På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.
Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.
Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).
For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.
Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.
Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.
Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).
Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.
Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.
(For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).
Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).
Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.
Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).
For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.
Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).
Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).
Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.
(For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.
Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.
Noe sånt).
Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.
(Eller om hu stod der).
Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.
Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.
Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).
Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.
(Noe sånt).
Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.
(Til og med etter kneoperasjonen min).
For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.
Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.
(Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).
Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).
For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.
For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.
(Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).
Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.
(At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).
For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.
Han sa det, på en trening, en gang.
(På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.
Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).
At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.
(Noe sånt).
Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.
Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.
Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.
(Ihvertfall innimellom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.
Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.
(Hvis ikke det her var en annen gang, da).
Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.
Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).
Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.
Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
17. mai 1997, (må det vel ha vært).
Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.
Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.
(På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.
I en bakgård der, da).
Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.
Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.
Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.
Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.
(Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).
Mens han nesten begynte å sippe, da.
(Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.
Noe sånt).
Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.
Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.
For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.
Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.
(Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).
Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.
(Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).
Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.
Hm.
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at sommeren 1997.
Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.
(Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).
Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.
Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.
Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.
For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.
Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.
For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.
(For hu var så fersk som leder, da).
Så hu klarte bare å låse, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden dette var en søndag kveld.
Så var det halvtimes-ruter, på bussen.
Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.
Til en annen bussholdeplass.
Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.
Og på vei ned Slimeveien der, da.
Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).
Som var rundt 20 år gammel, vel.
Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.
Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.
Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.
Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.
(Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).
Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).
(Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.
Noe sånt).
Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.
Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.
Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).
Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.
Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.
Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).
Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.
Så låste jeg butikken, da.
Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.
Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.
(Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).
Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).
Og jeg hadde jo et dårlig kne.
Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.
Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.
Så hu gikk ikke i bakken, da.
Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.
For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.
Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.
Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.
For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).
Siden hu var ganske rund og brei, da.
Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).
Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.
Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.
Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.
Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.
Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?
Hva vet jeg.
Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).
For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).
Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.
Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.
Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.
Men hu kunne ikke bli med på kino, da.
For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).
Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).
Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).
Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).
Som aerobic-instruktør, da.
Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.
Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.
For det syntes jeg at virka for flaut, da.
For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.
(Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.
(Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).
For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.
Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.
Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.
Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.
For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.
For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.
Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.
Siden dette var noe med Heimevernet, da.
Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.
Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.
Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.
Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).
Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.
(Noe sånt).
For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.
For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.
Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.
Og som hadde tatt mye tid, da.
(Noe som jeg ikke hadde så mye av).
Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.
(Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).
Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.
Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.
Ovenfor Heimevernet, mener jeg.
Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.
Fordi at hu ville det liksom.
Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.
Så var jeg jo i sentrum liksom, da.
Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.
For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.
Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).
Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).
Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.
For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).
(Selv om jeg bare traff henne et par ganger.
På nyåret 1995.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).
Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.
Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.
Og tok med meg den hjem vel.
Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).
Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.
Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.
På veien hjem fra jobben.
For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.
Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.
Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.
Det ble vel omtrent den samme prisen.
Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).
Og det var jo salat i kebaben og.
Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.
Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.
Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.
Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.
Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).
Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.
Også er det Dundre-Hilde.
Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.
Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.
Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.
(Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.
Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.
Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.
Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).
Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.
Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Men det skjønner jeg kanskje litt og.
For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.
De klagde så mye på de ansatte, da.
På den tida, som jeg begynte der.
Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.
Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.
Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.
(Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.
(Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).
Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).
Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.
Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.
Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.
Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.
Og hu lurte på hva det kom av, da.
Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.
For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.
(Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).
Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.
Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.
Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).
Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.
For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.
For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.
Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.
Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.
For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).
Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.
For jeg tenkte på karrieren min, da.
Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.
Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.
Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.
For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.
Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.
For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.
Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.
Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
