johncons

Stikkord: Furuset

  • Min Bok 2 – Kapittel 29: Mer som hendte det første året jeg bodde i Oslo

    Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.

    Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.

    (Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.

    Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.

    (En gang våren 1990 vel).

    Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.

    Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.

    Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).

    Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.

    Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.

    Han var litt sånn tøff, syntes jeg.

    Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.

    Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.

    Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.

    Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.

    Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.

    Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).

    Jeg ble ikke kjent med så mange der.

    Så det var kanskje litt kjedelig.

    Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.

    Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.

    Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.

    Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).

    Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.

    Etter den nevnte ølstafetten.

    At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).

    Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.

    Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).

    Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.

    Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og da fikk jeg høre det.

    Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.

    At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.

    Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.

    Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.

    At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.

    For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.

    Og så bussen tilbake til Abildsø.

    (Noe sånt).

    Hvis det ikke en trikk vi tok da.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.

    For det navnet var jeg ikke vant med.

    Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.

    Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.

    Noe sånt.

    (Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.

    Noe jeg ikke visste om.

    Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.

    (Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.

    Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    (Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).

    I Storgata der vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.

    (Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.

    Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.

    Jeg husker at jeg gikk og så litt der.

    (I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).

    Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.

    Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.

    (Om hvor den hadde blitt av).

    Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.

    (Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).

    For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.

    (Altså platene og sånn da, regner jeg med).

    Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde jo nesten ingen penger.

    Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.

    Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.

    Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).

    Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.

    Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.

    Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.

    Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.

    (For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).

    Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.

    Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.

    Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.

    Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).

    Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.

    (Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).

    At hu hadde møtt Linn Ullmann.

    Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.

    Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.

    Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.

    Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.

    For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    (De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

    Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

    (Var det vel).

    Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

    At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

    ‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

    Nei, da måtte jeg bare glise.

    For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

    Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

    Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

    Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

    (Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

    Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

    Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

    Og hva klarte Axel?

    Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

    Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

    Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

    Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

    Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

    På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

    Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

    Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

    Mens hu pene Lena, var på lerretet.

    Mens hu Lena var naken, i filmen da.

    Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

    Hva skulle jeg gjøre da?

    Skulle jeg lukke igjen øynene?

    Var jeg for gammel til å se den filmen?

    Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

    Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

    Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

    Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

    Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

    Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

    (For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

    Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

    Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

    (Eller noe).

    Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

    Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

    Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

    Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

    Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

    (Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

    Nei, Oslo er en veldig tøff by.

    Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

    Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

    (Kanskje med unntak av Nurnberg.

    Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

    Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

    Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

    Så Oslo er nok en hard by.

    Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

    Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

    (Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

    Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

    Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

    Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

    Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

    Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

    Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

    Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

    For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

    (Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

    (For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

    Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

    Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

    Fra høsten 1990.

    (Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i slutten av juni, i 1990.

    Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

    For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

    Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

    Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

    (Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

    Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

    En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

    Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

    Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

    (Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var der som faren min kjørte feil da.

    Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

    Og så til Høybråtenveien den veien da.

    For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    At jeg skulle flytte til Furuset da.

    Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

    ‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

    (Til hu Pia fra Korea da).

    Så Lill og Pia fra Korea.

    De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

    Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 26: Mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.

    Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).

    Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).

    Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.

    Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.

    Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.

    Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).

    Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).

    Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).

    Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).

    Og at han karen hadde vært ‘klengete’ da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.

    Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.

    Vi gikk bort i retning av Oslo City.

    Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.

    Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).

    Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.

    Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).

    Og jeg sa at det var greit.

    Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.

    For hu hadde ikke lighter da.

    Og da var det en kar på bussen.

    Som snudde seg, etter noen minutter.

    (En kar i 40-åra kanskje).

    Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.

    Jeg svarte ‘nei’.

    For det hadde jeg jo ikke.

    Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.

    Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.

    Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.

    Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.

    Han som ble kalt ‘Edderkoppen’, vel.

    Noe sånt.

    Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).

    Og det var visst riktig da, skjønte jeg.

    Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.

    Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.

    (Som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).

    Nei, jeg fant det ikke nå.

    Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.

    Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.

    Ikke langt fra Sock Shop der vel.

    Og Marlboro-klesbutikken.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.

    Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.

    Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.

    Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).

    Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’).

    Han ‘måtte’ da liksom ha den buksa da.

    Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.

    Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.

    Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.

    Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.

    Han skjønte ikke at jeg kødda da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.

    Og etter militæret, så var det nedgangstider.

    Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.

    Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.

    (Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).

    Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.

    Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).

    (For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).

    Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.

    Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.

    Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.

    Og han kjøpte først noe godteri.

    Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.

    Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).

    Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.

    For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.

    (Og rydda i noen hyller, eller noe).

    Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.

    Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.

    Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.

    Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.

    Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.

    Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.

    Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra ‘Abildsø-tida’, plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.

    Også fikk de bare beholde depositumet.

    Det var greit, sa Jorås, etterhvert.

    Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.

    Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.

    (Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).

    Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.

    Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.

    Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.

    Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.

    Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.

    Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.

    Og det slapp jeg da.

    Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.

    Mens hu lo litt vel.

    Men jeg var jo ikke vant til å sy.

    (Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).

    Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.

    Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.

    Jeg flytta ut i slutten av juni da.

    Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.

    At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.

    For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.

    For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.

    (Siden NHI var en privat høgskole da).

    Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.

    Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen og jeg.

    Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.

    (For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).

    Men jeg hadde ikke så mye penger.

    Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.

    (Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).

    For 1000 kroner da.

    (Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.

    Så jeg var kanskje litt sleip da.

    Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.

    (Ser jeg på notatene mine her).

    Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.

    Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.

    Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.

    Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.

    For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.

    Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.

    For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Noen søker om en ‘russisk nynazistisk mafia’ på Furuset. Det var spesielt. Håper ikke at Axel har noe med det her å gjøre. Hm

    russisk nynazistisk mafia

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90

    Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.

    Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.

    Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.

    Så det var jo artig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.

    De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.

    Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.

    Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).

    Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

    I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.

    Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.

    Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.

    Mens jeg hadde andre planer.

    Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.

    På nyttårsaften 1989 da.

    På tross av at jeg hadde lite penger.

    For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.

    Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.

    Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.

    ‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.

    Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).

    (Muligens Dick?.

    Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.

    Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.

    Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.

    Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.

    Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.

    Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.

    Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.

    Så jeg hadde ganske mye fritid da.

    Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.

    Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.

    For å få tiden til å gå da liksom.

    Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.

    Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).

    Winnem var veldig klar, for å feste mye.

    Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.

    Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.

    Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.

    Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.

    Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.

    Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.

    Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.

    Ikke langt fra dansegulvet.

    Vi var der ganske tidlig.

    Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.

    Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.

    (Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.

    For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).

    Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Siden det var nyttårsaften.

    Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).

    Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte kanskje å bli litt full.

    Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.

    Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.

    Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.

    (Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).

    Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.

    Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.

    Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.

    Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.

    Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.

    Men jeg glemte meg et par ganger da.

    Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.

    Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).

    To Oslo-damer, satt like ved oss.

    De var på vår alder, fortalte de oss.

    (Altså nitten år da).

    De ville gjerne danse og sånn da.

    Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.

    Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.

    Mens hu smilte da.

    Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.

    Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.

    Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.

    Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.

    Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.

    Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.

    Og inn i et avlukke der, husker jeg.

    Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.

    Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.

    Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.

    Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.

    Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).

    Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.

    Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.

    Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.

    Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.

    ‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.

    Så jeg var litt driti ut da.

    Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?

    Omtrent rundt tolvslaget vel.

    På nyttårsaften 1989 da.

    90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.

    Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.

    Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).

    Men så ikke.

    Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.

    En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.

    Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.

    Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.

    (Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    ‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.

    Og da ble jeg litt irritert.

    For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.

    Så skjønte jeg det.

    At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.

    Enda han visste det, at jeg var blakk.

    Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.

    At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.

    Men så ikke.

    Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.

    (Ihvertfall ikke når han drikker).

    Det er kanskje på plass.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.

    Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.

    Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.

    Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.

    Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.

    Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.

    Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.

    Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.

    Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

    Og som dem skrøyt fælt av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ute på dansegulvet der.

    På Radio 1 Club.

    Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.

    Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.

    Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.

    Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.

    (Må man vel nesten si).

    Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.

    Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.

    Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.

    Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.

    Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.

    Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.

    Det er mulig.

    Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.

    Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.

    (For bensin og sånn da).

    Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.

    Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.

    Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.

    Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.

    Og en kamerat av han vel.

    Vi begynte å prate om musikk.

    Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.

    ‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.

    Noe jeg ikke skjønte noe av.

    Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.

    Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.

    (Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.

    Det er mulig.

    Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.

    For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.

    Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.

    (En ferie som var ganske lang.

    Akkurat som min juleferie, ved NHI).

    Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.

    Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.

    Laila Johansen var fra Skøyen.

    Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.

    Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.

    Og ikke nitten, som de først hadde sagt.

    Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.

    For var det en ting jeg helst ikke ville ha.

    Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.

    Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.

    (Noe jeg var stort sett hver helg da).

    Men men.

    Jeg beit det i meg.

    Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.

    Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.

    (For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.

    Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).

    De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.

    Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.

    Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).

    Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.

    Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.

    På puppa hennes osv., (var det vel).

    Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.

    (Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).

    Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.

    På hu venninna da.

    Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.

    Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.

    Det husker jeg ikke helt.

    (Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.

    For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.

    Siden jeg var rimelig blakk da.

    (Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.

    Var avtalen mellom Winnem og meg.

    Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).

    Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu venninna, til Laila Johansen.

    (Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).

    Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.

    (Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).

    Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.

    Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.

    Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.

    Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.

    Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.

    Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen, venninna og jeg.

    Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.

    (Som lå i Storgata forresten.

    Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.

    (Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.

    (Mellom Stortinget og Slottet der).

    Jeg husker at vi stod i køen der.

    Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.

    Laila Johansen prata med hu eldre dama da.

    Om at det var kaldt, osv.

    Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.

    (Noe sånt).

    Og holdt rundt meg da.

    Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu dama, foran oss i køen.

    Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.

    (For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

    Og det var også litt kjølig).

    Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.

    Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.

    Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.

    Til Skøyen.

    Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.

    (Som var aleine hjemme vel).

    Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.

    ‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.

    Så hu var kanskje litt dum.

    Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.

    Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.

    Ville jeg sove på hennes rom alene.

    Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.

    (Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.

    Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).

    Jeg følte meg litt dum.

    Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.

    Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.

    Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.

    Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.

    Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.

    (Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).

    Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.

    Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.

    Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.

    Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.

    Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.

    Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.

    Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.

    Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.

    ‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.

    Svarte jeg da.

    Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.

    (Mer enn nødvendig liksom da).

    Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.

    Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.

    Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.

    Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.

    Sånn at jeg fingra henne da.

    Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).

    Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.

    Jeg hadde vel nesten da forventa.

    At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.

    (Som å runke meg, eller noe).

    Men så ikke.

    Hu bare lå på ryggen, i senga si.

    Med meg oppå henne da.

    Begge med klær på da.

    Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.

    *Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.

    Men hu svarte ikke noe.

    Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.

    Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.

    Vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra 90-tallet

    Jeg kom ogsaa paa en ting, paa hostellet, her om dagen.

    Rundt 1996 eller 97, maa det vel ha vaert, saa angrep Magne Winnem, fra Gjerdes VGS. meg, for dobbeltmoral, siden jeg hadde hatt en ekstrajobb som telefonselger, selv om jeg ikke likte aa bli oppringt av telefonselgere selv.

    Det blir som aa si at man ikke kan jobbe i butikker som selger fisk, hvis man ikke liker fisk selv, mener jeg.

    Altsaa at det blir bare som noe dumt, i min bok, det Winnem sa, paa en opproert maate, da.

    Men jeg kom paa en ting om Winnem, her om dagen.

    Da jeg flyttet inn paa Ungbo, i 1991, etter at min halvbror Axel Thomassen, sin stemor, Mette Holter, hadde mast paa meg, om at jeg maatte flytte ut, fra det rommet jeg leide hos dem, paa Furuset.

    Hva kjoepte Hoeyre-mannen Winnem, (han har vel staatt paa lista til Lambertseter Hoeyre, i kommunevalget i 1995, mener jeg. Hvis jeg ikke tar helt feil), i innflyttingsgave til meg da?

    Jo, et tre eller seks-maanederes gave-abonnement paa Dagsavisen, var det vel.

    Dagsavisen het jo tidligere Arbeiderbladet, og har/hadde vel fortsatt naere baand til Arbeiderpartiet og venstre-siden i norsk politikk.

    Saa snakk om dobbeltmoral.

    Snakk om aa se tornen i andres oeyne, men ikke toemmerstokken i sitt eget.

    For aa sitere bibelen, siden Magne Winnem er fra en veldig religioes familie, (som han selv pleier aa si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte paa her om dagen.

    Men vi faar se hva som skjer.

    Vi faar se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her var det Rutebilstasjon og Bussburger’n tidligere. Der jobba Gry Johansen, fra Nedre, som den et år yngre stesøstera mi, Christell, arva klær fra

    rutebilstasjon buss burgern

    PS.

    Bussburger’n hadde gode burgere, så jeg pleide å dra innom der, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, etter at jeg flytta til Oslo.

    Og hu Gry Johansen, fra Bergeråsen, begynte også å jobbe der faktisk.

    Men det gikk nedover med det stedet, og en gang jeg var der, med broren min Axel, (det året jeg leide et rom av dem, på Furuset, skoleåret 1990/91 vel), så ble jeg angrepet av en skummel narkoman der, når jeg skulle innom og kjøpe burger, sammen med Axel da.

    (Det må vel ha vært sommeren 1991, like før jeg og Øystein Andersen og Glenn Hesler og Magne Winnem og Kjetil Holshagen, dro på camingtur, til Gøteborg.

    Det må ha vært den gangen, som broren min Axel, maste til seg myntsamlingen, med gamle mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot.

    Og jeg ga også Axel noen fotografier, av vår danske tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, som min mormor, Ingeborg Ribsskog, hadde sendt med søstera mi Pia, tror jeg, til ‘Ågot-huset’, sammen med memoarene, til Ingeborgs grandonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    Men men.

    Og jeg spurte en gang, etter hu Gry Johansen der.

    På Bussburger’n.

    En gang ut på 90-tallet, når jeg skulle besøke bestemor Ågot da.

    Antagelig i 1991 en gang.

    Og så svarte hu Drammens-jenta, som jobba der, at hu Gry Johansen, fra Bergeråsen, hadde fått sparken hos dem.

    Også spurte jeg om hvordan det kunne ha skjedd, at hu Gry Johansen hadde fått sparken.

    Også svarte hu Drammens-jenta at, ‘ja, spørr henne om det du’.

    Også lo a litt vel.

    (Eller ihverfall smilte vel).

    Så der var visst noe som hadde foregått.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det med Gry Johansen, på Bussburger’n.

    Det kan også ha vært sånn, at jeg spurte om Gry Johansen jobba der fortsatt.

    Og at hu Drammens-jenta svarte, noe sånt som, ‘nei, hu har slutta’.

    Og så ble jeg kanskje litt overraska og nysgjerrig da, og spurte om hvorfor hu Gry Johansen hadde slutta der.

    Og så svarte hu Drammens-jenta, noe sånt som, ‘ja, spørr henne om det du’.

    På en sånn munter-aktig måte, eller hva man skal kalle det.

    Som at noe var morsomt, eller noe, ihvertfall.

    Syntes jeg at jeg merka, på tonen hennes.

    Men men.

    Så det er mulig at det var sånn det var.

    (Det her er jo cirka 20 år siden nå så.

    Så jeg må tenke meg om et par ganger her, merker jeg, for å prøve å få det riktig).

    Men men.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Første gang jeg hørte om han Jan Kvalen, det var fra halvbroren min Axel, som bodde på Furuset. Dette var vel i 1990, og Axel var bare 11-12 år gammel

    ikke hørt om på bergeråsen

    http://www.side3.no/article3124176.ece

    PS.

    Jeg hadde ikke hatt mye kontakt med halvbroren min Axel, før jeg flytta til Oslo, for å studere ved NHI, i 1989.

    Men jeg syntes jeg måtte besøke dem, siden det jo tross alt var broren min.

    (Og Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa min fars stedatter Christell, så det var litt ensomt i Oslo og.

    Men men).

    NHI var en privat høgskole, og studielånet rakk ikke så langt.

    Så da foreldra til Axel, tilbydde meg, å leie et rom av dem, i Høybråtenveien, for 1000 kroner måneden, i 1990, så slo jeg til på det.

    Noen av naboene som Axel leika, (eller slåss/var uvenn med), i Høybråtenveien, på Furuset, det var Obi og Ochi, som har vært med i Idol vel.

    Kom jeg på nå.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er press mot norske, om å være som muslimer, i deler av Oslo. Så det var kanskje dumt av Rimi, å sende meg til Bjørndal, når jeg hadde møtt veggen

    press på norske om å være som muslimer

    http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/article4070789.ece