Stikkord: Fru Landhjem som hadde butikk i Jegersborggate i Larvik

På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

Men da visste muttern råd.

Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

Da spiste ikke muttern sammen med oss.

Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

Da fikk vi hushjelp.

Men månedene før hushjelpen dukka opp.

Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

Og han ga oss penger til kattemat en gang.

Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

Hos fru Landhjem.

Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

Så sånn var det.

Jeg bare sa kaffe.

Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

Det var for kjærringer og sånn.

Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

Så lagde hu det da.

Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

Midt i Larvik.

Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

Så det var litt spesiellt.

Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

Eller hva det heter.

Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

Og der bodde det ingen på vår alder.

Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

Eller se på barne-TV da.

Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

Pål Andre, eller noe.

Som var et år eldre enn meg.

Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

Noe sånt.

Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

Selv om søstra mi kjente folka bedre.

Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

Det er nok mulig.

Så sånn var det.

På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

Men da visste muttern råd.

Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

Da spiste ikke muttern sammen med oss.

Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

Da fikk vi hushjelp.

Men månedene før hushjelpen dukka opp.

Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

Og han ga oss penger til kattemat en gang.

Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

Hos fru Landhjem.

Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

Så sånn var det.

Jeg bare sa kaffe.

Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

Det var for kjærringer og sånn.

Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

Så lagde hu det da.

Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

Midt i Larvik.

Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

Så det var litt spesiellt.

Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

Eller hva det heter.

Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

Og der bodde det ingen på vår alder.

Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

Eller se på barne-TV da.

Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

Pål Andre, eller noe.

Som var et år eldre enn meg.

Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

Noe sånt.

Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

Selv om søstra mi kjente folka bedre.

Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

Det er nok mulig.

Så sånn var det.