hu bare skulle begynne, å prate til meg, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Axel begynte på videregående, på kokkeskolen, på Helsfyr.

    (På midten av 90-tallet, vel).

    Så hadde han hatt en konfrontasjon, med gym-læreren sin, husker jeg, at han fortalte meg.

    ‘Er det noen av dere som klarer å ta førti armhevninger?’, hadde gymlæreren sagt til kokkeskole-elevene da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Ja, jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart, da.

    (Noe sånt).

    ‘Jasså, er du en sånn kjekkas du?’, hadde gymlæreren sagt da, (ifølge Axel).

    (Noe sånt).

    ‘Nei, jeg er ikke det, men jeg klarer å ta førti armhevninger’, hadde Axel svart da, (sa han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba tidligvakter, som leder, på Rimi Nylænde, (og i Rimi generelt).

    Så var det ikke sånn, at jeg så på klokka, når jeg skulle hjem.

    (Kanskje med unntak av et par tirsdager, på den tida, som jeg hadde en ekstrajobb, hos Norsk Idrettshjelp, våren 1995).

    Nei, det var sånn, at jeg gikk hjem, når jeg var ferdig med alle oppgavene, som liksom tilhørte tidligvakta, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk hjem fra jobben, på sekundet klokka 14, liksom.

    Nei, jeg ble på jobben, til jeg hadde liksom gjort min del, og vel så det, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Selv om jeg ofte var trøtt, når jeg måtte stå opp tidlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg bare et A4-ark igjen, med notater, som jeg har skrevet opp, til den her boken.

    Så nå er det bare noen få kapitler igjen da, av Min Bok 4.

    (Jeg vet ikke om det blir fire eller fem kapitler til, eller hva det blir).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig disse siste kapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995

    Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.

    (For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).

    Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.

    Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.

    Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).

    Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.

    Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.

    Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.

    Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.

    Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.

    Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.

    Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.

    Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.

    For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.

    For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.

    Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).

    Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.

    Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.

    Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.

    Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).

    Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.

    For jeg var litt redd for det, da.

    For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.

    Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.

    Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.

    Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.

    (For jeg regna med at det var greit, da).

    Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.

    Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).

    Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.

    Og da var bakken så hard der, husker jeg.

    At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.

    (Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).

    Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.

    (Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).

    Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.

    Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.

    Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.

    Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.

    Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.

    Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.

    Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.

    Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).

    Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.

    Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.

    Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.

    (Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.

    (Og som seinere også ble leder i Rimi).

    Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 42: Enda mer fra Ungbo-tida

    Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.

    Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.

    Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.

    For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.

    Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.

    Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.

    Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.

    (Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).

    At jeg skulle til Frognerparken, da.

    Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.

    Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.

    Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.

    Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.

    Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.

    Og de hadde på seg dress vel.

    Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.

    Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.

    Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.

    Så derfor sa jeg ikke noe, da.

    For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.

    Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.

    Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).

    (Eller om han kjefta på meg, for det.

    Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).

    Men dette var i sommerferien.

    Så at man har på seg shorts, i sommerferien.

    Er det så rart, liksom?

    Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).

    Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.

    Fra Furuset.

    Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.

    Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.

    (Noe sånt).

    Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.

    Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.

    Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.

    Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.

    (Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).

    Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.

    Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.

    Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.

    Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.

    Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.

    Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.

    Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.

    Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.

    Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.

    (Eller noe).

    Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.

    Det ble som noe rart for meg, husker jeg.

    Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.

    Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).

    Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.

    Og hvor mye de snakka sammen.

    Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).

    Det veit jeg ikke.

    (Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.

    Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).

    Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.

    Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.

    Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er et av de monstrene, som Laila Johansen viste meg, i Frognerparken, første nyttårsdag, i 1990

    monster laila johansen

    http://www.nyhetsspeilet.no/2010/07/skrekk-og-gru-i-viegelands-reptilpark/

    PS.

    Det er mulig at det var hu her, som var bestemora, til hu Laila Johansen.

    (Men jeg tørr ikke å si det sikkert).

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    bestemora til laila johansen hm

    http://www.oslobilder.no/OMU/OB.X1360?searchstring=%22Bildende%20kunst%22&index=78&page=1&page_index=78&quantity=96&sort=&site=

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

    nettverk

    PS.

    Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

    Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

    Vi får se.

    Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

    (Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

    Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

    Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

    Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

    Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

    (Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

    Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

    Og ikke butikksjef.

    Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

    Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

    Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

    For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

    For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

    Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

    Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

    Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

    – Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

    – Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

    – Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

    – Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

    – Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

    – Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

    – Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

    – Baguette og salat-bestilling.

    Det var vel det jeg hadde som ansvar.

    Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

    Sånn at butikken alltid var i rute.

    Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

    Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

    Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

    Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

    Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

    (Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

    Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

    Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

    Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

    Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

    Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

    Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

    Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

    Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

    Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

    Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

    For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

    Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

    Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

    Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

    Og han styrte bemanningen osv.

    Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

    Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

    Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

    Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

    For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

    Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

    Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

    Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

    Husker jeg.

    Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

    Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

    Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

    Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

    Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

    Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

    Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

    Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

    Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

    De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

    (For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

    Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

    Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

    Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

    For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

    Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

    For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

    Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

    Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

    Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

    Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

    Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

    Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

    (Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

    Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

    Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

    Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes det var litt sårbart.

    For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

    Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

    Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

    Så sånn var det.

    Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

    Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

    Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

    For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

    Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

    Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

    Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

    Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

    En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

    (Alex heter han, huska jeg nå)).

    Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

    Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

    Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

    Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

    Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Plott i badmintonklubben. (In Norwegian)

    I badmintonklubben, så hadde Glenn Hesler et plott mot meg, mener jeg at det må ha vært.

    Han hadde med en ung afrikansk kamerat, som jeg ikke visste hvem var.

    Jeg så en annonse for badmintonklubben, i Groruddalens avis, da jeg bodde hos han gamle stefaren min fra Larvik, Arne Thomassen og halvbroren min, og dem, på Furuset, skoleåret 1990/91.

    Da jeg hadde et friår, fra studier, og jobba på OBS Triaden.

    Det ble litt kjedelig i lengden, å bare jobbe i kassa, på OBS Triaden.

    Så en dag så dro jeg på badmintontrening, på Skøyenåsen, i en gymsal der vel.

    Jeg lurer på om jeg kanskje fikk låne badmintonracket av Magne Winnem.

    Noe sånt.

    Og da var jeg så støl i kroppen, dagen etter, på jobben, i Lørenskog, at jeg var nesten helt ødelagt.

    Det var vel da første gangen jeg hadde trent, siden gymen på Gjerdes Videregående, i Drammenshallen, skoleåret 1988/89.

    Og jeg røyka og, i disse årene, sigaretter da, så det gjorde vel ikke kondisen så bra.

    Så da hadde jeg ikke trent på mellom et og et halvt og to år da, da jeg dukka opp på Skøyenåsen der.

    Jeg tok vel t-banen fra Furuset.

    Så da var jeg rimelig ødelagt på jobben dagen etter, husker jeg.

    Det hadde vært studentfester og sånn, det første året jeg bodde i Oslo.

    Jeg var mye på student-diskoteker på torsdagene, og ute på byen med Magne Winnem, fra Røyken og skolen i Drammen, i helgene.

    For jeg kjente ikke så mange i Oslo da.

    Så da turte jeg omtrent ikke å trene mer, for jeg ble ganske ødelagt i kroppen av det.

    Men, året etter militæret, da flytta søstra mi og en kamerat av meg og tremenningen min Øystein Andersen, Glenn Hesler, de flytta inn i hvert sitt rom, på Ungbo, der jeg bodde, noe utleie av rom i bofelleskap fra kommunen.

    Søstra mi bodde først i mange måneder, på mitt rom da.

    Hun flytta inn der sommeren 1993, like etter at jeg var ferdig med førstegangstjenesten.

    Så skjedde det, at hun fikk eget rom der, kanskje høsten 1993, må det ha vært, etter noen måneder vel.

    Kanskje nærmere jul 1993, det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, da spilte jeg og Glenn mye fotball.

    Og Magne Winnem hadde fått meg til å spille tennis, på Lambertseter.

    Så vi spilte der og da.

    Og da ble det vinteren etterhvert da sikkert.

    Så var det ikke så lett å få spilt fotball og tennis, for vi kjente ikke noen som drev med bedriftsfotball, på den tida.

    Men da foreslo vel jeg, at vi kunne spille badminton da, som jeg hadde gjort med Skøyenåsen, tidligere på 90-tallet, kanskje tre år tidligere, (om enn bare en trening da).

    Så ble det til at vi gjorde det.

    Og da ble også Magne Winnem med å spille, og muligens ble også broren min med noen få ganger.

    Han ble ihvertfall med å spille fotball og tennis på Lambertseter, en del ganger, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men plottet ja.

    En trening, det året jeg tok lappen.

    Det må ha vært i 1995, altså etter at vi hadde spilt i den klubben, i et par år da.

    Det var noen måneder etter at jeg hadde skada kneet, når jeg spilte fotball.

    (Jeg spilte ikke så ofte badminton, som Glenn, for jeg syntes fotball var artigere).

    Så spilte jeg og sikkert en annen, mot Glenn og en ung afrikansk gutt, som jeg ikke visste hvem var.

    Men jeg tror han het David, eller noe.

    Og da var det som at de la opp til at han skulle smashe badmintonballen, i øyet mitt.

    For jeg måtte gå nærme nettet, for å redde en drop-ball, eller hva det heter, fra Glenn.

    Og da stod han David, eller hva han het, klar da, og smasha ballen i øyet mitt, fra en meters avstand, omtrent, så hardt han klarte da, virka det som.

    Enda han må ha sett at jeg stod med huet mitt der han smasha.

    Men han bomma kanskje med en centimeter, på selve øyet.

    Så jeg fikk bare blått øye, på jobben, på Rimi Nylænde da.

    Så det mistenker jeg kan ha vært noe plott.

    At de hadde avtalt å spille sånn, på forhånd.

    Ikke for å vinne poeng, i kampen, men for å prøve å skade meg.

    Sånn virka det for meg.

    Kanskje noe ‘plottings’ organisert i samarbeid med søstra mi, som var sur på meg på den her tida vel, for jeg hadde sparka en ball i veggen, på Ungbo, da søstra mi hadde med tre afrikanere hjem, inkludert typen sin, en lørdagskveld, og de hadde forsynt seg med sigaretter, på rommet mitt, og juice i kjøleskapet.

    Så kanskje fotballskaden min også var noe plott.

    Det virker jo som at søstra mi er noe Illuminati, så kanskje fotballplottet og badmintonplottet var hennes verk.

    Hvem vet.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog