Stikkord: Gjerdes videregående skole aka. Gjerdes handelsskole (i Drammen)
-
Jeg har vel skrevet om, i Min Bok, at det året, (russeåret), som jeg gikk på skole, i Drammen, så gadd jeg ikke å dra inn til Drammen, når det var Operasjon Dagsverk, men jeg dro og besøkte bestemor Ågot, som jeg ikke fikk besøkt like mye som vanlig, det året, siden jeg jobba, (på CC Storkjøp). Og hu gamle dama, som var så bleik, som et spøkelse, (da jeg samla inn penger, til barna i Afrika, eller hva det var, som Operasjon Dagsverk gikk til, det året), hu bodde i det huset her, mener jeg å huske
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=537018746324233&set=oa.274457776005044&type=1&theater
PS.
Hu ‘spøkelse-dama’, som bodde, i det huset.
Hu hadde også en rar sønn, (husker jeg).
Han jobba på biblioteket i Drammen, (fortalte bestemor Ågot).
Og han bodde hjemme, selv om han var i 30-40 åra, vel.
Han var en ganske storvokst kar, som kunne minne litt om Ingvar Ambjørnsen, kanskje.
(Siden begge hadde mye mørkt hår, og var storvokste, da).
Bortsett fra at han ‘Sand-boeren’, hadde bart muligens vel, og litt kortere hår vel, (enn Ambjørnsen).
(Noe sånt).
Og Geri kalte han Sand-boeren, for ‘Vandreren’, (mener jeg å huske).
(Fra en gang jeg gikk forbi Geri, på vei bort til bestemor Ågot, vel.
Noe sånt).
Og bestemor Ågot lurte på hva jeg syntes, om han Vandreren, da.
Og da svarte jeg at jeg trodde at han var ok.
(Noe sånt).
For jeg syntes synd på han, siden han ble mobba, (av Geri) da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Jeg lurer også på om han Vandreren, hadde blitt mobba, som barn, (kanskje av faren min og brødrene hans).
Siden han Vandrer’n virka så stiv og forknytt da, (husker jeg at jeg syntes).
(Mens han vandra, fra bussholdeplassen, (ved butikken på Sand).
Og bort til ‘heimen’, til mora si, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 156: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef
En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.
Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).
Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.
Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.
For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.
(Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.
Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.
Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.
Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.
(Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).
Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.
Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.
Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.
Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.
Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.
Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.
(Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.
En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).
Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.
Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).
Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.
Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).
Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.
Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.
Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.
For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).
Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.
(For jeg studerte jo, på den her tiden.
Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).
Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.
(Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.
Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).
Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.
Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).
Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.
Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.
Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.
(For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.
Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).
Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.
Mens jeg holdt med Everton, da.
Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.
Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.
Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.
Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.
Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.
Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.
Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.
Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.
Så det var litt urettferdig kanskje.
Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.
(Må det vel ha vært).
For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.
Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.
Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).
Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.
(Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).
Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.
(Bare for å ha noe å prate om, vel.
Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.
Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.
Noe sånt).
‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).
Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).
Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.
(Det er mulig).
Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.
Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.
For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).
Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.
(For det var jo bare TV-en, liksom.
Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).
Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.
Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.
(Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).
Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.
(På grunn av TV-en min, da).
Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.
For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.
Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.
Siden jeg var så mye på irc osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Magne Winnem jobber visst nå som rådgiver, i justisdepartementet. (Enda han er høyre-politiker og utdannet fra BI)
PS.
Magne Winnem jobber visst som IT-konsulent, i justisdepartementet, etter å ha gått datalinja, på Gjerdes videregående, (sammen med blant annet meg, skoleåret 1988/89):
PS 2.
Her er mer om hva Magne Winnem har jobbet med, etter at han sluttet, som butikksjef i Rimi, (på midten av 90-tallet):
PS 3.
Her er mer om utdannelsen til Magne Winnem:
-
Det er ikke bare jeg som begynner å få grått hår. Min tidligere klassekamerat Tim, (fra russeåret i Drammen), har også fått seg såkalt snørrbrems
http://www.facebook.com/tim.jonassen
PS.
Vår klassekamerat Andre Willassen, (som det har blitt sagt om, at ligner på Richard Gere), har visst fått seg en datter, med hu kona si, fra Thailand, (som han ikke var sikker på om han skulle betale, eller ikke, etter den første natta med):
-
Min Bok 5 – Kapittel 137: Mer fra HiO IU
I faget Java-programmering, så hadde vi en foreleser, som het Grønning, (til etternavn), husker jeg.
Og han Grønning, han var en sur gubbe, (vil jeg si).
Jeg husker at en gang, så skulle jeg bli med han opp på kontoret hans, (i cirka fjerde etasje vel, på ingeniørhøyskolen der).
For å få tilbake en obligatorisk oppgave, (eller noe sånt).
(Og det samme skulle en annen student, da).
Men jeg husker det, at han Grønning, han reagerte liksom på meg, og ville at jeg skulle gå bak han, opp trappene, på HiO IU der, da.
(Av en eller annen grunn).
Noe som jeg syntes at var veldig rart da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok kanskje litt lett på programmeringsfaget, ved HiO IU.
Og det var fordi at jeg hadde hatt så mye Pascal-programmering, på Gjerdes videregående og NHI, tidligere.
Men jeg fant etterhvert ut det.
(På rundt den tida da hu Vestlandsdama, popstjernen Dag Anders Rougseth og meg, jobba med den første obligatoriske oppgaven, i programmering).
At Java og objekt-orientert programmering, (som vi lærte om, på HiO IU).
Ikke var det samme, som strukturert programmering og Pascal, som jeg hadde lært, fra før, da.
Så det jeg gjorde, det var at jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få tak i en Java-bok, på norsk.
For jeg var vel fortsatt litt stresset og distre, etter å ha jobbet i flere år, som butikksjef, i Rimi, da.
Så jeg tenkte at det var enklere for meg, å skjønne Java, hvis jeg hadde en lærebok som var på norsk, da.
Så jeg fant en Java-bok, på norsk, på Tanum bokhandel da, (må det vel ha vært).
Og den var skrevet av en pakistansk-norsk foreleser, ved universitetet i Bergen, da.
(Noe sånt).
Men da syntes jeg at det ble enklere, (for meg som ikke var så mye på forelesningene, og sånn), å lære meg Java, da.
Siden den boka var på norsk, og den var heller ikke så tjukk, som den engelske boka, som vi hadde, i det faget, ved HiO IU, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg merka at jeg hadde litt problemer, med å sette meg ned og drive med programmering, hjemme.
(Ihvertfall i begynnelsen).
For jeg var vel så vant med å bruke hjemme-PC-en min, til å chatte, quizze og surfe med, osv.
Og jeg var vel fortsatt litt sliten og deprimert, etter alle problemene, i Rimi, da.
Så en dag, så dro jeg bare med 21-bussen, til HiO IU.
Og så satt jeg meg ned alene, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.
(Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, både på Gjerdes videregående og NHI).
Og så bare skrev jeg inn en kode-snutt, fra en av lærebøkene jeg hadde, i Java, da.
Og fikk så fikk jeg det programmet til å virke, da.
Og så begynte jeg bare å forandre på den koden, da.
For å få det programmet til å gjøre andre ting, da.
(Og fortsatt fungere, liksom).
Bare for å komme igang, med Java-programmeringa, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men miljøet, ved HiO IU.
Det var så dårlig.
Så da jeg satt meg ned aleine, i den ene datasalen, på ingeniørhøyskolen der.
Så ble jeg med en gang angrepet, (må jeg vel si), av en gjeng pakistanere og andre, som liksom ‘bodde’, i de her datasalene, da.
(Noe sånt).
For jeg overhørte at en norsk kar baksnakka meg, (i datasalen ved siden av), fordi at jeg skreiv inn noe kode, fra en bok, (eller om det var et ark), da.
Og jeg tror at de her gutta må ha hacket den PC-en jeg satt ved.
For plutselig så forsvant bare all koden, som jeg hadde skrevet inn, på skjermen, da.
(Eller om det var sånn at PC-en plutselig restartet.
Noe sånt.
Like etter at jeg hadde overhørt at de her gutta, i den klikken, hadde baksnakka meg, da).
Så jeg måtte skrive inn all koden på nytt, da.
Men ikke nok med det.
Plutselig så ble hele den datasalen, (som jeg først hadde sittet aleine i vel), liksom ‘innvadert’, av en ganske stor gjeng, med unge pakistaner-gutter, da.
Som studerte ved HiO IU, da.
Og som snakka veldig høyt, seg imellom da, (husker jeg).
Blant så skrøyt de høyt av at han ene pakistaner-gutten hadde flydd F16, i Forsvaret, da, (husker jeg).
Så jeg må si at miljøet ved HiO IU, det var veldig dårlig.
Det gikk ikke an å bare sette seg ned, ved en PC der, og regne med å få være i fred, (vil jeg si).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I faget Programmering, (som vi hadde i første semester), så var det ihvertfall to obligatoriske oppgaver, (mener jeg å huske).
Og hu Vestlandsdama, hu var bare med på den første av disse obligene, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og han popstjerna Dagga.
Han hadde jo som et slags motto, at han skulle klare å få seg en bachelor-grad i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.
(Som jeg har nevt tidligere i denne boken).
Så da var det egentlig bare meg igjen, fra den opprinnelige Programmering-gruppa, som kunne lage den siste obligen da, i faget Programmering.
Og det jeg gjorde.
Det var at jeg fortsatte å jobbe, med den programmerings-snutten, som jeg hadde skrevet, i datasalen, på HiO IU, der.
(Som jeg har skrevet om ovenfor).
Og så utvidet jeg liksom den program-snutten, da.
Og lagde så mye av obligen, som jeg rakk, innen fristen, da.
Og vi hadde vel ikke klart alt, på den første obligen.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg regna vel med at det var greit, at jeg, (og Dagga), ikke ble ferdig med alt, på den andre obligen, heller.
Men da begynte Grønning å klage, (husker jeg).
Han ville ikke godkjenne obligen min, (og Dagga sin), da.
For jeg hadde ikke gjort ditt og datt, da.
Så jeg lurer på om Grønning var strengere mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene.
For jeg måtte liksom ha alt perfekt, for å få godkjent min, (og Dagga sin), oblig, da.
Men jeg huska jo fra NHI, at det var mulig å få godkjent obliger der, uten at alt var perfekt, liksom.
Så jeg lurer på om han Grønning tulla med meg.
For Grønning, han pekte på, at jeg ikke hadde gjort det og det, da.
Og da jeg så kom tilbake, på ingeniørhøyskolen der, noen dager senere.
Og hadde gjort det og det, da.
Så ville han Grønning klage på at noe annet ikke var der, da.
(Nemlig fil-lagring, vel).
Men da, så hadde jeg rukket å komme meg litt mer ajour.
(Siden jeg leverte den siste versjonen av obligen).
For da hadde jeg en annen diskett med meg.
Som jeg hadde såvidt begynt å teste fil-lagring på da, (i tilfelle Grønning ville klage på det, at fil-lagring ikke var med, på den sist innleverte versjonen, av den obligen, da).
(Og som jeg nettopp hadde fått ferdig, da.
Men som jeg ikke hadde fått sjekket ordentlig for ‘bugs’ og sånn da, muligens.
Noe sånt).
Så da Grønning klagde på, at jeg, (og Dagga), ikke hadde med fil-lagring, da.
Så ga jeg bare Grønning den andre disketten min, da.
(En diskett som liksom var ‘arbeidsdisketten’ min, da.
Så etiketten til den disketten, den var det litt klussa på og sånn, da.
Noe sånt).
Og da fikk jeg, (og Dagga), den siste obligen i Programmering godkjent, da.
Men Grønning virka litt motvillig, til å godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.
(Må jeg vel si).
Av ukjente grunner for meg.
Jeg syntes at det virka som at Grønning liksom prøvde å finne opp grunner, til å ikke godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.
For jeg mener å huske det, at obliger, de behøvde vanligvis ikke være helt perfekte, for å bli godkjent, da.
Men jeg syntes at når det gjaldt Grønning, og den siste obligen i faget Programmering, i første semester, på bachelor IT, ved HiO IU, høsten 2002.
Så ville han at min, (og Dagga sin), oblig.
Skulle være bortimot perfekt, før han godkjente den, da.
Så jeg må innrømme at jeg mistenker noe slags ‘urent trav’, (eller noe), fra Grønning her.
Jeg mistenker at han var strengere, mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene, som også hadde faget Programmering, det her semesteret, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
