PS.
Det her var vel han som tok Ditlev (Castellan), i klassen, for butikktyveri, og som sa at Ditlev ikke fikk lov å handle i butikken.
Ditlev har visst nå bytta navn til Don Ditlev Castellan, og bor ikke på Sand lenger, men i Østfold, var det kanskje(?)
Ditlev har vært på bloggen, i Facebook-samtale.
Han var en av mine uvenner, fra ungdomsskolen.
Sammen med Geir Arne Jørgensen og Odd Einar Pettersen, med flere.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det er litt flaut å si, hva som skjedde, da jeg fikk penger av Margit og Anne, til bussen.
Da jeg var sånn 14-15 år, og hadde vært i Drammen.
Men det var, at de hadde sagt til Ågot, at jeg hadde sett ut som en jente, eller noe, virka det som, for meg.
Så det syntes jeg var veldig flaut.
Så det var siste gang, at jeg oppsøkte Margit og Anne.
Det kan kanskje ha vært at de reagerte fordi jeg hadde lyst hår?
Hva vet jeg.
Men jeg er litt var for Margit og Anne.
Jeg tror de hadde en sjef, som styrte bedriften deres, men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.
Og jeg var vel ikke så velkommen, innendørs, i hytta dems, nede ved Snippen.
Så jeg lurer på om de var noe Illuminati, eventuelt, eller hva som kan ha forekommet.
Ågot var jo glad i stjernetegn og i å legge kabal.
Men var ellers kristen og gudfryktig.
Men jeg skal ikke si noe sikkert.
Det var også ei dame, som het Liv, som jobba på kiosken.
Som var bygget av tre, med et overbygg, hvor folk kunne sitte, og som var malt lys blå vel.
Hvor folk fra hyttene, på Krok, som ofte dro ut fra Drammen og kanskje helt fra Oslo, om sommerne.
De hytteturistene, de dro sikkert på kiosken til Liv, for å kjøpe godteri osv., på 70-tallet.
Men det kiosken, stengte sånn rundt 1975 kanskje.
Noe sånt.
Og den ble revet sånn rundt 1980, eller noe, da Sandbu Tepper, ble bygget på tomten.
Men Ågot besøkte hun Liv, noen ganger, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
En klassekamerat av meg, Ole Tonny Bergum, som jeg ikke kjente så bra, men bare såvidt egentlig.
Han døde i en bilulykke, i 1988, var det vel.
Noen år før, så rappa han, og Geir Arne Jørgensen, tror jeg det var, en Sun-seeker båt, til mange hundre tusen, i Svelvik.
Så kjørte de ned ut Oslofjorden, og videre til Sverige.
Hvis han som eide den Sun-Seeker-båten.
Det må ha vært en forretningsmann, fra Svelvik.
Hvis han var i den her Svelvik-mafian, som bl.a. faren min har prata om.
Og også andre, alle av dem kjører visst Mitsubishi, fra Finn Sands bilforretning, på Skjønnhaug, i Svelvik.
Så sånn var det.
Men hvis han båteieren, var i Svelvik-mafian.
Kan han ha fått noen til å tukle med bilen til Ole Tonny, mens han var på skolen, på Sande Videregående.
Sånn at han kjørte av veien og døde, på en slette vel.
Kan det ha vært noe sånt som skjedde?
Bare noe jeg kom på, om det kunne ha vært noe sånn dritt som foregikk.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Siden jeg fikk bare 4-ere og 5-ere 2. året på Sande, så var jeg en av de ti beste, som søkte til Buskerud, fra Vestfold fylke, skoleåret 1988/89.
Så da kom jeg inn på skole i Drammen, Gjerde VGS., som ligger i Buskerud, selv om jeg bodde på Bergeråsen i Vestfold.
Så da fikk jeg busskort fra Drammen i Buskerud til Bergeråsen i Vestfold.
Og da husker jeg at søstra mi, Pia, ble litt misunnelig vel.
For hun var så glad i å dra inn til Drammen, på diskotek og sånn.
Så hun tror jeg faktisk kjøpte månedskort noen ganger.
Men da hadde jeg busskort da, som jeg også brukte etter jobben på CC noen ganger, selv om det egentlig ikke var lov.
Men lærer Karlsen hadde gitt oss noen skjema, hvor det stod at vi hadde vært på klassetur, på noe datamesse osv. da, så da slapp man å betale på bussen da.
For jeg gikk på datalinja i Drammen, siden jeg var så glad i å programmere osv., på begynnelsen av 80-tallet.
Og datalinje hadde de ikke i Sande da.
Men jeg likte meg egentlig bedre i Sande, hvis jeg skal være ærlig.
For man kan se at jeg fikk 6-er og 5-er i matte.
Mens på Gjerde, så fikk jeg 2-er.
Det var så ustrukturert undervisning der syntes jeg.
Men de folka i Drammen var vant til han læreren fra før da, men jeg hadde så mye jobb og alt mulig, så jeg fikk ikke med meg alt.
Og Magne Winnem skulle absolutt ha meg med på Gulskogen senteret, i en mattetime eller to og.
Så hva det var for noe, kan man jo lure på.
Men men.
Takk til Sande Videregående ihvertfall!
Nå skal jeg ringe til Drammen.
Men jeg kan ikke ringe Gjerde VGS, for den skolen er nedlagt, så jeg får finne på noe.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Som man kan se, så fikk jeg også beste karakter, A, i matte, på HiO:
Og på ungdomsskolen, i 7. og 8. klasse, så hendte det også at jeg fikk S i matte, i karakterboka.
Mens i 9. klasse fikk jeg bare M.
For da ble jeg så mye mobba, så jeg ble litt skolelei, og måtte fokusere meg mest på å bare komme gjennom skoleåret, for det var så ille, at det var ingen i klassen som prata med meg på over et halvt år, eller hva det var.
Etter noe sitte på fanget-episode.
Når Odd Einar Pettersen, etter signal fra Ditlev og Geir-Arne satt seg på fanget mitt, i hele friminuttet.
Som man ser på 2. klasse videregående vitnemålet, så fikk jeg 5 i gym.
Og jeg spilte fotball og sånn under oppveksten.
Men, jeg fikk ikke i meg nok ordentlig mat da.
Farmora mi på Sand, hu lagde sånn som ertesuppe, risengrynsgrøt, stekte pølser og sånn.
Men ikke så mye kjøttdeig-retter, og biff det var hun ikke vant til å lage.
Og på Bergeråsen spiste jeg bare Pizza Grandiosa.
Så jeg var tynn da, med litt mage, fra alt potetgullet og colaen jeg kjøpte da.
Så jeg klarte ikke å dytte bort Odd Einar, som sikkert veide 90 eller 100 kg, i 9. klasse, siden han var vel fullvoksen allerede i 7. klasse, hvis jeg husker riktig.
Da dukka han plutselig opp i klassen, fra Nord-Norge vel(?), og var dobbelt så stor som alle de andre.
Jeg følte meg så ydmyket, av at han satt på fanget, nesten som en stor dame, har jeg skrevet på bloggen tidligere.
Så jeg tok bare bussen hjem.
Og da måtte jeg ned på lærerværelse for å prate med klasseforstander Aakvåg, (eller hvordan man skriver det navnet hans igjen).
Og da sendte meg til ei som het Enger, som var sosiallærer, eller et eller annet rart.
Og jeg forklarte da, at jeg hadde sett at Ditlev og Geir Arne, ga ‘startsignal’ til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Og da begynte en sånn kampanje da, om at jeg hadde jugi, eller noe.
Ditlev og Geir Arne følte seg urettferdig behandlet, for jeg hadde sagt at de var med på det.
Og det så jeg med mine egne øyne, at de liksom ga startsignal, til Odd Einar, om å sette seg på fanget mitt.
Så det her tror jeg må ha vært noe de tre hadde planlagt på forhånd.
Men da spredde spesielt Ditlev og Geir Arne løgn i klassen da, om at de ikke hadde vært med på det, og at jeg var blitt sinnsyk og sånne ting.
Hvis jeg husker det riktig.
Så da prata tilslutt ingen med meg, omtrent i det hele tatt, i klassen, resten av skoleåret, omtrent.
(Men jeg kjente noen i bordtennis valgfag klassen da, Kenneth Sevland osv., fra parallellklassen da.
Så i de timene så var jeg vanlig).
Men i klasserommet så var jeg utstøtt da, må jeg vel si.
Men jeg skjønte jo det, at vi gikk i 9. klasse, og at ungdomsskolen snart var ferdig.
Det var mye derfor jeg ville gå handel og kontor og, for da slapp jeg mye av de gutta i klassen, som var ganske kjipe og/eller mobba da, vil jeg si.
For ingen av gutta fra Berger, gikk handel og kontor, untatt meg.
Så på videregående, så var det nesten aldri noen som mobba meg.
Så sånn var det.
Og jeg skulle jo også til Weymouth, på språkreise, med han Kenneth Sevland og noen andre folk fra parallellklassen, fra Svelvik da, etter 9. klasse.
Og jeg levde vel mye på at jeg hadde vært i Brighton, på språkreise, sommerferien før 9. klasse.
Så jeg dreit egentlig i folka i klassen.
Jeg brydde meg ikke om hvordan dem oppførte seg.
For jeg planla å ta videregående, å så begynne på BI, i Oslo, etter ønske/råd fra faren min da.
Så jeg planla å dra bort fra Berger.
Så den mobbinga, den tok jeg ikke så seriøst, for jeg visste at jeg kom til å flytte vekk uansett.
Så jeg bare beit sammen tenna, og kom meg gjennom det, og tok det ikke så personlig egentlig.
Jeg så mer framover.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg har nesten alltid fått beste karakter i matte.
Eller nest beste.
Aldri G eller 4 eller C.
Alltid M eller S, 5 eller 6, A eller B.
Men ikke i Drammen.
Da fikk jeg 2(!)
Og det er ikke bra for 6 er beste karakter.
Så jeg strøyk nesten.
Så grunnen til at jeg skriver dette PS-et, var om det kunne ha vært noe muffens i Drammen(?)
Noe ‘mafian’-muffens f.eks. med matte valgfag-læreren(?)
For jeg synes han var så surrete, og ustrukturert.
Og han retta prøvene mine så strengt og.
Pga. noe bageteller, så fikk jeg mye færre poeng da, enn jeg syntes jeg skulle ha selv.
Og han var ikke noe sånn hyggelig og høflig heller, synes jeg.
Eller jeg likte ikke han som person, og heller ikke måten han underviste på, eller retta prøvene på.
Så jeg vet ikke om hva det kan ha vært som foregikk der.
For han virka veldig avholdt, av Torgills, kollegaen min fra CC Storkjøp, som også gikk i den matte-valgfag klassen, og som hadde hatt han som lærer de to foregående årene også vel.
Som mange av de andre der vel.
Mens Andre Willassen, i klassen, fra Røyken, han skjønte ikke noe av den matten.
Så han læreren ødela mye for mattekarakteren til oss, som ikke var fra hans gamle klasser, vil jeg si.
Og det virka som at han kanskje favoriserte sine gamle elever da.
Han pirka ihvertfall kjempemye på mine prøver da.
Og det pensumet der, det året, er vel mye av det samme, som første året på HiO, i Diskret Mattematikk, hvor jeg fikk karakteren ‘A’, uten så innmari mye strev og pugging egentlig.
Men men, det er kanskje bare jeg som var sløv av for mye CC-jobbing og programmering i datasalen, det er mulig.
Så sånn var det.
PS 3.
Og man kan se, at i 2. klasse videregående, så fikk jeg bare 4, i norsk muntlig.
Men jeg lå egentlig ann til en 5-er.
Men vi hadde ei jente i klassen, som het Kristin Sola, fra Sande, eller Kleiverhagan, eller noe sånt noe.
Og hun begynte å le så mye, da jeg skulle lese noe greier i norsk timen da, som gikk på muntlig karakteren.
Så da ble jeg litt flau da, for hun lo av meg, som om jeg hadde sagt noe morsomt da.
(Men jeg tror egentlig ikke at det var noe ‘mafian’-greier, eller noe, med henne da, hun var vel bare litt spesiell).
Noe sånt.
Og da sa Samland det, at da fikk ikke jeg så bra karakter i norsk muntlig da, fordi hun Kristin Sola hadde ledd så mye da, og ødelagt for meg, når jeg skulle hatt ro til å lese noe greier på Vågå-dialekt, eller hva det var.
Så leste jeg ‘lik-skrotten’, istedet for ‘lik-skjorten’ da, siden hun der Kristin Sola lo så mye da.
I noe dikt i norskboka da.
Så sånn var det.
Så derfor fikk jeg ikke 5 i norsk muntlig da.
Men jeg ga egentlig søren i det, for jeg hadde så bra karakterer jevnt over liksom, med bare 4-ere og 5-ere, det året.
Så om jeg fikk 4 eller 5 i norsk muntlig, det ga jeg egentlig faen i, jeg gadd ikke å krangle noe med Samland, som var norsklærer pga. det, jeg gadd å nedverdige meg til å be om å få lese på nytt, eller noe.
For jeg var vel litt snobbete.
Jeg var vel vant til å være best eller nest best i klassen, på ungdomsskolen.
Så folk trodde vel kanskje at jeg skulle ta tysk i valgfag på ungdomsskolen, og gå allmenn.
Men jeg var jo vant til å bo aleine og sånn, og jeg var mye deprimert og sånn, under oppveksten.
Så jeg valgte å kutte ut noe av de kjedeligste skole-greiene, som tysk og allmenn-linja osv.
For da, så kunne jeg drive med bordtennis og sjakk, som var rimelig fritt og sånn, og også gå på handel og kontor, som var ganske enkelt synes jeg.
For jeg kunne kontorarbeid og data fra før.
For jeg hadde hatt data hjemme i mange år, og jobbet en del med kontorarbeid, i firma til faren min da.
Og leika på kontoret i huset til Ågot og Øivind, på Sand, da jeg var yngre da.
Så jeg behøvde nesten ikke å konsentrere meg så mye, på Handel og Kontor.
Unntaket var kanskje rettslære, som var ganske kinkig i starten.
Men jeg tok meg sammen, og fikk en 4-er der og.
Og hun lærerinna der, var ganske streng, og faget var uvant for oss.
Vi måtte bla i lovsamlinger osv., og tyde noe kronglete språk, som stod i kjøpsloven og forskjellige lover, husker jeg.
Men da tok faktisk hun lærerinna, og kopierte opp min besvarelse en gang.
Og ga til en parallell-klasse, på Sande videregående.
For hun lærerinna, hun syntes at jeg forklarte lovene så bra, i besvarelsen min, på prøven, på et språk som var lett å skjønne da.
Så hun kopierte opp min prøve til en klasse som kom i rettslære til eksamen, eller noe.
(Men jeg fikk fortsatt bare 4 i karakter på prøven da, selv om jeg syntes jeg hadde gjort det bra da).
Men jeg lå ann til en 3-er i starten, tror jeg, så jeg fikk være fornøyd med at jeg fikk en 4-er da.
Jeg hadde ikke så mye sjangs til å få bedre i standpunkt-karakter, men jeg syntes jeg kunne fått bedre på den prøven da kanskje.
Siden hun lærerinna kopierte opp besvarelsen min, og delte den ut i en annen Handel og Kontor-klasse.
Men men.
Markedsføringsfaget, var et kapitell for seg.
Det var en ganske ung Sande-gutt, som var kommet hjem fra markedføringsstudier, ved BI eller NMH, eller hvilken skole han gikk på.
Og han ga 5-er til de peneste damene i klassen.
Lene Andersen og ei mørkhåra ei, som dreiv parfymeri, i Sande.
Men på eksamen, så fikk Lene Andersen 2, sa hu til meg.
Jeg fikk 4 på alle prøvene, hele året, mener jeg å huske.
Og fikk også 4 på eksamen da.
Så han læreren, han tror jeg ikke fikk fortsette som markedsføringslærer, for han hadde nok favorisert de peneste damene i klassen muligens.
Selv om jeg tror at det kanskje kan ha vært noe tull, siden Lene Andersen fikk 2 også, det er mulig.
Jeg gikk ved siden av henne, da hun leste at hun fikk 2 på eksamen, og da var hun ikke blid da.
Men det skjønner man jo.
Men jeg prøvde å roe henne ned, men jeg tror hun klagde, så det er mulig hun fikk bedre karakter.
Ei i klassen fra Sande, (eller hun var kanskje i parallellklassen da(?)), som jeg ble kjent med litt første året, det var ei som hette Mette Holtet, eller noe, tror jeg.
Og hun syntes det var morsomt, at de pene damene som fikk 5 i standpunkt, fikk 2 på eksamen.
Jeg tror begge de to, Lene Andersen og hun pene, mørkhåra, som dreiv parfymeri i Sande, fikk 2 på eksamen.
(Hun hadde i bilulykke hun som dreiv parfymeriet, eller noe.
En bil hadde kjørt i feil felt, i fylla, eller noe, og hoppa over en bakketopp, og havna oppå bilen hennes, mellom Sande og Drammen, var det vel.
Så derfor gikk hu på skole igjen da, enda hun var litt eldre enn de fleste andre i klassen da.
Men hun var hyggelig og sånn, syntes jeg, jeg fikk sitte på til Drammen noen ganger, for faren min jobba der da, så jeg pleide å dra inn dit, og kjøpe datagreier og sånn, i byen da.
Og hun og jeg pleide å ha jukselapper, noen ganger, på prøver, for vi satt ved vinduet.
Det var vel på sos-øk prøvene, tror jeg.
For han gikk for å være litt spesiell han sos-øk læreren da.
Damene i klassen likte ikke han, tror jeg, så en gang så ropte venninna til Lene Andersen på meg, istedet for han læreren da.
Ei som het Elin fra Nesbygda vel.
Men da hadde Øystein Andersen, fra Lørenskog, sneipa en røyk i handa mi.
Så jeg hadde arr på hånda.
Og det likte visst ikke hun, tror jeg.
Hun reagerte ihvertfall på det, så jeg bare gikk og satt meg igjen.
Jeg var ikke så selvsikker ovenfor jenter, egentlig da jeg var på den alderen.
Selv om det var veldig mange pene damer i klassen da.
Men jeg prøvde å oppføre meg bra da, men jeg hadde ikke så bra selvtillit, etter all mobbinga på ungdomsskolen, så det var ikke sånn at jeg trodde at jeg hadde noe sjangs på noen av de fine damene i klassen, for eksempel.
Jeg tenkte nesten ikke sånn på dem, jeg bare beundra de pene damene, må man vel si, men jeg trodde ikke jeg hadde noe sjangs på så pene damer egentlig.
Selv om jeg gikk greit overens med noen av folka og damene i klassen.
Men men.
Bare noe jeg kom på nå.
Så sånn var det.
PS.
Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.
Vi var uvenner rett og slett.
Jeg får forklare det fra starten.
Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.
Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.
Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.
Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.
Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.
Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.
Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.
Så sånn er det.
Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.
Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.
Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.
Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.
Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.
Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.
Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.
Og da leika jeg med Geir Arne da.
Og da ville han ikke komme i bursdagen min.
Så da blei vi litt uvenner.
Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.
Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.
Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.
Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.
Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.
Så vi var uvenner da.
Han hadde oftest to-tre stykker med seg.
Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.
De var liksom gjengen på Sand.
Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.
(Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).
Men men.
Så da ble det en enda større gjeng på Sand.
Men, jeg var aldri med i den gjengen.
For faren min advarte meg mot Geir Arne.
Men vi var uvenner.
Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.
Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.
For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.
Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.
Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.
Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.
Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.
Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.
Eller tulla med verkstedet der.
For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.
Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.
Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.
Der hvor Jensen Møbler er nå.
Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.
Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.
Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.
(Men jeg mente ‘anmelde’).
Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.
Men men.
Så dette foregikk, i mange år.
Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.
Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.
Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.
Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.
Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.
Men men.
Mer da.
Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.
Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.
Vi syntes det var artig å leike butikk.
Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.
Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.
Noe sånt.
Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.
Vi kjeda vårs da.
Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.
Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.
Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.
At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.
Men, det var ikke sant i det hele tatt.
Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.
(Jeg var mer opptatt av ting).
Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.
Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.
Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.
Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.
Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.
Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.
Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.
Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?
Hva vet jeg, det er mulig.
Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.
Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.
Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.
Bare for å mobbe litt tilbake.
Men men.
Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.
Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.
Og kommer heller aldri til å bli det.
Så sånn er det.
PS.
Ja, om man skal kalle Jan Snoghøj, eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook, for kvakksalver eller ikke, det skal ikke jeg svare på.
Men har jobbet med noe som ble kallt kinesologi, mener jeg det het, på 80-tallet.
Og jeg tror vel også at de sa at han jobbet med fotsoneterapi.
Men jeg har aldri hatt så mye med Jan å gjøre, for han bodde nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis da, og Viggo og Pia og Christell.
Mens jeg bodde for meg selv i Leirfaret da, fra 81 til 89, og i Hellinga, fra 80 til 81.
Og hvis jeg gikk ned til Haldis og dem, så ville nok Jan mest sannsynlig begynne å hersje med meg, på grunn av et eller annet.
Han var seks-syv år eldre enn meg vel.
Så da jeg var 10 år, så var vel han 16-17.
Så han var kraftig som en voksen mann da, for han trente en del, på samme stedet som Viggo vel, oppe ved Berger kafeen.
Mens jeg var en tynn 10 åring, som ikke fikk ordentlig med mat hjemme.
For jeg var ofte litt trist siden jeg bodde alene, så det var ikke sånn at brødskiver frista.
Og da jeg bodde hos mora mi, i årene før det her, så var hun så dårlig til å lage mat, og det var mest lungemos og sånn, som smakte helt jævlig, så jeg og søstra mi måtte bare kaste det.
Så jeg var vel den tyneste gutten i klassen, vil jeg si, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående.
Men etter militæret i 93, så la jeg på meg noen kilo.
Og etter at jeg skada kneet, i 95, var det vel, så måtte jeg slutte å spille fotball.
Men jeg var vant til å trene, og jeg dreiv mye med å løfte varer på Rimi.
Og jeg begynte også å trene på Sats og et annet treningsstudio i Oslo, siden jeg ikke kunne spille fotball, men Rimi-jobben var ofte stressende, så det var veldig digg å trene på søndager f.eks., for å slappe av litt fra alt maset og stresset som leder på Rimi, så det prøvde jeg å få til.
Så selv de gangene jeg dro ut på byen, med broren min eller David Hjort fra Rimi f.eks.
Selv de gangene så prøvde jeg å få trent dagen etter på treningsstudio, for jeg merket det, at det gjorde meg godt, og da gikk hverdagen på Rimi enklere, av en eller annen anledning.
Kanskje fordi at jeg da fikk mer overskudd, fordi jeg ikke var så stressa.
Hvem vet.
Men men.
Og det siste året, som jeg gikk på HiO, dette var vel høsten 2003.
Da overhørte jeg at medstudentene, i en annen klasse eller noe, som jeg hørte prata om meg bak ryggen min, og som jeg ikke visste hvem var, at jeg hadde blitt kraftigere, i sommerferien.
Så sommeren 2003, så trente jeg nok en del på Sats.
Da jobba jeg som leder på Rimi Langhus, husker jeg, i sommerferien, da han Thomas Brun, eller Bruun, der hadde sommerferie.
Da var jeg fungerende butikksjef, hvis jeg husker riktig, når butikksjefen var på ferie.
Jeg var også på ferie selv, i London, noen få dager ihvertfall, for jeg måtte ha litt avkobling, for jeg ble tulla mye med på Rimi Bjørndal, av han butikksjefen Johan osv.
Men men.
Men tilbake til Bergeråsen.
Jeg gikk som sagt dårlig sammen med Jan, så det eneste jeg vet om hva han jobber med, er at han driver med noe kinesologi, mener jeg faren min kallte det.
Det har aldri vært sånn at Jan har vært som en bror for meg, selv om faren min bor sammen med moren hans.
Så jeg har aldri vært der hvor Jan jobber, eller har klinikk, eller hva de kaller det, f.eks.
Men en gang, etter at jeg flytta til Oslo.
Da var Jan i VG, og det var bilde av Kjetil Andre Amodt, tror jeg.
Og da skulle Jan gjøre noe ‘heksekunst’ da, med kinesologien sin, og gjøre Åmot frisk fra noe slalom-skade greier da.
Noe sånt.
Men jeg har aldri helt fått tak i hvor Jan har klinikken sin, eller hva de kaller det.
Men det er sikkert i Drammen da.
Og han tjente visst 300.000 i året ca., hørte jeg på slutten av 80-tallet vel.
Jeg spurte hvordan han klarte å være blakk da.
Og Christell sa at Jan pleide å gi mye gaver.
Så sånn var det.
Og det kreves visst ingen formell utdannelse for å være kinesolog, hvis jeg husker riktig.
Så det er nok noe New Age-greier.
Så sånn er det.
Og Christell sa en gang, da hun var sånn 12-13 år kanskje, at ‘jeg skal på kur jeg’.
Og det var da noe sånn trolldoms-greier fra Jan, at hun skulle bare spise noe bestemt mat da.
For han hadde vel tatt sånn healing-test på Christell, at hun ikke fikk lov å spise det og det, for at hun hadde noen kinesologi-problemer med systemet sitt, eller noe.
Gudene vet hva.
Så det var det nok Jan som bestemte da, at Christell skulle på kur, og nok ikke Haldis.
Og det merka jeg ved andre anledninger og, at Jan kontrollerte Christell ganske mye vel.
Så det er mulig at Jan bestemte like mye over Christell, som Haldis gjorde.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
For noen ganger så kunne det gå år og dager mellom hver gang jeg var nede hos Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia og dem.
For det var som en krig omtrent, mellom Haldis og meg og noen ganger mellom faren min og meg, og noen ganger mellom Christell og meg.
Og Jan han var som en plageånd, vil jeg si, så han har jeg aldri vært på noe godfot med akkurat heller.
Så han var en slags perifer figur i livet mitt, og ikke noen jeg pratet ofte med, eller omgikks mye med.
Jeg hadde mye mer med Christell og Pia å gjøre, enn med Jan, for Jan var såpass mange år eldre enn meg, så det var nesten som at han var i en annen generasjon.
Eller hvordan man skal forklare det.
Så vi gikk ikke bra overens.
Mens Christell og Pia og Gry Stenberg og Nina Monsen og Tom-Ivar og sånn, vi var omtrent på samme alder, så vi var liksom samme generasjon da, med Jan som en slags halvveis foreldreskikkelse, der nede hos Haldis, da jeg var sånn 10-11 år.
Så sånn var det.
Men søstra mi, hun ville heller bo nede hos Jan og Haldis og Christell og faren min og dem, da hun flytta til Bergeråsen fra Larvik, i 1982, var det kanskje.
Og da ville jo jeg ha kontakt med søstra mi, for hu var jo lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik, på 70-tallet.
Så da hang jeg en del nede hos Haldis og dem, og prøvde å oppføre meg bra da, og ikke rampete.
For jeg ville jo ikke at Christell skulle jage meg, fra huset til Haldis, ved å klage til Jan eller Haldis.
For søstra mi bodde der jo og.
Så da prøvde jeg å oppføre meg bra mot Christell, etter at søstra mi flytta inn hos dem.
Mens før søstra mi flytta dit, da var jeg og Christell fiender.
Vi pleide å krangle om hvem som skulle få mest godteri og sånn.
Og Christell var skikkelig sta og bortskjemt.
Og hvis vi krangla om hvem som skulle sitte hvor i bilen f.eks., så kunne hun klore meg opp med neglene sine osv.
Og noen ganger beit hun og vel.
Så hun var som en katte omtrent.
Hun herma nok litt etter katten sin Susi, kan det nok ha virka som.
Men jeg var et par år eldre da, og gutt, så jeg var nok sterkere.
Men jeg kunne nesten ikke banke opp Christell, men jeg kunne vel dytte henne og sparke henne og sånn da.
Men men.
En gang Ditlev og Geir-Arne var på Bergeråsen.
Så var jeg og Christell og Pia i gangveien ned mot teskjekjærringa.
Og da bare spente jeg til Christell i magan, for å skremme Geir-Arne og Ditlev.
Så Christell hu klarte ikke å prate på mange minutter, og fikk skikkelig vondt osv.
Og krøka seg sammen.
Men jeg tror hu skjønte det, at det var for å vise ovenfor Geir Arne og Ditlev at her var det jeg som bestemte på Bergeråsen.
For jeg måtte bare finne på noe, når dem kom, siden dem var fiendene mine fra Sand, som jeg møtte ofte der, siden jeg gikk bort til farmora mi omtrent hver dag etter skolen.
Så det var en ting at de liksom bestemte på Sand, men på Bergeråsen da, på nedre feltet på Bergeråsen, der var det liksom jeg som bestemte da, mente jeg, siden jeg bodde der og de bodde på Sand.
Så da måtte jeg liksom markere meg litt da, at her var det jeg som bestemte.
Men de var jo to stykker, og jeg var der med søstra mi og stesøstra mi.
Så da bare blei det sånn at jeg spente til Christell i magan.
Og da var det ikke sånn at jeg ble uvenner med Christell og Pia pga. det.
Jeg tror Christell skjønte det, at det var pga. det at Ditlev og Geir Arne dukka opp på Bergeråsen der, mens jeg og Christell og Pia stod der.
Det var ikke sånn at jeg ville gjort det mot Christell vanligvis, det var bare fordi jeg måtte nesten gjøre noe, siden Ditlev og Geir Arne, som var fiendene mine dukka opp.
Og det tror jeg Christell skjønte og, for hun har aldri klaga på det som skjedde da.
For det var ikke fordi at jeg skulle være døv mot Christell, det var fordi jeg skulle vise ovenfor Ditlev og Geir-Arne, at der var det jeg som bestemte.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Det er nok ikke riktig.
Det er ganske historieforfalskning, vil jeg si.
Jeg var en rolig gutt, som for det meste satt hjemme og så på TV eller leste avisa eller programerte dataspill.
Når jeg gikk ut døra, så gikk jeg bort til bestemora mi, for å spise mat der og besøke henne, eller jeg spilte fotball for Berger IL, knøtter til og med guttelag vel.
Noe sånt.
Eller jeg kjørte på fjorden med båten til Haldis, etter at fattern lærte meg det, selv om det var noe tull med den ene bensintanken.
Men men.
Eller jeg skøyt med luftgevær, men det gjorde jeg ikke på Bergeråsen, for der var det for mange mennesker.
Så jeg tok med luftgeværet bort på Sand, hvor bestemora mi bodde.
Så hadde jeg luftpistolen på Bergeråsen.
Men den var det ikke så bra futt i, så den var mer som en ertepistol omtrent.
En kraftig ertepistol kanskje.
De eneste gangene jeg ikke satt rolig og så på TV og leste avisa osv, det var en gang da Ditlev og Geir Arne, kom bort til Bergeråsen, fra Sand, hvor de bodde.
Og da syntes jeg de var for nærme huset mitt.
For de var uvennene mine, de her, Ditlev og Geir Arne, fra klassen og også fra Sand.
Og da tok jeg noen kinaputter, ganske små, som jeg hadde kjøpt i Sverige, var det vel, en gang på 80-tallet.
Jeg tror det var den gangen vi var i Sverige med Runar og Ove og de.
Noe sånt.
Og noen av de kinaputtene passa inn i luftpistolen.
Så da putta jeg et par kinaputter inni luftpistolen, og skøyt i retning av Ditlev og Geir Arne da.
Altså jeg putta kinaputtene inni luftpistolen, med lunta ut av røret.
Og så tente jeg på lunta, og venta litt, og så skøyt jeg da.
Og da føyk kinaputten 5-10 meter gjennom lufta da, og smallt da.
Så det var litt morsomt.
Men det var sånne små pingle-kinaputter nærmest, så de gjorde nok ikke stor skade.
Kanskje hvis man fikk med i øye, eller noe.
Men jeg likte ikke at disse fiendene mine, Ditlev og Geir Arne gikk så nærme leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, så jeg ville vel gjerne markere det da, at dem gikk litt for nærme.
En annen gang, så kasta Lille-Oddis og Lisbeth og Bente Wåge, (eller hvordan etternavnet skrives)..
De bombaderte et av stuevinduene i leiligheten min, med snøballer.
Det her var vel et par år etter det med kinaputtene.
Og da hadde jeg sånn signalpistol, som jeg hadde kjøpt på Tybring-Gjedde, en gang jeg var med onkelen min, Håkon, og bestemora mi, for å kjøpe julegaver, før jul en gang på 80-tallet da.
Så da skøyt jeg en sånn signalbluss over de her Lille-Oddis (som var noen år yngre enn Store-Oddis, som også var en av naboene. Begge bodde i sosial-leiligheter, som leiligheten min vel bokstavelig talt var omringet av).
Men men.
Så da skreik hu Bente eller Lisbeth da, eller hvem det var.
Men da hadde dem kasta kanskje 50 snøballer på vinduet.
I hvertall 20-30.
Men stort sett, så levde jeg i fred og fordragelighet med de ungene som bodde i de kommunale sosialstøtte leilighetene rundt min leilighet.
Jeg sa fra hvis de gikk på den muren som skillte hagen der jeg bodde fra sosialboligene da.
Der hadde dem fått lov å gå før.
Men jeg reagerte bare automatisk da.
Jeg likte ikke at dem gikk der, for det var nesten som at dem gikk i hagen min.
Så dem ble vel litt furtne pga. det.
Men ellers, så bodde jo jeg i Leirfaret, fra 81 til 89, (jeg bodde i Hellinga fra 79 til 81).
Så jeg bodde i Leirfaret i 8 år.
Så det var kanskje 3-4 ting som skjedde, på 8 år.
Så det var egentlig ingenting.
Jeg gikk stort sett greit overens med de ungene fra sosialboligene.
Eller, vi tolererte hverandre.
Vi hadde ikke noe med hverandre å gjøre.
Jeg lot dem være i fred, og dem lot meg være i fred.
Vi levde i to forskjellige verdener, selv om vi var naboer.
Jeg hadde TV, vhs-spiller (den første ble kjøpt i 1980), datamaskin, stereoanlegg, vannseng, brusmaskin, flere frysere, egen hage å spille fotball i, videokamera, stort amerikansk flagg på rommet som fattern kjøpte i Karlstad i 81 eller noe. Han ville egentlig kjøpe søsstatsflagg til meg, men det ville ikke jeg ha, for det flagget kjente jeg ikke så bra igjen. Jeg skjønte det flagget ikke var helt politisk korrekt. Så da sa fattern at det var greit av vi kjøpte Stars and Stripes. Jeg hadde to soverom, for fattern brukte aldri sitt rom, for han bodde nede hos Haldis, så det rommet tok jeg over.
Jeg hadde to TV-er faktisk.
(en jeg hadde kjøpt selv for stipendet første året på vgs.
Som jeg brukte til C128, og en Sharp-datamaskin før det).
Etterhvert kjøpte jeg mitt eget stereoanlegg og, så da hadde jeg to av de.
Og jeg kjøpte egen VHS, så da hadde vi vel to av de og.
Og fjernstyrt bil, og fikk alltid penger av fattern til mat, så jeg spiste alltid godteri og pizza og cola.
Og kjøpte aviser og tegneserier og alt mulig.
Og vi dro ofte på ferie og fikk alt mulig godteri og sånn, når Haldis og faren min var i utlandet.
Men jeg bodde jo aleine fra jeg var ni, så klær og sånn brydde jeg meg ikke noe om.
Så jeg tror ikke folka på skolen f.eks., skjønte hvor bortskjemt jeg var med ting.
Men jeg hadde jo bodd hos muttern i Larvik, til jeg ble ni.
Så jeg var ikke vant til å være bortskjemt, før jeg flytta til Berger, så jeg mista vel aldri helt bakkekontakten.
Og jeg hadde egen stue og eget kjøkken da.
Med oppvaskmaskin til og med, fra midt på 80-tallet vel.
Og vaskemaskin og tørkeskap og tørketrommel.
Og utendørs bod, med fryser, og også en fryser på det gamle rommet mitt.
I fryserne la Haldis noe kjøtt uten ordentlig emballasje.
Så det rørte aldri jeg, og det her bemerka også farmora mi, at Haldis la kjøtt i de fryserne som ikke hadde emballasje osv.
Men men.
Mer da.
Jo jeg hadde noen katter og sånn, og søstra mi flytta opp dit, det 8. året jeg bodde der.
Så sånn var det.
Og sykkelen min ble stjålet da, en Apache-sykkel, som morfaren min, Johannes, kjøpte til meg, i Larvik, i 1978, må det vel ha vært.
Den ble stjålet i Leirfaret der, i 1982 eller noe kanskje.
Noe sånt.
Og da fikk jeg den gamle Peugot-racesykkelen, til fattern.
Som stod i utendørs-boden der.
Det var også to innendørs-boder, en gang, og en do og et bad.
Så det var en tre roms leilighet.
Så det var ikke så galt for en 11-årig gutt, å ha alene.
Det var den Peugot-sykkelen som faren min brukte, da han traff Jan Snoghøj, som da var 16-17 år.
Og som også var med i sykkelklubben.
Som faren min plutselig meldte seg inn i.
Så var han med der et par ganger vel, så inviterte Jan Snoghøj, som altså var kanskje 16-17 år, han inviterte faren min ned til moren sin.
For han trodde at faren min kunne passe for moren hans.
Og etter det, så flytta faren min ut fra Hellinga, og ble boende i Havnehagen, de resterende årene jeg bodde på Bergeråsen, fra 1980 til 1989.
Så sånn var det.
Så de naboungene, de var nok kanskje litt misunnelige på meg, for at jeg hadde egen hage og sånn.
Men, dem skjønte nok at jeg bodde aleine der, og at det ikke var så artig for en 11-åring, og lure på hvorfor han måtte bo aleine i en leilighet, og ikke fikk bo nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis og Christell og Jan og Viggo, og etterhvert søstra mi Pia, som bodde der.
Så de var nok egentlig ikke så misunnelige.
De var vel vant til at Stenberg-familien bodde der.
Og de gikk ikke på sosialen tror jeg, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.
Men men.
Så jeg terroristerte nok ingen der.
Men folk visste nok at jeg hadde mye familie osv., på Bergeråsen, og også på Sand.
Så folk hadde litt respekt for meg.
Og på nedre der, så var det mest unger som var yngre enn meg, siden byggefeltet ble bygget rundt 1972 vel.
Og jeg var født i 1970.
Så det var nesten ikke noe bråk på nedre, da jeg bodde der.
Som jeg kan huske ihvertfall.
Det var værre på Sand, hvor jeg måtte være obs på Ditlev og Geir Arne hele tida.
Men de var vant til å være uvenner med meg, og jeg var vant til å være uvenner med dem.
Så det gikk stort sett grei, sånn at jeg fikk en snøball hivd etter meg noen ganger og sånn.
Men dem visste at dem burde være litt forsiktige, ihvertfall hvis dem møtte meg en mot en.
Men Geir Arne og Ditlev de var ikke så ofte aleine, de hang oftest sammen med noen.
Men de hadde litt respekt for meg, de turte ikke å kødde for mye med meg.
Ditlev ble tatt for å stjele i matbutikken på Sand der, og det var vel ikke så gøy for han, for det var den enste butikken der.
Jeg og Ulf pleide å stjele marsipan der, for det var lett å stjele.
Men jeg stjælte mest i Larvik, for det hadde vært for flaut hvis farmora mi fikk høre at jeg hadde blitt tatt for stjæling f.eks.
Men jeg kunne også bare krite på faren min, i butikken på Sand, de få gangene jeg eventuellt ikke hadde penger, som ikke var så ofte.
Så jeg stjal nesten aldri i den butikken.
Men Ulf han rappa alltid marsipan, for det var helt innest i butikken, ovenfør brøda der.
Og der kunne ikke kassadama se kundene.
Så dro vi hjem til meg, i Leirfaret å delte en sånn 500 gram pakning med marsipan da.
Som jeg alltid har syntes var digg osv.
Men men.
Og da skulle Ulf slutte å røyke osv., og bli ordenlig, sånn som meg, når han var kamerat med meg, en kort periode, på begynnelsen av 80-tallet.
Så jeg var nok kjent som en av de ungene eller ungdommene som var ordentlige på Bergeråsen.
Som heller roa det litt ned der, enn å lage mye bråk osv., hvis jeg skal tippe selv.
For jeg havna aldri i ordentlig bråk med noen på Bergeråsen.
Og egentlig aldri på Sand heller, selv om jeg og Geir-Arne slåss litt, så var det sånn at jeg jagde han, og han en gang traff meg med et slag i tryne.
Det skjedde kanskje 3-4 sånne hendelser på 10 år.
Så det var stort sett rolig å bo på Bergeråsen og å gå bort til Sand hver dag.
Da hadde jeg nesten to steder jeg bodde der, og måtte gå gjennom området til Ditlev og Geir Arne to ganger hver dag, for å komme til og fra farmora mi da.
Men jeg syntes jo mye av nedre på Bergeråsen, og langs riksveien bort til huset til faremora mi, helt bortest på Sand.
At det var nesten også litt mitt område, syntes jeg.
Dem kunne ikke si noe på Sand, på at jeg besøkte farmora mi, og verkstedet der faren min jobba.
og det bodde ikke så mange eldre ungdommer, i den nedre delen av Havnehagen, eller fra S-svingen og ned på Nedre.
Og heller ikke på Sand.
Så jeg gjorde som jeg ville både på nedre og på Sand.
Selv om jeg sjelden gikk oppover mot øvre på Bergeråsen, over S-Svingen.
Men jeg hadde egentlig ikke noen fiender på Bergeråsen, og heller ikke på Berger.
Og heller ikke i Svelvik eller i Sande.
Og heller ikke i Drammen.
Det var Odd Einar da, i klassen, på Øvre.
Men jeg var nesten aldri på Øvre, og Odd-Einar var mye greiere etter skolen, enn på skolen.
Så han ble kanskje påvirka av Ditlev og Geir Arne da.
Men dem turte ikke å gjøre noe mot meg, det ble en snøball nå og da.
Og en luftgeværkule som susa forbi huet mitt en gang.
Men dem var som sagt ganske feige og turte bare å kødde hvis dem var to.
Men men.
Så jeg var nok ikke en som terroriserte Bergeråsen.
Men jeg ble terrorisert selv, av Geir Arne og Ditlev og Odd Einar.
Men det var mest i friminuttene og sånn, på ungdomsskolen.
Hvis jeg møtte dem etter skolen, så turte dem som oftest ikke å gjøre noe.
Men på skolen ble jeg mye mobba, det ble jeg.
Men etter skolen, da var det veldig sjelden at noen turte å kødde med meg.
Jeg fikk kanskje en snøball etter meg i året.
Noe sånt.
Men jeg hadde problem med familien da, med at jeg måtte bo aliene osv.
Så jeg bestemte meg for å flytte til Oslo, for å studere, fra 1989, for å komme unna Haldis og faren min osv.
Og også Christell og Jan da, for jeg ble behandla dårlig av dem, mente jeg.
Det var nesten som noe apartheid, at jeg var mindreverdig, i forhold til dem
Så det ville jeg bort fra da.
Og faren min ville også det, at jeg skulle flytte til Oslo for å studere.
Så da ble det sånn.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Så søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988, da hadde hun også bursdag, første juledag vel, og det var da hun fyllte 17 da.
Så da hadde hun vært ute og flydd i noen år allerede, for Christell og Pia hadde det ganske fritt, så de gjorde vel hva de ville omtrent.
Og det var i 1988.
Men fra 1979 til 1988 så bodde ikke jeg og søstra mi på samme sted.
Jeg bodde jo i Hellinga og i Leirfaret på Bergeråsen.
Men søstra mi bodde fram til 1982 eller 83, var det kanskje, i Larvik, hos moren vår.
Og fra 83 ca., så bodde hun hos faren min, i Havnehagen, i huset til Haldis.
Så fra høsten 1979 til sommeren 1993, da jeg dimma fra militæret, så bodde søstra mi og jeg på samme sted, i bare et halvt år, i 1989.
Det var på 14 år det.
Men mormora mi, i Nevlunghavn, hun sier at det er min feil, at søstra mi havna litt på skråplanet og dreiv med litt utagerende festing, eller hva man skal kalle det, eller først og fremst at hun ble alenemor.
Eller hun klager vel egentlig på det at oldebarnet hennes er halvt somalisk.
Og kjefter og klager på meg for det, siden søstra mi bodde samme sted som meg, da hun fikk en sønn da.
Men, i de 14 årene før dette skjedde, så bodde jo søstra mi på samme sted som meg, i bare et halvt år.
Og søstra mi er bare et år og fem måneder yngre enn meg.
Så at jeg skulle være som en slags far for Pia, som bestemor Ingeborg vil ha det til da.
Det er nok langt fra sannheten.
Søstra mi hadde drivi med diverse flying og aborter osv., i mange år før det her.
Sikkert siden 1985 eller noe.
Altså en ti års tid før hun fikk Daniell.
Så hun mormora mi, hun er ikke helt oppdatert på hvordan den nest eldste barnebarnet hennes, Pia, har blitt oppdratt osv.
Men det er kanskje Pia som forteller røverhistorier til Ingeborg.
Det ville jeg ikke sett bort fra.
Det er mulig.
Pia hadde jo en abort da, i 1986 eller noe, som 14-15 åring kanskje.
Hjemme i senga si i Havnehagen.
Så hun er ikke så uskyldig som bestemor Ingeborg vil ha det til.
Neida.
Bestemor Ingeborg tror at Pia er så uskyldig nå, i 2008, som 36 åring, 20 år etter at hun hadde abort, at hun ikke vet hva en gigolo er.
Så her er det noe som ikke stemmer.
At Pia har fått Ingeborg til å tro at hun er et englebarn, og skylder på meg hvis bestemor blir sur fordi hun fikk en ‘utenlandsk’ unge utenfor ekteskap da.
Men det er nok Pias eget verk, på alle mulige måter, og det har ikke jeg noe med.
Jeg syntes at Keyton virka helt uansvarlig som far.
Han smatta og jobba vel ikke og stjal joggeskoa mine og sånn.
Så jeg ville ikke at Pia skulle ha unge med Keyton, så jeg spurte henne om hun ikke skulle ta abort (igjen).
Men det ville ikke Pia.
Jeg sa til og med det her til Christell, at hun måtte hjelpe meg å overtale Pia til å ta abort, da hun var sånn tre måneder på vei, rundt juletider 1994 må det vel ha vært, da vi var i Drammen.
Men Pia hørte ikke på Christell, og hun hørte heller ikke på meg.
Så dette med å ha et barn utenfor ekteskap, med en tilsynelatende kriminell og uansvarlig far.
(Siden han stjal skoa mine f.eks).
Det er Pias eget verk, og avgjørelse, fullt og helt.
Så at jeg skal få skylda av bestemor Ingeborg, for at hun ikke liker det, det er helt på trynet.
Så her er det noen falskspillere i familien, vil jeg si.
Så det er nok søstra mi, Pia, vil jeg tro.
Så sånn er det.
PS.
Jeg skreiv jo, at jeg pleide å gå bort til bestemor Ågot, på Sand, etter skolen osv., for å spise middag, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og ofte i helgene, så pleide Runar og dem, og dukke opp, fra Vestby og seinere Son da.
Det var Ove og Heidi da (som er på bildet), og Susanne da.
Og Øystein, som jeg ansatte som kassamedarbeider, på Rimi Langhus, i 2001 eller 2002, (for jeg fikk ikke tak i folk, så han Øystein jobba et par vakter i uka, eller noe), han var også med til Sand, men han var yngst da, så han kjente jeg ikke så bra.
Men spesiellt Ove og Heidi hang jeg mye med, da jeg bodde på Bergeråsen da.
Heidi er hun på bildet.
Og da Geir-Arne, på Sand, dro med noen folk, og bygde snøfestning, like ved huset til farmora vår.
Da dro jeg og Ove og Heidi og bygde en snøborg vi og.
Og så jagde jeg og Ove Geir Arne og vennene hans.
Det var vel sønnen til Havre, som hadde Sandbu Tepper, og han som bodde ved siden av butikken som hadde lys afrosveis omtrent.
Så hadde jeg og Ove og Heidi en plan da.
Så Heidi venta i snøborgen.
Så holdt jeg og Ove, Geir Arne og dem på avstand.
Så hadde vi avtalt at da skulle Heidi løpe bort til snøborgen til Geir Arne og dem, og rase den.
Og det gjorde hun.
Og Geir Arne og dem turte ikke å gjøre noe.
Så de bare gikk hjem.
Og etter det, så så vi aldri Geir Arne og de i nærheten av huset til Ågot.
Så den planen funka ganske bra.
Men jeg tror det kunne blitt problemer med litt mye Geir Arne & Co., i nærheten av huset til farmora mi, hvis vi ikke hadde fått jagd dem vekk da.
Så det var bra jobba.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
