Stikkord: Furuset
-
Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo
Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.
Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..
Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.
Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.
Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.
Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.
For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.
Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.
Alt var på hans premisser liksom.
Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.
Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.
Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.
(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).
Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.
(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.
Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.
Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.
Ganske hardt da.
For jeg ville kanskje markere min grense da.
Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.
Sånn at alt gikk på hans premisser.
Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.
Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.
Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.
For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.
Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.
For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.
For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.
Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.
Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.
Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.
Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.
Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).
Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.
Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.
Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.
Det ble nok kanskje litt mye da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.
Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.
Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.
For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.
(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).
Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).
Og at det var billig å bestille pizza derfra da.
(Var det vel).
Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.
(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).
Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok antagelig det.
Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.
Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.
Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.
Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.
Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.
(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).
Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.
I bånd da.
For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.
(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.
For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)
Og konduktøren sa ikke noe da.
Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.
For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.
(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.
Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).
Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.
Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).
Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.
For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg ikke husker helt feil.
Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.
Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).
(Noe sånt).
Men det er mulig at jeg husker feil og.
Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.
(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).
Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.
Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?
Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).
Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.
Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.
Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.
Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.
(Altså om jeg hadde bæsja da).
For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.
Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).
Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).
(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).
For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.
At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.
Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.
At dette er ganske viktig for kroppen da.
For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.
Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.
At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.
(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).
Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.
(Noe sånt kanskje).
Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden
Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.
De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.
Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.
Det var bare 5-10 minutter med bussen.
Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.
Nemlig i desember 1990.
Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).
At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.
At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.
Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).
Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.
(Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).
Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.
Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.
Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.
Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.
At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.
Uten at det skjedde så mye der.
Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.
Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.
Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.
Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.
Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.
Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.
Og studert media der.
Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.
Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.
Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.
Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.
Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.
Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).
Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.
Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.
Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.
Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.
Alt var bare MTV for meg liksom.
Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.
Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.
Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.
På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.
Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.
Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.
Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.
Og sa at det gjorde også broren hennes.
Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.
Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.
Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.
Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.
Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.
Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.
For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.
Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.
Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.
Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).
Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.
(Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.
Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.
Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.
Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.
De jobba på lørdagene, var det vel.
Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.
At det tok seg bra ut da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.
Og det var ei blond og ei mørkhåra.
Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).
Jeg husker ikke hva hu heter.
Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.
Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).
Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).
Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.
Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).
Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.
Og da hadde jeg jobba der, en stund.
Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.
Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.
At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.
For å få med seg tingene sine.
Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.
Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.
Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.
Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.
Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.
(Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).
Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.
Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.
Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.
Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.
Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.
Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.
At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.
Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.
Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.
Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.
Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.
(Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.
Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.
Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.
Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.
Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.
Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.
For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo
Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.
Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.
Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.
Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.
Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.
(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.
Noe sånt).
Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.
Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.
Men de var mye på travbanen og bingo.
Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.
Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.
Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.
De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.
Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.
På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).
Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.
Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.
Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.
Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.
Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.
Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.
Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.
Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en katt forresten.
(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).
Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.
Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.
Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.
(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).
Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).
Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.
Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.
Hvis jeg skulle tippe da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.
Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.
(Var det vel).
Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.
Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).
Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.
I Høybråtenveien der da.
For å hente den katta da.
Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.
Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.
(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.
Mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg henta katta til Axel.
Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.
Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.
Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).
Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabodama til Arne og Mette.
(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).
Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).
Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).
Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.
Men det gadd jeg ikke, husker jeg.
(Å låne bort dressen min da).
For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.
Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.
(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.
Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.
Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.
Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.
Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.
Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.
Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.
(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).
Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.
Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.
Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.
For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.
Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.
Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.
Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.
Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.
(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.
(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).
Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).
For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.
Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
90-tallet var jo såvidt begynt.
(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).
Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.
Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.
Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).
Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.
(Hvis jeg tolka det her riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).
(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.
Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.
Sånn som jeg husker det).
Denne katten var en kattunge da.
Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.
Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.
Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.
Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.
For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.
Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.
For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.
(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).
Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.
Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.
Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.
Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.
Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.
Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.
Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).
Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).
At de kunne få det meste av den maten da.
(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.
Hvis det var noe sånt der da.
Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).
Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.
(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.
Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).
Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).
For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.
Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).
At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.
Men da ble Mette sur, husker jeg.
For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.
Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.
(Så sånn var det).
For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.
En gang, så var hennes datter med.
Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.
Og dattera var på langt nær så feit som mora.
Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).
Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.
Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.
Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.
På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.
Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.
Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).
Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.
(Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.
Og vel også Pia).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.
Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.
Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.
Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.
Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).
(Eller om det var dagen etter).
Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.
Som var tolv år, på den her tida vel.
For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.
Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.
Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.
Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.
For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.
For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.
Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.
Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.
Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.
Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.
For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).
Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.
Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.
Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.
(Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).
Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.
Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.
Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.
Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var vel antagelig det.
Men men.
Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.
Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.
Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.
Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.
Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.
For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.
Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.
Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.
Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).
Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.
Og jeg prøvde å få til et kompromiss.
Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.
Men det var det ikke snakk om da.
Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.
Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.
Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.
Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.
Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.
Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.
Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.
Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.
Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.
(Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).
Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.
Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.
Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.
Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.
(Selv om Arne Thomassen er død nå da).
Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.
Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.
Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.
Og han gikk jo også på spesialskole.
Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.
Det var bare noe jeg fant på.
Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.
For de var ofte på bingo eller travbanen.
Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.
Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.
Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.
For å liksom drite ut Axel da.
Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.
På Axel da.
For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.
Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.
Og som også kunne være veldig uhøflig.
Selv om dette gikk i perioder.
Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.
Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.
Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.
Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.
For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.
(Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).
Det var ikke noe fristende akkurat.
Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.
Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.
Nemlig, ja hva heter de igjen da.
Hu mora het vel.
Ja, nå står det stille her.
Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).
Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.
(Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.
Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.
Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.
Hvis jeg skulle gjette.
Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.
Hvis jeg har skjønt det riktig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.
(Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).
Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.
Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.
Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).
Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.
(Et par år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.
Og det skjønner jeg vel gentlig.
For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.
Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.
(Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).
Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.
Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.
På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.
Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.
(I dette friåret mitt, fra NHI).
Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.
Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.
Da ble jeg litt sur, husker jeg.
For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.
Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.
Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.
Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.
(Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.
Nissan, eller noe sånn, muligens.
Noe sånt).
Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.
Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.
Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.
Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.
Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).
Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.
Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.
Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.
Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.
(Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).
Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.
At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.
Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.
Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.
(Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.
Det er mulig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.
(Var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.
Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.
Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.
(Og dessuten skyte opp min del av raketter da).
Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.
(Selv om det var en god del da).
Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).
Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.
Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.
Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.
Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.
Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).
Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.
Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).
Så jeg følte meg litt fryst ut og da.
Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.
(Må man vel si).
Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).
Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.
(Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.
Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.
Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.
Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.
Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.
Som ble åpnet under jappetida vel.
Gulvet var visst av marmor.
Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.
De jeg jobba på skift med.
Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.
(Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).
Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.
Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.
De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.
Og da hadde dem vært utradisjonelle.
Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.
For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).
Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.
(Selv om det er skall på klementinene da).
For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.
Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.
I tilfelle noen sølte på gulvet.
Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.
Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.
Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).
Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.
Og han fikk sparken etterhvert.
(Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).
Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.
Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.
Også hadde han bedt om ny lapp.
Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.
Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.
Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.
For siden at de andre folka, på skiftet vårt.
(Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).
Siden de liksom var som to ‘radar-par’.
Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.
Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.
Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.
Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.
Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.
Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).
Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.
Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.
Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.
Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.
Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.
Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.
Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.
Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.
Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.
Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.
(Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).
Selskapslekene der, de var litt drøye vel.
Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.
(Noe sånt).
Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).
Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).
(Noe sånt).
Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).
Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).
Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.
Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.
(I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.
Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).
Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.
Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.
Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).
Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.
For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.
Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.
Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.
Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.
Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.
Jeg var på en måte min egen familie da.
Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.
Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.
Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.
(For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.
Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.
Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).
Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.
Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.
Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.
Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.
Og jeg hadde heller ikke lue.
Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.
(Etter å ha fått råd om det vel).
Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.
Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.
På en vond måte, på ei glatt slette der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.
Etter mye knall og fall da.
Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.
Men jeg så faren da, for å være ærlig.
For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.
(Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).
Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.
Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.
Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.
Det er mulig.
Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.
Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.
Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.
Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).
‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.
(Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.
Men jeg orka ikke.
Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.
Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.
Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.
(For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).
Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.
Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).
Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.
Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.
Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.
Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.
Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.
Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).
Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.
Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.
Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.
Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.
Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.
Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette
I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.
Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).
For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.
Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.
Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.
Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.
Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.
Da jeg bodde i Leirfaret.
Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.
Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.
Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.
Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.
(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.
Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.
Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.
Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).
(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.
Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).
Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.
Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.
Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.
Og dette var et hasteoppdrag.
Så jeg måtte være med å jobbe.
For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.
Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.
Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.
(Ikke så langt unna SAS-hotellet).
Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.
Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.
Og det sa han at jeg fikk lov til.
Så vi la en sånn lampe i bilen da.
Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.
Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.
Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.
Glasset var litt knust.
Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.
Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.
Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.
Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.
Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.
Og mora mi ga meg et Europa-kart.
Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.
Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.
Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.
Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).
Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.
(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.
Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.
Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.
Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.
Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.
(Sa Thomassen ihvertfall).
For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.
Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.
Det var nok å gå og jobbe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.
Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg ble bare dratt med på det her.
Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).
Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.
Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).
Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.
For dette ble jo som en dobbeltrolle.
Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.
Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.
Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.
Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.
Det var muligens ved Savoy der, eller noe.
I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.
Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.
(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).
Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.
Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).
Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.
(Thomassen var jo fra Nord-Norge).
Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.
Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.
Og han ene Vestfold-karen.
Han begynte å klage.
På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.
Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.
(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.
Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).
Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.
Så lot jeg han få grønnsakene mine da.
Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.
Dette var vel på søndagen vel.
Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.
Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.
Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.
Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.
Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).
Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.
Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.
For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.
Og han dukka akkurat i tide da.
Og jeg måtte også dukke, husker jeg.
Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).
For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.
Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.
Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.
Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.
Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.
(Mot min vilje, må jeg si).
Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.
(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).
Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.
Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.
Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.
(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).
Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.
Og han var jo arbeidsleder.
Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.
Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.
Og jeg var jo veldig trøtt da.
Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.
Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.
Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.
I stua til Arne og Mette der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.
Da jeg fikk de pengene.
Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.
Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.
Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.
(Av en eller annen grunn.
Dette var like etter 80-tallet.
Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.
Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.
Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.
Og samtidig litt sossete ut vel).
Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.
Men jeg kjøpte den da.
For jeg trengte vel en ny jakke da.
Og da hendte det, husker jeg.
At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.
Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.
En gang i blant, mener jeg.
(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).
For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.
Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).
Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.
Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.
Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.
Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.
Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.
Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.
Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.
(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.
Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).
Og akkurat da jeg gikk inn på badet.
Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.
Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.
Mens hu hylte vel, (eller noe).
Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.
(For å si det sånn).
Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).
Og stelte meg litt der kanskje.
Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.
At, ‘Så du rumpa mi, du da’.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.
De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.
Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).
Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).
‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.
Til han andre da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens han som var så glad i grønnsaker.
(Var det vel).
Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.
Om at det å ha dame.
(Som han fikk sex av da da).
Det blei som ‘narkotika’, mente han.
At han måtte ha det da.
Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 45: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo
På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.
Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.
Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.
Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.
Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).
Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.
Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).
Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.
Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.
Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.
Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).
Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.
Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.
Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.
Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.
Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.
Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.
De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.
Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.
Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.
Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.
Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.
Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.
(Når jeg ikke har hatt bil da).
For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.
Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.
Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.
Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.
(Av en eller annen grunn).
Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.
Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.
Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.
En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.
Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).
Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.
Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.
Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.
At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.
Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.
Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).
Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.
Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.
Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.
Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.
Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.
Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.
Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.
Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.
Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.
Det er mulig.
Ihvertfall så ble det bare sånn.
Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.
Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.
(Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.
Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).
(Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.
Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).
Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.
Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).
Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.
Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.
Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.
(Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.
En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.
Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.
Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.
‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.
Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.
(Ifølge Martinsen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset
Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.
(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).
Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.
Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.
En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.
Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.
Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.
Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.
Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.
For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.
Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.
Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.
Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).
Siden leia var såpass billig da.
Og Axel var halvbroren min da.
Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).
(Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.
For å registrere meg som arbeidsledig da.
Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.
Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.
Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.
(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.
Noe han syntes at det var, husker jeg.
Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).
For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.
Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.
Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.
Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).
Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.
Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.
Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.
Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.
Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.
Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.
Så ble jeg huket tak i, av en dame der.
Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.
Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.
Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.
Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.
Dette var kontorjobber.
For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).
(Noe sånt).
Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.
(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.
Og også gått et år på markedsføringslinja).
Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.
Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.
(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).
Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.
Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.
Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.
Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.
Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.
Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.
Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.
For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.
Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.
Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.
(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).
Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.
Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.
Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.
Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.
Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.
Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.
Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).
For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.
Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.
Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.
Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).
Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.
Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.
Hvem vet.
Det er mulig.
Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.
Det er mulig.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.
For å hjelpe dem, med å passe på Axel.
Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.
Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.
Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.
(For alt hva jeg vet.
Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
